*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

EN VIKTIG OG VESENTLIG BOK

Av Niels Magnus Bugge


Trond Skaftnesmo:
Frihetens biologi
- Bidrag til en livsvitenskap
Med forord av Thomas Hylland Eriksen
Antropos Forlag, Oslo 2000.


Jeg er blitt bedt om å anmelde Trond Skaftnesmos bok Frihetens biologi i Libra, og til tross for mine nokså mangelfulle biologikunnskaper har jeg sagt ja, for boken henvender seg ikke bare til biologer, den burde ha krav på interesse hos alle som interesserer seg for kampen mellom ulike livssyn i vår tid.
Noen kritikk i form av en argumenterende vurdering av Skaftnesmos bok kan det da ikke bli tale om fra min side, og boken inneholder en så stor fylde av spennende drøftelser av biologiske problemer at det er umulig å yte den rettferdighet i en kort omtale, men jeg vil forsøke å sitere og referere på en slik måte at leseren forhåpentligvis vil kunne få en omtrentlig fornemmelse av hva det hele dreier seg om. Og til slutt vil jeg også knytte noen personlige bemerkninger til det nødtørftig sammentrengte referatet, der jeg vil si litt om hvorfor jeg, til tross for mine mangelfulle biologikunnskaper, mener å ha en viss dekning for å kunne si at dette er en viktig og vesentlig bok.
Skaftnesmos bok, som teller nesten tre hundre sider, er delt opp i tre deler og seks kapitler som hver for seg har en rekke underkapitler. Men før vi kommer til det første kapitlet, har forfatteren skrevet et ganske kort forord, så kommer et atskillig lengre forord av professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen - det skal jeg komme tilbake til - og endelig følger det en "Introduksjon" der Skaftnesmo blant annet polemiserer mot det syn som går ut på at vitenskapen kan benytte et rent observasjonsspråk og fremstå som kjemisk fri for metafysikk i betydningen meninger, fortolkninger, ideologi og tro. Derimot bør man iflg. forfatteren gjøre det metafysiske grunnlaget for ulike forskningsretninger mest mulig eksplisitt og dernest drøfte deres innbyrdes berettigelse. Når det gjelder dagens mainstream-biologi, særlig slik den presenteres i lærebøker og i media, så er den ifølge Skaftnesmo - og her skal det ikke mye lesning til for å innse at han har rett - gjennomsyret av en som regel ubevisst metafysisk materialisme. Det ytrer seg blant annet ved at enhver som studerer biologi ganske snart vil kunne konstatere at det er visse spørsmål som det er 'tillatt' å stille og andre som er 'forbudt'. Et eksempel på hvordan dette kan arte seg, har Skaftnesmo hentet fra en dansk licentiatavhandling fra 1990. Det lyder som følger:
"Under en ekskursion talte vi om planters bladformer. Jeg spurgte hvorfor nogen planter har spidstakkede, andre rundtakkede blade, nogen smalle lancetformede, andre brede, spatel- eller rudeformede, osv? En av lærerne på kurset svarede, at den slags spørgsmål lå udenfor våres erkendelsesevner; de var principielt umulige at give biologiske svar på. Så lenge man ikke kan pege på en funktion, der har overlevelsesverdi for planten, kan man ikke stille spørgsmål om formernes grund."
Bladenes form hører vel til det som Portmann ville ha kalt organismens selektivt nøytrale egenskaper, som, slik han så det, hørte med til deres "Selbstdarstellung". "Det nevnte 'forbudet'," heter det hos Skaftnesmo, "skriver seg ikke fra naturen selv, men fra en gitt forskningstradisjon, et gitt vitenskapsparadigme - i dette tilfelle det ny-darwinistiske. Allerede før forskningen tar til har vi altså - jevnt over ureflektert - gjort en rekke valg som i regelen ikke blir underkastet vitenskapelig prøving."
I introduksjonen presiserer Skaftnesmo bl.a. også hva han i det følgende vil komme til å legge i begrepet "materialisme", nemlig en materialisme som er renset for all idealistisk og metafysisk pynt og altså er tenkt til ende. På samme måte klargjør han også hva han legger til grunn for den spiritualisme han vil forfekte. Det skal være en spiritualisme som befinner seg "milevidt fra en såkalt idealistisk posisjon a la 'verden er min forestilling'. Derimot," heter det videre, "vokser den ut av en empirisk tilnærmingsmåte. Også dette synspunktet er det grunn til å stanse litt opp ved. Det synes nemlig å være en utbredt forestilling (blant materialistisk anlagte forskere) at enhver spiritualistisk tilnærming til biologien må være fundert på spekulasjon, på 'metafysikk' i odiøs forstand. Etter dette synspunktet skulle muligheten for å utvikle en empirisk fundert spiritualisme være utelukket - så å si per definisjon."
Etter at vi er ferdige med introduksjonen, kommer vi så til kapittel 1, som har fått overskriften "Organismeideens blomstring og død". Her får vi vite at organismeideen har sine røtter dels i en platonsk og dels i en aristotelisk tradisjon. Innenfor den førstnevnte tradisjonen blir organismen oppfattet som en avglans av ideen eller en oversanselig entitet som skinner inn i den materielle verden. Organismen i sin sansbare og frembragte skikkelse, er et avbilde av den produktive og frembringende organismen. Organismen er altså i sitt sanne vesen en oversanselig størrelse.
I den aristoteliske tradisjonen anses organismens produktive natur som nedsenket i det sansbare, som fullkomment immanent (forenet) med stoffet. Forskjellene mellom platonisme og aristotelisme blir imidlertid uvesentlig sett i forhold til det organismebegrepet som er gjengs innenfor dagens biologi. Ingen av disse to bærende tradisjonene ville være villige til å redusere organismen til en sum eller effekt av dens materielle bestanddeler.
Innenfor den romantiske naturfilosofien, eller grovt regnet i Goethetiden og litt videre utover på attenhundretallet, var det disse tradisjonene som lå til grunn for naturfilosofien. Som representanter for denne organismeideen eller typustenkningen, nevner Skaftnesmo blant andre Schelling, Goethe, Georges Cuvier, Lorenz Oken, Richard Owen, H.O. von Baer og Louis Agassiz. I den videre redegjørelsen for teorien, er det "paleontologiens far", Cuvier, som blir stilt i sentrum for oppmerksomheten. På samme måte som en kunsthistoriker kan tolke en del av en rokokkostol ved å rekonstruere den kontekst den er revet ut av, ble Cuvier berømt for å kunne rekonstruere hele dyr ut fra en eneste knokkel, eller fra et kjevefragment.
Etter hvert skulle det imidlertid vise seg å bli et problem at Cuvier, og mange andre representantene for organismeideen, sto for en organismeide som var statisk, og følgelig ikke lot seg kombinere med utviklinstanken. Goethe opererte riktignok med en dynamisk typus som kunne ha latt seg kombinere med evolusjonstanken, men ettersom han - dessverre må vi kunne si - ikke fikk noen innflytelse på mainstream-biologiens videre utvikling, kom organismeideen gradvis i vanry.
Organismeideens død skyldtes imidlertid ikke utelukkende eller hovedsakelig det som er nevnt overfor, men ble realisert gjennom en prosess i fire etapper som Skaftnesmo gjør nøye rede for, samtidig som han knytter en rekke spørsmål og kritiske innvendinger til de ulike forestillinger som dukker opp innenfor hver enkelt etappe. Det begynte med Darwin, som var fortrolig med ideen om organismen som virkende årsak, men kom til å forkaste den - ifølge Skaftnesmo uten at han gjorde den til gjenstand for drøftelse og polemikk - og endte med å betrakte organismen som en samling egenskaper eller trekk. Den neste etappen på veien mot organismeideens død var Mendels arvelære. Den blir forholdsvis nøye gjennomgått i boken, men her får vi nøye oss med å nevne at når Skaftnesmo hevder at Mendel tar et langt skritt på reduksjonismens vei mot utradering av typusbegrepet, så skyldtes det bla. at han utelukkende interesserte seg for det som gjorde organismene ulike. Dette er, som Skaftnesmo skriver, i og for seg fullt ut berettiget. "Men når man ikke ser at dette er et helt annet spørsmål enn spørsmålet om hva som gjør organismene til det de er (på tvers av variasjonene), blir det som i første omgang kan sies å være en berettiget metodisk reduksjonisme etter hvert en ideologisk - eller metafysisk - reduksjonisme, som innebærer en fornektelse av typusbegrepet."
Hos Mendel var det for øvrig aldri tale om "gener", denne termen dukker først opp 1909, mens de betegnelsene Mendel benyttet seg av var "anlegg" og "faktorer". Når Mendel krysset planter, kalte han foreldregenerasjonen for P, første avkomgenerasjon fikk betegnelsen F1, den neste F2 osv. Slik han forestilte seg dette kan man kanskje si at genbegrepet dukket opp på en indirekte måte, om ikke i navnet så allikevel i gavnet: "Når egenskapen 'hvit blomst' forsvinner helt i F1 generasjonen, mens den dukker opp igjen i F2, er det nærliggende å forestille seg at "noe" tar vare på denne egenskapen fra P til F2. Mendel kalte dette "noe" for anlegg eller faktorer - og her har vi det originale genbegrepet."
De to neste etappene på veien mot organismeideens død, består i utformingen av kromosomteorien og kartlegningen av DNA-molekylets struktur. Også disse etappene blir inngående referert og kritisk kommentert, men her må vi gjøre en lang historie kort og vil derfor nøye oss med å sitere den korte oppsummeringen i kapittel 2 av det som ble fremstilt og drøftet i kapittel 1:
"I kapittel 1 ble det pekt på hvordan organismen, fra å være en holistisk entitet, etter hvert ble oppfattet som en samling egenskaper eller trekk (Darwin). Deretter innførte Mendel m.fl. forestillingen om en samling separate arvefaktorer eller gener, som fra generasjon til generasjon bevarer en disposisjon for hvert trekk - selv når trekket ikke manifesterer seg. Arveforskerens gen er altså det som tenkes å stå bak et gitt trekk. Fra og med etableringen av kromosomteorien, begynte arbeidet med å avdekke den materielle basis for genene; den genetiske informasjonen bak hvert trekk måtte i siste instans være å finne som en stofflig molekylærstruktur. Det man fant var imidlertid ikke en kode for de mendelske trekk, men for aminosyrerekkefølgen i proteinet. Molekylærbiologens gen er altså den DNA-sekvens som koder for et gitt RNA-molekyl, hhv. et gitt protein."
Nå var man altså nådd frem til organismeideens definitive avskaffelse, eller som Skaftnesmo uttrykker det til slutt i første kapittel: "Dermed har vi nådd bunnpunktet på reduksjonismens vei. Og det er fra dette bunnpunktet vi skal begynne å lete oss frem til holismens vei, veien til en reinkarnasjon av organismeideen." Men før vi går videre, kan det være grunn til å referere hvordan Skaftnesmo ved hjelp av en husmetafor illustrerer og kritiserer forestillingen om at en organismes utforming kan forstås som om den var bygget opp og formet nedenfra, så å si utelukkende ved hjelp av små materielle byggematerialer. Her siterer han først en passasje fra en lærebok i naturfag, forfattet av P. Jerstad et.al, og utgitt på Cappelens Forlag i 1989. Den lyder som følger: "Egenskapene til de ulike cellene er bestemt av de proteiner de inneholder. De ulike celletypene har mange proteiner felles. Men hver celletype inneholder i tillegg spesielle proteiner, som er særegne for dem. Proteinene bestemmer hvordan cellene skal bygge opp vev og organer, og avgjør i siste instans hvordan organismen skal se ut. Dette gjelder også deg."
Noen sider lenger ute i boken, anskueliggjør så Skaftnesmo den siterte passasjen ved hjelp av sin husmetafor, og da lyder det slik: "Egenskapene til de ulike rommene er bestemt av de byggematerialer de inneholder. De ulike romtypene har mange byggematerialer felles. Men hver romtype inneholder i tillegg spesielle byggematerialer, som er særegne for dem. Byggematerialene bestemmer hvordan rommene skal bygge opp etasjer og korridorer, og avgjør i siste instans hvordan huset skal se ut. Dette gjelder også ditt hus." I kap. 2 vender så forfatteren tilbake til husmetaforen og utdyper det som er sagt ovenfor med følgende ord: "Først når man tar hele byggeplanen i øyesyn, kan man innse det logiske og nødvendige ved en gitt romløsning. Den som derimot prøver å finne lovene for romløsningen nedenfra, altså fra materialvalget, påtar seg en uløselig oppgave. I husmetaforen er helheten en produktiv ontologisk realitet. Byggeplanen er tross alt ingen effekt av bygget, slik det fremtrer som fysisk størrelse - med alle sine "trekk" og bestanddeler; det motsatte er tilfellet." Den bruk forfatteren her gjør av husmetaforen erstatter eller overflødiggjør på ingen måte hans forutgående og etterfølgende terminologisk mer faglig uttrykte polemikk mot reduksjonismen innenfor lærebok- og universitetsbiologien, men den representerer et fint pedagogisk grep og anskueliggjør på en utmerket måte det saksforhold som blir drøftet, slik at også lesere som har hatt problemer med å følge med i den mer faglig pregede drøftelsen kan få et klart bilde av hva det dreier seg om. Det ovenstående er for øvrig ikke det eneste eksemplet på en pedagogisk vellykket metaforbruk, det kommer mer senere, og Skaftnesmos bok er, ved siden av alle dens øvrige fortjenester, også meget godt skrevet i en stil som veksler mellom det presist argumenterende, det lett ironiske med polemisk og humoristisk snert og det billedmessig anskuelige.
I kapittel 2 fortsetter Skaftnesmo sin polemikk mot reduksjonismen innenfor biologien og foretar en nokså detaljert drøftelse av problemer knyttet til molekylærbiologien. Kapitlet er, som han selv fremhever i forordet, bokens vanskeligste, og jeg skal da heller ikke forsøke meg på noe referat, men vil bare nevne at forfatteren flere steder legger frem en overbevisende argumentasjon for at man innenfor mainstream-biologien ofte forveksler begrepene årsaker og nødvendige betingelser ved at man utlegger det siste som om det skulle være identisk med det første. At "genene" utgjør en nødvendig betingelse for en organismes morfogenese (= formutvikling) betyr jo ikke nødvendigvis at de er aleneårsaker til den ferdige organismens form og funksjonelle egenskaper, like lite som komponentene eller delene inne i et TV-apparat og deres innbyrdes forhold er årsak til bildene på skjermen; de er selvfølgelig bare nødvendige betingelser for å bildene skal vise seg.
De mange eksemplene på at betingelser blir utlagt som årsaker, som Skaftnesmo trekker frem, kan tyde på at en filosofisk sett naiv og lite gjennomtenkt materialisme etter hvert har fått status som noe selvfølgelig og uproblematisk innenfor de biologiske fagmiljøene, og at det derfor neppe er noen tilfeldighet at kritikken mot mainstream-biologien som oftest kommer fra filosofisk og vitenskapsfilosofisk hold. Men også her finnes det folk som beveger seg utenfor allfarveiene, og Skaftnesmos bok er rik på sitater som viser at det innenfor den biologiske frontforskningen finnes folk som tenker nytt og bryter med lærebøkenes og den brede forskningstradisjonens fot i hosepregede materialisme. Mot slutten av kap. 2 viser han således hvordan den etablerte gentenkningen, som gikk ut på at enkelte gener på en lineær måte determinerte bestemte trekk hos en organisme, er i ferd med å bli avløst av noe han betegner som en "gen-økologisk tenkning. Ifølge den første tankegangen," heter det videre, "kan man virkelig snakke om genet for den og den egenskapen, slik det jo stadig gjøres i populære fremstillinger av genetikken. I følge den nye modellen kan arvbare egenskaper aldri oppfattes som et resultat av slike isolerte gener, men alltid som et resultat av et samspill mellom flere gener, som igjen er regulert innenfor en større natursammenheng."
Litt senere blir så det som ble sitert ovenfor ytterligere presisert: "Skal vi peke ut en 'årsak' til det økologiske nettverket, må vi uttrykke oss paradoksalt og si: Den kontekstuelle virksomhet, som nettverket uttrykker, er selve årsaken. Nettverket er altså i en viss forstand sin egen årsak. En må bare venne seg til den tanken at prosesser og kontekst (vesen/mening) er reale ontologiske størrelser."
Dermed er vi i vårt lynreferat med enkelte punktnedslag i Trond Skaftnesmos bok, kommet frem til det tredje kapitlet som har fått overskriften "Hvordan kan reduksjonismen overvinnes". I den videre fremstillingen forlater forfatteren litt etter litt den snevre molekylarbiologiske konteksten, som er blitt grundig drøftet i det foregående kapitlet. Mens en kontinuerlig kontekstinnskrenkning kan stå som et kjennetegn for den reduksjonistisk pregede biologien, bygger Skaftnesmos tilnærmingsmåte på kontekstforståelse og fortløpende kontekstutvidelse, også for så vidt som han trekker inn andre vitenskaper. I kap. 3,2 "Organismen er under dual kontroll", tar han således språkvitenskapen til hjelp og viser hvor meningsløst det blir hvis man betrakter en bokside som om den bare var kausalt bygget opp av bokstaver og mellomrom. Meningsfullt blir det først når man innser de større entitetenes kontrollerende innflytelse på de mindre; stilen som øver en slags kontroll over setningene, setningene som bestemmer ordenes rekkefølge og ordene som bestemmer rekkefølgen av bokstaver som de består av. Skaftnesmo viser deretter på en overbevisende måte hvordan og hvorfor den fysiske organismens morfogenese må "leses" på en lignende måte.
Fjerde kapittel, som innleder bokens del 2, har fått overskriften "Organismens inderliggjøring". Her får vi en fascinerende redegjørelse for en rekke stadier i den menneskelige fosterutviklingen, eller embryogenesen som det heter på fagspråket. I det neste, femte kapitlet skjer det en ytterligere kontekst-utvidelse for så vidt som enkelte av Steiners åndsvitenskapelige utredninger om menneskevesenets ekskarnasjon og inkarnasjon og om livet mellom død og ny fødsel blir satt i nær forbindelse med fortolkninger av bestemte prosesser knyttet til embryogenesen. Samtidig skjer det også en kontekstutvidelse for så vidt som språkvitenskap og mytologi blir trukket inn og brukt til å kaste nytt lys over biologiske kjensgjerninger. Disse kapitlene vil nok kanskje kunne få enkelte i utgangspunktet skeptiske lesere som kan ha blitt overbeviste så langt til å falle av lasset, men for mer fordomsfrie, almenkulturelt interesserte lesere, og ikke minst for lesere som har litt kjennskap til antroposofi, vil nok denne delen utgjøre bokens høydepunkt. På en vidsynt og skarpsindig måte som, så vidt jeg kan forstå, er original selv innenfor en antroposofisk sammenheng, trekker Skaftnesmo her forbindelseslinjer fra embryogenesen til den bevissthetshistoriske utviklingen fra mytos til logos og videre til språkhistoriske utviklingsforløp. Det han viser er blant annet, og her må vi igjen gjøre en lang historie kort, at mennesket i løpet av embryonalutviklingen gjennomgår en "anatomisk inderliggjøring" som er "korrelert med en tilsvarende sjelelig inderliggjøring", mens vi lenger nede i fossilrekken, og tydeligst hos de encellede organismene, finner at de er fullstendig omkretsbundne eller utlevert til sine omgivelser i "et samspill mellom organisme og miljø, som er så intimt at vi nærmest kan betrakte mikro-organismene som organer i økosystemet".
Men på samme måte som det finnes primitive fysiske organismer som er så fullstendig innleiret i sine omgivelser at de knapt kan skilles fra dem, kan man også finne et stadium i språkhistorien da man f.eks bare hadde ett ord "pneuma" som betegnet både ånd og vind, eller med andre ord; da betegnelsene for fysiske fenomener ennå ikke var utskilt fra og selvstendiggjort i forhold til et åndelig kosmos. Skaftnesmo henviser her til den engelske språkforskeren Owen Barfield, som polemiserer mot den nokså vanlige oppfatning som går ut på at språket begynte med betegnelser på konkrete gjenstander og at betegnelser på åndelige vesener og prosesser er fantasiprojeksjoner som har funnet sted på et senere stadium. Det Barfield kommer frem til er det motsatte, nemlig at ord som betegner avgrensede fysiske fenomener er avspaltninger av eldre ord med mer omfattende betydninger, slik at de differensierte språk vi kjenner i dag med mange ord med strengt avgrensede betydninger, må ha hatt som sine forløpere språk med få ord med omfattende betydninger. Slik Skaftnesmo ved hjelp av sine utredninger og velvalgte illustrasjoner kan gi leseren en følelse av at han (eller hun) nesten kan se menneskefosteret som en sentrert entitet som blir dannet ut fra en kosmisk periferi, kommer Barfield, med utgangspunkt i sine språkhistoriske studier, til at språket må ha utviklet seg på tilsvarende måte, eller med andre ord som en slags sentreringsprosess: "-språkets hele karakter og historie roper høyt ut til oss: Den dominerende antagelse at materie går forut for sinn (mind) i universets historie er en historisk feiltagelse, og dessverre en feiltagelse med vidtrekkende konsekvenser. Det blir klart for oss at subjektiviteten, både ontogenetisk og fylogenetisk, aldri er noe som utvikler seg ut fra ett eller annet punkt i rommet, men er en form for bevissthet som har sentrert seg fra periferien til individuelle sentra."
Det kunne være mye mer å si om Skaftnesmos usedvanlig innholdsrike bok. Foruten det jeg her kort har kort har omtalt, inneholder den også fem dialoger - trykket i kursiv - mellom de to antipodene Materialis og Spiritualis. Her dreier det seg ikke først og fremst om biologi, men om livssynsspørsmål i det hele tatt, om ulike syn på forholdet mellom materialisme og etikk, om sjelens udødelighet osv. Dialogene presenterer en rekke spørsmål og innvendinger som en "spiritualist" kan bli møtt med i samtaler med en materialist, og selvfølgelig også svar på slike innvendinger, og de kan derfor leses som en nyttig drill i debatteknikk.
Dermed er jeg kommet til veis ende i min omtale av Skaftnesmos bok, og da gjenstår det bare å føye til noen kommentarer om hvorfor jeg mener den kan betraktes som litt av en begivenhet. I bokens forord nevner forfatteren at den er en bearbeidelse og utvidelse av hans hovedfagsoppgave i filosofi våren 1999. Allerede dette synes jeg er nokså bemerkelsesverdig. Studenter er som regel ikke annerledes enn andre mennesker, og når de planlegger en yrkeskarriere eller skal avlegge eksamen velger de som regel den minste motstand vei. Skriver de en hovedfagsoppgave, velger de som oftest et tema og anlegger et synspunkt som de kan regne med at sensorene betrakter med sympati og forståelse. Skaftnesmo har derimot vagt den største motstands vei, for det finnes neppe en eneste person med høyere akademisk grad på filosofisk og/eller biologisk institutt på Blindern som ikke, iallfall i utgangspunktet, må antas å se med den største mistenksomhet på et prosjekt som går ut på å kritisere organismeforståelsen innenfor nydarwinismen, og som i tillegg argumenterer til fordel for en spirituell organismeide.
'Nothing succeeds like success,' lyder et amerikansk ordtak, og jeg tror man må kunne si at ingen omseggripende human- eller naturvitenskapelig teori som har sett dagens lys i løpet av de siste par århundrene har hatt en så dundrende og vedvarende suksess som nettopp darwinismen, eller nydarwinismen som det nå heter. Teoriens profesjonelle forvaltere utviser da også som regel en fnysende forakt og nedlatenhet overfor dens kritikere, som man knapt finner maken til blant representanter for andre vitenskapsideologier, og det henger selvfølgelig sammen med at de føler seg på trygg grunn. Nydarwinismen utgjør selve grunnpillaren i det materialistiske paradigmet som stadig rir oss, og selv postmodernistene, som roser seg av å ha "dekonstruert" alle de "store fortellingene" og hele det "logosentriske verdensbildet", har ikke våget eller kunnet eller sett noe poeng i å forsøke å rokke ved dens dominerende stilling. Den står der som en ugjennomtrengelig og godt bevoktet koloss som nesten ingen våger å gi seg i kast med.
Når nydarwinismen en sjelden gang blir kritisert, dreier det seg, så vidt jeg har forstått, som regel om en fagekstern kritikk fra antropologer, sosiologer eller vitenskapsteoretikere og en sjelden gang fra paleontologer, men mer sjelden om en mer internt orientert kritikk som går løs på molekylærbiologiens sentrale dogmer - slik Skaftnesmo gjør det. At det ikke er lett å få publisert en slik kritikk finnes det mange eksempler på, og ett slikt eksempel fra vårt hjemlige miljø kan man lese om på sidene 252 og 253 i Hjalmar Hegges bok Essays og debatt, Vidarforlaget 1993. Utgangspunktet for den historien Hegge forteller er et foredrag han holdt ved universitetsseminaret "Evolusjonsteoriens status i forskning og samfunnsdebatt" ved universitetet i Oslo 2.- 5. mars 1982. Meningen var at forelesningen skulle publiseres i en bok sammen med de øvrige seminar-innleggene, og dette var alle seminarinnlederne på forhånd blitt underrettet om. "Men dette ble for meget for Gyldendal, eller kanskje rettere sagt dets konsulenter," skriver Hegge og fortsetter: "Fra redaktørene fikk jeg meddelt at 'forlaget ikke godtar ditt kapittel'! Og følgende 'begrunnelse' fulgte fra forlaget: boken 'skulle orientere om evolusjonsteoriens stilling i dag. Vi var egentlig ikke interessert i bidrag som i hovedsak var debatt-innlegg'. Eller med andre ord: i en bok om 'evolusjonsteoriens stilling idag' skulle man ha seg frabedt en diskusjon av den." Det hører med til historien at boken kom ut i 1984 under tittelen Evolusjonsteorien Status i norsk forskning og samfunnsdebatt. Blant bidragyterne var det tre teologer som, med noen små reservasjoner, la seg flate for det nydarwinistiske synet på evolusjonen, og ikke ett eneste kritisk innlegg.
Alt dette bør man ha in mente når man leser Skaftnesmos bok og tenker over det faktum at storparten av boken har vært lagt frem som hovedoppgave i filosofi. Det må ha krevet et betydelig pågangsmot, solide biologikunnskaper og atskillig skarpsindighet fra forfatterens side å forsere all den skepsis som man trygt kan regne med at han i utgangspunktet er blitt møtt med. Denne boken representerer for øvrig også noe helt nytt i forholdt til det som på forhånd fantes av darwinisme-kritikk her på bjerget. I 1950-årene kom det to i og for seg utmerkede bøker i norsk oversettelse; Hermann Poppelbaums Menneske og dyr og en bok med samme tittel av den i sin tid kjente sveitsiske biologen Adolf Portmann. Men for det første kan ingen av disse bøkene skaffes lenger, og for det annet er det skjedd mye innenfor biologien siden de kom ut. Skaftnesmo foretar i sin bok et kritisk, skarpsindig og oppdatert oppgjør med nydarwinismen som er uten forløpere. For hva finnes det ellers i norsk språkdrakt? Så vidt jeg vet praktisk talt ingenting. I begynnelsen av 1980-årene kom det riktignok to kritiske bøker, den ene av en A.E.Wilder-Smith, den andre av en E.H.Andrews. Begge disse bøkene var skrevet av såkalte kreasjonister, som tar avstand fra evolusjonen som sådan og ikke bare fra den nydarwinistiske fortolkningen av den, og de ble da også behørig slaktet av Nils Chr. Stenseth i en kronikk i Dagbladet. Markus Lindholms bok Jordens ansikt er selvfølgelig av en annen klasse og byr på mye spennende lesning, men den er ikke eksplisitt kritisk til nydarwinismens evolusjonslære og utgir seg heller ikke for å være det. Av annet som man kan merke seg og ha utbytte av, har vi Craig Holdreges bok Genetikk og manipulering med liv, men Skaftnesmos bok favner mye videre enn den, så det kan ikke være tvil om at han har utført et pionerarbeide og har gitt oss en bok som vi lenge har savnet.
Selv om jeg med mine skrøpelige biologikunnskaper dypt imponert over Skaftnesmos bok, kan jeg ikke utelukke at en skolert mainstream-biolog vil kunne peke på et eller annet som for ham eller henne kanskje vil te seg ufullstendig eller uklart eller - når det gjelder de siste kapitlene - litt vidløftig, men selv en slik person vil nok få langt større problemer med å tilbakevise argumenter og bagatellisere problemstillinger som Skaftnesmo legger frem enn med noe annet som er blitt publisert på norsk. Men hvordan det nå enn måtte forholde seg med dette; det betydningsfulle er at vi endelig har fått en bok på høyt nivå som vi kan sette oss inn i og henvise til når unge - eller for den saks skyld litt eldre - mennesker spør oss om det da ikke finnes noe på norsk som formidler et annet syn på utviklingslæren enn det vi alle er blitt pumpet fulle av på skolen og uten snev av motforestillinger har fått og får servert i lærebøker og massemedier.
At hovedfagsoppgaven som ligger til grunn for denne boken er kommet velberget i havn, er en garanti for forfatterens biologiske kompetanse, for en oppgave med et slikt hovedsynspunkt ville ganske sikkert ha blitt forkastet hvis det hadde vært noe vesentlig å utsette på biologien. Dessuten må man kunne legge vekt på at Thomas Hylland Eriksen roser boken i høye toner i forordet. Hylland Eriksen er riktignok professor i antropologi og ikke i biologi, men han er tross alt blitt funnet kompetent til å skrive Darwin-biografien i Gyldendals Ariadne-serie med biografier over kjente menn. Dessuten har han sammen med biologiprofessor Dag O. Hessen utgitt boken Egoisme, som drøfter genetikkens betydning for menneskelig adferd fra et biologisk og antropologisk synspunkt, og må da rimeligvis antas å ha langt solidere kunnskaper i biologi enn det som gir seg ut fra vanlig god almendannelse og akademisk kompetanse på andre områder. Og hva skriver så Hylland Eriksen om Skaftnesmos bok? Bl.a. følgende: "Trond Skaftnesmos Frihetens biologi er en fascinerende bok om vesentlige spørsmål, som til fulle viser art flere synsvinkler er å foretrekke fremfor skråsikker enøyethet i utforskningen av naturen. Forfatteren kjenner den darwinistiske forskningen i både klassisk og nyere tapping, han kan sin vitenskapsfilosofi, og er i tillegg dypt fortrolig med et perspektiv på naturen han anser for å være overlegent, nemlig en kvalitativ fremgangsmåte som kan føres tilbake til Goethe."
En svale gjør som sagt ingen sommer, og en bok som kommer i et lite opplag på et lite forlag vil selvfølgelig ikke skape de store bølger verken i nyhetsmediene eller i vitenskapelige og almenkulturelle tidsskrifter. Men et sted må man begynne, og Skaftnesmo har hatt den nødvendige filosofiske, biologiske og almenkulturelle innsikt, og ikke minst det nødvendige pågangsmot, til å produsere en fremragende bok som utgjør en sårt tiltrengt nyhet på vårt hjemlige bokmarked, en bok som andre - kanskje også han selv - litt etter litt kan bygge videre på i en langsom prosess som ikke vil oppnå suksess på kort sikt, men der det er den lange viljen det kommer an på. Boken er hermed på det varmeste anbefalt. Kjøp den, les den, snakk om den og bidra til å gjøre den kjent blant så mange som mulig.

Niels Magnus Bugge




TIL TOPPEN AV SIDEN