*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

BEVISSTHETSSJELEN
Av Oddvar Granly

En høstkveld på 1600-tallet står den franske filosofen Blaise Pascal og betrakter stjernehimmelen. Han gripes av en følelse som han formulerer i følgende ord: ”Den evige stillheten i disse uendelige rom forferder meg.” Den begavede tenker Pascal ble en overbevist kristen, men denne opplevelse viser en situasjon som ble mer og mer vanlig i den nyere tid: Tonen fra himmelen er forstummet, det enkelte menneske står der ensomt, ubeskyttet, og angsten melder seg.

Annerledes var det i oldtidens kulturer. Da var himmelen oppfylt av gudemakter som talte til menneskene. I det gamle Egypt, Babylonia eller Grekenland var sol, måne, planeter og stjerner virksomme vesener, de lysende punkter utvidet seg til skikkelser som var  beskyttende, ledende og oppdragende for menneskene. Ved døden ble man tatt imot av de himmelske gudemaktene og levde videre i en ny tilstand. Ennå i middelalderen kjente mennesket seg som borger av to verdener, slik det for eksempel kom til uttrykk i Dantes Guddommelige komedie. For det kristne Europa kunne livsinnstillingen i mangt og meget beskrives med noen ord av salmedikteren B.S. Ingemann: ”Gjennom de fagre riker på jorden går vi til paradis med sang!”

Pascal-opplevelsen viser ett aspekt av den sjeleforfatning som Rudolf Steiner kaller bevissthetssjelen, som han hevder er karakteristisk for den nyere tid. Siden inngangen til 1400-tallet lever vi i bevissthetssjelens tidsalder. Denne sjeleart har flere aspekter, nivåer og stadier, og vi vil i det følgende forsøke å karakterisere noen av disse ved å fremstille situasjoner der bevissthetssjelens forskjellige sider kommer til uttrykk.

Nå er det en viss beslektethet mellom den historiske og den individuelle bevissthetsutvikling. Slik som ethvert kulturfolk i de tidlige faser hadde en prelogisk bevissthet som ble næret av myter og religiøse forestillinger og på et senere stadium ble avløst av en mer nøktern og rasjonell bevissthetsform, på tilsvarende måte vil mennesket i sin barndom bli næret av myter og eventyr inntil det en dag stikker hodet opp av den mytiske billedbevissthet og tilegner seg en mer begrepsmessig og forstandspreget tenkemåte. Denne sammenligningen mellom den historiske og individuelle bevissthetsutvikling må selvsagt ikke tøyes for langt. Det er bare tale om aspekter.

Den individuelle utvikling

I oppvekstårene er den sjelelige utvikling sterkt sammenvevet med den fysiske. En 40-åring kan stagnere, men ikke en 17-åring fordi kroppsutviklingen også befordrer den sjelelige vekst. Fra 30-årsalderen skjer det en viss utflating, og så begynner det fysiske forfall. Livskreftene trekker seg tilbake, noe som viser seg ved rynker i øyekrokene og det ene med det andre etter hvert. Nettopp nå fødes bevissthetssjelen med dens muligheter for et våkent liv i frihet og selvstendighet. Her har vi eksempel på motsetningen mellom liv og bevissthet. Det kunne sammenlignes med sjelens liv i døgnrytmen. Under søvnen utfolder det seg et frodig liv i organismen, men bevisstheten er – ja, nettopp sovende. Når vi så arbeider og konsentrerer oss gjennom den våkne dag, tærer bevisstheten på organismen, slik at vi blir trette om kvelden og må sove igjen. Bevisstheten utfolder seg på bekostning av livet. Når vi overfører den omtalte prosess til livsløpet, kan vi se sammenhengen mellom den våknende bevissthetssjel og det legemlige forfall. Den er som en fugl Føniks som stiger på frie vinger opp av slaggene.

I tiden for bevissthetssjelens fødsel vil mange med et følsomt sinn oppleve en krise i form av en ufri spaltning mellom en ideell streben oppad og dragning nedad mot de begynnende dødsprosesser i legemet. Også bevissthetssjelen fødes under smerte. Men mange vil gå traust og greit igjennom denne aldersfase uten at det skjer noen merkbare forandringer. Det er store individuelle variasjoner. Noen blir viljesbårne åndsriddere og andre blir materialister. Mange av dem som har sensibilitet for det som skjer i de dypere sjelelag vil oppleve perioder av smerte, lede, meningstap og lengsel tilbake til fortiden, slik den svenske lyriker Gustav Fröding skildrer det i diktet ”Jag ville jag vore” som er skrevet ved inngangen til denne livsfase. Han beskriver i de første strofer den fortidige bærende livsfylde da alt var gedigent, men nå kjenner han seg som kastet inn på en øde bredd. Paradiset er borte, og han er pinefullt våken:

Jag ville min själ kunde lossas ifrån

det vaknas förhärjade strand,

från kalla, förtorkade ögons hån,

jag ville, jag vore ett drömlands son,

en infödd av Indialand.

Slik kan han drømme seg tilbake, men Fröding forblir et skapende menneske – under stadig kamp mot truende nervesykdommer og sinnets formørkelse. Så må vi spørre: hvem førte denne kampen: var det hans bevissthetssjel? Nei, det var Gustav Fröding ved hjelp av  bevissthetssjelen. Den individuelle kjerne i hvert enkelt menneske, dets jeg er overordnet både den sjelelige og fysiske utvikling. Jeget er av åndsnatur. Det virker først gjennom barne- og ungdomstidens sjeleopplevelser, dets emosjoner, sympatier og antipatier, men kan først komme til seg selv i bevissthetssjelen. Jeget impulserer og befordrer ikke bare den sjelelige utvikling men også den fysiske, slik at kroppen får sin individuelle utforming – helt ut i linjemønsteret på fingertuppene.

Jeget i bevissthetssjelen

Det paradoksale er at når jeget trenger gjennom overflatene og inn til sjelens kjerne, som bevissthetssjelen er, kan man også nå lengst ut. I en alder av 37 år kjemper Henrik Ibsen i Roma med stoffet til Brand. Omsider finner han den adekvate form, og med dette drama opplever Ibsen det internasjonale gjennombrudd. Han når langt ut, fordi han med dette verk hittil hadde nådd lengst inn til seg selv. ”Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke ...”

I tiden for bevissthetssjelen kommer man inn i et visst dramatisk farvann. Ting skjer som man ikke kan gjøre noe med, men mer enn i noen tidligere periode er det nå menneske selv som må ta ansvaret for utviklingen fremover. Ettersom hvordan jeget kan befeste seg i bevissthetssjelen fremtrer de individuelle variasjoner i art og levemåte. Styringen og ledelsen ovenfra hører fortiden til, likesom de bærende livsverdier fra fortiden er smuldret hen. Man har vunnet friheten, og den er en storartet, men også brysom omgangsfelle.

 

Bevissthetssjelens tidsalder

Til det som hittil er beskrevet som enkeltmenneskets sjeleutvikling føyer det seg en historisk prosess med markante virkninger. Siden inngangen til den nyere tid lever vi alle i bevissthetssjelens tidsalder, unge som eldre. Utviklingen frem til 1400-tallet var preget av styring og kontroll ovenfra, av hierarki og sentralisme. Alle veier fører til Rom. Så trer det frem en rekke personligheter rundt i Europa med en ny individuell kraft. De har mot til å stå opp mot etablerte geistlige og verdslige autoriteter. De våger å stole på sin egen overbevisning. Vi kan tenke på den ulærde bondepiken Jeanne d’Arc eller den skriftlærde munk Martin Luther, eller Giordano Bruno, Galileo Galilei og mange andre. Mot seg hadde de en massiv autoritetsmakt, og noen måtte betale med sitt liv, men den sannhetsopplevelse de hadde kommet frem til ved egne indre eller ytre erfaringer, kjentes mer forpliktende enn de etablerte autoriteter. Alle disse er gylne eksempler på at bevissthetssjelens tidsalder hadde begynt.

Det skjer med renessansen et vårfrembrudd av fornyelser i Europa der enkeltmennesker med den nye indre styrke fører an. Det er tiden for de store oppdagelser, horisontene utvides, i malekunsten skapes sentralperspektivet, det ytre, rent fysiske landskap får sin betydning, borte er middelalderens gullgrunn og Guds majestet som troner fra skyen der oppe. Vitenskapens pionerer legger vekt på eksperimenter og matematikken som hjelpemiddel, alt må kvantifiseres – telles, måles eller veies. Middelaldermennesket hadde ennå innslag av dis og drøm i sin dagsbevissthet, men nå får tankeforestillingene skarpere konturer hos mange og blir egnet til å forske i det rent fysiske. Mer enn noen gang tidligere går tanken ned i materien og lærer dens prinsipper å kjenne. Det gjøres tekniske oppfinnelser som etter hvert skaper helt nye betingelser for menneskene: boktrykkerkunsten er i så måte inngripende, og en rekke ting som tidligere hadde hatt sine provisoriske forstadier blir det arbeidet videre med til nye tekniske standarder: det mekaniske ur, kompasset og endelig kruttet som snart får sin anvendelse i krigføring.

Bevissthetssjelen og dens faser

Slik som legemet i den individuelle utvikling forfaller mot førtiårsalderen, har den ytre natur i den nyere tid mistet mye av sin tidligere vitalitet. Etter den industrielle revolusjon har naturen i stigende grad vært utsatt for en rovdrift som har kulminert i industriforurensning, forgiftning av jordsmonn, sjøer, elver og hav, CO2 utslipp og global oppvarming. Vi har i lang tid spist mat tilsatt friske kjemikalier. Men så skjedde det en oppvåkning i form av en ny økologisk tenkning som har vunnet stadig større innflytelse. Hadde denne tenkning utviklet seg uten krisetilstandene? De nye økologiske innsikter er til dels gammel instinktiv viten som er videreført på et nytt plan og er under stadig utvikling.

Slik som naturen er angrepet i den nyere tid, har også kulturgrunnlaget blitt rammet. Det er påfallende hvordan tidligere trygghetsstrukturer har blitt ruinert i løpet av det 20. århundre. Under den første verdenskrig forsvant tre keiserhus: den tyske keiser, den habsburgske og den russiske tsar ble detronisert på hver sin måte. De kongelige monarkier har deretter tapt både makt og glans. Kirken har på samme måte fått en svekket betydning. Påberopelse av bibelsteder og kirkelige autoriteter blir mer og mer umulig i den moderne virkelighet. Nasjonalfølelsen er heller ikke lenger en samlende kraft i befolkningen, bortsett fra på sportsarenaen. I fjor gikk det en heftig avisdebatt om spørsmålet: Hva er egentlig en nordmann? Til slutt ga man opp å komme til enighet. Og hvordan skal begrepet familie defineres i dag? Denne usikkerhet er også en side av bevissthetssjelen. På tysk heter det ”Bewusstseinsseele”. Rudolf Steiner kalte den en gang ”Verlustseinsseele” (Verlust = tap). Du har ikke mer enn det du har i hendene, og der har du ingen ting. En av verdens mest innflytelsesrike samfunnsforskere fra de siste år, den tyske sosiologen Ulrich Beck beskriver de betingelser vi er henvist til å leve under som ”Risikosamfunnet”.

Usikkerheten som livsform

Den nye åndssituasjon blir til på utrygg grunn. Jeget i bevissthetssjelen har intet å lene sitt hode til. I denne situasjon, slik som i Pascal-opplevelsen, vil angsten lett melde seg. De tidligere tradisjonelle strukturer og ordninger gav holdepunkter, men de var også forbundet med makt og undertrykkelse. Det passer oss ikke i dag. Å stå oppreist i denne frihetssituasjon er krevende. Det vil innebære feilslag, kanskje billige snarveier og avsporinger – med sår baketter. Men i avsondretheten, i adskillelsen fra de trygge, gamle bindinger, vil nye evner langsomt spire og vokse i det ubevisste. Jeget befester seg sterkere i bevissthetssjelen. Det innebærer også nye erkjennelsesmuligheter. Først i bevissthetssjelen kan sannheten åpenbares i sin rene skikkelse. Der må subjektive emosjoner og vilkårlig ønsketenkning holdes tilbake. Her er det ikke spørsmål om man liker eller ikke liker, men om hva som er sant. I handlingslivet retter man seg ikke lenger etter tradisjoner og konvensjoner, men etter det som situasjonen krever.

Ettersom det frie enkeltmenneske nå kommer i forgrunnen, vil de moderne samfunn oppvise et differensiert mangfold av livsformer. Noen velger å satse på penger og håndfaste verdier, noen lever et stille borgerlig liv, og noen begynner å orientere seg mot det metafysiske. De siste to decennier av det 20. århundre kunne man tydelig observere en ny åndelig søken hos mange mennesker. Den adskiller seg fra tradisjonell kirkelig religiøsitet og har gitt seg uttrykk i New Age og alle slags alternativbestrebelser. Man eksperimenterer og begir seg inn på veier som ofte ligger utenfor vestlig tanketradisjon. I denne søken vil noe vise seg som fruktbart, mens andre ting vil avsløre seg som blindveier. I bevissthetssjelens første fase våknet den opp på det materielle grunnlag, men den har i seg et potensial til å utvide sitt område til de åndelige regioner, uten at det materielle mister sin betydning, men en streben i denne retning skjer som et fritt valg av den enkelte. Det skal mot til å gå inn i uvante tanker og utsette seg for nye indre erfaringer. Man må vise mot til to sider. Innad er det sjanser for at man kommer inn i en illusjonær verden, og hvis man går ut i offentligheten med sine nye innsikter, vil man møte en aggressiv presse med en hvitknoket fastholden på det som er hevdvunnen vitenskap.

Med den moderne individualisme, der enhver kjenner seg kallet til å skape sitt eget liv, skjer det unektelig mange sammenstøt. Men det går ingen vei tilbake til de ubevisste kollektivformer som rådet tidligere. I det moderne liv ser man også hvordan mennesker trer inn i frie relasjoner til hverandre på tvers av de gamle bindinger. Det skjer når mennesket bak sitt ego finner frem til sitt sanne jeg. Dette har del i en ideell virkelighet som også rager inn i medmennesket. Dermed dannes det et jeg-du-forhold mer ekte og direkte enn i tidligere tider da menneskene var sterkere bundet inn i rase, stamme, nasjon, familie og alle slags tilhørligheter.

Libra 3/2008



TIL TOPPEN AV SIDEN