*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

ERKEENGELPERIODENE I HISTORIEN

Av Oddvar Granly

En gammel lære går ut på at syv erkeengler etter tur impulserer kulturutviklingen i perioder på ca. 350 år. Det første kjente skrift der denne idé blir fremsatt er av den tyske abbed fra klosteret i Sponheim Johannes Trithemius (1462 - 1516) som i 1508 skriver den lille boken: "Von den syben Geysten oder Engeln", eller som den fullstendige tittel på latin lyder: "De Septem Secundeis id est, intelligentiis, sive Spiritibus Orbes post Deum moventibus". Han påberoper seg "den gamle filosofen Menastor" som vel ingen i ettertid har klart å identifisere.

Trithemius nevner de syv erkeengler i rekkefølge, slik de er tilordnet planetene på følgende måte: Orifiel-Saturn, Anael-Venus, Zakariel-Jupiter, Rafael-Merkur, Samael-Mars, Gabriel-Måne og Mikael-Sol. Han gir nøyaktige opplysninger om varigheten av hver enkelt periode: 354 år, 4 måneder, 4 uker og 4 dager. Han nevner så forskjellige historiske hendelser og setter dem i sammenheng med de himmelske innflytelser, for eksempel at den Trojanske krig fant sted i en Samael-Mars periode, at de store tenkere fra Pythagoras til Aristoteles opptrådte i en Mikael-Sol periode, og han konstaterer at han selv lever en periode som igjen er preget av Samael-Mars. Denne går mot slutten og vil avløses av Gabriel-Måne fra 1525 til 1879, men, sier han: før Samael-Mars-tiden tar slutt vil en sterk sekt reise seg og ødelegge den gamle religion. Da får vi minne om at Trithemius skrev dette i 1508, kort før reformasjonsbølgene skyllet over Europa.

Disse slående overensstemmelser setter Trithemius frem i et skrift som ellers opererer med årstallet 5206 f. Kr. for verdens skapelse. For sine okkulte skrifter fikk Trithemius kjetteranklager mot seg. En gang mens han lå syk satte hans munker fyr på hans store boksamling av magisk og alkymistisk litteratur. Da resignerte han og reiste til Würzburg, der han i sine siste år fikk virke som abbed ved det såkalte Schottenkloster. Hans lære om erkeenglene ble aldri en del av den katolske teologi, men den ble langt senere tatt opp av visse teosofiske kretser i siste del av det 19. århundre. I 1893 holder C. G. Harrison en foredragsserie ved Berean Society i London med tittelen: "The Transcendental Universe" (senere utgitt som bok). Her taler han i det 4. foredrag om erkeenglene og den dramatiske overgang fra gabriel- til mikaelstiden i siste halvdel av det 19. århundre: "Året 1879 betegner slutten på en periode av det åndelige liv i Europa og Amerika. I dette år kjempet lysets hærskarer under ledelse av erkeengelen St. Mikael seg frem til en avgjørende seier over mørkets makter ledet av Belzebub og Mammon i en rekke slag som pågikk over et tidsrom på 30 til 40 år."

Den samme kamp i de åndelige regioner på den tiden skildrer Rudolf Steiner 24 år senere i et foredrag i Dornach (14.10.1917. GA 177). Han legger også stor vekt på at en mikaelsk tidsalder innledes i 1879 og er seg bevisst at den åndsvitenskap han skapte ble muliggjort ved mikaelsimpulsen. Hele det antroposofiske arbeid er satt inn for å fremme en mikaelskultur.

Allerede i boken "Die Mystik im Aufgange …" fra 1901 (GA 7) går det frem at Steiner er kjent med Trithemius' livsverk. I forskjellige foredrag har han uttalelser som bekrefter læren om erkeengelperiodene, men det var ikke Steiners form å utarbeide en systematisk lærebygning om slike fenomener. Han kommer med ett aspekt ved saken i ett foredrag, antyder en ny sammenheng i et annet foredrag, gir en liten skisse av en annen side ved saken i et tredje osv. Flest uttalelser har han om de to siste perioder: den gabrielske og den mikaelske tidsalder. Noen av Steiners elever, som Walter Johannes Stein, Karl Heyer og Emil Bock har bidratt med noen utfyllende betraktninger, spredt rundt i deres artikler og bøker, men en samlet oversikt er ennå ikke skrevet, - sikkert ikke uten grunn. Det er noe ved emnet som unndrar seg en systematisering. Man står da i fare for å skrive med en jordisk gjenstandsbevissthet om himmelske vesener og spirituelle sammenhenger.

Det er heller ikke slik at en tidsperiodes egenart bare kan forstås utfra en erkeengels virke. I periodene gjør det seg gjeldende også andre kosmiske innflytelser og dertil spiller forskjellige tidsrytme-lovmessigheter en rolle, men fremfor alt er det avgjørende hvordan menneskene selv stiller seg inn i forholdene. I enhver tid viser det seg derfor et mangfold.

Nedenfor bringes en oversikt over erkeengelperiodene etter hverandre med tilhørende planeter i runden fra oldtidens mikaelstid til den nye mikaelstid. Årstallet i høyre kolonne angir periodens begynnelse. Tallene fremgår av en notisbok fra 1924 som Rudolf Steiner skrev i  under foredragsrekken i Torquai: "En innvielsesvei for vår tid" (som den norske bokutgave på Antropos heter). Det er visse avvik mellom Steiners og Trithemius' tidsangivelser. Året 1879 er felles, men de andre årstall avviker med få decennier.

ERKEENGEL

PLANET

ÅRSTALL

Mikael

Sol  550 f.Kr.
Orifiel 
  
Saturn 200 f.Kr.
Anael

Venus  150 e.Kr.
Zakariel

Jupiter  500
Rafael

Merkur  850
Samael

Mars   1190
Gabriel

Måne  1510
Mikael

Sol 1879

Så vil vi forsøke å beskrive erkeengel og planetkvalitet i sammenheng med noen historiske hendelser - med de forbehold som er nevnt ovenfor.

MIKAEL - SOL 550 - 200 f. Kr.

Kristus som solvesen bereder sin vei til jorden. Mikael forvalter den kosmiske intelligens knyttet til solen. Denne skal omsider bli virksom i hvert enkelt menneske. Prometevs tar ilden fra gudene og gir den til menneskene. Platons idélære er en siste gjenklang av den opprinnelige tilstand, da det vesentlige lå i det kosmiske. Men allerede hos Platons elev, Aristoteles blir ideen immanent, som virksom i tingen. I sine kategorier meisler han ut bestemmelsene for mennesketankens virksomhet. Når et større antall mennesker kan tenke selvstendig, blir demokrati mulig. Den vise Solon forbereder grunnlaget for dette. Når han blir arkhont, tar han skritt for å avskaffe adelens særrettigheter og bevirker at et bredere lag av folket får delta i folkeforsamlingen. Han lanserer også ordningen med jury ved domstolene. Etter hans død i 594 f.Kr. blir det et tilbakeslag for det spirende demokrati da et tyrannvelde følger, men i 510 f. Kr. blir den siste tyrann styrtet og folkeforsamlingen gjenopprettet. Året regnes for demokratiets fødsel. Det omfattet ikke kvinner, slaver, fattige og innvandrere, men et nyfødt demokrati trenger tid før de blir livsdugelig. Et stort fremskritt hadde skjedd sammenlignet med de tidligere forhold. Mikael er frihetsengelen, men gir ingen frihet gratis. Den må tilkjempes. Mikael er den eneste erkeengel som fremstilles i kamp mot en fiende, dragen. Fra øst ble grekerne truet av de overmektige perserne, men ved dyktighet og kløkt, man kunne si personliggjort intelligens, vant grekerne i tre store slag. Så var friheten igjen sikret for en stund, og i Periklestiden når den greske kultur sine høydepunkter i kunst, arkitektur, drama og filosofi.

Et sentralt sted for utviklingen av gresk ånd var Delfi, stedet for solguden Apollon. Til ære for ham ble det bygget et tempel med den kjente innskrift over tempelporten: Kjenn deg selv. Bevisstheten skal ikke bare vendes utad, men også innad til selverkjennelse. Det er også noe mikaelisk over Apollon. Han også beseirer dragen. Fra en slukt i Delfi hever det giftdampspyende uhyret Python seg, men solguden sender sin pil mot dragen og dreper den. På dette stedet blir tempelet bygget, og den damp som ennå stiger opp fra avgrunnen blir til velsignelse. Den gir Pythia på trefoten evnen til sine orakelsvar.

Mikael er den engel som sender sine stråler ut i alle retninger, likesom solen. Mikael er kosmopolitt. Dette trekk kommer til uttrykk ved det verdensrike Alexander den Store skapte. Han brer ut gresk språk og kultur, men samtidig, kneler han for de fremmede guder der han kommer og arrangerer bryllup for sine soldater som gifter seg med  innfødte kvinner.

Ved inngangen til denne mikaelsperiode opptrer Pythagoras i Grekenland, og i andre kulturområder opptrer samtidig andre lysende skikkelser: Buddha i India, Confucius i Kina og Zarathustra i Persia.

ORIFIEL - SATURN 200 f.Kr. - 150 e.Kr.

Orifiel er likesom Saturn streng og hard, de står for en ordnende kraft, men når substansen svekkes kan virkningen bli splittelse og kaos. Trithemius nevner at byggingen av Babels tårn og den påfølgende språkforvirringen fant sted under en tidligere orifielperiode.

Den siste perioden omfatter Romerrikets historie fra republikk til keisertid. Under republikken ville romerne bryte ned restene av gamle asiatiske ordninger: arvelige monarkier, teokratiske og hierarkiske strukturer som hadde overlevet seg selv. Man skulle herske i kraft av hva man selv er, og ikke hvem man nedstammer fra. Det grunnlegges en jordisk rettsbevissthet som vil regulere forholdene mellom menneskene her og nå - som romerske statsborgere. Den ordnende kraft er lenge fast og sterk, til tider brutal, men under Caesars siste år skjer overgangen til en fase preget av oppløsning. Under hans egyptiske felttog og møtet med Cleopatra fascineres han av orientens gamle kultur. Etter ham går den romerske republikk i oppløsning, og keisertiden som følger betyr et skritt tilbake til de gamle former med monarki og arvefølge. Under Tiberius, Caligula og Nero utarter riket til et brutalt vanvidd. Men nettopp under denne mørkeste tiden har et lys begynt å skinne: Jesu fødsel og kristendommens tilblivelse. Den nye åndsimpuls begynner å virke i en dramatisk tid. I år 64 kommer de første kristendomsforfølgelser, i år 70 skjer Jerusalems ødeleggelse, i år 79 skjer Vesuvs utbrudd som fører til at Pompei og Herculaneum går til grunne, byer med storslått prakt, men også dekadanse.

Saturn virker på sanseorganene, det sanselige, sensuelle kommer tydelig i forgrunnen i denne fase av Roms historie. Et neste trekk: Saturns metall er bly. Det er satt frem den merkverdige påstand at blyforgiftning var medvirkende til Romerrikets undergang. I Roma førte vannledninger av bly vannet frem fra akveduktene til privathus og leiegårder, noe som medførte inntak av giften i ørsmå mengder som i det lange løp kan ha gjort sin virkning.

ANAEL - VENUS 150 - 500

Den inspirerende kraft ovenfra er nå den kjærlige hengivelse, og man kan tenke på all den forsakelse og offervilje som utfoldet seg blant de kristne i denne tiden. Ettersom deres gudsdyrkelse var forbudt, fant de sammen i katakombene til sine seremonier. Det fromme liv under de karrige forhold der nede var langt mer vesentlig for dem enn keiserveldets pomp og prakt som utfoldet seg på overflaten. Kristendomsforfølgelsene blir særlig sterke under Diokletian. Utallige lider martyrdøden, men de kristne lar seg ikke stanse i deres gudsdyrkelse. Den følgende keiser, Konstantin undrer seg over den uovervinnelige kraft som besjeler de kristne og spør seg: tenk om denne kraft kunne tjene keiserdømmet, istedenfor å stå i mot det? Under et slag han leder skal han ha fått et drømmesyn: et kors på himmelen med innskriften: "I dette tegn skal du seire". Det blir et vendepunkt. Fra år 313 gir han de kristne fulle rettigheter. Så begynner en byggende tid for de kristne menigheter med kirker og forsamlingshus som kan reises i frihet.

Perioden er ellers preget av folkevandringene, og de mange heltesagn vi har bevart fra  denne tiden vitner om mennesker som har satt sitt liv inn for en større sak.

ZAKARIEL - JUPITER 500 - 850

Denne åndelige impuls står for visdom, tenkning i helhet og større perspektiver og samtidig er den en formimpuls som skaper orden og struktur. Vi ser i denne tiden hvordan den katolske kirke får en avgjørende vekst og organisering - innad og utad - under den allsidig begavede Gregor den Store (pave 590 - 604). Han hadde et overordnet vidsyn som forstod å bringe motsetninger til et fruktbart samvirke. Han kunne verdsette egenarten til de forskjellige folk, hva enten de var angelsaksere, langobarder eller germanere, og han vek ikke tilbake for å integrere hedenske eller førkristne trosforestillinger i kirkens teologi, for eksempel læren om skjærsilden. Dertil befordret han musikken til de kirkelige seremonier. Man vet ikke om han selv komponerte, men den gregorianske sang bærer sikkert hans navn med rette. Med alt dette ble kirken stor, den ble mere katolsk i egentlig forstand. Ordet kommer av gresk katholikos som betyr universell eller altomfattende.

Ved siden av at det bygges kirker overalt, oppstår klosterbevegelsen i denne tiden som noe nytt i Europa. I året 529 blir Det platonske akademi stengt av keiser Justinian. I samme år grunnlegger Benedikt av Nursia det første kloster på Monte Cassino. Han utformer klosterreglene og de tre idealer som munkene skulle leve etter: Kyskhet, armod og lydighet. Klosterbevegelsen vant snart stor utbredelse.

Fra flere forskjellige hold utgikk det en ordnende kraft i denne tiden: fra frankerne, fra Arthur-ridderne og fra araberne. De sistnevnte bragte Europa logikken.

RAFAEL - MERKUR 850 - 1190

Rafael er legkunstens skytsengel som befordrer de helbredende evner, og merkurstaven med de to slanger er et talende symbol for den oppadrettede jeg-kraft i balanse mellom de motsatte krefter.

Ved begynnelsen av denne periode er gralshendelsene. Høydepunktet i denne fortellingen om gralen er når Parsifal etter en lang tid med prøvelser er modnet til å stille det terapeutiske spørsmål til Amfortas i gralsborgen: "Was wirret dir?", slik det heter i Wolframs epos. Dermed begynner en helbredende kraft å virke i hans syke kropp som gjør ham frisk. 

Ved slutten av Rafael-perioden fødes Frans av Assisi som er en av de store helbredere i en tid der spedalskhet var blitt en folkesykdom. Han var livsnyteren og esteten som etter en forunderlig indre vekkelse vier seg helt til pleie av syke og til omsorg for alle som lider.

Merkur står ellers for bevegelse, oppbrudd, oppløsning og nydannelse. Dens metall er det lettbevegelige kvikksølv. Perioden er tiden for vikingetoktene og starten på korstogstiden. Lange strekninger tilbakelegges til sjøs og til lands. Det er tiden da keisere, så vel som riddere, forkynnere, vandrende munker og pilgrimer  stadig er underveis mot nye mål.

SAMAEL – MARS 1190 - 1510

Mars var hos romerne krigsguden, og vi vil fremdeles forbinde Mars med kamp og strid. I denne perioden overfalles Europa av Djengis Kahn (1162-1227) med sine barske mongolske horder. Det er videre tiden for nye korstog og Hundreårskrigen mellom England og Frankrike der Jeanne d'Arc (1412 - 1431) opptrer i siste fase. Her ble det ennå kjempet med lanse, sverd og skjold, men få år senere begynner en ny krigføring. Kruttet var i en viss form oppfunnet allerede i det gamle Kina, men nå blir det videreutviklet og i tiltagende grad brukt i nye ildvåpen.

Den dyd som Mars krever av menneskene er mot. Det må til for å kjempe i krig, men vi ser også hvordan renessansemenneskene i siste del av denne perioden er besjelet av mot. Colombus og alle de store oppdagere, reformatorene Hus og Luther, eller forskeren Kopernikus som baner veien for et nytt verdensbilde.

Den nye vitenskap og teknikk som utvikles i denne tiden er også uttrykk for at mennesketanken i sterkere grad vender seg mot det rent fysisk observerbare. I en av sine notisbøker skriver Rudolf Steiner om Samael-tiden: "Det kosmiske liv trer tilbake; det jordiske er fremherskende." Samael-Mars førte menneskene sterkere inn i den jordiske formverden, oppgaven var å befeste mennesket i den fysiske materie. På 1100-tallet øvet de mer himmelvendte platonikere i Chartres stor innflytelse, men omkring år 1200 blir de avløst av de mer jordvendte aristotelikere. Likevel hadde platonikerne og aristotelikerne én felles overbevisning: at ideen eller almenbegrepet har del i en åndelig virkelighet. Denne oppfatning endrer seg i løpet av den langvarige filosofiske strid som utkjempes i høymiddelalderen: Universaliestriden. Under Thomas Aquinas på 1200-tallet føres realismens standpunkt til seier: almenbegrepet er forbundet med tingen, men på 1300-tallet vinner nominalismen: almenbegrepene har ingen reell eksistens, de er vesensløse betegnelser som vi bruker for å orientere oss i tilværelsen på en praktisk måte. Dette standpunkt har gått videre i den moderne vitenskapstenkning.

Vi bruker uttrykket "den mørke middelalder" og mener da gjerne at det var en tid med mye overtro, analfabetisme og mange ting som ikke var bra. Man kunne også bruke utrykket i en litt annen betydning: en tid som var mere vendt mot nattens kvaliteter da menneskesjelene i søvnens rike har kontakt med englene. Renessansen betyr dermed en oppvåkning fra natt til dag, man blir aktiv i de fysiske sanser.

GABRIEL – MÅNE 1510 - 1879

I Det nye testamentet opptrer Gabriel som den engel som gir budskapet til Maria at hun skal føde en sønn. Gabriel har med forplantningen å gjøre, at slekt skal følge slekters gang, hele arvefølgen. I denne tidsalder blir religionen nærmest noe som retter seg etter arveforholdene. Vi får mektige monarkier, og krigene blir ofte arvefølgekriger. Dynastiene kjemper mot hverandre. I huset Habsburg ble retten grunnlagt på fyrstelige arveforordninger. Man får et slående inntrykk av  overdådigheten i denne keiserslekt ved å gå i samlingene på Hofburg i Wien. Så visste de hvordan de skulle utvide og befeste sin makt: "Bella gerant alii, tu, felix Austria, nube!" (Kriger kan de andre føre, du, lykkelige  Østerrike, inngå giftemål!)

Det latinske ordet natio betyr fødsel eller slekt, av det samme ord er nasjon avledet. Begge fenomener har med Gabriel-Måne å gjøre. Når vi blar i et historisk atlas for den nyere tid, kan vi se Europa som et lappeteppe av fyrstedømmer, kongedømmer osv. i stadig forandring. Først mot slutten av den gabrielske tidsalder har de europeiske nasjoner funnet sine noenlunde stabile grenser. Italias samling i 1860-årene og oppgjøret mellom Tyskland og Frankrike i 1870 er noe av det siste i denne prosess.

I tillegg til fødsel/arv og det nasjonale skjer det noe med arten av tenkning i denne perioden. Av de syv frie kunster i middelalderens skolering ble Dialectica eller Logica tilordnet Månen. Rudolf Steiner beskriver hvordan menneskets hjerne i Gabriel-Måne-tidsalderen impulseres slik at det danner seg et nytt organ i form av en ganske bestemt struktur i forhjernen. Denne nedarves. Organet kan ikke påvises på ytre måte, men det er virksomt. Det legger grunnlaget for den stoffbundne hjernetenkning som utforsker verden med de fysiske sanser og den kombinerende forstand. I den neste mikaelsperiode kan dette intellektuelle organ tjene nye oppgaver ved at det spiritualiseres. (Foredrag i London 1.5.1913 og i Stuttgart 18.5.1913, GA 152).

I den gabrielske tidsalder utvikler intellektualismen seg, særlig fra opplysningstiden på 1700-tallet, og den når en viss kulminasjon i det neste århundre. Årene 1858 og 1859 kan stå som gjennombruddsårene for den teoretiske materialisme. Da utkommer Charles Darwins verk om artenes opprinnelse, Rudolf Virchow "Zellular-Pathologie", Gustav Theodor Fechner "Psycho-Physik", Karl Marx "Zur Kritik der Politischen Ökonomie" og Bunsen og Kirchhoff utarbeider metoden for spektralanalyse.

NYE MIKAEL – SOL 1879 - 2300

Den tidsalder vi lever i gir nye åndelige muligheter. Mikael vil hjelpe oss med spiritualisere intellektet - som da først må foreligge. Den faste basis i tenkningen som er skapt i den gabrielske tidsalder kan nå utvides til å omfatte de åndelige sider av tilværelsen. En av Mikaels attributter er vekten. Det betyr bl.a. at vi er kallet til å søke en likevekt mellom på den ene side de jordiske oppgaver og forpliktelser og på den annen side de åndelige hensyn. Ikke flykte fra det som er forherdet, de umenneskelige systemer, byråkrati osv. men arbeide for å forvandle og menneskeliggjøre forholdene forventer Mikael.

Det solide grunnlag som Gabriel gav: arv, tradisjon, familie, monarki, kunne holde seg som etterdønninger noen decennier etter 1879, men innover i det 20. århundre svinner dette hen. Vi kan konstatere følgende fenomener: for hver generasjon blir det et mindre antall slektsportretter på stueveggene, fordi man ikke lenger identifiserer seg så sterkt med familiebåndene. På de to årene  1916 - 1918 forsvant tre keiserdømmer i Europa (inkl. den russiske Tsar), og de gjenværende monarkier mister sin fordums glans, de folkeliggjøres, og stadig flere ønsker dem avskaffet. En rik forplantning var en selvfølge i gabrielstiden, men nå hører de rike barnekull fortiden til i vår del av verden. Man øyner en reduksjon i befolkningsveksten i I-landene. Her blekner også den nasjonalfølelsen som var så sterk ennå på 1800-tallet. I det neste århundre ser vi hvordan over-nasjonale ordninger av forskjellig art trer i kraft. Først Folkeforbundet, så FN, så forsvarspakter og handelsunioner, det hele topper seg i globaliseringen.

Mikael vil det kosmopolitiske. Alt som bygger på nasjon og rase er fortidig og reaksjonært, men så må man spørre seg: svarer de overordnede fellesskapsbestrebelser til de konkrete menneskelige hensyn? Blir EU et sant fellesskap eller en sammenslutning av nasjonalegoismene som utbytter en annen del av verden? Utfordringene er der hele tiden til å få vekten i balanse, likevekten mellom den ideelle sfære og den jordiske praksis.

Ved inngangen til det 20. årnundre var det en fredsoptimisme i luften som også den norske statsminister Gunnar Knudsen gav uttrykk for våren 1914: "Aldri har den politiske himmel vært mer skyfri enn nu!" Flere mente at kriger hørte fortiden til, men vi vet hvordan det gikk. Den 28. juni 1914 smalt skuddet i Sarajevo og den 1. Verdenskrig startet og la grunnlaget for konflikter som førte til den 2. Verdenskrig. Hvor ble det så av den mikaelske impuls som skulle befordre det overnasjonale samarbeid? Man kan grøsse litt ved tanken på at den 19-årige gymnasiasten som utløste det skjebnesvangre skuddet i Sarajevo hadde navnet Gabriel Princip (!) Krigshandlingene førte til en forsterkning av nasjonalismen.

De to erkeengler Gabriel og Mikael har forskjellig virkemåte på et vesentlig område: Mens Gabriel virker direkte og nærmest påtvingende, er Mikael frihetsengelen. Han avstår fra å være direkte førende, fordi han respekterer menneskenes frihet. Først når mennesket tar et initiativ til den gode handling, kan Mikael hjelpe.

Vi har nå tilbakelagt vel en tredjedel av mikaelperioden, og vi ser at flere trekk som vi kan kalle mikaelske har innarbeidet seg i menneskenes sinnelag. Vi ser det i alle slags frigjøringsbestrebelser. Det er utenkelig å gå tilbake til gamle dagers autoritære samfunn. Menneskene (i vår del av verden) er langt på vei fristilt i forhold til de gamle sosiale bindinger: arv, tradisjoner, slekt osv., for mens spørsmålet i gabrielstiden var: hvem nedstammer du fra, lyder det i mikaelstiden: hvem er du? Frihet fra tvang og undertrykkelse er oppnådd på mange områder, men hvordan man omgås med den "frihet fra" som er vunnet, er et neste spørsmål. Men det står også i frihetens tegn! Intet ovenfra tvinger hverken til det ene eller det andre. Tusener oppslukes av konsumsamfunnets grafsende livsnytelse, men samtidig bruker et stort antall mennesker friheten til den gode sak og inspirerer andre til innsats. Dette er den neste fase av friheten der den blir skapende.

Et mikaelsk trekk er også den interesse for det oversanselig som har vunnet utbredelse de siste tredve år. Sjelen sitter ikke lenger så tungt i legemet. Når man betrakter portretter av mange personligheter fra det 19. århundre, for eksempel Victor Hugo, Karl Marx, Bjørnstierne Bjørnson eller John D. Rockefeller - hva enten de er åndshøvdinger eller industrigründere slår det en: du verden for en robust konstitusjon! Slike mennesker finnes ikke lenger. Vi har blitt sartere, mer transparente og derfor kanskje mer mottagelige for spirituelle innflytelser. Det frembys i dag et stort antall religiøse og okkulte tilbud. Mange dukker ned i gamle orientalske skoleringssystemer, mens andre vil forsøke å høyne sine åndsevner med utgangspunkt i vår tids bevissthetssituasjon. Mange muligheter utprøves. Det vil ha livets rett som kan bidra til løsninger på de problemer og skyggesider våre samfunn er belastet av.

Libra 1-2 / 2002




TIL TOPPEN AV SIDEN