*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

GRALSTRADISJONEN FRA SAN JUAN DE LA PENA
Av Oddvar Granly

I katedralen i Valencia finnes en nattverdskalk som det knytter seg en ærverdig legendetradisjon til. Kalken er et mesterverk i utforming. Selve skålen er laget av edelsten - ifølge "Guide Bleu" en smaragdgrønn orientalsk agat som ved innfallende lys spiller i alle farver helt til purpur. Den hviler på en byzantinsk gullsokkel besatt med perler og har to håndtak som danner en hjerteform.
Helt siden 1437 har kalken vært oppbevart i Valencia-katedralen, men dens opprinnelse er å søke i en langt fjernere fortid. Ja, forskjellige overleve-ringer vil ha det til at skålen er identisk med Den hellige gral.
De legendariske beretninger om gralen er mange og forskjelligartede, og man har spurt seg om det ligger noe fysisk konkret til grunn for beretningene. Stod gralsborgen i Pyreneene, et sted i Mellom-Europa, i England eller kanskje i Østen? Hvis den var ett av disse stedene, ville beretningene om andre steder være ukorrekte. Skal vi finne en mening i de avvikende fortellingene, må vi nok vende oppmerksomheten mot et annet plan enn det fysiske. Gralen må først søkes i en åndsvirkelighet. Dette har Wagner ant da han skrev sin Parsifal-Opera. I den scene der Gurnemanz leder Parsifal til gralsborgen, gir Wagner den sceneanvisning at mens de synes å skride avsted skal scenebildet forvandles umerkelig. Det naturalistiske rom løser seg opp, skogen svinner, og i klippeveggen åpner en port seg for de to. De stiger opp gjennom ganger og kommer inn i gralsborgens sal, til et rom av en annen art.

Under vandringen sier Parsifal:

Ich schreite kaum,-
Doch wähn' ich mich schon weit.
(Jeg skrider knapt,/likevel synes jeg allerede å være langt avsted.)

Gurnemanz svarer:

Du siehst, mein Sohn,
Zum Raum wird hier die Zeit.
(Du ser, min sønn,/her blir tiden til rom.)

Wagner får frem at gralsborgen ikke er på jorden. Den er på et spirituelt plan, der hvor tiden blir til åndelig rom.
Om det i én overlevering heter at gralen ble ført til Sydvest-England, mens en annen tradisjon vet å fortelle at gralen ble bragt til et sted i Pyreneene, bør den forskende interesse åpne seg for begge. De ulike gralsberetningene kan leses som et uttrykk for at forskjellige grupper av mennesker på ulike steder har fått del i den samme inspirasjonskilde.
Her skal vi beskrive nærmere den gralstradisjon som fører til Pyreneene. Det heter seg at den kalk som Kristus brukte ved innstiftelsen av nattverden var en skål av edelsten som på en omsorgsfull måte ble tatt vare på. Den samme skål skal Josef av Arimatea ha brukt da han samlet opp blodsdråpene fra den korsfestede Kristus. Så hevder visse gralsfortellinger fra middelalderen - f.eks. hos Robert de Boron - at denne kalk er identisk med gralsskålen, men her deler altså oppfatningene seg om hvor den tok veien. Ifølge en walisisk legende ble den ført til Glastonbury, mens den etter en syd-fransk overleve-ring ble bragt til Sainte-Maries-de-la-Mer ved Rhone-munningen, hvoretter den kom til katharernes område. En tredje overlevering vet å fortelle at grals-skålen ble bragt til den spanske siden av Pyreneene, og her spiller den hellige Laurentius en viktig rolle som formidler.
I det 3. århundre under keiser Valerian ble de kristne i Rom utsatt for de grusomste forfølgelser. Selv paven, dvs. biskopen av Roma, Sixtus II, måtte lide martyrdøden. Så fortelles det at før henrettelsen fikk han overgitt det kostbare kirkegods med relikviene til sin trofaste tjener Laurentius. En av de hellige gjenstandene i kirkegodset var nattverdskalken som Sixtus hadde fått fra Cæsarea.
Laurentius var opprinnelig fra Spania, og Sixtus forstod å verdsette hans edle karakter. Så ble han utnevnt til en av de syv diakoner i Roma. Laurentius sparte seg ikke med å hjelpe de syke og fattige og la heller ikke skjul på sin kristentro. Snart ble også han tatt til fange og dømt til døden. Han ble brent på en jernrist. Men før sin martyrdød - i 258 - sies det at Laurentius hadde sørget for å bringe nattverdskalken i sikkerhet. Under de utrygge forhold i Roma hadde han bedt en landsmann om å bringe den til Huesca i Nord-Spania der han selv kom fra.
De første århundrer av middelalderen har etterlatt få holdepunkter for å danne formodninger om kalkens videre skjebne. Men i år 553 oppretter goterne et bispesete i Huesca, og ved denne tid nevnes kalken for første gang av en biskop Vincenz. Videre knyttes kalken til et lite kloster som ligger i steile og utilgjengelige fjellområder syd for Somport-passet i Pyreneene. I dette kloster som het Santa Maria de Sasabe skal kalken ha vært i et lengre tidsrom. Så blir den i år 713 bragt noen mil sydover til San Juan de la Pena, der kalken over flere århundrer blir den sentrale gjenstand i en gralsinspirert kristendom.
Stedet var opprinnelig en eremitasje der en hellig mann ved navn Juan holdt til i en klippehule innunder et bergheng. Senere ble eremitasjen forvandlet til et kloster av en mann som het Garci Ximenez som grunnla en San Juan-orden.
Geografisk sett befinner San Juan de la Pena seg i avsidesliggende fjellområder 1200 m.o.h. syd-vest for Jaca. Idag kan man nå dit langs en bilvei som i serpentiner fører frem til klosterruinen, men den gang var det å ta seg frem med muldyr over lange, øde fjellstrekninger mellom bratte skrenter. Flere måneder av året er stedet dekket av sne. Og allikevel her skulle klosteret bygges! Stedet er ett av mange eksempler på hvordan mennesker i tidligere tider tenkte helt annerledes enn idag med våre pragmatiske bekvemmelighetshensyn. Tydeligvis var stedet fra et åndelig synspunkt sentralt, og derfor måtte dette eiendommelige klosterliv opprettholdes og pleies i århundrer der oppe i fjellheimen. Helt til siste halvdel av det 11. århundre bevarte San Juanordenen en fri og uavhengig stilling i forhold til Rom.
Allikevel var ikke dette klosterliv avskjermet fra omverdenen. San Juan de la Pena spilte også en rolle som et viktig sted på en berømt pilegrimsvei. I midten av det 9. århundre gikk et budskap gjennom kristenheten om at graven til apostelen Jakob den Eldre var funnet helt ute ved kysten i kongeriket Galicia. Dermed begynte pilegrimsvandringene til dette stedet som snart fikk navnet Santiago de Compostela. En ny og betydelig kulturimpuls oppstod, og tusener på tusener av pilegrimer fra Frankrike, Italia, Tyskland og England begav seg avsted i de følgende tider. Gjennom Frankrike gikk fire hovedveier som hadde sine utgangspunkter i Paris, Vézelay, le Puy og Saint-Gilles.
Vel var pilegrimsmålet viktig, men også veien dit. En ting var at pile-grimene underveis måtte ha muligheter til forpleining. Følgelig vokste det opp langs ruten en rekke nye herberger, og mange kunne få et levebrød av dette. Men underveis skulle det også skje en sjelelig pleie. Så ser vi at pilegrims-rutene førte langs bestemte religiøse sentre. De gikk fra kloster til basilika og fra relikvie til relikvie som dannet stadier på en sjelens vei til Santiago de Compostela.
På den ruten som gikk gjennom Somport-passet, ble San Juan de la Pena et vesentlig sted underveis. På flere måter hadde Compostela-strømningen dype esoteriske trekk, og vi kan forstå den gjensidige åpenhet mellom denne åndstrømningen og en gralsinspirert kristendom. Når man idag begir seg inn i klosterruinen, vil man på et sted finne risset inn i muren en større figur som har form som en gåsefot. Nettopp gåsefoten var et viktig symbol på veien til Compostela. Louis Charpentier har i sin bok beskrevet denne symbolbruk nærmere og påvist interessante sammenhenger med eldre mytiske forestillinger.
I det 11. århundre legger Rom sin hånd over San Juan de la Pena. Det er tiden for pavemaktens triumf, da Henrik IV må gå sin ydmykende Canossagang til pave Gregor VII i 1077. På denne tiden blir ordensreglene fra Cluny innført i San Juan de la Pena og samtidig den romerske liturgi. Dette er også tiden da det omkringliggende kongeriket Aragonien blir stort og mektig under fyrst Don Ramiro. Han er også en talsmann for Romerkirkens interesser og befordrer omleggingen i San Juan-klosteret. Dessuten får han reist i byen Jaca en storslått katedral for å gi en "verdig" plass til nattverdskalken fra San Juan. Dens opphold i katedralen varte bare ett år før den ble bragt tilbake.
Men den nye tid setter etterhvert sitt preg på miljøet i fjellklosteret. Stedet blir snart et både verdslig og kirkepolitisk senter, samtidig med at klosteranlegget utbygges. Når man reiser dit idag, kan man studere de
forskjellige tidsalderes kulturpreg. Man finner krypten - Iglisa Primitiva og den romanske kirke med tre alterbord, videre en sjeldent vakker korgang med romanske kapiteler og mozarabiske rundbuer. Og endelig kongekapellet med gravene for de aragonske konger i det 12. og 13. århundre.
Etter nyordningen i det 11. århundre kunne nattverdskalken ikke lenger spille den samme rolle i klosterets religiøse liv. Fra første del av 1400-tallet blir den tatt hånd om av forskjellige aragonske fyrster inntil Don
Juan II av Navarra den 18. mars 1437 overgir kalken til katedralen i Valencia - der den fremdeles befinner seg, som en kuriositet for turister.
Til slutt skal det føyes til en over levering som går ut på at kalken i det 13. århundre ble bragt over Pyreneene og frem til katharernes fornemste borg, Montségur. Da denne ble beleiret og erobret i 1244, heter det at kalken ble bragt tilbake til San Juan de la Pena. Man kunne spørre seg om denne tilbakeføring har sammenheng med beretningen om den skatt som fire katharer skal ha reddet i den siste natt før Montségurs fall. Var nattverdskalken en del av katharernes skatt? Det blir bare formodninger som ikke kan belegges. Allikevel er det interessant at en slik overlevering har dannet seg. Den er et uttrykk for at man har sett en sammenheng mellom gralskristendommen og katharernes religion. En slik sammenstilling er berettiget når man tenker på den felles impuls fra manikéismen, selv om ytringsformene i mangt og meget ble forskjellige.

LITTERATUR

Walter Johannes Stein: Weltgeschichte im Lichte des Heiligen Gral.
Das neunte Jahrhundert. 2. Aufl. Stuttgart 1966.
Louis Charpentier: Les-Jacques et le mystére de Compostelle.
Editions Robert Laffont, Paris 1971.
Artikler i tidskriftet "Blätter Für Anthroposophie",
Basel: Gabriele Efimoff: Die spanischaragonische Gralstradition von
San Juan de la Pena. (nr. 3, 1960)
Hans Kuhn: San Juan de la Pena. (Nr. 3, 1962)
(Disse artikler inneholder flere kildehenvisninger.)



TIL TOPPEN AV SIDEN