*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

KATHARERNE
Av Oddvar Granly

I høymiddelalderen går det en sterk åndslengsel gjennom store deler av kristenheten. De gotiske katedraler reiser seg med sine tårn som foldete hender mot det høye. Livet skal vies til de himmelske makter. Da må det jordiske forsakes. Man kan ikke tjene to herrer. For å komme ånden til unnsetning, må man kvitte seg med det som binder for meget til denne verden. Så strømmer gavene inn til kirke og klostre. Det fører til at kirkeorganisa-sjonen etterhvert blir mektig og kommer til å råde over store rikdommer. En formal romerånd behersker samtidig den kirkelige utbygning - både utad og innad. I det ytre skjer det en sterk institusjonalisering av kristenlivet, og på det indre plan blir trosinnholdet fasttømret i dogmatiske lærebygninger under kirkemøtene, og som det lød: "Utenfor kirken ingen frelse."
Da begynner stadig flere mennesker å kjenne seg fremmed overfor den kirkelige utvendighet. Den individuelle ånd som er i ferd med å vekkes i disse århundrer, finner ingen næring og utfoldelse i den kirkelige ramme. Noen blir mystikere, går i et indre eksil og søker det direkte møte med det guddommelige uten formidling av kirken. Andre legger vekt på livsførselen, og overfor den kirkelige glans og prakt får de en trang til å realisere urkristendommens fattigdomsidealer og inderlighet. Det oppstår vekkelsesbevegelser på siden av kirken som også begynner å tale mot kirken. Da disse vinner stor oppslutning, frykter kirken at enheten trues, men omsider forstår kirkepolitikerne i Rom å integrere utbryterne. Dominikanerordenen og Fransiskanerordenen opprettes. Deres medlemmer får leve i pakt med sine apostoliske idealer, bare de lyder pavens autoritet og ikke angriper kirken.
Den italienske cistercienserabbed Joachim av Fiore (ca. 1132-1202) hadde forkynt Åndens tidsalder. Han så verdenshistorien som en gudsåpenbaring i tre stadier. Først rådet Faderens tidsalder som svarte til den gammeltestamentlige tid. Med Kristi komme innledes Sønnens tidsalder. Denne andre perioden var karakterisert av kristendommens utbredelse, og Joachim mente den strakte seg frem til hans egen tid. Men nå mente han vi stod overfor den tredje tidsalderen som kjennetegnes av Den Hellige Ånd. Da gjelder "det evige evangelium" slik det allerede var forkynt i Apokalypsen: "Og jeg så en engel flyve under det høyeste av himmelen, som hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden." (Joh. Ap. 14,6).
Tendensen til å strekke seg mot det rent åndelige går gjennom hele høymiddelalderen og kommer til uttrykk snart her og snart der. Da filosofen Abaelard (1079-1142) oppretter et akademi nær Troyes, gir han det navnet Paraklet, en betegnelse som i en viss betydning står for Den Hellige Ånd, og han anklages for å ha fremhevet dette ledd av Treenigheten spesielt. Enten måtte det vies til Sønnen alene, eller til hele Treenigheten, hevdet de kirkelige kritikere.
Om Parakleten står det i Johannesevangeliet, i avskjedstalen til disiplene (Joh. 14, 16 og 26; 15, 26; 16,7). I kap. 14.26 identifiseres Parakleten med Den Hellige Ånd, "som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting som jeg har sagt eder". Det greske ord Parákletos oversettes noe misvisende med "Talsmannen" i vår bibel. Luther bruker betegnelsen "Trøsteren". I den kristne esoterikk vil Parákletos stå for den livgivende åndskraft som mennesket i fremtiden får del i når sjelelivet er renset. I middelalderen ble det katharernes misjon å vise veien til en fremtidens Åndskristendom. De rettet hele sin eksistens mot det himmelske budskap og brukte særlig Johannesevangeliet som meditasjonsgrunnlag for en høyere utvikling. Når mennesket streber mot det rent åndelige ved selvoppofrelse og forsakelse av de jordiske lyster, kan ånden stige ned og forenes med den lutrede sjel. Den vanlige tydning av ordet katharer er at det kommer av det greske ordet katharoi som betyr "ren". I Johannesevangeliet (15,3) sier Kristus til disiplene: "I er alt rene (katharoi) på grunn av det ord jeg har talt til eder". Katharerne strebet mot en sjelens katharsis som nådde sitt høydepunkt i åndsdåpen, som de kalte Consolamentum, der de utvalgte fikk del i den åndsnæring fra oven som gav trøst og mot.
Katharismen fikk på 1100-tallet stor utbredelse i Syd-Frankrike inntil kirkens brutale korstog, som setter inn fra 1209, bringer deres virksomhet til et blodig opphør. I de etterfølgende århundrer ble glemselens slør lagt over katharernes skjebne, men i de siste decennier er det påfallende hvordan interessen er blitt vekket påny.
Vanskeligheten med å utforske hva katharerne virkelig stod for er at de fleste skriftlige vitnesbyrd om dem er skrevet av motstanderne i form av det som er nedtegnet i protokollene fra kjetterprosessene. En pioner for å tenne den brede interesse for katharerne var tyskeren Otto Rahn. Han identifiserte seg sterkt med deres tragiske skjebne og viet hele sitt unge liv til reiser og undersøkelser av katharerborger, huler og landskap ved siden av kildestudier på universitets biblioteker i Frankrike og Tyskland. Allerede som 28-åring utgir han sitt verk "Kreuzzug gegen den Gral. Die Tragödie des Katharismus" 1933 (1), der han setter katharismen i sam menheng med gralsberetningene.
Verket er imponerende, men samtidig ensidig, og det inneholder spekulasjoner som det neppe er grunnlag for. Tyve år senere utkommer et vitenskapelig standardverk om katharerne av Arno Borst (2). Det er grundig dokumentarisk, men samtidig skrevet fra et noe trangt katolsk synspunkt.
Naturlig nok har franskmennene selv levert betydelige forskningsbidrag. I den fornemme bokserie "Trente journées qui ont fait la France" hos Gallimard utkom i 1959 det grunnleggende verk av Zoé Oldenbourg: "Le Bûcher de Montségur" (3). Videre må nevnes forskere som René Nelli med verker som allerede er etablert som den nyere katharerforskningens klassikere og frem til Anne Brenon som nå leder "Centre national d'études cathares René-Nelli" (4-6).
Den franske pioner for en ny forståelse av katharismen er likevel antropo-sofen Déodat Roché som levde og forsket hele sitt lange liv i katharernes land. I 1922 oppsøker han Rudolf Steiner i Dornach og får oppfordring og veiledning til å utforske katharerne. Det gjør han i de følgende 55 år til han dør som hundreåring den 13. desember 1977. Han utgir et tids skrift med stadig nye bidrag fra katharer-forskningen (7) og en rekke bøker, hvorav en av de sentrale nå foreligger i dansk oversettelse (8). Vi vil også anbefale den tyske antroposof Eugen Rolis bøker. Han henvender seg til Rudolf Steiner (også) i 1922 med spørsmål om hvordan Waldenser-bevegelsen (beslektet med katharerstrømningen) - kunne innordnes i en moderne bevissthetsutvikling, og "det ble stilt meg en oppgave som sprengte enhver ramme og fylte hele mitt liv". I høy alder utkommer hans bøker tett etter hverandre som modne frukter (9).
Endelig er det en glede å anbefale en ny bok om katharerne av nordmannen Hans-Jørgen Høinæs. Den er utkommet på dansk på samme forlag som Rochés bok (10). Høinæs baserer sin fremstilling på reiser til Syd Frankrike og under-søkelser gjennom flere år, og hans bok er utvilsomt den beste kortfattede innføring i emnet (ca. 100 s.) på et skandinavisk språk, etter som den også bygger på faglitteraturen fra de senere års forskning. Høinæs setter til den ene side katharerstrømningen i sammenheng med den samtidige trubadurkultur i Syd-Frankrike, og en slik sammenstilling er nærliggende. Bak de ytre former av kurtise og høystemte følelser lå det et dypt motiv i trubadurkulturen som kunne formuleres slik: Det syndefrie paradismenneske kan gjenvinnes gjennom den lutrede kjærlighets kraft. Til den annen side setter Høinæs katharerne i sammenheng med gralen. Denne sammenstilling er også besnærende, og vi skal komme tilbake til det senere i denne artikkel. Av kilder på norsk fra de siste år skal bare kort nevnes Guirdhams bok (11) om katharerne og reinkarnasjon (tidligere omtalt i Libra Nr. 1, 1985 av Dan Lindholm), og Le Roy Laduries bok (12) fra katharerlandsbyen Montaillou i tiden 1294-1324, dvs. fra en sen og ikke helt representativ fase av katharismen.
Om opprinnelsen til katharismen er det en rådende oppfatning at dens røtter er å søke i strømninger allerede fra 200-tallet og fremover, i gnostisismen og manikéismen, hos paulikaner og bogomiler. Alle disse står for en åndsrettet kristendomsforståelse og viser liten sans for det kirkelig-institusjonelle som etterhvert befester seg med Rom som styringssentrum. Innflytelsen fra den arianske kristendomsoppfatning (Arius d. 336) har også beredt grunnen for en opplevelse av det rent spirituelle og for menneskets gudommelige del.
Fra årtusenskiftet stod det frem på forskjellige steder enkeltmennesker som påberopte seg egne åndsopplevelser. Det dannes gruppefellesskap som i sin tur forkjetres av kirken. Den første er bonden Leutard fra Vertus i Champagne omkr. år 1000. En dag han er i arbeide ute på sin åker kommer plutselig noe veldig over ham. Det bruser og summer - han tror det er en bisverm - men så former det seg til en skikkelse som utvider seg i det uendelige, og stemmer maner ham... Overveldet av denne hendelse begir han seg hjem. Hans kone og senere naboene blir forskrekket over det som lyser fra hans ansikt. Lautard vil forjage sin kone og gi bort gård og grunn. Han begynner å forkynne fattigdommens nødvendighet og blir til slutt fordømt og utstøtt av biskopen av Châlon (6,9 d).
På samme tid dannes en liten sekt i Oriéans som trer i opposisjon til kirkens lære. De fornekter Treenigheten og den guddommelige inkarnasjon og avviser de kirkelige sakramenter. En tid får de utfolde sin virksomhet, men i 1022 blir de dømt. 13 medlemmer av sekten brennes på bål. Samme år flammer kjetterbålet i Toulouse og 1030 i Milano. På 1100-tallet tennes nye kjetterbål i Soissons 1114 og i Köln 1143. De som ble brent var mennesker som var fylt av noe som var sterkere enn frykten for døden, og de ville selv tolke skriftens ord. Vi ser at disse mennesker, som ble grepet av en ny åndsopplevelse, er spredt over et stort geografisk område, men på 1100-tallet skulle Ariége-dalen, Midi og Aude i Syd-Frankrike få oppleve en særlig konsentrasjon av slike menneskesjeler, forsåvidt som disse områder ble de sentrale for katharismen.
Det var på den tiden en vesentlig forskjell på Syd- og Nord-Frankrike. I syd var det langt mer velstand og et høyere kulturelt nivå, mens Nord-Frankrike ennå var preget av noe rått og uformet, som languedoc-folket i syd opplevde som barbarisk. Kong Philip August i Paris kunne knapt skrive sitt navn, men i syd, på begge sider av Pyrenéene satt greven av Foix og kongen av Aragonien og utvekslet brev til hverandre på vers. Åndslivet i syd var blitt influert av den greske kultur, og det provencalske språk kunne - langt bedre enn latinen - uttrykke det imaginative. Det var nettopp egnet for den rike trubadurpoesi som utfoldet seg i dette språk. Ved de sydfranske fyrstehoff opptrådte trubadurene. Deres minnesang skulle tjene en foredling av følelsene. Kjærlighetsdriften skulle ikke undertrykkes, men foredles. Da katharerne også gikk inn for en lutring av sjelelivet - ad en annen vei - ble disse også understøttet og befordret av den sydfranske adel. Særlig var grevene av Toulouse og Foix aktive i sin støtte.
Mot midten av det 12. århundre vinner katharerne tusenvis av nye til-hengere. Oppslutningen brer seg som en løpeild. Den parakletiske ånd stiger ned og inspirerer en hel folkegruppe, fordi de enkelte har vendt seg i ydmykhet oppad. Naturlig nok var det ikke alle gitt å forbinde seg med det innerste i katharismen - ihvertfall ikke i første omgang. Det kan sondres mellom tre grader av tilhørighet. Et stort antall var åpent lyttende til katharernes budskap, men forholdt seg noe avventende i periferien. De var "auditores" og deltok gjerne som tilhørere under katharernes sammenkomster der det ble holdt prekener, og kunne også understøtte dem på forskjellig måte. Den neste gruppering var den store menighet av troende "credentes" - som hadde forbundet seg mer personlig med katharismen. De behøvde allikevel ikke å forplikte seg til en bestemt livsførsel og kunne også ta del i den katolske kirkes messer og sakramenter, hvis de ønsket det.
Det ledende skikt var det lille fåtall av fullkomne - "perfecti" - som etter årelange øvelser i askese og indre skolering kunne få åndsdåpen - con solamentum. Det skjedde ved en seremoni som - ytre sett - hadde de enkleste former: et bord med hvit duk, to tente lys, evangelieboken, de for samlede perfecti og neophyten. De troende - credentes - kunne også overvære seremonien. Dypfølte ord etter bestemte formularer sies av mesteren og neophyten svarer med bestemte formularer - noe på latin, annet på languedoc. Høydepunktet er en bønn til Den Hellige Fader om at Den Hellige Ånd kommer ned til ham. (Seremonien er nærmere beskrevet hos Nelli, 4 og Roll, 9 d). Gjennom jordelivet var neophyten blitt adskilt fra Den Hellige Ånd, men nå kunne en
gjenforening skje.
Den som nå var blitt opptatt i kretsen av perfecti måtte nøye overholde bestemte regler: aldri lyve eller banne, ikke drepe - hverken mennesker eller dyr, leve i seksuell avholdenhet, ikke spise kjøtt, ikke egg og ikke melke-produkter, men bare ernære seg av fisk og planteføde. Reglene lyder strenge, men åndsdåpen innebar ikke i så måte en brå overgang. Den var snarere som en bekreftelse på noe man innenfra hadde modnet seg til gjennom lengre tid. Her skal det skytes inn at consolamentum dessuten kunne gis til døende, som hadde levet i hengivenhet til katharismen, men uten å ha gått den strenge øvelsesvei. Så ble åndsdåpen gitt på dødens terskel for å styrke et nyfødt liv i ånden. Enkelte av de troende var i den situasjon at de gjerne ville gå den forsakelsens vei som kunne føre til åndsdåpen, men de var ikke sterke nok. Ånden var villig, men kjødet hadde visse skrøpeligheter. Da kunne de avlegge løfte om å ta imot consolamentum på dødsleiet. Denne pakten - convenanza - ble gjentatt ved møter med en perfectus.
De som derimot hadde fått consolamentum på grunnlag av en aktiv øvelsesvei, kunne på en forsterket måte virke sosialt og terapeutisk i sine omgivelser. Det sosiale, broderlig-søsterlige sinnelag var ekte på flere plan. Åndsdåpen var feks. ikke bare forbeholdt menn. Kvinner fikk også del i denne innvielse. I like stor grad som mannen ble kvinnen ansett som et åndsbærende vesen - (selv om innflytelser fra en patriarkalsk omverden til tider kunne gjøre seg gjeldende).
Katharerne skulle ikke leve som tiggere, men livnære seg i et yrke, gjerne et håndverk. Påfallende mange var vevere, slik at katharerne ofte ble identifisert med dette yrket. De virket ellers som oppdragere, sjelesørgere og leger. De hadde innsikt i plantenes helbredende egenskaper og fremstilte spesielle legemidler. Dessuten stod de for oppførelsen av flere borganlegg på fjelltopper, noe som krevet dyktighet i ingeniørkunst og hardt slit. Den fornemste var Montségur, en borg som ikke i første rekke var bygget etter militære forsvarshensyn. Det var Fernand Niels fortjeneste å ha oppdaget at borgens konstruksjonsforhold stod i sammenheng med bestemte astronomiske hendelser, slik at solens gang i dyrekretsen speilet seg i borgens romanordning på en bestemt måte, og soloppgang og solnedgang ved sommersolverv og jevndøgnspunktene den 21. mars og 23. september kunne avleses i borganlegget (13).
Det hadde tidligere stått en borg på samme fjelltopp, men katharerne stod for en fullstendig ombygning fra år 1204 og gjorde den til et slikt soltempel. Anlegget kunne si noe om katharernes sterke kosmiske orientering til den ene side og praktiske dyktighet til den annen side. Når man taler om katharernes himmelvendthet, må man også betrakte deres håndverksmessige dyktighet og våkenhet for hverdagens sosiale oppgaver. Det er noe gåtefullt over denne tosidighet.
Om katharernes dualisme har det vært skrevet meget (bl.a. Rahn -1, Nelli - 5, Brenon - 6). Den har sin opprinnelse i en gnostisk-manikéisk dualisme, men vi skal være klar over at middelalderens mennesker i det hele tatt levde i to-heter på forskjellige plan: pave-keiser, munk-ridder, kristen-hedensk, det gode-det onde, Gud-Satan, himmel-helvete, liv-død, legeme-sjel osv. Den krasse dualisme speiler seg i kirkekunsten: Den oppstandne er fremstilt i en for-klaret sfære av lys og renhet, og der nede huserer de avgrunnsmørke monstre.
Katharerne stilte dype spørsmål om det ondes opprinnelse. Var det onde prinsipp tilstede fra skapelsens begynnelse? Myten forteller om Lucifer at han før sitt fall var god og fullkommen. Hvorfra fikk han så ideen om å heve seg mot Gud, slik at han styrtet på grunn av sitt hovmod? Kan noe ufullkomment være forårsaket av noe fullkomment? Spørsmål ble reist om det gode og det onde på det kosmiske plan og i forholdet mellom det himmelske og det jordiske. Flere ting talte for en skarp to-delt verden, der den himmelske er grunnfor-skjellig fra den jordiske. Kristus sier: "Mitt rike er ikke av denne verden" (Joh. 18,36), for denne verden tilhører en annen makt. Da Kristus utsettes for fristelsene heter det: "Atter tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg." (Matt. 4, 8-9). Hvordan kunne djevelen tilby disse riker hvis han ikke selv eide dem? Slik argumenterte katharerne, og det dannet seg to oppfatninger ettersom i hvor sterk grad skillet skulle betones. Den radikale dualisme ble utformet av de såkalte paulikaner som hevdet at det onde hadde en selvstendig og uavhengig eksistens og var tilstede fra skapelsens begynnelse. Den moderate dualisme stod bogomilene for. Her var det ikke tale om en avgrunnsdyp kløft, men at alle vesener i forskjellig grad var delaktige i Guds væren. (Om paulikaner og bogomiler, se Roll 9d).
Vel var det slik at de kathariske ledere utfoldet en velskolert skarp-sindighet i teologiske subtiliteter, men da må man også minne om at kathar-ismen i første rekke ikke var en lære, men en livspraksis - selv om liv og lære vil henge sammen. Den som ville forbinde seg seriøst med katharismen gikk inn på armodens vei. Selve fattigdommen kunne bli et organ for høyere erkjennelse, idet man løste seg sjelelig fra alt som binder til jordisk gods og eiendom. Man måtte bli herre over sine drifter. Askese og avholdenhet kunne frigjøre åndskrefter som ellers var bundet i kroppen og der tjente tilfreds-stillelsen av legemlige behov. Det var tale om en forsakelsens vei i det fysiske for å vinne noe høyere åndelig. En dennesidig rikdom kunne være så mangt. Man forstod at også kunnskapsrikdom kunne være noe som forførte og ledet bort fra den egentlige vei.
De som strømmet til for å høre en preken av en katharerprest ble vitne til en egenartet hendelse. Her var intet av ytre virkemidler. Det kunne skje i en fjellhule eller ute i det fri. Katharerpresten var velforberedt, men talte uten store fakter og uten noe lærd apparat av fremmedord. Stemmen var snarere monoton. Nettopp dette gjorde inntrykk. Mens kirkene i Syd-Frankrike på mange steder fikk mindre og mindre oppslutning, strømmet folk til katharernes enkle sammenkomster. Det ble en åndsstrømning som trengte inn i alle lag av befolk-ningen - fra fattige bønder og landarbeidere til grever. Da så grev Raimond VI av Toulouse ville gjøre katharismen til den førende offisielle religion i syden, fant kirken tiden inne til å reagere for alvor. (I parentes bemerket: Raimond VI var langt mer en politiker-type enn en from katharer.)
Sommeren 1209 ble det knusende korstog satt inn mot katharerne. Paven, Innocens III og den nordfranske konge, Philip II August stod i fellesskap bak aksjonen som begynner med anslaget mot den sydfranske byen Béziers. Her raser korstogshæren frem med en makeløs brutalitet. Tusenvis blir drept, og de forblindete myrderier rammer også katolikker. Da skulle - ifølge en overlevering - pavens legat ha ropt: "Drep dem alle, for Gud vil gjenfinne sine egne"!
I august blir Carcassonne erobret, og her utmerker den nordfranske soldaten Simon de Montfort seg, slik at han i de følgende 9 år blir den ledende strateg i korstoget mot kjetterne. Alle katharerstedene, byer og borger, blir erobret etter tur: Minerve, Albi, Termes, Lavaur, Toulouse - med sverd og ild blir katharerne utryddet. I mai 1243 begynner beleiringen av Montségur som ender med kapitulasjon 10 måneder senere. Den 16. mars 1244 begir 205 katharer - kvinner og menn - seg ut av den lille borgporten og nedover den stenete serpentinerstien til bålet som er gjort rede der nede. De klynger seg til hverandre når røken og flammene begynner å true … Snart er deres sjeler i det land de allerede kjente.
Kirken som påberopte seg å være den eneste forvalter av den sanne kristen-dom, pådro seg en tung skyld med korstoget mot katharerne. De blodige massak-rer fornektet den kristne ånd på det dypeste. Når dette er sagt må vi se litt nærmere på hva katharerne stod for i deres historiske virke. På bakgrunn av deres høye moral og renhetsstreben kan det i første omgang undre oss at høyt spirituelle tenkere, både en Alanus av Insulis og en Bernard av Clairvaux med et platonsk sinnelag, såvel som den aristoteliske Thomas Aquinas advarer med sterke ord mot katharerne. De forsvarer den kristendomsform som bare kirken med sine sakramenter kunne representere. Bernard er smertelig klar over forfallet og frafallet i sin kirke. Under en reise til Midi blir han vitne til katharernes virksomhet og blir grepet av deres fromhet. "Det finnes ikke mere kristelige prekener enn hos dem, og deres livsførsel er ren" sier han, men han prøver å overbevise dem om sakramentenes undergjørende kraft. Det lykkes ikke.
Katharerne kunne ikke godta kirkens vanndåp, med den begrunnelse at vann er noe materielt. De avviste også nattverdens sakrament med brødets og vinens substansforvandling. Deres Kristus-oppfatning går i retning av en doketisme som viser liten sans for Johannes-evangeliets ord om at "Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss." Korsfestelsen, gravleggelsen og oppstandelsen kunne følgelig heller ikke få noen avgjørende betydning. Kristus viste seg bare i et skinnlegeme, og forløsergjerningen var helt ut en åndelig tildragelse som sendte sine virkninger fra den himmelske verden.
Her kan det være nærliggende å sammenligne med det som kommer frem i middelalderens gralsberetninger. Vokterne av Den hellige gral var seg bevisst at gralen hadde en himmelsk opprinnelse. Den hørte hjemme i en åndsvirkelighet og kunne sende sine velgjørende krefter til dem, hvis sjeler var rene. Det måltid i gralsborgen som skildres hos Wolfram kan ikke forstås på et naturalistisk plan, det skjer i en annen dimensjon, likesom bespisningsunderet som skildres i Matteusevangeliet (Matt. 14, 15-21).
Høinæs anfører i sin bok (10) en rekke interessante eksempler på sammen-hengen mellom katharerne og gralen, og i min andre artikkel i dette nummer av Libra nevner jeg også en slik mulig forbindelse (siste avsnitt). Det er også et fenomen å legge merke til at nettopp i tidsrommet for korstoget og forfølgelsene mot katharerne ble gralsberetningene nedskrevet. Allikevel ytret gralskristendommen (ifølge dikterverkene) og katharismen seg forskjellig på sentrale områder. Hos gralsdikterne, det gjelder både Robert de Boron, Chrestien de Troyes og Wolfram von Eschenbach finner man ikke uttrykt noe forbehold mot kirken og dens sakramenter. Tvertimot. Robert de Boron lar allerede i begynnelsen av sin "Historie om Den Hellige Gral" (14) Kristus si "De som vil tro på meg skal døpes med vann i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, for derved blir de frelst og forløst fra motstandsmakten … Slik kraft og makt har Gud gitt den hellige kirke." Hos Chrestien (15) kan man lese i det kapittel der Perceval møter den vise eneboer: "I et lite kapell fant han eneboeren og en prest, samt en ministrant. Det er sannheten, at da begynte den høyeste og skjønneste gudstjeneste som kan utføres i den hellige kirke." Perceval får det råd, at hvis han kommer forbi en kirke på sin vei og kirkeklokkene kaller, da skal han gå inn og overvære hele messen til ende.
Dette er også i tråd med Wolframs fremstilling (16), og her kommer dessuten en enda tydeligere betoning av dåpens betydning. Wolfram oppgir mesteren Kyot som kilde for sin gralsdiktning. Denne provencal hadde funnet i Toledo en bok "i hedensk skrift" og for å forstå gralens skjulte kraft hjalp ikke magi og sortekunster, men den kristne dåp kunne føre til en slik innsikt.

Kyot, hin Mester vide kendt,
fandt i Toledo, glemt omtrent,
i hedensk Skrift og Sprog hin Bog,
hvoraf han sin Beretning tog.
Hvis ej han kendte ABC
forinden, kunde ej det ske,
ej heller uden Sortekunst.
Dog uden Hjælp af Daabens Gunst
han havde intet vidst derom.
Ved hedensk Visdom aldrig kom
til Kundskab vi om, hvilken Magt
og Løndomskraft i Gral er lagt.

(Vers 453)

For at det skal bli klart at det er vanndåpen Wolfram anbefaler, kan vi gå til slutten av dikterverket, der det er tale om Parsifals halvbror Feirefis, som hadde vokst opp i hedningeland. Før han skal gifte seg med Repanse de Schoye - hun som bar gralen - blir han rådet til å la seg døpe, og det går han med på. Med høystemte ord skildrer Wolfram vannets rensende og livgivende kraft:

I Vandet Han til Daaben gik,
af hvem selv Adam Aasyn fik.
Af Vand faar alle Træer Saft,
Vand giver alt det Skabte Kraft,
som bærer Herrens Skabernavn.
Vand giver Øjet Synets Gavn.
Vand renser mangen Sjæl, saa her
den straaler alt med Engleskær.

(Vers 817)

Likesom Kyot blir Feirefis innviet i gralen ved hjelp av
den kristne vanndåp:

For Gral han mangled Synets Sans,
indtil ham dækked Daabens Vand:
i samme Time ogsaa han
for Gralen aabnet fik sit Blik.

(Vers 818)

Til grunn for dette ligger det kristne mysterium. Ved sin offergjerning har Kristus forbundet seg med jorden og dens elementer. Derved blir vanndåpen også en åndsdåp. Det naturlige og det åndelige forenes av Kristus-ånden, og mennesket blir bærer av kommunionen mellom natur og ånd, idet det opptar Kristus i seg.
Denne bejaelse av alle nivåer i tilværelsen, forståelsen for forvandling og transsubstansiasjon er et grunnleggende trekk i gralskristendommen og adskiller seg fra katharismens skarpe todeling, der jorden snarere ble oppfattet som et helvete. Katharismen skal ikke dømmes på vitnesbyrdene i inkvisisjonens protokoller og heller ikke på de unektelig mange utvekster blant de troende, credentes - fra jordflukt til fanatisk dødsdrift. Vi må anta at i kretsen av perfecti var det mennesker som hadde fått del i - så langt det den gang var mulig - det åndens rike som ennå idag tilhører fremtiden, et stadium der næringen kan strømme - og mottas - direkte fra de åndelige kilder, likesom et bespisningsunder. Da vil transsubstansiasjonen, såvel som vanndåpen være et tilbakelagt stadium. Da har man nådd Den Oppstandnes sfære.
Men det store flertall av middelalderens mennesker var ikke modne for en åndens kristendom. Mennesket måtte først dukke ned i stoffets verden for å befeste den jordiske personlighet. Det skjedde gjennom tankeutviklingen. De atavistiske rester av en mytisk billedbevissthet skulle forsvinne til fordel for en dagklar oppvåkning i intellektet. Det greske språk, som var egnet til å uttrykke spirituelle kvaliteter, kommer i bakgrunnen, og det lærde språk blir latin som mere er rettet mot en dennesidig forstandsbruk.
For at mennesket ikke skulle fortape seg i materien kunne kirken med dens sakramenter bety en avgjørende hjelp til den ene side, og til den annen side hjalp den innsats i tenkningen som de kristne skolastikere gjorde. Thomas Aquinas som forsvarte kirkens sentrale oppgave, kjempet samtidig - i latinens gjenstridige språk for å redde det spirituelle i tenkningen mot den arabiske materialisme som bredte seg i det intellektuelle liv. Skulle man kort sammenfatte situasjonen i den nyere tid, må man si at den naturvitenskapelige tenkning som kulminerer i forrige århundres teoretiske materialisme, setter mennesket på bar bakke. Den jordiske personlighet står der løst fra alle bindinger. Med den frihet som da er vunnet, er tiden inne for et nytt forsøk på å forme en sivilisasjon utfra åndelig innsikt. Det var det Rudolf Steiner arbeidet for, og som han uttrykte med ordene "Innvielsesprinsippet må bli sivilisasjonsprinsipp". En slik spirituell kultur kan først utfolde sine frukter i fremtiden - hvis det stadig skjer et arbeide i den retning.
Når vi betrakter katharerne i det større tidsperspektiv som her er antydet, aner vi at de kom for tidlig inn på den historiske arena. Derfor kunne deres kultur ikke bringes til et forløst uttrykk. Ensidigheter og utvekster fulgte i deres spor inntil hele bevegelsen fikk sin tragiske undergang. Men vi aner også at høydepunktene i katharismen kan vise veien til en fremtidig åndskultur, der også evangeliets ord om å døpe "med Den Hellige And og ild" (Matt. 3,11) kan bli en realitet.

Noter

1) Otto Rahn: Kreuzzug gegen den Gral. Die Tragödie des Katharismus,
Neuauflage, Stuttgart 1953.
2) Arno Borst: Die Katharer. Stuttgart 1953.
3) Zoé Oldenbourg: "Le Bûcher de Montségur". Edition Gallimard 1959.
4) René Nelli: "La vie quotidienne des Cathares du Languedoc au XIIIe
Siècle", Hachette, Paris 1969.
5) René Nelli: "La philosophie du catharisme. Le dualisme radical au XIIIe
Siécle." Edition Payot, Paris 1975.
6) Anne Brenon: "Le vrai visage du Catharisme." Edition Loubatiéres 1989.
7) Cahiers d'Etudes cathares, Narbonne.
8) Déodat Roché: "Katharerne og deres udslettelse under albigenser-
korstogene." Visdomsbøgerne, Sankt Ansgars Forlag, København 1989.

9) Eugen Roll:
a) "Mani, der Gesandte des Lichts", Stuttgart 1976.
b) "Die Welt der Troubadours und das Reich der Minne." Stuttgart 1977.
c "Die Ketzer zwischen Orient und Okzident", Stuttgart 1978.
d) "Die Katharer." Stuttgart 1979.
e) "Die Waldenser." Stuttgart 1982.
10) Hans-Jørgen Høinæs: "Katharerne, trubadurerne og gralstradisjonen."
Sankt Ansgars Forlag, København 1989.
11) Arthur Guirdham: "Katarerne og reinkarnasjon". Regnbueforlaget 1984.
12) Emanuel Le Roy Ladurie: "Montaillou." Gyldendal Norsk Forlag, 1986.
13) Fernand Niel: "Montségur, Temple et Fortresse des Cathares d'Occitanie."
Grenoble 1967.
14) Robert de Boron: "Die Geschichte des Heiligen Gral."
2. Aufl. Stuttgart 1964.
15) Chrestien de Troyes: "Perceval oder die Geschichte vom Gral."
4. Aufl. Stuttgart
16) Wolfram von Eschenbach: "Parzival", Dansk overs. ved Chr. Fledelius og
Sophus Michaëlis, Forlaget Ydun 1980.



TIL TOPPEN AV SIDEN