*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

KRISTENDOM OG REINKARNASJON

Av Oddvar Granly

Hvis kristendommen skal betraktes som en levende religion, må dette også innebære at den er under forvandling, at den ikke er en fasttømret dogmebygning som skal ha gyldighet for alle tider i sin vedtatte form.

Den kristne åpenbaring som skjedde ved vår tidsregnings begynnelse kan ikke betraktes som noe avsluttet. Det var det sentrale utviklingsstadium at Gud sendte sin sønn til menneskenes verden, og at den store offergjerning på Golgatha fant sted, men det er også vesentlig å betrakte den lange forberedelse som førte frem til denne begivenhet, og i like stor grad må vi rette vår bevissthet mot Kristusvesenets fortsatte virksomhet etter Golgatha.

Om hele denne utvikling fra det forgangne og inn i fremtiden forteller de bibelske skrifter oss i et språk som går fra antydninger, lignelser og billeder til direkte tale.

Kristendommen kan bare bli levende for oss når vi ser den som en åndsorganisme som kan åpenbare sine ulike vesenstrekk gjennom skiftende tider. Visse trekk kan trenges i bakgrunnen for en tid, for så å tre klarere frem i dagen i en annen periode. Det er de få betydelige enkeltmennesker som til enhver tid har avdekket de nye vesenstrekk for oss svarende til kristendommens eget utviklingsstadium. Det som ligger som frø og er omtalt i mer eller mindre direkte tale i skriften blir bragt til full utfoldelse gjennom de utvalgte menneskers innsats.

I Det Nye Testamente betones f.eks. menneskets frihet, men denne frihet ble det ikke lagt særlig vekt på under middelalderens strenge pavedømme. Selv store personligheter som Bernhard av Clairvaux, Alanus ab Insulis og Thomas Aquinas - for bare å nevne noen - gikk inn for kirkens autoritet. Det var andre sider av kristendommen som da skulle utvikles. Først med mystikerne og Martin Luther kommer friheten til utfoldelse. Uten formidling av den bestående kirke vil de gå veien selvstendig til den sannhet som kan frigjøre. Det var bare naturlig at de nye erkjennelser vakte motstand.

I dette århundre står Rudolf Steiner frem og bringer erkjennelsen om reinkarnasjon og karma som i vår tid må få sin utbredelse som en kristen tanke. Denne tanke kan i dag selvsagt ikke bre seg ved at den blir levert som et nytt trosdogme. Det moderne menneske kan ikke holde noe for sant fordi det står skrevet et sted eller fordi det blir uttalt av en person. Steiners verker blir å betrakte som en erkjennelseshjelp til selv å komme til innsikt i saken.

Det kan være uvant å se denne tanke i sammenheng med kristendommen, og Steiners kristendomsoppfatning har da også møtt motstand fra teologisk og kirkelig hold. Dog må det fremheves at reinkarnasjonstanken kommer frem på flere steder i Det Nye Testamente.

Om kristendommen og de gjentatte jordeliv utkom det for noen år siden en dyptloddende og klargjørende bok av Rudolf Frieling som har vært leder for Kristensamfunnet - die Christengemeinschaft - en bevegelse til religiøs fornyelse som ble grunnlagt i 1922 ved Rudolf Steiners hjelp. Boken bærer tittelen «Christentum und Wiederverkörperung» (Verlag Urachhaus, Stuttgart 1974), og i anledning av denne bok skal vi i det følgende bringe en omtale og noen refleksjoner.

Frieling drøfter utførlig det vi forstår med kristendommens vesen og gir så en omfattende beskrivelse av reinkarnasjonstanken, både slik den ble oppfattet i Orienten i førkristen tid og slik denne tanke i forvandlet form dukker opp igjen hos tallrike personligheter i Europa i nyere tid, f.eks. hos Lessing. Så fremstiller han Rudolf Steiners erkjennelsesvei til reinkarnasjonstanken, og det Frieling har satt seg som sin egentlige oppgave med boken er å vise hvordan antroposofiens reinkarnasjonsidé fyller ut et vesentlig «hull» i det verdensbilde som i stor grad har fått dominere den moderne teologi.

Den materialistiske tenkning som har bredt seg i den nyere tid har fått følger på nær sagt alle områder, og teologien er ingen unntagelse. Et typisk eksempel er den teori som fraskriver sjelen enhver egeneksistens. Mennesket har ingen udødelig sjel, med legemets død er det slutt og et langvarig tomrom følger, et stort Intet - inntil den ytterste dag. Da blir mennesket plutselig gjenoppvekket ved Guds kraft alene. Mennesket dør og mennesket blir gjenoppvekket, men mellom disse to tildragelser har dette verdensbilde et «hull» forsåvidt som intet skjer.

Det er særlig den innflytelsesrike teologen Karl Barth som i vårt århundre har gått inn for slike anskuelser, og vi finner disse tanker igjen i moderne vitenskapelige verker, der det som er offisiell protestantisk teologi blir fastlagt. Klart kommer det f.eks. til uttrykk i den amerikanske «Handbook of Christian Theology» som har toneangivende medarbeidere fra USA og Europa (New York 1958) s. 71: «Nowhere in the Bible is the human soul regarded as naturally immortal. The only way in which man can live again after the death is by a resurection - a miracle... Not a natural immortality of the soul, but resurrection from the dead by the power of God, is the message of the Bible.»

Det er denne «helt død»-teori som blir utgangspunktet for Frielings utredninger. Han gir en bred plass til å drøfte alle de steder i Bibelen som har betydning for saken, og ved de tallrike henvisninger han har til Det Nye Testamente trekker han frem begrepene på originalspråket, som er gresk, for å tydeliggjøre mangt av det som ikke kommer helt frem i den tyske Luther-oversettelse.

Det blir da først viktig å klargjøre forholdet sjel-legeme. Den ovennevnte teori bygger på den tolkning av Bibelen at den ikke tilskriver sjelen noe selvstendig liv i forhold til legemet. Følgelig dør sjelen med legemets død. Frieling peker på at man i Det Gamle Testamente riktignok for en stor del ser på legeme og sjel som en enhet. Det har sine grunner. Det gamle jødefolk hadde jo fått den store oppgave å berede gjennom generasjonsrekkene det legeme som Kristus en gang skulle ta bolig i. Derfor er blikket i så stor grad rettet mot det jordiske legeme. Men et annet syn på forholdet legeme-sjel kommer til uttrykk på tallrike steder i Det Nye Testamente, og Frieling anfører en rekke skriftsteder der sjelens egenliv kommer til uttrykk. Han viser derved at «helt død»-teorien har et dårlig grunnlag i Det Nye Testamente.

Frieling kommenterer også det bibelsted som de moderne teologer påberoper seg, der det heter om Kristus: «Han som alene har udødelighet». (1.Tim.6,16). Det vil her føre for langt å gjengi disse kommentarer, men Frieling viser til at Paulus også kjenner et liv «utenfor legemet». (2. Kor. 12,2). Det samme gjør Apokalyptikeren når han sier: «Jeg var bortrykket i ånden». (Joh Ap 1,10 og 4,2), og hos Matteus heter det «Frykt ikke for dem som slår legemet ihjel, men ikke kan slå sjelen ihjel...» (Mat 10,28). Det kan her ikke være tvil om at det er ment sjelen som noe selvstendig i forhold til legemet.

Den siste bok i Det Gamle Testamente slutter med en profeti som på en skjønn måte knytter forbindelsen over til Det Nye Testamente: «Se, jeg sender eder Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige.» (Malakias 4,5). Dette kan bare innebære - som Frieling sier - at det ble ansett for mulig å vende tilbake i et nytt legeme. I Matteusevangeliet blir identifikasjonen foretatt. Kristus selv sier om døperen Johannes: «Han er den Elias som skal komme». (Mat. 11,14). Etter forklarelsen på berget blir sammenhengen mellom Elias og døperen Johannes enda tydeligere uttrykt: «Men jeg sier eder at Elias er alt kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham hva de ville... Da forstod disiplene at det var om døperen Johannes han talte til dem.» (Mat 17, 12 og 13).

Teologer har lagt et stort arbeide ned i å prøve å rense Det Nye Testamente for det som de mener er gresk innflytelse for å få frem den «genuint bibelske kristendom». Men Frieling har her en annen holdning: «Det kommer til syvende og sist ikke an på om en forestilling er «platonsk» eller «bibelsk», men om den er riktig.» Det ligger ham fjernt å se på Bibelen som et slags kompendium for tidløse læresetninger om Gud og verden. Det er dynamikken i beretningene som interesserer, og at det med kristendommen kommer noe som begynner å forandre hele verden. «Kristus er ikke læreren, som man pleier å si, Kristus er ikke stifteren, han er innholdet av kristendommen». Disse ord av Schelling bruker Frieling overfor de religionshistorikere som sammenligner Jesu lære med utsagn fra andre verdensreligioner og ikke finner noe nytt og enestående ved kristendommen. Det nye som Kristus bringer, sier Frieling, er seg selv. Hele hans virke var en offergjerning.

Steiner legger stor vekt på at reinkarnasjonen ikke gjelder for Kristus. Han ofret seg ned til jorden fra himmelhøydene for å dele menneskenes kår. Gjennom døden og oppstandelsen på Golgatha gjennomtrenger og forvandler han sin legemlighet, slik at det blir en «kjødets oppstandelse». Etter dette kan det ikke bli tale om et nytt liv i et jordisk legeme.

Ved sitt liv fullbyrder Kristus det som hvert enkelt menneske er kallet til å virkeliggjøre i løpet av hele menneskehetens historie, og derved blir Kristus det store forbilde for hver enkelt. Vi er alle kallet til oppstandelse på den ytterste dag. Men kan vi gjøre oss fortjent til dette bare ved ett liv på jorden? Da kan man naturligvis som den protestantiske teologi sette inn det uforklarlige mirakel som forklaringsprinsipp. Men for alle som ikke kan forbinde seg med denne anskuelse, kan reinkarnasjonen melde seg som noe meningsfylt. Gjennom de gjentatte jordeliv, ved stadig å vende tilbake til jorden og gjøre nye erfaringer under skiftende forhold, kan en spirituell substans opparbeides i mennesket og bli sterkere i tidens løp, dersom den enkelte kan åpne seg for Kristusvesenet. Under denne synsvinkel får menneskets streben først en fullverdig betydning, men samtidig er nåden helt avgjørende. Det som kommer ovenfra som nåde møtes av menneskets innsats nedenfra. Nåden får et tilknytningspunkt i menneskets streben. Dette forhold har Goethe uttrykt i sin Faust når han lar Engelen si:

Wer immer strebend sich bemüht,

Den können wir erlösen.

Und hat an ihm die Liebe gar

Von oben teilgenommen,

Begegnet ihm die selige Schar

Mit herzlichem Wilkommen.

Hos Buddha hadde reinkarnasjonstanken et negativt fortegn. Det var forbundet med lidelse stadig å måtte vende tilbake til et liv på jorden. Målet var å bli løst fra livscyklenes hjul og gå opp i nirvana. Når reinkarnasjonstanken dukker opp igjen i den nyere tid, får den en positiv verdi.

Men mellom Buddha og den nyere tid har Golgathabegivenheten funnet sted, og denne gir også jordelivet en helt ny mening og kraft.

Med boken «Christentum und Wiederverkörperung» er det Rudolf Frielings innsats å gjøre forståelig reinkarnasjonstankens nødvendige forbindelse med kristendommen. Det blir innlysende at læren om de gjentatte jordeliv utfyller det teologiske verdensbilde som bare regner med et slags eschatologisk vakuum i tiden mellom døden og den ytterste dag.



TIL TOPPEN AV SIDEN