*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

LEGEME, SJEL OG ÅND

Av Oddvar Granly

De første nærliggende spørsmål: Har mennesket en sjel?
Det er tider da de største følelser erobrer menneskets bryst. Snart heter det: "Det er min sjel en frydfull trang …" Det svulmer og vokser, mens kroppen blir flerfoldige kilo lettere. Ut vil jeg, ut… til den fagre Maridal…!
Men snart kommer det andre toner. En dag har man stått opp med den gale foten først og deretter snublet i trappen på vei ut til bussen, som man ikke nådde. Fra et formørket indre øses dystre fordømmelser ut over verdenssituasjonen:
… inflasjonen… arbeidskonfliktene… USA og Sovjets aggresjon! Pulsen hamrer og syren etser i mavesekken.
Men denne forunderlige skapning som heter mennesket kan en annen dag vederfares av en dyp og inderlig religiøs andakt: "Min sjel, min sjel lov Herren …" De rene følelser bærer og løfter mot altet. Stadig er det en trang til å søke etter begreper som passer til det som lever i det indre. "Skjønne bevegede stemmer! gi ord…" Det kan være en smertelig prosess å finne disse ord, å finne dekkende begreper for det man til en hver tid sanser og opplever, men når ordene melder seg, blir livsfølelsen forsterket. Vi bekrefter oss selv gjennom våre sjelsytringer. Det rousseauske "Jeg føler, altså er jeg" gjelder like så sterkt som det cartesianske "Jeg tenker, altså er jeg".
Men rent vitenskapelig sett, - har dette sjeleliv en realitet? Gjennom det 19. århundres materialistiske tenkning ble det sjelelige og åndelige mer og mer forvist til uvirkeligheten. En systematisk reduksjonstenkning setter inn. Du skal ikke tro at du er noe! Om mennesket som moralsk vesen har Hippolyte Taine følgende å si: "Dyder og laster er naturprodukter likesom sukker og vitriol".
De store fremskritt som gjøres på teknikken og naturvitenskapens område tenner en stolthet, nå har vi endelig fast grunn under føttene! I neste omgang brer de naturvitenskapelige metoder seg uforandret til alle forskningens områder. Det sjelelige og åndelige blir så å si veiet og funnet for lett til å ha virkelighet. Det reale er bare det som kan telles, måles og veies.
Sigmund Freud begynner i Wien sin forskerkarriere med å studere fysiologi i et vitenskapelig miljø som vil redusere alt liv til kompliserte fysikalske og kjemiske prosesser. I den psykoanalyse han senere utvikler blir det sjelelige på sett og vis tatt på alvor, men det Freud søker er den animalske siden av sjelen, ikke det sjelelig-åndelige, men snarere det sjelelig-legemlige som forbinder oss med dyrene. Darwins lære har gjort et mektig inntrykk på ham. Så er det på tide at mennesket kvitter seg med sine forestillinger om å være noe enestående, et vesen skapt i Guds bilde. I hans "Forelesninger til innføring i psykoanalysen" 1916/17 heter det i den 18. forelesning:

"To store krenkelser av sin naive egenkjærlighet har menneskeheten i tidens løp måttet tåle av vitenskapen. Den første var den gang den fikk vite at jorden ikke er midtpunktet i verdensaltet, men bare en forsvinnende liten del i et verdenssystem som har en størrelse man neppe kan forestille seg. For oss er den knyttet til navnet Kopernikus, skjønt allerede den aleksandrinske vitenskap hadde forkynt noe lignende. Den andre var da den biologiske forskning berøvet mennesket dets angivelige forrett å være et vesen skapt på en særskilt måte, ved å vise at det stammer fra dyreriket og at dets animalske natur er uutslettelig. Denne omvurdering er fullført i våre dager, under innflytelse av Charles Darwin, Wallace og deres forgjengere, og det er ikke skjedd uten den heftigste motstand fra deres samtid. Men den tredje og mest merkbare krenkelse skal menneskets storhetsbegjær få føle gjennom våre dagers psykologiske forskning, som vil vise jeg'et at det ikke engang er herre i sitt eget hus, men er henvist til sparsomme efterretninger om det som ubevisst går for seg i sjelslivet."

Mennesket blir definert som et dyr styrt av blinde drifter, og følgelig kan man vinne klarhet over menneskets egenart ved å studere dyrets adferd. Den adferdsterapi som i dag har fått en så dominerende stilling, har sitt viktigste grunnlag i Pavlovs eksperimenter med sine hunder.
I en diskusjon mellom Pavlov og Paul Schilder hevdet sistnevnte:

"Vi kan ikke tolke nevrosene ved hjelp av betinget refleks; men ved hjelp av de psykiske mekanismene vi har studert i nevrosene, kan vi lett forklare hva som skjer under betingingen av en refleks." Pavlov svarte: "Hva betyr egentlig betegnelsen "tolkning" eller "forståelse" av et fenomen? Reduksjonen av det komplekse til det mer elementære er lett. Følgelig må menneskets nevrose forklares, forstås, det vil egentlig si analyseres ved hjelp av nevroser hos dyr, hvilket er det enkleste. Man skal ikke gå den omvendte veien."
(Sitert fra Joseph Wolpe: "Adferds terapi i praksis" s. 9, Cappelen 1972).

I stigende grad trer studiet av den ytre adferd i forgrunnen for forskerens interesse, og i samme grad forsvinner bakgrunnen, dvs. sjelens liv. Begreper som "sjel", "ånd", " bevissthet" osv. blir tabuer. En av grunnleggerne av behaviorismen, amerikaneren J.B. Watson formulerte følgende program: "Tiden synes å være kommet da psykologien må oppgi enhver relasjon til bevisstheten(!) og ikke lenger hengi seg til en illusjonær tenkning som gjør sjelelige prosesser til objekt for sin iakttagelse". Dette krav gjentas med profetisk glød i en av 1970-årenes populærvitenskapelige bestselgere: B.S. Skinner: "Beyond freedom and dignity".

Ved disse spredte glimt fra den moderne psykologis historie er det selvsagt ikke ment å gi noen oversikt over denne vitenskaps status pr. idag. Det ville også være en umulig oppgave, men la oss da gi ordet til en som burde ha ervervet seg en viss oversikt. Wilhelm Keller er Ordinarius for systematisk filosofi og psykologi i Zürich og utga for få år siden en bok der han formidler innblikk i samtidens forskningssituasjon når det gjelder den filosofisk-psykologiske problematikk. I det kapitel som bærer overskriften "Sjelen i den moderne filosofi og psykologi" heter det: "Problemet sjel eksisterer i virkeligheten ikke mer for samtidens filosofi, og den moderne psykologi har - på tross av navnet - heller ikke sjelen som gjenstand." Psykologi = læren om sjelen. (Wilhelm Keller: "Dasein und Freiheit - Abhandlungen und Vorträge zur philosophischen Anthropologie und Psychologie. Bern und München 1974.)

I tallrike foredrag talte Rudolf Steiner om at ånden er avskaffet alt for flere hundre år siden i den offisielle menneskeoppfatning. Man taler ikke lenger om ånd annet enn som en uforpliktende festfrase. Men reduksjons-tenkningen vil gå videre. Han nevner også flere ganger - f.eks. i et foredrag i Dornach den 7.10.1917 - at "tiden vil komme, kanskje blir det nettopp ikke i en fjern fremtid" da man også vil tilstrebe å avskaffe sjelen. Så blir det bare legemet tilbake - med eventuelt visse sjelelige egenskaper.
Det skulle være innlysende at den menneskeoppfatning en psykiater har, vil ha følger for hans arbeide med pasientene. Menneskebildet blir et arbeids-grunnlag for psykoterapien. Hvis en psykiater har den overbevisning at mennesket er et dyr, må han følgelig anordne en terapi som vil sørge for at det dyriske i pasienten får utløp på en romslig måte. Slik må det være, dersom han er konsekvent, men det er jo de færreste. Heldigvis kommer det til stadighet menneskelige hensyn inn i prosessen. Men hvor meget bedre ville det ikke være om dette "menneskelige" ble gjennomarbeidet til en klar og konsekvent oppfatning!
Det var Rudolf Steiners erkjennelsesinnsats å gjenerobre det åndelige for den moderne bevissthet. Hans antroposofi er ikke et spekulativt filosofisk system, men en åndsvitenskap grunnlagt på omfattende studier og en møysommelig skolering av erkjennelsesevnen. I boken "Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?" (1904/05) beskriver Steiner hvordan hver enkelt kan oppøve sine åndsevner til en erfaring av den oversanselige virkelighet. I et hvert menneske slumrer det evner til å nå dette mål, men det er dermed ikke sagt at man blir klarsynt på en rask og lettvint måte. Det første som kan avlede fra den rette skoleringsvei er det egoistiske begjær etter å ville utvikle seg selv, uten å ville stille sine evner i en mer omfattende tjeneste.
Ettersom den oversanselige verden er et moralsk-åndelig univers, må frem-skrittene i erkjennelse følges av de tilsvarende moralske fremskritt.
Øvelsesveien må begynne med en følelse av ærefrykt for noe som er høyere enn oss selv. I innledningskapitlet til "Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?" sier Rudolf Steiner om dette:

"Hvis vi ikke utvikler den dyptliggende følelse i oss, at der finnes noe høyere enn det vi selv er, så vil vi heller ikke finne den kraft i oss som er nødvendig for å nå en høyere utvikling. Den innviede har kun ervervet seg den nødvendige kraft til å heve sitt hode til erkjennelsens høyder, ved at han har senket sitt hjerte ned i ærefryktens og andektighetens dybder. De åndelige høyder kan kun bestiges når man er gått gjennom ydmykhetens port."

Dette første kapitel slutter med følgende ord:
"Der finnes en grunnregel i all åndsvitenskap, som ikke må overtres dersom man vil nå et bestemt mål, og enhver elev får den nøye innprentet i sin læretid. Den lyder: Enhver erkjennelse som du søker kun for å berike din viten, kun for å opphope rikdommer i deg, fører deg bort fra din vei, mens enhver erkjennelse som du søker for å bli mere moden på veien til menneskeforedling og verdens-utvikling, bringer deg et skritt fremover. Denne lov må strengt overholdes. Og man er ikke åndselev før man har gjort denne lov til sitt livs rettesnor. Man kan sammenfatte denne sannhet i den åndelige undervisning i følgende korte setning: Enhver idé som ikke blir til et ideal i deg, dreper en kraft i din sjel, mens enhver idé som blir til et ideal, skaper livskrefter i deg."

Her skildres det en sjelsholdning som er helt forskjellig fra de ytter-punkter som i vår tid er så utbredt overfor det oversanselige. Vi møter ofte idag på den ene side en steil avvisning av det åndelige, og på den annen side en glupende appetitt på alt mystisk okkult som ikke forbindes med en klar erkjennelse - astrologi, gamle østlige religionsformer osv.
Da vi også er barn av vår egen tid, vil nok våre forestillinger om hva klarsyn er og hva en åndelig virkelighet er, være altfor primitive og grove til å begynne med. Likesom i den tradisjonelle spiritisme tror man at det går ut på å sanse ånder og mer og mindre bevingede vesener i rommet omkring seg, men dette er intet annet enn en forlengelse av materialismen. Eventuelle forestillinger av denne art vil forvandle seg på øvelsesveien. Selve erkjennelsen vil bli annerledes på ethvert trinn. Enhver dyp erkjennelse forvandler både den erkjennende og det erkjente.
Det åndelige i kosmos kan bare erkjennes av det åndelige i en selv; men vår ånd forefinnes ikke på samme måte som f.eks. vårt legeme med hode, ben og armer. Vår ånd er bare i den grad den er i virksomhet. Den må frembringes for å være. Den antroposofiske skolering er derfor ikke gjort ved at man får nye tanker f.eks. at mennesket har ånd, sjel osv. - men fremfor alt ved at selve tenkningen forvandles gjennom en aktiv og regelmessig meditativ fordypelse.
I første fase må studiet av den åndsvitenskapelige litteratur komme, slik at oppmerksomheten kan rettes mot bestemte oversanselige fenomener. Uten en viss viten om målet kan man heller ikke finne veien. Når tiden så er moden til at meditasjonsøvelsene kan begynne, vil metode og innhold tre i en fruktbar vekselvirkning med hverandre. Meditasjonene - som gjøres for seg - vil befrukte studiet, og studiet vil stadig gi nytt liv til den meditative praksis. Evnen til selvstendig tenkning blir vekket av den prøvende ettertanke under studiets gang.
Ytre bevis for noe spirituelt kan ikke finnes. Derfor kan heller ikke "problemet sjel" få noen tilfredsstillende behandling i den moderne psykologi. De vanlige vitenskapelige bevismetoder kan bare tjene det statiske, det som er blitt til og ikke det som stadig er i sin vorden. Det sjelelig-åndelige kan bare tenkes som noe vesensaktig levende i stadig forvandling og lar seg ikke holde fast i stive begreper og formler. En vitenskapelig metode må være adekvat sitt objekt.
Den tankeklarhet og uselviske holdning overfor forskningsobjektet som dog er vunnet gjennom den moderne naturvitenskap gikk Rudolf Steiner helt og fullt inn for. Men han innså at denne vitenskap likevel ikke var egnet til å utforske den sjelelig-åndelige side av virkeligheten. Med sitt erkjennelses-teoretiske hovedverk "Frihetens filosofi" (1894) legger han grunnen til en vitenskap som kan utvide den naturvitenskapelige tenkning til å bli et organ for det spirituelle. Det er da verdt å merke seg den undertittel som Steiner gir dette verk: "Sjelelige iakttagelsesresultater etter naturvitenskapelig metode".
De første frukter som kan gi seg av den antroposofiske skolering, er en våknende evne til å nyansere og sondre mellom oversanselige kvaliteter. Først når man har arbeidet seg frem til en idé om det åndelige, kan det sjelelige bli virkelighet for en. Derfor må en sann sjelevitenskap - en psykologi - ha sitt grunnlag i en åndsvitenskap.
I det oversanselige er det naturligvis ingen skarpe grenser slik som i det fysiske. Alt gjennomtrenger hverandre. I sjelen bølger det stemninger, opplevelser, bilder, assosiasjoner, tanker, - og når personligheten er passiv, er man helt prisgitt det som strømmer på. Men sjelen har også en kjerne som kan bringe bølgene til ro og bli herre over det man tenker, føler og gjør. Denne aktive instans er jeget, det som er mest oss selv. Jeg er kun jeg for meg selv. For alle andre er jeg du.
For at vi skal se en blomst, må vi bl.a. betjene oss av øyet, synsnervene, hjernen osv. Likevel sier vi ikke: "Mitt øye ser en blomst", men "Jeg ser en blomst". "Jeg vil gå og plukke den". Vi sier ikke at våre ben vil gå. Stadig vises det hen til et jeg som bærer iakttagelsen, og som er den impulsgivende kraft i hele vår virksomhet som våkne og bevisste mennesker.
Når vi sover utslukkes alt bevissthetsliv, men neste morgen griper jeget inn igjen og gjenfinner gårsdagens opplevelser i erindringen, slik at man tvers igjennom nattens bevisstløshet kan være overbevist om at man er den samme person som i går. Likesom jeget er hevet over vekslingen mellom søvn og våkenhet, er det også uavhengig av materien. I løpet av en syvårsperiode fornyes alt stoff i vårt legeme. Dog føler vi en ubrutt kontinuitet og sier også jeg om det vi gjorde for - la oss si 25 år siden.
Den første jeg-opplevelse kommer hos barnet i 2-3 årsalderen. Før dette tidspunkt kan man oppleve at barn omtaler seg selv i tredje person: "Martin ha kake… Martin gå ut…" Men så en dag manifesterer barnet seg som et individ med følelsen av et egen-liv overfor omgivelsene, og fra da av heter det "jeg".
Gjennom barndom og ungdom lever dette jeg seg ut. Som en selvfølge mottar barnet all hjelp og alt det trenger i oppveksten fra foreldrene. Ennå det unge mennesket lever for en stor del i den mottagende holdning. Gjennom læreår og vandreår søker den unge å berike seg på opplevelser og lærdom og skaffe seg et materielt livsgrunnlag. Er det her jeget som lever seg ut? Nei, vi må snarere si at det er egoet. Men denne overveiende konsumentholdning gjennom barndom og ungdom må vi kalle en fruktbar egoisme som hører livet til. Først den som har beriket seg kan ha noe å gi. Som voksen vil det komme nye jeg-opplevelser i et sunt menneske - at man "finner seg selv". Det som tidligere kunne være en stampende og kaotisk jeg-hevdelse blir avløst av en harmonisk selvstendighet og evne til å bære ansvar.
Jeget griper inn i sjelens sentrum, og dermed kan en mere vesentlig side av jeget åpenbare seg: uselviskhet, offervilje og gleden ved å gi.
Peer Gynt kretser hele tiden omkring jegets problematikk. Hva vil det si å være seg selv? Av Dovregubben får han vite:

Derute, under det skinnende hvelv,
mellom menn det heter: "Mann vær deg selv!"
Herinne hos oss mellom trollenes flokk
det heter: "Troll, vær deg selv nok! "

Han synes det lyder tåkete. Like før han kommer hjem igjen til Solveig, står han med løken og skaller av rolle for rolle som han har spilt på livets scene: gullgraver-jeget, pelsverksjegeren, oldtidsgranskeren osv. - en ustyrtelig mengde lag, men noen kjerne kommer det ikke for dagen. - " Naturen er vittig! "
Men en gang har det dog demret for ham at det gyntske selv er:

Den verden bak mitt pandehvelv,
som gjør at jeg er ingen annen,…

Han opplever seg som en sluttet, selvstendig personlighet, og det er den ene viktige forutsetning for jeg menneskets realisering. Men hvor lett er det ikke fra denne selvopplevelse å gli ut i selvnytelse, bli seg selv nok, eller bli lukket inne i "selvets tønne" der man bare har sans for seg selv. Så er det Knappestøperen som til slutt formidler ham den siste nødvendige innsikt:

Å være seg selv, er: seg selv å døde.

For at det høyere jeg skal fødes i sjelen, må det lavere ego ofres.
Dette jeg som er det dypest personlige i oss, er samtidig det mest gåtefulle. Vi opplever dets virkninger i sjelen, men det er ikke identisk med sjelen. Jeget er av åndelig natur og bærer også kontinuiteten fra jordeliv til jordeliv. Ikke sjelen, men ånden er det som er underlagt reinkarnasjon.
Det karakteristiske for sjelen er at den har en formidlende funksjon. Sjelen gir oss del i den ytre verden. Ved hjelp av våre sanser og vår forestillings-evne er den ytre verden også i vårt indre. Til enhver ting der ute svarer det et psykisk fenomen der inne. Vi hører, fordi det er noe å høre. Vi ser, fordi det er noe å se. Vi håper, fordi det er noe å håpe på osv. (I nyere tid har denne lære om bevissthetens intensjonalitet blitt utviklet av Franz Brentano).
Vi tar verden inn i oss. Til sanseiakttagelsen føyer vi et begrep som vi selv må frembringe. Det vi erkjenner kan så tenne følelser i oss. Vi reagerer med sympati eller antipati. Vår erkjennelse kan så påvirke viljen til handlinger. Bevegelsen fører igjen ut til den ytre verden.
Tanke, følelse og vilje er sjelelige virksomheter, men enhver erfarer at sjelelivet vil bevege seg på forskjellige nivåer. Sjelen blir også det formidlende ledd mellom legeme og ånd. I følelseslivet er det en hel skala fra de "nederste" drifter som er bundet til de legemlige organer - til begjær, sentimentalitet eller overfladiske fornemmelser og videre til de mest lutrede og sublime følelsesopplevelser.
I tenkningen er det tilsvarende nivåer. Det er den passive, ufrie assosiasjonstenkning og den skarpsindige logikk. Men logiske forstandskombina-sjoner strekker dog ikke til overfor de dypere livsspørsmål. Så kan den fysiske hjernetenkning skoleres til å bli et mer og mer egnet organ for en åndelig-moralsk verdensorden. Sjelevirksomheten transcenderer til det åndelige.
Menneskebildet er først fullstendig når det omfatter både legeme, sjel og ånd, og kun et helt menneskebilde kan hel-brede. Fra en fordypet menneske-forståelse kan terapeutiske krefter forløses. Psykiateren, legen og pedagogen kan først yte virkelig hjelp når hele mennesket tas i betraktning. Når den åndelige dimensjon går tapt, blir mennesket henvist til å pleie den animalske side. Sjelen blir hjelpeløst stengt inne i legemligheten. Eller for å si det med Franz Werfel: "Når ånden dør, beiter sjelen på legemets gressganger".


KAMELENES RÅD

Zarathustra skulle en gang krysse ørkenen og sluttet seg til en karavane. Efter en stund nektet kamelene å gå videre. Karavaneføreren ville drive dem frem med makt. Da holdt Zarathustra ham tilbake og sa: "Disse dyrene vet noe som er skjult for oss. La dem få det som de vil, de som er født til å leve i ørkenen." Slik ble det. Karavanen dro tilbake samme vei den var kommet. Snart ble veien bak dem formørket av en sandstorm, uten at de led noen overlast.
Karavaneføreren brøt tausheten og sa: "Hvordan kan du kjenne mine kamelers sjel bedre enn jeg selv? Du har reddet oss fra store skader." Zarathustra svarte: " Det skyldes at jeg innser hvor lite jeg vet. Derfor er jeg rede til å ta imot råd selv fra kameler, når jeg kjenner deres alvor."
Karavaneføreren tenkte seg lenge om. "Er da disse dyrene klokere enn jeg, som jo mener å kjenne ørkenen?" - "Disse kameler," forklarte den vise, "har et fortrinn fremfor deg. De står ikke under ønskets makt, om så raskt som mulig å nå målet. Dette ønske gjør at dine sanser er lukket for alle tegn som kunne tvinge deg til å vente eller ta omveier. Du ville først ha sett faren når den lå åpent i dagen, når det var for sent å finne et sikkert ly. Derfor gjør et hvert menneske klokt i å høre på en annen, som ikke slik som han selv streber efter snarlig lykke og vinning. Han vil nok til å begynne med synes besværlig, men hans råd vil avverge store skader for mange."





TIL TOPPEN AV SIDEN