*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DET SANDBERG & KRISTOFFERSEN FORTELLER OSS

Oddvar Granly

I begynnelsen av mars utkom boken av Kristín Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen: "Det de ikke forteller oss. Steinerskolens okkulte grunnlag", Cappelen Damm, et kampskrift mot Steinerskolen på 426 sider. Det ble sørget for en boklansering som ellers bare kan komme Dag Solstad og Jan Kjærstad til del. I løpet av noen få dager var det omtale i Dagbladets Magasinet over 9 sider, NRK TV+radio Dagsnytt 18, NRK Verdibørsen, Radio P4 Sytten tretti, Tabloid på TV 2 Nyhetskanalen, Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen, Dagsavisen, Vårt Land, Nasjonen, Stavanger Aftenblad, Dag og Tid og Morgenbladet. Hjelp, hva skjer nå….?!! Lanseringen skjedde samtidig som det hadde begynt å putre faretruende i Eyjafjalljökull. Dommedag….?

Jo, vulkanutbruddet på Island fikk følger, men debatten her hjemme etter kanonaden av bokomtaler besto bare av et par avisinnlegg før det ble stille. Boken ble ingen snakkis. En del lærere skaffet seg boken i embets medfør, men kunne snart konstatere at her var det ikke noe nytt, bare mer av det samme, slik S&K har utfoldet seg i aviser og på deres nettside de siste 5 år. De er blitt imøtegått, har fått svar på kritikken, det er tilbakevist grunnløse anklager, men de bryr seg ikke om korreksjoner og motargumenter. De kjører sitt løp videre med de samme anklager.

For å påvise at lærerne ved steinerskolene er noen verdensfjerne tullebukker har S&K pløyd rundt i Steiners bøker og foredrag på jakt etter bestemte utsagn som viser antroposofiens oversanselige side. De utvalgte tanker har de så lagt inn i hodene på lærerne og fastslått at slik tenker de, og etter disse utvalgte ideer utfører de sin pedagogiske praksis med barna.

Her er noen eksempler på deres avsløringer, hvordan de føyer en tolkning til skolens presentasjon av seg selv og får dette til å passe med det de har bestemt seg for at lærerne mener, og hvordan de opptrer:

"Selv i dag (2009) skriver steinerskolen på sine nettsider at de har «langsiktige og ambisiøse mål for den enkelte elev». Om metoden sin skriver de at de «setter kunnskaper i sam­menheng». Steinerskolen presenterer ikke at «langsiktig» betyr «de høyere verdener», eller at kunnskapen de setter i «sammenheng» er Rudolf Steiners okkulte sammenheng, der både synder og karma, stjernetegn og erkeenglers virke er avgjørende for hvordan steinerpedagogen ser det enkelte barnet. De presenterer fremdeles en begeistring og en ambisiøs hold­ning til barn og læring. De presenterer ikke de bakenforlig­gende strukturene og den skjulte agendaen." (s.22)

S&K forteller at de var venstreorienterte og søkte et miljø med grønne verdier og anti-materialisme som ikke var spirituelt begrunnet. De tok avstand fra materialisme og åndelighet og mente at Steinerskolen kunne være stedet.

"Steinerskolen selv presenterte seg dessuten uten snev av okkultisme. Det fantes en læreplan for steinerskolen, forfattet av Svein Bøhn, der alt var forbilledlig idealistisk fremstilt. Det så ut som om steinerskolen hadde en plan. Som om det var barnets intellektuelle og personlige utvikling i dette livet, og ikke i det neste, som var hovedideen. De presenterte seg som en progressiv skole, og ikke som et redskap for å oppnå åndelige og okkulte mål i tråd med Rudolf Steiners ideer. Og de presenterte seg som om de hadde valgt å være akkurat slik de var. Det var i 1990 ingen rasjonell grunn til å velge bort steinerskolen. I 2010 ser det for oss helt annerledes ut." (s.25)

"I steinerskolen skulle det imidlertid vise seg at «hele men­nesket» ikke var en «grønn» måte å tenke sammenheng og trivsel på, men en tilforlatelig beskrivelse av menneskets usyn­lige legemer og åndelige beskaffenhet. Innsikten om mennes­kets egentlige vesen, og innsikten om den egentlige virkelighe­ten, hadde Rudolf Steiner fått ved lang tids åndsvitenskapelig forskning og evne til å lese livets store bok, Akashakrøniken. Denne clairvoyante innsikten, hevder Steiner, er noe alle kan få ved å følge hans åndsvitenskapelige oppskrift og med den rette innstilling og trening. Det er i dette prosjektet steinerpe­dagogikken inngår, ved å gjøre elevene mottakelige for Steiners åndsvitenskapelige sannheter, og innstille dem på åndsviten-skapelig forskning generelt og en personlig åndelig utvikling spesielt. Det er nemlig bare på den måten du kan håpe på den rette karmiske utviklingen i en reinkarnasjonsprosess frem mot den sjette etteratlantiske periode der vi alle blir åndelige vesener, ifølge Steiner." (s.26,27)

S&K hevder at læring hos Steiner betyr det samme som hos Platon. Siktemål er "livet etter døden, sjelens utvikling, karma og kunnskapen om det hinsidige." (s.233)

"Det er nemlig ikke barnet som lærer i steinerpedagogikken, det er barnets sjel som utvikler seg. Vi må igjen huske at steinerpe­dagogikken er en pedagogikk for en reåndeliggjøring av men­nesket, og for å sikre elevens videre åndelige utvikling. Den er et hjelpmiddel for å stige og synke i de åndelige gradene, og et bidrag til å hjelpe sjelen i en karmautviklingsprosess. Hensikten med Steiners pedagogikk er at sjelen skal inkarnere videre. Hensikten er ikke at barnet skal lære, og utvikle seg rent evolusjonsbiologisk, for å oppnå en økt grad av overlevelsesevne på jorden. Snarere tvert imot." (s.237,238)

"Kunnskapen som utvikles på steinerskolen er altså helhetlig i en total kosmisk sammenheng, og ikke bare til bruk i det dennesidige, på jordens overflate. Dette helhetssynet skal vekke interessen for det i mennesket som er evig, og som skal hjelpe deg i livet etter døden, og i livene etter dette. Det hin­sidige livet er viktigere enn det jordiske, i antroposofisk sam­menheng, men det er i det jordiske livet vi kan forberede oss på livet i det hinsidige." (s.239)

"Rudolf Steiners detaljerte beskrivelse av hvordan det hinsidige virker i vårt jordiske liv og hvordan pedagogikken skal hjelpe men­nesket til å inkarnere på en måte som gjør mulighetene i livene mellom død og nye fødsler bedre, står som grunnpilar i alle steinerskolens uttrykk." (s.239)

S&K prøver å skape det inntrykk at skolens pedagogikk bokstavelig talt er hinsides, at barnas skolegang bare er en overgangsbillett til evigheten. Samtidig frakjenner de lærerne enhver selvstendig dømmekraft og påstår at de lever i en "blind aksept av Steiners ord." (s. 238)

Denne snikantroposofering av elevene etter Steiners foredrag pågår massivt kan S&K fortelle oss, men de opplyser også i samme bok: "Langt de færreste i og rundt steinerskolene har studert og lest Steiners foredrag." (s.168). Her skal denne påstand ikke benektes, men de redegjør ikke nærmere for hvordan dette kan bringes sammen med en massiv påvirkning.

S&K påberoper seg erfaring som lærer og foreldre ved én steinerskole, og de andre 36 skolene og 56 barnehager har de skaffet seg inngående kjennskap til hjemme i Hobøl, for eksempel hvordan de ca 1000 steinerlærere er og tenker i det daglige.

Dette skal ikke bli en bokomtale i tradisjonell forstand. Her skal bare kommenteres en del av påstandene om Steinerskolen. Det som står om jordbruk og medisin blir ikke drøftet, da dette ligger utenfor mitt arbeidsfelt. I rekkefølge blir det kommentarer til følgende temaer: Sammenhengen mellom antroposofi og steinerpedagogikk, anklagene om at skolene skjuler antroposofien, spørsmålet om livssynsskole, religion, åndsvitenskap, omtalen av boken i media, alle feilene i S&K's bok, kritikken mot antroposofien.



Arbeidet med antroposofien


I steinerskolene vedkjenner vi oss antroposofien som et viktig grunnlag for vårt arbeide. Rudolf Steiners foredrag blir fra tid til annen brukt som studiegrunnlag rundt i lærerkollegiene, men vi bestemmer selv hvordan vi omgås med dette verk.

Beskjeftigelsen med antroposofien er som alt annet åndsarbeid. Det består av tre elementer som ikke er skarpt adskilt: 1) Studium 2) bearbeidelse 3) noe avfeller seg som selvstendiggjort og kan gis videre. Først setter man seg inn i hva som er påstått og hvordan det kan forstås. I et lærerkollegium der det finnes forskjellige bakgrunner både når det gjelder tidligere utdannelse, yrkeserfaring og antroposofistudium kan det oppstå spennende diskusjoner. Man går inn i en bearbeidelse av det man har tatt opp i seg. Denne går videre i de enkelte på forskjellig måte. Noen har en lett tilgang til spirituelle innhold, andre blir måpende og tause av det som påstås. Noen blir også sinte. Hos dem som gjerne vil arbeide videre med disse tanker kan det etter hvert dannes selvstendiggjorte innsikter, men overfor de store kosmiske sammenhenger er og bør antroposofene være beskjedne. Mye av dette kan ikke uten videre utarbeides til gyldige innsikter. Det gjelder her å være ærlig. Etter lang tids bearbeidelse og utprøving av de antroposofiske tanker vil man likevel kunne tilegne seg en viss forståelse av barnets utvikling og pedagogiske grep for de forskjellige undervisningsfag. Dette innebærer bl.a. innsikt i det Steiner beskriver som eterlegemets frigjøring på overgangen til den annen syvårsperiode, astrallegemets virke i puberteten og jegets fødsel mot slutten av den tredje syvårsperiode. Fordypende studier og erfaringer med barna går her i en vekselvirkning. Det er et stort fagfelt.

S&K ser på steinerpedagogikken som en informasjonsforflytning. Tankene går fra Steiners skrifter – inn i lærernes hoder – og settes om i praksis i klasserommet uten noen bearbeidelse underveis. Det kan virke forunderlig at S&K som presenterer seg selv som forfatter og fagfilosof ikke viser større sans for en indre bearbeidelse av et stoff før det brukes og settes ut i verden, men deres rotete og løst funderte bok bærer preg av en slik innstilling.

Både i denne bok og i tidligere avisartikler mot Steinerskolen har Kristín Sandberg flere ganger påstått at lærerne nærmest oppdrar barna på grunnlag av barnas tidligere inkarnasjoner.

Det verserer en historie om en hendelse mens hun var lærer ved Steinerskolen i Moss. To gutter hadde begynt å slåss i et friminutt. En voksenperson roper til barnas lærer at han må skille dem, men læreren sier: "Nei, her er det karma som skal få utligne seg." Eller noe i den retning. Kanskje var det denne episode som førte til at begeret av frustrasjoner var blitt overfylt hos Kristín Sandberg, og at hun derfor skrev følgende leserinnlegg til Moss Avis i juni 2005 og sa opp sin lærerstilling:

«Etter å ha undervist på Steinerskolens videregående trinn siste seks år, og vært forelder ved skolen, ser jeg at det religiøst funderte menneskesynet kommer i konflikt med det de fleste av oss opplever som problemer vi både kan og må gjøre noe med. Det at mobber og mobbeoffer har valgt hverandre som en følge av sin inkarnasjon, legger andre føringer for tiltak fra lærerne, enn samfunnets forskning på mobbing i skolen. Som forelder og lærer har jeg blitt møtt med inkarnasjonstanken som begrunnelse for mange skjebner blant barna. Vet foreldrene dette?» (sitert fra Dagbladet Magasinet 6.3.2010)

Hvis det forholdt seg slik med den hendelsen jeg refererer, har jeg full forståelse for at Kristín Sandberg reagerte med dyp opprørthet. Hun må bare ikke generalisere så grovt. Om lærerens svar må jeg bare si at det vitner om  en løsaktig omgang med ideen om reinkarnasjon og karma. Jeg har aldri hørt slike uttalelser brukt i en slik situasjon. Min bakgrunn for å uttale meg er at jeg har vært knyttet til Steinerskolene i nær 37 år, først som klasselærer ved Rudolf Steinerskolen i Oslo 1971- 81, deretter undervisning og administrasjon ved Rudolf Steinerhøyskolen fra starten i 1981 til pensjonering 2007. Samtidig med arbeidet ved lærerutdannelsen har jeg gitt 2-3 ukers undervisningsperioder i mange år på videregående trinn ved 4 Steinerskoler (bl.a. Moss på 1980-tallet) og regelmessig besøkt mange skoler i forbindelse med foredrag for foreldre eller praksisbesøk for våre studenter. Spekulasjoner om skoleelevenes tidligere inkarnasjoner har jeg aldri vært vitne til i et lærerkollegium. Det er ikke fruktbart å bygge på noe som ikke i tilstrekkelig grad kan gjøres til en felles erkjennelse. Vi holder oss til det vi kan vite noe om.

Det hører med til utviklingen de siste 30 år at reinkarnasjonstanken har vunnet en stigende tilslutning. Et søk på nettet viser forskjellige undersøkelser, bl.a. at 13 % av befolkningen i Norge trodde på denne tanke i 1995 og 25 % 10 år senere. Det har kommet en stor mengde litteratur, fra subjektive fortellinger til seriøse forsøk på å sette fenomenene inn i en vitenskapelig sammenheng. En del av denne forskning virker på meg troverdig, likesom jeg har fått en viss tillit til mennesker jeg har møtt med evner til å finne ut ting om tidligere liv, men enda flere har jeg møtt som ikke har overbevist meg om sin innsikt. Her er mange feilkilder, og man må være forsiktig med lettvinte konklusjoner.



Gjennom skolen og inn i livet


I skoleplanen som kan lastes ned fra Steinerskoleforbundets nettside står det i første del om det prinsipielle forhold mellom antroposofi og skolenes pedagogikk. S&K vil kalle det "nyspråk", og vi takker for den betegnelsen. For oss betyr det at vi erverver oss en innsikt ved studium og formulerer den med våre egne ord, så langt vi kan stå inne for den utfra situasjonen i dag.

Når det gjelder arbeidet med antroposofien går det en tydelig linje gjennom hele Steiners verk: Vekten på den individuelle erkjennelse. Det gjelder fra "Frihetens filosofi" i 1894 til han på dødsleiet i 1925 skriver et brev til medlemmene av Det antroposofiske selskap om den nødvendige individuelle utforming av de antroposofiske erkjennelser. (Den 16.3.1925, GA 260a). Et halvt år før erklærte han til de daværende lærere på det siste møtet han hadde med dem i Stuttgart: "I prinsippet har lærerne i alt som gjelder undervisningen full frihet" (den 3.9.1924, GA 300 III). Dette betyr i bunn og grunn at antroposofi er selvprodusert bevissthetsinnhold ved hjelp av Steiners verk som verktøy.

Her ligger også svaret på S&K's hovedanklage hvorfor vi ikke kan bringe hele den steinerske kosmologi inn i våre informasjonsbrosjyrer til skolens foreldre og til skolemyndighetene. Disse beskrivelser er ikke erkjennelser som vi selv, hverken individuelt eller kollektivt har tilegnet oss slik at vi kan stå inne for dem. Vi er underveis i et verkstedarbeid, og til sammenligning: en kunstner ville ikke stille ut og påkalle oppmerksomhet for sine kvartferdige produkter. Hvis vi hadde betraktet antroposofien som en religion, kunne vi bare forkynt om de åndelige verdener med Steiners ord, men vi ser den ikke som en religion.

I læreplanen er reinkarnasjon ikke nevnt, fordi denne idé ikke har noen direkte eller konkret betydning for pedagogikken, men følgende formulering er vesentlig: "I antroposofien beskrives mennesket som bestående av legeme, sjel og ånd, og menneskets åndelige eller spirituelle natur oppfattes som eksisterende ut over liv og død."

For oss er det ikke et dogme, men en inspirerende idé at de barn som kommer til oss for å begynne på skolen har med seg en biografi som går langt utover deres alder, at de for få år siden kom fra en himmelsk tilværelse og skal nå finne seg inn i de jordiske forhold. Barnet skal ikke "reåndeliggjøres". Vi har ikke som S&K skriver "en læreplan som er basert på menneskehetens streben etter å bli en del av englenes hierarkier" (s.174).

Her følger noen skissemessige antydninger av steinerpedagogikken:

Kunnskapsveien gjennom skoleårene går på sett og vis fra bilde til begrep og fra virksomhet til forståelse. Det veksler mellom fag og virksomheter som bidrar på den ene side til befestning i det fysiske og til den annen side det som fører inn i fantasiens rike – på forskjellig måte etter alderstrinn. En balanse tilstrebes. Fagene har to funksjoner. De skal bringe kunnskap og ferdigheter og for det andre kan fagene virke som et oppdragelsesmiddel når stoffet settes inn til riktig tid og etter adekvat metode.

I barnet som begynner på skolen er det ennå etterklangene fra det førfødslige liv, og disse pleies til de snart toner ut. Vi gir dem eventyr med mytiske bilder og visdommer, og vi lar dem spille på pentatonfløyte, der tonene er svevende og ennå ikke har landet på en grunntone. Mytisk fortellerstoff og akvarellmaling uten skarpe konturer på våte ark pleies videre til innsnittet i 9-årsalderen. Da blir subjekt/objekt-spaltningen klarere. Her er jeg, der er verden. Og verden fremtrer uten mytisk aura. La oss ta et lite eksempel på denne overgang. I 3. klasse møter barnet dyret i form av fabelen. Reven, haren og bjørnen er hyllet inn i myten. Underfulle ting skjer. I 5. klasse har dyrere sluttet å tale menneskespråk. I den første zoologiundervisning skildres de slik de trer frem i sin rette naturomgivelse: Løven på savannen der den døser i middagsheten og hever hodet i et gisp mot solen. Men om kvelden går den på jakt.... Ved vannhullet står en sebra og drikker, og bak en busk står løven i anspent våkenhet...

Dyrenes adferd, deres vesenstrekk skal femteklassingene få et bilde av. Først i senere skoleår kommer den egentlige mer vitenskapelige zoologi. Dette er et eksempel på veien fra bilde til begrep. Når det gjelder tilegnelse av skriftspråket begynner prosessen ved at barna tegner eller maler billedformer som minner om bokstavformene, for eksempel en slange som snor seg i gresset og ligner en S. Først bilde til bokstav, så skriving av ord og setninger med tykke farvestifter i lange tider før de får en trykt lesebok. Dette er et eksempel på veien fra virksomhet til forståelse eller vilje til tanke.

I 7. klasse kommer Roms historie. Romerne står der i en langt mer robust legemlighet enn grekerne som barna hadde om i 6. klasse. Romerne var mer krigere, mens grekerne var pionerer for en storartet kunst. Syvendeklassingen begynner å nærme seg pubertetens gravitasjonslover. På dette klassetrinn kommer også den første fysikkundervisning og geometri, der de tidligere års farverike formtegninger blir erstattet av tynne blyantstreker med passer og linjal. I niende klassetrinn går veien ennå dypere i den grå materie med tema den industrielle revolusjon i historie og svart/hvit-tegning med kullstift. På de videregående trinn vil de rent teoretisk-intellektuelle evner tas sterkere i bruk, ved siden av at det kunstneriske fortsatt spiller en vesentlig rolle.

Denne vei så å si fra himmel til jord gjennom alderstrinnene overkrysses regelmessig av en polar veksling av befestende og løsende øvelsesområder. Gymnastikken er i hovedsak befestende, mens eurytmien i hovedsak er løsende, men innenfor begge områder er det også veksling av begge sider. Det samme kan sies om plastisering i leire og musikk, som strektegning og akvarellmaling.

Steiner hevdet at pedagogikken ikke er en vitenskap, men en kunst som krever like meget av fantasi og åndsnærvær som enhver annen kunstart. Vel må det i utgangspunktet være undervisningsplaner og retningslinjer, men det vil komme an på om læreren vinner et produktivt forhold til alt dette og selv blir skapende i sitt daglige virke.

Disse altfor knappe antydninger kan kanskje allikevel formidle en forståelse av at antroposofien ikke er et undervisningsfag, men at pedagogikken er en frukt av antroposofien. Den gir lærerne kunnskap om barnets utviklingsfaser og kan belyse undervisningsområdene. Målet er frie selvstendige barn som står trygt i livet etter skolen.



Livssynsskoler?


Etter at Privatskoleloven av 2007 avløste den tidligere av 1985 er begrepet "livssynskole" avskaffet som en formell betegnelse. Det sondres nå mellom ”religiøse skoler” og skoler godkjent ut fra å være en ”anerkjent pedagogisk retning”. En grundig redegjørelse for situasjonen etter den nye loven er skrevet på Steinerskoleforbundets nettside av Bjørn Brodwall (jurist) og Svein Bøhn (konsulent i Steinerskoleforbundet). Der går det frem at påstanden om at Steinerskolene er religiøse skoler og seiler under falsk flagg er meningsløs tale fra et juridisk synspunkt. Lovgiver har definert kategorien religiøse skoler på en slik måte at Steinerskolen uansett faller utenfor. For å tilhøre kategorien ”religiøse skoler” må det være en trosopplæring og forkynnelse som er knyttet til en bestemt konfesjon. Steinerskolene og Montessorriskolene har sitt idégrunnlag, men har ingen konfesjonstilknytning og driver ikke forkynnelse. Følgelig kommer de under kategorien ”anerkjent pedagogisk retning”. Det er den juridiske siden av saken, men flere ting kunne sies om livssyn og påvirkning i skolen. Her finnes det flere nivåer:

I ett sjikt har man de åpne skoleplaner, og her er det ingen motsetning mellom de offentlige skoler og steinerskolene når det gjelder å bibringe grunnverdiene i vår kulturtradisjon: den kristne og humanistiske, de demokratiske idéene, menneskerettighetene, vitenskap og kunst.

Vi som har gått på offentlig skole har med oss en skatt av poetiske verselinjer: Gud signe vårt dyre fereland….Har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett…Kjærlighet fra Gud springer like ut… Så kommer julesangene og påskesalmene. I tråd med dette har steinerskolene sine morgenvers og feiringer av de kristne høytider, men ved Steinerskolen i Sekem-senteret i Egypt står den islamske kulturarv i sentrum, mens pedagogikken er etter antroposofisk metode. Tilsvarende pleies det egne religiøse og kulturelle grunnlag ved steinerskoler i Kina, Thailand, Israel og andre land.

I et neste sjikt av påvirkninger kommer læremidlene. l de forskjellige lærebøkenes små formuleringer kommer det ganske bestemte holdninger og livsoppfatninger til uttrykk. I et par korte setninger fra en lærebok i tysk kan man for eksempel lære noe om betydningen av det menneskelige arbeide: "Warum arbeitet Hans? Weil er Geld verdienen muss." Et annet læremiddel er data, og her har det skjedd mye interessant forskning de siste år som viser hvordan den stadige omgang med datamaskinen virker inn på ens tenkemåte som kort sagt blir mer springende og fragmentert. Thomas Hylland Eriksen som er meget bevisst på disse problemer sa i NRK  "Sånn er livet" (den 21.5.10) at den evnen han ennå hadde tidlig på 1990-tallet til å gå konsentrert inn i et tema og fordype seg over flere dager nå er redusert. Med Internett vinner man i bredden, men taper i dybden tilføyde han. Datamaskiner er kommet for å bli, men man bør ha et bevisst forhold til dem.

I et tredje sjikt kommer den personlige bakgrunn for hver enkelt lærer. Oppvekstmiljø, studier, tidligere yrkeserfaring, reiser, kunstopplevelser osv. Alt virker pregende

La oss bare slå fast at en livssynsfri eller verdinøytral skole ikke finnes. Hvis man mener at man bør leve uten livsanskuelse, bør man i hvert fall ikke velge den – at man bør leve uten. Livssyn- og verdinøytralitet avslører seg som en illusjon, men det er avgjørende om man streber etter å bevisstgjøre de latente forutsetninger for sin tenkning og livsorientering.



Religion og åndsvitenskap


Under lesningen av S&K's bok begynte jeg å telle hvor mange ganger de bruker ordene religion/religiøs i forbindelse med antroposofi og steinerpedagogikk. Da jeg var kommet til tallet 25, kom jeg ut av tellinga og ga opp. Så er det betegnende at de ikke på noe sted gjør forsøk på å problematisere begrepene. Av og til gjør de kort prosess: "Eterlegemet og astrallegemet har så vidt vi vet ingen plass i moderne pedagogisk teori. Følgelig er heller ikke steinerskolen et pedagogisk, men et religiøst alternativ for dem med livssynet antroposofi." (s.156). Hva så med det vi vanligvis forbinder med religion. Det vekker følgende forestillinger: tiltro til en oversanselig styrende makt, henvendelse til et guddommelig vesen, ritualer, bønn, foldete hender, knelende, forkynnelse, holde seg til skriftens ord, være sterk i troen, søke fellesskap med trosfeller, komme sammen i et gudshus, tempel eller kirke, billedkunst, alter, røkelse, sakral musikk, salmesang, stemning, oppbyggelse, forkynnelse. Er dette treffende for steinerskolelærerne i det daglige arbeid? Nei, selv ikke i Moss.

Hva er så typisk for en vitenskap? Først skjer det et studium. I det vitenskapelige arbeid vil forskeren søke mot sikker kunnskap etter utarbeidete metoder. Sannheten er det viktige, om man liker resultatet man er kommet frem til eller ikke. I en religiøs søken vil derimot følelsene spille en viktig rolle. Når en religiøs person ikke finner forklaring på de store spørsmål i livet, vil den søkende prosess gjerne stanse opp og han/hun åpner seg for trosmysteriet, mirakelet, for Herrens veier er uransakelige.

For forskeren begynner det gjerne med et spørsmål man stiller seg, en formodning som utarbeides til en hypotese. Så kan det gå kanskje mange år før det blir visshet. Underveis må forskeren være strengt objektiv og avskalle subjektive forventninger og ønsker at det skal være slik eller slik og åpne seg for det objektet kan meddele.

Den etablerte vitenskap slik den har utviklet seg siden renessansen er rettet mot det fysisk kvantifiserbare. Den vil observere det ytre, telle, måle, veie, ordne, systematisere og komme frem til et resultat. Så er det spørsmål om hele virkeligheten kan utforskes med disse metoder. Eterlegemet og astrallegemet hører ikke til denne virkelighet.

Rudolf Steiner er fremdeles alene om å stå for et gjennomarbeidet spirituelt syn på verden og mennesket. Han forstod å verdsette det som den etablerte vitenskap hadde frembragt, men han var opptatt av at dens representanter bevisstgjorde seg sine metoders gyldighetsområde. Ånd kan bare erkjennes av det åndelige i mennesket selv, som først må vekkes og skoleres. Antroposofien kan ikke bestå i kraft av Steiners skrifter med utsagn om det ene og det annet. Det kommer an på den produktive evne i hver enkelt under studiet av dette åndsverk. Naturvitenskapen har minst 400 år bak seg i utvikling. Den er blitt voksen. Åndsvitenskapen er ennå på barnestadiet, den famler på ustøe ben. Og like lite som naturvitenskapen kunne i sin tid, kan den utvikle seg fra embryo til fullvoksen på 1-2-3. Antroposofien som åndsvitenskap kan ennå i liten grad tre ut i verden. Den er ennå avhengig av å gro og vokse i et inneklima før den kan tre i full dialog med den etablerte vitenskap. Da en gruppe vitale antroposof-skribenter på 1950-tallet stormet frem og ristet akademikerne på Blindern i skjortekraven og krevet dem til regnskap for en materialistisk utviklingslære, gikk det ikke særlig bra. De var heroiske, men ble raskt feid av banen. Kom ikke her!

Åndsvitenskapen går i dag sin utviklingsvei innenfor den kultur som har dannet seg i årenes løp: de antroposofiske institusjoner av skoler, barnehager, biodynamiske gårder, medisinske sentre, Antroposofisk selskaps grupper, seksjonsarbeide, seminarer, stevner, tidsskrifter, forlag osv. Internasjonalt foreligger det en svært omfattende produksjon av bøker og tidsskrifter som er blitt til gjennom hundre år. Her finnes belysning av en rekke fagfelter, men omverdenen viser liten interesse. Som en samfunnsforsker og steinerskolepappa sa til meg en gang: "Du skjønner jeg er ikke gira for antroposofi, jeg." Det som når ut er de praktiske resultater av det som hittil er opparbeidet i skoler, medisin, jordbruk, arkitektur og kunst.



På lang sikt


Det antroposofiske arbeid må ses i en større tidsmålestokk. Man må se til de store paradigmeskiftene i historien. Åndshistorien blir meningsfull ved å betrakte hele menneskehetens utvikling i øst og vest. Fortidens mennesker som ennå ikke hadde naturvitenskapen skal ikke nedvurderes. De hadde en naturlig tilgang på en viten om åndens verden som ble trengt tilbake etter hvert som de sprengte seg vei til nye horisonter. Et naturgitt klarsyn fundert i en mytisk billedbevissthet ble trengt tilbake når en gresk elite i det 5. århundre f.Kr. begynte å utvikle en analytisk forstandsbevissthet (Sokrates, Platon, Aristoteles). I den kristne middelalderen slipes dette tankeverktøy videre og settes i kirkens tjeneste. Så kommer vendepunktet med inngangen til den nyere tid, da tanken vender seg mot de ytre fysiske realiteter. Samtidig med at den nye vitenskap når sine store triumfer i siste halvdel av 1800-tallet med utviklingslæren, og store nyvinninger i medisin, fysikk med mer, begynner en ny åndelig søken hos mange mennesker. Det ytrer seg i interesse for spiritisme, hypnose, teosofi og ved inngangen til det 20. århundre opptrer også Rudolf Steiner med ansatser til en åndsvitenskap. 

Om menneskeutviklingen fremover sa han for eksempel to ting: Mennesket vil våkne til en klarere opplevelse av sin egen individualitet, sitt jeg, og i løpet av det 20. århundre vil det eteriske løsne noe fra den faste forbindelse med det fysiske legeme, noe som kan innebære en vending mot det spirituelle. Dette siste inntraff fullt ut med alternativ-bølgen fra 1970-tallet og New Age fra 1980-tallet. Det første kan ses i sammenheng med den økende oppslutning om reinkarnasjonstanken.

I tiden for lanseringen av S&K's bok viste NRK Harald Eias ”Hjernevask” på TV. Her ble det en skarp diskusjon mellom biologer og samfunnsvitere om arven eller miljøet er mest bestemmende for hvordan mennesket konstituerer seg. Trygt forankret i etablert vitenskap retter oppmerksomheten seg kun mot det fysisk observerbare, men så kan man spørre seg: Hvordan kan et menneske kreves til ansvar for sine handlinger hvis man bare er et produkt av arv og miljø? Hvor kommer en eventuell selvstendighet fra? I antroposofien arbeider man med tanken om at mennesket har en individuell kjerne, et jeg som har en utviklingsvei ved de gjentatte jordeliv. Mennesket har arbeidet på seg selv gjennom lange tidsrom. I jordelivet er arv og miljø hjelpsomme og virksomme faktorer, men de er ikke nødvendigvis determinerende.

Tanken på at barnet har en evig individualitet er en inspirasjon for læreren i en steinerskole. Det blir en oppgave å hjelpe barnet i oppvekstårene til at det mot slutten av ungdomstiden kan gripe sitt jeg. Denne prosess skjer i samvirke med andre. Både Rudolf Steiner og Martin Buber peker på at mennesket finner seg selv i møte med et du.



Informasjon om antroposofi


S&K hevder at før Internett slo igjennom var det vanskelig å skaffe seg informasjon om antroposofi og hvordan denne henger sammen med pedagogikken. "Vi leste Rudolf Steiners bøker, som vi fant på biblioteket, og tenkte at her var det mye rart som helt sikkert var tilrettelagt og korrigert for vår tid av de ansvarlige på Rudolf Steinerhøyskolen." (s.40). For ordens skyld: Vi ville aldri finne på å forandre tekstene i Rudolf Steiners bøker. De er klassiske originalverker, og må bevares for ettertiden til studier. Nye generasjoner finner ofte nye betydningssjikt i klassiske verker. Derimot har det i alle år med steinerskoler vært tilgjengelig skoleplaner, brosjyrer, tidsskrifter og bøker som viser hvordan en antroposofisk inspirert pedagogikk praktiseres i dag. I den læreplan av Svein Bøhn som S&K viser til, går det på de første sider klart frem at pedagogikken er forbundet med det antroposofiske menneskesyn. Både Steiner-tekster og en selvstendiggjort forståelse av ideene er gjort tilgjengelig.

Steinerskolens tidsskrift, som sendes til alle skolenes foreldre pluss til andre som abonnerer, har helt frem til 1997 regelmessig gjengitt foredrag av Rudolf Steiner der pedagogikken og dens bakgrunn belyses. Deretter har det ofte blitt publisert artikler med antroposofiske synspunkter eller omtale av antroposofisk litteratur, samt annonser fra Antropos Bokhandel. Denne sender også hvert år ut antroposofisk litteratur til de forskjellige skolers bokdisker på julemarkedene. Det er her ganske stor etterspørsel. Så må vi nevne weekendseminaret i steinerpedagogikk i Oslo hver høst og vår, tilsammen 16 uker fra 1977 til 1981. Det hadde navnet Antroposofisk-Pedagogisk Seminar og rettet seg særlig til steinerskolenes foreldre. Det samlet gjennomsnittlig 60 deltagere fra hele Østlandet hver fredag kveld og lørdag formiddag. Dertil kommer ved de enkelte skoler regelmessige foredragskvelder og kunstneriske kurser som retter seg til foreldrene. På foreldremøtene gjelder det for lærerne å holde balansen når det gjelder antroposofi, både gi fra seg selv og være lyttende. Det har nok hendt at enkelte lærere har kommet til å bli litt vel antroposofisk forkynnende. Men så merker han/hun kanskje at foreldrene slår blikket ned og begynner å vri på skuldrene – inntil en avbryter med et spørsmål: "Når kommer vinterferien i år?" Da blir læreren satt på plass. En klok person har sagt: En sekterist er en person som gir svar på spørsmål som ikke er stilt.



Omtalen av boken i media


S&K understreker at de ikke vil Steinerskolen til livs, men i media brukes ord som sterke anklager, hudfletting, avsløringer osv. For øvrig forholder avisene seg stort sett refererende til synspunktene i boken. Bare i én avis, Klassekampen roses boken entydig, mens flere aviser tar forbehold om de sterke påstandene til forfatterne. Atle Christiansen skriver i Aftenposten "Jeg tror man må være gammel AKP-er, ateist og stemme rød-grønt for ikke å gå omkring i kongeriket Norge med kunn­skapen om at Steinerskolen er et pedagogisk alternativ som bygger på Rudolf Steiner, antro­posofi og det som er vanlig å kalle et åndelig eller okkult livssyn. Kritikerne bruker over 30 sider på å unnskylde at de ikke vet dette, eller visste det da de sendte sine barn på Steinersko­len. De innrømmer å ha latt seg narre til Steinerskolen for å oppleve grønne verdier, antima­terialistiske holdninger og barnet i sentrum. Men så opplever de at det de trodde var alterna­tiv pedagogikk like mye er alternativ metafysikk. Dette vil de ta et oppgjør med."

Men han mener forfatterne har et poeng når de mener at steinerskolen bør endre status fra pedagogisk alternativ til livssynsskole. Om bokens form skriver han at den er "er upedagogisk, ustrategisk og rotete." (Aftenposten 1.3.2010)

I NRK Bok i P2 den 4. mars. ga professor i retorikk Kjell Lars Berge en omtalte av boken. Han sa at han ikke visste noe særlig om steinerskolene på forhånd, derfor lærte han noe helt nytt ved å lese S&K's bok, at skolen bygget på et okkult, magisk, rituelt og mystisk grunnlag, og av dette sammen med bokens beretninger om frustrerte foreldre skjønte han nå at steinerskolen er en aparte sekt. Da behøver han ikke å gjøre nærmere undersøkelser om det. Han er jo professor! Berge bemerket ellers at boken var dårlig skrevet og elendig redigert fra forlagets side. Budskapet kunne forfatterne fint fått plass til på halvparten av det sidetall som boken utgjør, sa han.

Fra annet hold har det også kommet kritikk av forlagets slepphendthet, men Sandberg har full tillit til forlaget, og – som vi vet – tro kan flytte Berge. I et innlegg som er å finne på deres nettside skriver Sandberg:

"Cappelen Damm, som er Norges største forlag, ville selvfølgelig aldri gitt ut en bok som var full av skjeve fremstillinger og usannheter. Særlig ikke om et så kontroversielt tema som steinerskolen, der kultureliten er overrepresentert som brukergruppe. Alt i denne boken er grundig gjennomlest av kompetente folk i flere omganger, og all dokumentasjon er nøye gjennomgått."



Feil på feil om Steiner


Vi er ikke beroliget av denne forsikring. Her følger noen eksempler på feillesning av Steiner. I oversikten nedenfor har jeg bare lagt vekt på å markere at det de skriver ikke er å finne i Steiners verk. Riktige gjengivelser har jeg avstått fra å føye til, da slike utsagn best er tjent med at uttalelsen settes inn i en sammenheng, slik det stod da Steiner la det frem. Dette krever mer plass enn rammen for denne artikkel.

"Det er nemlig bare på den måten du kan håpe på den rette karmiske utviklingen i en reinkarnasjonsprosess frem mot den sjette etteratlantiske periode der vi alle blir åndelige vesener, ifølge Steiner." (s.27). Feil som også forekommer på s.14 og s. 177.

"Det fjerde legeme, jeget…" (s. 164) Feil, jeget er ikke et legeme.

"Hele det 3. hierarki…" (s.177) som i note 136 på s. 398 blir betegnet som erkeenglene. Feil.

"Det ene (Jesus)barnet var en inkarnert buddha." (s. 200). Feil.

"Kristus er likevel bare én av flere store ånder i menneskehetens utvikling". ( s. 200). Feil.

"Ifølge Steiner kommer Ahriman til å inkarnere i det 21. århundre." (note 47, s. 395). Feil, Steiner bruker ikke den tidsangivelsen.

"Ahriman inkarnerer, ifølge antroposofer, med 666 års mellomrom." Steiner har ikke påstått dette. (Note 22, s. 418)

I Dagsnytt 18 den 1. mars sa Kristín Sandberg: "Barnet er i ferd med å reinkarnere i løpet av flere syvårsfaser". (Ordrett etter opptak av programmet.) Å stille sammen reinkarnasjon og syvårsfaser på en slik måte er nonsens.

Anmerkningene ovenfor er ikke gjort i den tro at en skeptisk leser ville fått en endret oppfatning av Steiner hvis det var korrekte gjengivelser. Her skulle det bare vises hvor slurvete forfatterne forholder seg til kildene. S&K har gjort utstrakt bruk av informanter. Kunne de ikke ha knyttet til seg noen som kunne informere dem om hva som står i alle de Steiner-bøkene de har oppgitt som kilder?

Langt flere feil på enkelte områder kunne påtales: om tregreningen, om Dornach, om redigeringen av Steiners verker, om det "Pastoral-medisinske kurs" med mer, men dette får være nok. De skriver i en dels saklig, så emosjonell og raljerende stil og er stadig på jakt etter nye ting å rakke ned på. Antroposofiske innhold blir ofte fremstilt ved korte Steiner-sitater som bindes sammen med en egenprodusert tendensiøs tekst. Undertiden går det av sted i en så andpusten marsjtakt at leseren blir sliten. Alt skal sies på en gang, noe som gir tematiske hopp hit og dit. På siste halvdel av s.198 finnes en interessant filosofisk ansats om tenkningens forhold til verdensprosessen, og forventningen spennes til å lese en fortsettelse, men - Kutt! På neste side står det om at Stockholms Universitet har lagt ned den svenske waldorflærerutdannelsen og på siden deretter dreier det seg om de to Jesus-barna.

Aldeles grovt fortegnet er det bilde de gir av astronomiundervisningen ved Rudolf Steinerhøyskolen (s.188 ff). Dette er hentet fra bokhylla og ikke fra auditoriet.

S&K mener at deres bok kan være et bidrag til en introduksjonsbok om antroposofiens innhold, stilling, historikk og betydning i Norge i 1990-årene (s.126). Selvbevisstheten er det ikke noe i veien med.



Kritikken mot antroposofien


Steinerskolene og alt antroposofisk arbeid må tåle kritikk, og kritikerne må tåle at det tas til motmæle når kritikken er lite treffende. Både antroposofene og kritikerne er ofte ikke flinke nok til å takle innvendingene. Kritikerne synes det er for mye forlangt når det kreves at de skal sette seg tilstrekkelig inn i antroposofien før de går til angrep. At antroposofene også gjør sine feil er selvsagt, men av en bestemt grunn kan det bety et ekstra ubehag å være konkret på dette område. En liten innrømmelse blir utnyttet til det ytterste av S&K og slått opp i ekstra innramming på deres nettside for all verden.

Det mest ubehagelige ved angrepene mot antroposofien i de senere år er at de ofte er vinklet slik at det skal vekke mest mulig avsky, angst og uhygge. I årene før og etter årtusenskiftet holdt Terje Emberland og Levi Fragell det gående som redaktører av Humanist med å ta inn artikler som prøvde å klebe det antroposofiske arbeid opp mot rasisme og nazisme. Det toppet seg i en billedmontasje av den tyske ørn og hakekorset over Goetheanum, som illustrasjon til en artikkel av Peter Staudenmaier.

Bidragene ble kraftig tilbakevist. Allikevel: Noe blir hengende, sier et gammelt ord om grove karakteristikker. Så får en høre fra en person som har fanget opp ting fra en samtale."…men Steiner var jo rasist". Det var det eneste han visste om Steiner. S&K er i boken gjennomgående saklig på området nazisme, rasisme, men i deres beskyldinger i boken spiller de mye på angsten. De trekker frem skepsisen mot vaksinering, utsatt bruk av trykte lesebøker og forbeholdet mot småbarnsdata. Hver av disse tre ting har to sider, og i steinerskolene prøver vi å skaffe oss kunnskaper om begge sider. Når det blåses opp at steinerskolene er åpne for og dels praktiserer det som her går på tvers av mainstream, vekkes angstbølgene. Fremfor alt roper S&K ut at vi ikke holder oss til anerkjent vitenskap og vekker derved nye bølger av angst i offentligheten. Det er bare å si at vi kjenner også den etablerte vitenskap og vet vi har mye å takke den for. Antroposofien er et forsøk på å utvide dens grenser i en ny tid.

Frank Ertesvåg i VG har arbeidet på samme måte med å skape skrekk og gru omkring steinerskolene de siste år ved å ta frem bl.a. temperamentslæren, barnebeskrivelser og et eksempel på bruk av en klarsynt kvinne. Noe av kritikken er berettiget, og det kunne ha blitt en saklig debatt, men presentasjonsformen ble så ensidig og overdimensjonert at dette ble vanskelig. I egenskap av mangeårig lærer ved høyskolens lærerutdanning ble jeg intervjuet om temperamentslæren og fikk anledning til å korrigere teksten før den skulle komme på trykk. Mine korreksjoner ble ikke tatt til følge. Min uttalelse fra april 2008 med ukorrekt gjengivelse roterer videre i media, senest i Dagbladets Magasinet den 6. mars i år der også S&K's bok ble presentert. Jeg sendte den gangen et innlegg til VG og viste til at jeg hadde stått for undervisningen i temperamentslæren i mange år ved RSH og ville korrigere avisens fremstilling. Innlegget ble ikke tatt inn. Jeg fikk ikke engang svar fra avisen, heller ikke etter en purring.

Den forskrekkelse som Ertesvåg og S&K skaper, slår også inn over lærerne. Selv personer med nøkkelstillinger i skolebevegelsen har hatt vanskeligheter med å stå oppreist i stormkastene. Den ene står frem og forsikrer om at det ikke står noe om temperamentslæren i siste utgave av læreplanen. (Når barna ikke har temperamenter blir de lettere å hanskes med). Dessuten er det åpenhet for å fjerne det som står om barnas tannfelling i neste utgave. Den neste forsikrer at vi ikke har noe forhold til engler i hverdagen, og en tredje mener vi nå bør fjerne "Steiner" fra navnet på vår skole.

Det finnes et område hvor det blir tydeliggjort at den etablerte vitenskaps grenser er for trange. Det er det medisinske. På siden av det trygge vitenskapsbaserte samfunn, har det de siste 30 år vokst frem et frodig alternativsamfunn som bare har tynne forbindelseslinjer til det etablerte. Særlig på det terapeutiske område skjer det mye. Bruken av alternativ behandling har økt med 50 % på ti år (Aftenposten 26.5.2010). Akupunktur har flere steder kommet inn som del av det offentlige helsevesen, men den vanlige medisinske vitenskap kan egentlig ikke forstå hva som skjer når en nål stikkes i øreflippen ved noen behandlinger, og så blir pasienten befridd for sin knesmerte. Det er fordi man tror på helbredelse, sier enkelte. Hva da med en gris som blir frisk av akupunktur. Riktignok er det noe som heter grisetro, men … Likedan er det med homøopati der stoffene fortynnes til de bokstavelig talt blir borte materielt sett. Allikevel kommer den helbredende virkning. I tillegg viser det seg mennesker med spesielle evner, slik som Snåsamannen Joralf Jerstad med de varme hender. Mange har erfart gode resultater i alle disse terapier, man anerkjenner virkningen, men det må arbeides mer med en vitenskap som våger å begi seg inn i områder som overstiger det rent fysiske.

Noe er på gang som går i en spirituell retning. I tillegg til det mer interne antroposofiske arbeid vi har nevnt har det de senere årene etablert seg ved flere læresteder i Europa et fag med betegnelsen "esoterikkforskning". I de siste numrene av Libra finnes det både henvisninger og artikkelbidrag til dette (Nr. 4/2008, 1/2009 og 1/2010). Dessuten kan det vises til det som skjer ved Alanus Hochschule ved Bonn, Universität Witten/Herdecke og "Institut für angewandte Erkenntnistheorie und medizinische Methodologie" i Freiburg. Rundt i verden har mange unge mennesker som har lært å kjenne antroposofien gått inn i et akademisk studium og fullført doktorgrad. Når de så går inn i akademiske stillinger på etablerte læresteder, finnes det mange eksempler på at miljøer dannes med fruktbare dialoger. Det er en lang vei til et paradigmeskifte, men spirene er der.








TIL TOPPEN AV SIDEN