*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DEBATTEN OM UTVIKLINGSLÆREN I 1950-ÅRENE - I

Antroposofer og den etablerte vitenskap i kontrovers

ved Oddvar Granly

Aviser og tidsskrifter i 1950-årenes Norge var i perioder fylt av heftige kulturdebatter der antroposofer spilte en vesentlig rolle. Vi hadde språkstriden, den pedagogiske debatten omkring romanen Jonas og den såkalte Grimberg-debatten, og det var ikke hvilke som helst av Steiner-inspirerte forfattere og kulturskribenter som gikk offensivt ut: André Bjerke, Jens Bjørneboe, Karl Brodersen, Hjalmar Hegge, Nils Gustav Hertzberg, Dan Lindholm, Ernst Sørensen, Øistein Parmann og Leif Wærenskjold.

Her skal vi se nærmere på debatten om utviklingslæren som foregikk i to faser: Først i forretningsbladet Farmand våren 1955 og på høsten samme år kom Grimberg-debatten i Frisprog og Morgenbladet. I dette og de følgende nummer av Libra vil vi bringe noen utdrag av debattinnleggene fra den gangen, og vi kan vel konstatere: selv om mangt og meget er skjedd i forskningen de siste 50 år, er problemstillingene like aktuelle, og debatten går videre om likheten og ulikheten mellom mennesker og dyr. Når striden står mellom vitenskapens og kristenfolkets representanter kan saken være grei nok: det ene er vitenskap og det andre er tro. Sistnevnte kan gjerne få utfolde seg i kristenlivet, når bare trosforestillingene holdes unna realitetenes verden. Der har vitenskapen sitt å si. Noe mer slitsom har de debattene vært som har utspilt seg mellom den etablerte vitenskaps representanter og antroposofer, ettersom sistnevnte også påberoper seg en vitenskapelig tenkning om utviklingen.

En antroposof som har levet noen år med Steiners verk vil ha tilegnet seg en viss spirituell idédannelse og pløyet og dyrket opp de tankeområder som gjelder forholdet mellom menneskets åndelige, sjelelige og legemlige natur. Hva er det spesifikt menneskelige? Hva er det åndelige i forhold til det sjelelige – det åndelige i kosmos, det åndelige i mennesket? Hvordan virker det alment sjelelige i dyrenes verden og det individuelt åndelige hos mennesket? Hvordan viser menneskets jeg seg? Osv. – men spørsmålet er om antroposofen har øvet den samme oppmerksomhet overfor naturen -  stener, planter og dyr. Enkelte har det, andre ikke. Naturforskere har ofte en sterkt utviklet sanseiakttakelse som er tilegnet i mange års omgang med naturfenomenene, men det er ingen selvfølge at evnen til å utvikle begreper eller bevege seg i ideer er tilsvarende sterk.

Denne tosidighet i erkjennelsen hadde Rudolf Steiner beskrevet i sitt verk ”Frihetens filosofi” der han setter ”iakttakelse og tenkning” som erkjennelsens grunnsøyler. Styrke i iakttagelsen er likeså viktig som styrke i tenkningen. I deres forening blir erkjennelsen til, idet tenkningen innefra utvikler det begrep som svarer til iakttagelsen. I naturforskeren Haeckel hadde Steiner lært å kjenne en person som hadde sin styrke i den ene side av erkjennelsen. ”… Slik ble jeg personlig kjent med Haeckel. Han var en fasci­nerende personlighet. Et par øyne som så naivt ut i verden, så mildt at man hadde følelsen av at blikket måtte briste hvis tenkningens skarphet trengte gjennom det. Det kunne bare tåle sanseinntrykk, men ikke de tanker som åpenbarer seg i tingene og prosessene. Enhver bevegelse hos Haeckel gikk ut på å uttrykke det som sansene utsier, men ikke på å la de tan­ker som råder i dem, åpenbare seg. Jeg forsto hvorfor Haeckel var så glad i å male. Han gikk helt opp i sanseiakttagelsen. Der hvor han skulle begynne å tenke, sluttet han å være sjelelig ak­tiv og fastholdt heller med penselen det han hadde sett. Slik var Haeckels egentlige vesen. Hvis han hadde nøyet seg med å ut­folde det, ville det ha oppstått noe usedvanlig menneskelig sjarmerende.” (Fra selvbiografien ”Min livsvei”, Antropos 1999, s. 189.)

Ved århundreskiftet utgir Steiner en filosofihistorie der tenkningen forstås som en bevissthetsutvikling: „Welt- und Lebensanschauungen im neunzehnten Jahrhundert.“ Denne tilegner han Haeckel, kanskje med det dulgte håp at den store naturforsker gjennom studiet av boken kunne få en viss filosofisk trening. Så lenge Steiner opptrådte som en fri kulturskribent i offentligheten, ble han møtt med interesse og åpenhet fra Haeckels side, men når Steiner gikk inn i et samarbeide med teosofene, reagerte han. Da la han bort mappen med brevene fra Steiner og skrev utenpå: ”Har blitt teosof”. Ferdig med ham.

Noen år senere utgir Steiner sin filosofihistorie i en omarbeidet og utvidet utgave under tittelen „Rätsel der Philosophie” (GA 18) I forordet (1923) til denne bok har han en betraktning om Hegel og Haeckel, den første som den rene tenker og den andre som den rene iakttager: ”Haeckel kunne da se i Hegel et menneske som spinner luftige, vesensløse begreper uten forhold til virkeligheten, og Hegel, hvis han hadde kunnet oppleve Haeckel, ville han se i ham en som var rammet av blindhet overfor den sanne væren. Den som kan fordype seg i begge tenkemåter, vil hos Hegel finne mulighet til å styrke kraften i den egne tankevirksomhet og hos Haeckel det andre, å oppdage forhold mellom de vidt forskjellige naturskapninger som stiller betydningsfulle spørsmål til den menneskelige tenkning.”

I den debatten om utviklingslæren som gikk i ukemagasinet Farmands spalter i 1955

møter vi den øvede naturforsker i professor Anatol Heintz , og den Steiner-inspirerte filosof i magister Hjalmar Hegge. For Heintz fortoner de antroposofiske utviklingsideer seg som, skal vi si luftige, vesensløse begreper, og han anklager Hegge for å ha mangelfulle biologiske kunnskaper, mens Hegge på sin side bl.a. anklager Heintz for bristfeldig logisk argumentasjon og brudd på de mest elementære saklighetsnormer.

Debatten gikk over tre og en halv måned, fra 15. januar til 30. april 1955. Skulle vi gjengitt alt ville det fylt innpå 20 sider av dette tidsskriftet. Her må vi begrense oss til en del utdrag. Debatten begynner med at professor Heintz har reagert på en artikkel i tidsskriftet Spektrum

---

Farmand nr. 3, 15.1.1955

"Interessant tidskrift"

Av professor dr. A. Heintz.

Under ovenstående tittel anmeldte "H" i Farmand av 11/12 det siste nummer av tidsskriftet Spektrum, som er «viet det nye syn på utviklingslæren». For en biolog var det gledelig å konstatere at anmelderen som ikke har spesielle biologiske forkunnskaper, allikevel fremhevet at stoffet «virker litt dilettantisk» og materialet er «presset svært sterkt». Det er utvilsomt mer enn riktig.

Det er dr. Poppelbaum som er grunnlegger av dette nye syn på utviklingslæren. Men når man leser hans artikkel, sitter man igjen med en ubehagelig følelse av, at han, sannsynligvis delvis bevisst, fortier enkelte kjensgjerninger som ikke passer hans teori og forvrenger de andre.

Poppelbaums lære går ut på at mennesket er det sentrale og viktigste av alle levende vesener. Det stammer ikke fra dyr. Men dyrene er mer eller mindre ensidige skapninger utviklet "bort fra mennesket". Menneske-ideen blir bare delvis og ensidig realisert i de forskjellige dyr. De er ikke harmonisk utviklet, men spesialiserer enkelte av sine organer særlig sterkt, fjerner seg fra "idealet" og omdannes til mer eller mindre fullkomne «redskaper». Som eksempel gjennemgår Poppelbaum bygningen av menneskehånden og dyreføtter. Menneskehånden er, etter ham "den av alle lemme-former som legemlig sett er dårligst rustet for sin oppgave" og mer primitiv enn lemmer hos alle andre dyr. Den kan således ikke «stamme». fra noen av de mer spesialiserte dyre-ekstremiteter. Det siste er helt riktig og ikke nytt. Men det er ufattelig at en som kaller seg biolog kan påstå at menneskehånden er "dårlig rustet for sin oppgave"! Den er utvilsomt minst like godt tilpasset sitt formål, som f. eks. hestefoten for sitt. Menneskehånden er nemlig et fint og følsomt griperedskap med tommelen som kan klemmes mot de andre fire fingrene. Ingen andre dyr - unntagen apene - kan vise maken til den. Det er riktig at hånden i sin ytre form beholdt grunnplanen av den opprinnelige femtåede ur-firføttings forlabb. Men herfra å slutte at menneskehånden er en «urform» for alle andre dyrs ekstremiteter er absurd. Så å si alle ekstremitets-former hos nålevende landdyr kan gjennom en rekke fossile mellomformer, føres tilbake til den opprinnelige ekstremitet vi kjenner hos de eldste landdyr. Også menneskehånden her gjennomgått en lang utvikling, og også her kjenner man blant fossile insektetere, halvaper og aper håndformer som viser utviklingens forløp fra urfirføtting til menneskehånden. Det er således like tåpelig å påstå at menneskehånden er "urform" for alle andre dyre-ekstremiteter, som f. eks. å fremheve at det moderne norske sprog er «utgangsformen» for alle andre skandinaviske sprog.

Ikke stort bedre er Poppelbaums gjennemgåelse av menneskehodets eiendommeligheter, som også skulle støtte hans «teori». Han gjør bl, a. et stort nummer av at ape-ungene fødes med relativt stort hode og derfor ligner mer på et voksent menneske, enn de voksne aper gjør det. Dette skulle "bevise" at apene «utvikler seg bort fra mennesket». Poppelbaum nevner imidlertid ikke at ungene til alle pattedyr har relativt store hoder, bl. a. også mennesket selv.

Poppelbaum fremhever også den av L. Bolk oppstilte teori at kroppsbygningen hos fullvoksne mennesker her beholdt en rekke trekk, som er karakteristiske for ape- (og menneske!)fostre. De er et "primat-foster som er nådd frem til kjønnsmodenhet". Til dette må man si, at de «fostertrekk» som man finner hos det voksne menneske ikke alle er så klare og utvilsomme som Poppelbaum vil ha det til. Dessuten er lignende fenomener kjent fra andre dyregrupper - det er således ikke bare hos mennesker at fostertrekk kan bli bevart hos voksne former. Det er en generell regel fra hele dyreriket!

Poppelbaums bevisføring er således ensidig og tendensiøs. Og det er merkelig at en mann, som etter sigende, har en biologisk utdannelse, for alvor kan dosere en så dårlig underbygget «teori».

Av andre artikler er det spesielt Sørensens "Mennesket i zoologiundervisningen» som behandler den «nye utviklingstanken». Artikkelen er imidlertid nærmest rørende hjelpeløs og naiv. Den er full av de mest elementære feil, som viser at forfatteren her svært beskjedne kunnskaper om det han skriver. Jeg tar her på slump noen eksempler fra en og samme halv-side (s. 315). Påstanden om at den arkeiske tids «mineraliske substans (?!) er granitt og gneis» - er gal. At «amøbe» er den første skapning - er likeledes galt. At i pre-kambriske lag kom "spor av små kulerunde . . . skalldyr med hornaktig skall ... ofte besatt med pigger" - er sludder. Og slik fortsetter det gjennom resten av artikkelen. Det kan man ikke ta alvorlig.

Antroposofenes «nye syn på utviklingen» virker dilettantisk og har lite med biologiske kjensgjerninger å gjøre. At dette «nye syn» kan betraktes som vitenskap er vanskelig å forstå. Og Spektrums redaksjon selv bekrefter dette i sine avvæpnende «Kommentarer». Der står det nemlig (som allerede fremhevet av anmelderen "H" ), at Poppelbaums bøker lider av den svakhet at han «uformidlet innfører Steiners resultater hvor hans eget blikk ikke lenger strekker til». Med andre ord anerkjenner redaksjonen selv at her har man med tro - men ikke med viten -å gjøre.

Enhver kan selvsagt "forbli salig i sin tro", bare man ikke forsøker å innbille andre mennesker at man doserer vitenskap. Men dessverre er det nettopp dette antroposofene gjør.

---

Farmand nr. 5, 29.1.1955

Ny diskusjon

Antropolog contra antroposof

Malplasert kritikk

Av magister Hjalmar Hegge.

Tidsskriftet Spektrum nr. 5 for 1954 inneholdt et par artikler viet problemet om den biologiske utvikling. Det ble her bl. a. rettet angrep på den ortodokse, materialistiske utviklingslære som artikkelskribentene mener ikke lenger er videnskapelig holdbar.

I Farmand for 11/12 har signaturen «H» anmeldt dette nummer av Spektrum, og har meget positivt å si både om dette nummer og om tidsskriftet i alminnelighet.

Denne anmeldelse synes å ha falt professor i paleontologi A. Heintz tungt for brystet. I Farmand nr. 3 for iår rykker han ut med en usedvanlig voldsom kritikk mot de omtalte Spektrum-artikler, der han konkluderer med at tidsskriftet doserer tro og ikke videnskap i sin behandling av utviklingsproblemet.

Det er en konklusjon så konsekvens-rik at det kan være all grunn til å se nærmere på dens premisser.

Det er spissartikkelen i Spektrum, dr. Hermann Poppelbaums « Menneske- og dyreskikkelse» som skal holde for i professor Heintz' kritikk. Professoren har fire ankepunkter mot Poppelbaum, disse er det altså som er premissene for den refererte konklusjon. Man må formode at de er valgt med omhu.

Efter Poppelbaums oppfatning er menneskehånden «den av alle lemmeformer som legemlig sett er dårligst rustet for sin oppgave». - «Det er ufattelig at en som kaller seg biolog kan påstå at menneskehånden er 'dårlig rustet for sin oppgave'», innvender biologen A. Heintz. Som gripe-redskap, hevder han, er det bare ape-hånden som kan måle seg med den.

Rent bortsett fra at dette går på en svært begrenset form for gripen (hva skal man f. eks. si om ørnekloens funksjon?), er det så sant som det er sagt. Det har bare ikke noe med Poppelbaums påstand å gjøre. Det Poppelbaum mener med sin formulering - og det kan enhver lese efter i artikkelen - er at menneskehånden er dårligere tilpasset de forskjellige fysiske funksjoner, enn de forskjellige spesialiserte dyre-ekstremiteterer: som gripe- og klatreredskap står den tilbake for apens, som graveredskap for grevlingens, som løperedskap for hestens hov osv. osv. Men nettopp fordi den slik står tilbake, fordi den ikke er ensidig spesialisert, har den som Poppelbaum sier, «uendelig mange bruksmuligheter»: menneskehånden har bevart sin universalitet, de andre har oppgitt den.

Derfor kan man også si at menneskehånden er en urform for f. eks. de nulevende landdyr. Her kommer imidlertid professor Heintz' ankepunkt nummer 2: Fordi halvaper og aper viser håndlignende ekstremiteter skal ikke menneskehånden være en « urform». Men dette er da i sannhet en pussig innvending - for det er jo ikke noe argument mot Poppelbaums oppfatning at det er visse dyre-ekstremiteter som ligner «urformen» mer enn andre . . .

Så er det professorens ankepunkt nr. 3. Poppelbaum peker på at apen fødes med relativt stort (og menneskelignende) hode - han sier imidlertid intet om at dette er tilfelle med alle pattedyr, skriver professor Heintz, og mener faktisk at dette siste forhold er et argument mot «Poppelbaums teori» . . . Men det er da innlysende at det nevnte forhold nettopp understøtter Poppelbaums oppfatning av menneskeformen som uropprinnelig, som gjeldende, altså ikke bare for apen, men for alle pattedyr!

Professor Heintz' siste innvending er rettet mot Poppelbaums påpekning at mennesket bevarer en rekke trekk fra fosterstadiet; dette at fostertrekk bevares finner man også blant dyrene, hevder dr. Heintz. Det angår bare ikke saken: Poppelbaum fremhever det som et utpreget fenomen hos mennesket.

Når man konfererer disse professor Heintz' høyst spinkle og malplasserte argumenter med hans, innledningsvis nevnte, kategoriske dom over både herr Poppelbaum og det tidsskrift han skriver i, ligger det unektelig nokså nær å karakterisere professoren og hans «argumentasjon» med de ord han selv bruker om Poppelbaum:

... det er merkelig at en mann, som efter sigende har en biologisk utdannelse, for alvor kan dosere en så dårlig underbygget oppfatning. - Når man leser hans artikkel, sitter man igjen med en ubehagelig følelse av at han, sannsynligvis delvis bevisst (leserne får unnskylde: men det er fremdeles professorens ord), fortier enkelte kjensgjerninger som ikke passer hans oppfatning og forvrenger andre...

Professoren fortier f. eks. at det i omtalte nummer av Spektrum, også var en artikkel som, nettopp gikk ut på å vise at det er professor Heintz som utgir tro for videnskap i forbindelse med problemet om den biologiske utvikling!

Skyldes f. eks. denne fortielse en ren forglemmelse - eller var artikkelen og dens dokumentasjon så uimotsigelig at det av den grunn ikke var verd å nevne den?        

---

Farmand nr. 7, 12.2.1955

Det følgende innlegg av prof. Heintz er forkortet. Han kommenterer først Hegges innlegg som er gjengitt ovenfor og deretter et innlegg av Thorbjørn Laurantzon som særlig har pekt på motivet om mennesket skapt i Guds bilde. Innlegget er ikke gjengitt.

 

Antropos-diskusjonen

"I Guds bilde"

Av professor dr. A. Heintz.

... Jeg har tidligere diskutert biologiske problemer med magister Hegge og anser det for nytteløst å gjøre det omigjen. Enhver diskusjon forutsetter nemlig at partene forsøker å forstå - men ikke misforstå - hverandre og at man har kunnskaper om de emner man diskuterer (i dette tilfelle biologi). De som gidder å sammenligne min artikkel i Farmand med magisterens innlegg kan sikkert lett se at han synder mot begge disse forutsetninger…

… Laurantzon mener at spørsmål "om mennesket stammer fra dyr eller om det er skapt i Guds bilde . . . er det sentraleste av alt idag og avgjørende for hele vårt livssyn og verdensbilde" . Han tilføyer videre at spørsmålet neppe kan avgjøres bare av vitenskap eller bare av religion. Man må forsøke å løse problemet ved «tenkning og iakttagelser», «ved hjelp av en udogmatisk innstilling og fordomsfrihet».

At mennesket «er skapt i Guds bilde" er en ren trossak, som man mangler enhver mulighet for å bevise, hverken ved tenkning eller iakttagelse. Mer enn det - det er en av kristendommens dogmer så her kan man på ingen måte snakke om «udogmatisk» innstilling! Tanker, om at mennesket er forbundet med det intimeste slektskapsbånd med dyreriket er ikke formulert i noen religion, men har oppstått som en logisk følge av utallige iakttagelser, forsøk og eksperimenter. Både anatomisk, fysiologisk, ja til og med psykologisk, er likheten mellom oss og andre dyr så gjennomgripende og detaljert, at det for en udogmatisk tenkende er vanskelig å finne noen annen forklaring, enn at her virkelig foreligger et intimt slektskap.

Hvorfor herr Laurantzon (hvis jeg forstår ham rett) mener at det er så viktig å kunne konstatere at mennesket er skapt i Guds bilde, skjønner jeg oppriktig talt ikke. Menneskehetens historie er dessverre i en svært stor grad historie om forbrytelser, grusomheter, hjerteløshet og bedrageri. De er ikke mange lyse "guddommelige" sider man kan trekke frem. Det er ikke lite hovmodig og freidig å fremheve at vi er skapt i "Guds bilde"!

Den mer biologisk betonte tanke at menneskene er resultatet av en lang utvikling fra dyr, som hovedsakelig dirigeres av instinkter og følelser, men ikke av erfaringer og fornuft, gir et visst håp for fremtiden. Fortsetter utviklingen så noenlunde i samme retning - kan muligens erfaring og fornuft til slutt få overtaket i samkvem menneskene imellem. 

---

Farmand nr. 8, 19.2.1955

Antropos-diskusjonen

Teorien som ikke må diskuteres

Av magister Hjalmar Hegge.

Nei, herr professor Heintz. Så lettvint slipper De ikke fra det!

De har rettet de alvorligste beskyldninger mot en fremragende utenlandsk biolog, Hermann Poppelbaum, - bl. a. hevder De at han «delvis bevisst fortier enkelte kjensgjerninger som ikke passer hans teori og forvrenger de andre» . De har videre beskyldt tidsskriftet Spektrum - som gjengav herr Poppelbaums artikkel - for å dosere tro, og ikke videnskap i tidsskriftets behandling av utviklingsproblemet, og for «å forsøke å innbille andre mennesker at man doserer videnskap».

Dette voldsomme angrep bygger De i det vesentlige på 4 innvendinger av biologisk art mot Hermann Poppelbaums artikkel. Nettopp på disse innvendinger er De imidlertid også blitt imøtegått! Det er overhodet premissene for Deres grove beskyldninger - og intet annet som har vært diskutert, herr professor Heintz.

Når De derfor nu i diskusjonens annen omgang plutselig trekker Dem ut av det hele under henvisning til at De «tidligere har diskutert biologiske problemer med magister Hegge», så er det intet annet enn et grovt brudd på de mest elementære saklighets-normer!

Og hva er det overhodet for slags mentalitet: At man først fremsetter de groveste beskyldninger mot navngitte personer og publikasjoner, og så når en av de angrepne tar til motmæle, flott og lettvint avskjærer enhver videre diskusjon under henvisning til at man har diskutert temaet med vedkommende tidligere!… (resten av innlegget er ikke tatt med)

---

Farmand nr. 10, 5.3.1955

BREV OG INNLEGG

Antropos-diskusjonen

Herr redaktør.

Før vi nu får en ny runde i holmgangen mellom herrene Heintz og Hegge, kunne det ha en viss interesse å undersøke om de drabelige hugg i det hele tatt rammer. Jeg begynner å få en viss mistanke om at kampen dreier seg om vindmøller. Det turde være ganske påkrevet å få vite hva herr Hegge mener med «utviklingslæren». Som enhver teori er også utviklingslæren gradvis blitt utbygget og omformet. Utviklingslæren i 1880 var noe annet enn i 1930, og den igjen noe annet enn i 1950 - hvilket ikke må forstås dit hen at dens grunntanke har vært noe forskjellig.

Jeg vil derfor be om å få svar på to konkrete spørsmål: 1) Forstår Hegge ved utviklingslære selve utviklingsideen eller den utforming den har fått i darwinismen? 2) Hvilke verker om utviklingslæren støtter han seg til? Det vil være for mye å forlange at han skal gjøre rede for spesialarbeider, men la oss f. eks. få vite hvilke større, sammenfattende verker, utkommet siden 1940, han bruker som autoritet.

Når vi vet dette, er det muligens et håp om at diskusjonen kan fortsette med et visst utbytte.

Bergens Botaniske Museum.   

Knut Fægri.

---

Farmand nr. 11, 12.3.1955

I det følgende sterkt forkortede innlegg begrunner prof. Heintz videre ” hvorfor det er nytteløst å diskutere biologiske problemer. med magister Hegge” og kommer så tilbake til forestillingen om mennesket skapt i Guds bilde som han gjentar er ren tro og ikke vitenskap. Så føyer han en betraktning til denne trosforestilling.

Antropos-diskusjonen

Av professor dr. Anatol Heintz.

… Når jeg tillot meg å ta opp til diskusjon problemet om at mennesket er skapt i Guds bilde, ville jeg bare fremheve at det er temmelig hovmodig å påstå dette. Jeg mener at til syvende og  sist er menneskene så «skrøpelige kar» at det er lite smigrende for Gud, hvis man fremhever at vi er skapt i «hans bilde». Det er mer beskjedent å fremheve at vi er intimt forbundet med dyreriket, og må aktivt og bevisst arbeide mot høyere mål. Det viktigste og mest avgjørende er allike­vel ikke hvem vi «stammer fra» - men hvem vi er og hvordan vi handler.

---

Naturforskere og filosofer

Av professor dr. W. Werenskiold.

Filosofer, teologer og antroposofer forlanger at na­turforskerne skal levere ugjendrivelige beviser for rik­tigheten av descendenslæren, ellers er den falsk. Dette forlangende kan ikke oppfylles. Og dette gjelder alle realfag, sånærsom aritmetikken. Her kan man gå ut fra noen ganske få fundamentale antagelser, som ingen kan finne på å bestride - for eksempel at rekken av hele tall eksisterer.

Alle andre videnskaper må bygge på sannsynligheter. Dette gjelder endogså et eksakt fag som geometrien - gjelder parallell-aksiomet i naturen? I fysikken blir de grunnleggende lover nå bygget på statistiske sann­synligheter. Man må derfor ikke tro at «årsaksloven er avskaffet» som det heter. Nei, den gjelder like fullt i alle tilfelle hvor det ikke dreier seg om noen ganske få molekyler, atomer eller enda mindre deler. Gjelder det millioner partikler, så blir den statistiske sannsyn­lighet snart 100 pst.

Noe lignende gjelder planter og dyr. En enkelt over­ensstemmelse mellem to arter kan være tilfeldig, likeså en to-tre; men blir overensstemmelsene mange, så blir sannsynligheten meget stor for at de to arter har nærmere forbindelse. Jeg kan nevne et eksempel:

Dr. Leif Størmer, professor i palæontologi, holdt nylig et foredrag i Videnskapsakademiet. Han viste en rekke lysbilder av fossile krepsdyrlignende skapninger, fra de eldste formasjoner til våre dager. De var alle litt forskjellige, men lignet mer og mer på de nålevende dolkhaler. Sannsynligheten for at denne rekke representerer en utvikling, er overveldende. Det går ikke å skylde på tilfeldigheter, når der er hele serier av overensstemmelser.

På lignende vis kan man følge rekker av fossile ammoniter, med likheter og forskjeller som ikke vel kan bortforklares. Det samme gjelder utdødde og nålevende elefanter, hester og mange andre. Et merkelig felles trekk hos alle levende dyr er at stoffskiftet i meget stor utstrekning går for seg på samme vis, med de samme ensymer osv. Dette tyder på et slektskap gjennem hele dyreverdenen.

Men så har vi menneskene. Det skal stå utenfor, det er likesom en nedverdigelse at vi skal nedstamme fra « abekattene» som det heter. Nå finnes der neppe en fiber i menneskenes kropp, som ikke også finnes hos chimpansen - kanskje noe større eller mindre. Hvorledes skal dette bortforklares? Og likheten mellem chimpansen og andre aper er uomtvistelig. Ingen vil påstå at menneskene nedstammer fra noen nålevende aper. Men overensstemmelsene er så store at der er overveiende sannsynlighet for et slektskap. Dette vil noen forklare slik at menneskene ble skapt først, og apene er våre ulykkelige, slektninger, et slags uekte barn. De er forresten flinkere enn oss til å klyve i tretoppene.

Dette standpunkt at menneskene er skapt først, kan ikke begrunnes i kjensgjerninger fra biologien og palæontologien, men er et utslag av tro, og derfor ikke gjenstand for argumentasjon. Riktignok har et par nålevende biologer avvikende meninger på dette punkt, og blir da naturligvis utropt som verdens største autoriteter; men de andre forskere arbeider rolig videre, ikke for å finne beviser for descendens-teorien, men for å forsøke å finne ut hvordan det er gått for seg…  (resten av innlegget er ikke tatt med)

---

Farmand nr. 12, 19.3.1955

Antropos-diskusjonen

Av magister Hjalmar Hegge.

Tilbake til saken

I forbindelse med mine innlegg i den pågående «antropos-diskusjon» stiller professor Knut Fægri meg 2 spørsmål i Farmand for 5. mars. Jeg skal svare på dem, enskjønt jeg sant å si ikke kan minnes at det skulle være nødvendig for «at diskusjonen kan fortsette med et visst utbytte». Det første spørsmål er da med all ønskelig tydelighet besvart i og med de tidligere innlegg i diskusjonen, inklusive den omdiskuterte Spekrum-artikkel. Og det annet spørsmål synes meg overhodet ikke å angå diskusjonen.

Professor Fægris første spørsmål lød altså: Forstår Hegge ved utviklingslære selve utviklingsideen eller den utforming den har fått i darwinismen?

Jeg mener selvsagt «selve utviklings-idéen». Problemet om utviklingsmekanismene er overhodet bare periferislt berørt i diskusjonen. Det er meg i det hele tatt en gåte at professor Fægri kan være i tvil om dette: At spørsmålet i foreliggende diskusjon gjelder for eller mot den materialistiske utviklings-idé, for eller mot den oppfatning at de høyerestående organismer (inklusive mennesket) er utviklet fra laverestående gjennom fysisk-biologiske manifestasjoner.

Dr. Hermann Poppelbaums artikkel i Spektrum, som jo var diskusjonens utgangspunkt, besto nettopp i en skarp kritikk av denne oppfatning, og den forsøkte samtidig å begrunne en anskuelse der stiller mennesket i sentrum av den biologiske utvikling, der betrakter menneskeskikkelsen som opprinnelig i forhold til de lavere organismer, qua «urbilde» eller «formprinsipp» for utviklingen.

Når det gjelder dette hersker det da heller ingen tvil hos professor Heintz, som ellers misforstår og forvrenger Poppelbaum på vesentlige punkter.

Så er det professor Fægris annet spørsmål: Hvilke verker om utviklingslæren støtter Hegge seg til?

Dette er et spørsmål jeg har lyst til å besvare med et motspørsmål: Mener professor Fægri at man for å ha en begrunnet mening om et videnskapelig spørsmål (in casu innen biologien, resp. biologisk grunnlagsforskning) nødvendigvis må «støtte seg til» andres arbeider? At en saks-argumentasjon - som f. eks. den undertegnede forsøkte å levere i sitt første innlegg mot professor Heintz - egentlig ikke teller, og altså ikke kan imøtegåes av motparten, før der er henvist til et tilstrekkelig antall autoriteter som mener det samme?

Man får inderlig håpe, både for diskusjonens og ikke minst for professor Fægris egen skyld, at han vil besvare dette spørsmål med et avgjort nei! Derfor vil jeg også tolke ham slik at han med sitt spørsmål bare ønsker å få rede på mer utførlige fremstillinger av den oppfatning som kom til uttrykk i mitt første innlegg; hans vending « støtter seg til» ser jeg da bare som en litt uheldig sprogbruk. .- Når spørsmålet tolkes slik, skal jeg da også gjerne svare ham (selv om jeg heller ikke da innser at det er nødvendig for at man skal kunne imøtegå mitt innlegg.

Et verk som det nu vil falle ganske naturlig for meg å henvise til er Hermann Poppelbaums

«Mensch and Tier», Rudolf Geerings Verlag, Basel 1933 - for det var jo nettopp et avsnitt fra dette verk som var årsaken til professor Heintz' angrep og undertegnedes motinnlegg. - Videre vil det være på sin plass å nevne et annet verk av den samme Poppelbaum, «Tierwesenskunde», Verlag Weises Buchhandlung, Dresden 1937. I begge disse verker vil man finne en utførligere fremstilling av en oppfatning som på de vesentligste punkter faller sammen med den som ligger til grunn for mine to innlegg i Farmand.… (resten av innlegget er ikke tatt med)

---

Farmand nr. 16, 16.4.1955

I det følgende innlegg av prof. Heitz gjengir vi bare slutten. 

Antropos for siste gang

Professor, dr. Anatol Heintz' svar til magister Hegge.

… Som jeg har nevnt gang på gang før, nytter det således ikke å diskutere biologiske emner med ham - da han mangler de nødvendige forutsetninger. Ønsker magister Hegge å diskutere disse emner på saklig grunnlag - må han ofre noen år av sitt liv og virkelig studere biologi, men ikke bare blindt stole på dr. Poppelbaum. Først da kan diskusjonen bli av interesse - selv om vi fortsatt vil forfekte avvikende meninger f. eks. om utviklingslæren.

Hermed regner jeg diskusjonen som avsluttet.

---

Til slutt kommer Fægris svar til Hegge

Takk for det helt klare og umisforståelige svar. Nu vet vi mye bedre hvor vi står i diskusjonen. Det er altså selve utviklingen som idé mag. Hegge fornekter. Vi er dermed fri for å diskutere biologiske detaljer, og kan holde oss til de store linjer.

Mitt neste spørsmål var så hvilke verker mag. Hegge støttet seg til. Han svarer med et motspørsmål: ”Mener professor Fægri at man for å ha en grunnet mening om et vitenskapelig spørsmål må ’støtte seg til’ andres arbeider?” Jeg forferder tydeligvis mag. Hegge når jeg svarer ja på dette spørsmål.

Saken er jo den at siden 1859 - ja, før den tid også har vi stakkars naturvitenskapsmenn arbeidet med å samle sammen en del fakta, og vurdere dem ut fra forskjellige arbeidshypoteser. Det foreligger i saken en del kjensgjerninger som vi nu en gang har en viss - i mag. Hegges øyne kanskje litt komisk - respekt for. Naturligvis er det mulig at mag. Hegge er en så overlegen ånd at han kan gjøre alt dette om igjen selv; vi andre er nok nødt til å støtte oss til det som andre har gjort før oss og for oss. Ja, vi er til og med så ubetydelig at vi et takknemlige for at enkelte kolleger tar for seg hele materialet og forsøker å sammenfatte det.

Verker som Huxley's Evolution fra 1942, eller Fisher-skolens matematisk-genetiske undersøkelser, som blant annet førte til at genetikken kunne innordnes i utviklingsidéen. Det er slikt vi småfolk er glade for. Men mag. Hegge hever seg over slikt pirk. Pussig nok har han ikke engang brydd seg om Heribert Nilssons store arbeid - det eneste antievolusjonistiske arbeid som er kommet fra en aktiv vitenskapsmann på mange år.

Noen grunn til å fortsette diskusjonen på denne basis foreligger ikke. For oss biologer er utviklingslæren et forsøk på å skape et enhetlig grunnsyn som kan sammenfatte en nesten uendelig rekke av kjensgjerninger, kjensgjerninger som vi har strevet i generasjoner for å skaffe, og som vi fremdeles strever med å skaffe. Et grunnsyn som avspeiler vår store ærbødighet overfor de fenomener vi arbeider med.

For mag. Hegge er det tydeligvis tale om en filosofisk tankekonstruksjon, en tankelek. Vi er så lite flinke til å leke, vi, at han får unnskylde at vi ikke vil leke med.

---

Etter at diskusjonen ble avsluttet i Farmand fortsatte den i tidsskriftet Horisont med flere innlegg i nr. 4, 1955. Vi gjengir her følgende sammenfatning av debatten i Farmand:

«Vi vil ikke leke med deg».

I «antroposdiskusjonen» som nu har pågått flere måneder i «Farmand», har vi opplevet noe selsomt. Professorene Heintz og Fægri trakk seg seirende tilbake efter å ha utviklet en ny og forbløffende videnskapelig diskusjonsteknikk. «Jeg har tidligere diskutert biologiske problemer med magister Hegge og anser det nytteløst å gjøre det om igjen», sier professor Heintz. Magister Hegge oppgir ikke hvilke antoriteter han støtter seg til, sier professor Fægri.

Nu kan magister Hegge ikke nekte for at han tidligere har diskutert biologiske problemer med professor Heintz. Heller ikke at han har unnlatt å underrette professor Fægri om hvilke videnskapelige autoriteter han støtter seg til. Dette er uimotsigelige fakta. Altså har professorene rett og magister Hegge har urett.

Farmand, som tydeligvis er blitt imponert over så megen professoral autoritet, har i forfjamselsen kommet til å sette strek for debatten. Derfor er da heller ikke magister Hegges svar til de to professorer, «Skolemestrene tar frikvarter», kommet på trykk. Vi gjengir imidlertid et utsnitt av det her:

«Herrene Heintz og Fægri har nu ifølge egne erklæringer trukket seg ut av «Antropos-diskusjonen». Førstnevnte erklærer like godt hele diskusjonen for avsluttet i og med sin sorti. «Hermed regner jeg diskusjonen for avsluttet», skriver professor Heintz. Professor Fægri på sin side vil ganske enkelt ikke «leke med» lenger. - Kort sagt: Timen er slutt. Skolemestrene er gått sin vei.

Og så sitter vi da igjen, vi andre, og spør oss selv om vi har lært noe av leksjonen?

Jeg tror ikke det kan være tvil om at vi har lært noe, og det er noe meget viktig. Vi har nemlig lært at når man er professor i biologi, da behøver man ikke begrunne sine påstander - da er det nok at man fremsetter eller «fremhever» dem.»

---

Libra 4, 2002





TIL TOPPEN AV SIDEN