*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DEBATTEN OM UTVIKLINGSLÆREN I 1950-ÅRENE - II

Grimbergdebatten

av Oddvar Granly

I forrige nr. av Libra bragte vi noen utdrag fra debatten i Farmand våren 1955, der Antroposofer og den etablerte vitenskap var i kontrovers om utviklingslæren. Høsten samme år startet den såkalte Grimbergdebatten som varte i to år og begynte i bladet Frisprog den 1. oktober 1955 med Jens Bjørneboes artikkel, «. . . vetenskapens schakaler . . .», og  ble foreløpig avsluttet  5. og 6. januar 1956 med en dobbeltkronikk av forskerne Per Bergan og Eilif Dahl i Mor­genbladet. Deretter blusset den opp igjen i perioden juni - oktober 1956 der man diskuterte biologen Adolf Portmanns verk, og for tredje og siste gang i 1957 i tilknytning til en bok av professor Johan Torgersen: «Mennesket. Vidunder- og problembarn i livets historie». For det meste foregikk debatten i Morgenbladets spalter, men den spredte seg til Verdens Gang, Dagbladet, Arbeiderbladet og ble kommentert i hele den norske dagspresse, også i svenske aviser.

Striden dreide seg i første fase om følgende: Jens Bjørneboe (og senere Øistein Parmann i Morgenbladet) hevdet at det nye innledningskapitlet i den norske utgaven av Grimbergs verdenshistorie (bd. I) betegnet et alvorlig brudd på åndsverksloven. Professor Heintz hadde, etter oppdrag fra Cappelens forlag, omarbeidet Grimbergs innledningskapitel «Kulturens morgen» slik at Grimbergs angivelig foreldete syn på utviklingslæren ble justert i pakt med nyere forskning.

Jens Bjørneboe kunne anføre uttalelser fra den opprinnelige svenske utgaven som viste at Grimberg hadde lite til overs for de moderne patologers oppkonstruerte teorier. Disse uttalelser var sløyfet i den norske utgave, men professor Heintz kunne føre frem andre sitater av Grimberg som kunne tolkes som en bejaelse til hans forandringer av teksten, dessuten kunne Cappelens forlag ved direktør Henrik Groth påberope seg arvingenes tillatelse til å omarbeide innledningskapitelet.

Diskusjonen utviklet seg i annen fase til en debatt om selve evolusjonslæren og dens menneskesyn. Det ble en idékamp mellom antroposofer og representanter for den etablerte  univer­sitsvitenskap, i første rekke professor Anatol Heintz.

I debatten deltok fra antroposofenes side - foruten Øistein Parmann og Jens Bjørneboe - Karl Brodersen, Dan Lindholm, André Bjerke, Ernst Sørensen, Hjalmar Hegge, Leif Wærenskjold og Nils Gustav Hertzberg. Forskerne fra Universitetet betonte menneskets slektskap med dyret, men for antroposofene ble det en dypere forpliktelse å redde menneskets verdighet ved å vise til dets åndelige dimensjon. Vi stammer ikke fra apene, menneskeformen har vært latent til stede som organiserende prinsipp før tilsynekomsten i det fysiske. Eller som Bjørneboe den gang uttrykte det: «Har vår utviklingslinje gått gjennom apelignende eller andre tydelig utformede dyrearter? Eller betegner de ape-lignende funn sidelinjer?...All utvikling går fra det plastisk-allsidige til det stivnede, spesialiserte. Hermed menes det spesialiserte i fag-zoologisk forstand; dvs. at fuglens nebb, maurslukerens lange kjever er mer spesialiserte enn menneskets plastiske munn; - hestens hov, apens klatrefot, kattens klør er mer spesialiserte enn menneskets hånd. Hoven er til å springe med, apehånden er til å klatre med, klørne til å klore med - bare menneskehånden kan efter tur være våpen, klatreredskap, krypepote osv. Det neste punkt følger av dette: Utviklingen er irreversibel. Dvs. den kan ikke gå bakover, men bare utvikle seg fremover til stadig større spesialisme. Hvis loven om irreversibiliteten er riktig, da kan menneskeformen visselig ha oppstått av «lavere», mindre differensierte former, men aldri gjennom en ferdig, spesialisert dyreform.

Vi har en felles opprinnelse, men vi nedstammer ikke fra andre dyr. Vil man sette dette på spissen, kan man si at dyrene, det er alt som ikke er blitt menneske. Dette er det antroposofiske grunnsyn.

Som argument mot dette kan man bruke at Bjørneboe ikke er paleontolog og dermed ikke berettiget til å ha noen mening, og man kan videre begrave meg i fossile funn, men man kan ikke besvare spørsmålet om hvorledes en allsidig menneskeform kan oppstå av en mer spesialisert form, hvis loven om irreversibiliteten er riktig. Dollos Lov.» (Dagbl. 25.10.1955, gjengitt i tidsskriftet Horisont nr. 9/10-1955).

Dette idésyn viste de autoriserte forskere liten sans for. Det var ingenting i de foreliggende knokkelfunn som kunne underbygge en slik teori, så da så. En Blindern-professor som fulgte debatten fra sidelinjen sa engang til undertegnede at forskerne fra Universitetet nok vant debatten når det gjaldt sakkunnskap, men antroposofene var dyktigere til å formulere seg.

Ja, de deltagende antroposofer var spenstige skribenter og øvede polemikere med en dårlig skjult glede over å angripe de etablerte autoriteter i en AP-stat som hadde klare allianser til en rasjonalistisk-marxistisk vitenskap.

*

Igjen kan vi av plasshensyn bare bringe mindre utdrag av alt det som ble skrevet. Ved å lese disse innlegg merker man at debattklimaet den gang var preget av en større polaritetsspenning  enn i dag. Debatten foregikk etter prinsippet: motstanderen tar feil på samtlige punkter, selv har man rett på samtlige punkter, men bak angripernes ertelyst og kampglede var det et etisk alvor som dreide seg om menneskets verdighet.

---

Frisprog nr. 17, 1.10.1955:

U-litterære betraktninger

ved Jens Bjørneboe

"Vetenskapens schakaler…"

Rammes åpningskapitlet i den NORSKE "Grimberg" av åndsverkloven?

GRIMBERGS «Världshistoria, Folkens liv och kultur», er med rette ansett som et verk av en genial historieskriver. En levende, åndfull, selvstendig videnskapsmann, - en så vidsynt forsker var Grimberg at han til og med var istand til å ta forgangne tiders myter, eventyr og legender like alvorlig som de senere videnskapelige observasjoner. Han er uten den innbilske skråsikkerhet og snusfornuft som karakteriserer hans mer middelmådige kolleger. Dessuten skriver han godt; han er ikke kjedelig. Disse sammenlagte dyder ville i og for seg være nok til å gjøre ham til en dømt mann i fagkretser; men Grimberg var, for stor - det gikk ikke. Og han fant frem til sitt publikum; det viste seg som så ofte før at det lesende publikum, det «brede lag, av lesere, hadde en utmerket smak. Hans verk gikk i kjempeopplag i Sverige, og er for tiden under utbredelse på Gud vet hvor mange sprog. Deriblant også på norsk.

Grimberg er død, men vi som fremdeles er oven jorde, og som fra før av kjenner til originalen, blir nødt til å gi den norske utgaven et ord med på veien.

Som leseren vil ha sett av de mektige forlagsannonser som anbefaler verket, har det første bind fått en enestående mottagelse av norske kritikere. Det kan neppe være mulig at noen av anmelderne har gjort seg den møde å jevnføre boken med første bind av den svenske utgave; og her skal bare innledningsvis være bemerket at det står for meg som et mysterium at  Cappelen har, fått den svenske utgivers tillatelse til å servere sin versjon i søstersproget på den måte som det er blitt gjort. Man må jo gå ut fra at dr. Ragnar Svanström som både var, Grimbergs medarbeider og forlegger, i god tid før trykningen er blitt omhyggelig informert om hvorledes verdenshistorien ville to seg ut på norsk.

Allerede ved forordets opplysning om at prof. dr. Heintz, forfatteren Peter Bendow og direktør cand. philol. A. St. Langeland har, måttet «bearbeide» og «foreta endel forandringer og tilføyelser i Grimbergs tekst», skjønner man at det blir nødvendig å hente originalutgaven frem av bokhyllen.

Dette er da også blitt gjort, og med det samme skal være sagt at A. St. Langelands og Peter Bendows arbeide, bearbeidelsen og oversettelsen av avsnittene om egypterne, babylonerne og assyrerne, helt svarer til forventningene; de har gjort sin del av arbeidet med den pietet man skylder en historiker og forfatter av Grimbergs format.

Anderledes er det med paleontologen dr. Heintz. Han har funnet det nødvendig å skrive Grimberg helt om, og da helt «helt om» i bokstaveligste forstand; han har av forlaget fått lov til å innlede Grimbergs verk med et åpningskapitel som er nøyaktig det motsatte av Grimbergs ånd. Selvfølgelig er dette upresist; det er ikke skrevet i noen «ånd» i det i det hele tatt, det er en avplapring av den mest forterskede vulgær-darwinisme, en tankeløs og uvitende, ufrivillig forhånelse av mesterens historiesyn.

La oss nu se på Grimberg.

Vi siterer av verkets åpningskapitel, «Kulturens Gryning», det viser hele det Grimbergske anslag:

«. . . Ramström (svensk internasjonalt kjent anatom) reagerer ochså kraftigt och sunt emot de humbugstendenser, som ofta dölja sig i de «rekonstruktioner»av «urmänniskor» og «felande länkar» (missing links), vilkablivit på modet i vår efter sensationer jäktande tid. Av nogra fattiga benskjärvor «rekonstruerar» man fram ett helt kranium med hull och hår. Och sedan avbildas denna «urmänniska» - oftast rent vämjelig att skåda - i «populära» arbeten för att inge läsaren den föreställningen, att presis så såg hans stamfader ut.

Det är i stil med kunskaperna och ansvarskänslan hos de vetenskapens schakaler, som nu överallt stryka omkring efter rov, att på detta sätt låta de lösaste hypoteser inför en okritisk allmänhet framstå som konstaterade fakta. En berömd fransk antropolog säger: «Det är vår plikt att demonstrera mot sådana slags rekonstruktioner, ty hur nöjsamma dylika företag må på sätt och vis vara, så äro de änade att misskreditera en vetenskap, som icke förtjänar att man på detta sätt drager löje över den.» -

Så langt Grimberg.

Av respekt for hans oppfatning har det behaget Cappelens forlag å utstyre Heintz' innledningskapitel, og med under samme titel «Kuturens Morgen» med to slike fjollede «rekonstruksjoner». Og i denne stil er hele dr. Heintz' bearbeidelse av Grimbergs tekst. Den er skrevet helt om inntil helomvending.

For å bli i stilen avslutter dr. Heintz kapitlet med den vanlige anskuelsesundervisning, at hvis hele menneskehetens historie og liv på jorden hadde tatt fireogtyve timer, så ville vår tidsregning fra Kristi fødsel til idag bare omfatte de seks siste minutter. At dette gamle fantasidrepende tankelik skulle mangle i professorens visdom, ville jo også ha vært rent for meget av det gode.

Jeg vet ikke om forlaget finner det korrekt å erstatte Grimbergs syn på «urmennesket» med det diametralt motsatte; Grimberg er ikke en «objektiv» historiker i vanlig forstand, han vil noe med historien, han mener noe med det han skriver, og det lå ham på hjertet at den historie han formidlet var, en levende og sann historie, ikke en vilkårlig tolkning av vilkårlige kjensgjerninger. Han hadde et temperamentsfullt historiesyn; et tendensiøst syn; ja, han tillot seg endog noe så aparte som å ha et livssyn, - og han mente at det var ikke likegyldig hvilket livssyn man utbredte blant leserne. Han mente videre at det ville spille en rolle for fremtidens liv, hvilket livssyn nutiden fikk formidlet. Han var, kort sagt en mann av kjøtt og blod og ånd; og dette preget seg naturligvis helt ned i hans skriftlige stil som var, klar, spenstig og temperamentsfull. Grimberg var, en betydelig sprogkunstner; og også her er logisk nok dr. Heintz hans motsetning. Når det gjelder å skrive norsk, er Heintz knapt nok over begynnerstadiet; stilen er tung, livløs og muligens enda mer dogmatisk enn dr. Heintz selv har ment å være. Sproget lystrer ham ikke. Det gråter under ham.

Med hensyn til selve innholdet i åpningskapitlene, så er alt mer et spørsmål om tone enn om hva som egentlig står der. Sannheten er at menneskets opprinnelse fremdeles ligger innhyllet i et dypt mørke: Vi vet ikke hvordan det gikk til. Og hos Grimberg blir ikke dette et øyeblikk underslått; han taler med hån om de «skråsikre forkynnelser», om «ren fantasi» osv. Professor dr. Anatol Heintz lider av nettopp denne naive skråsikkerheten, den troendes fullstendige mangel på skepsis: Heintz «vet» hvordan det gikk til. Han tror på apene som klokkeren på katekismen. Menneskets opprinnelse er for ham enkel som fot i hose, kulturens tilblivelse like gjennomskuelig som multiplikasjonstabellen.

Jo mer man blir nødt til å sammenligne - de to åpningskapitler, desto mer tilbøyelig blir man til å tro at dette må da rammes av en eller annen bestemmelse i åndsverkloven: Under Grimbergs navn å servere en fremstilling som er den motsatte av hans egen? Dertil kommer avvikelsen i nivå.

Helt inn i bokutstyret gjør banaliseringen seg gjeldende; mens den svenske utgave er diskret og verdig, er den norske glorete og sensasjonell. Skinnryggen er som så ofte på norske bøker pyntet inntil bristepunktet, med store gullbokstaver og masse tekst; det eneste som mangler er de kulørte glassperler som skulle lokke oss innfødte til å kjøpe.

Efter å ha spadd seg gjennom dr. Heintz' darwinistiske aperomantikk, blir man behagelig overrasket ved Peter Bendows tekst. Det vesentlige er ordrett oversatt, og Bendows tilføyelser er diskrete og vel tilpasset Grimbergs stil.

Det alvorligste ankepunkt er billedtekstene som i oversettelsen er blitt utvidet, og overført til noe av den infantile og selvgode pratetone som er vel kjent fra norske lærebøker.

Således under dronning Tuju's mumiekiste:

Det innersta av de fyra fodralen til drottningmodern Tujus mumie.

Denne kisten er en såkalt mumiekiste. Finere folk hadde flere slike kister som lå inni hverandre. Denne har tilhørt Tuju, mor av dronning Teje, som igjen var mor til kjetterkongen Aknaton, ca. 1350 f. Kr.

Altså et lite kursus i tekstning av bilder: For det første er det ikke en «såkalt» mumiekiste, men det er en mumiekiste. For det annet er uttrykket «finere folk» rent pjatt, og for det tredje interesserer mumiekisten som mumiekiste, og ikke som påskudd til å se gjentatt et slektsregister som allikevel må stå i selve boken. For det fjerde har kong Aknatons religiøse syn ikke det ringeste med illustrasjonen å gjøre.

Slik kunne man gå gjennom de fleste billedtekstene; og overalt kan man spørre hvorfor norske lesere ikke skulle være modne til å møte en like saklig tekst som svenske lesere.

Rent sproglig er der ikke meget å si til verket; forlaget har gjennomført sin egen rettskrivning som stort sett ligger nær daglig tale og skrivning her i landet, dog med et par avvikelser som «funne» og «øyebryn» osv. Virkelig sproglige padder finnes ikke.

Der kunne skrives lange og begeistrede setninger om hvor utmerket det er at Grimbergs verdenshistorie nu foreligger på norsk, men det er allerede gjort av andre anmeldere. Målet for denne betraktning var å beklage et par av skårene i gleden.

-----

Frisprog nr. 18, 15.10.1955:

Jens Bjørneboes kritikk av åpningskapitlet i Cappelens utgave av Carl Grimbergs «Verdenshistorie» vakte oppsikt i vide kretser og ble også kjent i Sverige. Til FRISPROG kom et brev fra Grimbergs representant i Sverige, direktør Ragnar Svanström i Norstedts forlag, som søkte å imøtegå Bjørneboe. Vi siterer et par avsnitt fra hans innlegg:

…Före utgivningen ägde en grundlig diskussion mellan Cappelens förlagsledning och mig rum rörande de allmänna principer, som skulle ligga til grund för den norska upplagan. Dessa principer kan sammanfattas i få ord: för det första att verket på norska skulle utgivas in extenso och för det andra att vissa bearbetningar måste göras, betingade av den vetenskapliga forskningens framsteg sedan 1926, det år då första delen av Carl Grimbergs Världshistoria utgavs i Sverige.

Däremot diskuterades aldrig mellan Cappelens förlag och mig detaljerna i den norska upplagans redigering…

Jag gav alltså - detta år jag angelägen om att framhålla - mitt principiella godkännande til den plan, som Cappelens forlag förelade mig. Jag gjorde det så mycket hellre som jag var medveten om att detta mitt godkännande motsvarade Carl Grimbcrgs egna intentioner, den stränga krav han ställde på seg själv. Ingenting var för Carl Grimberg så karakteristisk som hans strävan att hålla sina verk up to date, att genom fortlöpande anteckiningar i förbättrande riktning förbereda nya upplagor av dem. När Cappelens forlag gav en mycket framstående norsk paleontolog i uppdrag att i moderniserande riktning to hand om det inledande kapitlet till det stora verket, handlade det helt i den stora populärhistorikerns egen anda. Carl Grimberg var historiker av facket. Men just därför att han som fackhistoriker var djupt medveten om vanskligheten att med säkerhet uttala sig på spesialområden böjde han sig med stor üppenhet och tack samhet för specialisternas omdömen. Han bade för sed att låta dem granska varje avsnitt av sitt verk. Jag är övertygad om att hade Anatol Heintz och Carl Grimberg kunnat sammanträffa, skulle diskussionen för dem båda ha blivit mycket givande. Jag är också övertygad om att Carl Grimberg i stort sett - möjligen med generaliserande modifikationer - skulle ha accepterat den uppfattning som professor Heiniz år 1955 utvecklat, i det närmaste trettio år efter det Grimberg, med ledning av den dåvarande alltjämt trevande forskningens rön, skrev inledningskapitlet till det verk som det allt sedan hans ungdom varit hans stora längtan att få ge liv åt.

---

Morgenbladet 4.10.1955:

Grimberg fordrevet fra sitt eget verk

Av Øistein Parmann

Carl Grimberg: Menneske­nes liv og historie. 1. bind. J. W. Cappelens forlag.

Cappelens forlag fortjener hon­nør for den dristighet det har vist ved å påta seg å bringe den geniale svenske historieforsker Carl Grimbergs «Världshistoria, Folkenes liv og kultur» i en norsk utgave, som ialt vil komme til å omfatte 20 bind.

Men forlaget skal samtidig ha et kraftig skudd for baugen, fordi det har latt verket åpnes med et kapitel som viser seg å være en regulær, forfalskning av Grimbergs historiesyn.

Da vi første gang åpnet den norske utgaven og leste følgende i forordet: «De største forandrin­ger er gjort i første kapitel «Kul­turens morgen» som professor Anatol Heintz har skrevet helt om», la vi boken vekk og bestemte oss for å finne frem originalen til sammenligning. Men den viste seg å være vanskelig å oppdrive. Både på Universitetsbiblioteket og på Deichman var boken utlånt og på begge biblioteker hadde man en lang venteliste.

I siste nummer av Frisprog har imidlertid forfatteren Jens Bjørne­boe slått ned på akkurat dette forhold; han bringer sitater fra originalutgaven som helt ut be­krefter den mistanken vi fra begynnelsen hadde, nemlig at pro­fessor Heintz ikke bare har om­arbeidet Grimbergs tekst for å få med «de fremskritt forskningen har gjort siden den gang Grim­bergs bok ble skrevet», som det heter i forordet, (Grimberg døde i 1941), Heintz har simpelthen for­drevet Grimbergs grunnsyn og holdning til problemet urmenne­sket, og erstattet det med sin egen nu til kjedsommelighet velkjente tro og dogmatikk. Det Cappelens forlag har gjort ved å slippe Anatol Heintz til er intet mindre enn å holde historiefortelleren Grim­berg for narr, - og å holde leser­ne for narr.

Hør hva Grimberg selv skriver i sitt innledningskapitel:

«... Ramström (svensk inter­nasjonalt kjent anatom) reage­rer ochså kraftigt och sunt emot de humbugstendenser, som ofta dolja sig i de «rekonstruktioner» av «urmänniskor» og «felande

länkar» (missing links), vilka blivit på modet i vår efter sen­sationer jäktande tid. Av nogra fattiga benskjärvor «rekonstru­erar» man fra ett helt kranium med hull och hår. Och sedan avbildas denna «urmänniska» - oftast rent vämjelig att skåda - i «populära» arbeten for att inge läsaren den forestälning, att pre­cis så såg hans stamfader ut. Det är i stil med kunskaperna och ansvarskänslan hos de veten­skapens schakaler, som nu over­allt stryka omkring efter rov, att på detta sätt låta de lösaste hypoteser inför en okritisk all­mänhet framstå som konstate­rade fakta.»

Se, dette sier Grimberg. Og det var hans historiesyn vi var inter­essert i å stifte bekjentskap med i en norsk utgave av hans verk, ikke med Anatol Heintz' som nett­opp representerer det Grimberg polemiserer mot. Heintz skriver dessuten et så flatt og kjedelig norsk der han steller med sine kjeveben, sine menneskeaper og apemennesker, understøttet av fan­tasitegninger av neandertalere, som skal tjene til å suggerere leseren til å tro på hypotesene. Nettopp disse fantasibilder kaller Grimberg med rette humbug, og «vämjelig att skåda». Ikke desto mindre åp­nes Grimbergs verk med dem. Er dette forenlig med åndsverks­loven?

Vi retter følgende spørsmål til Carl Grimbergs svenske represen­tant, dr. Ragnar Svanstrom: Har dr. Svanstrom godkjent at innled­ningskapitlet i den norske utga­ven er skrevet helt om av en mann som hevder et diametralt motsatt syn enn det Grimberg selv forfektet?

Og hvis dr. Svanstrom har god­kjent det, retter vi spørsmålet til den svenske kulturelle almenhet: Vil det godkjenne den behandling Sveriges største historieforteller her har vært utsatt for?

Å sette Anatol Heintz til å om­arbeide Grimberg er som å sette bukken til å passe havresekken. Det er som om man ville satt Wilhelm Ostwald til å formidle Goethes farvelære i en utgave av

Goethes samlede skrifter. Om menneskets opprinnelse vet vi ingen ting med sikkerhet. Dette er det eneste sikre vi vet. Men professor Heintz vet og vokter sjalu på andre tolkninger sin egen. Derfor måtte det forhindres at Grimberg skulle så tvil i det norske folk om at Heintz’ tolkninger av det sparsomme materiale som foreligger er det eneste mulige.

I middelalderen brente man kjettere. Idag har man effektivere midler. Man simpelthen skriver kjetterne om og utgir det som deres eget.

Alt det gode som er sagt om Grimberg som historieformidler underskriver vi imidlertid fullt ut. Hans bøker er likefrem geniale for dem som i likhet med undertegnede ble grundig vaksinert mot historie allerede på folkeskolen gjennom de flatvalsede historiebøker som her brukes har jo godt råd: les Grimberg! og dere vil oppleve at historie kan være morsomt, ja spennende. Bare sørgelig at vi i den norske utgaven blir nødt til enten å hoppe over innledningskapitlet, eller betrakte det som den ørken vi må igjennom for å komme til det lovede land. Og så håper vi Cappelen i en eventuell ny utgave lar oss få Grimberg tilbake.

Den norske utgaven har fått et meget hendig format, og illustrasjonsmaterialet er førsteklasses.

---

Frisprog nr. 19, 29.10.1955, også gjengitt i Morgenbladet 11.10.1955:

Svar fra professor Anatol Heinz

I to svært like omtaler av den norske utgave av Grimbergs "Folkets liv og historie" har Bjørneboe i Frisprog (av 1. oktober) og Parmann i Morgenladet (av 4. oktober) rettet en skarp kritikk mot bokens første kapitel "Fra urmenneske til kulturmennneske". Dette kapitel var, på forlagets anmodning, omabeidet av meg. Begge anmelderne fremhever at min omarbeidelse fullstendig har forandret kapitlets opprinnelige mening, og så å si påtvunget Grimberg meninger og oppfatninger som er diametralt motsatte hans egentlige tanker. Det ble til og med antydet at «åndsverkloven» muligens kunne komme til anvendelse. Til dette vil jeg tillate meg å bemerke følgende:

Grimberg skrev nevnte kapitel i 1925 (boken er publisert i 1926) altså for 30 (tredve!) år siden. I løpet av denne lange tidsperiode er det blitt gjort en rekke meget viktige nye funn av fossile mennesker og aper. Det var derfor forlagets simple plikt å sørge for at alle disse nye funn ble omtalt i boken, og at de resultater som videnskapen er kommet til på grunn av dem, ble tatt med.

Begge nevnte anmeldere forsøker å fremstille saken slik at Grimberg ikke anerkjente tanken at nuværende mennesker stammer fra mer primitive former. Dette er fullstendig galt, og det er merkelig at anmelderne kunne misforstå Grimberg slik. Her er noen sitater som tydelig viser Grimbergs oppfatning: "Måhända skulle sådana fynd föra oss till klarhet över frågan, huruvida människorna av Neanderthalrasen voro våra förfäder, eller om både de nutida europeerna och Neanderthalrasen utvecklats ur en "ännu äldre människotyp än denna» (sd. 11-12) .

"Om nu vår tids europeer icke härstamma från Neanderthalrasen men från en för oss och Neanderthalarne gemensam, ånnu lägre stående människotyp, var skulle man då kunne vänta att finna några kvarlevor av denne verkliga urmänniskan?» (sd. 16) og videre: «Vad vi behöva för att kunna följa människans förhistoriska utveckling är ... flera och fullständigara fossile skelettdelar, isynnerhet från Orienten. Ty åtskilliga tecken tydar på att vi där ha att söka våra äldsta förfäder" (sd. 26). På sd. 28 leser vi videre "Därmed lämna vi det redan utan alla sensationstrick så intressanta kapitlet om människans urhistoria med den behallning av de verkliga vetenskapsmännens mödosamma forskning, att man konstaterat människosläktets utveckling ur en lägre form, som uppvisar flere drag gemensamma med de människolika apornas (sd. 28). (Alle uthevelser gjort av meg.)

Av disse sitater, men særlig hvis man leser hele kapitlet, fremgår det klart at Grimberg fullt ut aksepterer tanken om menneskenes utvikling fra laverestående, apelignende urmennesker. Det som han reagerer imot er at enkelte trekker altfor vidtgående slutninger og lager fantasirekonstruksjoner på grunnlag av "fattiga benskärvar". Man må selvsagt være enig med Grimberg i dette. Men av disse hans uttalelser å trekke den slutning at han tok en annen stilling til «urmenneske»-problemet enn alle andre fagfolk, er en forfalskning. Grimberg omtaler alt i alt tre slike usikre funn. La oss se nærmere på dem:

1) Pithecanthropus (= apemenneske) (sd. 16-23). Da Grimberg skrev innledningskapitlet (1925), var det eneste man kjente til apemennesker noen rester av en hodeskalle, tre tenner og et lårben (funnet 1891). Grimberg mener at fakta «som står oss till buds i fråga om "Javamänniskan", ännu är alldeles för ringa, för att vi skulle kunna komma längre än till hypoteser beträffande hennes klassificering». Grimbergs egen hypotese (basert på Ramströms undersøkelser) var at bruddstykket av hodeskallen tilhører en kjempe-sjimpanse, og lårbenet et moderne menneske. I 1925 var en slik antagelse forsvarlig. Men det er den ikke lenger idag. I de forløpne 30 år har man funnet over 35 mer eller mindre fullstendige hodeskaller av apemennnesker både i China og på Java. Man har også funnet en mengde sten- og benredskap, rester av drepte dyr, aske og kull-lag. Med andre ord er det nu helt klart at her har Grimberg tatt feil. Pithecanthropus var ikke noen kjempesjimpanse, men et primitivt urmenneske. Det er dette som er tilføyet i den norske utgaven. Mener virkelig anmelderne at man burde fortie disse kjensgjerninger overfor det norske publikum, bare fordi Grimberg skrev sin bok før de nye funn var gjort? Her er det jo ikke lenger tale om noen «fattiga benskärvar». Alle fagfolk verden over er nu enige om at apemenneskene er den mest primitive mennesketype vi kjenner.

2) Piltdown-mannen (sd. 23-27), Dette funn ble av mange forskere helt fra begynnelsen av betraktet med stor skepsis. Undersøkelser foretatt ved British Museum i 1952 viste at det her dreier seg om en direkte forfalskning. Grimberg har altså her helt rett - Piltdown-mannen er av ingen interesse for løsningen av problemet om menneskenes avstamming. I den norske utgave er derfor omtale av dette tema helt utelatt. Det kan kanskje være av interesse å fremheve at sitatet om «vetenskapens schakaler», som er anført av begge anmeldere, er hentet akkurat fra avsnittet om Piltdown-mannen, og er selvsagt ikke rettet mot videnskapsmenn, men sensasjonsjagende skribenter.

3) Australopithecus (sd. 27-28) Grimberg omtaler meget kort det eneste funn som var gjort før 1926. Han mener at den fundne barnehodeskalle tilhører et menneskebarn, og ikke en høyerestående menneske-ape. Senere års nye funn viser at Grimberg her har tatt feil. I de siste 20 år er det nemlig blitt gjort en rekke (over 30) nye funn av Australopithecinae, som alle viser at disse skapninger var høyerestående menneske-aper, som i mange trekk står menneskene svært nær. Også her ville forlaget gjøre urett mot det norske publikum hvis ikke de nye funn var blitt omtalt.

Tilslutt noen ord om illustrasjonsstoffet. Begge anmelderne fremhever at det norske kapitlet er illustrert bl. a. med to «fjollete rekonstruksjoner». Av de 20 illustrasjoner i den norske utgaven representerer 16 direkte fotografier eller tegninger av de forskjellige funn. De to rekonstruksjoner som nevnes av anmelderne, gjelder bildene av neanderthalerne og Cro-Magnon-menneskene. Da neanderthalskjelettet nu er så å si like godt kjent som skjelettet av det moderne menneske, er det foreliggende bilde ikke noen «fantasisk» rekonstruksjon, men en videnskapelig helt forsvarlig gjengivelse av neanderthalerne, hvor hovedtrekkene kan underbygges og bevises ved studiet av foreliggende fossil-materiale. Det samme gjelder i enda høyere grad Cro-Magnon-mennesket, som i sin kroppsbygning er helt identisk med det moderne menneske.

Som man ser av ovenstående, har de to anmelderne fullstendig forvrengt de virkelige forhold. Man står belt uforstående overfor et så ondartet angrep, som i virkeligheten ikke har noen reell bakgrunn. Kan den muligens skyldes den omstendighet, at anmelderne deler det antroposofiske livssyn?

Hverken publikum eller avisene som inntar slike artikler er tjent med at så misvisende «anmeldelser» ser dagens lys. Det må også være tillatt å være forbauset over hvordan aviser kan «slå opp» denslags artikler og utstyre dem med overskrifter som om man stod overfor avsløringer av skandaløse forhold.

---

Morgenbladet 14.10.1955:

Grimberg kontra Heintz

av Øistein Parmann

Professor Anatol Heintz forsø­ker i sitt innlegg i Morgenbladet tirsdag den 11. oktober ved hjelp av sitat-manipulasjoner å avkrefte min påstand om at hans omskriv­ning av første kapitel i Carl Grimberg «Menneskehetens liv og historie» er en «regulær forfalskning av Grimbergs historiesyn».

Forsøket skal ikke lykkes.

Heintz skriver: «Begge anmel­dere (Jens Bjørneboe i Frisprog og Parmann i Morgenbladet) forsøker å fremstille saken slik at Grimberg ikke anerkjente tanken at nuværende mennesker stammer fra primitive former»

Jeg vil be professor Heintz om å underbygge sin påstand med sitater ­fra min artikkel.

Det vil nok vise seg å bli enda vanskeligere enn å sette sammen «Piltdownmann».

Sannheten er at hr. Heintz tillegger meg en mening han tror jeg har, men som jeg altså ikke har, hvorefter han omhyggelig polemiserer mot denne mening. Jeg slut­ter meg forøvrig helt til hans pole­mikk på dette punkt. Han kom­mer nemlig til det høyst overbevi­sende resultat at det eldre må være eldre enn det yngre. At også Grimberg deler dette syn tør være hevet over tvil.

Det er ikke på dette punkt forfalskningen har foregått.

Første del av Heintz' artikkel går med til å påvise at han og Grimberg i virkeligheten i det vesentlige er enige. Også i det store sitatet om «vetenskapens schaka­ler» som vi bragte i anmeldelsen erklærer han seg enig. Tilbake står bare omtalen av tre funn, hvor der efter Grimbergs død er kom­met nytt materiale til, slik at tolkningene, ifølge Heintz blir annerledes enn Grimbergs fordi Grimberg hadde for sparsomt materiale å bygge på.

Men hvis det bare dreiet seg om dette nye materiale, og hvis Heintz' syn forøvrig stemmer overens med Grimbergs, hvorfor i allverden var det da nødvendig å skrive ham «helt om»? hvorfor var det makt­påliggende å jage ham ut av sitt eget verk?­

Hvis man leser Grimberg i original, er svaret meget enkelt: side opp og side ned gjør Grimberg nemlig narr av en bestemt type antropologer, som professor Heintz må ha identifisert seg med. Og der ligger videre en tydelig stem­ning av uvilje hos Grimberg over å måtte gå inn på hele denne problematikk. Av hans verk på 6000 sider opptar innledningskapitelet 24 sider.

«Var och en står det ju fritt att föreställa sig sin egen stam­fader och stammoder hur vidriga

som helst - om tycke och smak skall man inte disputera, och folks privata släktsforhållanden skall man inte lagga sig i. Men när de, som räkna sin släktskap från slika fantasins missfoster, som vissa «rekonstruktioner» skapat, ha pretentioner på att vanligt hyggligt folk skall acceptera dessa som sina urföräldrar, då måste det sägas «Stopp och belägg!» Det är fullt ut lika trångt och oresonligt som ått kräva bokstavtro på den judiska eller babylo­niska skapelseshistorien.

Utvecklingsläran i all ära! Dess vetenskapliga resultat äro beundransvärda. Men den är för stor­slagen för att tvärsäkra, om dess anda och mening okunniga hypotesmakare skola få fingra på den.»

En slik tverrsikker hypotesmaker, viser professor Anatol Heintz seg å være, når han i sitt innledningskapitel uten å nøle slår fast: «For øyeblikket vet vi altså ikke om syd­apene er våre virkelige forfedre, eller bare er representanter for en blindtendene sidegren. Men i alle tilfelle viser de oss hvordan overgangen fra ape til menneske har: foregått». (Uthevet av meg.)

I sitt svar til meg, benytter Heintz det mest gunstige Grimberg-sitat han kan finne: «att man konstaterat människosläktets utveckling ur en lägre form, som uppvisar flere drag gemensama med de människolika apornas». Professoren underslår imidlertid resten av avsnittet som slutter slik: «Men den felande länken mellan människor och apor låter alltjämt vanta på sig».

Til dette vil vel professor Heintz si at forskningen siden Grimbergs tid er kommet lenger. Det er rik­tig. Men forskningen har gått den materialistiske evolusjonsteori, slik som bl. a. Heintz forfekter den imot: Man kunne sitere spalte opp og spalte ned av moderne biologer, genetikere, patologer, kjemikere, statistikere som viser at Heintz syn, i hvert fall ikke er enerådende innen videnskapen, men at det i virkeligheten står langt svakere enn det gjorde for tredve år siden, da Grimberg skrev, sin bok.

Dette hadde det vært professorens og forlagets «simple plikt» å opplyse om, når man først  gikk til det skritt å ensrette  Grimbergs tvilende holdning til fordel for en enkelt snever skole.

Jeg vil her henvise til professor F. Andermanns bok «Irrtum und Wahrheit der Biologie. Kritik der Abstammungslehre» (Wien,1937). Den inneholder flere hundre siders videnskapelig underbygget kritikk av avstamningslærens dogmer.

La meg videre sitere den kjente danske medisinske videnskapsmann og erkjennelsesteoretiker Herman Nielsen:

«Hvorledes arter eller spesies skulle kunne nedstamme fra hinannen foreligger der intet gyldig bevis for. En gradvis overgang fra en spesies til en annen er en uakseptabel teori. Jeg benekter kort og godt en evolusjon, slik som mange naturforskere har oppfattet den, ti den mangler bevismateriale og strider mot vår nuværende dypere viden om de levende organismer. Den strider også mot den mendelske genetikk. En spesies bevarer sitt område og sine grenser, selvom teoriene om en formutvikling gjerne vil ha en sammenblanding og en overgang derimellom. En celle i et menneske er ifølge autosomenes konstans en mennekecelle, og en celle hos ape er og blir en apecelle og ingen apecelle kan bli til en menneskecelle, det forbyr det artsspesifike chromosomgarnityre.»

Videre sier Herman Nielsen:

«Det må stå det moderne men­neske i midten av det tyvende århundre klart, at Lamarcks og

Darwins læresetninger forlengst er redusert til et århundregammelt, naturfilosofisk dogme.

Dessverre lever ennå i alminnelig dannede menneskers forestillingskrets diss fraser om kampen for tilværelsen, utviklingslærens nyskapelser av arter, læren om seleksjon og fremskritt, apeteoriene, eksistensen av mellomformer mellom artene, ikke minst mellom aper og mennesker, og denne dog­metro er likeså uutryddelig som religiøse illusjoner.» («Det vitale princip». København 1947.)

La oss tilslutt føye den amerikanske biolog, professor K. Goldsteins ord:­

«Spørsmålet om en utvikling er vanligvis å betrakte som en utvikling fra noen lavere til noen høyere organismer og skapninger. Prinsipielt blir det usannsynlig, at det mer fullkomne skulle oppstå av det mindre fullkomne. Det motsatte ville være lettere å forstå. Den fundamentale tanke, som modne iakttagelser fører til, er at det mindre fullkomne må forståes som variasjoner og avvikel­ser fra det fullkomne, men ikke omvendt. Utviklingslærens problem er tilslørt av en masse for­dommer.» («The organism, a ho­listic apporoach to biologi», New York 1939.)

---

Frisprog nr. 19, 29.10.1955:

ET NAVN, KJØPT OG BETALT

Replikk fra Jens Bjørneboe til Anatol Heintz og Henrik Groth

Tendensen -- og jeg kan tilføye nivået - i denne siste (Bjørne­boes) artikkel, angis tydelig i overtitelen «Vetenskapens schaka­ller», et uttrykk hentet fra Grimberg.

Professor Olaf Holtedahl.

Først om kvelden kl. 18-20 treffer vi nean­derthalere.

Professor Anatol Heintz.

Varfår i all sin dar har Cappelen låtit ett sådant (Heintz') kapitel passera, till på kjöpet inledningskapitlet till hela verket?

Dosent Hans Villius.

Det heter i §2 i J. W. Cappelens kontrakt med Eva Grimberg og dr. Ragnar Svanstrom, at forlaget har rett til fritt å bearbeide verket.

Forlagssjef Henrik Groth.

Mysteriet med apen

som slægtens kommentar

får gjælde videnskapen –

Olaf Bull.

Professor Heintz har svart. Han har oppdaget at utenfor­stående har trengt inn i hans uopplyste enevelde, og nu sva­rer han.

Men professoren har misfor­stått meg. Jeg vil ikke nekte noen å tro på apene; slike tros­forhold er et hjerteanliggende som ikke skal angripes. Profes­soren skal få anledning til å nedstamme fra kanarifuglen om han så ønsker. Det er ikke dette som er saken. Jeg prote­sterer ikke mot hans avstam­ning, men mot at han skriver kapitler i andre forfatteres bø­ker.

Forholdet er blitt omtalt i «Aftonbladet» i Sverige av hi­storikeren dosent Hans Villsus som erklærer seg enig med meg i at tilfellet er utilbørlig, og spør for egen regning om «hur i alla dar» Cappelen har kun­net tillate professoren noe slikt.

Nu skulle man ha ventet at professorens forlegger ville ha rykket ut og sagt at han be­klaget smakløsheten og at eventuelle nye opplag av Grim­bergs verdenshistorie ville bli revidert og gjenutstyrt med det originale åpningskapitel. Og forlagssjef Groth har ganske riktig svart, - bare noe ander­ledes enn det ville ha sømmet seg. Han svarer at han har kjøpt og betalt Grimbergs navn «med rett til fri bearbeidelse».

Med andre ord: Han eier Grimberg.

Med hud og hår eier han Grimberg, og han gjør med ham hva han lyster. Groth er herre den mann som ikke er herre i sitt hus. Hva der i dette tilfelle huer Heintzene.

Hvis det hadde dreiet seg om matvarer, ville Groth imidlertid ha vært hemmet av vareloven.

Men så har professor nr. 2, 3, og 4 sluttet seg til nr. 1.

For en slik mengde av pro­fessoral autoritet må da selv obstanate lesere bøye seg! Dess­verre har jeg Ikke lest hva pro­fessorskaren har skrevet, men én av dem skriver om meg i Morgenbladet, og jeg er blitt forelagt en passus. Professor nr. 2, har skrevet at «tendensen og nivået» i min første artikkel i Grimbergsaken er hentet fra Grimberg selv, og dette er jo

rene ord som uten omsvøp viser provinsprofessorenes stilling til Grimbergs verk, det viser vilje og lyst til å redusere en pro­duktiv videnskapsmann og en stor forfatter. Det er merkelig hvordan ting kan slippe ut av folk: Vi vil ha lov til å skrive i Grimbergs bok! (For vi kan

nemlig ikke skrive slike bøker selv!)

Forskjellen mellom dem og Grimberg er at Grimberg har skrevet verker som kan selges, som er salgbare i kjempeopp­lag i land efter land, og som i kraft av sin overlegne kvalitet slår ut ethvert forsøk på kon­kurranse. De har innbragt sin forfatter en betydelig formue.

Når jeg har påtalt det util­børlige i å la fremmedfolk skrive i Grimbergs bøker, da har dette såret forlagssjef Groth, det har såret ham i hjerte og lommebok.

Og det har såret professorer at folk synes Grimberg er mor­sommere å lese enn professo­rene selv.

Vi har hatt mange slike til­felle i Norge i det siste, en hvil­ken som helst «autoritet» får lov til å omskrive avdøde for­fattere, man behøver bare å nevne behandlingen av klassi­kerne i våre lærebøker.

Og dette er sakens kjerne:

En forfatter er ikke så retts­beskyttet som en edamer-ost.

Heintz mener at Grimbergs innledningskapitel er «foreldet». Dosent Villius ved universitetet i Lund hevder at kapitlet ikke på noen måte er foreldet. Der er altså delte meninger om dette, og hvorfor skal man god­ta Heintz og ikke Villius? Fordi Heintz er interessert i å få skrive det om? Fordi Villius yt­rer seg om saken uten person­lige interesser?

I virkeligheten er det dosent Villius som er Grimbergs fag­kollega og ikke noen av de kjempende professorer. Villius ser som historiker på spørsmålet, og kommer til samme resultat som Grimberg. Videre må man spør­re: Har det vært nødvendig å skrive Grimberg om også i an­dre land? Eller er det bare i Norge Grimberg er foreldet?

Og videre: Sett nu at også Pe­ter Bendow og direktør A. St. Langeland hadde funnet at Grimberg var foreldet, - ville Groth da være beføyet til å la hele den øvrige del av første bind skrive om?

Neste spørsmål: Ville det da også ha vært riktig å utgi ver­ket under Grimbergs verdifulle navn?

Til slutt:

Ifølge Groth er det jeg som, har vært ondskapsfull nok til å sette denne debatten i gang. Og

det har han vel rett i. Men Mor­genbladet har valgt et unøyak­tig ord, og Groth truet med rettssak mot avisen inntil den tok tilbake ordet «forfalskning». Jeg vil tillate meg å spørre Groth hvorfor han ikke anlegger sine rettssaker mot synderne, men mot en tilfeldig avis på grunn av et enkelt ord.

Å henge seg opp i dette ene ordet er ikke mer saklig av Groth, enn det ville være av meg å avslutte denne debatt med å spørre om hvor det blir av den norske skjønnlitteratur på Cappelens høstliste.

----

Norsk Tidend, 8.10.1955:

Utdrag av Vegard Slettens Grimberg-anmeldelse ”Verdenshistorie for alle pengene”:

Heintz har vorte påteken i «Fri­sprog» av Jens Bjørneboe, som tyde­leg må vera forarga over eit eller anna, om han skal kjenne seg i vigør. Men om det er aldri så sant at Grim­berg såg heilt annleis på forhistoria åt menneskerasen enn professor Heintz gjer, kan det ikkje vera rim

i å krevje at eit historieverk som kjem ut i dag, skal innehalde bolkar som ikkje står for moderne vitskap­leg kritikk. Rett nok vil ikkje Bjør­neboe vedgå at Heintz har noko å

fara med. Men nokon autoritet i vitskaplege spørsmål er vel Bjørneboe snautt. Det at han har skrive nokre diktsamlingar og er ivrig foreldreaksjonist, er i alle fall ikkje kvalifikasjon god nok. Men det er verdt å merke seg at han herre blæs åt alt som vitskapen legg fram, når det

ikkje høver med hans eige, syn på store og små ting. Når ein veit dette, blir det lettare å skjøna korleis han kan hevde det målsynet han er ein så hissig talsmann for.

---

Morgenbladet 7.10.1955:

Grimberg, professor Heintz og Øistein Parmann

Av Herman R. Fleischer

I Morgenbladet for 4. oktober drar Øistein Parmann tilfelts mot Cappelens Forlag og professor Heintz fordi man har omredigert første kapitel i Grimbergs ver­denshistorie.

Grimberg døde for 14 år siden, og som forlaget også gjør opp­merksom på i forordet, foreligger der efter hans død endel nye forskningsresultater grunnlagt på nye videnskapelige funn og opp­dagelser. Det bør også fremheves at Grimberg var historiker, mens bokens, første kapitel omhandler forhistorisk tid. Dette kapitel be­handler således en periode i men­neskenes tilværelse som hører mer inn under paleontologens forsk­ningsfelt enn historikerens.

Såvidt jeg kan forstå, har for­laget hatt tre muligheter å velge mellom:

1) Å beholde første kapitel ufor­andret slik som Grimberg skrev det, men gjøre oppmerksom på i forordet at de nye forsknings­resultater nu hadde gitt viden­skapsmennene et annet syn på dette avsnitt av menneskenes til­værelse. Men dermed ville dette kapitel miste sin verdi som pålite­lig opplysningskilde, og uten en slik tilføyelse i forordet ville det være bevisst å føre leserne på villspor.

2) Helt å sløyfe første kapitel. Denne utvei var lite tilfredsstil­lende, fordi i et verk om menne­skenes liv og historie hører det man vet om mennesker, som levet for historisk tid naturlig med.

3) Å omredigere første kapitel slik at det ble i overensstemmelse med de nyeste videnskapelige forskningsresultater. Det er da også denne linje forlaget har fulgt.

Øistein Parmann hevder at man intet vet om menneskenes opp­rinnelse, og at de spor man har funnet efter mennesker i for­historisk tid er lite å bygge på. Så sparsomme som man får inntrykk av i hr. Parmanns artikkel er vel disse funn ikke. En annen ting er at de bilder som fore­kommer av Neandertalere og an­dre urtidsmennesker er et utslag av fantasi og ikke av videnskap.

Man har konstatert at de eldste mennesker man kjenner levet for ca. en halv million år siden. Man har ikke funnet noe som tyder på at det har levet menne­sker på jorden før denne tid. Men dette er ikke det samme som at det ikke har vært tilfelle. De mennesker som levet for en halv million år siden er vel ikke plut­selig dukket opp fra det store intet. Også de har sine forfedre selv om det ikke har lykkes å finne spor efter dem. Det er likeledes et faktum at jo lenger man kommer tilbake i tiden, desto mer primitive blir de menneske­typer man støter på. Menneskene fjerner seg mer og mer fra de typer vi kjenner og nærmer seg mer og mer apene av utseende og bygning. På den annen side legger man merke til hvorledes apene for noen millioner år siden mer og mer nærmer seg menne­skene i utseende og bygning. - Man har funnet hodeskaller og skjeletter av aper som var langt mer menneskelignende enn noen av de nulevende aper. Må man ikke da med en til visshet gren­sende sannsynlighet anta at på et eller annet tidspunkt har de høyeststående av disse aper pas­sert grensen mellom ape og men­neske. Hvorledes og når dette er foregått kan man iallfall idag ikke si, men at en slik utvikling har funnet sted anses som et videnskapelig faktum.

Nye videnskapelige oppdagelser har lett for å møte motstand når de ikke passer inn i det konven­sjonelle syn på tilværelsen. For noen få hundre år siden oppdaget geniale videnskapsmenn at jor­den var rund og beveget seg rundt solen, til tross for at alle kunne se at jorden var flat og at det var solen som gikk rundt jorden. Dessuten stred den nye oppdagel­se mot den dengang allmektige kirkens lære. Men i våre dager er disse videnskapelige kjensgjerninger en selvfølgelig del av alle menneskers bevissthetsinnhold. Videnskapelige fakta er nu engang uavhengige av om folk godtar dem eller ikke. Den videnskape­lge sannhet kan ingen rokke.

--------

Morgenbladet 11.10.1955:

Grimberg og Herman R. Fleischer

Av Øistein Parmann

I min anmeldelse av den norske utgaven av Carl Grimbergs «Men­neskehetens liv og historie» gav jeg Cappelens forlag et skudd for baugen fordi det har latt verket åpne med et kapitel – omskrevet på en slik måte av professor Ana­tol Heintz at Grimberg er blitt for­drevet fra sitt eget verk. Jeg skrev at dette umulig kunne være i over­ensstemmelse med åndsverkloven.

I Morgenbladet fredag 7. okto­ber rykker hr. Herman R. Flei­scher forlaget til unnsetning og hevder at det var nødvendig å om­skrive Grimbergs verk, for ellers ville det ikke blitt «i overensstem­melse med de videnskapelige forskningsresultater».

Hvis hr. Fleischer har rett, hva skulle da konsekvensen bli? Vi måtte omskrive alle forskere og forfattere ned gjennom historien. Galileis og Newtons skrifter måtte - før de eventuelt blir utgitt på norsk - bringes i overensstem­melse med «videnskapens siste re­sultater». Leonardo da Vincis fun­deringer over aerodynamikken måtte omarbeides av diplominge­niører fra Norges Tekniske Høy­skole, før de kunne presenteres for den norske almenhet. Moderne historikere hevder at Snorre på vesentlige punkter har tatt feil. Så må vel også Snorres Kongesagaer omskrives?

Forstår ikke hr. Fleischer hvor hans syn fører hen?

Det dreier seg ikke her om en statsautorisert skolebok, men en genial historikers livsverk, skrevet ut fra det subjektive grunnsyn at det er mennesket som skaper men­neskehetens historie. Allerede i dette grunnsyn er en overveiende del moderne forskere uenig. De foretrekker å betrakte historien som et resultat av ytre omstendig­heter, av økonomiske lover eller av andre utenfor mennesket liggende drivkrefter. Men når vi velger å lese Grimbergs historie, så ønsker vi - og venter vi - å finne Grimberg selv, ikke en eller an­nen skolelærer eller professor som tilfeldigvis ikke deler Grimbergs syn og som derfor har fått lov til å erstatte det med sitt eget.

Det er dette som er skjedd i og med at professor Heintz har fun­net det nødvendig å skrive Grim­berg «helt om».

Men Grimbergs historiske verk er å betrakte som en kunstnerisk helhet som vi - særlig efter at han selv er død - må ta som det er, eller la være å ta det. Eventuelt kunne forlaget - der det finner det absolutt påkrevet - f. eks. i form av fotnoter tilføyet, det som er kommet til av nye funn eller, av vesentlig nye tolk­ninger av det historiske materiale. Men det kan under ingen omsten­digheter innarbeides i teksten slik at leseren ikke kan avgjøre om det er Grimberg som her taler eller om et er en tilfeldig ”forbedrer”

Det er dette – rent prinsipielle syn – jeg ønsket å diskutere i min anmeldelse, ikke – som hr. Fleischer later til å tro - paleonto­logien som sådan. Men siden han i sitt innlegg fremstiller den mest forenklede apeteori og med brask cg bram opphøyer den til «et videnskapelig faktum» for å for­svare forlagets rett til å fjerne Grimbergs mer tvilende holdning like overfor materialet, må det allikevel være tillatt å komme med noen bemerkninger.

I sin iver kommer hr. Fleischer dessuten til å sitere meg galt. Han påstår jeg hevdet «at man intet vet om menneskenes opprinnelse». Jeg skrev: vi vet ingenting med sikkerhet. Selvfølgelig vet vi en hel del. Der foreligger jo et stort materiale. Men der foreligger sam­tidig en mengde forskjellige tolkninger. Hele antropologien histo­rie er en historie om stridende tolkninger og hypoteser. Diskusjo­nen er på ingen måte avsluttet. Og for dem som i skrift og tale forsøker å la det se ut som om problemene allerede er løst, f. eks. de få igjenværende forsvarerne av den ortodokse mekanistiske evolu­sjonslære, vil jeg sitere en ver­denskjent autoritet på området, nemlig Adolf Portmann, zoologi­professor i Basel. Han sier: «At det forekommer enkelte biologer riktig å påstå at vi i det vesent­lige vet beskjed om et så omfattende fenomen som dannelsen av organismene, det viser at denne overbevisning næres av grunner og krefter som ikke tilhører viden­skapers område.» (Probleme des Lebens, Basel 1949.)

Når hr. Fleischer fremhever at Grimberg var historiker, og at før­ste kapitel mer tilhører paleonto­logen forskningsfelt enn histori­kerens, så er hensikten selvfølgelig den å få kastet et stenk av mis­tanke til Grimbergs innsikt på dette område. Det virker preten­siøst av hr. Fleischer på denne måten å skulle rubrisere Grim­berg og avgjøre på hvilke områ­der han var kompetent.

Grimberg hadde ihvertfall så stor innsikt og så god teft at han allerede fra første stund tok sterke reservasjoner til paleontologenes tolkninger av «Piltdownmannen». Som kjent viste det seg senere at dette berømte funnet var et fal­sum eller en grov spøk. Professor Heintz hopper med god grunn over hele denne pinlige historie i sin revisjon av Grimberg. Akkurat her hadde imidlertid en fot­note vært på sin plass.

Hr. Fleischer avslutter sine be­traktninger med en høystemt skål til videnskapen og erklærer ro­mantisk: «Videnskapens fakta er nu engang uavhengig av om folk godtar dem eller ikke. Den viden­skapelige sannhet kan ingen rokke.»

Vi for vår del er mer tilbøyelig til å være enig med Helge Krog der han i boken om Erling Winsnes skriver: ”Og hittil er den moderne videnskaps siste ord aldri blitt eldre enn en ærverdig papegøye.”

***

Det ovenstående t.o.m. Vegard Slettens innlegg sto gjengitt i Libra 1-2, 2003.






TIL TOPPEN AV SIDEN