*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

DEBATTEN OM UTVIKLINGSLÆREN I 1950-ÅRENE - III

Ved Oddvar Granly

Vi fortsetter her å gjengi innlegg fra den såkalte Grimbergdebatten som bredte seg i avisspaltene i 1950-årene der antroposofer og den etablerte vitenskap var i heftig kontrovers.

Striden dreide seg i første fase om følgende: Jens Bjørneboe (og senere Øistein Parmann i Morgenbladet) hevdet at det nye innledningskapitlet i den norske utgaven av Grimbergs verdenshistorie (bd. I) betegnet et alvorlig brudd på åndsverksloven. Professor Heintz hadde, etter oppdrag fra Cappelens forlag, omarbeidet Grimbergs innledningskapitel «Kulturens morgen» slik at Grimbergs angivelig foreldete syn på utviklingslæren ble justert i pakt med nyere forskning.

Diskusjonen utviklet seg i annen fase til en debatt om selve evolusjonslæren og dens menneskesyn. Det ble en idékamp mellom antroposofer og representanter for den etablerte  univer­sitsvitenskap, i første rekke professor Anatol Heintz. De foregående innlegg i debatten ble gjengitt i Libra nr. 1/2, 2003. Innlegg fra den forutgående debatten i Farmand ble gjengitt i Libra nr. 4, 2002.

Morgenbladet 17.10.1955:

Hvilket syn hadde Grimberg på historien?

En replikk til fil. lic. Ragnar Svanstrøm

fra Karl Brodersen

I innledningen til den norske utgaven av Grimbergs verdens­historie kan man lese følgende: «Professor Heintz uttaler at han likevel har forsøkt å beholde mest mulig av Grimbergs opplegg selv om hans konklusjoner nødvendig­vis avviker fra dem Grimberg kom til». Dermed er det sagt tydelig nok at Grimbergs verk har fått en ny innledning som i sine kon­klusjoner ikke er Grimbergs.

Så kan man diskutere hvorvidt Grimberg, hvis han hadde levet idag, ville ha kommet til lignende resultater. Hr. Svanstrøm tror nok det, i det store og hele ville Heintz og Grimberg ha funnet hverandre. Det fremheves i den forbindelse av Heintz at Grimberg skrev sitt første bind i 1925, og det er meget lenge siden.

Nu tror jeg at de fleste som kan huske litt tilbake eller kjenner dis­kusjonen omkring utviklingslæren, må spørre seg: var apeteorien i Heintz' utformning mindre kjent, godtatt og populær for tredve år siden enn den er idag? Dessuten levet Grimberg til 1941, stadig opptatt med å utgi sitt verk som ble uavsluttet. Har han efterlatt noe ønske om at innledningskapit­let måtte skrives om efter de funn som inntil hans død, f. eks. An­dersons i China var blitt vel­kjente?

Det er ikke opplyst noe om et slikt ønske fra Grimbergs side, hr. Svanstrøm nevner bare det almin­nelige ønske hos forfatteren – at hans verk måtte bringes «up-to-­date». Det gjøres vanligvis i form av fotnoter, og det må selvfølgelig skje i nøye overensstemmelse med verkets intensjon, dets helhetssyn og metode.

Hr. Svanstrøm kommer selv inn på det egentlige kjerneproblem i denne diskusjon: «Till vilket  syn på historien bekände seg Carl Grimberg?»

Etterat man gjennom ti år har befattet seg med Grimbergs histo­rie som den ypperste kilde for historieundervisningen i skolen, er man ikke det ringeste i tvil om hvilket syn Grimberg bekjente seg til. Når man har fortalt barn i klasse efter klasse rett ut fra Grimbergs egen tekst om faraoene, om heltene ved Troja, om Cæsar i Gallien, om Luther i Worms osv., da vet man at Grimbergs metode er å la historien, berette om seg selv. Det er i beste forstand hi­storien i fortellinger uten enhver moraliserende eller forklarende pekefinger.

Videre er det påfallende at Grimberg i det Herrens år 1925 ikke et øyeblikk, faller for fristelsen til å forklare de historiske begivenheter ut fra ett eller annet årsaksskjema med klassekampen og  pengekrisen som faste rubrikker. Grimbergs historie befatter seg fremfor alt med det som stod trykt med petit i vår lærebok, det som ikke var pensum.

Cappelens forlag har meget heldig gitt verket den norske tittel «Menneskenes 1iv og historie». Det er menneskene han viser oss, både de gode og de onde, de store og de små. Grimberg er humanist i ordets gamle, gedigne betydning. Når man så føler seg forpliktet. til å gi verket en innledning om for­historien, blir det et ganske lite kapitel med uavbrutt polemikk mot det han føler som en umenneskeliggjørelse av dette avsnitt.

Grimberg har utvilsomt vært i et dilemma når han skrev dette første kapitel. Han gjenfant ikke noe av det menneskelige fra den egentlige historie i disse zoologiske funderinger over  fortidsmenneskenes liv. Og han reagerte kraftig. Kapitelet er som et surt oppstøt, og det beste hadde vel vært å la det utgå.

Det Grimberg opplevet komme seg i møte av ånd, skjønnhet og kultur i menneskehetens femtusen­årige historie, det fant han ikke mange spor av i prehistorien. Skulle man skrive en ny  innledning til Grimbergs verk i hans ånd måtte det være ut fra det som siden hans død er kommet av over­veldende bevis for åndens rike nærvær i stenalderkunsten. Utover det kunne man bare bevege seg i Grimbergs stil hvis man var istand til å skildre den gullaldertilstand alt senere liv er fremgått av.

Paleontologien kan aldri gi oss noe svar på menneskehetens egentlige opprinnelse, den alle religioner kjenner og ethvert menneske føler nødvendigheten av å bli klar over. Hvor kommer vi  fra? Når barnet spør slik, eller den voksne ut fra sin dypeste følelse, da er ikke svaret sædcellen dansende aper rundt et flammebål.

Grimberg var neppe «idealist» i historie-filosofisk forstand. Han var en «sagoberätter». Men hans  saga beretter ikke om en biologisk eksistenskamp ført videre på et høyere, subtilere plan. Hans saga beretter om menneskeåndens åpenbaring gjennom historiens skikkelser; historiens drama. Han er ikke filosof, han er kunstner, og kunstneren Grimbergs syn  er uforenlig med  paleontologens snusbrune innledning.

---

Morgenbladet 21.10.1955:

Om den såkalte forfalskning av Grimberg

Av professor Leif Størmer

Som paleontolog og professor i historisk geologi har jeg med sti­gende forbauselse og adskillig be­kymring fulgt diskusjonen om­kring den norske utgave av dr. Grimbergs verdenshistorie. Som bekjent har Jens Bjørneboe, Øi­stein Parmann og Karl Brodersen, sekundert av en innsender i en svensk avis kommet i voldsom harnisk over professor Heintz' om­skrivning av første kapitel i Grim­bergs verk. Det tales om en di­rekte forfalskning og en total for­andring av ånden i den opprinne­lige utgave, og dette syn er til og med blitt støttet redaksjonelt i Morgenbladet.

Jeg har tatt for meg den sven­ske utgaven fra 1926 og sammen­lignet den med det som nu er skrevet. I Grimbergs innlednings­kapitel som karakteristisk nok kalles: «Från urmänniskan til kul­turmänniskan» forteller han på en fengslende måte om funnene av gamle mennesketyper, Neander­thalerne og Aurignac-menneskene. Han gir en saklig vurdering av de enkelte funn og diskuterer menneskets avstamning på et rent utviklingshistorisk grunnlag. Grim­berg kritiserer sterkt enkelte re­konstruksjoner basert på utilstrek­kelig materiale. Dette er selvsagt riktig og kjærkomment og vidner om sunn videnskapelig sans. Han fikk rett når det gjaldt Piltdown­mannen - et bevisst bedrageri - men hans tolkning av Java-men­nesket og Australopithecus viste

seg ikke å være riktig. Hadde Grimberg kjent til det omfattende materiale som nu finnes av Java­og Peking-mennesket og Australo­pithecus-arter ville han anerkjent disse eldste former like meget som Neanderthalerne og Aurig­nac-menneskene. Dette og andre ting måtte rettes i den norske utgaven. Det burde være innly­sende at et historisk verk ikke er en rent litterær publikasjon, det skal ved siden av sin rent litterære verdi gi publikum up to date opplysning om det historiske stoff som behandles. Det har vært sagt at rettelsene kunne vært gjort i form av fotnoter, men efter å ha sett originalteksten er jeg enig i at en omskrivning var nødvendig. Dette med at professor Heintz' navn, foruten å nevnes i forordet, også burde stått over kapitlet, er av mindre betydning.

Hvori består så forfalskningen? Jeg har med min beste vilje ikke kunnet forstå at selve grunn­tanken i Grimbergs tekst er for­andret. Både han og Heintz gir en saklig vurdering av de for­historiske menneskefunn. Grim­berg ofrer mer plass på kritikk av «vissa» rekonstruksjoner, men det skyldes først og fremst det daværende mangelfulle materiale.

For meg står saken slik: Det er Bjørneboe, Parmann og Bro­dersen som - med et pent ord - har misforstått ånden i Grimbergs innledningskapitel. De har heftet seg ved hans ironisering over enkelte fantasifulle rekonstruksjo­ner og lettkjøpte meninger, men har tilsynelatende ikke forstått

Grimbergs saklige vurdering av alle de andre fakta til belys­ning av historiens begynnerkapitel: «Från urmänniskan til kultur­människan.»

Jeg sitter igjen med en beklem­mende følelse av at den hatske kritikk som er fremkommet peker lengere enn et ondsinnet angrep på professor Heintz og Cappelens forlag. De forskjellige innlegg bæ­rer i seg mer eller mindre kamu­flerte angrep på utviklingslæren, på ideen om en organisk sam­menheng mellom livsformene (et syn som nu deles av praktisk talt alle forskere). Videnskapelige re­sultater om de eldste menneske­former og menneskenes avstam­ning passer øyensynlig ikke inn i en antroposofisk livsanskuelse. Enhver får tro som han vil, men jeg anser det meget alvorlig om vårt videnskapelige arbeide skal latterliggjøres og nedvurderes fordi resultatene ikke passer for et be­stemt syn. Det er en forskers selv­følgelige plikt å legge frem de resultater som han eller andre har nådd frem til, det være seg små iakttagelser eller omfattende slutninger. Det er gjennom en syntese fra detaljene til helheten at vår sivilisasjon, ja, vår kultur er vokst opp, ikke omvendt.

Det er grunn til å ta sterk av­stand fra form og innhold i den kritikk som er kommet, men det som er særlig beklagelig er at Morgenbladet - som regnes for et kulturorgan - har gått god for påstanden om en regulær for­falskning og i publikums øyne har stått fadder til de angrep som griper langt utover denne spesi­elle sak.

---

Så forlot debatten avisspaltene for en stund og fortettet seg til direkte konfrontasjon mellom partene på et debattmøte på Blindern. Vi gjengir referatene i Morgenbladet og Dagbladet. De ellers så taleføre og debattglade antroposofene hadde kanskje ikke en heldig hånd med sine innlegg den kvelden. Her gjengis først hva den daværende journalist i Morgenbladet, Kjell Arnljot Wig refererte fra debatten.

Morgenbladet 9.11.1955

KAOTISK BLINDERN-DISKUSJON

I GRIMBERG-SAKENS KJØLVANN

Det var storm i luften og pakk fullt hus i det store fysiske laboratorium på Blindern igår kveld - med publikum tytende ut av alle dører og langt ut i korridorene - for å høre naturvidenskapens og antroposofiens kvasseste våpendragere krysse klinger i en debatt om utviklingslæren.

Det var Realistforeningen på Blindern som had­de arrangert møtet - med gnistene efter Grim­berg-debatten ennå fykende i luften. Som innleder hadde man invitert zoologen, cand. real Nils Gu­stav Hertzberg, lærer ved Rudolf Steinerskolen i Bergen og en av dem som i en årrekke har gjort utviklingslærens problematikk til sitt spesialfelt.

En lang rekke kjente størrelser fra begge «lei­rer» var å se i salen. Men den ladede atmosfære fikk aldri noen utløsning, og stormen uteble. Flere ulykksalige momenter, ikke minst en utsøkt klos­set møteledelse gjorde at debatten fra første stund kom inn i et vrangt spor, og innleggene førte lenger og lenger bort fra de kjernespørsmål som kunne fremkalt våpenklirr og gjort møtet til en suksess. Nu ble det bare et forvirret og ubestemmelig protoplasma av innlegg uten samlende konturer.

Først efter tre og en halv time sørget en av debattantene, Johan Galtung, for å rense luf­ten for en del av den oratoriske og møtetekniske ballast som da holdt på å gi møtet en nærmest skandaløs vending. Men debatten var da kommet så langt ut på skråplanet at det var for sent å få den helt på rett kjøl. Inntil da hadde innleg­gene vært preget av naturvidenskapelige spesial­spørsmål, som bananfluen, mutasjoner, kromosom­lære osv., og først og fremst en beskrivelse av de fenomener den «gjengse» utviklings­lære benytter i sin metodikk.

Efter den utvikling møtet tok, er det hensiktsløst å gi noe refe­rat i egentlig forstand av debat­ten. Mer nærliggende kan det være å beskrive møtet som et av de vi­denskapelige fenomener man i så rikt monn opptok tiden med å beskrive. Beskrivelsen ville gi et eiendommelig bilde av tilstander og utvikling innenfor Realistforenin­gen, med en møteledelse som i sjel­den grad savnet sans for reali­teter. Kvelden var et mønster på hvordan det går når et diskusjons­møte savner enhver forsvarlig møteledelse.

Flere ganger gikk det så langt at man fra galleriet måtte be om ordet til dagsorden for å få reddet seg unna de verste utskeielser.

Foredragsholderen, cand. real. Hertzberg, var medskyldig i for­virringen for så vidt som han brukte nesten hele sin tid på å gi bakgrunnen for den gjengse utvik­lingslære, og bare i noen minut­ter til slutt kom inn på antropo­sofenes avvikende grunnsyn - om menneske som den almene grunnform. Første ««opponent», pro­fessor Heintz, grep øyeblikkelig fatt i denne svakhet, og startet en regelrett eksaminasjon av fore­dragsholderen under påberopelse av at man måtte ha større klarhet for å skjønne hvor han ville hen.

Denne debattmetode lot dirigen­ten passere helt til det ble grepet inn fra salen. Fra antroposofenes side forsøkte Karl Brodersen å rive debatten løs fra den naturviden­skapelige fagterminologi og få den konsentrert om mennesket. Dette tidligste forsøk på å kjøre opp med en «tankeställare» mis­lyktes forsåvidt som diskusjonen nu først for alvor dampet inn i et villniss av spesialtemata innenfor embryologi, paleontologi, evolusjo­nistiske lovoppstillinger med det ontogenetiske prinsipp osv.

Eilif Dahl holdt et langt foredrag om forskjellige former for videnskapelig opposisjon og konkluderte med å sidestille antro­posofene med såkalte «vinkel­tredelere». Hr. Sæbø gav et meget langt og underholdende kursus i empirisk metodikk, krydret med anekdoter fra kateteret,  Kol­botn og Kaffistova. Amanuensis Kristian Horn rekapitulerte i et helt kvarter endel av de mange grener innenfor biologien og opp­holdt seg særlig lenge ved muta­sjoner, ledsaget av tegninger på tavlen o.s.v

Litt for klokken 23  - dvs. i den ellevte time - så det ut til at man begynte å komme til saken, men Morgenbladets medarbeider måtte da dessverre forlate møtet - med en følelse som kjennes særlig beklemmende efter så vidt mange timer: følelsen av å ha gått feil.

KAWI.

---

Den samme debattkveld ble referert i Dagbladet av Karl Emil Hagelund. Han viste et adskillig sterkere subjektivt engasjement, idet han gjorde det tydelig at avisen stod klippefast på universitetsvitenskapens grunn.

Dagbladet 9.11.1955:

Antroposofiske kvaksalvere i rabaldermøte på Blindern

«En usynlig formkraft har materialisert seg i mennesket.»

Ernst Sørensen & Co. stanger hodet i veggen i angrepet på utviklingslæren

Mannutjevningen mellom an­troposofene og realistene på Blindern i går kveld, ble en rabalderkveld av de sjeldne. Møtet begynte klokka 19,30 og varte til langt over midnatt, og etter flere timers intens debatt, fikk man da endelig fram hva antroposof­ene virkelig tror på som «utvik­lingslære». Innlederen, cand. mag. Nils Gustav Hertzberg fra Steiner-leiren, må bære hoved­skylden for at det hele fikk en så dårlig start. I et underlig ro­tete og uklart foredrag skulle han legge fram antroposofenes syn, men det var få i salen som var i stand til å forstå hva han virkelig mente.

Dette fikk katastrofale følger for debatten til å begynne med. Professor Heintz måtte derfor i sitt innlegg begynne å eksaminere Hertzberg, og pådro seg en kraf­tig korreks fra Ernst Sørensen. Sørensen stakk plutselig hodet ut fra et sideværelse til auditoriet og ropte inn til Heintz:

- Dette er ingen eksaminasjon av studenter, professoren får kom­me med det han har på hjertet, så skal vi svare ham etterpå!

KRAFTEN BAK UTVIK­LINGEN

For å få tak i hvor antroposof­ene står, skal vi ta for oss tre innlegg. Det er innleggene til Dan Lindholm, Karl Brodersen og Ernst Sørensen.

Lindholm begynte med å beklage at innlederen hadde vært så uklar. Til gjengjeld ville Lind­holm forsøke å gi salen et inn­trykk av hva antroposofene me­ner:

Steiner hadde tenkt igjennom alt det naturvitenskapen ved år­hundreskiftet hadde funnet ut om menneskets avstamning. Han var enig med vitenskapen slik den fremstilte utviklingen i brede trekk. Men Steinar hadde utviklet også andre erkjennel­sesevner, og dette satte ham i stand til å se det ensidige i den materialistiske tolkning av denne utviklingen som vitenskapen ga. Opp gjennom hele utviklin­gen kan vi - hvis vi stiller oss åpent til Steiners erkjennelses­system - fornemme mennesket som idé. Denne ideen er til stede fra begynnelsen av. Den materi­aliserer seg imidlertid ikke før utviklingen er nådd et visst sta­dium. Dette omfattende vesen som er til stede fra begynnelsen i usynlig form, inneholder i seg alle andre former for liv, fra urcellen og opp til de høyere dyrearter og primitive ape­mennesker og menneskeaper. Så plutselig - materialiserer dette vesenet seg, og vi kommer fram til det vi i dag kaller det moderne empiriske menneske.

ANTI-MATERIALISME

Vi tar for oss litt av innlegget til Karl Brodersen.

- De resultater som naturviten­skapen i forrige århundre kom fram til - spesielt gjennom Dar­wins arbeid - var grunnlaget for den materialistiske livsanskuelse som ble toneangivende. Det var ikke naturvitenskapens hensikt direkte, men det ble slik. Denne materialisme er det vi antroposo­fer reagerer mot, og dette ensi­dige mekanistiske og materialist­iske synet på virkeligheten er nå i ferd med å bli passé. Åndsvitenskapen gjennomtrenger virkelighe­ten.

STEINER KREVER ØVELSE

En ytterligere utdypning av dette fulgte i innlegget til Ernst Sørensen. Han gikk inn på Steiners metode. Det er en øvelsesakt som en selv må aktivt inn på. El­lers blir det bare tørre ord og teori. Men går en fullt inn i hans idéverden, er det også - når det gjelder utviklingslæren - mulig å oppleve den usynlige formkraften som i utviklingen manifesterer seg som en rett oppadstigende kim-linje, mens dyreartene støtes ut til siden.

Sørensen rettet også kraftig kri­tikk mot vår tids måte å tenke på - også når det gjaldt den naturvitenskapelige forskning, og etterlyste en idé som vil lære oss å tenke i levende helhetsstrukturer. Det var dette Rudolf Steiner vil lære oss.

REN SPEKULASJON

Dermed ble det da klart for for­samlingen hva antroposofene me­ner med utviklingslære. Flere debattanter grep inn mot dette sy­net, og påpekte at det ikke var mulig for naturvitenskapen å anerkjenne dette som vitenskap. På det mest sentrale punkt i sin virkelighetsoppfatning, postulerer antroposofene et usynlig omfat­tende vesen som er bærer av ideen mennesket. En slik arbeidshypo­tese er umulig for naturvitenska­pen. Den kan aldri finne materiale som kan gi en empirisk forklaring på et slikt fenomen. Det fins ikke et eneste holdepunkt i de fossile lag som kan gi støtte for en slik teori, teorien er ikke vitenskap, det er ren og skjær spekulasjon, formet av folk som synes at det naturvitenskapelige syn på men­nesket ikke er smigrende nok, og derfor må finne på noe som er bedre.

VESTENS KULTURARV

Eilif Dahl ga en kort beskriv­else av den vitenskapelige metode slik den hadde utviklet seg fra grekernes matematikk og fram til den moderne naturvitenskap. Dette er den viktigste kulturarv Vesten har å by på, og en kultur som kommer etter oss kan ikke kaste vrak på dette. Dahl kom også inn på opposisjonen mot vitenskapen og skilte mellom en reell opposi­sjon og det han sammenfattet un­der betegnelsen «vinkeltredelere», folk som hårdnakket nekter å høye seg for det som virkelig er utredet av vitenskapen. Den psev­dovitenskapelige opposisjon er lett å avsløre. Når den blir stilt over­for konkrete spørsmål fra utre­dede områder, løper den fra sine argumenter og leter etter nye. Og den kan også finne autoriteter som støtter sin sak. Det er mange vitenskapsmenn rundt om i verden som har utført godt arbeid i sin ungdom, men som i sine senere år har gitt seg spekulasjonen i vold. Rudolf Steiner var en slik mann.

KVAKKSALVERE?

På tross av det, uheldige og til dels uklare forløp debatten på Blindern i går kveld fikk, kom det i hvert fall klart fram at de antro­posifiske sekteristene i Norge, ikke er i stand til å rette et avgjørende slag mot naturvitenska­pen. Det vi opplevde i går var så avslørende for det psevdoviten­skapelige i deres holdning, at de ikke kan vente å bli tatt alvorlig når de går til angrep på utvik­lingslæren. Det medisinske selskap innbyr ikke kvakksalvere og kloke koner når de skal utrede de siste resultater på kreftforskningens område. Stilt overfor genetikere, biologer og paleontologer blir også folk som Hertzberg, Søren­sen, Lindholm og Brodersen kvakksalvere. De kan ikke vente å bli tatt alvorlig i disse spørs­mål.

K. E. H.

Avisartikkelen var forsynt med et bilde av Ernst Sørensen med underteksten: ”Jeg tror fordi det er absurd”. Men disse ord som tilskrives middelalderteologen Tertullian, er snarere det motsatte av det Sørensen stod for. Å tillegge ham en slik oppfatning ”er ren og skjær spekulasjon” for å bruke Hagelunds eget uttrykk.

---

Vi vil som avslutning på disse spredte innlegg fra Grimberg-debatten gjengi en aviskronikk av Aasmund Brynildsen. Han hadde tidlig i livet begynt å lese Steiners skrifter som han hadde fått fra sin onkel Alf Larsens rikholdige bibliotek. Men den høyrøstede misjonsiver fra onkelen ble for mye for den unge Aasmund. Han fikk trang til å finne sitt eget ståsted og voktet seg vel for å bli betegnet som antroposof. Likevel virket han gjerne i samarbeide med antroposofene i tidsskriftene Janus og Spektrum. Helt fra ungdomstidens Janusartikler til sin død i 1974 utfoldet han seg som en begavet kulturfilosof med en spirituell orientering. Nedenstående artikkel er et eksempel på hvordan med sin gjennomtrengende tankekraft formulerte sine innsikter om  oversanselige fenomener. Han får svar fra professor Anatol Heintz.

Morgenbladets kronikk 11.10.1956:

Naturvidenskapen og Mennesket

Av Aasmund Brynildsen

Professor Anatol Heintz fremhever i sitt innlegg i anledning av min kronikk «I dyrets bilde» at det er meningsløst å dis­kutere om hvorvidt mennesket er «bare et dyr, et dyr, eller noe vesensforskjellig fra dyrene», før man er klar over hva man snakker om. Dette er naturligvis riktig, og derfor gjorde jeg også i min kronikk oppmerksom på det. Jeg skrev at man selvfølgelig kan betrakte mennesket ut fra en rent biologisk synsvin­kel, men at man da på forhand foretar en reduksjon av objektet for sin betraktning, for­di fenomenet «menneske» ikke eksisterer bare som rent biologisk fenomen, men som et ve­sen der er knyttet til en bevissthetsdimensjon som vi ikke finner noe annet sted i naturen. Når biologene taler om mennesket som et pattedyr, taler de i virkeligheten om en ab­straksjon - jeg skriver uttrykkelig en ab­straksjon, noe som er trukket fra, eller ut av objektet som helhet, nemlig mennesket med dets velgende, vurderende og erkjennende be­vissthet, med dets historie, med alle dets ikke­-biologiske behov, kort sagt: det kulturska­pende menneske. (Og kjenner vi overhodet noen annen mennesketype enn den kultur­skapende, det vil si: skapende en livsform som ikke er fullstendig naturbundet, slik som dy­rets?) - Det er alt for trivielt og overfladisk å fastslå at for eksempel religiøse og etiske fore­stillinger bare er «påstander» som ikke støt­tes med «rent objektive og videnskapelige kjensgjerninger». Det en videnskap om men­nesket har å gå ut fra er den objektive og videnskapelige kjensgjerning, at mennesket, som Heintz selv sier: «fra tidens morgen» bare har eksistert med en eller annen form for slike forestillinger, som altså er integrert dets vesen og er uttrykk for dets egenart og dets spesifikke behov. Før professor  Heintz som videnskapsmann tillater seg å se bort fra religionen og etikken som uten virkelig betydning for et videnskapelig menneskebilde, får han først bevise for oss at de bare er overbygninger hos et primært biologisk ve­sen. Hvis han ikke kan det, blir han nødt til å regne med dem som avgjørende vidnesbyrd om noe spesifikt menneskelig - hvor lite fenomenet enn måtte smake ham personlig.

Men det er slett ikke nødvendig å velge akkurat religionen eller etikken for å fremheve det spesifikt menneskelige – det ligger jo her nærmere for hånden å velge vi­denskapen: Hvordan skal videnskapen, det behov som har frembragt den, kunne beskri­ves som en biologisk funksjon, som noe der har utviklet seg fra dyrestadiet? Konsekven­te og meget modige materialister og evolusjonister har virkelig forsøkt å gi en slik be­skrivelse også av videnskapen - og er da
naturligvis kommet til at den er utviklet som et redskap til makt og sikkerhet, trygghet....

Som en i siste instans biologisk funksjon må den jo også tjene et biologisk behov. Jeg kal­ler disse evolusjonister meget modige, det skal jo mot til å rive grunnen bort under seg selv, og det er det de gjør med sin biologiske be­traktningsmåte. Den grunn videnskapen byg­ger på er evnen til objektivitet, og hvis viden­skaper ender med å beskrive seg selv som utslag av det motsatte av objektivitet, nemlig som et redskap i subjektets maktkamp og livs­utfoldelse, ja så er altså den videnskapelige selverkjennelse identisk med selvmord. Det biologiske synspunkt på åndslivet stiller ikke minst utviklingslæren i et farlig grelt lys: Den er jo som skapt til å legalisere samtidens imperialisme og hensynsløse utnyttelse av de primitive folk, «som lever så å si på dyresta­diet» - hele utviklingslæren er da kanskje - videnskapelig beskrevet! - ingenting annet

enn det imperialistiske og maktgale moderne menneskes «intellektuelle overbygning»? -

Dette triste resultat er karakteristisk for alle materialistisk infiserte teorier, de trekkes selv

ned i den malstrøm av relativisme de postu­lerer.

Det er virkelig en meget farlig, en selv­morderisk tankegang evolusjonstroende videnskapsmenn gir seg inn på i det øyeblikk de ser seg tvunget til å trekke konsekvensene av sine evolusjonsteorier og beskrive hele men­nesket som et biologisk fenomen. Professor Heintz rykker tydeligvis tilbake for denne konsekvens, han vet ikke riktig hvilket ben han nu skal stå på: Han fremhever natur­ligvis at der rent biologisk ikke er noen vesensforskjell mellom oss og andre pattedyr. Nei, la så være, jeg har heller aldri påstått at det er det. Når han så vender seg til menneskets psyke, finner han også her dyptgående overensstemmelser, (hvilke sier han ingenting om), men ender dog med at det ikke kan være tvil om at forskjellen er «meget betydelig» og per­sonlig tror han at foreløbig «kan man ikke uten videre si at her foreligger det også bare en gradsforskjell». Denne tro er vel ingen vilkårlig tro, den grunner seg sikkert på nøk­terne overveielser av fakta.

Med en slik tro står en videnskapsmann som professor Anatol Heintz virkelig i en vanskelig situasjon. Situasjonen er denne: Da det nu er noe så nær et dogme at man ikke kan skille mellom legeme og sjel, og da man jo ikke uten videre kan se bort fra men­neskets sjelelige egenskaper, men må forsøke å få dem med i helhetsbildet, må den prin­sipielle forutsetning for alle hittidige evolu­sjonsteorier være at de sjelelige og åndelige fenomener ved mennesket også har utviklet seg av dyrestadiet - at der bare er en grads­forskjell. Men denne påstand i utgangspunk­tet kan aldri bli bevist ad naturvidenskapelig vei, den unndrar seg aldeles den nuværende videnskaps sannhetskriterier. Sett ut fra disse kriterier for «objektive, videnskapelige kjensgjerninger» er denne påstand akkurat like lite bevisbar som påstanden om en udøde­lig sjel eller en skapelse i Guds bilde. Man kan si at påstanden er en fruktbar arbeids­hypotese, men en arbeidshypotese som ikke har noen utsikt til videnskapelig bevis må det være noe i veien med. Påstanden reduserer evolusjonsteorien fra å være en videnskapelig teori til å være en spekulativ idé. (Dette hele tiden under forutsetning av at man går ut fra at det ikke er mulig a skille mellom en fysisk og en sjelelig-åndelig virkelighet.) Til dette kommer altså at påstanden er kata­strofal for vår oppfatning av selve grunnlaget for videnskapen.

Men hvis man, som nu professor Heintz, er fristet til å godta virkeligheten slik den fak­tisk viser seg for vår erfaring og i vår efter­tanke, nemlig som en virkelighet hvori der består en meget klar vesensforskjell mellom dyr og menneske - da må man, hvis man vil beholde forestillingen om en biologisk ut­vikling, oppgi dogmet om det sjelelige og ån­delige som en eller annen art funksjon av det fysiske, og anta at der i mennesket på et visst tidspunkt av utviklingen har gjort seg gjel­dende en virkelighet, en kraft som ikke er av dyrisk, ikke av rent biologisk opprinnelse. Man må med andre ord anta at bevissthets­dimensjonen er noe som kommer i tillegg til den biologiske, og at dens virkelighet er av objektiv art . Det vil si at ideen om den rent biologiske utvikling fra dyrets til menneskets legeme bare blir videnskapelig og erkjennelses­teoretisk holdbar ut fra et spiritualistisk grunnsyn, mens den blir uvidenskapelig, og teoretisk fører seg selv ad absurdum, ut fra det materialistiske virkelighetsbilde den hit­til har arbeidet med - den materialisme som er skyld i den i sannhet «eiendommelige si­tuasjon» som professor Heintz besværer seg over: at man nu diskuterer om hvorvidt men­nesket er et dyr eller ikke.

Hvis videnskapsmennene ikke stort sett tenkte ut fra det gamle materialistiske virkelighetsbilde ville de ikke uten videre om­tale mennesket som et pattedyr, men de ville si: Biologisk står mennesket dyret nær. Men mennesket åpenbarer noe som vi ikke finner noe sted i dyreriket, og som det altså ikke på forhånd gis noen grunn til å anta stammer fra dyrets verden: Som biolog beskjeftiger jeg meg strengt tatt bare med dyret, og når jeg taler om mennesket som et pattedyr, er det av praktiske grunner og må ikke mis­forståes: Mennesket er ikke et pattedyr. Mennesket som sådant unndrar seg min di­siplin, det unndrar seg overhodet enhver di­siplin som bare beskjeftiger seg med de fysiske og biologiske fenomener. Det er i arbeidet med disse fysiske fenomener naturvidenska­pen har utviklet sine metoder om sin tenke­måte. Overfor den virkelighet som møter oss i mennesket er det nødvendig å utvikle nye metoder og en ny tenkemåte, hvis man vil forsøke å gjøre den til gjenstand for objektiv forskning.

Men slikt hører man ikke forskerne si og derfor må man gå ut fra at de fleste av dem fremdeles er bundet til den gamle materialist­iske filosofi, enten de nu er seg det bevisst eller ei. Men denne filosofi betyr en fornektelse av hele videnskapens teoretiske grunn­lag.

---

Morgenbladet 16.10.1955:

Naturvidenskapen og Mennesket

Av professor Anatol Heintz

I «Morgenbladet» av 11/10 kom­mer Aa. Brynildsen med en kronikk som kommenterer mitt innlegg av 3/10. Jeg tror at en imøtegåelse av hans synspunkter vil bli til liten glede både for ham selv og for leserne. Han går nemlig ut fra sin overbe­visning om at mennesket er «et vesen der er knyttet til en bevisst­hestsdimensjon» - en trossetning som hverken lar seg bevise eller motbevise videnskapelig. Enhver objektiv diskusjon er således ute­lukket.

Imidlertid vil jeg rette på en mis­forståelse som sikkert skyldes en uklarhet i min forrige artikkel. Brynildsen nevner at jeg «rykker tydelig tilbake for» konsekvensene ved å «beskrive hele mennesket som et biologisk fenomen». Det gjør jeg på ingen måte! Tvert imot mener jeg at det er den eneste vei å gå hvis man vil forsøke å lære å kjenne og forstå mennesket. Da jeg i min forrige artikkel skrev at jeg person­lig tror «at foreløbig kan man ikke uten videre si her (i psykisk henseende) foreligger det også bare en gradsforskjell» mellom mennes­ker og dyr, så ville jeg bare frem­heve at hva menneskenes psyke an­går, hersker det foreløbig ikke full enighet mellom forskerne. Jeg «tror» altså ikke at mennesket i psykisk henseende er vesensforskjellig fra dyrene, selv om forskjel­len her er betydelig, men jeg «tror» at spørsmålet for øyeblikket ikke kan besvares med sikkerhet. Alle de kommentarer og konklusjoner som Brynildsen knytter til den misfor­ståelsen, har altså intet med mitt syn på saken å gjøre.

Brynildsen er interessert i å få vite hvilke dyptgående uoverens­stemmelser det finnes i psykisk henseende mellom dyr og mennes­ker. Jeg vil anbefale ham å lese en av de tallrike bøker om dyrenes psykologi, som er publisert i de se­nere år (f. eks. i «Pelican Book», H. Munro Fox: «The Personality of Animals» eller D. Kratz: «Ani­mal and Men»). Jeg håper han i disse bøker vil finne kjensgjernin­gene som vil forandre hans tro på at mennesket er en skapning som er «knyttet til en bevissthetsdimen­sjon».

***

Med dette siste innlegg gjorde professor Heintz det helt klart at det ikke er vitenskapelig holdbart

å tilkjenne mennesket en bevissthetsdimensjon. Ville han da som representant for menneskeslekten frakjenner seg selv ethvert snev av bevissthet? Man kunne spørre seg om hans ensidige teori er uttrykk for det.

Men la oss heller si det slik: Vi er tilbake til de tanker som vi innledet vår gjengivelse av debatten med i Libra nr. 4, 2002, der vi pekte på de to grunnholdninger: blikket mot sanseverden på den ene side og oppmerksomheten mot tenkningens verden på den annen side.

Naturforskeren har blikket mot de ytre empiriske fakta og har øvet sin sanseiakttakelse i mange års omgang med naturfenomenene, men det er ingen selvfølge at evnen til å bevege seg i rene ideer er tilsvarende sterk. En antroposof eller spirituelt orientert person vil ha øvet seg i  idédannelse og bl.a. dyrket opp de tankeområder som gjelder forholdet mellom menneskets åndelige, sjelelige og legemlige natur, men spørsmålet er om antroposofen har øvet den samme iakttagelsesstyrke overfor de ytre naturfenomener. Enkelte har det, andre ikke. Den gyldige erkjennelse blir først til når tenkningen innefra utvikler det begrep som svarer til iakttagelsen.

De norske antroposofene den gangen hadde ingen akademiske grader å vise til i biologi, paleontologi osv. og da ble de ikke tilkjent rett til å uttale seg om menneskets egenart. De følte nok at de ble feiet av banen. I et tilbakeblikk på disse stridens år skrev Karl Brodersen: «I sluttet tropp sto naturvitenskapens representanter vakt om det rådende neo-darwinistiske syn på saken. Det måtte man ikke tvile på, det sto ikke til diskusjon. Og fra de humanistiske vitenskaper kom det ikke et ord til forsvar for menneskets verdighet! Selv de som så med en viss velvilje på vår sak, ville ikke ha noe med oss å gjøre. Vi var «varg i veum», vi var med våre meninger uønsket i norsk kulturliv, - og da hjalp det lite å ha rett....Selvfølgelig sto hverken vår innsikt eller våre krefter i noe rimelig forhold til den oppgave vi hadde stillet oss. Hvordan skulle vi kunne stanse, enn si snu en strøm som så bred og mektig førte kulturen mot sin undergang?»

(Fra boken «André Bjerke, i lek og alvor», Dreyer 1982)

Libra 1-2, 2004




TIL TOPPEN AV SIDEN