*** TIL STARTSIDEN
DEBATTEN OM UTVIKLINGSLÆREN I 1950-ÅRENE - III
Ved Oddvar Granly
Vi fortsetter her å gjengi innlegg fra den såkalte Grimbergdebatten som bredte seg i avisspaltene i 1950-årene der antroposofer og den etablerte vitenskap var i heftig kontrovers.
Striden dreide seg i første fase om følgende: Jens Bjørneboe (og senere Øistein Parmann i Morgenbladet) hevdet at det nye innledningskapitlet i den norske utgaven av Grimbergs verdenshistorie (bd. I) betegnet et alvorlig brudd på åndsverksloven. Professor Heintz hadde, etter oppdrag fra Cappelens forlag, omarbeidet Grimbergs innledningskapitel «Kulturens morgen» slik at Grimbergs angivelig foreldete syn på utviklingslæren ble justert i pakt med nyere forskning.
Diskusjonen utviklet seg i annen fase til en debatt om selve evolusjonslæren og dens menneskesyn. Det ble en idékamp mellom antroposofer og representanter for den etablerte universitsvitenskap, i første rekke professor Anatol Heintz. De foregående innlegg i debatten ble gjengitt i Libra nr. 1/2, 2003. Innlegg fra den forutgående debatten i Farmand ble gjengitt i Libra nr. 4, 2002.
Morgenbladet 17.10.1955:
Hvilket syn hadde Grimberg på historien?
En replikk til fil. lic. Ragnar Svanstrøm
fra Karl Brodersen
I innledningen til den norske utgaven av Grimbergs verdenshistorie kan man lese følgende: «Professor Heintz uttaler at han likevel har forsøkt å beholde mest mulig av Grimbergs opplegg selv om hans konklusjoner nødvendigvis avviker fra dem Grimberg kom til». Dermed er det sagt tydelig nok at Grimbergs verk har fått en ny innledning som i sine konklusjoner ikke er Grimbergs.
Så kan man diskutere hvorvidt Grimberg, hvis han hadde levet idag, ville ha kommet til lignende resultater. Hr. Svanstrøm tror nok det, i det store og hele ville Heintz og Grimberg ha funnet hverandre. Det fremheves i den forbindelse av Heintz at Grimberg skrev sitt første bind i 1925, og det er meget lenge siden.
Nu tror jeg at de fleste som kan huske litt tilbake eller kjenner diskusjonen omkring utviklingslæren, må spørre seg: var apeteorien i Heintz' utformning mindre kjent, godtatt og populær for tredve år siden enn den er idag? Dessuten levet Grimberg til 1941, stadig opptatt med å utgi sitt verk som ble uavsluttet. Har han efterlatt noe ønske om at innledningskapitlet måtte skrives om efter de funn som inntil hans død, f. eks. Andersons i China var blitt velkjente?
Det er ikke opplyst noe om et slikt ønske fra Grimbergs side, hr. Svanstrøm nevner bare det alminnelige ønske hos forfatteren – at hans verk måtte bringes «up-to-date». Det gjøres vanligvis i form av fotnoter, og det må selvfølgelig skje i nøye overensstemmelse med verkets intensjon, dets helhetssyn og metode.
Hr. Svanstrøm kommer selv inn på det egentlige kjerneproblem i denne diskusjon: «Till vilket syn på historien bekände seg Carl Grimberg?»
Etterat man gjennom ti år har befattet seg med Grimbergs historie som den ypperste kilde for historieundervisningen i skolen, er man ikke det ringeste i tvil om hvilket syn Grimberg bekjente seg til. Når man har fortalt barn i klasse efter klasse rett ut fra Grimbergs egen tekst om faraoene, om heltene ved Troja, om Cæsar i Gallien, om Luther i Worms osv., da vet man at Grimbergs metode er å la historien, berette om seg selv. Det er i beste forstand historien i fortellinger uten enhver moraliserende eller forklarende pekefinger.
Videre er det påfallende at Grimberg i det Herrens år 1925 ikke et øyeblikk, faller for fristelsen til å forklare de historiske begivenheter ut fra ett eller annet årsaksskjema med klassekampen og pengekrisen som faste rubrikker. Grimbergs historie befatter seg fremfor alt med det som stod trykt med petit i vår lærebok, det som ikke var pensum.
Cappelens forlag har meget heldig gitt verket den norske tittel «Menneskenes 1iv og historie». Det er menneskene han viser oss, både de gode og de onde, de store og de små. Grimberg er humanist i ordets gamle, gedigne betydning. Når man så føler seg forpliktet. til å gi verket en innledning om forhistorien, blir det et ganske lite kapitel med uavbrutt polemikk mot det han føler som en umenneskeliggjørelse av dette avsnitt.
Grimberg har utvilsomt vært i et dilemma når han skrev dette første kapitel. Han gjenfant ikke noe av det menneskelige fra den egentlige historie i disse zoologiske funderinger over fortidsmenneskenes liv. Og han reagerte kraftig. Kapitelet er som et surt oppstøt, og det beste hadde vel vært å la det utgå.
Det Grimberg opplevet komme seg i møte av ånd, skjønnhet og kultur i menneskehetens femtusenårige historie, det fant han ikke mange spor av i prehistorien. Skulle man skrive en ny innledning til Grimbergs verk i hans ånd måtte det være ut fra det som siden hans død er kommet av overveldende bevis for åndens rike nærvær i stenalderkunsten. Utover det kunne man bare bevege seg i Grimbergs stil hvis man var istand til å skildre den gullaldertilstand alt senere liv er fremgått av.
Paleontologien kan aldri gi oss noe svar på menneskehetens egentlige opprinnelse, den alle religioner kjenner og ethvert menneske føler nødvendigheten av å bli klar over. Hvor kommer vi fra? Når barnet spør slik, eller den voksne ut fra sin dypeste følelse, da er ikke svaret sædcellen dansende aper rundt et flammebål.
Grimberg var neppe «idealist» i historie-filosofisk forstand. Han var en «sagoberätter». Men hans saga beretter ikke om en biologisk eksistenskamp ført videre på et høyere, subtilere plan. Hans saga beretter om menneskeåndens åpenbaring gjennom historiens skikkelser; historiens drama. Han er ikke filosof, han er kunstner, og kunstneren Grimbergs syn er uforenlig med paleontologens snusbrune innledning.
---
Morgenbladet 21.10.1955:
Om den såkalte forfalskning av Grimberg
Av professor Leif Størmer
Som paleontolog og professor i historisk geologi har jeg med stigende forbauselse og adskillig bekymring fulgt diskusjonen omkring den norske utgave av dr. Grimbergs verdenshistorie. Som bekjent har Jens Bjørneboe, Øistein Parmann og Karl Brodersen, sekundert av en innsender i en svensk avis kommet i voldsom harnisk over professor Heintz' omskrivning av første kapitel i Grimbergs verk. Det tales om en direkte forfalskning og en total forandring av ånden i den opprinnelige utgave, og dette syn er til og med blitt støttet redaksjonelt i Morgenbladet.
Jeg har tatt for meg den svenske utgaven fra 1926 og sammenlignet den med det som nu er skrevet. I Grimbergs innledningskapitel som karakteristisk nok kalles: «Från urmänniskan til kulturmänniskan» forteller han på en fengslende måte om funnene av gamle mennesketyper, Neanderthalerne og Aurignac-menneskene. Han gir en saklig vurdering av de enkelte funn og diskuterer menneskets avstamning på et rent utviklingshistorisk grunnlag. Grimberg kritiserer sterkt enkelte rekonstruksjoner basert på utilstrekkelig materiale. Dette er selvsagt riktig og kjærkomment og vidner om sunn videnskapelig sans. Han fikk rett når det gjaldt Piltdownmannen - et bevisst bedrageri - men hans tolkning av Java-mennesket og Australopithecus viste
seg ikke å være riktig. Hadde Grimberg kjent til det omfattende materiale som nu finnes av Javaog Peking-mennesket og Australopithecus-arter ville han anerkjent disse eldste former like meget som Neanderthalerne og Aurignac-menneskene. Dette og andre ting måtte rettes i den norske utgaven. Det burde være innlysende at et historisk verk ikke er en rent litterær publikasjon, det skal ved siden av sin rent litterære verdi gi publikum up to date opplysning om det historiske stoff som behandles. Det har vært sagt at rettelsene kunne vært gjort i form av fotnoter, men efter å ha sett originalteksten er jeg enig i at en omskrivning var nødvendig. Dette med at professor Heintz' navn, foruten å nevnes i forordet, også burde stått over kapitlet, er av mindre betydning.
Hvori består så forfalskningen? Jeg har med min beste vilje ikke kunnet forstå at selve grunntanken i Grimbergs tekst er forandret. Både han og Heintz gir en saklig vurdering av de forhistoriske menneskefunn. Grimberg ofrer mer plass på kritikk av «vissa» rekonstruksjoner, men det skyldes først og fremst det daværende mangelfulle materiale.
For meg står saken slik: Det er Bjørneboe, Parmann og Brodersen som - med et pent ord - har misforstått ånden i Grimbergs innledningskapitel. De har heftet seg ved hans ironisering over enkelte fantasifulle rekonstruksjoner og lettkjøpte meninger, men har tilsynelatende ikke forstått
Grimbergs saklige vurdering av alle de andre fakta til belysning av historiens begynnerkapitel: «Från urmänniskan til kulturmänniskan.»
Jeg sitter igjen med en beklemmende følelse av at den hatske kritikk som er fremkommet peker lengere enn et ondsinnet angrep på professor Heintz og Cappelens forlag. De forskjellige innlegg bærer i seg mer eller mindre kamuflerte angrep på utviklingslæren, på ideen om en organisk sammenheng mellom livsformene (et syn som nu deles av praktisk talt alle forskere). Videnskapelige resultater om de eldste menneskeformer og menneskenes avstamning passer øyensynlig ikke inn i en antroposofisk livsanskuelse. Enhver får tro som han vil, men jeg anser det meget alvorlig om vårt videnskapelige arbeide skal latterliggjøres og nedvurderes fordi resultatene ikke passer for et bestemt syn. Det er en forskers selvfølgelige plikt å legge frem de resultater som han eller andre har nådd frem til, det være seg små iakttagelser eller omfattende slutninger. Det er gjennom en syntese fra detaljene til helheten at vår sivilisasjon, ja, vår kultur er vokst opp, ikke omvendt.
Det er grunn til å ta sterk avstand fra form og innhold i den kritikk som er kommet, men det som er særlig beklagelig er at Morgenbladet - som regnes for et kulturorgan - har gått god for påstanden om en regulær forfalskning og i publikums øyne har stått fadder til de angrep som griper langt utover denne spesielle sak.
---
Så forlot debatten avisspaltene for en stund og fortettet seg til direkte konfrontasjon mellom partene på et debattmøte på Blindern. Vi gjengir referatene i Morgenbladet og Dagbladet. De ellers så taleføre og debattglade antroposofene hadde kanskje ikke en heldig hånd med sine innlegg den kvelden. Her gjengis først hva den daværende journalist i Morgenbladet, Kjell Arnljot Wig refererte fra debatten.
Morgenbladet 9.11.1955
KAOTISK BLINDERN-DISKUSJON
I GRIMBERG-SAKENS KJØLVANN
Det var storm i luften og pakk fullt hus i det store fysiske laboratorium på Blindern igår
Det var Realistforeningen på Blindern som hadde arrangert møtet - med gnistene efter Grimberg-debatten ennå fykende i luften. Som innleder hadde man invitert zoologen, cand. real Nils Gustav Hertzberg, lærer ved Rudolf Steinerskolen i Bergen og en av dem som i en årrekke har gjort utviklingslærens problematikk til sitt spesialfelt.
En lang rekke kjente størrelser fra begge «leirer» var å se i salen. Men den ladede atmosfære fikk aldri noen utløsning, og stormen uteble. Flere ulykksalige momenter, ikke minst en utsøkt klosset møteledelse gjorde at debatten fra første stund kom inn i et vrangt spor, og innleggene førte lenger og lenger bort fra de kjernespørsmål som kunne fremkalt våpenklirr og gjort møtet til en suksess. Nu ble det bare et forvirret og ubestemmelig protoplasma av innlegg uten samlende konturer.
Først efter tre og en halv time sørget en av debattantene, Johan Galtung, for å rense luften for en del av den oratoriske og møtetekniske ballast som da holdt på å gi møtet en nærmest skandaløs vending. Men debatten var da kommet så langt ut på skråplanet at det var for sent å få den helt på rett kjøl. Inntil da hadde innleggene vært preget av naturvidenskapelige spesialspørsmål, som bananfluen, mutasjoner, kromosomlære osv., og først og fremst en beskrivelse av de fenomener den «gjengse» utviklingslære benytter i sin metodikk.
Efter den utvikling møtet tok, er det hensiktsløst å gi noe referat i egentlig forstand av debatten. Mer nærliggende kan det være å beskrive møtet som et av de videnskapelige fenomener man i så rikt monn opptok tiden med å beskrive. Beskrivelsen ville gi et eiendommelig bilde av tilstander og utvikling innenfor Realistforeningen, med en møteledelse som i sjelden grad savnet sans for realiteter. Kvelden var et mønster på hvordan det går når et diskusjonsmøte savner enhver forsvarlig møteledelse.
Flere ganger gikk det så langt at man fra galleriet måtte be om ordet til dagsorden for å få reddet seg unna de verste utskeielser.
Foredragsholderen, cand. real. Hertzberg, var medskyldig i forvirringen for så vidt som han brukte nesten hele sin tid på å gi bakgrunnen for den gjengse utviklingslære, og bare i noen minutter til slutt kom inn på antroposofenes avvikende grunnsyn - om menneske som den almene grunnform. Første ««opponent», professor Heintz, grep øyeblikkelig fatt i denne svakhet, og startet en regelrett eksaminasjon av foredragsholderen under påberopelse av at man måtte ha større klarhet for å skjønne hvor han ville hen.
Denne debattmetode lot dirigenten passere helt til det ble grepet inn fra salen. Fra antroposofenes side forsøkte Karl Brodersen å rive debatten løs fra den naturvidenskapelige fagterminologi og få den konsentrert om mennesket. Dette tidligste forsøk på å kjøre opp med en «tankeställare» mislyktes forsåvidt som diskusjonen nu først for alvor dampet inn i et villniss av spesialtemata innenfor embryologi, paleontologi, evolusjonistiske lovoppstillinger med det ontogenetiske prinsipp osv.
Eilif Dahl holdt et langt foredrag om forskjellige former for videnskapelig opposisjon og konkluderte med å sidestille antroposofene med såkalte «vinkeltredelere». Hr. Sæbø gav et meget langt og underholdende kursus i empirisk metodikk, krydret med anekdoter fra kateteret, Kolbotn og Kaffistova. Amanuensis Kristian Horn rekapitulerte i et helt kvarter endel av de mange grener innenfor biologien og oppholdt seg særlig lenge ved mutasjoner, ledsaget av tegninger på tavlen o.s.v
Litt for klokken 23 - dvs. i den ellevte time - så det ut til at man begynte å komme til saken, men Morgenbladets medarbeider måtte da dessverre forlate møtet - med en følelse som kjennes særlig beklemmende efter så vidt mange timer: følelsen av å ha gått feil.
KAWI.
---
Den samme debattkveld ble referert i Dagbladet av Karl Emil Hagelund. Han viste et adskillig sterkere subjektivt engasjement, idet han gjorde det tydelig at avisen stod klippefast på universitetsvitenskapens grunn.
Dagbladet 9.11.1955:
Antroposofiske kvaksalvere i rabaldermøte på Blindern
«En usynlig formkraft har materialisert seg i mennesket.»
Ernst Sørensen & Co. stanger hodet i veggen i angrepet på utviklingslæren
Mannutjevningen mellom antroposofene og realistene på Blindern i går
Dette fikk katastrofale følger for debatten til å begynne med. Professor Heintz måtte derfor i sitt innlegg begynne å eksaminere Hertzberg, og pådro seg en kraftig korreks fra Ernst Sørensen. Sørensen stakk plutselig hodet ut fra et sideværelse til auditoriet og ropte inn til Heintz:
- Dette er ingen eksaminasjon av studenter, professoren får komme med det han har på hjertet, så skal vi svare ham etterpå!
KRAFTEN BAK UTVIKLINGEN
For å få tak i hvor antroposofene står, skal vi ta for oss tre innlegg. Det er innleggene til Dan Lindholm, Karl Brodersen og Ernst Sørensen.
Lindholm begynte med å beklage at innlederen hadde vært så uklar. Til gjengjeld ville Lindholm forsøke å gi salen et inntrykk av hva antroposofene mener:
Steiner hadde tenkt igjennom alt det naturvitenskapen ved århundreskiftet hadde funnet ut om menneskets avstamning. Han var enig med vitenskapen slik den fremstilte utviklingen i brede trekk. Men Steinar hadde utviklet også andre erkjennelsesevner, og dette satte ham i stand til å se det ensidige i den materialistiske tolkning av denne utviklingen som vitenskapen ga. Opp gjennom hele utviklingen kan vi - hvis vi stiller oss åpent til Steiners erkjennelsessystem - fornemme mennesket som idé. Denne ideen er til stede fra begynnelsen av. Den materialiserer seg imidlertid ikke før utviklingen er nådd et visst stadium. Dette omfattende vesen som er til stede fra begynnelsen i usynlig form, inneholder i seg alle andre former for liv, fra urcellen og opp til de høyere dyrearter og primitive apemennesker og menneskeaper. Så plutselig - materialiserer dette vesenet seg, og vi kommer fram til det vi i dag kaller det moderne empiriske menneske.
ANTI-MATERIALISME
Vi tar for oss litt av innlegget til Karl Brodersen.
- De resultater som naturvitenskapen i forrige århundre kom fram til - spesielt gjennom Darwins arbeid - var grunnlaget for den materialistiske livsanskuelse som ble toneangivende. Det var ikke naturvitenskapens hensikt direkte, men det ble slik. Denne materialisme er det vi antroposofer reagerer mot, og dette ensidige mekanistiske og materialistiske synet på virkeligheten er nå i ferd med å bli passé. Åndsvitenskapen gjennomtrenger virkeligheten.
STEINER KREVER ØVELSE
En ytterligere utdypning av dette fulgte i innlegget til Ernst Sørensen. Han gikk inn på Steiners metode. Det er en øvelsesakt som en selv må aktivt inn på. Ellers blir det bare tørre ord og teori. Men går en fullt inn i hans idéverden, er det også - når det gjelder utviklingslæren - mulig å oppleve den usynlige formkraften som i utviklingen manifesterer seg som en rett oppadstigende kim-linje, mens dyreartene støtes ut til siden.
Sørensen rettet også kraftig kritikk mot vår tids måte å tenke på - også når det gjaldt den naturvitenskapelige forskning, og etterlyste en idé som vil lære oss å tenke i levende helhetsstrukturer. Det var dette Rudolf Steiner vil lære oss.
REN SPEKULASJON
Dermed ble det da klart for forsamlingen hva antroposofene mener med utviklingslære. Flere debattanter grep inn mot dette synet, og påpekte at det ikke var mulig for naturvitenskapen å anerkjenne dette som vitenskap. På det mest sentrale punkt i sin virkelighetsoppfatning, postulerer antroposofene et usynlig omfattende vesen som er bærer av ideen mennesket. En slik arbeidshypotese er umulig for naturvitenskapen. Den kan aldri finne materiale som kan gi en empirisk forklaring på et slikt fenomen. Det fins ikke et eneste holdepunkt i de fossile lag som kan gi støtte for en slik teori, teorien er ikke vitenskap, det er ren og skjær spekulasjon, formet av folk som synes at det naturvitenskapelige syn på mennesket ikke er smigrende nok, og derfor må finne på noe som er bedre.
VESTENS KULTURARV
Eilif Dahl ga en kort beskrivelse av den vitenskapelige metode slik den hadde utviklet seg fra grekernes matematikk og fram til den moderne naturvitenskap. Dette er den viktigste kulturarv Vesten har å by på, og en kultur som kommer etter oss kan ikke kaste vrak på dette. Dahl kom også inn på opposisjonen mot vitenskapen og skilte mellom en reell opposisjon og det han sammenfattet under betegnelsen «vinkeltredelere», folk som hårdnakket nekter å høye seg for det som virkelig er utredet av vitenskapen. Den psevdovitenskapelige opposisjon er lett å avsløre. Når den blir stilt overfor konkrete spørsmål fra utredede områder, løper den fra sine argumenter og leter etter nye. Og den kan også finne autoriteter som støtter sin sak. Det er mange vitenskapsmenn rundt om i verden som har utført godt arbeid i sin ungdom, men som i sine senere år har gitt seg spekulasjonen i vold. Rudolf Steiner var en slik mann.
KVAKKSALVERE?
På tross av det, uheldige og til dels uklare forløp debatten på Blindern i går
K. E. H.
Avisartikkelen var forsynt med et bilde av Ernst Sørensen med underteksten: ”Jeg tror fordi det er absurd”. Men disse ord som tilskrives middelalderteologen Tertullian, er snarere det motsatte av det Sørensen stod for. Å tillegge ham en slik oppfatning ”er ren og skjær spekulasjon” for å bruke Hagelunds eget uttrykk.
---
Vi vil som avslutning på disse spredte innlegg fra Grimberg-debatten gjengi en aviskronikk av Aasmund Brynildsen. Han hadde tidlig i livet begynt å lese Steiners skrifter som han hadde fått fra sin onkel Alf Larsens rikholdige bibliotek. Men den høyrøstede misjonsiver fra onkelen ble for mye for den unge Aasmund. Han fikk trang til å finne sitt eget ståsted og voktet seg vel for å bli betegnet som antroposof. Likevel virket han gjerne i samarbeide med antroposofene i tidsskriftene Janus og Spektrum. Helt fra ungdomstidens Janusartikler til sin død i 1974 utfoldet han seg som en begavet kulturfilosof med en spirituell orientering. Nedenstående artikkel er et eksempel på hvordan med sin gjennomtrengende tankekraft formulerte sine innsikter om oversanselige fenomener. Han får svar fra professor Anatol Heintz.
Morgenbladets kronikk 11.10.1956:
Naturvidenskapen og Mennesket
Av Aasmund Brynildsen
Professor Anatol Heintz fremhever i sitt innlegg i anledning av min kronikk «I dyrets bilde» at det er meningsløst å diskutere om hvorvidt mennesket er «bare et dyr, et dyr, eller noe vesensforskjellig fra dyrene», før man er klar over hva man snakker om. Dette er naturligvis riktig, og derfor gjorde jeg også i min kronikk oppmerksom på det. Jeg skrev at man selvfølgelig kan betrakte mennesket ut fra en rent biologisk synsvinkel, men at man da på forhand foretar en reduksjon av objektet for sin betraktning, fordi fenomenet «menneske» ikke eksisterer bare som rent biologisk fenomen, men som et vesen der er knyttet til en bevissthetsdimensjon som vi ikke finner noe annet sted i naturen. Når biologene taler om mennesket som et pattedyr, taler de i virkeligheten om en abstraksjon - jeg skriver uttrykkelig en abstraksjon, noe som er trukket fra, eller ut av objektet som helhet, nemlig mennesket med dets velgende, vurderende og erkjennende bevissthet, med dets historie, med alle dets ikke-biologiske behov, kort sagt: det kulturskapende menneske. (Og kjenner vi overhodet noen annen mennesketype enn den kulturskapende, det vil si: skapende en livsform som ikke er fullstendig naturbundet, slik som dyrets?) - Det er alt for trivielt og overfladisk å fastslå at for eksempel religiøse og etiske forestillinger bare er «påstander» som ikke støttes med «rent objektive og videnskapelige kjensgjerninger». Det en videnskap om mennesket har å gå ut fra er den objektive og videnskapelige kjensgjerning, at mennesket, som Heintz selv sier: «fra tidens morgen» bare har eksistert med en eller annen form for slike forestillinger, som altså er integrert dets vesen og er uttrykk for dets egenart og dets spesifikke behov. Før professor Heintz som videnskapsmann tillater seg å se bort fra religionen og etikken som uten virkelig betydning for et videnskapelig menneskebilde, får han først bevise for oss at de bare er overbygninger hos et primært biologisk vesen. Hvis han ikke kan det, blir han nødt til å regne med dem som avgjørende vidnesbyrd om noe spesifikt menneskelig - hvor lite fenomenet enn måtte smake ham personlig.
Men det er slett ikke nødvendig å velge akkurat religionen eller etikken for å fremheve det spesifikt menneskelige – det ligger jo her nærmere for hånden å velge videnskapen: Hvordan skal videnskapen, det behov som har frembragt den, kunne beskrives som en biologisk funksjon, som noe der har utviklet seg fra dyrestadiet? Konsekvente og meget modige materialister og evolusjonister har virkelig forsøkt å gi en slik beskrivelse også av videnskapen - og er da
naturligvis kommet til at den er utviklet som et redskap til makt og sikkerhet, trygghet....
Som en i siste instans biologisk funksjon må den jo også tjene et biologisk behov. Jeg kaller disse evolusjonister meget modige, det skal jo mot til å rive grunnen bort under seg selv, og det er det de gjør med sin biologiske betraktningsmåte. Den grunn videnskapen bygger på er evnen til objektivitet, og hvis videnskaper ender med å beskrive seg selv som utslag av det motsatte av objektivitet, nemlig som et redskap i subjektets maktkamp og livsutfoldelse, ja så er altså den videnskapelige selverkjennelse identisk med selvmord. Det biologiske synspunkt på åndslivet stiller ikke minst utviklingslæren i et farlig grelt lys: Den er jo som skapt til å legalisere samtidens imperialisme og hensynsløse utnyttelse av de primitive folk, «som lever så å si på dyrestadiet» - hele utviklingslæren er da kanskje - videnskapelig beskrevet! - ingenting annet
enn det imperialistiske og maktgale moderne menneskes «intellektuelle overbygning»? -
Dette triste resultat er karakteristisk for alle materialistisk infiserte teorier, de trekkes selv
ned i den malstrøm av relativisme de postulerer.
Det er virkelig en meget farlig, en selvmorderisk tankegang evolusjonstroende videnskapsmenn gir seg inn på i det øyeblikk de ser seg tvunget til å trekke konsekvensene av sine evolusjonsteorier og beskrive hele mennesket som et biologisk fenomen. Professor Heintz rykker tydeligvis tilbake for denne konsekvens, han vet ikke riktig hvilket ben han nu skal stå på: Han fremhever naturligvis at der rent biologisk ikke er noen vesensforskjell mellom oss og andre pattedyr. Nei, la så være, jeg har heller aldri påstått at det er det. Når han så vender seg til menneskets psyke, finner han også her dyptgående overensstemmelser, (hvilke sier han ingenting om), men ender dog med at det ikke kan være tvil om at forskjellen er «meget betydelig» og personlig tror han at foreløbig «kan man ikke uten videre si at her foreligger det også bare en gradsforskjell». Denne tro er vel ingen vilkårlig tro, den grunner seg sikkert på nøkterne overveielser av fakta.
Med en slik tro står en videnskapsmann som professor Anatol Heintz virkelig i en vanskelig situasjon. Situasjonen er denne: Da det nu er noe så nær et dogme at man ikke kan skille mellom legeme og sjel, og da man jo ikke uten videre kan se bort fra menneskets sjelelige egenskaper, men må forsøke å få dem med i helhetsbildet, må den prinsipielle forutsetning for alle hittidige evolusjonsteorier være at de sjelelige og åndelige fenomener ved mennesket også har utviklet seg av dyrestadiet - at der bare er en gradsforskjell. Men denne påstand i utgangspunktet kan aldri bli bevist ad naturvidenskapelig vei, den unndrar seg aldeles den nuværende videnskaps sannhetskriterier. Sett ut fra disse kriterier for «objektive, videnskapelige kjensgjerninger» er denne påstand akkurat like lite bevisbar som påstanden om en udødelig sjel eller en skapelse i Guds bilde. Man kan si at påstanden er en fruktbar arbeidshypotese, men en arbeidshypotese som ikke har noen utsikt til videnskapelig bevis må det være noe i veien med. Påstanden reduserer evolusjonsteorien fra å være en videnskapelig teori til å være en spekulativ idé. (Dette hele tiden under forutsetning av at man går ut fra at det ikke er mulig a skille mellom en fysisk og en sjelelig-åndelig virkelighet.) Til dette kommer altså at påstanden er katastrofal for vår oppfatning av selve grunnlaget for videnskapen.
Men hvis man, som nu professor Heintz, er fristet til å godta virkeligheten slik den faktisk viser seg for vår erfaring og i vår eftertanke, nemlig som en virkelighet hvori der består en meget klar vesensforskjell mellom dyr og menneske - da må man, hvis man vil beholde forestillingen om en biologisk utvikling, oppgi dogmet om det sjelelige og åndelige som en eller annen art funksjon av det fysiske, og anta at der i mennesket på et visst tidspunkt av utviklingen har gjort seg gjeldende en virkelighet, en kraft som ikke er av dyrisk, ikke av rent biologisk opprinnelse. Man må med andre ord anta at bevissthetsdimensjonen er noe som kommer i tillegg til den biologiske, og at dens virkelighet er av objektiv art . Det vil si at ideen om den rent biologiske utvikling fra dyrets til menneskets legeme bare blir videnskapelig og erkjennelsesteoretisk holdbar ut fra et spiritualistisk grunnsyn, mens den blir uvidenskapelig, og teoretisk fører seg selv ad absurdum, ut fra det materialistiske virkelighetsbilde den hittil har arbeidet med - den materialisme som er skyld i den i sannhet «eiendommelige situasjon» som professor Heintz besværer seg over: at man nu diskuterer om hvorvidt mennesket er et dyr eller ikke.
Hvis videnskapsmennene ikke stort sett tenkte ut fra det gamle materialistiske virkelighetsbilde ville de ikke uten videre omtale mennesket som et pattedyr, men de ville si: Biologisk står mennesket dyret nær. Men mennesket åpenbarer noe som vi ikke finner noe sted i dyreriket, og som det altså ikke på forhånd gis noen grunn til å anta stammer fra dyrets verden: Som biolog beskjeftiger jeg meg strengt tatt bare med dyret, og når jeg taler om mennesket som et pattedyr, er det av praktiske grunner og må ikke misforståes: Mennesket er ikke et pattedyr. Mennesket som sådant unndrar seg min disiplin, det unndrar seg overhodet enhver disiplin som bare beskjeftiger seg med de fysiske og biologiske fenomener. Det er i arbeidet med disse fysiske fenomener naturvidenskapen har utviklet sine metoder om sin tenkemåte. Overfor den virkelighet som møter oss i mennesket er det nødvendig å utvikle nye metoder og en ny tenkemåte, hvis man vil forsøke å gjøre den til gjenstand for objektiv forskning.
Men slikt hører man ikke forskerne si og derfor må man gå ut fra at de fleste av dem fremdeles er bundet til den gamle materialistiske filosofi, enten de nu er seg det bevisst eller ei. Men denne filosofi betyr en fornektelse av hele videnskapens teoretiske grunnlag.
---
Morgenbladet 16.10.1955:
Naturvidenskapen og Mennesket
Av professor Anatol Heintz
I «Morgenbladet» av 11/10 kommer Aa. Brynildsen med en kronikk som kommenterer mitt innlegg av 3/10. Jeg tror at en imøtegåelse av hans synspunkter vil bli til liten glede både for ham selv og for leserne. Han går nemlig ut fra sin overbevisning om at mennesket er «et vesen der er knyttet til en bevissthestsdimensjon» - en trossetning som hverken lar seg bevise eller motbevise videnskapelig. Enhver objektiv diskusjon er således utelukket.
Imidlertid vil jeg rette på en misforståelse som sikkert skyldes en uklarhet i min forrige artikkel. Brynildsen nevner at jeg «rykker tydelig tilbake for» konsekvensene ved å «beskrive hele mennesket som et biologisk fenomen». Det gjør jeg på ingen måte! Tvert imot mener jeg at det er den eneste vei å gå hvis man vil forsøke å lære å kjenne og forstå mennesket. Da jeg i min forrige artikkel skrev at jeg personlig tror «at foreløbig kan man ikke uten videre si her (i psykisk henseende) foreligger det også bare en gradsforskjell» mellom mennesker og dyr, så ville jeg bare fremheve at hva menneskenes psyke angår, hersker det foreløbig ikke full enighet mellom forskerne. Jeg «tror» altså ikke at mennesket i psykisk henseende er vesensforskjellig fra dyrene, selv om forskjellen her er betydelig, men jeg «tror» at spørsmålet for øyeblikket ikke kan besvares med sikkerhet. Alle de kommentarer og konklusjoner som Brynildsen knytter til den misforståelsen, har altså intet med mitt syn på saken å gjøre.
Brynildsen er interessert i å få vite hvilke dyptgående uoverensstemmelser det finnes i psykisk henseende mellom dyr og mennesker. Jeg vil anbefale ham å lese en av de tallrike bøker om dyrenes psykologi, som er publisert i de senere år (f. eks. i «Pelican Book», H. Munro Fox: «The Personality of Animals» eller D. Kratz: «Animal and Men»). Jeg håper han i disse bøker vil finne kjensgjerningene som vil forandre hans tro på at mennesket er en skapning som er «knyttet til en bevissthetsdimensjon».
***
Med dette siste innlegg gjorde professor Heintz det helt klart at det ikke er vitenskapelig holdbart
å tilkjenne mennesket en bevissthetsdimensjon. Ville han da som representant for menneskeslekten frakjenner seg selv ethvert snev av bevissthet? Man kunne spørre seg om hans ensidige teori er uttrykk for det.
Men la oss heller si det slik: Vi er tilbake til de tanker som vi innledet vår gjengivelse av debatten med i Libra nr. 4, 2002, der vi pekte på de to grunnholdninger: blikket mot sanseverden på den ene side og oppmerksomheten mot tenkningens verden på den annen side.
Naturforskeren har blikket mot de ytre empiriske fakta og har øvet sin sanseiakttakelse i mange års omgang med naturfenomenene, men det er ingen selvfølge at evnen til å bevege seg i rene ideer er tilsvarende sterk. En antroposof eller spirituelt orientert person vil ha øvet seg i idédannelse og bl.a. dyrket opp de tankeområder som gjelder forholdet mellom menneskets åndelige, sjelelige og legemlige natur, men spørsmålet er om antroposofen har øvet den samme iakttagelsesstyrke overfor de ytre naturfenomener. Enkelte har det, andre ikke. Den gyldige erkjennelse blir først til når tenkningen innefra utvikler det begrep som svarer til iakttagelsen.
De norske antroposofene den gangen hadde ingen akademiske grader å vise til i biologi, paleontologi osv. og da ble de ikke tilkjent rett til å uttale seg om menneskets egenart. De følte nok at de ble feiet av banen. I et tilbakeblikk på disse stridens år skrev Karl Brodersen: «I sluttet tropp sto naturvitenskapens representanter vakt om det rådende neo-darwinistiske syn på saken. Det måtte man ikke tvile på, det sto ikke til diskusjon. Og fra de humanistiske vitenskaper kom det ikke et ord til forsvar for menneskets verdighet! Selv de som så med en viss velvilje på vår sak, ville ikke ha noe med oss å gjøre. Vi var «varg i veum», vi var med våre meninger uønsket i norsk kulturliv, - og da hjalp det lite å ha rett....Selvfølgelig sto hverken vår innsikt eller våre krefter i noe rimelig forhold til den oppgave vi hadde stillet oss. Hvordan skulle vi kunne stanse, enn si snu en strøm som så bred og mektig førte kulturen mot sin undergang?»
(Fra boken «André Bjerke, i lek og alvor», Dreyer 1982)
Libra 1-2, 2004
