*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

HENRIK IBSEN OG KEISER JULIAN
Av Peter Normann Waage

I

Store forfattere etterlater seg ikke bare bøker. Mer eller mindre mot sin vilje blir de opphav til en hel hærskare filologer, litteraturvitere og eksperter som bruker mesteparten av sitt liv til å forske i og tolke deres forfatterskap. Men om professorenes beundring er aldri så stor, er det alltid minst ett område der de føler seg suverene i forhold til forfatteren: Naturlig nok kan ikke den produktive kunstner ta doktorgrad på seg selv, og er derfor aldri helt til å stole på når han uttaler seg om sitt eget verk. Goethe og Strindberg satte begge sine naturvitenskapelige sysler høyere enn sin diktning. Tolstoj fremhevet sin filosofi og sin "nye kristendom", men alle huskes de først og fremst på grunn av sitt skjønnlitterære forfatterskap.
Og Henrik Ibsen, han hadde også sine fikse ideer om det han bedrev. I et brev til Ludvig Daae fra februar 1873, skriver han:
Det arbejde, jeg nu utgiver, bliver mit hovedværk. Det fører titelen: "Kejser og Galilæer" og indeholder 1) "Cæsars frafald", 2) "Kejser Julian". ( ... ) Stykket behandler en brydning mellem to uforsonlige magter i verdenslivet, som til alle tider vil gentage sig, og på grund af denne universalitet kalder jeg bogen "et verdenshistorisk skuespil". Forresten findes der i karakteren Julian, ligesom i det meste af hvad jeg i de modnere år har skrevet, mere åndeligt gennemlevet, end jeg gider gøre publikum rede for. Men det er på samme tid hel, fuld realistisk digtning; jeg har set skikkelserne for mine øjne i tidens lys, - og vil håbe at læserne gør det samme.
Men at dette skulle være Ibsens hovedverk, synes ingen å ha tatt synderlig hensyn til.
På Universitetsbiblioteket i Oslo finnes et eget rom med litteratur om Ibsen; nesten hvert av de øvrige skuespill fyller metervis med bokhyller. Om Keiser og Galilæer det knapt 30 cm. Dette er så meget mer forunderlig fordi Ibsen ikke bare gjennom hele sitt liv fastholdt at dette var hans hovedverk, i et brev til Fredrik Hegel fra juli 1871 skriver han dessuten:
Jeg er i fuldt arbejde med "Kejser og Galilæer". Den positive verdensanskuelse, som kritikerne så længe har afkrevet af mig, skal man her få.
Også at stykket skulle inneholde hans positive verdensanskuelse, påsto Ibsen helt frem til sin død. Imidlertid levet han her som ellers opp til betegnelsen "den nordiske sfinx", for til samtidens og ettertidens store irritasjon, er stykket svært så gåtefullt, og tilsynelatende ender det uten at noen av dets gåter blir løst.
Vi skal i det følgende likevel forsøke å avlure dikteren hans hemmelighet, samtidig som vi vil se om ikke stykket faktisk er hans hovedverk. Det slynger seg nemlig forbindelseslinjer fra Keiser og Galilæer frem til hans siste "dramatiske epilog", Når vi døde våkner, og tilbake til hans første publiserte skuespill, Catilina, som også henter sitt emne fra romertiden. Selv står Keiser og Galilæer også kronologisk som det sentrale verk fra Ibsens hånd. Han skrev like mange stykker før som etter dette.
I vår jakt på Ibsens positive verdensanskuelse blir det nødvendig å gjøre avstikkere til den historiske Julian, til Ibsen selv, hans øvrige produksjon og til hans samtid. Og fordi Keiser og Galilæer er såvidt lite kjent, vil jeg dessuten gi et resymé av selve stykket. Jeg ber leseren bære over med en noe kronglete innledning, og ikke minst med den Readers Digest varianten av Ibsens hovedverk som avslutter den. Jeg tror imidlertid det er bryet verd å se litt nærmere på dette drama; om ikke Ibsen er uttømt med festtaler og historiske minnesmerker, så er det her hans aktualitet først og fremst kommer tilsyne. Paradoksalt nok, for tilsynelatende er stykket et rent historisk drama. Men som vi skal se, Julian den frafalne var så langt fra noen museumsskikkelse på Ibsens tid, og som det forhåpentlig vil lykkes meg i å vise, så fortjener Ibsens drama på ingen måte å støve ned i bibliotekene.
Det er kanskje mer aktuelt nå enn da det ble skrevet.

II

Keiser og Galilæer handler om den romerske keiser Julian (f. 332, d. 363). I 361 etterfulgte han Konstantin den Stores bror, Konstanzios, som keiser, og forsøkte i sin korte regjeringstid å gjeninnføre den romerske og greske gudedyrkelse i riket. Til tross for at det bare var tredve år siden Konstantin hadde erklært kristendommen som statsreligion, viste dette seg fullstendig umulig, og Julian fikk tilnavnet "Apostata" (den frafalne). I likhet med andre av datidens motstandere mot kristendommen, kalte han Kristus for "Galilæeren" ("Mannen fra Galilæa"), og hans tilhengere for "galilæere".
Selv betraktet han seg mer som filosof enn som keiser, og sammenlignet seg gjerne med Marcus Aurelius. Han utfoldet en temmelig stor litterær aktivitet, og de fleste, om ikke alle, av hans skrifter er bevart. Gjennom dem fremstår han som en tenker vel bevandret både i den greske logos-filosofi og den jødiske lære om Sofia, den guddommelige visdom. Vi har også endel mer kuriøse, polemiske pamfletter etter ham, rettet mot galilæerne. Et av dem dukker opp i Ibsens drama: Mot skjegg-haterne. Skjegget var filosofenes kjennemerke, tilhengerne av den nye tro gikk skjeggløse.
En rekke samtidige beretninger om ham er bevart, blant annet forfattet av hans ungdomsvenn, den senere biskop Gregor av Nazianz og en krønike skrevet av Ammianus Marcellinus, som fulgte med på felttoget mot perserne og var vitne til Julians død.
Også andre av hovedpersonene i Ibsens drama er tegnet etter historiske forbilder. Mystikeren Maximos, som spiller en nesten vel så viktig rolle som Julian selv, har en av Julians læremestere som modell. Han var en vismann vel bevandret i Østens mystikk som ble henrettet for vranglære og magi noen år etter Julians død.
Julian regjerte som romersk keiser i knappe 20 måneder, men hans kamp mot kristendommen syntes like aktuell 1500 år senere. Allerede Voltaire hadde brukt ham som "en fane" i opplysningstidens kamp mot kirken og den mørke overtro, og det 19. århundre kom til å oppleve en veritabel Julian-feber, der forfattere fra de forskjelligste leire kappedes om retten til å sikre hans ettermæle.
I 1812 utkom i Leipzig August Neanders monografi, Ueber den Kayser Julianus und sein Zeitalter, der Julian beskrives med stor sympati og forståelse, til tross for at forfatteren er professor i teologi. Neander gjentar sin oppfatning av Julian i noe modererte former i sin bredt anlagte Allgemeine Geschichte der christlichen Religion und Kirche (Hamburg 1825-31), og hans syn var det autoritative inntil midten av århundret. Da utga tre andre teologer med høyst forskjellige grunnsyn hvert sitt skrift for å tilbakevise Neander:
David Friedrich Strauss tegner i sitt foredrag Der Romantiker auf dem Throne der Caesaren, oder julian der Abtrünnige (Mannh. 1847) et bilde av Julian som den bakstreverske regent uten evne til å se hva som var rett i tiden. Johan Auer beskriver i Kaiser Julian der Abtrünnige im Kampfe mit den Kirchenvätern seiner Zeit (Wien 1855) Julian som en slu og ondsinnet kristendomsforfølger, og A. de Broglie ser i sin L`Eglise et L`Empire Romain au IV siecle Julians liv og tragiske endelikt som et bevis på hedendommens dekadens og Julian selv som en Guds svøpe over de splittede kristne. Dette verk ble autorisert av paven.
I 1869 fulgte et lite skrift av Ernst Zeidler, Der Kaiser Julian und seine Reaction, der det tragiske faktum fremheves at en så høysinnet karakter
som Julian kunne skusle bort sine krefter i en så håpløs kamp som den han førte.
I 1873 utga Ibsen sitt skuespill, og i 1896 bearbeidet den russiske forfatter Dmitri Meresjkovskij Julian-temaet i sin trilogi Kristus og Antikrist. Liksom hos Ibsen blir den frafalne sett på som en som forsøker å skape en syntese av hedendom og kristendom, "det tredje rike", men for Meresjkovskij er det Russland som kommer til å fullende denne syntese og fremstå som det forjettede land.
Denne korte oversikten er langt fra fullstendig, men den er tilstrekkelig til å vise i hvilken grad Julian levet med i det 19. århundrets idédebatt. Så når Ibsen velger å fremlegge sin positive verdensanskuelse i form av et historisk drama om Julian den frafalne, velger han dermed en hovedperson som i påfallende liten grad var historisk i dårlig forstand. Ja, emnet syntes så forslitt at da Georg Brandes fikk vite at Ibsen arbeidet på et Juliandrama, skrev han et advarende brev til ham:
Æmnet Julian er sikkert et af de interessanteste for en Digter, men frembyder tillige en Vanskelighet som faa andre poetiske Sujette frembyde. Læseren vil nemlig i et saadant Værk søge mere end en poetisk Skildring, han vil vente at finde et Indlæg for eller imod bestaaende Samfundsmagter. Det har været den stakkels Julians Skæbne at blive brugt som Fane.
Men Ibsen ønsket slett ikke å begrense seg til en poetisk skildring, selv om han nok heller ikke kom til å bruke Julian som en fane i Brandes' forstand.
Keiser og Galilæer et verdenshistorisk skuespill ble offentliggjort i 1873, men Ibsen hadde arbeidet lenger med det enn noen av sine andre stykker. Selve ideen ble konsipert straks han kom til Roma i 1864 og han var meget nøye med sitt historiske kildestudium.
I brevet til Hegel fra juli 1871 ber han om bøker på dansk hvor det faktiske er noenlunde utførlig behandlet. Avslutningsvis skriver han:
Neanders tyske værker om denne genstand har jeg; D. Strauss har jeg også; men hans bok indeholder kun raissonerende galskap, og den kan jeg selv præstere. Det er fakta jeg behøver.
Og det synes som om han fikk tak i hva han søkte, for da stykket var ferdig, skrev han til Edmund Gosse:
Jeg har holdt mig strængt til det historiske; jeg har set det alt foregå, ligesom for mine øjne, og således gengiver jeg det. Og dog ligger der megen selvanatomi i denne bog.
Ibsen har brukt sine kilder flittig. Selv hendelser som man ved første øyekast skulle tro var dramatiske effekter, såsom at et plutselig jordskjelv styrter et Apollontempel i grus idet Julian skal inn og ofre, og at et annet jordskjelv setter en stopper for hans forsøk på å gjenreise templet i Jerusalem, finner vi igjen i Ammianus' krønike. Imidlertid gjenstår den indre handling, det vil si den side av personer og hendelsesforløp som ikke uten videre lar seg utlede av kildene, uten at de derved behøver å være mindre sanne. Personenes psykologi og det idéinnhold som gjennom dem trer frem i dramaet er Ibsens ektefødte barn, den "raissonerende galskap" han vil klare selv. Paulus Svendsen betegner i sin bok Gullalderdrøm og utviklingstro (Oslo 1979) denne idé som "drømmen om det tredje rike", og han redegjør for denne forestillings historie og forvandling fra antikken til Ibsens tid. Vi vil så langt si oss enige i at Ibsens "positive verdensanskuelse" er et budskap om "det tredje rike". Imidlertid blir intet klarere av dét, for "det tredje rike er den store hemmelighets rike", som det står i dramaet.

III

For at vi ikke skal vikle oss fullstendig fast i alle de løse tråder som nå er spunnet og forsvinne i hemmelighetenes halvmørke, er det nødvendig med et resymé av selve skuespillet. Igjen minner jeg om at et slikt resymé ikke på noen måte kan erstatte lesning av selve teksten, ikke minst på grunn av den poesi som Ibsen behandler temaet med, og de hendelsesforløp og de linjer vi her må la ligge.
Egentlig består Keiser og Galilæer av to skuespill, hvert i fem avdelinger: Cæsars frafall, som omhandler tiden fra 351 til 361, og Keiser Julian, som strekker seg fra desember 361 til juni 363.
Cæsars frafall åpner påskenatt i Konstantinopel. Inne i kirken lyder lovsang, utenfor mishandler noen kristne en hedensk frukthandler, for så å begynne å krangle seg imellom om hvem som representerer den rette dogmetro. Hoffet kommer i stort opptog, Julian er blant dem - "en ennu ikke fullt utviklet yngling på nitten år. Han er sorthåret, med begynnende skjeggvekst, har spillende brune øyne med et plutselig kast; hoffdrakten van-kler ham; hans lader er keitede, påfallende og heftige". I løpet av handlingen fremgår det at Konstanzios har latt hele Julians slekt myrde, slik at han selv kunne bli keiser. Julian og halvbroren Gallos er de eneste overlevende. Fyrst Julian er omspunnet med et tett nett av intriger, og en like tett, nesten følbar stemning av forventning: De kristne ser i ham en Daniel som vil gå inn i filosofenes løvehule og bekjempe de siste rester av hedendom; visdomsvennene (filosofene) betrakter ham som den som vil kunne gjenreise visdommens og veltalenhetens fordums storhet - og alle regner det som sikkert at han vil bli utropt til Cæsar, keiserens etterfølger. Selv fremstår han som asketisk anlagt, han er ivrig i sin kristentro, men holder likevel et øye åpent mot visdomsvennene. Han føler at hans bestrebelser etter å bli en god kristen mislykkes gang på gang. Nylig har han og Gallos reist hver sin kirke. Julians falt i grus, slik røken fra Kains offerbål i sin tid la seg langs bakken. Mot slutten av handlingen blir Gallos utropt til Cæsar, stikk i strid med hva alle trodde. Julian får reise bort.
Annen handling foregår i Athen. Julian er elev hos visdomslæreren Libanios og fremstår som suverent den mest begavede. Han har allerede vokst forbi sin lærer, og det ryktes at han "tilbringer sine netter med å utforske de hedenske hemmeligheter i Eleusis". Han hører om mystikeren Maximos i Efesos som "nylig i en stor forsamling, både av tilhengere og motstandere, har øvet forbudne kunster med Hekates billedstøtte. Det var ravnsort natt omkring dem. Maximos talte selsomme besvergelser; derpå avsang han en hymne som ingen forsto. Da tente marmortaklen seg i støttens hånd... Og i det sterke blålige lys så de alle at støttens ansikt tok liv og smilte mot dem." Julian styrter avgårde fra tørre bøker og tom retorikk "dit, dit hen hvor fakler tennes og hvor støtter smiler!"
Tredje handling foregår hos Maximos i Efesos. Julian fremstår nå som en selvsikker yngling, kledd i en vakker, østerlandsk drakt. Om han i første og annen handling hadde vært omspent av forventninger, så er han nå fylt av en kolossal selvfølelse: "I hvert av de skiftende slektsledd har der vært én sjel hvori den rene Adam gjenfødtes; han var sterk i lovgiveren Moses; han hadde evnen til å gjøre seg jorden underdanig i den makedonske Aleksander; han var nesten fullkommen i Jesus fra Nazaret. Men se, dem alle fattedes hva der er meg lovet - den rene kvinne!" Maximos innbyr ham til "symposion med åndene", og maner først frem "stemmen i lyset", som forteller at Julian skal grunnfeste riket. Julian spør Maximos hva dette kan bety, og får til svar at det er tre riker. De to første, grunnlagt på kunnskapens tre og korsets tre, har vært; det tredje skal komme. Så maner Maximos frem de to "hjørnestene under nødvendighetens vrede", de store hjelpere i fornektelsen. De har begge vært nødvendige for at hvert av de to riker kunne oppstå. Det tredje rikes offerlam lar seg ikke mane frem. Umiddelbart etter seansen kommer det bud til Julian om at han er utvalgt til Cæsar. Gallos er død. Så skal han altså grunnfeste et rike. Samtidig får han vite at keiseren gir ham Helena, sin søster, til ekte. "Den rene kvinne! - Vidunderlig fullbyrdes alt".
Fjerde handling foregår i Gallien, der Julian kjemper mot barbarene og vinner en stor seier. Ved en misforståelse utroper soldatene ham til keiser. Kort etter dør Helena. På dødsleiet snakker hun over seg, det viser seg at hun aldri har kunnet utstå Julian:
"Blekk på fingrene; bokstøv i håret uvasket fy; fy, hvor han stinker". Hun har elsket Gallos, Julians bror, og i den senere tid har hun hatt et forhold til presten. Julian lar nå virkelig soldatene utrope seg til keiser og går mot Konstanzios.
Femte handling foregår i Vienna. Soldatene er urolige, Julian har ikke vist seg på lenge. Han befinner seg i en krypt under kirken der begravelses seremonien for Helena forrettes. Han er sammen med Maximos og venter på gunstige spådomstegn. I kirken skjer undere ved Helenas lik og en røst forkynner under taket: "Hellig, hellig den rene kvinne!" Dette får Julian til å ta det avgjørende skritt. Han gjennomgår et renselsesrituale og lar Maximos "tvette dåpens vann av med dyrets blod". Cæsars frafall er fullbyrdet. Han stiger opp til sine soldater og er ikke lenger galilæer.
Keiser Julian åpner med Julians inntog i Konstantinopel. Konstanzios er død på sotteseng. Julian er keiser. Straks efter Konstanzios' begravelse proklamerer Julian full trosfrihet i riket. Galilæere og soldyrkere skal ha samme rettigheter. Selv går han ivrig igang med å blåse liv i de gamle ritualer. Han erklærer også at han vil rydde opp i den korrupsjon som råder ved hoffet. Imidlertid tar det ikke lang tid før forbitrelsen mot galilæerne tar overhånd; det er bare kristne som dømmes for korrupsjon, og efterhvert begynner han en regulær kristendomsforfølgelse.
Annen handling foregår i Antiokia, dit Julian har flyttet den keiserlige residens. De kristne blir stadig hardere forfulgt. De har begynt å ta til motmæle, de river ned de statuer og templer som Julian lar sette istand. Julians kamp mot dem fører til at de bilegger sine indre stridigheter og styrkes i troen. Handlingen avsluttes med at Julian lyses i bann av den gamle, blinde biskop Maris: "Forbannet være du, Julianos Apostata! Forbannet være du, keiser Julian! Gud Herren har utspyttet deg av sin munn! Forbannet være dine øyne og dine hender! Forbannet være ditt hode og all din gjerning!" Keiseren svarer med å love at han skal gjenreise Jerusalems tempel, som det i skriften er spådd at ikke sten skal levnes tilbake på sten av.
Tredje handling foregår også i Antiokia. Julian ofrer seg for sitt arbeid på stridsskrifter mot galilæerne. "Han bærer en pjaltet kappe, sammenbundet med et rep; hår og skjegg er uredt,fingrene tilsmusset av blekk; i begge hender, under armene og innstukket i beltet holder han bunker av pergamentruller og papir." Han befaler at de kristne skrifter skal brennes. Motstanden fra galilæerne blir stadig sterkere. De formelig kjemper om å bli straffet av Julian, om å få bli blodvitner, og går i døden med høylydt salmesang. Krigsøversten Jovian, som har ledet gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, kommer tilbake og forteller hvordan stormer og jordskjelv umuliggjorde arbeidet. Det eneste de maktet var å rive ned de siste rester av det gamle tempel. "Med ett ord, hva har keiseren utrettet i Jerusalem? - Keiseren har fullbyrdet Galilæerens spådom. Ved deg ble det ord til full sannhet: ikke sten på sten skal lates tilbake". Mot slutten av handlingen er vi vitne til en samtale mellom Maximos og Julian. Julian er motløs, det aner ham at han kjemper en umulig kamp. Mystikeren minner Julian om deres samtale i Efesos, om de tre riker, og sier at både keiseren og Galilæeren skal gå under, "slik barnet går under i ynglingen og ynglingen i mannen. Men hverken barnet eller ynglingen forgår." Handlingen avsluttes med at Julian erklærer han vil åpne krigen mot perserne. "Jeg vil hva Kyros drømte om og hva Alexander prøvde på. Jeg vil eie verden".
Fjerde handling foregår ved keiserrikets østlige grense. Julian leder toget mot perserne. Han har Maximos ved sin side, til tross for at Maximos åpenbart mener at Julian har misforstått hans tale om det tredje riket. Julian utpeker seg selv til Gud og lar oppstille votivstatuer av seg selv.
Femte handling foregår på en øde ørkenstrekning. Julian er forvirret og fortvilet. Han forsøker å begå selvmord. Likevel tror han fremdeles i glimt at seieren er innen rekkevidde. Perserne og romerne støter mot hverandre. Julian står midt i kamptummelen uten rustning, han tror seg usårlig. Men plutselig blir han dødelig såret og faller om-med ordene: "Du har seiret, Galilæer!" Dramaet avsluttes med en samtale mellom Maximos og to galilæere. De to undrer seg over om Julian ikke var et "herlig, sønderbrutt Herrens redskap". Maximos gjentar sine ord om det tredje rike.

IV

Så langt den ytre handling. La oss nå se på dramaets tema, det Ibsen kaller "en brytning mellom to uforsonlige makter i verdenslivet, som til alle tider vil gjenta seg". Ved første blikk synes det som dette må være kampen mellom hedendom og kristendom, et tema Ibsen hadde slått an allerede i sitt ungdomsdrama Kjæmpehøjen fra 1853, og vi skal foreløpig behandle dramaet fra denne vinkel. Vi vil følge den vei som åpner seg ved dette "første blikk", nettopp fordi denne tolkning er så åpenbar. Så får vi se hvor langt veien bærer.
Kampen mellom hedendom og kristendom er en kamp Julian like meget som tiden står midt inne i; ja, Julian står kanskje mer sønderrevet i denne konflikt enn noen annen i hans samtid. For det er ikke slik at han fullt og helt har besluttet seg til å bekjempe kristendommen ut fra overbevisningen om at den er absolutt falsk. Tvert imot, han raser mot den med den trollbundnes og forelskedes raseri. Han ser dens storhet, men han forstår den ikke.
Det er særlig to aspekter ved den nye religion som sperrer veien for Julian. For det første den verdensfornektelse og dødslengsel som eksponeres av galilæerne og deres lære:
Krøp min sjel sammen i gravende og tærende hat til min slekts morder, så lød budet: elsk din fiende! Tørstet mitt skjønnhetsbetatte sinn imot seder og bilder fra den forgagne grekerverden, så slo kristenkravet ned i meg med sitt: søk det ene fornødne! Fornam jeg legemets søte lyst og begjær imot dette eller hint, så skremte forsagelsens fyrste meg med sitt: avdø her for å leve hisset! - Det menneskelige er blitt ulovlig efter den dag da seeren fra Galilæa tok verdens-styret. Å leve er ved ham blitt å dø. Å elske og å hate, det er å synde. Har han da forvandlet menneskets kjød og blod?
Opp imot denne verdensforakt og puritanisme setter Ibsen den greske skjønnhet, antikkens syndefrie livsholdning hvor mennesket er skjønt i sin jordbundethet. Allerede i første handling av Cæsars frafall lokker visdomslæreren Libanios Julian med følgende ord:
Der gis en hel og herlig verden som I galilæere er blinde for. I den er tilværelsen en høytid mellem billedstøtter og under tempelgange, med fylte, skummende skåle og med roser i håret.
Denne verden er imidlertid tapt for alltid, om den da noengang har eksistert.
Julians kamp med antikkens idealer er like tragisk som hans kamp med kristendommen. Også disse ser han er døde og forgagne, men han forstår heller ikke dette:
Den gamle skjønnhet er ikke lenger skjønn og den nye sannhet er ikke lenger sann.
Likevel forsøker han å gjenopprette den fordums skjønnhet. Så snart han er blitt keiser, arrangerer han et Dionysos-tog gjennom Konstantinopels gater, og rider selv med vinløv i håret foran prosesjonen. Men han får bare følge av skjøger og gjøglere. Når det hele er over, føler han seg skitten og vemmelig, og lengter bare etter et bad. Han utbryter:
Hvor er skjønnheten blitt av? Kan ikke keiseren byde den stå opp igjen, og så står den opp! Tvi over denne stinkende utukt! Hvilke ansikter! Alle laster skrek ut av disse forstyrrede drag.
Og igjen plages han av tanken på Galilæeren:
Seeren fra Nazaret satt til høybord med toldere og syndere. --- Hvori ligger svelget mellom dette og hint?
Utad fører Julian en stadig mer hardnakket og uforsonlig kamp for å bekjempe galilæerne og gjenopprette den gamle skjønnhet. Innad fører han imidlertid en like hard kamp for og mot Galilæeren og hans nye sannhet. Og her brytes han med det annet aspekt ved den nye religion som hindrer ham fra å ta den opp i seg. Dette aspekt trer ikke så åpenlyst frem hos Ibsen, men er synlig nok.
For hva består den "nye sannhet" i - som for Julian jo er like "sann" som den "gamle skjønnhet" er "skjønn"? Julian er ikke tiltrukket av grekernes skjønnhetslengsel som ren estet; han er tvertimot et ytterst religiøst og asketisk anlagt menneske. Den greske skjønnhetsdyrkelsen er det synlige uttrykk for grekernes filosofi og religion. Og det er denne han føler seg så intimt forbundet med.
Fra den greske filosofi kjente han forestillingen om et sannhetens og skjønnhetens rike evig og uforanderlig hinsides verden. Det var som Solen - Helios - evig strålende og uforanderlig skjønt. Alt på jorden er oppstått ved det og kommer tilsyne i dets lys; men om det gjennomvever og bærer denne verden, anfektes det ikke av denne verden. Liksom solen er det uberørt av verdens hendelser.
Og så kommer disse galilæere og hevder at Ordet selv - Logos - er blitt kjød, at Solen så å si har steget ned til denne verden i skikkelse av en tømmermanns-sønn fra Galilæea - en egn selv jødene forakter. En stor profet, javel! Men ikke Logos! Logos er ingen tømmermanns-sønn som kan nagles fast til et kors lik en annen forbryter.
Den for kristendommen så sentrale tanke at Jesus fra Nazaret er Kristus, Gudssønn, Logos som ble kjød, er for Julian en skrikende umulighet. Dette er det annet aspekt som støter Julian vekk fra denne religion.
Julians fortvilede kamp for å forstå Kristi tve-delte natur spøker også bak hans lengsel etter antikkens skjønnhet. For konsekvensene av galilæernes umulige tro er selv umulig: De dyrker "Logos i menneskeham", likevel er alt menneskelig dem motbydelig. Grekerne, derimot, visste å se det guddommelige i mennesket, selv om guden ikke var blitt menneske.
Nå frastøtes imidlertid Julian minst like meget av galilæerne som av deres lære. Til tross for at de dyrker Ham som sa "Jeg er sannheten", fantes det knapt to som kunne enes om hva som var sannhet:
Du kan spørre Makrina om kristendommen er å søke i ensomheten, på søylen, hvor støttehelgenen står på ett ben. Eller er den i stædene? Kanskje hos hine bakere i Konstantinopel, som nyss kjempet med nevene for å klare det spørsmål om treenigheten består av tre personer eller tre hypostaser! - Hvem av disse skulle Kristus ville ta i sin munn om han steg ned til jorden igjen?
En avgrunn skiller liv og lære hos galilæerne. Hos grekerne var den ett og det samme.
Likevel kan ikke Julian helt ryste av seg tanken på Galilæeren, kanskje har han rett, kanskje er han sannheten:
Det er mer enn en lære han har spredd utover verden; det er en trolldom som tar sinnene fanget. Den som en gang har vært under ham, - jeg tror aldri han kommer helt løs.
Dette betror Julian Maximos kort før han lar mystikeren "tvette dåpens vann av med dyrets blod" - uten at dette viser seg å løse opp konflikten.
For den fortsetter å plage ham like inn i døden. Ja,jo sterkere han mot slutten av sitt liv utad forfølger galilæerne, jo mer plages han innad av en nagende, tvilende tro på Galilæeren. Han drømmer om ham om natten, han ser ham i syner om dagen.
Men løsningen, den ante han allerede under sin studietid i Athen.

(Fortsettes)



TIL TOPPEN AV SIDEN