*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

SOFIA VED INNGANGEN TIL DET TYVENDE ÅRHUNDRE
Om Vladimir Solovjovs filosofi

Av Peter Normann Waage

I forrige artikkel skisserte vi hvordan Solovjov betrakter utviklingen av den religiøse bevissthet - og dermed av menneskeheten - frem til Kristi inkarnasjon. I og med Kristus ble Sofia virkeliggjort på det individuelle plan. Kristi inkarnasjon er for Solovjov historiens sentrale punkt. I Forelesninger om gudemenneskeheten betegner han de førkristne religionsstiftere og innviede som "kristne før Kristus" (6. forelesn.) All tidligere historie forbereder denne hendelse, all senere historie er fortellingen om denne hendelses virkning - og om Kristi senere virke. For Kristus er et vesen som rager utover den historiske inkarnasjon, selv om denne er en absolutt engangsforeteelse. Men i og med at guddommen har levet på jorden, har han også forbundet seg med jorden, og hans vesens hele fylde kan for menneskenes bevissthet bare åpenbares litt etter litt.
Kristus var det første gudemenneske. Det faktum at han ikke bare levet på jorden, men også bekreftet sin guddommelighet ved å overvinne jordens krefter, overvinne døden og gjenoppstå, viser at hele menneskeheten kan - hvis den forbinder seg med Kristus - forvandles til en gudemenneskehet, og derved virkeliggjøre skapningens idé - Sofia.

Den historiske prosess

Imidlertid er friheten den første forutsetning for denne idés realisering. Sofias vei er ikke simpelthen "tilbake til Gud", selve veien må være guddommelig, og bare friheten kan være en slik guddommelig vei. Også Kristi budskap er frihetens budskap. Kristus kommer i frihet, og bare de som i frihet slutter seg til ham, kan tjene ham.
I eminent forstand er Solovjov en frihetsfilosof. Hele historiens, naturens, ja, guddommens mening ligger i friheten, skriver han i Gudemenneskeheten (10. forelesn.)
Det sier derfor seg selv at historien om gudemenneskehetens virkeliggjørelse ikke kan være noen likefrem historie. Den snor og bukter seg og gjør de underligste krumspring. At man i ordet bekjenner seg til Kristus behøver ikke være noen garanti for at man virkelig tjener ham, historisk sett forholder det seg nesten tvertimot. For da den kristne sannhet etter Kristi inkarnasjon vel forelå som en kjensgjerning i verden, ble den dogmatisert og forvandlet til en ytre, autoritær kraft i kirken. Datidens menneskehet maktet ikke å gripe det spesielle i den, nemlig dens frihetsaspekt. Isteden oppfattet de den som en sannhet som kom til dem utenifra, på like linje med alle andre av verdens fenomener. Kristendommen ble derved forvandlet til en ytre institusjon som med vold og makt hevdet sin rett, uten å være istand til å oppfylle sin misjon, nemlig å forvandle det enkelte menneske innenifra, i frihet. Dette var en oppgave som den vestlige filosofi påtok seg, og gjennom sin utvikling, dels i en mystisk, dels i en rasjonalistisk retning, beredet den grunnen for at den sanne kristendom kunne gjenoppstå, befridd for den falske form kirken hadde påtvunget den.
Men ikke bare mystikken og rasjonalismen står i Sofias tjeneste, også materialismen hadde her en oppgave å fylle. Mer eller mindre mot sin vilje bidro de materialistiske filosofer til at menneskeheten kan forvandles til en gudemenneskehet. I Filosofiens historiske virke (fra 1880) skriver Solovjov:
"Mennesket er ikke bare et fritt og fornuftig individ, det er også et følende og materielt vesen. Dette materielle aspekt ved mennesket, som forbinder det med resten av naturen, dette aspekt, som buddhismen strebet etter å tilintetgjøre og platonismen ønsket å fornekte og flykte fra ( ... ), dette materielle aspekt innehar ifølge den kristne tro en berettiget plass både i menneskenes liv og i verdensaltet. Det danner det nødvendige grunnlag for at den guddommelige sannhet skal kunne virkeliggjøres, for at den guddommelige ånd skal kunne inkarnere. ( ... ) Kristendommen ser ikke historiens mål i en tilintetgjørelse av den materielle verden, men i denne verdens forvandling og gjenoppstandelse som det fysiske stoff for Guds rike. Kristendommen hevder ikke bare en ny himmel, men også en ny jord.
Derfor, ( ... ) når den naturalistiske og materialistiske filosofi fremholdt og utviklet betydningen av det materielle prinsipp i verden og i mennesket, da tjente denne filosofi, uten at den selv var klar over det, den kristne sannhet. ( ... )
Rehabiliteringen av materiens rett var en legitim handling i filosofiens frigjørende prosess, for bare en anerkjennelse av materiens sanne betydning kan frigjøre fra faktisk, slavisk avhengighet av materien, fra ufrivillig materialisme. Så lenge mennesket ikke anerkjenner den fysiske natur i og utenfor seg selv som en del av det selv, så lenge det ikke forsoner seg med den og elsker den, vil mennesket heller ikke være fri i forhold til den fysiske natur. Den vil tynge det ned som noe fremmed, ukjent og uønsket.
Fra dette synspunkt sett er utviklingen av materialismen og naturalismen, hvor mennesket nettopp lærte å elske og erkjenne den fysiske natur som noe nært og beslektet med det selv, en like stor fortjeneste for filosofien som utviklingen av rasjonalismen, hvor mennesket erfarte og utprøvet sine frie og fornuftige åndskrefter."

Filosofiens gjerning

Fordi historien ikke er noen gitt, mekanisk prosess, men et forløp hvis positive utgang er betinget av frihetens tilstedeværelse, er historien noe som foregår HER og NÅ.
Sofias fremtidige skjebne avhenger i ethvert øyeblikk av det enkelte menneskets egen erkjennelse og handling. Dette kommer særlig tydelig frem i Solovjovs skrift Filosofiens historiske virke.
Innledningsvis spør han her hva filosofien kan ha bevirket til gagn for mennesket. Etterhvert blir det klart at den har hatt en frigjørende funksjon, og til sist sier han:
"Og hvis vi nå spør: Hva grunner denne filosofiens frigjørende virksomhet seg på, så finner vi svaret i den menneskelige sjels mest vesentlige og dypest rotfestete egenskap, nemlig i evnen til ikke å la seg hindre av noen grense, ikke slå seg til ro med noen påstand som kommer til en utenifra eller med noen fremmed mening. For ingen av jordens goder eller himmelens velsignelser har noen verdi for mennesket dersom det ikke kjemper seg frem til dem selv, dersom de ikke er blitt en del av dets egen indre eiendom. Og denne uskikkethet til å slå seg til ro med et fremmed livsinnhold, denne streben etter et stadig rikere indre liv, denne kraft til å knuse alle fremmede guder, inneholder allerede som mulighet det mål som tilstrebes: livets absolutte fylde og mangfoldighet. Bevissthetens fornektende prosess er samtidig en positiv prosess; for hver gang menneskeånden slår istykker et gammelt avgudsbilde og erklærer: "Det er ikke dette jeg vil", så gir den med disse ord også en nærmere bestemmelse av hva den vil, av dens sanne innhold.
Denne dobbelte kraft og tvedelte prosess - ødeleggelse og gjenoppbyggelse - utgjør filosofiens vesen, og den utgjør også menneskets innerste vesen. ( … ) På spørsmålet Hva bevirker filosofien? har vi derfor rett til å svare: Den gjør at mennesket blir helt menneske. Og både Gud og naturen er avhengige av at mennesket kommer til seg selv og virkeliggjør sann, menneskelig eksistens. ( … ) Idet filosofien virkeliggjør det egentlig menneskelige prinsipp, tjener samtidig både den ytre natur og guddommelige opphav. Den fører dem begge inn i den frie menneskelighets eksistensform".
Og vi kan tilføye: Den virkeliggjør Sofia.

Sannhet og frihet

Sofia, realiseringen av skapningens idé, er det prinsipp alt sees i lys av hos Solovjov. Utvikling og frihet er to grunnelementer i hans Sofia-begrep; og disse har følgelig ikke bare betydning for hans filosofi sett under ett, men også for hvert av denne filosofis elementer, bl.a. for hans sannhetsbegrep.
I Solovjovs sannhetsforståelse utgjør frihet og utvikling to nødvendige kriterier som må være oppfylt for at man skal kunne tale om "sannhet". Hans doktoravhandling Kritikk av de abstrakte prinsipper (1880), er nettopp en utredning om dette. Den er en dyptgående kritikk av dogmatisme i enhver form - og hva annet er et dogme enn noe som pretenderer å være sant en gang for alle, altså en "sannhet" som mangler både utviklings- og frihetsaspektet?
Avhandlingens hovedidé er at hvert filosofisk system, hver feiltagelse, ja, hvert kjetteri gjemmer på en sannhet. Av denne sannhet lever de, men deres feiltagelse består i at de absolutterer denne sannhet, gjør den til et dogme, til et abstrakt prinsipp. For den kan bare bevare sin sannhetsgehalt i forbindelse med alle de andre sannheter, med den hele sannhet. Kritikkens oppgave blir derfor å påvise sannhetsgehalten i enhver anskuelse, og dessuten forvandle den fra å være et dogme til igjen å bli et tjenende ledd i den samlede sannhet. Dette kan ikke skje ved at sannheten "oppgir seg selv", men tvertimot ved at den med sitt egetverd i behold trer inn i en større sammenheng. Vi har sett eksempler på dette i påvisningen av materialismens sannhetsgehalt, og i det tidligere anførte bilde om hvordan den blindes "sannhet" om solen går inn som en del av et større hele i den seendes "sannhet" om solen.
(Den blinde motsies ikke, hans erfaring bare utvides av den seende. Den blindes feiltagelse lå ikke i at han tok sin opplevelse av solen som sann, men i at han bare kunne oppleve denne ene side - varmefornemmelsen. Analogt vil ethvert standpunkt som ene og alene hevder sin egen rett først og fremst være feilaktig i det at de andre ikke innrømmes noen berettigelse.)
I innledningen til verket tar Solovjov utgangspunkt i et ord fra den apokryfe 1. Esrabok, og skriver:
"Mektig er sannheten, og den vil seire! Den all-ene, guddommelige vishet kan trygt si til de falske prinsipper, som alle er dens barn, men som i sin splidaktighet har vendt seg mot den og blitt dens fiender: "Gå videre på deres egen vei til dere ser en avgrunn foran dere; da vil dere bli befridd for deres splidaktighet, og beriket gjennom erkjennelse og erfaring vil dere vende tilbake til deres felles fedreland. Der venter dere en trone og en seierskrans, der er plass nok til alle, for i min fars hus er der mange rom."

Filosofiens forvandling

Dette sannhetsbegrep, hvor sannheten stadig må bli mer omfattende, også for at del-sannhetenes verdi skal bevares, fører Solovjov med ubønnhørlig konsekvens frem til et krav om gjenforening av naturvitenskap, filosofi og teologi. De tre grener av menneskelig visdom har hver for seg kommet så langt at de ser avgrunnen foran seg. Avslutningsvis i sin avhandling skriver Solovjov:
"Både det abstrakt-rasjonelle prinsipp i filosofien og det abstrakt-empiriske prinsipp i den positive vitenskap fører oss, hvis de utvikles konsekvent, til negative resultater. De munner begge ut i at en objektiv erkjennelse er umulig. Uansett hvilken av disse veier man slår inn på føres man direkte frem til skeptisismens avgrunn. Vårt århundre har sett den ytterste utvikling av både det abstrakt-filosofiske prinsipp (i hegelianismen) og den ytterste utvikling av det abstrakt-vitenskapelige prinsipp (i positivismen). Det første har etterlatt oss et system av begreper uten virkelighet, det andre et system av fakta uten indre sammenheng. Den rene filosofi kan ikke gi fornuften noe innhold, den rene vitenskap erklærer selv at den er løsrevet fra fornuften."
Heller ikke teologien står det stort bedre til med, i følge Solovjov. Øst- og Vestkirkens teologiske systemer utgjør riktignok med sin logiske form åndelige milepæler som den menneskelige forstand kan være stolt av, og i sitt vesentlige innhold er teologien langt nærmere sannheten enn et hvilket som helst filosofisk system. Men, "denne teologi mangler, til tross for sine fordeler to kjennetegn som nødvendigvis må inngå i sannhetens fullstendige begrep: For det første utelukker den fornuftens frie forhold til det religiøse innhold ( ... ), for det andre virkeliggjør den ikke sitt innhold i noe empirisk materiale. I dette opphøyete system av religiøse sannheter mangler både en fri utvikling av den menneskelige fornuft, og et rikt kjennskap til den materielle natur; ( ... )"
Den helhetlige erkjennelse, som både filosofien, vitenskapen og teologien er stadier på vei mot, og som de med logisk nødvendighet må munne ut i hvis de forstår seg selv, denne erkjennelse gir Solovjov betegnelsen fri, vitenskapelig teosofi, eller bare fri teosofi. Solovjov skriver, i Filosofiske prinsipper for en helhetlig viten (1877):
"Den frie teosofi er en organisk syntese av teologi, filosofi og erfaringsvitenskaper, og bare en slik syntese er istand til å omfatte erkjennelsens hele sannhet. Utenfor den er både vitenskapen, filosofien og teologien bare løsrevne deler eller enkeltstående sider, de er erkjennelsens avrevne organer, og i denne tilstand kan de ikke på noen måte forholde seg adekvat til selve den helhetlige sannhet. Det ligger i dagen at man kan oppnå denne ukjente syntese ved å ta utgangspunkt i hvilken som helst av dens deler."
Fordi den frie teosofi jo er en syntese av teologi, filosofi og vitenskap, fremstår alle disse grener isolert sett som like ufullstendige, men samtidig med like stor mulighet til å forvandles. Man kan derfor, alt etter egen begavelse, ta sitt utgangspunkt i teologi, vitenskap eller filosofi og derfra utvikle denne frie teosofi. Resultatene vil avvike fra hverandre i formen, men det positive innhold vil være det samme.
"Mitt utgangspunkt - skriver Solovjov - er den filosofiske spekulasjon. Den frie teosofi betraktes her som et filosofisk system, og fremfor alt vil jeg påvise at den sanne filosofi med absolutt nødvendighet må ha denne teosofiske karakter, eller, med andre ord, at den bare kan være det som jeg kaller fri teosofi eller helhetlig viten." (Filosofiske prinsipper ... )
Dette skrev Solovjov ved begynnelsen av sin karriere, i 1877. Det aller meste av hans verk kan sees som en videreutvikling av de tanker som her er antydet.
I sin erkjennelsesteori, Teoretisk filosofi (1897-99), understreker han at det ikke bare er filosofien som må forandres. Tenkningen, slik den fremtrer I sin nåværende form er abstrakt, og vil derfor bare kunne fatte det "all-ene", som et abstrakt prinsipp. En forvandling av tenkningen må ligge til grunn, for en forvandling av filosofien. "Fornuften må kvalifisere seg til sannhet", som han uttrykker det.
Den frie teosofi er for Solovjov målet for menneskets erkjennelses-streben. Målet for den kunstneriske skapen betegner han som den frie teurgi. Der er kunstverket blitt et sansemessig uttrykk for det guddommelige prinsipp; mennesket har her "forvandlet naturen fra å være tilfeldig og flyktig til å bli nødvendig", som han skrev i Gudemenneskeheten.
Målet for det menneskelige samfunn betegnes som det frie teokrati, der er samfunnet forvandlet fra å være et uttrykk for menneskets vilkårlighet og egoisme, til "en kirke" i betydningen Kristi legeme, altså Sofia. Menneskeheten er blitt en gudemenneskehet.
Men som vi husker er friheten den absolutte betingelse for at denne utvikling skal nå sitt mål. Friheten er imidlertid en lunefull sammensvoren; den kan ikke garantere for noe bestemt utfall, da hadde den heller ikke vært "frihet", men "tvang". Slik at, om Solovjov ved begynnelsen av sin løpebane setter alle krefter inn på å beskrive det ideelle mål for utviklingen, og selv gjør sitt til at dette kan bli virkeliggjort, så toner hans filosofi ut i en dyster forutanelse om at det hele kan komme til å ende ganske anderledes. I hans siste verk Tre samtaler skildres med visjonær kraft hvordan utviklingen vil forløpe dersom menneskeheten ikke vil forvandles til en gudemenneskehet, dersom Verdenssjelen ikke tar imot Logos og derved forvandles til den opphøyde Sofia.
I fortellingen Antikrist (Gjengitt på norsk i Janus nr. 10, 1935 og gitt ut som bok på ex libris forlag) skildres vel så meget "AntiSofia" som "AntiKrist". Antikrist fremstår her som verdensherskeren, overmennesket som tilsynelatende gjør meget godt, men alle hans gjerninger styres av ren egoisme. Han er den absolutte selvhevdelse i egen person, ute av stand til å anerkjenne noe høyere prinsipp enn seg selv. Han avsløres også endelig som Antikrist når han vegrer seg mot å anerkjenne Kristus som sin overmann, og derved nekter å la den del av Verdenssjelen som han har fått ansvar for, forvandles til Sofia ved å forenes med Logos.

Antroposofia

Solovjov døde i 1900, få måneder etter at han hadde utgitt Tre samtaler. Samme år stod Rudolf Steiner for første gang frem med sin åndsvitenskap, som senere ble betegnet som antroposofi.
Såvidt jeg kan se, viderefører og forvandler Steiner flere av de elementer som finnes i Solovjovs filosofi; ja, med en viss rett kan vi si at han utvikler Solovjovs frie teosofi fra den vitenskapelige side i åndsvitenskapen.
Her må riktignok presiseres at både Steiner og Solovjov rager utover det område som forener dem. De er begge selvstendige tenkere som går sine
egne veier.
Men ett av skjæringspunktene mellom dem er - Sofia.
I heftet Die Inspirations-Quellen der Anthroposophie omtaler Sigismund von Gleich Sofia-impulsen som en av de fem inspirasjonsstrømmer for antroposofien. Han skriver bl.a.:
"Med sædig ettertrykk henviste Rudolf Steiner til Sofia når han ville peke på antroposofiens kilder. Særlig markant skjedde dette da Antroposofisk Selskap avholdt sin første generalforsamling 3. februar 1913, etter løsrivelsen fra Teosofisk Selskap. I dette foredraget om "Antroposofiens vesen", skildret han hvordan Sofia både for middelalderens menneske og for grekeren fremstod som et levende, inderlig høyaktet vesen, en høyere guddom. Avslutningsvis viste han hva Sofia skal være for oss i samtiden:
"Men mennesket har lært å forholde seg til Sofia ut fra sin bevissthetssjel, å knytte henne direkte til mennesket. Dette skjedde i bevissthetssjelens tidsalder. Derigjennom er Sofia umiddelbart blitt det vesen som forklarer mennesket. Etter at hun er trukket inn i mennesket, må hun ta med seg menneskevesenet og igjen stille det objektivt opp utenfor menneskene. Hun vil løsrive seg igjen, men ta med seg det mennesket er og igjen stille seg objektivt frem, ikke nå bare som Sofia, men som Antropo-Sofia, som den Sofia som - etter at hun er gått gjennom menneskesjelen, gjennom menneskets vesen - fra nå av bærer dette vesen i seg.""
Videre henviser von Gleich til hvordan Steiner ville at begrepet antroposofi skulle fattes. Han siterer Steiner, som sier:
"Antroposofi skulle ikke være annet enn den Sofia, det vil si det bevissthetsinnhold, det mennesket inderlig opplever i sin sjelsforfatning, som gjør mennesket til fullt menneske. Ikke "visdom om mennesket" er den riktige tolkning av ordet antroposofi, men "bevissthet om sitt menneskevesen".
Det er ikke vanskelig å se parallellen til Solovjovs bestemmelse av den sanne filosofis mål og oppgave. Også den gjør mennesket til "fullt menneske" og gir det "bevissthet om sitt menneskevesen".
Men Solovjov og Steiner møtes ikke bare i sin forståelse av Sofia; Steiner omtaler Solovjov direkte i en rekke sammenhenger. Han beskriver bl.a. hans filosofi som kimen til den sjette kulturepokes filosofi (Se f.eks. Die Mission einzelner Volksseelen (fra 1910, GA 121)). Den er denne kulturepokes morgenrødme, og tilhører slik den samme fremtid som antroposofien er med på å forberede.

Solovjov og Steiner

Til slutt vil jeg kort antyde en annen parallell jeg mener å ha funnet mellom Solovjov og Steiner.
I foredraget Fellesskapet over oss, Kristus i oss, fra 1915 (GA 159/60) holdt i forbindelse med opprettelsen av en ny antroposofisk gruppe, taler Steiner om hva som dypest sett skal vokse frem av et antroposofisk fellesarbeid. Han omtaler også Solovjov i dette foredraget, men kommer ikke inn på de sidene ved Solovjovs filosofi som jeg i det følgende vil legge vekt på.
Innledningsvis skisserer han hvordan kulturutviklingen går fra den ene kulturepoke til den annen ved at de egenskaper som kommer til å prege hele den etterfølgende epoke, pleies frem og forberedes av menneskelige sammenslutninger i den foregående. I tidligere tider var det mysteriestedene som tok seg av denne oppgave, i våre dager er dette den åndsvitenskapelige bevegelses oppgave. Hva er det så som spesielt må pleies? Steiner peker på tre egenskaper som kommer til å prege kulturen i den sjette etteratlantiske periode. Vi skal her ta for oss en av disse egenskapene. Han skriver:
"Et annet grunntrekk blir dette at alt det som vi i dag kaller religiøse verdier, i langt høyere grad kommer til å avhenge av den enkelte individualitet enn det som tilfellet er i dag. Åndsvitenskapen uttrykker det slik at menneskene i den sjette kulturepoke vil bli grepet av tankefrihet, av en lengsel etter tankefrihet på alle religiøse områder, slik at alt det som et menneske vil tro og nettopp i de religiøse anliggender vil være overbevist om, kommer til å avhenge av hvor kraftig dets individualitet er. Religiøs samhørighet, som ennå idag finnes i så mange avskygninger, religiøs samhørighet, som har så mange former i forskjellige menneskelige fellesskap, vil ikke lenger eksistere i den siviliserte del av menneskeheten i den sjette kulturepoke. Alle vil føle det som et nødvendig særkjenne at det hersker fullstendig tankefrihet på det religiøse område."
Altså, alt det vi forstår med kirke, sektvesen, alle sammenslutninger som bygger på et overordnet, religiøst dogme, er noe fremmed for den neste kulturepoke. Videre sier Steiner:
"Som De ser, er målet for vår åndsvitenskap simpelthen å forberede de ovennevnte ting til den sjette kulturepoke. Vi forsøker å drive åndsvitenskap for å overvinne materialismen og for å forberede det som skal være vitenskap i den sjette kulturepoke. Vi grunnlegger menneskelige fellesskap som må være fri for all autoritetstro, og som ikke må anerkjenne en lære bare fordi den doseres av den ene eller den andre personlighet. Vi grunnlegger menneskelige fellesskap, hvor alt må bygge på at sjelen i frihet aksepterer det som her læres. Derved forbereder vi det som kalles tankefrihet."
Så langt jeg kan se, er denne bestrebelse på å danne åndelige sammenslutninger som i sitt vesen er ikke sekteriske, et uttrykk på det praktiske plan for det som ligger i Solovjovs sannhetsbegrep. For hvis en slik gruppe ikke skal møtes fordi medlemmene på forhånd anerkjenner et eller annet dogme, hvis helheten ikke er gitt før de enkelte mennesker trer sammen, da er denne helhet noe som skapes av de enkelte, ved at de på den ene side opprettholder seg selv, sin "sannhet", og på den annen side fritt trer ut av seg selv ved å anerkjenne de andres rett og de andres sannhet som likeverdig. Å opprettholde sin sannhet betyr selvfølgelig ikke at man stivner i en oppfatning, men at det blir sant som erkjennes i frihet. Hos Solovjov var som vi husker, sannhetsgehalten avhengig av om frihetskriteriet var oppfylt. Hans kritikk av de abstrakte prinsipper går ut på å vise at når sannheten forherdes til et dogme, mister den sin sannhetskarakter. Den kan bare opprettholdes som sann, hvis den evner å gå utover seg selv. Dette, som for Solovjov er et teoretisk prinsipp, tilstreber Steiner å virkeliggjøre på det praktisk, mellom-menneskelige plan. Hva dogmet er på erkjennelsens område, er sekten på det sosiale. Begge er de stivnede, sklerotiserte fenomener som virker hemmende og dødbringende på den sunne utvikling. Og likesom Solovjovs filosofi i dypeste forstand er antidogmatisk fordi han ikke kan tenke sannhet uten samtidig å tenke frihet, så er de menneskelige fellesskaper Steiner tilstreber antisekteriske, fordi han ikke kan tenke seg et sant fellesskap uten samtidig å forutsette at dette er bygget på fri, personlig overbevisning.



TIL TOPPEN AV SIDEN