*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

BUDDHISME OG KRISTENDOM

Av Rudolf Steiner

Hvis historie skal være virkelig, må den forløpe slik at den blir dirigert ut fra ett punkt. Som vekten må ha ett likevektspunkt og som vektstangen som vektskålen henger i må ha ett støttepunkt, må det for en historisk oppfatning av menneskehetsutviklingen være en engangshendelse som den historiske utvikling bakfra og forfra peker mot. Den som ville tale om en gjentagelse av Kristus-begivenheten, ville si noe like absurd som at man kunne understøtte en vektstang på to punkter. At det i østens visdom blir talt om en rekke likeartede individualiteter, som avløser hverandre som Buddhaer, viser oss forskjellen mellom østens anskuelse og den menneskeheten har tilkjempet seg i utviklingens løp, og som først opptrådte i Europa med Kristus-impulsen som en engangshendelse. Den som ville bestride det enestående ved denne hendelse, ville samtidig bestride muligheten for en virkelig historie. Den forstår ikke hva virkelig historie er.
Bevisstheten om den enkelte som en del av hele menneskeheten og av at utviklingen fra begynnelse til slutt er gjennomtrengt av en mening, at ikke bare det samme gjentar seg, er i sin dypeste betydning en kristen bevissthet. Den hører til kristendommen og kan ikke skilles fra den. Det er det egentlige fremskritt, som menneskeheten har gjort i løpet av sin utvikling, at den har gått fra østens anskuelse til en ny oppfatning, fra uhistorie til historie. Det er et fremskritt fra troen på at verdenshendelsenes hjul alltid ruller efter hverandre på samme måte, til en annen tro som i hele menneskehetsutviklingen ser noe som er gjennomtrengt av mening.
Slik får læren om de gjentatte jordliv først sin sanne mening gjennom kristendommen. For nu må vi si til oss selv: mennesket lever gjentatte ganger fordi jordtilværelsens mening gjentatte ganger skal innplantes i det, og fordi det hver gang møter denne mening på en ny måte. Ikke bare i det enkelte, isolerte menneske er det en streben, men også i den samlede menneskehet, som vi er forbundet med. Og Kristus-impulsen, som står i midten, viser at mennesket med henblikk på den åndelige sol kan bli seg denne sammenheng bevisst. Da blir det seg ikke bare bevisst bekjennelsen til en Buddha, som sier "Gjør deg fri!", det blir seg bevisst sammenhengen med en Kristus, som har gjort den gjerning å korrigere det som med hensyn til menneskets nedstigning symbolsk fremstilles som "syndefallet". Vi kan ikke karakterisere buddhismen bedre enn ved å vise hvordan den representerer aftenrød - men i en anskuelse, som er i nedgang, og at med Gotama Buddha var gitt den siste, veldige oppblussen av denne verdensanskuelse. Vi ærer ham av den grunn ikke mindre. Vi ærer ham som den store ånd, som ennu en gang påkaller den stemning i jordtilværelsen, som atter gir menneskeheten bevisstheten om dens sammenheng med urvisdommen. Med sin stemme viser han til fortiden. Vi vet derimot at Kristus-impulsen kraftfullt viser inn i fremtiden, og at den mer og mer skal levendegjøres i menneskesjelene, så de kan forstå: ikke befrielse - men oppstandelse, forklarelse gir jordtilværelsen den rette mening. Det som er virksomt i menneskelivet, behøver man ikke bare å søke i dogmer, i begreper og ideer. Da kunne det være mange, som ville synes bedre om buddhismen enn om kristendommen. Men man må søke det vesentlige i de impulser, i de fornemmelser og følelser, som gir menneskehetsutviklingen mening. Og da kan vi si: det finnes i vår tid noe, som kan gi et stort antall ånder sympati for buddhismen. I et stort antall mennesker i vår tid lever noe slikt som en Buddha-stemning. I Goethe fantes ennu ikke denne Buddha-stemning. Med sin kjærlighet til livet, med sin holdning at ånden er forbundet med den ytre tilværelse, den ånd menneskeånden selv stammer fra, søkte Goethe befrielse fra trangsynets kvaler under sitt første opphold i Weimar ved en betraktning av utenverdenen. Han gikk fra plante til plante, fra mineral til mineral, fra kunstverk til kunstverk idet han bak planten, bak mineralet, bak kunstverket søkte den ånd menneskets egen ånd stammer fra. Han søkte å vokse sammen med det som gir seg til kjenne som ånden i alle ting. Om sin elev Schopenhauer uttalte Goethe med henblikk på hva Schopenhauer hadde mottatt fra ham:
Dein Gutgedachtes, in fremden Adern,
Wird sogleich mit dir selber hadern.
Schopenhauer hadde gjort følgende ord til sin devise: "Livet er en sørgelig affære; jeg vil bruke mitt til å tenke over det." Han søkte det som kunne opplyse ham om tilværelsens kilder og ble naturlig nok ført til buddhismen, hvis ideer han forbandt med sine egne.
Slik står i hele menneskehetsutviklingen to strømninger for oss. Den ene er den Schopenhauerske, som sier: Ak, denne verden med all dens lidelse er slik at vi bare kan fornemme menneskets sanne stilling når vi ser hen til de store maleres verker, som fremstiller en skikkelse, som gjennom sin askese har oppnådd en viss befrielse fra jordtilværelsen, som alt svever over jordtilværelsen. Schopenhauer mener at i grunnen viser det høyeste ved et slikt gjennom askese befridd vesen seg derved at dette vesen ser som tilbake på jordtilværelsen og sier: nu har jeg bare et legeme, som er blitt betydningsløst for meg. Jeg streber oppad og foregriper den tilværelse, som berører meg når jeg har overvunnet det som er forbundet med jordtilværelsen. I det ligger den store befrielse. Og jeg har mere ved meg, som i fremtiden kan minne meg om min jordtilværelse. Således Schopenhauer etter at han var gjennomtrengt av den holdning, som buddhismen bragte til verden.
Ut fra en ekte kristen impuls ser Goethe verden slik som han lar sin Faust se på verden. Hvis vi ikke ser på den i en ytre, triviell mening, om vi også vet at alt som er av jord også vil gå til grunne med jorden, så kan vi dog si med Goethe:
Vi betrakter alt vi gjennomgår her på jorden, og idet vi gjennomgår det, lærer vi av det. For om også det går til grunne hva vi her på jorden bygger, så går dog ikke det til grunne som vi tilegner oss idet vi gjennomgår livets skole. - Og så ser vi med Faust ikke bare på vårt livsverk, men på fruktene av dette livsverk i vår egen sjeleevighet, og sammenfatter med Goethes ord det som må føre ut over buddhismen:

Es kann die Spur von meinen Erdentagen
Nicht in Äonen untergehn!

(Oversatt fra Rudolf Steiners foredrag om Buddha i Berlin den 2. mars 1911, GA 60, s. 402ff).




TIL TOPPEN AV SIDEN