*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

GOETHES ÅNDSART SLIK DEN ÅPENBARER SEG I "FAUST"
Av Rudolf Steiner

Den sjelelige konflikt som Goethe ut fra sitt eget indre har lagt inn i Faust-skikkelsen, lyser i full styrke frem allerede ved begynnelsen av dramaet. Det skjer der hvor Faust vender seg bort fra makrokosmos-tegnet og til jordåndens tegn. Innholdet av Fausts monolog frem til denne sjelsopplevelse er egentlig bare en opptakt. Fausts utilfredshet med videnskapene og sitt forskerliv er noe som i langt mindre grad åpenbarer Goethes spesielle åndsart, enn Fausts følelse av sitt forhold til ånden i verdensaltet på den ene side og jordånden på den annen. Hele verdensaltets omfattende harmoni åpenbarer seg for sjelen gjennom makrokosmos- tegnet:
Hvor alt blir samlet som var spredt: Alt virker sammen og blir ett!
Her rekker de hverandre gylne spann
på veien til og fra et åndeland.
Du gjester jorden, lykkebringer,
med himmelduft i dine vinger!
Hør, verdensharmonien klinger!

Sammenholder vi disse ord med det som Goethe selv forstod ved makrokosmos-tegnet, faller blikket på en betydningsfull opplevelse i Fausts sjel. Foran ham stod et symbol på verdensaltet. Jorden i sammenheng med de andre planeter i solsystemet og solen selv. De enkelte himmellegemers virksomhet som åpenbaring av åndelige vesener, som styrer deres bevegelse og gjensidige forhold. Ingen mekanisk himmelsfære, men et kosmisk samvirke av åndelige hierarkier, som ligger til grunn for livet i den verden hvor mennesket er stillet inn. Og mennesket selv som det vesen hvor alle disse veseners virksomhet strømmer sammen. - Men Faust kan når han skuer denne altets harmoni ikke få den opplevelse han streber efter. Man fornemmer hvorledes en lengsel rører seg i de dypere skikt av hans sjel: hvordan blir jeg i ordets egentligste forstand "menneske"? Fausts sjel vil oppleve i seg det som gir mennesket bevissthet om dets sanne menneskenatur. Men sjelen kan ikke, på den måte som den forventer, hente opp av sitt vesens dyp den følelse som lar den fremstå som en sammenfatning av alt hva makrokosmos-tegnet. representerer. For dette er en "erkjennelse" som ved indre sterk opplevelse kan forvandles til "selverkjennelse". Men ingen erkjennelse, selv ikke den høyeste, kan umiddelbart gjennomtrenge hele mennesket. Den kan bare gjennomtrenge en del av mennesket; så må den bæres gjennom livet; og i vekselvirkningen med livet selv kan den vokse til å gripe hele menneskevesenet. Faust mangler den tålmodighet som skal til for å godta erkjennelsen slik den til å begynne med nå engang er. Han vil i øyeblikket oppleve den sjelelige tilfredsstillelse, som kun er mulig i tidens løp. Derfor vender han seg bort fra makrokosmos-tegnets åpenbaring.
Et herlig skuespill! Men mer? Akk nei.
Erkjennelsen kan ikke gi mer enn et bilde av livet. Faust vil ikke ha et bilde av livet; han vil ha livet selv. - Derfor vender han seg til jordåndens tegn. I dette tegn har han foran seg et symbol på det hele, uendelige menneskevesen, slik det lever gjennom de krefter som er virksomme i den jordiske verden. Symbolet vekker i hans sjel opplevelsen av alt som mennesket bærer i seg av uendelig vesensfylde, men som må bedøve mennesket hvis det, istedenfor å oppleve det stykkevis i de bilder som gjennom livet åpenbarer seg i erkjennelsen, vil iaktta det sammentrengt i ett eneste erkjennelsesøyeblikk. Jordånden viser Faust hva mennesket i virkeligheten er, men som virker bedøvende når det ikke trer inn i bevisstheten avsvekket ved den speiling som erkjennelses-kreftene bevirker. I Goethes ånd levet - ikke i filosofisk form, men i en levende fornemmelse for erkjennelsen - den angst som fyller mennesket ved tanken: hvordan ville det gå, hvis jeg plutselig fikk skue min tilværelses gåte, uten å kunne mestre den med erkjennelsen!
Goethe har i Faust ikke bare villet vise hvilke skuffelser en erkjennelsestrang på avveie er utsatt for. Først og fremst ville han skildre de erkjennelseskonflikter som er begrunnet i selve menneskets vesen. Mennesket er i hvert øyeblikk av sin eksistens mer enn det som livet ut fra sin nødvendighet åpenbarer. Mennesket skal utvikle seg ut fra sitt eget indre; det skal utfolde det som først fullt ut kan erkjennes efterat det er utfoldet. Dets erkjennelseskrefter er slik at de bedøves når de på et uriktig tidspunkt nærmer seg det som de først skal erobre i tidens fylde. - Faust lever i alt som åpenbarer seg gjennom jordåndens ord. Men hans eget vesen bedøver ham, fordi det viser seg for ham i et øyeblikk hvor han ikke er moden til å erkjenne det og forvandle det til et bilde.
Den ånd du fatter, er du lik, men ikke meg!
Ved disse ordene synker Faust sammen. Han har i virkeligheten fått se seg selv; men han er ikke lik "seg selv", fordi han ennu ikke med sin erkjennelse kan gripe det han er. Selvopplevelsen har bedøvet bevisstheten, som ikke var den voksen.
Faust stiller spørsmålet: "Ikke deg? Hvem da?" - Svaret får vi i dramatisk form. Wagner kommer inn. Wagner selv er svaret på "Hvem da?". Sjelelig hovmod drev Faust til i øyeblikket å ville gripe sitt eget vesens hemmelighet. Til å begynne med lever det i ham kun en streben efter denne hemmelighet; Wagner er bildet på det han i øyeblikket kan gripe av seg selv med sin erkjennelse. Man misforstår helt Wagner-scenen hvis man bare ser på motsetningen mellom den åndsstrebende Faust og den filistrøse Wagner. I møtet med Wagner, efter jordåndscenen, skal Faust bringes til å forstå at han med sin erkjennelseskraft i virkeligheten står på Wagners trinn. Forstått dramatisk er Wagner i denne scene et bilde på Faust.
Det som ikke kan åpenbare seg for Faust gjennom jordånden i et enkelt øyeblikk, må først vise seg i livets utvikling. Men Goethe ville ikke bare la Faust gjennomgå en dypere erfaring av tilværelsen fra omkring hans førtiende år. Han følte også behov for å la det som Faust i sin abstrakte erkjennelsesstreben hadde holdt seg borte fra, likesom i et tilbakeblikk tre frem for hans sjel. Den monolog som i det ferdige verk følger efter linjene: "Besynderlig at ikke håpet svinner..." inneholder bare bølger som stiger opp fra hans underbevisste sjeledyp og munner ut i beslutningen om å ta sitt eget liv. Faust kan i dette øyeblikk ut fra sin følelse bare trekke den slutning at "håpet svinner" for mennesket. Han reddes fra å virkeliggjøre beslutningen ved at livet selv tryller frem for ham det han tidligere i sin abstrakte erkjennelsesstreben anelsesløst har gått forbi: de enkle menneskers påskefeiring og spaserturen påskemorgen.
Hans ungdom, som han ikke hadde gjennomlevet fullt og helt, viser seg for ham, i det minste i et tilbakeblikk, og samtidig lever i ham eftervirkningene av det han har erfart i berøringen med den åndelige verden og møtet med jordånden. Gjennom efterklangen av disse opplevelser befrir han seg fra Wagners sjelsforfatning, i samtalene med Wagner under spaserturen påskemorgen. Wagner blir stående i det abstrakte videnskapelige strev; Faust må la de sjelserfaringer han har gjennomgått, flyte inn i det umiddelbare liv, slik at livet selv kan gi ham kraften til å få et annet svar enn Wagner på spørsmålet: "Ikke deg? Hvem da?"
Den som er berørt av den åndelige verdens virkelighet, slik som Faust, må forholde seg anderledes til livet enn den som bare kjenner sanseverdenen og hvis erkjennelse kun består av forestillinger hentet fra denne. Det som Goethe kaller "åndsøyet" er blitt åpnet for Faust gjennom det han har opplevet. Livet bringer med seg at han må "overvinne" også andre vesener enn Wagners. Wagner er en del av menneskenaturen, som Faust bærer i seg. Han overvinner den, ved at han på et senere tidspunkt beliver i seg de krefter som han forsømte å belive i ungdommen. Også Bibelordet, som Faust vil gjenoppvekke i sin sjel, hører med i denne sammenheng. Men samtidig som dette foregår, trer et annet "bilde" av Fausts eget vesen frem for hans sjel: Mefisto. Han er det neste, mer tungtveiende svar på spørsmålet: "Ikke deg? Hvem da ?". Ham må Faust overvinne, gjennom det som hans livserfaringer kan forvandles til i hans sjel, som er berørt av den åndelige verden. Man forsynder seg absolutt ikke mot en kunstnerisk oppfatning av Faust-dramaet, når man i Mefisto ser en del av Fausts eget vesen. Man påstår ikke dermed at Goethe i Mefisto ikke har villet skape en spill levende dramatisk skikkelse, men bare en symbolsk figur. Også i livet er det jo slik at man i andre mennesker ser en del av sitt eget vesen. Man erkjenner seg selv gjennom den annen. Jeg påstår ikke at Hans Müller bare er et symbol på meg selv, når jeg sier at jeg i ham ser et stykke av mitt eget vesen. De dramatiske skikkelsene Wagner og Mefisto er individuelle, livfulle vesener; Faust ser seg selv i det han opplever gjennom dem.
Hva viser seg egentlig under dramaets videre gang i scenen med studenten, når vi lar dramaet virke på oss? Vel ikke annet enn hvordan Faust opptrer overfor sine egne studenter med det han har i seg av Mefisto. Mennesket kan åpenbare seg slik som Mefisto i møtet med studenten, når det ikke har overvunnet Mefisto i seg selv. For meg ser det riktignok ut til at Goethe i denne scenen har latt noe bli stående fra et tidligere utkast til Faust, noe han vel ville ha omarbeidet, hvis han hadde underkastet de eldre deler en fullstendig omarbeidelse, ut fra den ånd som helheten nu oppviser. Da ville Mefistos behandling av studenten være noe som også Faust opplever. Det er ikke tilfelle. Men da Goethe gjorde sine første utkast til Faust, var det ikke hans hensikt å gi det hele en så dramatisk form, at det i en eller annen forstand også kunne åpenbare seg som Fausts egen opplevelse. I sin siste utforming av diktverket har han ganske enkelt benyttet mange ting som ikke føyer seg inn i den helhet som dramaet til slutt har fått.
Forfatteren av disse betraktninger hører til dem som stadig vender tilbake til lesningen av Faust. Hver gang åpnet det seg for ham nye innblikk i det som Goethe har lagt inn i Faust av uendelig livskunnskap og livserfaring. Allikevel har det aldri lykkes ham i Mefisto, tross skikkelsens dramatiske liv, å se et avsluttet, i sitt indre helstøpt vesen. Han forstår meget godt at Faust-kommentatorene ikke riktig vet hva de egentlig skal se i Mefisto. Den antagelse er blitt fremsatt at han ikke er noen riktig djevel, men kun en tjener for jordånden. Dette motsies ved at Mefisto selv en gang sier: "Jeg kunne ha lyst til å overgi meg til djevelen, hvis jeg ikke selv var en djevel". Legger man sammen hva Mefisto sier om seg selv, kommer man egentlig ikke til noe resultat.
Efterhvert som Goethe arbeidet på sin Faust-diktning, kom han stadig nærmere de mest gåtefulle opplevelser i menneskelivet. Det lys som kommer fra disse opplevelser, stråler overalt inn i de begivenheter som er fremstilt i verket. I Mefisto er legemliggjort hva mennesket må overvinne på veien mot en dypere livserfaring. En indre motstander av det som mennesket ut fra sitt vesen må strebe mot, står foran oss i Mefisto-skikkelsen. - Men den som går til bunns i de opplevelser ut fra hvilke Goethe har formet sin Mefisto, han støter ikke bare på en slik åndelig motstander av menneskenaturen, men to. Den ene vokser ut av viljes- og følelsessiden i mennesket, den annen ut av erkjennelsessiden. Viljes- og følelsesvesenet streber efter å isolere mennesket fra den øvrige verden, hvor det har sin tilværelses rot og utspring. Det foregjøgler mennesket at det kan gå sin livsvei uten annen støtte enn sitt indre vesen. Det forsøker å få det til å glemme at mennesket er et ledd av verdensaltet, som fingeren av organismen, og at det vil dømme seg selv til åndelig død, hvis det snører seg av fra helheten, slik som fingeren fysisk ville gå til grunne, hvis den forsøkte å leve adskilt fra organismen. I mennesket finnes en elementær streben efter en slik avsnøring. Livsvisdom erverves ikke ved at man blindt vender seg mot denne elementære streben, men ved at man overvinner og forvandler den, slik at den fra å være en motstander blir til en hjelper. Den som er blitt berørt av den åndelige verden, slik som Faust, må på en langt mer bevisst måte bli viklet inn i kampen mot denne menneskelivets motstandermakt, enn den som aldri har hatt en slik berøring. Som dramatisert skikkelse kan man kalle denne makt for menneskets luciferiske motstander. Den virker gjennom de sjelekrefter i menneskets eget indre som streber efter større egoistisk utfoldelse.
Menneskenaturens annen motstander henter sin kraft fra de illusjoner som mennesket er utsatt for som iakttagende og forestillende vesen overfor omverdenen. Menneskets erkjennelsesmessige opplevelse av omverdenen er avhengig av de bilder som det kan danne seg av denne omverden, alt efter sin sjelstilstand, ut fra det synspunkt hvor det befinner seg og ut fra de mangfoldigste andre betingelser. Illusjonens ånd trenger seg inn idet disse bilder oppstår. Han fordreier det sanne forhold som mennesket uten hans virksomhet ville få til sin omverden og de andre menneskene. Han er f .eks. også splittelsens og stridens ånd menneskene imellom. Han bringer dem inn i slike gjensidige avhengighetsforhold som fører til anger og samvittighetsnag. Man kan i tilknytning til en skikkelse i den persiske mytologi kalle denne ånd for den ahrimanske. Den persiske myte tillegger Ahriman egenskaper som berettiger til bruken av dette navn.
Den luciferiske og ahrimanske motstander griper på helt forskjellige måter inn i menneskets utvikling. Goethes Mefisto bærer tydelige ahrimanske trekk; men også det luciferiske element lever i ham. En natur som Faust er sterkere utsatt for både Ahrimans og Lucifers fristelser, enn den som ikke har gjort åndelige erfaringer. Man kunne nu tenke seg at Goethe istedenfor den ene Mefisto hadde stillet begge de to karakteriserte vesener overfor Faust. Faust ville så ha blitt ført gjennom den ene art av sine livslabyrinter av det ene av disse vesener, og gjennom den annen av det annet. Men slik som Goethe har tegnet sin Mefisto, er luciferiske og ahrimanske trekk blandet sammen i ham uten å bli en enhet. Dette gjør det ikke bare umulig for leseren i sin fantasi å danne seg et enhetlig bilde av Mefisto, men det stillet seg også som en hindring i veien for Goethe hver gang han ville ta Faust-diktningen opp og føre den videre. Man føler det ofte som om mange av de ting Mefisto sier eller gjør, burde vært sagt eller gjort av et annet vesen. Goethe tilskrev riktignok de vanskeligheter han møtte ved fortsettelsen av Faust helt andre årsaker; men i hans underbevissthet virket dobbeltheten i Mefistos vesen og gjorde det vanskelig for ham å lede Fausts liv i de baner, som må føre gjennom disse livets to motstandermakter .
Mot en slik tankegang kan man lett reise den nærliggende innvending, at man egentlig bare vil korrigere Goethe. Det må man tåle, når man har innsett nødvendigheten av å forstå Goethes personlige forhold til sin Faust-diktning. Man kan bare legge merke til hvorledes Goethe beklaget seg til sine venner over at hans skaperkraft var lammet, nettopp når han ville gi seg i kast med å fullføre "sitt livs diktverk". Man skulle betenke at han i sin høye alder trenger Eckermanns oppfordring for å samle seg til å utarbeide en plan til fortsettelsen av Faust, som han ville la inngå som tredje bok i "Dichtung und Wahrheit". Karl Julius Schrøer har rett når han sier (s. xxx i tredje opplag av hans utgave av Faust, 2. del): "Uten Eckermann ville vi vel ikke hatt annet enn den nevnte plan, som kanskje ville ha fått samme form som hans "Skjema til fortsettelse" av dramaet "Die natürliche Tochter", Vi vet jo hva en slik plan betyr for verden; et objekt for litteratur-historikerne, ellers intet." - At Goethe ikke kom videre i sitt arbeide med Faust har man tilskrevet alle mulige og umulige ting; man har forsøkt på den ene eller annen måte å "løse opp" de motsetninger som man føler i Mefisto-skikkelsen. Den som betrakter Goethe kommer vanskelig forbi en av disse to utveier. Eller skal man virkelig slå seg til ro med den bekjennelse som Jakob Minor avlegger i sin forøvrig interessante bok "Goethes Faust"? "Goethe... nærmet seg sitt femtiende år; og fra tidsrommet for hans reise til Sveits stammer, så vidt jeg vet, det første sukk som tanken på den kommende alderdom fralokket ham, i det skjønne dikt "Schweizeralpe". Tanken trer i forgrunnen som forløper for alderens visdom, også hos ham, den evig unge, som hittil hadde vært vant til kun å se og å forme. Han skjematiserer, han rubriserer, som ekte sønn av sin omstendelige far, både på reisen til Sveits og i Faust" (2. bind, s. 28). Man kan ut fra en betraktning av livet også komme til den oppfatning at i en slik diktning som Goethes Faust blir ting fremstilt som først kan erobres gjennom en høyere alders livserfaring. Hvis dikterkraften måtte tørke inn med alderen selv hos en Goethe: hvordan kunne en slik diktning overhodet bli til?
Hvor paradoksalt det enn kan forekomme: en alvorlig betraktning av Goethes personlige forhold til sin Faust og av Mefisto-skikkelsen synes å føre til at man i denne siste må se den indre grunn til de vanskeligheter som Goethe fornemmet overfor sitt livs hovedverk. Mefisto-skikkelsens dobbelthet virket i de dypere skikt av hans sjel uten å komme til hans bevissthet. Men da Fausts opplevelser må inneholde speilbilder av hva Mefisto foretar seg, dukket det alltid opp hemninger, når Fausts livsløp skulle fortsettes dramatisk, fordi de rette impulser til fortsettelsen ikke kunne finnes i hans motsetningsfylte motstanders handlinger.

*
"Prolog i himmelen", som sammen med "Tilegnelse" og "Forspill på teateret" nu innleder første del av Faust, ble først diktet i 1797. Av de diskusjoner som Goethe førte med Schiller om sitt verk og som har fått sitt nedslag i deres brevveksling, kan man se at han på dette tidspunkt begynte å tenke anderledes om de grunnkrefter som kommer til syne i Fausts liv. Inntil da flyter alt det som åpenbarer seg hos Faust, ut av hans sjels indre, som streber efter livstilfredsstillelse og livsekspansjon. Man finner ingen andre impulser enn disse indre. Gjennom "Prologen i himmelen" blir Faust som strebende menneske stillet inn i hele verdenssammenhengen. De åndelige makter, som ligger til grunn for og opprettholder verdens virksomhet, viser seg her i sin utfoldelse; Fausts liv er stillet inn i deres samvirke og innbyrdes konflikter. Fausts vesen blir ført inn i makrokosmos, i det minste for dikterens og leserens bevissthet - det makrokosmos som den unge Goethes Faust ikke hadde villet stille seg inn i. Mefisto opptrer "i himmelen" blant de virkende verdensvesener. Men nettopp der trer også Mefistos motsetningsfylte vesen tydelig frem:
Av alle ånder som fornekter meg,
er denne skjelmen den jeg laster minst,
sier "Herren". Det må altså i verdenskampen finnes også andre ånder som "fornekter". Og hvorledes stemmer det med Mefistos interesse på slutten av dramaet for Fausts lik, når han her "i himmelen" ytrer seg slik:
... Jeg foretrekker røde
og friske kinn; mitt felt er leverusen.
Jeg bryr meg ytterst lite med de døde;
på liket har jeg ingen tid å øde.
Man kan forestille seg at en luciferisk og en ahrimansk ånd, istedenfor den ene Mefisto-skikkelse, stod overfor "Herren" i kampen om Faust. En ahrimansk ånd må interessere seg for "liket", for han er illusjonens ånd. Undersøker man hvor illusjonen stammer fra, finner man at den henger sammen med de krefter som virker i form av det dødelig-materielle allerede i menneskelivet. Erkjennelseskreftene er underkastet den ahrimanske illusjon og blir virksomme i mennesket i samme grad de impulser dukker opp som til slutt fremkaller døden. Viljes- og følelsesimpulsene virker motsatt. De henger sammen med det spirende, voksende liv. De er mektigst i barndommen og ungdommen. De opptrer desto mer kraftfullt senere i livet, jo mer mennesket har berget sin ungdoms impulser over i alderdommen. De bærer den luciferiske villfarelse i seg. Lucifer kan si: "Jeg foretrekker røde og friske kinn"; Ahriman må interessere seg for liket. Og "Herren" kan si til Ahriman: "Av alle ånder som fornekter meg, er denne skjelmen den jeg laster minst." For skjelmens natur er beslektet med illusjonens natur. Og for det "evige" i mennesket er Ahrimans vesen som behersker det materielt-forgjengelige, av mindre betydning enn den andre "fornekter" som henger intimt sammen med menneskets vesenskjerne. Det er ikke vilkårlig fantasi som gjør at man fornemmer en dobbeltnatur i Mefisto, men en selvfølgelig følelse for noe dobbelt vesensaktig som virker i utformningen av menneskets tilværelse. Goethe må i sin underbevissthet ha fornemmet noe som lot ham ane: jeg stiller motsetningen mellom Faust og Mefisto inn i den universelle livssammenheng; men denne sammenheng vil ikke passe til denne motsetning.
Det som her er sagt, kunne lett gjendrives hvis det bare var ment som et pedantisk krav om at Goethe skulle ha skildret sin Mefisto anderledes. Man kan jo bare henvise til hvordan denne skikkelse i Goethes fantasi har sine røtter i det overleverte Faust-sagn, i den tyske og nordiske mytologi, hvor Mefisto opptrer som noe enhetlig. Og istedenfor å påvise "motsigelser" i en
levende skikkelse kunne man - bortsett fra at det som lever nettopp må inneholde "livet med dets motsigelser" - holde seg til Goethes klare ord: "Hvis der gjennom fantasien ikke oppstod ting som forblir evig problematiske for forstanden, så var fantasien overhodet ikke mye verd. Her er det at poesien skiller seg fra prosaen". - Nei, på dette område ligger ikke det som her er ment. Men ubestridelig er det når Karl Julius Schrøer sier: (s. XCIV i tredje opplag av hans utgave av Faust, 2. del): "I storslagen lek, i spøk med overlegen humor, i mesterlig karakteristikk, mens den dype bakgrunn av menneskehetens høyeste spørsmål stadig skinner igjennom... hever diktningen oss til slutt opp til de mest opphøyede følelsers andakt..." Det er det avgjørende: det som Goethes fantasi stod overfor i hans Faust- diktning, det viste seg for ham slik at "den dype bakgrunn av menneske- hetens dypeste spørsmål stadig skinner igjennom", Med sitt grundige kjennskap til Goethe og sin ekte kjærlighet til Goethes åndsart, taler Schrøer her ut fra en holdning som visselig ikke kan bebreides for å ville forklare Goethes diktning ut fra abstrakt spekulasjon, - Og fordi Goethe hadde menneskehetens høyeste spørsmål foran seg, derfor utvidet den "nordiske djevel" i sin overleverte skikkelse seg for hans åndsblikk til det dobbeltvesen, som en alvorlig betraktning av livet og verden nå engang føres til, når man med erkjennelsen skuer hvorledes menneskevesenet er stillet inn i hele verdensaltet.
Mefisto-skikkelsen i den form som den foresvevet Goethe da han tok fatt på verket, var skapt ut fra den situasjon hvor Faust vendte seg bort fra makrokosmos-tegnet. De sjelskonflikter som her reiste seg i hans indre, førte til kamp mot den motmakt som angriper mennesket innenfra og har en luciferisk karakter. Men Goethe var nødt til å føre Faust til kamp også med maktene i omverdenen. Jo mer han nærmet seg utførelsen av annen del av Faust, desto sterkere fornemmet han denne nødvendighet. Og i den "klassiske valpurgisnatt", som virkelig skulle føre Faust til møtet med Helena, trer verdensmakter, en makrokosmisk foregang i forbindelse med menneskets opplevelser. Idet Mefisto griper inn i denne sammenheng, må han anta en ahrimansk karakter. Goethe hadde gjennom sin naturvidenskapelige verdensanskuelse bygget en bro som kunne forene verdenshendelsene med menneskeutviklingen. Dette har han utført i sin "klassiske valpurgisnatt". Dens dikteriske verdi vil man først erkjenne når man fullt ut gjennomskuer hvorledes der i denne del av Faust er lykkes Goethe kunstnerisk å forme naturanskuelsene slik, at ingen begrepsmessig abstrakt rest blir tilbake, men hvorledes alt er strømmet inn i bildet, i den fantasimessige utformning. Det er ikke annet enn estetisk overtro, når man innvender mot den "klassiske valpurgisnatt" at den inneholder en pinlig rest av abstrakte naturvidenskapelige teorier. Og i kanskje enda større grad slåes i det veldige sluttbilde i femte akt i annen del broen mellom de oversanselige foreganger i altet og menneskets opplevelser.
Det synes hevet over tvil: Goethes åndsart utviklet seg gjennom livet slik at dobbeltheten i menneskets motstandermakter trådte frem for hans sjeleøye. Han følte nødvendigheten av i dramaets videre gang å overvinne verkets begynnelse, ved at livet selv stiller Faust overfor makrokosmos, det som han en gang gjennom sin ensidige erkjennelse vendte seg bort fra.
Et herlig skuespill! Men mer? Akk nei.
Men i dette skuespill begynte hele den omfattende verdensforegangs krefter å virke. Det fikk liv, fordi Faust streber efter mål som fører mennesket gjennom indre livskamp til konflikt med de makter som lar det fremstå som et kjempende ledd i verdenshelheten.

Fra Rudolf Steiners bok "Goethes Geistesart in ihrer Offenbarung durch seinen Faust und durch das Märchen von der Schlange und der Lilje", Gesamtausgabe nr. 22.




TIL TOPPEN AV SIDEN