*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

MEDITASJON SOM ERKJENNELSE

Tre tekster av Rudolf Steiner

Dannelsen av et meditasjonsbilde

Opstigningen til en oversanselig bevidsthedstilstand maa nødvendigvis udgaa fra den almindelige vaagne dagsbevidsthed. I denne bevidsthed lever sjælen før den stiger op til den anden. Gjennem skolingen gives der den midler til at komme ud af denne bevidsthed. I denne her i betragtning kommende skoling er de første øvelser der gives af en saadan art, at de endnu kan betegnes som tilhørende den sædvanlige dagsbevidsthed. Netop de allervigtigste af disse midler er saadanne som foregaar ganske stille i sjælens indre. Det det kommer an paa er, at sjælen hengiver sig til ganske bestemte forestillinger. Disse forestillinger er af en saadan art, at de gjennem deres væsen udøver en vækkende virkning paa visse skjulte evner i menneskesjælen. De adskiller sig fra saadanne forestillinger i det vaagne liv, som har til opgave at give et billede af en eller anden ydre ting. Disse er des sandere, jo sandere det billede er, som de giver. Og det ligger i deres natur at være sande i denne forstand. De forestillinger som sjælen maa hengive sig til for at naa det maal der fordres i aandsskolingen, har en anden opgave. De er saaledes formet, at de ikke giver et billede af noget ydre, men i sig selv har en evne til at virke vækkende paa sjælen. De forestillinger som egner sig bedst hertil, er de sindbilledlige eller symbolske. Dog kan ogsaa andre forestillinger anvendes. Det kommer nemlig slet ikke an paa indholdet af disse forestillinger, men alene paa at sjælen koncentrerer alle sine kræfter paa ikke at have noget som helst andet i bevidstheden end forestillingen. I modsætning til hvad der er tilfældet i det almindelige sjæleliv hvor sjælens kræfter er fordelt paa mange ting og forestillingerne hurtigt vexler, kommer det i aandsskolingen an paa, at hele sjælelivet koncentreres paa en forestilling. Og denne forestilling maa være stillet i midtpunktet af bevidstheden gjennem en fri villiesakt. Sindbilledlige forestillinger er derfor bedre end saadanne som gjengiver ydre gjenstande eller foregange, fordi disse har et støttepunkt i yderverdenen, og sjælen derfor ikke i saa høj grad er henvist til at støtte sig paa sig selv alene som overfor de sindbilledlige, der formes gjennem en energiudfoldelse i sjælen selv. Det væsentlige er ikke hvad der forestilles, men det det kommer an paa er, at det der forestilles, gjennem den maade hvorpaa det sker, løser det sjælelige fra enhver støtte i noget fysisk.
Man kan naa til forstaaelse af hvad der menes med denne fordyben sig i en forestilling, naar man har gjort sig klart, hvad erindring egentlig vil sige. Har man for exempel betragtet et træ og vender øjet bort fra det, saa at man ikke længer kan se det, er man i stand til udfra erindringen paany at vække forestillingen om træet i sjælen. Denne forestilling om træet, som man har, naar det ikke længere staar for ens øje, er en erindring om træet. Man maa nu tænke sig, at man beholder denne erindring i sjælen, man lader sjælen ligesom hvile i den erindrede forestilling, og gjør sig umage for paa samme tid at lukke alle andre forestillinger ude. Sjælen er da fordybet i erindringsforestillingen om træet. Dette er hvad der menes med en fordybelse af sjælen i en forestilling, men forestillingen er i dette tilfælde et billede af en ting, som man har iagttaget med sine ydre sanser. Gjør man det samme med en forestilling som man gjennem en fri villiesakt har stillet ind i bevidstheden, saa vil man lidt efter lidt blive i stand til at frembringe den virkning som det kommer an paa.
For at det kan blive klart hvad der menes, skal her nævnes et exempel paa en saadan fordybelse i en sindbilledlig forestilling. Det første trin er at en saadan forestilling bygges op i sjælen. Det kan ske paa følgende maade. Man forestiller sig en plante hvorledes den har sin rod i jorden, hvorledes den skyder blad efter blad og udfolder sig til blomst. Saa tænker man sig at der ved siden af planten staar et menneske. Man gjør den tanke levende i sin sjæl, at mennesket har egenskaber og evner, som maa kaldes mere fuldkomne i sammenligning med plantens. Man gjør sig det klart, at han kan gaa hvorhen hans følelser og hans villie driver ham, mens planten er lænket til jorden. Men paa samme tid siger man til sig selv: ja, ganske vist er mennesket fuldkomnere end planten, men til gjengjæld har han andre egenskaber, som jeg ikke finder hos planten, og som gjør at den, fordi den ikke har dem, i en vis forstand kan siges at være fuldkomnere end mennesket. Mennesket er fyldt med begjær og lidenskab, og retter sin opførsel efter dem. Disse drifter og lidenskaber fører ham ud i vildfarelser. Hos planten ser jeg hvorledes den fra blad til blad følger væxtlivets rene love, hvorledes den uden lidenskab aabner sin blomst for den kyske solstraale. Jeg maa altsaa sige: mennesket har en vis fuldkommenhed forud for planten, men han har betalt denne fuldkommenhed dermed, at han i sit væsen, foruden de kræfter som planten har, og som forekommer mig rene, har aabnet sig for drifter, begjær og lidenskaber. Jeg forestiller mig nu hvorledes den grønne plantesaft strømmer gjennem planten, og at den er udtryk for de rene, lidenskabsløse væxtlove. Dernæst forestiller jeg mig hvorledes det røde blod flyder gjennem menneskets aarer, og hvorledes det er udtryk for drifterne, begjæret og lidenskaberne.-Jeg samler alt dette som en levende tanke i min sjæl. Jeg forestiller mig saa hvorledes mennesket er i stand til at udvikle sig, hvorledes han formaar at lutre og rense sine drifter og lidenskaber ved hjælp af de højere evner som han bærer i sin sjæl. Jeg tænker mig hvorledes det i disse drifter og lidenskaber, som er af lavere art, tilintetgjøres, og hvorledes drifterne gjenfødes paa et højere trin. Det vil saa kunne lade sig gjøre at forestille sig blodet som udtryk for de rensede og forvandlede drifter og lidenkaber. Jeg betragter nu med det aandelige blik for exempel en rose og siger: i den røde rosensaft ser jeg den grønne plantesafts farve forvandlet til rødt, og dog følger den røde rose ligesaa vel som det grønne blad de rene lidenskabsløse væxtlove. Det røde i rosen kan saaledes for mig blive sindbilledet paa det blod som er udtryk for de lutrede drifter og lidenskaber, som har skilt alt det lavere ud og nu i deres renhed ligner de kræfter der virker i den røde rose. Jeg forsøger nu ikke blot at tænke disse tanker med min forstand men at gjøre dem levende i min følelse. Jeg kan derved naa til en følelse af lykke, naar jeg forestiller mig renheden og lidenskabsløsheden hos den groende plante, jeg kan naa til en indre følelse af, at visse høiere fuldkommenheder maa kjøbes derved, at man udvikler drifter og lidenskaber i sig. Denne følelse kan forvandle den lykke som jeg før følte, til følelse af alvor, og den kan igjen gaa over i en befriende lykkefølelse, naar jeg hengiver mig til den tanke, at det røde blod ligesom den røde rosensaft kan blive bærer af helt igjennem rene indre oplevelser. Det som det her kommer an paa er, at man ikke forholder sig ganske følelsesløst til de tanker som tjener til at bygge den sindbilledlige forestilling op. Naar man har levet sig ind i saadanne tanker og følelser, kan man lade dem fortætte sig til følgende sindbilledlige forestilling. Man forestiller sig et sort kors. Man tænker sig det som et sindbillede for det lavere, som man har renset ud af drifterne og lidenskaberne. I korsbjælkernes skjæringspunkt tænker man sig syv straalende røde roser, ordnet i kreds. Man betragter disse roser som sindbilledet for et blod, som er blevet udtryk for de lutrede og rensede lidenskaber og drifter. Af denne art bør den sindbilledlige forestilling være, som man fremkalder i sjælen, paa den maade som det ovenfor blev vist med en erindringsforestilling. En saadan forestilling virker vækkende paa sjælen, naar man fordyber sig i den i sit indre. Under denne fordybelse maa man prøve at holde alle andre forestillinger borte. Alene det omtalte sindbillede maa som et aandeligt syn svæve for sjælens øje, saa levende som paa nogen maade muligt.
Det er heller ikke uden betydning, at dette sindbillede ikke blot her er angivet som en forestilling der er egnet til at virke vækkende paa sjælen, men at det er vist hvorledes det kan bygges op gjennem bestemte forestillinger om plante- og menneskenaturen. Et saadant sindbilledes virkning afhænger nemlig af at man, paa den maade som det blev vist, har stillet det sammen, før man anvender det som gjenstand for den indre fordybelse. Hvis man forestiller sig det uden først at have bygget det saaledes op i sin sjæl, da har det ingen varme og er ikke nær saa virksomt, som naar det gjennem en saadan forberedelse har faaet kraft til at lyse op i sjælen. Naar man er begyndt at fordybe sig i det, skal man ikke holde de tanker som man gjorde sig under forberedelsen, levende i sjælen, men blot lade billedet staa levende foran sig i aanden og lade den følelse svinge med, som de forberedende tanker har affødt. Paa den maade bliver sindbilledet til et tegn ved siden af følelsesoplevelsen. Og i sjælens dvælen i denne oplevelse ligger det virksomme ved hele foretagendet. Jo længere man kan blive ved, uden at nogen anden forestilling griber forstyrrende ind, des større er virkningen. Dog er det gavnligt, hvis man ogsaa paa andre tider end naar man foretager den egentlige fordybelse, ofte gjentager opbygningen af billedet i tanker og følelser, for at den stemning som derved er blevet fremkaldt, ikke skal forsvinde. Jo mere taalmodighed man har til en saadan stadig fornyelse, des mere betydning faar billedet for sjælen. (i min bog "Hvordan naar man til erkjendelse af de højere verdener?" er der ogsaa givet andre exempler paa midler til indre fordybelse. Ganske særlig virksomme er de der angivne meditationer over en plantes tilblivelse og henvisnen, over de i frøkornet slumrende spirekræfter, over krystallernes former o.s.v. I denne bog er det blot meningen at vise meditationens væsen gjennem et enkelt exempel.)

(Fra "Geheimwissenschaft im Umriss", dansk utgave: "Videnskaben om det skjulte", s. 197 ff.
Til dansk ved Johannes Hohlenberg).

Om den tillit man kan ha til tenkningen og om den tenkende sjels vesen.
Om å meditere

Den menneskelige tenkning er for den våkne dagsbevissthet som en ø i sjelelivets strøm av inntrykk, fornemmelser, følelser osv. Et inntrykk, en fornemmelse har man til en viss grad gjort seg ferdig med når man har begrepet den, det vil si, når man har fattet en tanke som belyser inntrykket, fornemmelsen. Selv i lidenskapenes og affektenes storm kan det inntre en viss ro når sjeleskibet har arbeidet seg frem til tenkningens ø.
Sjelen har en naturlig tillit til tenkningen. Den føler at den ville miste all sikkerhet i livet hvis den ikke kunne ha denne tillit. Det sunde sjeleliv opphører når tvilen på tenkningen begynner. Er det noe man ikke kan komme til klarhet over gjennom tenkning, må man kunne ha den trøst at klarheten ville komme hvis man bare kunne samle seg til den tilstrekkelige kraft og skarphet i tenkningen. Sin egen manglende evne til å komme til klarhet over noe gjennom tenkning kan man avfinne seg med, men man kan ikke holde ut den tanke at ikke tenkningen selv skulle kunne bringe tilfredsstillelse dersom man trengte inn på dens område på den måte som kreves av den bestemte livssituasjon.
Denne sjelens stemning overfor tenkningen ligger til grunn for all menneskelig streben efter erkjennelse. Under bestemte sjelelige tilstander kan denne stemning være neddempet, men i sjelenes dunkle følelse vil den alltid kunne påvises. De tenkere som tviler på tenkningens egen gyldighet og kraft, bedrar seg selv med hensyn til sin sjels grunnstemning. For egentlig er det ofte deres egen tankeskarphet som, ut fra en viss overspenning, skaper tvil og gåter. Hvis de virkelig ikke stolte på tenkningen, ville de ikke plage seg med tvil og gåter som jo bare er resultater av tenkningen.
Når jeg utvikler i meg en slik følelse overfor tenkningen, fornemmer jeg denne ikke bare som noe jeg utformer som menneskelig sjelekraft i meg, men også som noe som, uavhengig av meg og min sjel, bærer i seg et verdensvesen. Et verdensvesen som jeg må arbeide meg frem til hvis jeg vil leve i noe som tilhører meg, samtidig som det tilhører den verden som er uavhengig av meg.*
(* Originalteksten anvender i dette avsnitt den mer alminnelige 3. persons form ("man"). 0.a.)
Det å kunne hengi seg til tankelivet har noe dypt beroligende ved seg. Sjelen føler at den i tankelivet kan komme løs fra seg selv. Og sjelen behøver denne følelse, like meget som den behøver den motsatte følelse av å kunne være i seg selv. I disse to følelser ligger det pendelslag som er nødvendig for sjelens sunde liv. I grunnen er våkenhet og søvn bare de mest ekstreme uttrykk for dette pendelslag. I den våkne tilstand er sjelen i seg, lever sitt egenliv. I søvnen mister den seg til den almene verdens-opplevelse, er altså på en måte løsgjort fra seg selv. - Begge utslag av sjelependelen viser seg gjennom forskjellige andre tilstander av den indre opplevelse. Og livet i tanker betyr for sjelen at den kommer løs fra seg selv, slik som følelse, fornemmelse, affektliv osv. betyr at den er i seg selv.
Slik sett gir tenkningen sjelen den trøst som den behøver overfor følelsen av å være forlatt av verden. Man kan på berettiget måte komme til denne fornemmelse: Hva er jeg i den alminnelige verdenshendelses strøm som løper fra uendelighet til uendelighet? Hva er jeg med mine følelser, mine ønsker og min vilje som dog bare har betydning for meg? Så snart man virkelig har opplevet livet i tankene, stiller man opp mot denne fornemmelse den annen: Tenkningen, som har med verdenshendelsens strøm å gjøre, tar deg med din sjel opp i seg. Du lever i denne verdenshendelse når du tenkende lar dens vesen flyte inn i deg. Man kan da føle seg opptatt i verden, rettferdiggjort i den. Denne stemning gir sjelen styrke, en styrke som fornemmes som om den ifølge visdomsfulle lover kommer til sjelen fra verdensmaktene selv.
Fra denne fornemmelse er det ikke langt igjen til det skritt at sjelen sier: Ikke jeg alene tenker, men det tenker i meg. Verdenstilblivelsen uttaler seg i meg. Min sjel avgir bare den skueplass hvor verden lever seg ut som tanke.
Denne fornemmelse kan avvises av den ene eller andre filosofi. Tilsynelatende kan det anføres mangfoldige innlysende grunner til at det som ble sagt om "verden som tenker seg selv i den menneskelige sjel" må være fullstendig feilaktig. Overfor denne innvending må man vite at den tanke som ble uttalt, er noe man arbeider seg frem til gjennom indre opplevelse. Først når man har opparbeidet den på en slik måte, forstår man fullt ut dens gyldighet, og at ingen "gjendrivelser" kan rokke ved dens gyldighet. Nettopp når man har arbeidet seg frem til denne tanke, ser man hva mange "gjendrivelser" og "bevis" egentlig er verd. De kan synes temmelig uangripelige så lenge man gjør seg gale forestillinger om beviskraften av deres innhold. Det er vanskelig å komme til forståelse med mennesker som tillegger slike "bevis" vekt. De må tro at den annen tar feil, idet de ikke har utført det indre arbeid som leder frem til anerkjennelsen av det som forekommer dem feilaktig, ja kanskje tåpelig.
For den som vil finne inn til åndsvitenskapen er slike meditasjoner som den nettopp anførte meditasjon over tenkningen, nyttige. Det gjelder jo da nettopp at man bringer sin sjel i en slik tilstand at den har adgang til den åndelige verden. Denne adgang kan forbli lukket for den skarpsindigste tenkning og mest fullendte vitenskapelighet dersom sjelen ikke har noe å stille opp mot de åndelige kjensgjerninger eller meddelelser som vil trenge seg inn på den. - En god forberedelse til å gripe den åndelige erkjennelse kan det være at man ofte har følt den styrke som ligger i denne sjelsstemning: "Tenkende føler jeg meg ett med verdenshendelsenes strøm". Det kommer her langt mindre an på denne tankes abstrakte erkjennelsesverdi enn på det at man i sjelen ofte har fornemmet den styrkende virkning som oppleves når en slik tanke strømmer kraftfullt gjennom det indre liv, når den som åndelig livsluft brer seg ut i sjelelivet. Det dreier seg ikke bare om å erkjenne det som ligger i en slik tanke, men om å oppleve det. Tanken er erkjent når den med tilstrekkelig overbevisningskraft har vært til stede i sjelen en gang. Hvis den skal bære frukter for forståelsen av den åndelige verden, for dennes vesener og kjensgjerninger, må den, efter at den er forstått, stadig på nytt belives i sjelen. Sjelen må stadig på nytt fylle seg med den, la kun denne tanke være til stede i seg, idet alle andre tanker, fornemmelser, erindringer osv. blir utelukket. En slik gjentatt konsentrasjon om en tanke som man har gjennomtrengt fullstendig, trekker sammen sjelekrefter som i det vanlige liv på en måte er spredt. Sjelen forsterker disse krefter i seg selv. Disse krefter som trekkes sammen, blir til iakttagelsesorganer for den åndelige verden og dens sannheter.
Av det som her er antydet kan man erkjenne den riktige måte å meditere på. Først arbeider man seg frem til en tanke som man kan innse med de midler som det vanlige liv og den vanlige erkjennelse gir en. Derefter fordyper man seg stadig på nytt i denne tanke. Man gjør seg til ett med den. Sjelens styrkelse følger av at man lever med en slik erkjent tanke. - Som eksempel ble det her valgt en tanke som er hentet fra tenkningens egen natur. Den ble valgt som eksempel fordi den er særlig fruktbar for meditasjonen. Men med hensyn til meditasjonen gjelder det som her er sagt, for enhver tanke som er erobret på beskrevne måte. - For den mediterende er det bare særlig fruktbart hvis han kjenner den sjelsstemning som oppstår av det beskrevne pendelslag i sjelelivet. Man kommer derved sikrest til følelsen av at man i meditasjonen er umiddelbart berørt av den åndelige verden.
Og denne følelse er et sundt resultat av meditasjonen. - Denne følelse skulle stråle sin kraft ut over innholdet av hele det øvrige våkne dagsliv. Men da ikke slik at det stadig er tilstede et nærværende inntrykk av meditasjonsstemningen, men slik at man alltid kan si til seg selv at gjennom meditasjonsopplevelsen flyter styrke inn i livet. Hvis meditasjonsstemningen brer seg ut over dagens liv som et stadig nærværende inntrykk, gyter den ut over dagens liv noe som forstyrrer dettes umiddelbarhet. Under selve meditasjonen vil da denne stemning ikke kunne være tilstrekkelig sterk og ikke tilstrekkelig ren. Meditasjonens riktige frukter modnes nettopp når den med sin stemning hever seg opp over det øvrige liv. Og den virker best tilbake på dette liv når den fornemmes som noe særegent, noe opphøyet.

(Fra "Die Schwelle der geistigen Welt", GA 17, s. 9 ff. Til norsk ved Torger Holtsmark)

Almene fordringer enhver må stille seg som vil gjennomgå en okkult utvikling

I det følgende beskrives de betingelser som må ligge til grunn for en utvikling av skjulte evner. Hvis disse betingelsene ikke er oppfylt, må ingen tro at det er mulig å komme videre gjennom en eller annen slags forholdsregel i det ytre eller indre liv. Hvis man ikke ordner sitt liv i overensstemmelse med disse betingelser, vil alle meditasjons-, konsentrasjons- og andre øvelser være verdiløse, ja, de kan til og med i en viss betydning være skadelige. Mennesket kan ikke få disse krefter givende, man kan bare få igang en utvikling av de krefter som allerede ligger i menneskene. De utvikler seg ikke av seg selv. Både ytre og indre motstand forhindrer det. Ytre motstand oppheves av de følgende leveregler, indre gjennom spesielle råd om meditasjon og konsentrasjon o.s.v. Den første betingelse er at man skaffer seg evnen til fullstendig klar tenkning. For å oppnå det må man, selv om det bare er for en ganske kort stund hver dag, omtrent fem minutter (jo mer, desto bedre), frigjøre seg fullstendig fra det at tankene ukontrollert farer fra det ene til det andre. Man må bli herre i sin egen tankeverden. Man er ikke herre over sine tanker når ytre forhold, jobben, en eller annen tradisjon, forretningsforhold eller til og med det at man tilhører en bestemt nasjon, eller når en bestemt tid på dagen, bestemte gjøremål osv, osv. bestemmer at man skal ha en bestemt tanke og hvordan man spinner videre på den. I den stund man har satt av til dette, må man altså av fri vilje tømme sjelen for den vanlige daglige måten å tenke på, og, av eget initiativ, gjøre én tanke til det sjelelige midtpunkt. Nå må man ikke tro at dette må være en betydningsfull eller interessant tanke. Det som søkes oppnådd i utvikling av skjulte krefter oppnåes til og med på bedre måte når man begynner med å forsøke å velge en så uinteressant og ubetydelig tanke som mulig. På den måten blir tenkningens selvvirkende kraft, som det kommer an på, sterkere utfordret. Velger man en tanke som er interessant, trekker den selv avgårde med tenkningen. Til disse øvelsene i tankekontroll er det bedre å bruke en knappenål enn Napoleon den store. Man sier til seg selv: jeg begynner nå med denne tanken, og med et indre initiativ som helt er mitt eget, knytter jeg til den alt som rent saklig kan forbindes med den. På slutten av øvelsen må tanken være like fargerik og levende i sjelen som ved begynnelsen. Denne øvelsen gjør man dag etter dag, minst i en måned. Man kan ta en ny tanke for seg hver dag eller holde seg til én tanke gjennom flere dager. På slutten av en slik øvelse forsøker man å få fullstendig klart i bevisstheten en indre følelse av fasthet og sikkerhet som man snart vil merke hvis man er fintfølende oppmerksom på det som foregår i ens egen sjel. Man avslutter øvelsene med å tenke på sitt eget hode og ryggens midtpunkt (hjernen og ryggmargen) som om man vil la denne følelsen strømme inn i disse deler av legemet.
Når man har øvet seg slik omtrent en måned, lar man et krav nummer to føye seg til det første. Man prøver å tenke ut en eller annen handling som man er sikker på at man ikke har foretatt seg hittil i løpet av det vanlige liv. Nå gjør man denne handlingen til en plikt for seg selv for hver eneste dag. Det er en fordel hvis man kan velge en handling som kan gjennomføres hver dag når som helst i løpet av det meste av dagen. Dessuten er det best hvis man begynner med en ubetydelig handling som man så å si må tvinge seg til, man kan f.eks. bestemme seg for å vanne en blomst på et bestemt tidspunkt på dagen. Etter en tid føyer man til en lignende handling nummer to, senere en tredje o.s.v. så mange man kan klare å utføre i tillegg til samtlige av de andre pliktene man har. Også denne øvelsen skal man holde på med en måneds tid. Men i den utstrekning man klarer det bør man også denne måneden fortsette med den første øvelsen, hvis man da ikke har valgt å la den nye øvelsen være den eneste plikt man pålegger seg, slik som den første måneden. Man må allikevel ikke skille den første øvelsen helt ut, ellers vil man snart merke hvordan resultatene av den første måned raskt går tapt og den gamle slendrian med ukontrollerte tanker kommer igjen. Man bør i det hele tatt passe på at man aldri senere mister det man engang har oppnådd av resultater. Når man har gjennomført en slik initiativ-handling gjennom den annen øvelse, vil man med en fin oppmerksomhet bli seg bevisst følelsen av en indre handlingskraft i sjelen. Denne følelse lar man risle inn i kroppen ved å forestille seg at den strømmer fra hodet ned over hjertet.
I den tredje måned er det en viss sinnsro i forholdet til bølger av lyst og sorg, fryd og smerte som skal formes gjennom den nye øvelse som gjør dette til midtpunkt i ens liv. Vekslingen mellom det mot himmelen jublende og det dødsens bedrøvede må helt bevisst skiftes ut med en harmonisk stemning. Man må passe på at ingen gledesstemning får løpe av med en, ingen smertefølelse slå en ned, at ingen erfaring får rive en med i ustyrtelig raseri eller ukontrollert surhet, at ingen forventninger fyller en med angst eller frykt, ingen situasjon virker handlingslammende på en o.s.v., o.s.v. Man må ikke være redd for at en slik øvelse gjør en kjedelig og følelsesfattig. Tvertimot vil man snart merke at denne øvelsen får ganske andre egenskaper til å klinge i sjelen. Fremfor alt vil man gjennom en fin oppmerksomhet etterhvert kunne føle en indre ro i kroppen. Denne følelsen skal man på samme måte som for de to tidligere øvelsene la strømme inn i sitt legeme. I dette tilfelle lar man den stråle fra hjertet i retning av hendene, føttene og tilslutt mot hodet. I dette tilfelle kan man naturlig nok ikke gjennomføre dette etter hver eneste øvelse. Det dreier seg i virkeligheten ikke om én enkelt øvelse, men om en vedvarende oppmerksomhet i forhold til sitt eget indre sjeleliv. Hver dag må man minst en gang kalle frem denne indre ro for sin sjel og deretter gjennomføre i sin bevissthet denne utstrømningen fra hjertet. Når det gjelder første og annen måneds øvelser, gjelder de samme råd som ble gitt for første øvelse i forhold til den annen.
I den fjerde måned skal man ta opp det som kan kalles positivitet som ny øvelse. Den består i å søke det som er tilstede av godt, riktig og vakkert i alle erfaringer, vesener og ting man står overfor. Man kan best karakterisere denne egenskap ved sjelen ved en persisk legende om Kristus Jesus. En gang da han og apostlene var ute på vandring så de ved veigrøften et hundelik som allerede var gått sterkt i forråtnelse. Alle apostlene vendte seg bort fra dette heslige syn, bare Kristus Jesus ble stående og betrakte dyret eftertenksomt og sa: For noen vidunderlig vakre tenner dyret har. Der hvor de andre bare hadde sett det heslige, usympatiske, søkte han det vakre. Slik må den som vil lære det åndelige å kjenne bestrebe seg på å søke det positive ved ethvert fenomen og ethvert vesen. Da vil man snart merke at det skjult under det hesliges dekke finnes noe vakkert, at det selv under forbryterens ytre finnes noe skjult godt, at det under den vanvittiges ytre finnes en guddommelig sjel. Denne øvelsen har en viss sammenheng med den som kalles "å avholde seg fra kritikk". Nå må man ikke oppfatte saken som om man skal gjøre svart til hvitt og hvitt til svart. Men det fins en forskjell på en vurdering som liksom bare strømmer ut av ens egen personlighet og det å vurdere sympati og antipati ut fra sin egen personlighet. Og det finnes et standpunkt som består i at man kjærlighetsfullt setter seg inn i det fremmede fenomen eller det fremmede vesen og alltid spør: hvordan kommer dette andre til å bli slik eller å gjøre slik? Et slikt standpunkt fører helt av seg selv til at man bestreber seg mer på å hjelpe det ufullkomne enn bare å laste og kritisere det. Den innvending at mange menneskers livsforhold forlanger at de kritiserer og dømmer, kan ikke brukes her. For da er disse livsforhold samtidig slik at en heller ikke kan gå igjennom en virkelig trening av sine skjulte evner. Det er nu engang slik at det finnes mange livsforhold som stiller seg hindrende i veien for en slik trening av skjulte krefter i fullt monn. Da må heller ikke mennesket i utålmodighet forlange tross alt å klare slike fremskritt som bare kan oppnås under bestemte betingelser. Den som i løpet av en måneds tid innstiller seg bevisst på det positive i alle sine erfaringer, vil etterhvert merke at det kommer en følelse i ens indre som om ens hud lar seg gjennomstrømme fra alle sider, og at ens sjel åpner seg overfor alt det hemmelige og fine som skjer i omgivelsene og som tidligere gikk oppmerksomheten fullstendig forbi. Og det er nettopp det det dreier seg om, å bekjempe den mangel på oppmerksomhet som er tilstede i ethvert menneske overfor slike subtile fenomener. Hvis man engang har lagt merke til at den følelsen som ble beskrevet gjør seg gjeldende i sjelen som en slags salighetsfølelse, så bør man forsøke å lede denne følelse i tankene til hjertet og la den strømme derfra inn i øynene, utover i rommet i retning av og omkring menneskene. Man vil merke at man gjennom dette får et intimt forhold til dette rom. Samtidig vokser man utover seg selv. Man venner seg til å betrakte en del av sine omgivelser som noe som tilhører en selv. For å klare denne øvelsen er det nødvendig med meget sterk konsentrasjon og fremfor alt at man innser den kjennsgjerning at alt stormende, lidenskapelig og følelsesladet virker fullstendig drepende på den stemning det her er tale om. Når det gjelder gjentagelsen av øvelsene fra de første måneder, gjelder samme regler som var antydet tidligere.
I den femte måned skal man forsøke å utvikle sin følelse for å kunne møte enhver ny erfaring fullstendig åpent og fordomsfritt. Det som møter oss når mennesker overfor noe de nettopp har hørt eller sett sier: "Det har jeg aldri hørt om før, det har jeg aldri sett før, det tror jeg ikke på, det er et bedrag", det er en tenkemåte som en som vil utvikle sine skjulte evner må ta fullstendig avstand fra. Han må være forberedt på å ta imot helt nye erfaringer hvert øyeblikk. Det som han hittil har ansett som lovmessigheter, det som har fortonet seg for ham som mulig må ikke opptre som stengsler som hindrer ham i å ta imot en ny sannhet. Det høres nok radikalt ut, men det er helt igjennom riktig at hvis noen kommer til den som studerer åndsvitenskap og sier: "Du, tårnet på X-kirken står fra inatt av helt på skjeve", så må den vordende åndsforsker la det stå en dør på gløtt for den mulige tro at en slik tilsynelatende umulig kjennsgjerning tross alt kan tenkes å føre til en utvidelse av hans hittidige viten om naturlovene. Den som i løpet av den femte måned innstiller sin oppmerksomhet i retning av en slik holdning, vil merke at det kommer en følelse i sjelen som om noe blir levende, som om noe beveger seg, i det rom som ble nevnt i forbindelse med fjerde måneds øvelse. Denne følelsen er uvanlig fin og subtil. Man må forsøke å gripe oppmerksomt denne subtile vibrering i omgivelsene og samtidig la den strømme inn gjennom alle fem sanser, særlig gjennom øye, øre og hudens varmesans. På dette trinn i den åndelige utvikling skal man bruke mindre oppmerksomhet på det som rører seg av inntrykk i de lavere sanser som smak, lukt og berøringssans. På dette trinn er det ikke uten videre mulig å skille fra hverandre de mange dårlige impulsene som nettopp på dette område blander seg med de gode som også finnes. Derfor bør eleven utsette dette til et senere trinn.
I den sjette måned skal man så forsøke å gjennomføre alle fem øvelser om igjen og om igjen i en systematisk, regelmessig veksling. Derved danner det seg gradvis en fin harmoni i sjelen. Særlig vil man merke at den utilfredshet som måtte være tilstede i forhold til verden og dens vesener og begivenheter forsvinner fullstendig. En forsonlig stemning overfor alle opplevelser erobrer sjelen. Den er ikke på noen måte likegyldighet, tvertimot er det først gjennom denne man blir istand til å virke realistisk for forbedringer og fremskritt i verden. Det åpner seg en rolig forståelse for saker som tidligere var helt utestengt fra ens sjel. Til og med menneskers måte å gå og å gestikulere på endrer seg under innflytelsen av slike øvelser. Hvis et menneske en dag merker at håndskriften har skiftet karakter, kan vedkommende våge å si til seg selv at det er iferd med å nå det første trinn på stigen mot en høyere erkjennelse. To ting må innskjerpes ennu en gang:
For det første at de omtalte seks øvelser lammer de skadelige innflytelser som andre øvelser av skjulte evner kan ha, slik at bare det positive blir igjen. For det annet: bare disse øvelser sikrer et egentlig positivt resultat av meditasjons- og konsentrasjonsarbeide. Det er ikke tilstrekkelig for åndsforskeren rett og slett å holde seg til samvittighetsfull overholdelse av vanlig moral. Denne moral kan være meget egoistisk. Hvis mennesket sier til seg selv: jeg vil være god så jeg kan bli akseptert som god. Åndsforskeren gjør ikke det gode for å bli akseptert som god, men fordi han etterhvert erkjenner at bare det gode bringer utviklingen fremover og at det onde, det ukloke og det heslige legger hindringer i veien for denne utvikling.

Fra "Anweisungen für eine esoterische Schulung", GA 42/245, s. 15 ff. Til norsk ved Leif Holbæk-Hanssen. Teksten er sammen med Holbæk-Hanssens utførlige kommentarer utgitt som særtrykk fra tidskriftet "Mennesket" nr. 1, 1975. ("Om forberedelse og øvelser for meditasjon og åndsvitenskapelig arbeide", Antropos, 2. opplag 1980).
I sine kommentarer gjør Leif Holbæk-Hanssen bl.a. oppmerksom på den negative innflydelse fra de ytre livsforhold i vår tid: "Som det fremgår flere steder er livsbetingelsene ikke gunstige idag. Det gjelder ikke bare de rent ytre forhold, men også hvordan disse rent ytre forhold har virket inn på menneskene. Den som begynner på disse øvelsene må være forberedt på at det er vanskeligere å gjennomføre dem nå enn det var på den tid Steiner gå dem til sine elever. Det nytter ikke å forhaste seg, de krever tid og tålmodighet."




TIL TOPPEN AV SIDEN