*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

RUDOLF STEINER OM ROBERT OWEN

Nedenstående beskrivelse og vurdering av den engelske fabrikkeier og sosialreformator Robert Owen (1771-1858) er hentet fra en artikkel om "Åndsvidenskapen og det sosiale spørsmål", som Steiner i 1905 offentliggjorde i tidsskriftet Lucifer-Gnosis.
Steiners artikkel belyser i første rekke hvordan den brorskapsinnstilling som må ligge til grunn for et sunt økonomisk liv må være sterk nok til å kunne motvirke den naturgitte egoisme, som især gjør seg gjeldende når det dreier seg om vår egen materielle velferd. Robert Owens erfaringer er i så henseende lærerike:

Robert Owen kan i en viss forstand kalles et geni når det gjelder den sosiale praksis. Han hadde to egenskaper som rettferdiggjør en slik betegnelse: et klart blikk for sosialt nyttige innretninger og en edel menneskekjærlighet. For å innse deres fulle betydning kan man bare se på hva han fikk utrettet ved hjelp av disse to egenskaper. I New Lanark skapte han mønstergyldige industrivirksomheter, der arbeiderne ikke bare var sikret en menneskeverdig tilværelse i materiell henseende, de kunne også leve under moralsk gode forhold. Blant arbeiderne var det mange forkomne og drikkfeldige personer. Ved deres side stilte han andre som kunne virke ved sitt gode eksempel, og slik fikk han skapt de best tenkelige forhold.
Det som lyktes for Owen gjør det umulig å stille ham på linje med andre mer eller mindre fantastiske "verdensforbedrere" - såkalte utopister -. Han holdt seg innenfor rammen av slike praktisk realiserbare innretninger som enhver kan innse vil kunne avskaffe den menneskelige elendighet på et begrenset område. Det er heller ikke upraktisk å mene at et slikt lite område kan tjene som mønster og anspore til en sunn utvikling av det sosiale liv.

Owen selv så det vel også slik, derfor våget han seg et skritt videre på samme vei. Året 1824 gikk han igang med å skape en art mønsterstat i Indiana i Nord-Amerika. Han skaffet seg et landområde hvor han ville grunnlegge et samfunn bygget på frihet og likhet. Alt ble innrettet slik at utbytting og undertrykkelse skulle bli umulig.
Robert Owen ønsket å gjøre sine medmennesker lykkelige og han trodde på det gode i menneskenaturen. Han mente at trangen til å arbeide vil melde seg ut fra denne menneskenatur når utbyttet av arbeidet ved tilsvarende innretninger synes sikret.

I Owen var denne tro så sterk at bare meget dårlige erfaringer kunne få den til å vakle.
Og - disse dårlige erfaringer meldte seg. Efter et langt og edelt strev måtte Owen bekjenne at "slike forsøk på kolonidannelse måtte mislykkes om man ikke på forhånd hadde forvandlet den moralske innstilling, og at det var verdifullere å påvirke menneskene på en teoretisk vei enn gjennom en praksis." - En slik mening ble påtvunget denne sosialreformator gjennom den kjensgjerning at det fantes nok arbeidsuvillige som ville skyve byrdene over på sine medmennesker, hvilket fremkalte krangel, strid og til slutt bankerott for hele kolonien.
Owens erfaring kan være lærerik for alle som virkelig vil lære. Den kan føre en fra troen på kunstig skapte og kunstig uttenkte innretninger til menneskehetens frelse, over til et fruktbart sosialt arbeide som tar hensyn til den sanne virkelighet.

Det kan idag overhode ikke være tale om at noen enkelt kan tenke ut eller prøve å realisere noe som dermed løser det egentlige sosiale spørsmål. Bare ved makt kunne man tvinge et antall mennesker til å føye seg efter de skapte forhold.
Hadde Owen hatt makt eller vilje til å tvinge folkene i sin koloni til å arbeide, behøver man ikke å tvile på at det hele hadde gått videre. Men en slik tvang hører ikke hjemme i vår tid. Det må skapes forhold som gjør at enhver frivillig utfører det som hans evner og kraft tilsier. Men nettopp derfor er det ikke tilstrekkelig å påvirke menneskene rent teoretisk, slik Owen i den anførte uttalelse går inn for. En nøktern økonomisk teori kan ikke skape noen motvekt mot egoismens makt. For en tid kunne vel en slik teori begeistre massen og gi den et skinn av idealisme, på lengre sikt kan en slik teori ikke være noen til nytte. Den som innpoder en menneskemasse denslags teorier uten å gi den et virkelig åndsinnhold, forsynder seg mot den sanne mening i menneskehetens utvikling.
Det eneste som kan være til hjelp er en spirituell verdensanskuelse som i seg selv, ved det den kan gi, lever videre i tanke, følelse og vilje, kort sagt i hele menneskesjelen. Den tro Owen hadde på menneskenaturens godhet, er bare delvis riktig, den rommer også en av de groveste illusjoner. Den er riktig forsåvidt som det i hvert menneske slumrer et "høyere selv", som kan vekkes. Men det kan bare vekkes ved en verdensoppfatning som har de egenskaper som er antydet. Fører man så menneskene sammen på den måten Owen tenkte seg det, da vil det oppstå et godt samfunn. Men fører man mennesker sammen som ikke har en slik oppfatning, da vil det gode ved innretningen av samfunnet efter kortere eller lengere tid vende seg til det motsatte. Hos mennesker som ikke har en verdensoppfatning som er spirituelt orientert, må nødvendigvis nettopp de innretninger som fremmer den materielle velstand, også bevirke en øket egoisme og dermed efterhvert skape nød og fattigdom. - Den enkelte nødlidende kan hjelpes ved at man kun skaffer ham brød. Et fellesskap kan man bare skaffe brød ved å hjelpe det til en spirituell verdensoppfatning. Det ville nemlig heller ikke nytte om man skaffet hver enkelt i et fellesskap brød. Efter en tid ville saken utvikle seg dithen at de mange ikke lenger hadde noe brød!

Dette er ikke så vanskelig å forstå. Men det det gjelder i denne sammenheng er ikke bare å ha innsikt, men: hvordan omsetter man innsikten i praksis?

Den nevnte lovmessighet innebærer intet mindre enn dette: Menneskenes velferd er større jo mindre deres egoisme er! Vil man utrette noe positivt i det praktiske liv, er man altså henvist til mennesker som finner veien ut av egoismen. Men det er praktisk umulig sålenge den enkeltes ve og vel bare er betinget av hans egen arbeidsinnsats. Den som bare arbeider for seg selv, må efterhvert henfalle til egoisme. Bare den som helt og holdent arbeider for andre, kan litt efter litt bli befridd for sin egoisme.
Dette kan bare skje under én forutsetning. Hvis et menneske arbeider for et annet, da må han i den annen se grunnen for sitt eget arbeide; og hvis noen arbeider for en helhet, da må han innse og føle betydningen av denne helhet.
Men det kan han bare hvis den helhet er noe annet og mer enn en tilfeldig sum av enkeltmennesker. Den må være fylt av en virkelig ånd, som besjeler hver enkelt.
Helheten må være slik, at enhver må si seg at den er riktig, slik vil jeg at den skal være. Helheten må ha en åndelig misjon og enhver må ville bidra til at denne misjon blir oppfylt. Alle disse abstrakte, ubestemte fremskrittsideer, som man vanligvis taler om, kan ikke representere en slik misjon. Om den slags får råde, vil den enkelte eller gruppen arbeide uten egentlig å kunne overskue hva innsatsen skal tjene til, utover det utbytte de selv og deres nærmeste får. - I hver enkelt må fellesskapets ånd være levende.




TIL TOPPEN AV SIDEN