*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

GOETHES FARVELÆRE I UTVALG OG KOMMENTARER
VED TORGER HOLTSMARK

Av Sven Oluf Sørensen


Siden renessansen lever i den vesterlandske sivilisasjon to kulturer - en humanistisk, kunstnerisk og en teknisk, naturvitenskapelig. Disse to verdener var i antikken vevet intimt sammen, men er idag skilt ved en avgrunn. Deres utøvere er helt fremmed for hverandre. I aftenlandenes åndsliv har det vært gjort mange forsøk på å bygge en bro mellom disse kulturer. Tankene går fra Leonardo da Vinci til våre dagers "computerstyrte" kunst. - Et av de interessanteste, og samtidig mest heroiske, forsøk på å forene kunsten og naturvitenskapen er Johann Wolfgang von Goethes studier av farvefenomenenes natur.
Nylig er utkommet på forlaget Ad Notam et utvalg av Goethes farvelære, oversatt og kommentert av Torger Holtsmark.
Goethes farvelære er inntil relativt nylig blitt kritisk mottatt av profesjonelle fysikere. Dette skyldes i stor utstrekning at Goethe i sitt verk fører en meget temperamentsfull polemikk mot den lys- og farvelære som Isaac Newton fremsatte i sin "Optics" fra 1704. Det er imidlertid ikke usannsynlig at motsetningen mellom Goethe og Newton inneholder mange skinnkonflikter. Det hersker, ikke minst blant profesjonelle fysikere, en god del uklarhet om hva Goethes farvelære går ut på. Jeg vil derfor tillate meg først å komme med noen generelle betraktninger.
Hvis man gjennom et liv har forsøkt å beskjeftige seg med moderne naturvitenskap og fysikk, så må før eller senere dette spørsmålet melde seg: Hva har disse studier og grublerier egentlig gitt en av dypere forståelse av virkeligheten, av naturen, og av meg selv? Jeg vil forsøke å nærme meg dette spørsmålet på en enklere måte - kanskje litt mere direkte.
For en tid siden var jeg i et selskap hvor min borddame spurte meg: "Hvorfor er blå blått?" Jeg svarte at hvis hun f.eks. mente hvorfor himmelen var blå så kunne jeg gi en fysisk forklaring på det. Og jeg redegjorde på servietten for lyset som elektromagnetiske bølger, at sollyset når det går gjennom atmosfæren spres på luftmolekylene, og at denne spredning er omvendt proporsjonal med kvadratet av bølgelengden slik at det kortbølgede, blå lyset vil bli spredt mest og derfor fylle hele atmosfæren. Min borddame svarte at det var vel og bra, men "jeg ser ikke noe blått i formlene dine. Hvorfor er blå blått? Hvorfor har jeg den helt spesielle sanseopplevelsen, persepsjonen av blått?" - Da måtte jeg kapitulere og si at det visste jeg ikke. Denne bevissthetsopplevelse av en spesiell farve er utenfor den moderne fysikks naturbeskrivelse. Men selve problemstillingen har stått sentralt i viten-skapelig og filosofisk debatt siden antikken.
Mange har forsøkt å løse problemet ved å lage et skarpt skille mellom det man kaller de objektive, primære og de subjektive, sekundære sansekvaliteter. Til de første hører tingenes utstrekning, form og bevegelse - ikke bare de materielle legemers - men også for eks. elektromagnetiske felter som er bærer av lysbølger. Disse primære sansekvaliteter er "målbare" og gjenstand for en eksakt, kvantitativ, matematisk behandling.
Til den annen, sekundære, sansekvalitet hører "uklare sjelelige" fornemmelser som farve, smak, duft, smerte etc. Man kan si det er de kvalitative egenskaper ved fenomenene. De primære sansekvaliteter er tenkt som egenskaper ved de ytre, objektive årsaker til sansefornemmelsene, mens de sekundære er de "indre", rent subjektive virkninger av disse årsaker.
Med relevans til farvefenomenene kan man si: I den ytre verden er den elektromagnetiske bølgen. Denne fremkaller i øyet, derefter i synsnerven og til slutt i hjernecellene visse fysiske og fysiologiske prosesser. Men til tross for en meget avansert sansefysiologisk forskning kan ikke moderne vitenskap si noe som helst om hvorledes disse materielle prosesser på en gåtefull måte transformeres over til farveopplevelsen "blått". Her er det på en måte en grenselinje, en barriere mellom en "ytre" verden som, kan beskrives kvantitativt, matematisk, og en "indre" verden av "kvaliteter". - På den annen side må det være en vekselvirkning mellom disse to verdener. Den ene kan ikke eksistere uten den andre. Men da er det nærliggende å tenke at denne "indre verden" av subjektive sanseopplevelser som for eks. farver, til en viss grad også må tilhøre de ytre, objektive sanseopplevelser. Man skulle derfor kunne tenke seg at den ovenfor nevnte grenselinje kunne forskyves.
Mange mennesker oppfatter Goethes naturvitenskapelige arbeider, og spesielt hans farvelære, som et forsøk på å flytte denne grenselinje - kanskje fjerne den helt. Goethe forsøker å inkorporere kvalitet og fornemmelse i de primære sansekvaliteter. I en sterkt forenklet form kan man si, med fare for å være banal, at Goethe i sin farvelære forsøker å lage en vitenskap for det kvalitative.
Goethes studier av farvenes natur strekker seg i tid fra ca. 1790 til hans død i 1832. Goethe tillegger selv disse arbeider en sentral plass i sitt
liv, og uttaler:
"Jeg gjør meg slett ingen store tanker om noe av alt det jeg har ydet som poet. Det har levet fortreffelige diktere samtidig med meg. Det levet enda mere fortreffelige før meg, og efter meg vil det stadig komme nye. Men at jeg i mitt århundre er den eneste som vet det rette i farvelærens vanskelige vitenskap, det er jeg litt stolt av. Her har jeg en bevissthet om å ha ydet mer enn de fleste."
Hoveddelen av Goethes farvelære inneholdes i trebindsverket "Zur Farbenlehre" som utkom i årene 1808 1810 og inneholder en historisk, en didaktisk og en polemisk del. I Leopoldina-utgaven av Goethes naturvitenskapelige skrifter fyller det 925 tekstsider og 80 plansjer. Goethes øvrige avhandlinger og studier til farvelæren fyller 727 sider, og i "Corpus der Goethezeichnungen" finner man ytterligere 390 optisk-kromatiske skisser og konstruksjoner.
Av dette omfattende materiale har Holtsmark gjengitt bare et mindre utvalg som kan belyse verkets grunnleggende idéer. Han sier det er ment som et preludium som kanskje kan vekke lysten hos leseren til å gå videre på egenhånd. Holtsmark understreker Goethes ord om at farvelæren ikke kan tilegnes gjennom lesning, men må gjøres. Boken er derfor forsynt med et forsøksutstyr av plansjer og farvefolier. Plansjene er delvis gjort efter mønster av Goethes opprinnelige, dels har Holtsmark selv konstruert dem for å understøtte forståelsen av teksten. Dessuten følger et prisme og en linse med boken slik at man egenhendig kan utføre de eksperimenter som Goethe beskriver. Dette letter i vesentlig grad tilegnelsen av stoffet, for ikke å snakke om den estetiske nytelse det er å reprodusere alle de forsøk som omtales. Holtsmarks plansjemateriale er førsteklasses utført og meget instruktivt.
Goethes studier over farvenes natur ble utført for ca. 200 år siden, dvs. ca. 100 år før Maxwells og Hertz's elektromagnetiske teori for lysbølger, og ca. 150 år før den moderne kvanteteori for lyset. Det er derfor meget riktig og nødvendig at Holtsmark, med sin bakgrunn i moderne fysikk, på en rekke steder i teksten kommer med kommentarer og korrektiv til Goethes fremstilling.
Goethes "Zur Farbenlehre" starter med en historisk del. Denne regnes fremdeles som et ledende referanseverk for farveteorienes utvikling frem til ca. 1800. Av denne del har Holts mark vesentlig tatt med "Forfatterens historie" (Konfession des Verfassers), som gir en meget interessant, og tidshistorisk sjarmerende fremstilling av hvorledes Goethe selv kom frem til sine studier av farvenes natur. Man erfarer da noe som de fleste opplever ved naturvitenskapelige studier: Hvis man skal forsøke å tilegne seg kunnskap om et emne kan man lese om det i en lærebok. Da får man hele stoffet servert i en velfrisert og elegant form. Men man må huske på Albert Einsteins ord: "Søker du sannheten så overlat elegansen til skreddere." Hvis man derfor går til originalavhandlingene om emnet får man en mere ekte, og i grunnen bedre pedagogisk fremstilling av stoffet. Men aller mest instruktivt er det å snakke med forskeren personlig, eller å lese dennes egen redegjørelse, for eks. i dagboksform, om hvorledes en vitenskapelig oppdagelse er fremkommet.
Den didaktiske del inneholder de sentrale idéer i Goethes farvelære. Farvefenomenene blir her diskutert fra fire grunnleggende aspekter, nemlig som "fysiologiske", "fysiske" og "kjemiske" farver og farvenes "estetisk-etiske" virkninger.
Holtsmark har gjengitt Goethes undersøkelser over de fysiologiske farver forholdsvis fullstendig. Dette emnet handler om farveopplevelsen som en virkning av synsorganets funksjoner, og omfatter fenomener som "farvede skygger", "efterbilleder", "patologiske" farver etc. Det er denne delen av Goethes farvelære som har høstet størst anerkjennelse hos det vitenskapelige "establishment", og har på mange punkter blitt sett på som grunnleggende for videre forskning. Blant annet regnet den berømte sansefysiologen Johs. Mueller med "loven om de spesifikke sanseenergier" seg som elev av Goethe. Holtsmark har forsynt Goethes tekst med meget omfattende og klargjørende kommentarer, og man kan ikke nok anbefale leseren å efterprøve de mange interessante forsøk over for eks. efterbilleder og farvede skygger.
Avsnittet i den didaktiske del om de fysiske farver handler om farvefenomenenes fysiske grunnlag. Dette representerer den mest kontroversielle del av Goethes farvelære, og forfatteren synes her å være på kollisjonskurs med Newton og hele den senere tids forskning i optikk og lyslære. Motsetningen mellom Goethe og Newtons teorier kan kanskje best illustreres ved deres synspunkter på sammenhengen mellom farvefenomenene og det hvite lys.
I Newtons optikk er den homogene, rene farve det primære element, mens det hvite lys er resultatet av den kompliserte prosess som oppstår når lys av alle spektrets farver samtidig faller på et øye. Dette synspunkt ble selvfølgelig enormt forsterket av Maxwells og Hertz's elektromagnetiske teori for lyset, hvor den monokromatiske farve beskrives matematisk som assosiert med en elektromagnetisk bølge med en bestemt frekvens og hastighet.
Goethes optikk virker ved første øyekast som det diametralt motsatte av Newtons. Goethe oppfatter det hvite lys som det enkle, det primære, og farvene som et "avledet" fenomen som oppstår når det hvite lyset sendes gjennom et materielt medium. Goethe opererer med det han kaller "urfenomenet", som er det fenomen som lar farvene tre frem av det hvite, "ikke sammensatte" lys.
Goethes idé kan uttrykkes ved å si at lys, modifisert av mørke, gir de varme farvene. Soloppgangens farver forklarer Goethe ved at vi ser lyset fra solen gjennom et fordunklende, uklart medium - atmosfæren. Der mediet er tettest - ved horisonten - er solens farve rød. Eftersom vi ser solen stige gjennom gradvis tynnere luftskikt beveger farven seg via gult i retning av hvitt.
I Newtons teori er mørket bare "fravær av lys". I Goethes farvelære tar
imidlertid mørket en aktiv del i farvenes tilblivelse helt likeverdig med det hvite lys. Goethes synspunkt er at de kalde farver oppstår når mørket modifiseres av lys. Himmelens blå farve oppstår ved at en mørk bakgrunn verdensrommet - sees gjennom et opplyst, uklart medium som atmosfæren.
Fra Goethes behandling av "Fysiske farver" har Holtsmark valgt å gjengi avsnittene om de katoptriske farver (speiling) og dioptriske farver (spredning, brytning) med vesentlig vekt på de forsøk og betraktninger som begrunner Goethes "urfenomen". Holtsmarks kommentarer til disse emner er relativt omfattende, og representerer et meget verdifullt og høyst interessant vitenskapelig og vitenskapshistorisk bidrag til denne utgaven av Goethes farvelære. Dette skyldes i ikke liten grad Holtsmarks egne studier og eksperimenter over farvefenomenenes natur.
Holtsmark har utelatt Goethes behandling av de "Kjemiske farver" med den begrunnelse at den tids terminologi og forestillingsmåte ligger så fjernt fra våre dagers kjemi at kapitlet ville trenge en egen bearbeidelse for å bli allment tilgjengelig.
Kapitlet i den didaktiske delen om "farvenes estetisk-etiske virkning" representerer fra Goethes side bl.a. et forsøk på en vitenskap om maleriet. Det var faktisk dette problem som først førte Goethe inn på hans studier over farvefenomenene. På sin italienske reise hadde han beskjeftiget seg meget med farveproblemet i den hensikt å oppspore de lovmessigheter som ytrer seg i den bildende kunst. Efter hjemkomsten fra Italia beslutter han seg til å studere saken nærmere med vitenskapelige hjelpemidler som prismer og linser. I kapitlet "Forfatterens historie" har Goethe meget levende skildret dette utgangspunktet for sine livslange studier av farvefenomenenes natur.
Det er ingen grunn til å stikke under en stol at Goethes farvelære gjennom årene har møtt en meget sterk kritikk fra det vitenskapelige establishment. Særlig har Goethes polemikk mot Newton bidratt til å skape en reservasjon hos profesjonelle fysikere mot Goethes forestillinger. Dette er selvfølgelig blitt ytterligere forsterket ved at den moderne fysikks verdensbilde i sin helhet er basert på Newtons idéer og teorier. En vanlig måte å forsøke å "redde Goethe" på er å si at Newtons farvelære har ført til den moderne optiske teknologi, mens Goethes arbeider er for kunstmalere. Med hensyn til det siste er det en kjensgjerning at en rekke malere som Delaroix, Turner og i vårt århundre bl.a. Kandinsky, Klee og de tyske ekspresjonistene har studert og blitt påvirket av Goethes farvelære. I Norge kan man for eks. av maleren Thorvald Erichsens efterlatte notater tydelig se at han har studert Goethes farvelære. - Ikke minst har imidlertid Holtsmarks egne vitenskapelige arbeider og forelesninger over Goethes farvelære vakt stor interesse blant utøvende bildende kunstnere, på Universitetet og blant lærere og elever på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo.
Det vil i den forbindelse være riktig å minne om dikteren André Bjerkes mangeårige beskjeftigelse med Goethes farvelære.
La meg allikevel få komme med en kommentar til formelen "Newton for brillemakere og Goethe for kunstmalere."
Jeg tror de fleste vil mene at den siste virkelig store epoken i den vesterlandske kunsthistorie er impresjonismen representert ved navn som Monet, Renoir, Pissarro, Sisley osv., hvor en helt ny farveskala, og fremfor alt selve lyset, ble fremherskende i maleriet. Men disse malere studerte og diskuterte også farveteorier.
Neo-impresjonister som Seurat og Signac ville direkte "konstruere" vitenskapelig baserte malerier. En av deres idéer var å utvikle en "pointillisme" som gikk ut på at maleren i stedet for brede penselstrøk setter farven på lerretet i form av små prikker, slik at farvene blandes for øyet når man ser bildet på en viss avstand. Derved oppnåes en maksimal lysvirkning. Men disse malere var inspirert av Ostwalds farveteorier. Og fra disse går det en direkte linje til Hermann v. Helmholtz som igjen bygger på Newtons optikk.
Et meget interessant aspekt ved denne fremstilling av Goethes farvelære er Holtsmarks bestrebelser på å vise at Goethe så for seg en vitenskap om verden som et "bilde" i videste forstand, selv om dette for Goethe var en noe vag idé. Dette er vel et sentralt og fundamentalt trekk ved Goethes generelle naturoppfatning som, sterkt forenklet, kan uttrykkes ved å si at for å forstå et differensielt sammensatt system må det betraktes som en helhet. Man skal selvfølgelig være ytterst forsiktig med å trekke anstrengende analogier, men man kan ikke unngå ved lesning av Holtsmarks synspunkter og kommentarer å la tankene gå til dyptgripende idéer innen moderne atomteorier.
I de siste par hundre år har naturvitenskapen, og selvfølgelig særlig fysikken, vært preget av en sterk "reduksjonisme", dvs. at man har for søkt å forstå naturfenomenene ved å "atomisere" dem. Den materielle verdens struktur, såvel den livløse som den levende, tilbakefører man til et samspill mellom mindre og mindre byggestener - molekyler, atomer, atomkjerner, protoner, nøytroner, kvarker osv. Men man har en anelse om at det mistes noe meget vesentlig under denne oppløsningsprosessen. Nå viser det seg at den moderne atomteori, kvanteteorien, som er konstruert for matematisk å beregne disse elementærpartiklers struktur og vekselvirkninger inneholder trekk som har karakter av en helhetsbeskrivelse ("holisme", "non-locality"). I beskrivelsen av atomære prosesser må den makroskopiske apparatur, instrumentkonfigurasjon og selve måleprosessen tas med i den komplette behandling av fenomenet. Problematikken er antydet i tittelen på fysikeren Werner Heisenbergs selv-biografi "Helhet og del." Og ord som "holisme", "finalitet" etc. er idag nesten blitt moteord blant naturfilosofer.
I tillegg til sine tallrike kommentarer i teksten avslutter Holtsmark denne utgaven av Goethes farvelære med noen bredere kommentarer til bestemte deler av stoffet. Disse, som delvis er inspirert av Holtsmarks egne omfattende eksperimenter over farve fenomenenes fysikk, er meget interessante og nyttige for forståelsen av emnet.
Holtsmark starter med noen betraktninger over farvesirkelens kulturhistorie. Han viser hvorledes Goethes konsepsjon av farvefenomenene har flere likhetspunkter med Platons idéer enn med Leonardo og renessansens forestillinger, som i mange deler henger igjen i middelalderens teologiske tradisjon. Man minnes Goethes egne ord: "Jeder sei auf seine Art ein Grieche".
Helt sentralt i Goethes farvelære, ikke minst med hensyn til det tilsynelatende motsetningsforhold til Newtons synspunkter, står den delen som omfatter de fysiske farver. Goethe har i sitt verk gått kritisk gjennom flere av de grunnleggende eksperimenter i Newtons "Optics" og tolket dem ut fra sin egen oppfatning av fenomenene. Det er her det anbefales leseren å selv gå gjennom de forsøk som er beskrevet ved hjelp av det vedlagte plansjematerialet og det optiske utstyret. Man vil da på en meget instruktiv måte bli ført inn i Goethes tankeverden. Holtsmark gir i sine kommentarer en kort innføring i lysbrytning og optisk billeddannelse som letter forståelsen av forsøkene. Denne fremstilling er helt objektiv og er på enkelte punkter kritisk innstilt til såvel Goethes som Newtons tolkninger av fenomenene. - Goethes ordvalg i den polemiske del kan på enkelte punkter være meget skarp, og det er sannsynlig at dette forhold har bidratt til å gjøre forskjellige fysikere reservert til hans farvelære. Holtsmarks redegjørelse og kommentarer gjør det nærliggende å mene at denne polemikk til en viss grad har karakteren av en skinnkonflikt, et inntrykk som bekreftes ved at Goethe efterhvert distanserte seg fra den polemiske tonen, og bestemte at denne del ikke skulle gjelde som del av hans samlede verk.
Sentralt i Goethes farvelære står hans understrekning av farvenes subjektiv-objektive dobbeltnatur, noe som kommer til uttrykk i hans stadige veksling mellom subjektive og objektive eksperimenter. Disse forhold søker Holtsmark å belyse i sine sluttkommentarer ved en kortfattet oversikt over fenomener som nimbus, lyskrans, glorie og halo.
Det spørsmål som til slutt må melde seg ved lesning av dette arbeid er: Hvilken verdi har Goethes farvelære idag, spesielt for moderne naturvitenskap? Min erfaring er at det her er et meget bredt spektrum av oppfatninger.
Det finnes mange som hevder at Goethes farvelære er helt verdiløs - at den bare har vakt interesse fordi den er fremsatt av en stor dikter. Og at den må sees som et "uhell" i Goethes liv i klasse med den unge Wolfgangs kvinnehistorier.
Da må jeg tilstå at det er vanskelig å forstå hvorledes en av de største personligheter i den menneskelige kulturs historie kunne ofre en meget vesentlig del av sitt liv på noe som skulle være et tomt tankespinn. Så
har da også Goethes farvelære i store kretser, ikke minst blant ledende fysikere som Heisenberg, Heitler, Weizsaecker m.fl. vakt den aller største interesse, og er omtalt i meget positive vendinger i deres arbeider.
Tillat meg derfor, på bakgrunn av disse to motsatte vurderinger av Goethes farvelære å komme med noen personlige synspunkter.
I de sivilisasjoner som for 4-5000 år siden levet i orienten hadde mennesket en naturoppfatning som var fullstendig ikledd mytologiske billedformer. Deres naturlover var resultatet av antropomorfe guders beslutninger.
Med de greske naturfilosofer ca. et halvt århundre før Kr. skaptes noe helt nytt i aftenlandenes kulturhistorie. Man kan nesten være fristet til å tro at en ny bevissthetsform førte mennesket til å søke bak den umiddelbare naturiakttagelse til de dypere årsaker til fenomenene. Man kan kalle disse første grekeres primitive naturlover med himmelsfærer, episykler, spekulative materiebegreper og tvilsomme bevegelseslover for naive og hjelpeløse, men man kan ikke fraskrive dem denne gigantiske åndsbedrift: De skapte naturviten-skapen. Og i grunnen har naturvitenskapen kjørt i det samme sporet siden den gang, med stadig økende hurtighet og presisjon - og muligens med skjebne-svangre følger for den menneskelige sivilisasjon.
Det ville være et understatement å si at det moderne verdensbillede er et imponerende byggverk. De faktiske forhold er vel at det er dette byggverk som er det tyvende århundres kultur. Av dette forhold er det mange som er blitt ledet til å tro at naturvitenskapen idag nærmer seg en altomfattende, endelig beskrivelse av naturen. La oss imidlertid høre hva de største pionerene i fysikken sier:
Isaac Newton uttaler: "Jeg er som en liten gutt som har lekt ved havstranden og moret meg med av og til å ha plukket opp en pen sten eller et vakkert sneglehus - mens sannhetens store osean lå uutforsket foran meg."
Albert Einstein taler et sted om at "vitenskapen bare kan løfte litt på det slør som skjuler universet, hvis opphøyede struktur vi bare aner et svakt gjenskinn av, og hvis dypeste hemmeligheter er utilgjengelig for menneskene."
Werner Heisenberg sier: "All vår naturvitenskapelige erkjennelse svever over et uendelig dyp av det irrasjonelle".
Slike uttalelser kan suppleres med utallige lignende som synes klart å hevde at man ennå er uendelig langt fra en tilfredsstillende beskrivelse av verden omkring oss. Den kausalkvantitative naturvitenskap som moderne fysikk representerer gir ikke noe fullstendig billede av den virkelighet vi tilhører. Den kan beskrive et enkelt aspekt av universet på en måte som en projeksjon av verden i et "plan" som utelukkende behandler fenomenene kvantitativt og kausalt (eller kvantemekanisk semikausalt). Disse forhold gjør det legitimt å spekulere på om det i fremtiden, vil kunne oppstå nye former for naturviten-skap, kanskje i forbindelse med hittil slumrende bevissthetsformer hos mennesket.
I moderne forskning i fysikk merker man seg en stadig intensere diskusjon om forholdet mellom en naturvitenskapelig beskrivelse av verden og menneskets "bevissthet". I særlig grad trekker man inn den moderne atomteori, "kvante- mekanikkens", relevans til problemet. Det synes å herske alminnelig enighet om at selve bevissthetsopplevelsen, for eks. i form av følelsen for en bestemt farve, er fullstendig utenfor fysikkens skjemaer for naturlover. Ingen kan i en fysikkbok støte på en størrelse som måler "følelsen av blått" hos et menneske. Mange mener at dette for alltid vil være utenfor en kvantitativ behandling. Allikevel er jo for eks. en spektralfarve intimt knyttet til en elektromagnetisk bølges frekvens, og derfor i grunnen et reelt, objektivt fenomen som skulle kunne bli gjenstand for en vitenskapelig undersøkelse. Farven er en ingrediens av virkeligheten og tilhører derfor til en viss grad den "ytre verden".
Det er innen denne kontekst at jeg tror man må forsøke å plassere Goethes farvelære. Begrepet bevissthet er selvfølgelig et uendelig komplisert og vanskelig fenomen. Men persepsjonen av farve er en bevissthetsopplevelse i en sterkt forenklet form og er derfor enklere å diskutere. Synet av farver er vel den mest dagligdagse av alle opplevelser. Men man tenker aldri på at denne observasjon faktisk er et transcendent fenomen.
Det er ingen tvil om, og vel naturlig, at Goethes studier av farvefenomenene virker fremmedartede på en moderne fysiker. Goethes farvelære kan sikkert synes helt primitiv hvis den sammenlignes med den moderne kvante-mekaniske beskrivelse av optiske fenomener. Men hvis man virkelig fordyper seg i Goethes studier finner man gradvis ut at her spørres det på en annen måte. Problemstillingen er delvis en annen - den peker ut over den konvensjonelle rom-tidbeskrivelse av lysfenomenene som den moderne fysikk representerer.
Den matematisk-fysiske beskrivelse av naturen tar ofte utgangspunkt i bestemte aksiomer. I den klassiske mekanikk kan man for eks. tenke på Newtons grunnlover. I Goethes naturoppfatning kan man til en viss grad si at idéen om "urfenomenet" spiller en tilsvarende rolle. I sin farvelære forsøker Goethe å operere med farvene slik vi umiddelbart iakttar dem, dvs. utelukkende med deres kvalitative egenskaper. Basert på urfenomenet lykkes det ham å gi en logisk sammenhengende fenomenologisk fremstilling av farvene og deres innbyrdes vekselvirkning.
Med fare for å banalisere kunne man i en uhyre forenklet sprogbruk kanskje tenke seg at Goethes naturoppfatning forholder seg til de siste to-tre tusen års vitenskapelige paradigmer som disse igjen forholder seg til de førgreske, mytologiske verdensbilleder. Man kan ikke fri seg fra følelsen av at man i Goethes idéer aner et enormt "potensial".
Vi nordmenn er filosofisk sett et meget konservativt folk. Virkelig revolusjonerende nye idéer i religion, vitenskap og kunst har sjelden dukket opp hos oss. Vi har vel gjennom historien hatt vår fulle hyre med å samle føden og holde kulda ute. Det er derfor av meget stor betydning i vårt kulturliv at vi får en litteratur som Holtsmarks utgave av Goethes farvelære. Vi har selvfølgelig bare rukket å kommentere spredte trekk ved dette meget verdifulle og imponerende arbeid. Og jeg tror med sikkerhet at svært mange, såvel naturvitenskapsfolk som kunstnere, vil få meget igjen ved å fordype seg i den problematikk som verket representerer. Ikke minst tror jeg at aktive billedkunstnere kan finne inspirasjon i de tanker som Goethes farvelære inneholder til direkte nye uttrykksformer. - Tidligere tiders malere hadde en årelang, grundig skolering i billedkunstens og farvefenomenenes problematikk. Denne er idag muligens svekket ved de moderne kunstneres tendens til historie-løshet og sterke vekt på individuell personlighetsutfoldelse. Man skulle av og til tro at de bestreber seg på å leve efter Goethes ord:
"Grau, teurer Freund, ist alle Theorie."
Men da skal man merke seg at det er ikke Faust som uttaler disse ord: Det er Mefisto.

FRA ECKERMANNS SAMTALER MED GOETHE

Søndag 2. mai 1824.

… Vi hadde gått rundt Webichtskogen, og i nærheten av Tiefurt slo vi inn på veien tilbake til Weimar slik at vi hadde den nedgående aftensolen foran oss. Goethe hadde en stund gått i sine egne tanker, da han snudde seg mot meg og siterte en gammel dikters ord:

Selv når den går ned, er den alltid den samme sol.

"Når man er femogsytti år gammel", fortsatte han opprømt, "kan det ikke unngås at man undertiden tenker på døden. Meg gjør denne tanke overhodet ikke urolig, for jeg har den faste overbevisning at vår ånd er et vesen som ikke kan ødelegges. Den virker videre fra evighet til evighet. Den ligner solen, som bare for våre jordiske øyne synes å gå ned. Egentlig går den aldri ned, men fortsetter uavbrutt å lyse."

Solen var i mellomtiden gått ned bak Ettersberg. Vi merket aftenkulden i skogen og gikk desto raskere til Goethes hus i Weimar. Goethe bad meg bli med inn en stund, hvilket jeg gjerne gjorde. Han var i en særlig god og elskverdig stemning. Han talte nå meget om farvelæren, om sine forstokkede fiender, og at han var seg bevisst at han hadde ytet noe i denne vitenskapen.

"For å gjøre furore i verden", fortsatte han, "behøves det, som bekjent to ting, for det første at man har et godt hode, og for det annet at man overtar en stor arv. Napoleon arvet den franske revolusjon, Fredrik den Store den schlesiske krig, Luther den pavelige formørkelse, og meg ble den newtonske læres feiltagelse til del. Den nåværende generasjon har riktignok ingen anelse om hva jeg her har ytet, men kommende tider vil innrømme at det ikke var noen dårlig arv jeg overtok."

Torsdag 1. februar 1827.

Eckermann: "… og likevel skulle De ikke angre på at De har skrevet farvelæren, for ikke bare har De dermed lagt et solid fundament under denne
fortreffelige videnskap, men De har også gitt en forbilledlig vitenskapelig fremstilling som man alltid kan holde seg til ved behandlingen av lignende ting."

"Jeg angrer heller ikke på at jeg har lagt et halvt livs anstrengelser inn i den", sa Goethe."Jeg hadde kanskje kunnet skrive et halvt dusin flere sørgespill, det er alt, og til det vil det finnes nok av mennesker efter meg."

Torsdag 19. februar 1829.

Ofte sa han: "Jeg innbiller meg ikke noe som helst om alt jeg har ytet som poet. Det har levet fortreffelige diktere samtidig med meg, det levet enda fortreffeligere før meg og de vil komme efter meg. Men at jeg i vårt århundre er den eneste som vet det riktige innenfor farvelærens vanskelige vitenskap, legger jeg vekt på, og jeg er klar over at jeg på dette punkt står over mange andre."



TIL TOPPEN AV SIDEN