*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

FRA ANTROPOSOFIENS FØRSTE TID I NORGE
1. Okkulte strømninger

Av Terje Christensen


Vi begynner i dette nummer en serie på fire artikler, skrevet av Terje Christensen, som tar for seg antroposofiens første tid i Norge. Året 1988 markerer et 75-års minne i den antroposofiske bevegelses historie. Det antroposofiske selskap ble grunnlagt vinteren 1912/13, som en følge av motsetningene mellom Rudolf Steiner og de teosofiske ledere i Adyar, India. (Forhistorien til bruddet er beskrevet i Terje Christensens artikkel om Krishnamurti i Libra nr. 2/87). Stiftelsen av den første norske gruppe innenfor det nydannede selskap, Vidargruppen, fant sted i Oslo 8. april 1913, fulgt av grunnleggelsen av Bergensgruppen 30. april. - Den 20. september samme år ble i Dornach grunnstenen lagt til det første Goetheanum. -
Red.


I Goethe-tidens og romantikkens idealisme levet visjonen av en ny kultur på spirituelt grunnlag. For en generasjon eller to lyktes det også i noen grad å demme opp for den materialistiske strømning som særlig fra renessansen hadde gjort seg stadig sterkere gjeldende i Vestens kulturliv. Men denne demningen holdt ikke stand lenge. Kort etter Goethes død i 1832 brøt materialismen gjennom med veldig kraft. I løpet av få tiår ble noen av de viktigste forsk-ningsresultater vi forbinder med navnene Darwin, Marx, Fechner og flere andre offentliggjort. Det kopernikanske verdensbilde hadde forlengst fratatt jorden dens sentrale stilling i universet, nå kom spektralanalysen til som syntes å vise at stjernene består av de samme stoffer som jorden og ikke er mer himmelske eller åndelige enn den. Ved hjelp av utviklingslæren kunne mennesket betraktes som et høyere utviklet dyr. At dets åndelige virksomhet ikke var annet enn en funksjon av det fysisk-materielle, mente man å ha beviset for i Fechners psyko-fysiske parallelisme. Marx slo eftertrykkelig fast at all kultur var avledet av materielle faktorer, og at menneskehetens historie bare kunne forstås ut fra de økonomiske drivkrefter.
Til grunn for disse idéer og oppdagelser lå et enormt forskningsarbeide og en uhyre skarpsindighet og at de alle syntes å peke i samme retning enda de hørte hjemme på de forskjelligste områder, gav dem en overbevisende kraft. Den bølgen de reiste, skyllet etter hvert ut over hele Europa og Amerika. Religionens og moralens tradisjonelle forpakter, kirken med sin teologi og sine dogmer, hadde lite å stille opp mot fritenkeriet og ateismen som nå grep om seg, især blant de opplyste og mest selvstendige.
I denne perioden, da materialismen som verdensanskuelse ble dominerende som aldri før, ble en motimpuls forsøkt satt ut i livet for å gi menneskeheten et vidnesbyrd om en høyere verden. Denne impuls var den moderne spiritisme. Ordet vil antagelig fremkalle sterkt negative reaksjoner hos de fleste: åndemaning, bankeånder og borddans, meddelelser av platteste slag fra en hinsidig verden, avsløring av medier osv. Og motforestillingene mot den spiritistiske bevegelse kan være velbegrunnede nok, men til en forståelse av selve saken er de util-strekkelige. Opprinnelig dreiet det seg dypest sett om trosinnholdet i religionen - eksistensen av en åndsverden, sjelens fortsatte tilværelse efter døden, en høyere styrelse og en verdensorden som innebar plan, mening og rettferdighet. At alt dette ikke bare var menneskets lengsler og drømmer, men realiteter, ville spiritismen skape visshet for ved hjelp av en videnskapelig-eksperimentell bevisførsel. På få år bredte den seg over hele verden og hadde snart millioner av tilhengere. Også en del videnskapsmenn og filosofer gikk god for den spiritistiske lære.
Til Norge kom bevegelsen for alvor i 1880-årene, efter at diverse utenlandske medier hadde vært på besøk og opptrådt med seanser. Da ble det dannet en spiritistisk forening i Kristiania, som omkring 1890 nådde opp i et medlemstall på ca. 100. Av disse medlemmene skal vi her bare nevne en personlighet som kom til å spille en særlig betydningsfull rolle innenfor den okkulte bevegelse. Det var Richard Eriksen, senere dr. philos. og universi-tetslærer. Hans interesse for spiritismen var blitt vakt da han som nybakt student studerte den tyske filosof Carl du Preis bok "Philosophie der Mystik". Men enda mer betydde det for ham at en av hans barndomsvenner viste seg å være det spiritistene kaller et godt trance-medium. Sine første foredrag om spiritismen holder Richard Eriksen allerede i 1889, da han var tyve år gammel, og da skriver han også sine første artikler. Da den svenske ingeniør og forfatter, Karl af Geijerstam gjester Norge et par år senere med foredrag hvor han retter de voldsomste angrep mot okkultisme i enhver form, opptrer Richard Eriksen allerede uken efter med et motforedrag i Studentersamfunnets lille sal. På denne tid, i 1891, debuterer han også med den lille boken "Det oversanselige. En kort udsigt over de psykiske og spiritualistiske fenomener." Den vekker oppmerksomhet i videre kretser. Blant de kritiske røster kan nevnes den kjente danske forfatter Johannes Jørgensen, som i disse årene var på vei inn i katolisismen. I tidsskriftet "Kringsjaa" får Eriksen derimot honnør for sin nøkterne behandling av fenomenene. Ellers kan vi merke oss at boken er det første norske originalarbeide på området. Av interesse er også at reinkarna-sjonstanken fremsettes, i overensstemmelse med den kontinentale spiritisme, hvor denne idé hadde vært sentral helt fra 1850-årene. Men i Norge var det nytt og oppsiktsvekkende. Dessuten prøver forfatteren å støtte idéen ikke bare på moralske og religiøse betraktninger, men på logiske konklusjoner ut fra påviste kjensgjerninger. Et viktig synspunkt er også at darwinismen får et nytt innhold gjennom reinkarnasjonslæren. Den blir en metafysisk utviklings-lære - vi får å gjøre med en evolusjon på det psykiske plan.
Innenfor Kristianias spiritistiske forening hevet det seg efter hvert kritiske røster. Misnøyen gjaldt styret og hvordan arbeidet ble drevet. Men en del av medlemmene så også at selve bevegelsen var forfeilet - den hadde forsømt det teoretisk-filosofiske grunnlag og sklidd ut i en jakt på sensa-sjonelle fenomener. En rekonstruksjon av den lokale forening førte til at flere av de nyere medlemmer rykket opp i ledelsen, deriblant sannsynligvis Eriksen. Derefter brøt hele styret ut. Fra spiritistisk hold ble hendelsen kommentert slik: "Da treet således hadde tapt sin saft og krak falt det omkuld, og det hele endte med, at medlemmene og bestyrelsen tok det mest fortvilede skritt de kunne ta - de gikk over til teosofien."
Det Teosofiske Samfunn, stiftet i New York av Helena Petrowna Blavatsky m.fl. i 1875 og fra 1882 med senteret Adyar i India, hadde bredt seg til stadig flere land. I Norden var det svenskene som først og med størst kraft tok opp denne åndsimpuls, og Sverige hadde også adskillig flere medlemmer enn de andre skandinaviske land, selv i forhold til folketallet. Det svenske Teosofiske Samfunn ble dannet i 1889, mens madame Blavatsky ennå levde. Grunnleggerne av Det norske Teosofiske Samfunn, opprettet i 1893, var som vi har sett, i alle fall for en del tidligere spiritister. Samfunnet begynte med et medlemstall på 11, og dannet en lokalforening av Det svenske Teosofiske Samfunn. Dette var jo det eldste, nærmest et slags modersamfunn, og hadde på den tid ikke mindre enn 266 medlemmer. Losjene i Norden var først tilknyttet den europeiske seksjon av Teosofisk Samfunn, men i 1895 ble det dannet en egen skandinavisk seksjon, som hadde sitt sete i Stockholm med seksjonsstyre og en generalsekretær. Dessuten hadde hvert land sin nasjonalrepresentant.
Foreningen Det norske Teosofiske Samfunn, eller losjen som det kaltes med en betegnelse fra frimureriet og andre hemmelige selskaper, utfoldet fra starten av en imponerende aktivitet. Det var møte hver uke, med adgang for utenfor-stående annen hver gang. Det ble holdt foredrag med diskusjoner, og temaene var evolusjonslæren, reinkarnasjon og karma, og tilstanden efter døden. Allerede den første tiden opprettet man bibliotek, og snart ble det også grunnlagt et teosofisk forlag som åpnet med utgivelsen av en av Annie Besants bøker.
Blant de mest aktive av stifterne var ingeniør Gerhard Elfwing, som hadde formannsvervet de første to årene, og Thomas Knoff, kaptein, senere oberst, som overtok da Elfwing emigrerte til Syd-Amerika. Knoffs formannstid varte bare ett år, idet han i 1896 gikk ut av Adyar-samfunnet og deltok i dannelsen av et nytt teosofisk samfunn som i Norge fikk navnet Norsk Teosofisk Forbund. Det var tilknyttet det såkalte Internasjonale Teosofiske Brorskap. Dette samfunn hadde ingen sentral ledelse med president osv. slik som Adyar-samfunnet, men var nærmest et forbund av helt selvstendige landsorganisasjoner med felles mål og prinsipper som eneste sammenbindende element. Så lenge det eksisterte, var Knoff den drivende kraft i Norsk Teosofisk Forbund, og han klarte endog å holde liv i et eget tidsskrift noen år omkring 1900.
I losjen Det norske Teosofiske Samfunn ble Richard Eriksen valgt til formann efter Knoff. Helt fra grunnleggelsen, som han tok aktivt del i, satte han sine krefter inn for teosofien, og var snart en av bevegelsens aller fremste representanter i Norden. Han holdt foredrag både i losjesammenheng og offentlig. Høsten 1894 talte han om "Teosofien og dens lære" i Studenter-samfunnets sal for et tallrikt publikum. Dette var det første offentlige teosofiske foredrag som overhodet var holdt i Kristiania. Samme året skrev han også om madame Blavatsky i "Norske Intelligenssedler", med påfølgende angrep og flere innlegg i avisen fra begge sider. Han utgav også i disse årene to bøker: "Sjælens gaade" og "Spiritismen, dens rette betydning og verd". Dessuten ble flere av hans foredrag trykket og utgitt. Efter at han i 1896 var blitt betrodd ledelsen av den norske avdeling eller losje, fungerte han, så lenge han arbeidet innenfor denne rammen, som formann eller også som visefor-mann. Og kort tid efter at han overtok formannsvervet, startet han, parallelt med en energisk foredragsvirksomhet, det første teosofiske tidsskrift i Norge, "Balder".
I sin introduksjon til tidsskriftet, september 1897, skriver redaktøren: "Baldersmyten er et fjernt ekko av den gamle lære om åndens nedstigning i materien og dens sluttelige oppstigning derav… Med andre ord, vi kan i Baldersmyten oppdage en av teosofiens gamle sannheter, kledt i symboler der taler til oss i de farver og tonearter som er eiendommelige for gammelnorsk ånd og karakter… Balder dør, når menneskene taper det åndelige lys av syne, når de vender seg bort fra sin åndelige og guddommelige natur for å grave seg ned i materialisme og uvidenhet, men han oppstår igjen når de atter vender sine øyne mot ånden, når de søker åndelig kunnskap og åndelig utvikling…" I dette første hefte av tidsskriftet har Eriksen også en artikkel under overskriften "Teosofien". Ifølge denne, heter det her, har det i uminnelige tider, eksistert en åndelig kunnskap eller rettere en guddommelig visdom tilhørende et stort broderskap av innviede eller mestere, som gjennom en møysommelig moralsk og åndelig selvoppdragelse har gjort seg selv skikket til å bevokte og håndheve den i menneskehetens tjeneste. Denne visdom utgjør den skjulte rot til alle store verdensreligioner og har spillet en mektig rolle i menneskehetens åndelige utvikling. Vi kan forfølge dens innflytelse i historien like ned til vår tid, og selv Vestens nyere filosofi og videnskap har mottatt sine opprinnelige impulser fra menn, for hvem denne visdom har vært mere eller mindre kjent…"
Ved siden av sitt krevende yrke - han var ansatt i redaksjonen av Norsk Telegrambyrå - sitt engasjement i ledelsen av det teosofiske losjearbeidet og sine mange foredrag, utga nå Eriksen i fire år "Balder" med alt det en slik oppgave medfører. Originalartiklene skrev han selv, alt annet stoff oversatte han fra utenlandske bøker og tidsskrifter, og han hadde eneansvar for økonomi, trykning og forsendelse. Da bladet gikk inn, ble det svenske "Teosofisk Tidskrift" utvidet til et fellesnordisk organ under tittelen "Teosofisk Tidskrift för Skandinavien". Richard Eriksen fikk ansvaret for den norske og danske delen, som skulle utgjøre halvparten av stoffet i hvert nummer. Denne redaksjonsoppgaven hvilte nå på Eriksen fra omlegningen av tidsskriftet i 1902 og frem til 1913. I løpet av disse årene kom det syv publikasjoner fra hans hånd, dels mindre skrifter basert på foredrag, dels nye arbeider i bokform.
Den virksomheten Eriksen utfoldet som teosofisk foredragsholder, redaktør og forfatter, gjorde ham til den selvskrevne leder for bevegelsen i Norge. Ingen utrettet i denne periode tilnærmelsesvis det han gjorde for teosofien her i landet. Å følge hans arbeide er å følge Teosofisk Samfunns utvikling. Og hans navn ble ikke bare kjent her hjemme, men i hele Norden, dels gjennom artikler og skrifter, dels gjennom foredrag. Disse siste hørte efter hvert med til de obligatoriske poster på programmene for kongresser og årsmøter også i Sverige og Danmark.
I 1908 ble det på initiativ fra Københavnerlosjen utgitt et representativt utvalg av Eriksens foredrag og artikler under tittelen "Indledning til Theosofi". I omtalen av boken skriver Zettersten, en av de mest fremtredende svenske teosofer, bl.a.: "Vi äro nog lyckliga att här i Skandinavien äga flera goda teosofiska författare, men främst bland dem står Richard Eriksen. Hans arbeten äro många, og hvad bättre är, alla präglas de av tankens skärpa och en klarhet i framstälningen som gör, att de kunne jamställas med våra allra främsta utländska teosofiska författares arbeten…" I virkeligheten kom
denne "Indledning" også til å markere en avslutning. Boken er en oppsummering av Eriksens innsats som foredragsholder og skribent for det som var Adyar-samfunnets bestrebelser og kurs, og sluttstenen i denne del av hans virke.
Før vi går over til det neste tema, antroposofiens fremvekst innenfor Teosofisk Samfunn, vil vi se litt på utviklingen av Adyar-samfunnet som verdensorganisasjon. Veksten hadde foregått i et ytterst ujevnt tempo. Efter en utrolig sterk fremgang den første tiden, især i India, inntraff en markert reduksjon i veksten, for en stor del som følge av skandalen med mesterbrevene i Adyar. Man mente å ha bevis for at det forelå svindel, og mange anså både madame Blavatsky og Teosofisk Samfunn som kompromittert. Likevel klarte samfunnet å komme over på offensiven igjen, ikke minst takket være en kraft som Annie Besant. Med det ry hun hadde som en edel og hensynsløst ærlig personlighet bidro hun sterkt til å gjenreise Teosofisk Samfunns troverdighet, og som en av verdens ypperste talere og en fremragende skribent medvirket hun til en ekspansjon som må betegnes som oppsiktsvekkende. President for samfunnet var fortsatt efter madame Blavatskys død i 1891 oberst Henry Steel Olcott som med stort organisasjonstalent og seig utholdenhet planla og drev igjennom svære byggeforetagender i Adyar, grunnla skoler osv. Men som den betydeligste representant for bevegelsen internasjonalt og som egentlig leder sto Annie Besant. Av særlig betydning var en institusjon grunnlagt av H. P. Blavatsky i 1888, den esoteriske seksjon, ofte bare kalt E. S., og som Annie Besant overtok ledelsen av i 1893. Adgangen til seksjonen var ikke åpen, og de som ble opptatt, måtte avgi et forpliktende løfte, bl.a. om å hemmeligholde det som fant sted under sammenkomstene. Denne seksjonen og dens virksomhet ble opphav til store problemer innenfor Teosofisk Samfunn slik det utviklet seg i den følgende tid.
Imidlertid fortsatte veksten under Annie Besant og Olcott, riktignok med en del kriser og utskilling av nye grener og samfunn. Det var stadig, både i Norden og de fleste steder ute i verden, Adyar-samfunnet som i første rekke representerte den teosofiske strømning utad. I dette store verdenssamfunn ble det i 1902 foretatt noen organisasjonsmessige endringer som gjør dette året til en slags milepel, selv om den fulle betydning av det som skjedde ikke ble åpenbar før senere. For det første opphevet man den såkalte europeiske seksjon, eller rettere sagt, man forandret navnet på det som nå ble igjen av den, til den britiske seksjon. De forskjellige teosofiske losjer i vår verdensdel hadde hatt den europeiske seksjon som sitt fellesstyre, men da det i tur og orden dannet seg selvstendige seksjoner som den skandinaviske, hollandske, franske og italienske, skrumpet den europeiske seksjon inn, og navnet ble mer og mer misvisende. Bortfallet av denne fiksjon betegnet at en viss fase var tilbakelagt i det nå 27-årige samfunns historie. Det hadde oppnådd en virkelig konsolidering, ikke bare i India, men også i Vesten.
Dernest ble det i nøye sammenheng med disse administrative forandringer foretatt en omlegning i Tyskland noe senere på året. Tyskland hadde vært adskillig av et smertensbarn innenfor bevegelsen. Madame Blavatsky hadde virket en tid der og i den siste delen av sitt lidelsesfylte liv arbeidet med å fullføre kjempeverket "The Secret Doctrine". Forskjellige former for teosofi var representert av betydelige representanter, i første rekke Franz Hartmann, Wilhelm Hübbe-Schleiden og Friedrich Eckstein. Likevel hadde bevegelsen ikke riktig villet trives. Samfunnet i Tyskland var grunnlagt av Hübbe-Schleiden i 1884 under navnet "Theosophische Societät Germania", men sammenhengen mellom losjene var svak. Det samlede medlemstall var neppe over 200 - ikke engang halvparten av antall medlemmer i den skandinaviske seksjon. Nå skulle det bli anderledes. Også i Tyskland satset man på å få opprettet en egen seksjon, og man hadde funnet en kraft som man satte de største forhåpninger til.
Kandidaten til lederstillingen i den nye seksjonen var lite kjent utenfor det tyske sprogområde. Men i Mellom-Europa hadde han et visst navn som Goethe-forsker, publisist og foredragsholder, i manges øyne en mann med betenkelige tilbøyeligheter i retning av fritenkeri og radikalisme, ja, endog anarkisme. Men ut fra de emner han hadde begynt å ta opp fra omkring århundreskiftet både i skrift og tale, og de synspunkter han der gav uttrykk for, mente man i tyske teosofiske kretser at han var den som kunne føre det teosofiske arbeidet inn i mer fruktbare baner. Høsten 1902 ble den Tyske Seksjon av Teosofisk Samfunn opprettet i Berlin, og Rudolf Steiner innsatt som generalsekretær.
Det er velkjent at Steiner hadde hatt store betenkeligheter å overvinne før han påtok seg en ledende stilling i dette samfunnet som han på mange måter ikke følte seg på linje med. Han gjorde det også bare med uttrykkelig forbehold om full selvstendighet når det gjaldt hans egen åndsforskning. Men hvis den øverste ledelse i Teosofisk Samfunn hadde hatt den fjerneste anelse om de konsekvenser valget av denne generalsekretær skulle føre med seg, ville betenkelighetene utvilsomt ha vært størst på den kant.
Den enorme kraftutfoldelse som nå fulgte fra den tyske generalsekretærs side, i form av foredrag, skrifter og ikke minst artikler i tidsskriftet "Lucifer-Gnosis", skapte nytt liv i det hensyknende samfunnet En del av de tidligere medlemmene tok opp den nye impulsen, men fremfor alt kom det nye mennesker til som ikke hadde vært i stand til å forbinde seg med den åndsform og stil som hittil hadde rådet. I virkeligheten skjedde det nå en slags reformasjon, en indre fornyelse som gradvis omskapte Teosofisk Samfunn i Tyskland. Likevel tok det adskillig tid før Steiner for alvor ble "oppdaget" utenlands.
Rudolf Steiner og Norden er et kapitel som går tilbake til forrige århundre. Begynnelsen er noen enkelte menneskers møte med den unge forsker og litterat og med den delen av hans verk som i de årene trinn for trinn ble bygget ut til et fundament for den senere antroposofiske åndsvidenskap. Den første skandinav som kom i nær kontakt med Steiner, var visstnok den danske dikteren Rudolf Schmidt. Han besøkte Weimar en rekke ganger i 1889 og de følgende år mens Steiner arbeidet i Goethe-Schiller-arkivet der, og det oppsto et varmt vennskap mellom dem, omtalt av Steiner i "Mein Legensgang". Schmidt har i et drama brukt Steiner som modell for en av hovedpersonene, den unge geologen Bruno Steiner, som leter efter skjulte metallårer i fjellet.
Den neste her i Norden som lærte Steiner å kjenne, må ha vært den svenske forfatteren Ellen Key. Hun ble sterkt opptatt av "Frihetens filosofi" og presenterte den for sine lesere i boken "Tankebilder" som utkom i 1898. Samme år ble hun personlig kjent med Rudolf Steiner. Tankene i "Frihetens filosofi" har uten tvil gjort sitt til å styrke og underbygge den etiske individualisme som levet så sterkt i henne selv, men Steiners verk i dette århundre, den antroposofiske åndsvidenskap, fikk hun ikke noe forhold til.
De første årene av Steiners virksomhet innenfor Teosofisk Samfunn dukket den tyske generalsekretærens navn en og annen gang opp i de skandinaviske teosofenes tidsskrift uten at det fikk noen større betydning enn så mange andre notiser og meddelelser i bladet. Første gang vi finner Steiner omtalt er naturlig nok i forbindelse med den tyske seksjonens grunnleggelse i Berlin oktober 1902. Den skandinaviske seksjon var bare representert av to
svensker som hadde reist nedover for å se og høre Annie Besant. Men de hadde også stiftet bekjentskap med dr. Rudolf Steiner og "Fräulein Marie de Sivers, hans förnämste hjelpare på platsen," og de fremhever at man utvilsomt for en stor del har Steiner å takke for at det nå er blitt mulig å få i stand en sammenslutning av Tysklands ti losjer til en seksjon.
Kort efter at Steiner hadde tiltrådt som seksjonsleder, mot slutten av året 1902, bruker losjen Eiréne i København to kvelder til å diskutere "Goethes Faust som et billede av hans esoteriske verdensanskuelse", et lite skrift som da nylig hadde utkommet. Det følgende år finner vi i novemberheftet av Teosofisk Tidsskrift en anerkjennende anmeldelse av "Kristendommen som mystisk kjensgjerning", uten navn eller merke, men ganske sikkert skrevet av Richard Eriksen. Noen fortsatt beskjeftigelse med Steiner ser vi imidlertid ikke spor av. Tidsskriftet avslutter sin årgang for 1906 uten at han ennå er represen-tert med et eneste stykke, mens Annie Besant og andre ledende teosofer stadig figurerer i spaltene.

Fortsettes.



TIL TOPPEN AV SIDEN