*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

FRA ANTROPOSOFIENS FØRSTE TID I NORGE
2. Rudolf Steiner og den nye åndsimpuls

Av Terje Christensen


Det varte omtrent fem år efter at Steiner hadde tatt roret i Teosofisk Samfunn i Tyskland, før noen i Norden for alvor begynte å få øynene opp for det nye som brøt frem i hjertet av Europa. Det skjedde først i 1907, et år som er betydningsfullt på flere måter. Da døde presidenten for Teosofisk Samfunn i Adyar, oberst Olcott, "the presidentfounder" som H. P. Blavatsky kalte ham, og Annie Besant ble valgt til ny president. Rudolf Steiner, som allerede i noen år hadde virket som lærer på det esoteriske område, ble nå også formelt gjort til leder for den vestlige esoteriske skole, mens Annie Besant sto for den orientalsk-inspirerte østlige E.S.
Enda en viktig begivenhet gjør 1907 til et merkeår. Det var den store teosofiske årskongressen for de europeiske seksjoners forbund, den fjerde i rekken av disse kongressene. Den fant sted i München i pinsedagene, fra 18.-21. mai. For kongressen sto naturligvis den tyske seksjon, med general-sekretæren Rudolf Steiner og Marie von Sivers, den senere fru Steiner, som de egentlige arrangører. Kongressen skilte seg vesentlig fra dem som tidligere var avholdt. Disse hadde vært preget av en seksjonsvis oppdeling, mens det på denne kongressen var lagt vekt på et enhetlig program med felles foredrag i en sal med plass for alle tilhørere. Men ikke minst med den kunstneriske utforming av salen, musikkinnslagene og fremførelsen av Edouard Schurés mysteriespill "Det hellige eleusinske drama", representerte kongressen noe helt nytt, og innvarslet de kunstneriske impulser som efter hvert skulle bli satt ut i livet innenfor den antroposofiske bevegelse. Steiner åpnet med et foredrag om Rosenkreuzernes innvielse, et tema som gav klart til kjenne hvilken kurs han hadde satt.
At kongressen gjorde inntrykk på de ca. 400 deltagerne, bevidnes av generalsekretæren for den Skandinaviske seksjon, svensken Arvid Knös. Han var en av de seks skandinaver som hadde deltatt, og gav en beretning om kongressen i Teosofisk Tidsskrift. Efter en rosende omtale av Annie Besants to foredrag, fremhever han de to som Steiner hadde holdt. De var blitt fremført med en overbevisende kraft og klarhet, og taleren hadde evnen til, selv under et foredrag som varte i to timer, hele tiden å holde tilhørernes interesse ved like.
Kongressdeltagerne fra Norden var fire svensker og to dansker. Det de hadde å meddele i de hjemlige kretser, og ikke minst rapporten i tidsskriftet
som ble lest av teosofer i alle de skandinaviske landene, kan nok ha henledet en del medlemmers oppmerksomhet på den tyske generalsekretæren. Men allerede før dette, i slutten av 1906 eller i begynnelsen av 1907, var det en nordmann som så smått hadde begynt å beskjeftige seg med Steiner. Det var ingen annen enn formannen i Kristianialosjen, Richard Eriksen. I et brev til Dr. Rudolf Steiner, Berlin, datert 7. mars 1907, meddeler Eriksen at han har lest noen hefter av tidsskriftet "Lucifer Gnosis", (utgitt i Berlin av Rudolf Steiner og utkom noe uregelmessig 1903-1908. Størsteparten av artiklene skrev Steiner selv.) og at doktorens fremstillinger interesserer ham i høyeste grad. Han vil derfor gjerne få tilsendt samtlige utkomne hefter, og sender betalingen på forhånd. Eriksen berører også noen problematiske foreteelser i Adyar, og vil gjerne høre Steiners mening om det som går for seg der.
Det Eriksen på denne tiden hadde begynt å fordype seg i, var altså Rudolf Steiners tidsskrift "Lucifer Gnosis". Flere av Steiners grunnleggende verker kom her i føljetongform, først og fremst "Hvorledes oppnås kunnskap om høyere verdener", "Fra Akasha-Kronikken" og "Den høyere erkjennelses stadier", for å nevne noe av det aller viktigste.
Dermed var i virkeligheten antroposofien - selv om ordet først senere kom i almindelig bruk - begynt å sive inn på våre breddegrader. Men ennå var ikke selve gjennombruddet kommet. Foranledningen til det ble et opphold Ingeborg Møller hadde i England sommeren 1907. Hun var på den tid ennå ikke trådt frem som forfatter, tross enkelte ungdommelige forsøk. Teosofien hadde interessert henne en del år, især hadde læren om reinkarnasjon grepet henne, og hun hadde vært medlem siden 1905. Under sitt besøk i England lærte hun å kjenne en russisk teosof, Anna Kamensky, en ganske usedvanlig personlighet. I sin ungdom hadde Anna Kamensky tilhørt den radikale, opposisjonelle intelligentsia i tsartidens Russland, senere hadde hun som teosof i årevis kjempet for en bevegelse som også ble søkt undertrykket av regimet, inntil forbudet mot teosofisk virksomhet ble opphevet og Teosofisk Samfunn for første gang kunne stå frem som en offisiell, legal organisasjon i H. P. Blavatskys eget hjemland. Dette var i 1908, og generalsekretær ble Anna Kamensky, en stilling hun beholdt til hun måtte flykte fra landet i begynnelsen av 1920-årene, da undertrykkelse og forfølgelse av gammelt merke, men under andre paroler nådde nye høyder. Fra da av virket Anna Kamensky i Geneve, som leder for den russiske teosofiske bevegelse utenfor Russland. Denne kvinnen var det Ingeborg Møller hadde en betydningsfull samtale med. Anna Kamensky fikk forståelsen av at det var noe Ingeborg Møller mer eller mindre klart følte savnet av i den teosofiske forkynnelse. Russerinnen fortalte da at det hadde dukket opp en åndsforsker i Tyskland ved navn Rudolf Steiner, som representerte en retning som adskilte seg fra madame Blavatskys og Annie Besants: "Kanskje hans retning bedre kunne passe Dem?"
Vel tilbake i Norge igjen, gjorde ikke Ingeborg Møller noen hemmenlighet av det hun hadde fått kjennskap til. Da Richard Eriksen om høsten hadde i tankene å foreta en reise til England, ivret hun for at losjeformannen i stedet skulle sette kursen mot Tyskland og undersøke hva nå denne Steiner hadde å fare med. Og slik ble det - efter det vi allerede vet om Eriksens beskjeftigelse med sentrale skrifter av Steiner, har vi heller ikke grunn til å tro at det var særlig vanskelig å overtale ham.
I september-oktober 1907 var Eriksen i Tyskland, hvor han møtte Steiner og hørte hans foredrag - han fikk med seg 14 av de 21 som ble holdt mens han var der. Det er ingen overdrivelse å si at hans begeistring var overstrømmende - han skrev hjem at han var i paradis. I en rapport om utenlandsoppholdet, offentliggjort i Teosofisk Tidsskrift, er begeistringen ikke mindre, selv om ordvalget er et annet. Under omtalen av den foredragsrekken han hadde hørt, fremhever han Steiner som representant for den rosenkreuziske teosofi. Ved sine storartede foredrag og ved sitt arbeide innad, som lærer innenfor losjene, er Steiner en kraft som ikke bare Tyskland, men den teosofiske bevegelse verden over må lykkeønskes med å besitte. Videre sier Eriksen: "Som taler er imidlertid Dr. Steiner ikke av dem, som innskrenker seg til å gjøre propaganda for allerede ferdigformede idéer. Han er ikke blott en original tenker med en i den tyske filosofi grundig skolert intelligens, men tillike en av dem, som "taler med myndighet", fordi han er blant dem "som vet". Ut fra en original tenkning og en dyp okkult kunnskap øser han som regel i hvert foredrag ut et vell av nye synspunkter og interessante opplysninger".
Lenger ut i Eriksens beretning følger så en omtale av det som til da var utkommet av Steiners litterære verk, både de mer filosofiske skriftene fra før 1900, og de senere åndsvidenskapelige. Dessuten fremheves "Lucifer Gnosis", der Steiner efter Eriksens mening har gitt det aller mest interessante stoff. Til slutt kommer en sprogbetraktning: "Vi har hittil vært vant til å få den mest betydningsfulle teosofiske litteratur på det engelske sprog, men med Dr. Steiners fremtreden vil også det tyske sprog tre i forgrunnen".
Med sin rapport om "Teosofien i Tyskland" som sto i desembernummeret av Teosofisk Tidsskrift 1907, hadde Richard Eriksen foretatt den første virkelige presentasjon av Steiner i Norden, og dermed åpnet for denne strømningen også her oppe. Det ble nå omgående tatt opp et arbeide med dette nye. Straks efter at han kom hjem fra Tyskland, begynte Eriksen i foredrags form å gjennomgå "Fadervår" av Steiner, likeså refererte han en serie foredrag om den planetariske utvikling, også av Steiner. I Kristianialosjen var studiearbeidet med verker av Steiner i full gang senhøsten 1907.
Utover i det følgende år fikk arbeidet større bredde. Også i vårt naboland tok man nå opp enkelte ting av Steiner. Således finner vi et kapitel av "Kristendommen som mystisk kjensgjerning" oversatt til svensk i Teosofisk Tidsskrift. Men et mer sammenhengende arbeide sees ennå bare å ha foregått i Kristianialosjen, der gjennomgåelsen av "Hvorledes oppnås kunnskap om høyere verdener" utgjorde en del av virksomheten den første delen av 1908. Det som imidlertid skulle bli årets store begivenhet, var at Steiner kom på foredragsturné, i Norden, visstnok først og fremst efter invitasjon fra Kristianialosjen.
Det første sted den tyske generalsekretæren besøkte, var Lund, derefter gikk ferden videre til Malmø, Stockholm, Uppsala, Kristiania og København, oftest med et par dagers opphold i hver by. I Kristiania var Steiner fra 4. til 5. april. Den 4. om aftenen holdt han offentlig foredrag i Turnhallen. Bygningen var den gang bare noen få år gammel og en av hovedstadens mest representative, og her hadde den nyutnevnte presidenten, Annie Besant, knapt et halvt år tidligere under sitt Norges-besøk holdt to store foredrag for overfylte hus. Emnet for Steiners første offentlige foredrag i Norge var "Das Johannes-Evangelium im Lichte der Theosophie", Johannes-evangeliet i lys av teosofien. Dessuten holdt han to foredrag som bare medlemmer hadde adgang til, det ene om kristen esoterikk, det annet om okkultisme og esoterikk. De ble sikkert holdt i samme hus som det offentlige foredraget, for det var i denne bygningen Kristianialosjen hadde sitt lokale.
Bortsett fra Richard Eriksen, som jo allerede kjente Steiner fra sitt Tysklands-opphold, var dette losjemedlemmenes første møte med Steiner. Gjesten måtte forøvrig savne en av dem som hadde stått bak invitasjonen. Ingeborg Møller lå samme dag i barselseng, idet hennes sønn Dan Lindholm ved denne anledning første gang så dagens lys. Gutten ble efter dette av Steiner spøkefullt omtalt som "das kleine Hindernis".
Men det ble ikke med det ene besøket dette året. Det som Steiner hadde gitt, ikke bare i foredragene, men også i de mer intime møter og personlige samtaler, alt sammen virket så sterkt og overbevisende på en rekke av medlemmene her at de oppnådde å få Steiners tilsagn om et lengre opphold noen måneder senere. Dette fant sted midt på sommeren, fra 7. til 21. juli, og Steiner var visstnok i disse ukene innlosjert på Ljan. Han holdt nå på Nordstrand middelskole 15 foredrag om teosofi i tilknytning til Johannes-evangeliet, "Theosophie im Anschluss an das Johannes-Evangelium". Av Richard Eriksens omtale av begivenheten gjengir vi her noen enkelte utsnitt:
"Det ble for de tilstedeværende en tid som bød på en overveldende rikdom av åndelige inntrykk, og hvorfra enhver deltager visselig tok med seg hjem et dyrebart minne. Foredragene holdtes i Middelskolen på Nordstrand utenfor Kristiania, og i denne skjønne egn med dens herlige luft, dens duftende granholter og dens stemningsfulle landskaper - oppfylt av en rekke prektige utsiktspunkter over Kristianiafjorden med dens vakre øer - hadde der samlet seg en liten internasjonal koloni. Det var ikke bare de tre skandinaviske lande, som var representert; men i Dr. Steiners fotspor fulgte adskillige utlendinger, som hadde lært hans enestående egenskaper som åndelig lærer å kjenne, og tilslutt viste det seg, at ikke mindre enn ni nasjonaliteter var representert i doktorens tilhørerskare…"
Å referere innholdet av foredragsrekken avstår Eriksen fra i denne korte omtalen, dessuten ville tørre, refererende notater ikke ha gitt noen forestilling om den åndelige kraft man her kom i berøring med. "Av sitt uuttømmelige veld øste Dr. Steiner hver dag ut til sine tilhørere med fulle hender, og Johannesevangeliet ble under hans behandling til en mektig lyskaster, som avdekket de dypeste og hemmeligste linjer i verdensutviklingen. Han viste oss de forskjellige ting, hvorom Johannesevangeliet beretter, ikke blott i deres historiske, men også i deres kosmiske sammenheng, og i den belysning, hvori Johannesevangeliet derved fremsto for oss, ble det en ganske naturlig ting, at denne beretning om Kristi virksomhet, lidelse og død på jorden innledes med den mektige prolog om "Ordet, som var hos Gud og var Gud". Ti efterhånden som våre øyne åpnedes for de utviklingslinjer, som ligger til grunn for vår klodes og menneskehetens tilværelse, viste det seg, at disse linjer løper sammen i Kristus som i et knutepunkt".
Hvert foredrag virket som en overveldende åpenbaring, sier Eriksen. I et slutningsforedrag tok Steiner opp til behandling Østens og Vestens okkultisme, og berørte grunnene til at den vestlige okkultisme først nå trådte inn i den teosofiske bevegelses strøm. "Det sto visselig klart for alle hans tilhørere, at samfunnet gjennom den tilføres en kilde til nytt liv, ny kunnskap og ny kraft - en kilde så rik, at man først efterhånden vil få øynene åpnet for dens virkelige betydning", slutter Eriksen sin omtale.
Kristianialosjens medlemmer hadde nå fått en sann rikdom av nye impulser å arbeide videre med. Formannen, Richard Eriksen, holder en serie foredrag om "Egyptiske myter og mysterier i forhold til nutiden" efter Steiner, dessuten foreleser han over temaet "Kristi plass i menneskehetens utvikling". Andre som arbeider aktivt med på lignende oppgaver, er Nanna Thorne og Marta Steinsvik, og ikke minst Helga Geelmuyden. Hun har også dette året en gjengivelse av Steiners "Fadervår" i Teosofisk Tidsskrift.
Men det største arbeidet fra Helga Geelmuydens hånd og kanskje det mest betydningsfulle som i året 1908 ble ydet av Steiners nye elever i Norden, var oversettelsen av "Hvorledes erverves kunnskap om høyere verdener?" (Titlene på Steiners verker angis efter de første norske oversettelsene, men med nyere rettskrivning.) Den utkom om sommeren dette året, og utgivelsen er enestående på mer enn en måte. Med den forelå for første gang en bok av Steiner oversatt til et skandinavisk sprog. Men dertil kommer at det er første gang dette grunnleggende verk om den antroposofiske åndsvidenskaps metode i det hele tatt blir utgitt i bokform. På originalsproget tysk kom bokutgaven av "Wie erlangt man Erkenntnisse der höeren Welten" først året efter, i 1909, og Helga Geelmuydens oversettelse er utført på grunnlag av en rekke artikler i Lucifer Gnosis 1904-1905. (Også på engelsk kom bokutgaven før den tyske, idet "first print" forelå i desember 1908 under titelen "The Way of Initiation; or How to attain Knowledge of the Higher Worlds". Annie Besant har skrevet forordet som er datert Adyar 17. sept. 1908, de biografiske opplysningene om forfatteren er av Edouard Schuré.)
Våre hjemlige antroposofer var således tidlig ute også på dette område.
Richard Eriksen, som uten tvil har ydet bistand med gjennomgåelse av overset-telsen, skrev også forordet som er datert Kristiania 15. mai 1908. Her heter det blant annet:
"… Hvad der har bevæget os til paa denne maade at udgive dr. Steiners artikler i oversættelse er deres overordentlig store interesse for alle, som ønsker at trænge ind til en fuld forstaaelse af den erkjendelsesvei, som fører til en høiere aandelig viden. Dr. Steiners artikler kan trygt betegnes som den anskueligste og mest indgaaende skildring af denne erkjendelsesvei, som hidtil er fremkommet paa tryk… Det glæder os gjennem denne oversættelse at kunne bidrage til at henlede opmerksomheden paa en mand, som ikke blot gjennem sine skrifter, men endnu mere ved sin foredrags- og lærervirksomhed udøver en mægtig og vækkende indflydeise i vide kredse."
I 1909 kom så "Kristendommen som mystisk kjendsgjerning", også oversatt av Helga Geelmuyden. Boken er utstyrt med et helsides bilde av Rudolf Steiner på forsiden, og igjen er det Richard Eriksen som har skrevet forordet. Denne gang utgjør det nesten 13 sider, og består for en stor del av utdrag fra den introduksjon Edouard Schuré hadde utarbeidet for sin franske oversettelse av boken. Her blir leserne gjort kjent med vesentlige sider av Steiners liv og virke. Med sine oversettelser dette og det foregående år hadde Helga Geelmuyden ydet de første bidrag til den viktige oppgaven å gjøre Steiners verker tilgjengelige i de skandinaviske land for dem som ikke behersker tysk.
Hadde det før vært stille om Steiner, kom hans navn nå til gjengjeld i forgrunnen, også i våre naboland. Rundt om i skandinaviske teosofkretser ble hans foredrag og bøker tatt opp, og foredragsreferater, anmeldelser og utsnitt av trykte verker fant veien inn i Teosofisk Tidsskrift, selvfølgelig sammen med navn som Annie Besant og andre teosofiske forfattere.
En virkelig brannfakkel ble kastet inn blant de skandinaviske teosofene mot slutten av året 1908. Det var en større artikkel om Rudolf Steiners personlig-het og utvikling, den første mer betydningsfulle biografiske omtale. Forfat-teren var Edouard Schuré, og artikkelen, som er oversatt fra fransk, sannsyn-ligvis av Richard Eriksen, gikk som føljetong i Teosofisk Tidsskrift med to avdelinger i 1908 og en avsluttende del i 1909. Denne høyst interessante fremstilling, i stor utstrekning bygget på opplysninger som Steiner har meddelt Schuré personlig, kan vi ikke gå nøyere inn på her. Vi skal bare nevne en av de viktige ting som artikkelen gjør klart rede for: Forskjellen mellom den østerlandske og den vestlige eller kristne innvielsesvei. Østens er den før-kristne vei. Den er basert på at mesteren innpreger et visst innhold i elevens eter- eller livslegeme under forhold som forutsetter at eleven gjøres avhengig av sin mester, ikke bare under innvielsen, men for hele livet. Den vestlige innvielsesvei er derimot anlagt på å respektere elevens frihet og personlighet, og står og faller med hans egen selvstendige innsats. Og en fundamental forskjell består i at den østerlandske innvielse skjer i en slags søvntilstand, mens den kristne, rosenkreuziske, fullbyrdes i fullt våken tilstand.
Reaksjonen på denne grenseoppgang lot ikke vente på seg. En av de svenske teosofene som var en meget betrodd person innenfor den Esoteriske Skole, Betty Westerlund i Gøteborg, rykket ut i hast med et tilsvar. Det som hadde falt henne og utvilsomt mange andre tungt for brystet, var i første rekke Schurés fremstilling av de to former for esoterikk. Hun fremhever at den Esoteriske Seksjon (eller den Esoteriske Skole) nå hadde eksistert i vel 20 år, men noen avhengighet i forholdet elev-lærer hadde ikke hun kunnet observere. Og så påberoper hun seg de teosofiske autoritetene: Hverken Teosofisk Samfunns stiftere eller deres efterfølgere har omtalt en slik forskjell som den Schuré beskriver i sin artikkel. Likesom religionen og sannheten er en, slik er det også med okkultismen.
I et svar på dette innlegget forsøker Richard Eriksen å skape klarhet i begrepene, og går ut fra et bilde: Utgangspunktet ved foten av det som kan kalles "Innvielsens berg" må være forskjellig for mennesker innen ulike raser og i forskjellige tidsaldre. Veien opp til toppen kan derfor heller ikke bli den samme - den må bli en annen for den gamle indiske kultur enn for den moderne europeiske. Den gjennomgripende forandring i innvielsesmetoden som den vestlige esoterikk innebærer, henger sammen med en endring både i menneskets åndelige konstitusjon og i omgivelsene som har foregått ved utviklingen gjennom kulturepokene, og fremfor alt ved Kristi egen åndelige innflytelse. Oppvekkelsen av Lazarus representerer i innvielsens historie avslutningen på den gamle innvielsesform.
I 1909 kom Steiner igjen på besøk i Norden, i forbindelse med årsmøtet for den Skandinaviske Seksjon som denne gang var henlagt til Kristiania og fant sted 7. og 8. mai. Både valg av sted og tidspunkt hadde Eriksen hatt avgjørende innflytelse på som formann for Kristianialosjen og som Norges representant for seksjonen. Dermed kunne Steiner delta i feiringen av Den hvite lotusblomstens dag, som teosofene hvert år høytideligholder til minne om H. P. Blavatskys død den 8. mai. Den ene minnetalen ble holdt av Steiner. Dagen efter, søndag 9. mai om formiddagen talte han i Turnhallen, hvor også årsmøtet ble avholdt, over emnet "Geisteswissenschaft, Evangelium und Menschenzukunft" - åndsvidenskap, evangelium og menneskefremtid.
For et litt bredere publikum var foredraget noen dager senere, "Der Eintritt des Christus in die westliche Welt", Kristi inntreden i den vestlige verden, som ble holdt i Brødrene Hals konsertsal for 4-500 tilhørere. Foruten å være avertert på vanlig måte i de større avisene, var foredraget også på forhånd blitt omtalt i forbindelse med presentasjoner av foredragsholderen. Bl.a. hadde den kjente professor Oskar Jæger et stykke i Aftenposten. Han påpeker at den form for teosofi publikum her hjemme var blitt kjent med gjennom Annie Besants foredrag, hadde hatt et klart østerlandsk preg som syntes å gjøre denne livsanskuelse mindre egnet til å vinne innpass i det europeiske åndsliv. Dr. Steiners teosofi hvilte derimot på helt kristen grunnvoll.
De foredragene som Steiners venner og tilhengere hadde sett aller mest frem til, var imidlertid en rekke eller syklus som de gjerne kaltes, over teosofien og Johannes' åpenbaring - hele 12 foredrag som ble holdt i Nobelinstituttet i løpet av de 14 dagene oppholdet varte. Ca. 100 tilhørere fra inn- og utland fulgte foredragsrekken som hadde titelen "Theosophie an der Hand der Apokalypse", og i Teosofisk Tidskrift gav Eriksen et 37 siders referat.
Steiners foredragsserier i Norge var nå allerede blitt noe man regnet med som årvisse, og de ble sett frem til med stor forventning. Heller ikke i 1910 ble forhåpningene skuffet: Da kom Steiner i juni måned og holdt syklusen "Die Mission einzelner Volksseelen im Zusammenhange mit der germanisch-nordischen Mythologie", de enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi. Også denne gang var Nobelinstituttet valgt til foredrags-rekken, mens det offentlige foredraget ble holdt i Brødrene Hals' konsertsal. Titelen var "Der Christus im zwanzigsten Jahrhundert", Kristus i det tyvende århundre. Folkesjelsyklusen hadde Steiner tenkt å holde allerede i 1909, og den var endog annonsert til sommeren det året. Den ble i siste liten tatt av programmet og erstattet med serien over apokalypsen, efter at Richard Eriksen hadde meddelt Steiner at medlemmene var mer interessert i kristelig-esoteriske temaer enn i de gammelnordiske mytene, og at interessen for disse siste antagelig først måtte vekkes.

Fortsettes



TIL TOPPEN AV SIDEN