*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

FRA ANTROPOSOFIENS FØRSTE TID I NORGE
3. Arbeide og strid - Det nye selskap

Av Terje Christensen


Arbeidet som var satt i gang med å utgi Rudolf Steiners verker på norsk, gjorde forlagsspørsmålet aktuelt. Allerede i 1909 tar Richard Eriksen dette opp i et brev til Marie von Sivers, og gjør rede for situasjonen. Sekretær i Kristianialosjen, som Eriksen hadde vært formann for siden den ble stiftet i 1905, var Eva Blytt. Hun markerte seg som en av de mest aktive teosofene, men inntok en stadig mer kritisk holdning til den nye strøm som Steiner førte inn i bevegelsen. Sammen med et annet losjemedlem, Henrik Lund - ikke å forveksle med maleren av samme navn - hadde hun startet et teosofisk forlag under firmanavnet Blytt & Lund. Det var her den første oversettelsen av "Hvorledes erverves kunnskap om høyere verdener?" og "Kristendommen som mystisk kjensgjerning" ble utgitt. Men dette forlaget satset i første rekke på bøker av Annie Besant, Leadbeater og annen litteratur som Eriksen fant lite egnet. Han anså dessuten oversettelsene som mindre vellykkede. Eva Blytt var ikke interessert i Eriksens oppfatning av hvilke bøker som burde utgis, og avviste hans hjelp med å gjennomgå oversettelsene.
Eva Blytts holdning gav grunn til bekymring, især med henblikk på fremtidige utgivelser av Steiners verker. Hvem denne oppgaven burde overlates til, er Eriksen ikke i tvil om: "Jeg vet nemlig i øyeblikket ingen teosof, som ville være mere egnet enn meg til å iaktta doktorens litterære interesser ved oversettelsene", heter det i brevet til Marie von Sivers. Men Eva Blytt var en dame det ikke var lett å samarbeide med - en steil karakter, forsikrer Eriksen. Slik det lå an i øyeblikket, forelå ingen annen mulighet enn inntil videre å gi ut Steiners verker på Blytt & Lunds forlag efter hvert som oversettelsene ble ferdige.

Også spørsmålet om et tidsskrift ble overveiet på denne tiden. Riktignok var Richard Eriksen stadig redaktør for den norske og danske avdelingen i Teosofisk Tidskrift, og fra høsten 1907 og de følgende år frem til 1913 utgjorde stykker av Steiner og annet beslektet stoff en ikke ubetydelig del av hvert nummer. Men muligheten for et skisma ble berørt så tidlig som i 1909, og i et slikt tilfelle ville et uavhengig norsk organ være av uvurderlig betydning for det videre arbeidet. Prosjektet ble aktuelt i forbindelse med at det kjente kulturtidsskriftet "Kringsjaa" nettopp på den tid kjempet med økonomiske vanskeligheter. Tanken om å overta det ble drøftet med Steiner, som stillet seg positivt til et slikt foretagende, ikke minst fordi det også kunne gi mulighet for å engasjere Richard Eriksen i redaksjonen. Dermed ville han være befridd fra tredemøllen som han hadde vært bundet til i så mange år, arbeidet i Norsk Telegrambyrå.
Det var likevel ikke Eriksen som engasjerte seg ivrigst i tidsskriftsaken. Entusiastene var to kvinner som også hørte til de mest aktive blant de første antroposofer: Ingeborg Møller Lindholm som hun dengang kalte seg, og Marta Steinsvik. I likhet med Helga Geelmuyden tilhørte de den innerste krets av medlemmer, meddeler Eriksen, og han karakteriserer dem som noen av de mest seriøse og intelligente. Ingeborg Møller er velkjent både for sitt forfatterskap og for sin virksomhet innen den antroposofiske bevegelse gjennom et langt liv. Mange vil nok også ha hørt navnet Marta Steinsvik, men færre vet at hun var blant dem som først og mest helhjertet gikk inn for Steiner her i landet. Marta Tonstad som hennes pikenavn lød, tok ikke bare artium, noe som i seg selv var en sjeldenhet for piker i slutten av forrige århundre, men hun fullførte denne eksamen 17 år gammel med fremragende karakterer. Sine universitetsstudier måtte hun avbryte da hun et par år senere giftet seg med Rasmus Steinsvik, en av de drivende krefter i landsmålsbevegelsen og redaktør av avisen "Den 17de Mai". Ved siden av andre oppgaver - hun fikk i nokså rask rekkefølge fem barn - var hun sin manns høyre hånd i avisen. På sin løpebane som journalist, forfatter og foredragsholder kom hun til å ta opp en kompromissløs og modig kamp for de ideene hun trodde på, og bølgene gikk til tider høye omkring henne.
Nå satte Marta Steinsvik sine evner og sin begeistringskraft inn for "Kringsjaa". Ingeborg Møller, som ikke hadde sin styrke i økonomiske eller praktiske ting, mente at hun saktens kunne skaffe de 5.000 kronene som skulle til for å kjøpe tidsskriftet. I tillit til dette hadde så Marta Steinsvik lånt beløpet av Dorothea Wiese, en av den antroposofiske bevegelses trofaste støtter både moralsk og økonomisk, og gått hen og kjøpt bladet. Men nå viste det seg at Ingeborg Møller allikevel ikke klarte å skaffe til veie de forjettede fem tusen, så det endte med at Dorothea Wiese fikk la sine penger bli stående i prosjektet. Eriksen, som hadde inntatt en mer forsiktig og kritisk holdning til hele saken, sto dermed overfor et fait accompli - de to foretagsomme kvinnene hadde gått til handling uten hans medvirkning, enda han efter planen i det minste skulle vært medredaktør sammen med Marta Steinsvik. Dette ble det nå ikke noe av. Men hverken gnisninger av personlig art eller en glipp på det økonomiske område kunne kjølne Marta Steinsvik i hennes begeistring. Noen få måneder før tidsskriftet skulle overtas av henne, hadde hun skrevet til Gunnar Heiberg:
"…Det er ingen tilfeldighet, der har bevirket, at vi på dette tidspunkt har satt oss i besiddelse av dette blad. Vi står ved inngangen til en ny tid, på det religiøse, det estetiske, det videnskapelige område - ennu aner vi bare morgenrøden, før sol står opp …"
Den 1. januar 1910 startet "Kringsjaa" under sin nye ledelse. De to første månedene ble den tidligere redaktør, Alf Harbitz, stående som medredaktør, idet han fikk ansvaret for riksmålsavdelingen i bladet, mens Marta Steinsvik sto som utgiver og redigerte den nye avdelingen for nynorsk eller landsmål som det het dengang. En av ideene med tidsskriftet i dets nye skikkelse var nettopp ved denne likelige fordeling av plass under samme tak å motarbeide den bitre målstriden som raste. Det skulle bidra til forlik mellom de to sprogene så de kunne ta imot impulser fra hverandre, slik at riksmålet kunne slå dype røtter i landets egen jord og, landsmålet løfte seg høyere og friere, som Harbitz formulerte det.
Når det gjaldt den åndelige fornyelse bladet skulle bære bud om, finner man ingen store overskrifter med proklamasjoner i den retning, og det stoff hvor den nye livsbetraktning kommer til uttrykk, utgjør kvantitativt en beskjeden del av innholdet. Det var tydelig at overgangen ikke skulle komme som et sjokk på abonnentene, men gjøres så lempelig som mulig. Bidragene fra Steiners tilhengere inntar en meget liten plass. Bortsett fra det utgiveren selv skrev, finnes ikke annet enn et enkelt stykke av Ingeborg Møller om "Den hellige Franciscus af Assisi" og "Lidt om Hegels filosofi" av Helga Geelmuyden. Efter sitt program skulle tidsskriftet forsatt være et åpent, fritt kulturorgan - at det i dette frie forum skulle virkes for Rudolf Steiners ideer er det ingen steder tale om. Men at dette var hensikten, går jo klart frem av den omtalte bakgrunn for nyetableringen. Og denne intensjon ble langt på vei virkeliggjort i utgiverens egne bidrag. Hvert eneste nummer inneholder sentrale tanker i antroposofien, flettet inn dels i redaksjonelle betraktninger, dels i egne artikler fra Marta Steinsviks hånd. Det er derfor god grunn til å anse "Kringsjaa" som et antroposofisk tidsskrift. Ser vi bort fra Steiners eget "Lucifer-Gnosis" som sluttet å utkomme i 1908, er det visstnok det første som kan gjøre krav på en slik betegnelse.1)
I fem måneder levet "Kringsjaa" på sin nye basis. Mai-nummeret 1910 ble det siste, så måtte bladet gå inn. Om høsten reiste Marta Steinsvik til Berlin for å delta i den antroposofiske virksomheten der. Under dette oppholdet fikk hun et anfall av nervesykdom og måtte reise tilbake til Norge. Slitet med økonomien og bladet som tross en kjempeinnsats ble en fiasko, og at hun ble trukket mellom det hun følte som en oppgave i det antroposofiske arbeidet på den ene siden, og på den annen side pliktene overfor sin familie - hun hadde på den tid fem barn i alderen fra fire til 13 år - hadde underminert selv hennes store krefter. Det hun nå vendte hjem til, var et langvarig opphold på sanatorium. Efter et halvt års tid hadde hun kommet seg igjen, og snart var hun på ny i full aktivitet. Men i antroposofisk sammenheng kunne hun ikke engasjere seg mer, dertil følte hun det hun hadde opplevet som altfor vanskelig. Hun søkte nå andre virkefelter.
I Kristianialosjen av 1905 foregikk arbeidet på denne tid i en stadig mer konfliktfylt atmosfære på grunn av motsetningene mellom Adyar-teosofene med Eva Blytt i spissen, og formannen, Richard Eriksen og andre medlemmer som gikk inn for Steiner. Da Eva Blytt klarte å få mange i losjen med seg på et utrolig forslag om en todeling av styret, slik at hver avdeling kunne representere sin retning, fant Steiners tilhengere tiden inne til å danne sitt eget arbeidsfel-lesskap. Våren 1911 ble så Vidarlosjen konstituert, et navn som det lå nær å samle seg om efter Steiners storslagne foredragsrekke om den germansk-nordiske mytologi året før. Losjens "charter", brevet som gav nydannelsen legitimasjon som en fullverdig enhet innenfor Teosofisk Samfunn, Adyar, er datert 18. mai 1911. De 40 losjemedlemmene valgte Richard Eriksen til formann, og Dora Bugge ble sekretær.
Lokale fikk den nye losjen i en av de solide og pene leiegårdene som ble oppført på vestkanten av Kristiania omkring århundreskiftet, President Harbitzgt. 19, på hjørnet av Holtegaten. I denne bygningen holdt Thorne og Nannestads skole til, en privatskole som var grunnlagt av Nanna Thorne. Hun hørte til den krets av mennesker som fra første stund hadde gått inn for Steiner, og det er uten tvil henne som skaffet sin losje dette leieforhold. I Teosofisk Tidskrift meddeles at Vidarlosjen begynte sin virksomhet i midten av september "… i et hyggeligt Lokale i Harbitz's Gade N:o 19, hvor den tillige har et Bibliothek og Kontor, som holdes aabent fra kl. 12-2 og 5-7 daglig." Arbeidet de første månedene besto hovedsakelig i tre foredrag av Nanna Thorne hvor hun gjennomgikk Steiners mysteriedramaer "Die Pforte der Einweihung" og "Die Prüfung der Seele", Helga Geelmuydens gjengivelse og tolkning av Goethes eventyr "Von der grünen Schlange und der weissen Lilie" og de første foredrag i en større serie av Richard Eriksen, "Den nyere Tids Naturanskuelse og dens Udvikling i aandsvidenskabelig Belysning".
Med denne nystiftelse var det i Kristiania tre losjer som stadig tilhørte Teosofisk Samfunn: Den eldste losjen av 1893 som gjerne kaltes Det norske Teosofiske Samfunn, Kristianialosjen med sin nye formann Eva Blytt, og endelig Vidarlosjen. Ellers var det i disse årene blitt dannet enkelte losjer på andre kanter av landet, i Bergen, Trondhjem, Stavanger og Lillehammer. Av disse var Bergenslosjen den eldste, stiftet i 1909. Formannen i denne losjen, Fredik Arentz, og sekretæren, Håkon Flak, tok begge to opp arbeidet med Steiners impulser.
Også i våre naboland ble innflytelsen fra den tyske generalsekretæren stadig mer merkbar. Foruten København og Stockholm, hvor han gjentatte ganger holdt foredrag, besøkte han flere av de største byene i Sverige, og hans skrifter ble studert, dels på tysk, dels på skandinaviske sprog eftersom det gikk fremover med oversettelsesarbeidet. I København ble det så tidlig som i 1910 opprettet en ny losje som fikk det programmatiske navn Steinerlogen. God fremgang var det også i Sverige, og en positiv virkning både der og i resten av Norden måtte det nødvendigvis få at Teosofisk Samfunn i Skandinavia ved lederskiftet i 1910 fikk to overbeviste tilhengere av Rudolf Steiner til henholdsvis generalsekretær og nestformann: svenskene oberstløytnant Gustaf Kinell og kaptein Gustaf W. Ljungquist.
Av det som ble gjort på det litterære område i disse årene, må særlig fremheves Richard Eriksens "Skjulte sider av mennesket og dets utvikling". Boken utkom i 1909 og består av en rekke foredrag Eriksen hadde holdt som innledning til et mer inngående studium av Steiners lære. Den fikk en meget god mottagelse og var snart obligatorisk lesning for teosofer over hele Skandinavia som ville orientere seg i denne retning.
Også oversettelsesarbeidet kom efter hvert godt i gang. I Danmark ble Steiners "Meddelelser af Akasha-Kroniken" utgitt i 1911, men dermed var det slutt for adskillige år fremover - danskene har nok med sin velkjente praktiske sans sett seg vel tjent med de norske oversettelsene, som ikke avvek nevneverdig fra dansk i sprogformen. Svenskene derimot gjorde en solid innsats på dette felt - det første skritt ble tatt med "Teosofi" som Kinell oversatte i 1909. I Norge kom i løpet av 1911 "Barnets oppdragelse fra okkultismens synspunkt" i oversettelse av Helga Geelmuyden, "Hvordan karma virker" oversatt av Dora Bugge, og "Mysterier og innvielse" som ble utgitt i Bergen uten angivelse av oversetter. Også i 1912 fikk vi tre skrifter av Steiner på norsk. "Reinkarnasjon og karma" oversatt av Nanna Thorne, "Menneskets og menneske-hetens åndelige ledelse" i oversettelse av Lina Lindholm, og "Livsspørsmål for den teosofiske bevegelse", til norsk ved Alfhild Taranger. Men så kom det ingen oversettelser her før i 1916. Det året kom de to grunnleggende verker "Teosofi" og "Åndsvidenskap i omriss" oversatt av henholdsvis Mimi Grieg Bing og Dora Bugge.
Vi må imidlertid gå noen år tilbake igjen. Særlig fra 1907 hadde det vist seg en del foreteelser av meget betenkelig art blant lederne for den internasjonale teosofiske organisasjon. Det var symptomer på en utvikling som nådde et foreløbig høydepunkt omkring 1910 med Annie Besants og Leadbeaters lansering av hindugutten Krishnamurti som redskapet for den kommende Kristus eller Verdenslærer, og opprettelsen av den verdensomspennende orden "Stjernen i Øst" som skulle forberede Hans komme.2) Tenåringen Krishnamurti ble gjort til ordenens overhode, og det ble gitt ut en bok i hans navn, "Ved Mesterens føtter" som nærmest ble en andaktsbok for tilhengerne av dette nye evangelium rundt om i verden. Efter å ha gjennomgått den høyere utviklings grader på rekordtid, ble Krishnamurti fremstillet som en innviet med adgang til
Det store hvite Broderskap som styrer verden.
Det som her ble satt i scene, bekreftet i alt og ett den oppfatning av den østlige esoterikk som Schuré hadde hevdet i sin biografiske skisse av Steiner og hans utvikling. Vi ser den unge guttens totale avhengighet av læreren eller guruen, og hvordan det foregår en innpregning av et bestemt innhold i en søvnlignede, uklar tilstand. Måten Krishnamurti ble utvalgt på og så å si sjelelig preparert for sitt høye kall, viser adskillig likhet med de eldgamle tradisjonene som ble praktisert av presteskapet i Tibet når tiden var inne for en ny Dalai-Lama.
Krishnamurti-dyrkelsen hadde Adyar som sitt sentrum, men den spredte seg til hele verden og skapte mange steder alvorlig uro. Især ble spenningen stor i de europeiske losjene hvor Steiners impulser var tatt opp. I Tyskland ble losjearbeidet direkte forstyrret av Stjerneordenens medlemmer, og et brudd med Teosofisk Samfunn forekom mer og mer uunngåelig. Begeret ble fullt da presidenten, Annie Besant, offentlig fremsatte flere objektivt uriktige beskyldninger og påstander, bl.a. den at Steiner var oppdratt av jesuittene og ikke hadde vært i stand til å unndra seg denne skadelige innflydelse senere i livet. Den 18. desember 1912 ble Antroposofisk Selskap stiftet på grunnlag av
det forbund for antroposofisk arbeide som var dannet et år tidligere. I mars 1913 fulgte så den endelige utelukkelse av Teosofisk Samfunn for den tyske seksjons vedkommende, og opprettelsen av en ny teosofisk seksjon under Hübbe-Schleidens ledelse. Mange medlemmer i andre europeiske land, og flere losjer gikk også ut i protest og sluttet seg til det nydannede Antroposofiske Selskap, slik også Vidargruppen gjorde. I Tyskland ble Steiner fulgt av praktisk talt alle medlemmene, eller omtrent 2.500, tilsvarende en andel på vel 90%. Også i Skandinavia led Teosofisk Samfunn et følelig tap, idet ca. 225 medlemmer eller 1/5 gikk over til Antroposofisk Selskap, deriblant både generalsekretæren, Kinell, og viseformannen, Ljungquist.
Skrivelsen som generalsekretæren for Teosofisk Samfunn i Skandinavia sendte til Adyar med begrunnelse for utmeldelsen, var undertegnet av 42 svensker og 49 nordmenn. Disse underskrivere dannet nå sammen med en del andre medlemmer som gjorde felles sak med dem, de nye antroposofiske gruppene. I Sverige ble det allerede dengang opprettet et eget nasjonalt selskap. De norske gruppene ble derimot knyttet direkte til det tyske selskap som ennå hadde sitt sete i Berlin. Stiftelsen av Vidargruppen foregikk ved en ny konstituering av den tidligere Vidarlosjen den 8. april 1913. Bergensgruppen ble grunnlagt få uker senere, den 30.april. Første formann i Vidargruppen ble Richard Eriksen, i Bergensgruppen Fredrik Arentz.
Midt i stormen som raste, i begynnelsen av året 1913, sendte Richard Eriksen ut et rundskriv på vel 15 store sider. Her gjør han grundig rede for problemene slik han ser dem, og hvorfor han finner å måtte ta klar stilling for Steiner. I siste avsnitt av brevet heter det:
"Alle medlemmer av det teosofiske Samfunn, hvadenten de følger Dr. Steiner eller Mrs. Besant, vil jeg oppfordre til i den nærværende krise ikke å la seg villede av noen persondyrkelse, men dømme helt saklig. Vi viser ikke våre ledere den sanne kjærlighet ved å innhylle dem i en tåke av virak, som hindrer deres klare utsyn over verden, men alene ved å betrakte dem fra et helt objektivt og saklig standpunkt …"
I disse krisens år, 1912 og 1913, besøkte Steiner igjen Norge, efter at han til sine venners store skuffelse ikke hadde kunnet komme i 1911 for å holde den årlige syklus. Foredragsrekken for medlemmer i 1912 holdt han i Nobel-instituttet 2.-12. juni, over emnet "Der Mensch im Lichte von Okkultismus, Theosophie und Philosophie", Mennesket i lys av okkultisme, teosofi og filosofi. Foredragene ble fulgt av 136 tilhørere, hvorav 48 var fra land utenfor Norden. For offentligheten holdt Steiner et foredrag med titelen "Tod und Unsterblichkeit", Død og udødelighet.
For året 1913 var høsten blitt valgt til Steiners Norges-reise. Foruten det offentlige foredraget "Die Pforte des Todes" - Dødens port - holdt han i Nobelsalen en serie på fem foredrag for medlemmer i dagene 1.-6. oktober. Temaet var: "Aus der Akasha-Forschung. Das fünfte Evangelium", Fra akasha-forskningen. Det femte evangelium. - Blant dem som fulgte med Steiner var også den russiske dikter Andrej Belyj, som har fortalt om denne foredragsturnéen i sin bok "Verwandeln des Lebens".3)
Programmet omfattet denne gang også en reise over fjellene og noen få dagers opphold i Bergen, Steiners første og eneste besøk i denne byen. Her holdt han to medlemsforedrag om "Okkulte Untersuchungen über das Leben zwischen Tod und neuer Geburt", Okkulte undersøkelser over livet
mellom død og ny fødsel. Et offentlig foredrag i Logens festsal het "Die Rätsel des Lebens", Livets gåter. En avis hadde både et fyldig foredrags-referat og en presentasjon av Steiner - han var ankommet med en hel skare av tilhengere og elever, heter det. Avisen kunne også navngi flere av de mer prominente i Steiners følge som hadde tatt inn på hotell Norge: Forfatteren Bugajev (Belyj) med hustru fra Moskva, direktør Noll, Kassel, grevinne Moltke og grevinne Kalekreuth, begge fra München, grevinne Hamilton, Stockholm, osv.
Under sitt besøk i 1913, det siste for lang tid fremover, holdt Steiner foruten foredragene for offentligheten og for medlemmene, også som vanlig noen foredrag innenfor den Esoteriske Skole. Dessuten hadde han mange og ofte lange samtaler med enkelte medlemmer, som han gav spesielle øvelser til og hjalp og veiledet i mange slags spørsmål. Denne gang førte også den personlige kontakten med betrodde medlemmer til at den indre krets i selskapet ble åpnet for en mann med høyst usedvanlige evner. Det var den synske helbreder Marcello Haugen, som Steiner hadde gått med på å gi adgang efter oppfordring fra flere av medlemmene som satte stor pris på ham. Først en tid senere fikk Steiner en samtale med Haugen. Han så da straks at der var sterke psykiske krefter på ferde, men i en kaotisk tilstand. Likevel skulle det være gode muligheter for en slik natur nettopp innenfor Antroposofisk Selskap. Her burde han kunne få den beste hjelp og støtte, og gjennom studiet av åndsvidenskapen vinne frem til klarhet.
Disse mulighetene ble imidlertid ikke utnyttet, med tragiske følger for Haugen selv og også for selskapet. Det viste seg snart at Marcello Haugen ikke maktet å følge de råd og den rettledning Steiner gav ham. Med sine
uforvandlede clairvoyante evner gjorde han nærmest furore blant medlemmene i Mellom-Europa. Ikke minst var det kvinner som viste ham interesse, og da Marcello på sin side ikke på noen måte var immun overfor kvinnelig charme, ble atmosfæren omkring "der norwegische Hellseher" snart så forstyrrende at man på ansvarlig hold fant det nødvendig å gripe inn. Uten videre formaliteter ble Marcello Haugen ekskludert, efter klar ordre fra Steiner selv, våren 1914.
Eksklusjonen slo ned som en bombe, ikke minst blant de mange både i og utenfor selskapet som hadde sympati for Marcello. En av dem som tok det tyngst, var Richard Eriksen. På ham hvilte et særlig ansvar, fordi han som "Garantie-persönlichkeit" hadde formidlet Haugens opptagelse. Dermed ble saken et personlig nederlag for ham selv, og han har sikkert også hatt ondt av den ulykkelige som han hadde gått god for. Eriksen kunne ikke innse nødvendigheten av det som hadde foregått, og fremfor alt ikke fremgangsmåten. I en skrivelse han sendte til sentralstyret i juni 1914 forsikrer han riktignok at det ikke er tale om noen mistillit til selskapets ledelse. Men i virkeligheten er kritikken meget skarp, selv om den ikke uttrykkes direkte. Han Ønsker for det første å få opplyst under hvilke betingelser et medlem kan ekskluderes. Videre påpeker han at det må vekke betenkeligheter blant medlemmene at Haugen ikke fikk anledning til å svare for seg. Heller ikke fikk han mulighet for å tre ut av selskapet frivillig. Haugen burde først ha vært advart av sentralstyret, dessuten skulle man latt den gruppen han tilhørte få uttale seg. "… Det forekommer oss at, man gir våre fiender unødig våben i hende, når det i pakt med sannheten kan sies om oss at vi ekskluderer medlemmer uten at de får anledning til å uttale seg" slutter brevet. Det er undertegnet av i alt 25 medlemmer, deriblant flere av de mest fremtredende både i Kristiania og Bergen.
Henvendelsen til sentralstyret ble sendt som vedlegg til et noe mer personlig men kort brev stilet til Marie von Sivers. Her meddeler Eriksen at hans private forhold nå kommer til å legge sterkt beslag på ham, og han har måttet avslå valg til formann eller styremedlem i Vidargruppen dette år. Han tror at medlemmene nå finner det naturligere at fru Geelmuyden blir formann. Under disse omstendigheter anser han det ikke for riktig å bli stående som "Garantiepersönlichkeit" - i denne egenskap hadde han bidratt til at Marcello Haugen ble opptatt som medlem, og han ber nå om å bli fritatt fra denne stilling. Brevet er undertegnet "Med de beste hilsner", ikke som vanlig "Deres hengivne".
Den virkning saken med Marcello Haugen gjorde på Richard Eriksen, er trolig heller blitt forsterket enn dempet av svaret som kom fra sentralstyret, skrevet på grunnlag av et utkast fra Steiner og undertegnet av Marie von Sivers og dr. Unger. Vi har riktignok ikke den endelige utformning av brevet, bare Steiners håndskrevne konsept, men avvikelsene har neppe vært betydelige - konseptet er endog utstyrt med navnene på de to som skulle underskrive brevet. Her slås det fast at skrivelsen fra de norske medlemmene, tross forsikringen om det motsatte, er et klart uttrykk for mistillit til sentralstyret. Noe forhør osv. av Marcello Haugen var det ikke noe grunnlag for, siden det her ikke var tale om dom og straff, bare en nødvendig forholdsregel av hensyn til selskapet. Man hadde dessuten vært tvunget til å handle raskt for at ikke skaden skulle bli større enn nødvendig. At ledelsen skulle binde seg til noen bestemt fremgangsmåte når det gjaldt andre mulige tilfeller i fremtiden, var helt uaktuelt - hvordan slikt skulle gripes an, måtte man ta stilling til ut fra det enkelte, individuelle tilfelle.
Foruten dette direkte svar på interpellasjonen fra Norge, kom det også en redegjørelse for saken i selskapets meddelelsesblad som ble utgitt i Köln. Richard Eriksens korrespondanse med Rudolf Steiner og Marie von Sivers, som hittil hadde vært ganske omfattende, opphørte nå fullstendig for lang tid fremover - i alle fall er det ikke oppbevart noe brev fra Eriksen efter dette før i 1920.

1) Marta Steinsviks pionérinnsats for Steiners ideer er det få som kjenner
til, og utgivelsen av det nye Kringsjaa synes nærmest å være fullstendig
glemt. At bladet ikke nevnes i publikasjonen "Die anthroposophischen
Zeitschriften" (Stuttgart, 1988) er derfor naturlig nok.
2) Disse hendelsene er mer inngående behandlet i artikkelen "Jiddu
Krishnamurti - Stjernen i Øst" Libra nr. 2, 1987.
3) Tysk utgave på Zbinden Druck und Verlag AG, Basel 1975.

Fortsettes



TIL TOPPEN AV SIDEN