*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

FRA ANTROPOSOFIENS FØRSTE TID I NORGE
4. I eget hus. Nye oppgaver

Av Terje Christensen


Efter at Richard Eriksen, Vidargruppens første formann, hadde trukket seg tilbake ikke bare fra lederansvar, men også fra en virkelig aktiv deltagelse i arbeidet, ble Helga Geelmuyden formann. Dette vervet hadde hun fra 1914 til 1918. I det året hun tiltrådte, 1914, flyttet gruppen fra President Harbitzgate 19 til Oscars gate 10, der den ennå holder til, 75 år senere. Men også her var det til å begynne med bare tale om et leieforhold. Da det er ytterst få steder, hvis det overhodet finnes, hvor det har foregått antroposofisk virksomhet uten avbrudd gjennom et så langt tidsrom, kan det ha sin interesse å ta med noen trekk av dette tradisjonsrike husets historie.
Villaen er oppført for vel hundre år siden, og en av de første eierne var generalmajor Adolf Fredrik Munthe, øverstbefalende for den norske hær. Munthe hadde også en fremtredende plass i riksstyret, idet han var statsråd i regjeringen Selmer. Sammen med de øvrige medlemmer av dette ministeriet ble han fradømt sitt embede ved riksrettssaken i 1884, som ble selve gjennombruddet for parlamentarismen i Norge. Sønnen Holm Hansen Munthe var stadsarkitekt og hadde sitt kontor i huset. Han var ikke bare en av de betydelige representantene for den nasjonalromantiske byggestil som slo igjennom i siste del av 1800-tallet, den såkalte dragestilen, men en av dens skapere. Blant de av hans bygninger som kom til å bli skoledannende, kan nevnes Holmenkollen Turisthotell og Frognerseteren Restaurant, en trearkitektur som er inspirert av Telemarksloftene og de middelalderske stavkirker. Holm Hansen Munthe vant også ry utenfor landets grenser, således ble keiser Wilhelm 2 så begeistret for den norske arkitekten at han lot oppføre et jaktslott og endog en stavkirke i Øst-Preussen efter Munthes tegninger.
Neste eier av den standsmessige villaen i Homansbyen var den meget velhavende konsul Søren Georg Lafayette Wiese fra Fredrikstad, som kjøpte den i 1885 og flyttet dit med sin kone Marie. De kunne ha god bruk for et rommelig hus - ekteparet fikk ikke mindre enn 14 barn, hvorav 12 vokste opp. Da konsul Wiese døde like før århundreskiftet, ble enken sittende med villaen, hvor hun bodde sammen med to av døtrene, Georga og Dorothea, som da var i tredveårene. I 1914 solgte de eiendommen og flyttet til "Sommarsjø" på Ljan, en villa som dengang lå i landlige omgivelser og som familien i noen år hadde benyttet til sommerbolig.
På denne måten skiftet altså Oscarsgate 10 eier samme år som Vidargruppen flyttet inn. Den nye eieren, en reisende i manufaktur ved navn Siewers, bodde i 1. etasje, mens Vidargruppen leiet en del av 2. Dette var situasjonen ennå i 1917, og det utilfredsstillende ved å bo slik på det uvisse føltes sterkt. Man drøftet byggeplaner, og en del medlemmer tegnet seg for 60 000 kroner, dengang et betydelig beløp. Man ville bygge beskjedent - det viktige var, som det står i protokollen, "å få vårt eget hus, så vi kan være uavhengige og at vi kan danne et centrum for vårt viktige arbeide her i Norden". Ikke minst ved donasjon fra familien Wiese - de tre damene var trofaste medlemmer - lyktes det å reise den nødvendige sum, 82 500 kroner. Pengene gikk imidlertid ikke til det påtenkte nybygg, men til kjøp av den ærverdige patrisiervillaen. Den 28. oktober 1918 ble skjøtet utstedt til Vidarfondet som var opprettet med dette formål efter initiativ av forretningsmannen Fritz Maurer Brinck.
Han ble også formann i fondets styre, og var en av dem som hverken sparte på sin arbeidsinnsats eller sine økonomiske midler når det gjaldt antroposofiens sak.
En viktig oppgave for den nye antroposofiske gruppen var utgivelsen av bøker og brosjyrer. Man gikk derfor til opprettelse av et eget forlag, antagelig i 1915 eller kanskje noe før. Det ble da kalt "Vidargruppens Forlag", senere forandret til "Forlaget Vidar", så til "Vidarforlaget", og omsider fikk det navnet "A/S Vidarforlaget" i forbindelse med likvidasjonen av aksjeselskapet "Futurum" i 1926. Her ble nå oversettelser av Steiner og annen antroposofisk litteratur utgitt. Et betydelig antall publikasjoner er fra da av besørget trykket og sendt ut til alle kanter av landet og også til det øvrige Norden fra forlagskontoret i Oscars gate 10.
Et annet stort løft som ble tatt i disse årene, besto i å sette tidsskriftet "Vidar" ut i livet. Det skjedde høsten 1915. Dermed var det første tidsskrift for Rudolf Steiners åndsvidenskap utenfor Tyskland en realitet - vi unntar da Marta Steinsviks "Kringsjaa" som fikk så sørgelig kort levetid - og selv på tysk område fantes ikke noe organ for antroposofi ut over meddelelsesblad på den tid da "Vidar" begynte å utkomme. Også her var Brinck den som i første rekke sto bak tiltaket og fikk drevet det igjennom, og han ble også "Vidar"s første redaktør, godt hjulpet av Helga Geelmuyden. Av andre medarbeidere kan nevnes Ivar Mortensson-Egnund, som åpnet første nummer med et stykke på nynorsk om "Vidar", dessuten finner vi bidrag av Alfhild Taranger, Marta Steinsvik, og ikke å forglemme sakfører Sigurd Poulsen, som var en av tidsskriftets mest trofaste støtter så lenge han levet. Også utlendinger er representert, særlig kan fremheves den sveitsiske dikter Albert Steffen, senere medlem av Antroposofisk Selskaps "Vorstand" i Dornach, videre den evangeliske prest Friedrich Rittelmeyer, berømt over hele Tyskland som predikant og siden en av grunnleggerne av Kristensamfunnet, og to av de tre medlemmer av selskapets sentralstyre, Carl Unger og Michael Bauer. Som utgiver sto fra starten i 1915 Antroposofisk Selskap, Kristiania, 1919-1920 "antroposofer i Norge", og 1921-1924, da tidsskriftet langt på vei var et organ for den sosiale tregreningsbevegelsen, ble det sannsynligvis utgitt av tregreningsforbundet. Fra 1925 betegnes redaktøren, Conrad Englert som utgiver til høsten 1926, da dette ansvar ble overtatt av "A/S Vidarforlaget". Tross mange vanskeligheter både av økonomisk og annen art, holdt "Vidar" det gående helt til utgangen av 1940. Tidsskriftet hadde da 25 år bak seg under skiftende redaksjon, men størsteparten av tiden ble det redigert av den danske forfatter Johannes Hohlenberg.
Blant de mange bidragsytere i "Vidar"s første årgang, er det ett navn man savner: Richard Eriksen. Tross sin mangeårige praksis som redaktør og sin store litterære produksjon, har han ikke en eneste artikkel i "Vidar", hverken i 1915 eller 1916, langt mindre har han noen befatning med redaksjonen av tidsskriftet. Man aner i dette eftervirkninger fra begivenhetene omkring Marcello Haugen. Men også andre forhold har nok spilt inn.
I februar 1911, noen få måneder før Vidarlosjen ble dannet, hadde Richard Eriksen innlevert en avhandling, "Jeget og Tænkningen", for den filosofiske doktorgrad. Avhandlingen ble imidlertid forkastet av bedømmelseskomitéen. Da komitéens uttalelse ble oversendt til det akademiske kollegium, uttalte en dekanus, formannen for et av fakultetene, tvil om riktigheten av denne avgjørelse. Det ble gitt ham tid til å begrunne sitt standpunkt skriftlig. Komitéen fant imidlertid ikke at innvendingene rokket ved bedømmelsen, og fastholdt forkastelsen.
Den dekanus som opponerte i saken, var professor i statsøkonomi og statistikk, Oskar Jæger, bror av anarkisten Hans Jæger. Oskar Jæger hadde på denne tid utvilsomt kjent Eriksen lenge - vi har tidligere nevnt at det var ham som introduserte Steiner for Aftenpostens lesere i 1909. Han var en uredd mann, og gikk nå i bresjen for Richard Eriksen som han ble mer og mer overbevist om at det var begått en stor urettferdighet mot. Efter Jægers mening var forkastelsesdommen i virkeligheten en dom over det spiritualistiske livssyn Eriksen offentlig hadde gjort seg til talsmann for, og som komité-medlemmene med rette eller urette anså for å være en del av avhandlingens forutsetning. Utfra sin mer positivistiske innstilling måtte de avvise som uvidenskapelig et doktorarbeide hvor en slik anskuelse som den Eriksen representerte lå til grunn. Jæger så her ikke bare en krenkelse av et enkelt menneske, men et angrep på Universitetets og hele forskningens frihet. Han gikk derfor til det skritt å innhente sakkyndige uttalelser fra utlandet, hvorav flere gikk i Eriksens favør. De innkomne erklæringer ble sendt til Universitetet, men uten resultat. Dette er i all korthet det som efter hvert utviklet seg til den såkalte Universitetsstriden. Den varte i flere år, og rystet ikke bare det ærverdige Kongelige Fredriks, men engasjerte også store kretser av almenheten og skapte bølger som bredte seg helt til våre naboland.
I all denne strid møtte Eriksen sympati i mange kretser, og det var en utbredt oppfatning at han hadde lidt urett. Og i alle fall hadde han lagt for dagen en begavelse som berettiget til oppmuntring og støtte. I 1912 ble det sendt Stortinget et forslag om stipendium til Richard Eriksen, så han kunne samle sine krefter til et nytt videnskapelig arbeide. Forslaget var under-tegnet av en rekke kjente menn, deriblant Johan Castberg, Sigurd Ibsen og Arne Garborg, og det ble flertall for bevilgningen i Stortinget. I 1915 hadde Eriksen sin nye avhandling ferdig, "Tænkningens psykologiske Utviklingsbetingelser". En komité som ikke hadde uttalt seg om Eriksens forrige arbeide, fant avhandlingen verdig til å forsvares, og denne gang oppnådde Eriksen doktorgraden. Et par år senere ble han statsstipendiat i filosofi, med stadige universitetsforelesninger, og han kunne nå som neste skritt si opp sin stilling i Norsk Telegrambyrå.
Det var således flere grunner til at Eriksen var lite aktiv i det antroposofiske arbeidet fra 1914 og utover. Men han deltok fortsatt i Vidargruppens møter, og både han og hans kone Anna var regelmessig til stede ved de selskapelige sammenkomster hvor det ble servert te og kaker. Ikke sjelden var det også musikalsk underholdning, der søstrene Wiese trakterte med piano og husorgel, gjerne med sang til av arkitekt Christian Morgenstierne og Eriksen, som begge var gode amatørsangere.

I 1914 ble det ikke mulig for Steiner å foreta noen Norgesreise. Derimot fikk de norske antroposofene i mai måned dette året gleden av et annet besøk fra utlandet. Det var Michael Bauer som efter oppfordring fra Helga Geelmuyden og andre av sine norske venner kom hit opp for å holde en rekke foredrag til innføring i Rudolf Steiners mysteriedramaer. Han bodde den første tiden på Sommarsjø hos familien Wiese, hvor gjestfriheten rådet i en enestående grad og hvor Bauer fikk en hjertelig mottagelse. Litt tidligere på våren var hans nære venn Christian Morgenstern død, og enken Margareta Morgenstern var også kommet hit opp for å delta i foredragene. Imidlertid ble anstrengelsene for store for Bauer som led av fremskreden tuberkulose. Han fikk lungeblødninger og måtte overflyttes til en legebolig i Holmenkollen, hvor han tilbrakte noen uker i fullstendig ro. Her ble han pleiet av Margareta Morgenstern til han var kommet seg såpass at han kunne reise tilbake til Tyskland. I sine minneord i "Vidar" ved Bauers død i 1929 omtaler Helga Geelmuyden hans interesse for bevegelsen i Norge, og minner om det han gav ved sine foredrag her i 1914 og ved hele sin hjertevarme personlighet.
De første foredrag som henvendte seg til et større publikum efter grunnleggelsen av Antroposofisk Selskap og Vidargruppen, var de som Steiner holdt i Kristiania og Bergen i oktober 1913, og hvor det var avertert med adgang for alle. Men allerede måneden efter, den 13. november, trådte den nystiftede gruppen i Kristiania frem for offentligheten med en av sine egne foredragsholdere. Det var Laura Schulrud Bugge, som holdt offentlig foredrag i Harbitzgate 19: "Fra den nordiske Mythologi", annonsert av Antroposofisk Selskap Vidargruppen.
I 1915 bød det seg en anledning til å presentere antroposofien i en spesiell sammenheng, da studentenes teologiske forening ønsket å arrangere en møteaften med foredrag fra teosofisk og antroposofisk hold. Bakgrunnen var ganske sikkert en rekke med ukentlige forelesninger som teologiprofessoren Christian Ihlen hadde holdt på Universitetet 1914-1915 over emnet "Spiritisme, teosofi og sjelehelselære" for å innføre sine studenter i den senere tids okkulte retninger, noe han anså for meget betydningsfullt. For Teosofisk Samfunn, som fra 1913 også i Norge hadde organisert sitt eget nasjonalsamfunn, møtte generalsekretæren, Eva Blytt, for en friere gruppering uten tilknytning til Adyar, Norsk Teosofisk Forbund oberst Knoff, og Antroposofisk Selskap ble representert av Vidargruppens formann, Helga Geelmuyden. Fru Geelmuyden la i sitt foredrag hovedvekten på menneskehetens bevissthetsutvikling. Første trinn var den gamle guddommelige visdom med utspring i mysteriene, som man kunne kalle teosofi. Derefter kom fremveksten av en kritisk preget forstandskultur som efter hvert formørker det åndelige lys, filosofiens stadium, og endelig det trinn da mennesket ut fra egne erkjennelseskrefter igjen kan nå frem til åndelig innsikt, antroposofi. Dette siste utviklingstrinn er blitt mulig ved Kristus, som igjen har knyttet forbindelsen mellom mennesket og Gud. I den diskusjon som fulgte, deltok fra teologisk side bl.a. professor Ihlen og kandidat Kristian Schjelderup, den senere så omstridte og berømte biskop.
På denne tid hadde verdenskrigen satt en stopper for Steiners foredragsreiser i Norden, og kontakten med sentralstyret var svak. Men arbeidet i Vidargruppen gikk fremover, efterhvert med økende medlemstall, under Helga Geelmuydens myndige ledelse. Enkelte syntes nok den var i myndigste laget. På et styremøte kom det frem at en del medlemmer fant at formannen stillet for harde betingelser for opptagelse av nye medlemmer. Men fru Geelmuyden var ikke innstillet på en mykere linje. Hun hadde snakket med Steiner om disse ting, og han hadde sagt at det ikke var noen fordel å tre inn når man ikke var moden for det. Hun handlet her ikke som formann, men som tillitsperson, og ville være forsiktig med å oppta medlemmer som ikke ville arbeide alvorlig, da de så
lett kunne gå trett!
I Bergensgruppen gikk arbeidet videre med Fredrik Arentz som formann til 1918. Dette året ble han avløst av sakfører og konstituert fylkesmann i Hordaland, Christian Smit, som senere skulle grunnlegge Kristensamfunnet i Oslo. Smit hadde lest "Kristendommen som mystisk kjensgjerning" i 1910, og som den resolutte personlighet han var, dro han alt samme året ned til Tyskland for å lære Steiner og hans åndsvidenskap nærmere å kjenne. Resultatet av reisen ble at han før årets utgang var innmeldt som frittstående medlem, mens søsteren Johanne Jebsen om trent på samme tid gikk inn i Bergenslosjen.
Også på andre kanter foregikk det antroposofisk virksomhet. I Stavanger var det en krets hvor S. S. Mossige og frue og flere medlemmer av familien Imsland hørte til de mest aktive. I Trondheim ble Mikaelsgruppen dannet, visstnok omkring 1914, hvor Karl Ingerø noen år var en drivende kraft. Og ellers fantes det rundt om i vårt vidstrakte land spredte "sofagrupper" hvor det ble lest og samtalt. Helt oppe i Hammerfest finner vi en slik minikrets, bestående av kjøpmann Johan Friedrich Tiberg og hans kone Karoline Tiberg. De samlet noen få interesserte til studie- og musikkaftener i sitt hjem, deriblant den senere professor i teologi, Hans Ording, som noen år virket som kateket i byen og viste interesse for Rudolf Steiner og antroposofien. I all sin beskjedenhet må vel dette ha vært verdens nordligste studiegruppe på sitt felt.
I 1918 var det likesom i Bergensgruppen også formannsskifte i Vidargruppen. Her var det disponent Francke Fadum som om høsten overtok efter fru Geel-muyden, da hun ikke ønsket å fortsette. Francke og Marie Fadum ble begge medlemmer av Johannesbau-Verein, foreningen som var opprettet for å få reist Johannes bygningen, eller Goetheanum, som navnet senere ble endret til. Gjennom flere krigsår arbeidet de med treskjæring og annet som ble utført på dette unike byggverk i det nøytrale landet Sveits av et fellesskap som representerte 14 forskjellige land, mens hærene fra flere av de samme land utkjempet blodige slag. Av andre nordmenn som tok del i denne virksomheten i Goetheanum under verdenskrigen, kan nevnes maleren Agnes Steineger. Hun var fra Bergen, men hadde bodd lenge i utlandet og noen år også i Kristiania, hvor hun var blant de første medlemmer av Teosofisk Samfunn. Senere, i 1920, var en annen kunstner virksom der en tid, gausdølen Hallvard Blekastad, maleren fra selve Fjell-Norig. Hans innsats ved Goetheanum var ikke av malerisk, men av håndverksmessig art, og han høstet lovord fra Steiner ved å løse det vanskelige problemet med å lage dørhåndtak som ikke bare var vakre, men som man også kunne åpne og lukke dører med!
Umiddelbart efter krigen hadde det naturlig nok vært et sterkt ønske om å få en foredragsturné av Steiner, og allerede mot slutten av 1918 sendte Vidargruppen ham en innbydelse. Imidlertid skulle det ennå vare noen år før dette kunne realiseres. Derimot kom en betydelig representant for bevegelsen i Tyskland, Friedrich Rittelmeyer, hit opp i mai 1919, invitert av Norske Studenters Kristelige Forbund og av den tyske menighet i Kristiania. Av i alt fire foredrag holdt han ett i Studentersamfundet om "Die Zukunft Deutschlands" - Tysklands fremtid. Av de øvrige var foredraget "Christentum und Theosophie" det som vakte størst interesse blant antroposofene. Her ble det klart gjort rede for forskjellen mellom den indiske teosofi og Steiners fremtidsrettede, Kristus-inspirerte åndsvidenskap. I sitt foredrag i Studentersamfundet gjorde han seg til talsmann for idéene om det tregrenede samfunn som Tysklands og verdens fremtidshåp. Det var første gang disse tankene ble offentlig fremsatt her i landet.

Mot slutten av verdenskrigen og i de første efterkrigsår ble Steiners alternativ til tidens politiske og sosiale kaos, tregreningstanken, forsøkt satt ut i livet. En tid var interessen stor i Tyskland, og møtene for sosial tregrening samlet ofte tusenvis av mennesker. Også i Norden ble denne impuls hurtig grepet opp. Steiners bok "Die Kernpunkte der sozialen Frage" - Kjernepunktene i det sosiale spørsmål - kom ut i Sveits i april 1919, og allerede i juli måned samme år forelå den på dansk under titelen "Fremtidssamfundet", oversatt av Carl Vett. I 1920 ble det nordiske tregreningsforbund dannet, og på vårparten dette året utkom første nummer av tidsskriftet for bevegelsen i Skandinavia, "Nye Tanker", senere med navnet "Tregreningen", utgitt i København og redigert av Johannes Hohlenberg.
(Tidsskriftet som var det eneste organ for tregreningsidéene i Norden, og et av de første overhodet i sitt slag, er uteglemt i verket "Die anthroposoph-ischen Zeitschriften".)
Flere av de norske antroposofene tok opp disse nye sosiale idéene og arbeidet for å gjøre dem kjent i videre kretser. Det var i første rekke Karl Ingerø, Christian Smit, Otto Morgenstierne og ikke minst Richard Eriksen. Han hadde lenge gjort seg lite gjeldende i det antroposofiske arbeidet, men fikk nå en ny aktivitetsperiode i sin begeistring for denne oppgaven. Allerede i 1919 ble det holdt foredrag og sendt ut brosjyrer om saken her i landet, og de første artiklene offentliggjort i aviser og i tidsskrifter. I denne sammenheng kom også den første antroposofiske publikasjon på nynorsk, en landsmålsutgave av Richard Eriksens "Social nyorientering". Man hadde til og med seriøse drøftelser om en internasjonal kongress i en av de nordiske hovedsteder, fortrinnsvis Kristiania, men dette prosjekt ble av forskjellige grunner skrinlagt. Richard Eriksen holdt forelesninger om tregreningen på Universi-tetet, og da Norge fikk sin egen avdeling av tregreningsforbundet, ble han avdelingens leder med Anne Halvorsen som sekretær. Det ble også opprettet et aksjeselskap efter mønster av de tilsvarende i Tyskland og Sveits. Selskapet hadde til formål "gjennem industri- og handelsvirksomhet at fremme økonomiske og aandelige værdier". Ifølge den første aksjeinnbydelse i 1920 skulle det hete "Verdande", men da selskapet trådte i funksjon året efter, var navnet endret til "Futurum". Aksjer ble tegnet i selskapet, og man arrangerte en salgsmesse på Akershus for å skaffe flere penger.
Midt i denne tregreningstiden, i 1921, kom Steiner igjen til Norge - for første gang på åtte år. Besøket var lagt til november-desember, og foredragene tok denne gang særlig sikte på studerende ungdom. Det Norske Studentersamfund arrangerte flere foredrag som Kristian Schjelderup var initiativtageren til, og hvor han dels introduserte foredragsholderen, dels holdt takketalen. Ett av disse foredragene ble holdt i Calmeyergatens Misjonshus for over to tusen tilhørere, et annet fant sted på en lørdagskveld i selve Studentersamfundet. Programmet omfattet referat, avis, og efter foredraget musikalsk underholdning ved ekteparet Mary Barratt og Henrik A. Due, med valg på nytt styre som siste post. Men aftenens hovedattraksjon var uten tvil Rudolf Steiner - den store gymnastikksalen i Idrettens Hus som dengang var Studentersamfundets lokale ble så tettpakket at noen av de yngre tilhørere klatret opp i ribbeveggen og fulgte foredraget derfra. For mer fagorienterte tilhørere holdt Steiner dessuten et foredrag i Teologisk forening, og to foredrag om pedagogikk for pedagogiske foreninger, efter innbydelse formidlet av den kjente reformpedagog Johan Hertzberg. Et foredrag i Statsøkonomisk forening, hvor Oskar Jæger var formann, gjaldt sosiale og økonomiske spørsmål. Dessuten holdt Steiner flere medlemsforedrag i Vidargruppen.
De to ukene besøket varte, ble en tid rik på motsetninger og dramatikk. Foredragene fikk en god mottagelse hos publikum, og også pressen var for det meste velvillig. Studentene gav Steiner en varm hyldest. Et spesielt innslag var en total mørkleggelse av store deler av hovedstaden, forårsaket av en brann i elektrisitetsverkets dampstasjon i Rosenkrantzgaten. Under denne formørkelse skulle Steiner holde et foredrag i Aulaen om "Die Notwendigkeit einer Kulturerneuerung" - Nødvendigheten av en kulturfornyelse. Man hadde all mulig grunn til å tvile på at det ville innfinne seg tilhørere denne desemberkvelden. Foredragsholderen selv måtte ledsages inn gjennom gangene av en lokalkjent person med et stearinlys. Men publikum kom tross mørklagte gater og bygninger og Steiner holdt sitt foredrag helt uanfektet, i en sal med den mest eiendommelige belysning - acetylénlyskastere. Foredraget ble omtalt i Aftenposten under overskriften: "Dr. Steiner i Aga-belysning".
Som et ledd i den brede presentasjon av antroposofien og forskjellige områder den hadde gitt impulser til, skulle dette besøket by på en helt spesiell begivenhet. Det var en stor eurytmiforestilling i Nationaltheatret søndag formiddag den 24. november. Da eurytmitruppen under Marie Steiners ledelse skulle i ilden, var salen full, dvs. at minst 1200 mennesker var til stede for å oppleve den første offentlige fremførelse av denne nye kunstart her i landet. Det stort anlagte program ble innledet av Rudolf Steiner, som gjorde rede for de idéene som lå til grunn for eurytmien. Derefter fremførte eurymistene, 15 i tallet, en rekke stykker til fru Steiners resitasjon, dels fra Steiners mysteriedramaer, dels dikt av Goethe, Herder, Shakespeare m. fl. Alt syntes vellykket, og et begeistret publikum gav de opptredende en varm applaus.
Men så kom mandag og avisene. Her var det knapt ett positivt ord. Alt - Steiners introduksjonsforedrag, Marie Steiners resitasjon, eurytmistenes prestasjoner, og sist, men ikke minst den eurytmiske kunst selv ble omtrent enstemmig sablet ned. Dagbladet var allerede dengang foran. Den store overskriften på første side lød: EN HESLIG FORESTILLING I NATIONALTEATRET. En lang anmeldelse, skrevet av redaktøren, Einar Skavlan, fremstiller matinéen som en eneste stor skandale. Steiners lange introduksjon var ikke annet enn "tåket kvasifilosofi", mens selve eurytmien får karakteristikker som "rytmisk kvinnegymnastikk", "massiv og vulgær symbolikk", og "et høydepunkt av forvirrende og anmassende dilettanteri." Tidens mest beundrede skuespiller-inne, Johanne Dybwad, var rystet i sitt innerste over at Nationaltheatret, dette kunstens tempel, så skammelig var blitt skjendet. På representantskapets generalforsamling som fant sted nettopp i disse dagene, måtte teaterets styre stå til rette, deriblant professor Bredo Morgenstierne. Han kom direkte fra dette oppgjør til en bankett som Statsøkonomisk forening holdt for Rudolf Steiner og frue, og kunne meddele selskapet at han var blitt "geschlachtet"! Uten selv å være antroposof, viste han interesse for Steiner og hans idéer, og på henvendelse fra arrangørene, deriblant sønnen Otto Morgenstierne, hadde professoren gjort sitt til at Nationaltheatret kunne benyttes.
I den stormen som nå raste omkring eurytmien, ble det avertert enda en forestilling. Man fikk selvsagt ikke leie kunstens tempel igjen, denne gang fant oppførelsen sted i Casinoteatret. Nå rykket også enkelte ut med forsvar for eurytmien i avisene, bl.a. Helga Geelmuyden. Særlig virkningsfullt var en litt større artikkel av arkitekt Christian Morgenstierne, "Om eurytmi og lidt om kunst".
Halvannet år senere, i mai 1923, besøkte Rudolf Steiner Norge for siste gang. På de åtte dagene han var her, holdt han hele 13 foredrag, offentlige og for medlemmer. Men den aller største begivenhet ble at han tok del i dannelsen av Det norske landsselskap. Det ble grunnlagt 17.mai. Selve konstitusjonsmøtet fant sted om formiddagen, umiddelbart efter avviklingen av Vidargruppens generalforsamling som begynte kl.13. At grunnleggelsen av selskapet foregikk på 17.mai, en dag som ellers aldri ble brukt til antroposofisk møtevirksomhet, gav naturligvis begivenheten et ekstra festlig preg. Bakgrunnen var ikke den lyseste: Den tragiske brannulykken siste nyttår, da Goetheanum ble lagt i aske, og alvorlige vanskeligheter innenfor selskapet. I Norge og flere andre land skjedde opprettelsen av landsselskaper i løpet av året med sikte på den nye konstitusjon av hele det Antroposofiske Selskap som fant sted på julestevnet i Dornach. Til generalsekretær for det nye norske landsselskap valgtes Karl Ingerø, som hadde overtatt formannsvervet i Vidargruppen efter Francke Fadum. De nødvendige vedtekter skulle utarbeides av Karl Ingerø, Richard Eriksen, Sigurd Poulsen og Christian Smit.
To år senere kom det hardeste slag som til da hadde rammet den antropo-sofiske bevegelse, Rudolf Steiners død den 30. mars 1925. Ved denne anledning holdt Richard Eriksen efter oppfordring en minnetale i en krets av medlemmer, hans siste bidrag som antroposof - innen året var omme, hadde han meldt seg ut av Vidargruppen og selskapet. Dødsfallet ble omtalt i de fleste større aviser, for det meste på en forholdsvis saklig måte. Men Dagbladet hadde et stykke som betegner toppmålet av sjofelhet. Foruten å latterliggjøre den døde, inneholder det utelukkende usannheter fra ende til annen, selv Steiners alder stemmer ikke. Omtalen gav støtet til flere innlegg mot dette attentat på den dødes heder og ære, bl.a. fra Einar Lunde på Lillehammer og fra Bokken Lasson. Mange hadde nok i disse dagene ventet noen velvalgte ord fra universitets-stipendiaten, dr. philos. Richard Eriksen, men han forholdt seg taus. Derimot var det en annen fremtredende mann ved Universitetet som rykket ut, én hvis ord fikk en særlig vekt nettopp fordi han sto utenfor medlemmenes rekker.
Harald Schjelderup, professor i filosofi, hadde i likhet med sin bror
Kristian Schjelderup gjennom flere år vist stor interesse for antroposofien og dens grunnlegger. Han hadde flere ganger besøkt Goetheanum og kjente Steiner fra personlige samtaler. Da det kom enda et nedsettende stykke om Steiner i Dagbladet, hvor vedkommende innsender appellerte til professorens vurdering for å få støtte, fant Schjelderup tiden inne for å stå frem med sitt syn. Og den redegjørelse som Dagbladet nå måtte gi spalteplass til, ble i alle fall ingen dom over Steiner. Uten på noen måte å gå god for de åndsvidenskapelige forskningsresultater, fremhever Schjelderup Steiners filosofiske innsats. Den vidner om en alvorlig og klartskuende tenker med en sjelden evne til å gå inn i andres tankegang og gripe det essensielle i den. Steiners behandling av de spesielt naturvidenskapelig orienterte retninger i det 19. århundres filosofi er i mange henseender mønstergyldig. Og med alle de vanskelige problemer som reiser seg i forbindelse med Steiners øvrige virke, ett synes sikkert: "Med Rudolf Steiner er ingen "kultursnylter" gått bort (dette smakfulle uttrykket var hentet fra Dagbladets nekrolog!), men en av tidens merkeligste og interessanteste personligheter, en mann med sjelden omfattende viden og ganske usedvanlige evner. Der var storhet over hans streben. Det bør selv den kunne anerkjenne som mener den var forfeilet. Tiden er blitt fattigere efter at han er borte".



TIL TOPPEN AV SIDEN