*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

JOHANNES HOHLENBERG - EN PIONÈR
Av Terje Christensen

21. mai 1981 var det 100 år siden Johannes Hohlenberg ble født. I denne anledning har Terje Christensen skrevet en biografisk artikkel om den kjente danske forfatter og antroposof, som vi bringer i dette og neste nummer av "Libra". Hohlenbergs liv og verk er på mangfoldige måter vevet sammen med det tyvende århundres européiske åndsliv. I dette hefte skildres hans ungdomsår og utvikling frem til slutten av 1. verdenskrig. Neste artikkel tar for seg Hohlenbergs møte med Rudolf Steiner og hans virksomhet i den antroposofiske bevegelse.
Et av de viktigste temaer i Hohlenbergs forfatterskap og i hans omfattende foredragsvirksomhet var de nordiske lands kulturelle oppgave. Mange av hans originale, dyptpløyende tidsskriftartikler tar opp dette spørsmål. Til 100-årsjubiléet har Antropos Forlag utgitt seks foredrag om "Edda i antroposofiens lys", som Johannes Hohlenberg holdt i Universitetets urbygning, Oslo i 1928. Foredragsreferatene er oversatt til norsk av Terje Christensen, som også har skrevet et forord til boken.
I tilknytning til Terje Christensens artikkel lar vi også Hohlenberg selv komme til orde gjennom noen korte utdrag fra hans skrifter, som samtidig kaster lys over dette heftes tema om vår kulturs fremtid. Boken om den franske lege og seer Nostradamus (1501 - 1566) ble utgitt kort tid før Hohlenberg lærte antroposofien å kjenne. Interessen for Nostradamus og hans profetier har i de senere år vært merkbart stigende (se f.eks. "Nostradamus profetior", oversatt i utvalg og kommentert av Åke Ohlmarks, Wahlström & Widstrand, Stockholm 1979). Hohlenberg beskjeftiger seg i sin bok ikke bare med spørsmålet om hvordan hans merkelige utsagn kan "tydes", men gir samtidig et bilde av Nostradamus som en kjempende personlighet, et renessansemenneske, på overgangen mellom to tidsaldre.
Artikkelen "Kan vor kultur gaa tilgrunde?", skrevet like efter utbruddet av 2.verdenskrig, gir et bilde av Hohlenberg som tidskommentator, med sin sjeldne forstandsbegavelse og sin strenge etiske individualisme.



En av dem som har ydet de vektigste og mest originale bidrag i vår tids idékamp på nordisk grunn, er Johannes Hohlenberg. På den fløy som fylket seg mot den fremrykkende materialisme, utfoldet han en virksomhet det skal letes efter sidestykke til som forfatter, redaktør og foredragsholder. Hans ord hadde ikke bare begeistringens kraft, de hadde den tyngde som fordypelse og innsikt gir. Han var nærmest universalistisk når det gjaldt kunnskaper. De omfattet naturvidenskap og okkultisme, filosofi og etikk, litteratur, kunst og -musikk, og ikke minst var han levende opptatt av sosiale og politiske spørsmål. Fra alle disse områder hentet han de emner han behandlet i skrift og tale. Gratis fikk man det riktignok ikke, det krevet gjerne en viss anstrengelse å følge ham. Populær ble Hohlenberg aldri, og han gjorde heller ikke noe for å bli det, hverken ved å slå av på kravet til idéens renhet og konsekvens eller ved ytre effekter. Men den som var mottagelig for hans tanker og villig til å følge med på de stier han gikk, fikk rikelig lønn for ferdens besvær. En slik vandring kunne åpne for en verden med mening og nye muligheter.
I innledningen til Johannes Hohlenbergs store biografi "Søren Kierkegaard" fremheves det utilstrekkelige ved den gjengse oppfatning av miljø og arvefaktorenes altbestemmende betydning for personligheten og dens utvikling. Den som vil fremstille en betydelig individualitets liv, kan ikke bli stående ved en slik betraktning, men vil snart lære å forstå "at det ikke er egenskaberne der danner personligheden, men snarere denne der har samlet de forskellige ejendommeligheder som den kan have fundet hos sine forfædre, og grupperet dem om sig ..." Dette som er antroposofiens syn på individualiteten og dens for hold til verden - så langt - hadde Hohlenberg gjort til sitt, ikke som en teori, men som noe inderlig og levende tilegnet, slik det likefrem lyser frem fra det bilde han skaper av Søren Kierkegaard. Idéen om at individualiteten velger tiden og stedet for sin tilsynekomst og selv dikter og regisserer sitt livs drama, vil vi også ha i bakgrunnen når vi i det følgende går litt nærmere inn på Johannes Hohlenbergs eget liv og hans skjebne.
Den slekt han tilhørte, har foruten i Danmark sine røtter i Tyskland, Frankrike og Skottland, og dens medlemmer var dels av embetsstand, dels adelige. Blant Hohlenbergs forfedre finner vi en rekke betydelige menn. En av disse var geheime statsråd Ove Malling, mindre kjent for sin høye embedsstilling enn for sin virksomhet som skribent i opplysningstidens ånd. Det verk som innbrakte ham mest berømmelse, var en lesebok, visstnok den første i Danmark Norge utenom bibelhistorien: "Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere". Den utkom i 1777 og ble snart en virkelig folkebok, flittig lest ikke bare av barn, men av voksne i alle lag av samfunnet. Johannes Hohlenbergs morfar, Eduard A. Dahlerup, var Christian 8's livlege og redaktør av et medisinsk tidsskrift.
I den gren av slekten som bar navnet Hohlenberg, møter vi offiserer i flere generasjoner. Mest kjent av disse var Frantz C.H. Hohlenberg, en genial skipskonstruktør som ved å bryte med hevdvunne tradisjoner og anvende nye konstruksjonsprinsipper innen seilskipsbyggingen skapte forutsetningene for en mer slagkraftig dansk-norsk krigsflåte. Da engelskmennene bombarderte København i 1807 og bortførte orlogsflåten, fikk de med seg mange av Hohlenbergs skip, og en videreføring av de idéer som her kunne studeres ble så lagt til grunn ved moderniseringen av den engelske marine. Konstruktørens sønn, Mathias Hagen Hohlenberg, var Johannes Hohlenbergs farfar. Han sviktet offiserstradisjonen, og med to doktorgrader, henholdsvis i filologi og i teologi, samt årelange studier i utlandet bak seg, bl.a. i Tyskland som elev av romantikkens store religionsfilosof Schleiermacher, ble han vel 30 år gammel professor i teologi ved Københavns Universitet. Her hadde Søren Kierkegaard ham en tid som lærer.
Sønnen, Ove Hohlenberg, ville egentlig ha viet seg til skolegjerningen, men en venn av faren gav ham tilskyndelsen til å begynne på teologien. Med sin betoning av jordlivet som noe verdifullt og den sterke impuls til aktiv innsats her og nå, ble Grundtvig bestemmende for hans kristendomssyn. Som prest ved Holmens kirke i København fikk han mulighet for å drive det arbeidet blant barn og unge som han interesserte seg så varmt for. Bl.a. grunnla han et barnehjem som i dag bærer hans navn.
Ove Hohlenbergs hustru var Emily f. Dahlerup, datter av den før nevnte livlege Eduard A. Dahlerup. Hun skildres som meget vakker, og høyt elsket av sin mann. Hjemmet var preget av den grundtvigske ånd, her var ikke noe av det innsnevrede og livsfiendtlige som kjennetegner visse former for religiøsitet. Åpenhet overfor verden og interesse for alle menneskelige bestrebelser, ikke minst på kulturens og kunstens område, hersket i den Hohlenbergske familie, og flere betydelige personligheter i den tids København hørte til husets venner.
Dette miljø og den slekts- og tradisjonsstrøm vi har forsøkt å gi et bilde av, fødtes Johannes Hohlenberg inn i den 21. mai 1881. Ved dåpen, som ble foretatt av faren i Holmens kirke, fikk han navnet Edouard i tillegg, men dette som han arvet efter sin morfar livlegen, sløyfet han siden. Eftersom Johannes, den litt eldre broren Mathias Hagen og lillesøsteren Elisabeth vokste til, viste det seg hos alle tre en begavelse ut over det almindelige. Felles for dem var en sjelden musikalitet. Ingen av foreldrene har visstnok spilt selv, men de satte stor pris på musikk og gikk gjerne til konserter. Og eftersom de musikalske barna vokste opp, ble musikken et stadig mer dominerende element i hjemmet. Begge Johannes' søsken spilte klaver, et instrument også han behersket. Men det var fiolinen han la sin elsk på allerede i unge år, og som han efter hvert spilte som bare få ikke-profesjonelle. Broren Mathias ble siden pianist og fikk ansettelse som professor ved en musikkhøyskole i utlandet. Lizz som søsteren ble kalt, fikk også utdannelse i musikk og ble en av Københavns mest fremragende klaverpedagoger.
I et lite stykke i "Vidar" for 1927 gir Johannes Hohlenberg et glimt av noe som knyttet seg til hjemmet, en skjebne som har en viss forbindelse med hans egen. Det er den danske dikteren Rudolf Schmidt vi her får et gripende livsbilde av. Schmidt var en nær venn av faren og kom ofte i huset helt fra Johannes var liten. "Hans pragtfulde Hoved, der havde noget af Goethe og noget af Dante, med den store, hvide Haarmanke gjorde altid et stærkt Indtryk paa mig," sier Hohlenberg. Han satt mangen gang under et bord eller bak et gardin og lyttet til samtalen, som ofte dreiet seg om Schmidts litterære motstandere, især den videnskapelige materialismes store propagandist i Norden, Georg Brandes. Schmidt, som hadde sine åndelige røtter i Hegels filosofi og den tyske idealisme, betegnes av Hohlenberg som den eneste betydelige motstander av Brandes og hans skole, noe som førte til at han fra deres side ble utsatt for den mest hensynsløse forfølgelse og sjikane. Efter at han hadde pådratt seg dette fiendskap, ble alt han skrev hånet og latterliggjort. I denne tragiske situasjon, da han knapt nok kunne få utgitt det han skrev i sitt fedreland, opplevet Schmidt å møte forståelse for sin diktning i Mellom-Europa, og han var i mange år en av de mest leste nordiske diktere i Tyskland. Da han i 1889 kom til Weimar i anledning oppførelsen av et av sine stykker, traff han Rudolf Steiner. Senere møttes de adskillige ganger, og det ble et nært vennskap mellom dem. Det var lenge før Steiner trådte frem som åndsforsker, men han gjorde et sterkt inntrykk på Schmidt. Dette fikk nedslag i et skuespill han skrev på denne tid, hvor hovedpersonen, en ung geolog på leting efter skjulte metallskatter i fjellet, fikk navnet Bruno Steiner. Det foreligger forøvrig en brevveksling mellom Rudolf Steiner og Schmidt, og i Steiners selvbiografi "Mein Lebensgang" har dikteren fått et lite portrett, skrevet med varme og innføling.
Rudolf Schmidt døde i 1899, da Johannes Hohlenberg var 18 år. Allerede året før hadde den unge prestesønn tatt artium. Den høyere skole hadde ennå som fundament de klassiske fag, gresk og latin. Johannes Hohlenberg kom ikke bare vel gjennom det Grundtvig kalte "den sorte skole", men med et forhold til antikkens sprog og kultur som førte til videre studier. Blant annet kompletterte han sine skolekunnskaper i gresk og latin på egen hånd slik at han virkelig behersket disse sprog. Om verdien av klassisk dannelse sier han siden i en aforisme at den sees best på dem som ikke har den.
Slike studier var likevel ikke hans hovedbeskjeftigelse. Blant de mange anlegg Johannes Hohlenberg tidlig la for dagen, var en utpreget sans for form og farve, og da han 17 år gammel hadde fullført den lærde skole, var han fast besluttet på at det var bildende kunstner han ville bli. Han begynte derfor som malerelev, og de fire år frem til han var 21 fikk han en grunnleggende utdannelse ved malerskoler i København, derav to år hos Kristian Zahrtmann. Undervisningen besto først og fremst i åndelig påvirkning og i det ansporende som utgikk fra denne sterke og uavhengige kunstnerpersonlighet, og som også flere norske kunstnere mottok viktige impulser fra.
Efter denne læretid begynte Hohlenberg hos en annen av tidens store danske billedkunstnere, Joakim Skovgaard. Mens Zahrtmanns interesse gikk i retning av det sjelelige og av menneskeskjebnen i dens forskjellige aspekter, var en dyp religiøs følelse fremherskende hos Skovgaard, og både i emnevalg og fremstillingsform spores impulsene fra dikteren og seeren Grundtvig. Det felt hvor han har gjort sin største innsats, er freskomaleriet. Ved fornyelsen og utsmykningen av Viborg Domkirke, Nordens største kirkebygning i granitt, ble det overdratt til Skovgaard å utføre freskene. Dette veldige verk som han arbeidet på i en rekke år fra 1901 med en stab av dyktige assistenter, kom til å få betydning for monumentalkunsten ikke bare i Danmark, men i hele Skandinavia. Her, hvor det ene mektige bilde fremsto efter det andre, dels scener fra Det gamle testamente dels fra Kristi liv var det Hohlenberg fikk delta det året han var Skovgaards medhjelper. Og hvilket atelier! En skjønn katedral, hvis eldste bygningsdeler er fra 1100-årene, deriblant en krypt som ansees for det edleste romanske kirkerom i Danmark.
I den følgende tid ble det helst utenfor Danmark Hohlenberg søkte sine impulser. Allerede 18 år gammel hadde han hatt sin første studiereise til utlandet, nemlig til Berlin, og det følgende år var han en tid i Dresden. Frem til 1905, da han var 24 år, hadde han foruten Tyskland besøkt Italia, Holland og Paris, den sistnevnte by to ganger, hvorav den ene på et lengre studieopphold. I sin utdannelsestid ble han tildelt to forskjellige kunstnerstipendier. I 1906, da han var 25 år gammel, dro han for tredje gang til Paris, billedkunstens Mekka, denne gang for å bli boende 5-6 år. Her var så å si alt det fransk kulturliv hadde å by på, samlet på et brett, og hit kom også kunstnere fra alle verdens kanter som tiltrukket av en veldig magnet. Hohlenberg, som hadde hatt bilder på de to største utstillingene i København året før han reiste til Frankrike, ble nå medlem og regelmessig utstiller både på den offisielle Paris-salongen og på høstsalongen, som var preget av mer radikale kunstretninger. Dertil drev han også en tid sin egen malerskole.
Alt syntes å ligge til rette for en kunstnerkarriere - allerede i 20-årsalderen var han ansett som en habil maler og tegner. Men det skulle likevel bli på andre områder Hohlenberg kom til å gjøre sin hovedinnsats. Efter en tid behersket han landets sprog suverent, og fikk derved tilgang til fransk diktning og filosofi. Han tilegnet seg lett kunnskaper, og hadde en usedvanlig evne til å trenge inn i de vanskeligste emner. Dette sammen med den rikdom på tanker og idéer som begynte å sprenge på, måtte vekke tvil i ham om hvorvidt maleriet var den mest adekvate uttrykksform for det han hadde på hjertet.
Ikke lenge efter at Hohlenberg slo seg ned i Paris, gjorde han et betydningsfullt bekjentskap. Det var ekteparet Paul og Mirra Richard. Paul Richard som var jurist, hadde sterke interesser i filosofisk retning, især var det Østens tenkning og mystikk som opptok ham. En personlighet utenom det vanlige var i enda høyere grad hustruen Mirra. Hennes far var en tyrkisk bankier av jødisk ætt, moren egyptisk, og familien flyttet til Frankrike et år før Mirra ble født. Hun var blitt utdannet i tegning og maling og hadde utstillet på salongene, dessuten dyrket hun musikken og var en, god skribent. Men det mest ekstraordinære ved henne var hennes psykiske konstitusjon. I begynnelsen av pubertetsårene fikk hun en rekke opplevelser på det indre plan som gav henne visshet, ikke bare for at Gud er til, men også for at mennesket har mulighet for å forenes med det guddommelige gjennom bevissthet og handling, og "manifestere Gud på jorden i et guddommelig liv" som hun selv sier. Senere var hun i Algier og fikk okkult undervisning i to år hos en øst-europeisk adept, og da hun kom tilbake til Paris, omtrent ved den tid Hohlenberg bosatte seg der, begynte hun å arbeide med en gruppe mennesker som hadde lignende interesser.
Hohlenberg kom snart i et nært vennskapsforhold til begge disse høyt kultiverte og fremfor alt søkende og åpne mennsker som hadde så meget å gi ham, og han ble på sin side verdsatt høyt av dem. Når Hohlenberg i denne tid fordypet seg i områder som skulle engasjere ham hele livet, livsanskuelsesproblemer og filosofi, mystikk og oversanselig erfaring, var Paul og Mirra en stadig kilde til inspirasjon. Og mot slutten av Paristiden er det blitt klart for ham at han måtte velge ordets form for det han hadde å bære frem. Pensler og staffeli ble riktignok ikke satt på loftet for godt - i perioder malte og tegnet han hele livet igjennom. Billedkunsten fortsatte likesom musikken å være en kilde til berikelse, og gav ham stadig nye innblikk i kunstens vesen og hvordan kunst blir til. Men fra nå av er han først og fremst forfatter.
I 1911 forlot Hohlenberg Paris og reiste til Egypt. Det som dro ham, var de gigantiske oldtidsmonumenter i ørkensanden, pyramidene, og først og fremst Kheopspyramiden. Overfor denne gåte og utfordring for tanken, nøyde han seg ikke med andres beskrivelser. Gjennom et halvt år var han daglig på ferde ute ved Gizeh og utforsket Kheopspyramiden utvendig og innvendig, med den mest nitide nøyaktighet. Noen av hans mest utpregede egenskaper kom her til sin rett: En skarp iakttagelsesevne kombinert med kunstnerisk sans, et klart intellekt, arbeidsomhet, og grundighet. Oppholdet i Egypt resulterte bl.a. i en serie artikler med titelen "Pyramideteorier", og fremfor alt boken "Kheopspyramiden og dens Hemmelighed" som utkom noen år senere.
Imidlertid hadde Hohlenberg stadig forbindelse med sine franske venner. I 1910 hadde Paul Richard reist til India, hvor franskmennene ennå var i besiddelse av noen kolonier under en felles guvernør i Pondicherry. Han hadde håpet å bli valgt til representant for koloniene til Nasjonalforsamlingens deputertkammer, men dette slo feil. I stedet traff han en av de mest bemerkelsesverdige personligheter i India i nyere tid, Sri Aurobindo Ghose. Aurobindo hadde engasjert seg i den indiske frigjøringsbevegelse, hvor han spilte en avgjørende rolle. Som varetektsfange hos engelskmennene opplevet han så, efter at han noen år hadde arbeidet på seg selv efter de klassiske yoga-metoder, et åndelig gjennombrudd som gav hans liv en ny retning. Nå ble målet noe større enn landets frigjøring, det gjaldt hele menneskehetens fremtid.
Sin "integrale yoga" begrunnet Aurobindo den følgende tid i samtaler og i en rekke bøker, men fremfor alt gjennom sin livspraksis. Dens utgangspunkt er de eldgamle systemer for yoga, men den betegner likevel noe avgjørende nytt. Den presenteres åpent som en sjelelig-åndelig skoleringsmetode, i prinsippet tilgjengelig for enhver. Målet er ikke en varig tilbaketrekning fra verden, men å gjennomtrenge jordlivet og de praktiske oppgaver med impulsene fra et spirituelt liv. Aurobindo gjennomfører konsekvent evolusjonstanken, og betoner sterkt individets betydning. Som brobygger mellom Østens og Vestens åndsform skal han være den av de indiske visdomslærere som kommer Rudolf Steiner nærmest, men er visstnok ikke blitt gjenstand for større oppmerksomhet fra antroposofisk hold før adskillige år efter sin død i 1950.
Muligheten for å utgi et organ for Aurobindos filosofiske syntese var blant de ting som ble drøftet ved Paul Richards besøk. Da denne noen år senere kom til India igjen, var også Mirra med, og nå ble tidsskriftet "Arya" startet under redaksjon av disse tre. Også Hohlenberg skulle vært medarbeider, men dette ble forpurret ved verdenskrigens utbrudd i 1914. Først i 1915 ble det mulig for ham å komme til India. Her ble han riktignok bare en måned, men han benyttet tiden godt, og var stadig på besøk hos Aurobindo. Han laget også to portretter av ham, et maleri og en tegning.
Oppholdet fikk imidlertid en brå avslutning. På grunn av krigen hersket det stor nervøsitet blant engelskmennene, og det skulle lite til for å vekke deres mistanke. En dag Hohlenberg kom inn på engelsk territorium, ble han arrestert, anklaget for spionasje, og satt ombord på et skip som skulle til Europa. Først fikk han et opphold i Frankrike, så ble han overført til England. Men heller ikke nå kastet han bort tiden, selv om han var under stadig politioppsyn. Han fikk benytte bibliotekene både i London og Paris, og her gjorde han studier til bøker han utgav noen år senere. Omsider ble han løslatt og fikk reise hjem til Danmark.
I India vokste den "ashram" som dannet seg med Aurobindo som sentrum, og det oppsto behov for en viss organisasjon. Dette ble det en europeisk kvinne, senere bare kjent som "the Mother", som kom til å ta hånd om for et samfunn som efter hvert omfattet langt over tusen mennesker fra 15 forskjellige land. Hun var den drivende kraft når det gjaldt de praktiske oppgaver, og grunnla barneskole og universitet, bibliotek, sportsplasser og verksteder, og sto samtidig ved Aurobindos side som hans åndelige medarbeider. Denne kvinnen var ingen annen enn Mirra Richard. Ved sitt første møte med Aurobindo erkjente hun ham øyeblikkelig som den lærer hun i lang tid hadde hatt en indre forbindelse med og som hadde ledet hennes åndelige utvikling. Så snart det ble mulig for henne, sluttet hun seg til ham og hans ashram, og ble nå i India til sin død.
Efter reisen til Egypt 1911-12 og artikkelrekken om pyramideteorier ble Hohlenberg redaksjonssekretær i lllustreret Tidende for noen år, og var delvis samtidig med dette fast kunstanmelder i Berlingske Tidende. Han redigerte også et par år Kvartalsskrift for psykisk Forskning. Nå kom også hans første bøker, "Yoga i dens Betydning for Europa", "Kheopspyramiden og dens Hemmelighed" og "Nostradamus. En psykisk Studie", i årene 1916-18. I motsetning til i dag, var det den gang bare et fåtall som var opptatt av de emner som her blir behandlet.
Boken om yoga er Hohlenbergs debut-bok. Den bygger særlig på samtalene med Aurobindo, og har som frontispis et portrett av ham tegnet av forfatteren og forsynt med dedikasjon. Verket er ikke ment som en lærebok i yoga, men som en innføring i den livsoppfatning den hviler på. Her foreligger det Vesten så sårt savner, et enhetssyn. Hohlenberg er imidlertid fullt klar over bokens begrensning, og at den innerste hemmelighet i yoga ligger utenfor de intellektuelle kategorier: "Maaske forstaar man Yoga bedst gennem Kunsten. Den der forstaar Buddhas Smil, forstaar noget af Yoga".
Foruten det Aurobindo kunne lære ham, hadde Hohlenberg også satt seg inn i mange av de viktigste verkene om emnet. Forarbeidene til boken som fulgte året efter, "Kheopspyramiden og dens Hemmelighed", var ikke mindre grundige. I tillegg til de langvarige undersøkelsene på stedet, er den basert på studier innenfor den omfattende pyramidelitteratur. Vi får en detaljert beskrivelse av pyramiden, dens konstruksjon og mål, de siste kontrollert med tommestokken, og blir kjent med de teorier som er lansert om hva som egentlig var formålet med byggverket, hvorav en del kan forekomme nokså fantastiske. Uansett hva man måtte mene om alt dette, blir i alle fall Kheopspyramiden både for Hohlenberg og leserne et enestående vidnesbyrd om dyp kunnskap og visdom. Den almindelig antatte og platte hypotese at den bare er et gravmæle for kong Kheops av det fjerde dynasti, avvises som uholdbar. Pyramidens sentrale funksjon var å tjene som mysteriested for innvielsens høyeste trinn, der det siste slør som skjulte gudinnen lsis ble løftet for mysten. Dette foregikk dypt inne i pyramiden, "hvor ingen Billeder eller lndskrifter lengere skjulte Sandheden, hvor Tingene talte i deres Nøgenhed, det Sted der på ægyptisk kaldes Permes, (gr. pyramis, pyramide) ordret "Fødselshuset", det vil sige Stedet hvor Sjælen genfødes, eller perem-haru, Stedet hvor Sjælen forlader Legemet: i den store Pyramide."
I 1918 kom boken om Nostradamus, den berømte astrolog og lege, også kalt Frankrikes nasjonale profet, som var en litt eldre samtidig av Kepler og Tycho Brahe. Titelen er nesten en hel liten innholdsfortegnelse for seg, og angir at det dreier seg om en biografi, en undersøkelse av forutsigelsene og i hvilken utstrekning de hittil har slått til, samt en studie av den profetiske evnes natur. Den ble trykt på fint papir med vignetter på hver side og et portrett tegnet av forfatteren, et eksempel på eksklusiv bokkunst. Da det begrensede opplag, 229 nummererte eksemplarer, ble utsolgt ved direkte bestilling, nådde ingen av bøkene til bokhandlene. En annen utgave ble derfor besørget samme år, nå med enklere utstyr og enklere titel: "Nostradamus. En psykisk Studie." Også dette verk har kostet et veldig forarbeide, som Hohlenberg la grunnlaget for på Bibliotheque Nationale i Paris høsten 1915, så å si med politiets øyne hvilende på seg. De såkalte centurier, nærmere tusen firlinjede strofer som de fleste forutsigelsene er utformet i, fremtrer ikke bare i en alderdommelig fransk sprogform, men som et tilsynelatende kaos av meningsløse ord og navn, i virkeligheten en slags hemmelig kodesprog som man først efter møysommelig arbeide kan få mening i. Å gå nærmere inn på bokens innhold vil føre for vidt, her skal bare nevnes at Hohlenberg betrakter Nostradamus som en av renessansens store åndsskikkelser, i sin art fullt på høyde med tidens øvrige genier.

(Forts.)



TIL TOPPEN AV SIDEN