*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

JOHANNES HOHLENBERG - EN PIONER
Av Terje Christensen

(Første artikkel stod
i forrige nummer av Libra)

Hohlenberg begynte å utgi sine bøker da han rundet 35, og ved denne tid ble han også kjent med den antroposofiske åndsvidenskap. Det var visstnok vennen Carl Vett som formidlet denne impuls. Som sønn av grunnleggeren og eieren av Magasin du Nord i København, var Vett meget velstående, dessuten en begavet og høyst mangfoldig mann. Da han hadde møtt antroposofien, gikk han snart med begeistring inn for bevegelsen.
Sammen med Vett foretok Johannes Hohlenberg sin første reise til Norge i 1917. Her besøkte de den indiske dikter og filosof, Ananda Acharya på Gaurisankar seter. Sri Ananda hadde slått seg ned på en avsides plass høyt oppe mot Tronfjell, hvor han viet seg til sin diktning og sin store ide om fredsuniversiteter som skulle opprettes i alle verdensdeler. Hohlenbergs forbindelse med Ananda førte til et samarbeide om hinduenes hellige dikt, Bhagavad Gita, som Ananda hadde oversatt fra sanskrit til engelsk. Denne tekst oversatte Hohlenberg til dansk under et nytt opphold på Gaurisankar seter sommeren 1919. Oversettelsen eller gjendiktningen ble den gang ikke trykt, det gikk hele 21 år før det ble offentliggjort i tidsskriftet Vidar, årgang 1940. Derimot utkom for første gang på norsk Rama-kvædet, også en av den religiøse hindulitteraturens hjørnestener, og denne oversettelsen ble til på tilsvarende måte ved samarbeide mellom Arne Garborg og Sri Ananda.
Til tross for at hverken Hohlenberg eller Vett ser ut til å ha engasjert seg videre i samfunnsspørsmål tidligere, ble det likevel Rudolf Steiners sosiale idéer begge to først gikk inn for i praktisk virksomhet for antroposofien. En virkelig bevegelse for den tregrenede sosiale organisme oppsto ikke før i 1919, selv om Steiner hadde fremsatt tankene alt noen år tidligere. Også i Norden ble denne fornyelsesimpuls grepet opp av enkelte - her i Norge var Richard Eriksen, Karl Ingerø og Christian Smit d.e. blant de første som i foredrag og artikler forsøkte å gjøre den kjent. I Danmark var Carl Vett og Hohlenberg pionérene. Et av Steiners grunnleggende skrifter på området, "Die Kernpunkte der sozialen Frage", kom ut i 1919, og allerede tre måneder efter forelå Carl Vetts danske over settelse under tittelen "Fremtids-samfundet." I slutten av 1919 eller begynnelsen av 1920 dannes den danske avdeling av Det nordiske Tregrenings-forbund, visstnok den første i forbundet. Avdelingen fikk sitt eget organ, Nye Tanker, senere med navnet Tregreningen. Johannes Hohlenberg var den egentlige redaktør, Carl Vett en av bidragsyderne og bladets uunnværlige økonomiske støtte. I første nummer, som utkom 15. mai 1920, uttrykkes i åpningsartikkelen bl.a. håpet om at tidsskriftet vil "bidrage til at den nye Tænkning, særlig paa det sociale Omraade, udbredes blandt Nordens Folk saaledes, at Fremtiden kan ledes ind i rigtige Baner." Organet, som utkom hver 14. dag, ble et forum for hele Norden. Her ble tregreningslitteratur avertert og omtalt, her kom stykker av Steiner i oversettelse, og særlig Hohlenberg og Vett skrev flere store artikler om antroposofien og dens grunnlegger og om Goetheanum.Le serne ble også holdt a jour med stevner, kurser og foredrag i Dornach.
Den tallmessig beskjedne gren av bevegelsen tidsskriftet var organ for, utfoldet en imponerende aktivitet. Tregreningsforbundets danske avdeling hadde til styre et valgt råd på 13 medlemmer, med sekretariat og egne lokaler i København, hvor det en dag i uken var studie og diskusjonsmøter, åpne for alle interesserte. Videre ble det opprettet et senter for antroposofi og tregrening, med leseværelse og bibliotek. Flere av medlemmene og av de interesserte var håndverkere. I hele denne virksomhet var Hohlenberg fremfor noen den bærende kraft. Foruten alt arbeidet med tidsskriftet holdt han en mengde foredrag om saken.
Han var en av de få som hadde innsikt i erkjennelsesgrunnlaget for Steiners
sosiale idéer, og syn for omfattende perspektiver og sammenhenger der mange ikke så noe mer enn en praktisk løsning på øyeblikkets problemer. Efter å ha deltatt i de antroposofiske høyskolekursene ved Goetheanum høsten 1920 og møtt Rudolf Steiner personlig, fikk Hohlenberg Steiners skriftlige fullmakt til å lede tregreningsarbeidet i Danmark som representant for bevegelsens internasjonale arbeidsorganisasjon.
Men som vi vet, uteble gjennombruddet for de nye idéene og aktiviteten stilnet langsomt av. For tidsskriftet var det heller ikke økonomisk grunnlag lenger enn et par år, da Carl Vett forlot hele foretagendet. Men for Hohlenberg ble det en fortsettelse av virksomheten for antroposofien, idet han nå ble valgt til generalsekretær i det danske antroposofiske selskap, et verv han hadde fra 1923 til 1931. Det var smått med folk til å representere bevegelsen utad og det falt meget arbeide på Hohlenberg med å holde kurser og foredrag.
Ved siden av sitt engasjement i selve selskapet, virket Hohlenberg stadig som forfatter. Han skrev i tidsskrifter og aviser, og var på denne tid fast medarbeider i det danske Morgenbladet en lang periode. I 1923 utgav han sin bok om Kaspar Hauser, en av de første mer omfattende fremstillinger av denne tragiske skjebne i det perspektiv som åndsvidenskapen gir mulighet for. Spørsmålene om hva mennesket egentlig er, og hvor det har sitt opphav, blir her påtrengende spørsmål man ikke kan være sant menneske uten å stille i alvor, enn si oppdrager for barn. Boken er da også tilegnet oppdragere.
I 1926 besøkte Hohlenberg Norge igjen. I januar holdt han to foredrag i Vidargruppen, senere i samme måned to offentlige foredrag, også i Oslo. "Rudolf Steiner og evangeliene" var emnet for det ene, det andre het "Buddha og Kristus", og de ble meget godt mottatt, også på Lillehammer og i Bergen da Hohlenberg fremførte dem der. På det sistnevnte sted førte foredragene ifølge en beretning likefrem til et gjennombrudd i offentligheten - der var med ett en efter forholdene betydelig tilhørerskare. Seieren ble energisk grepet opp og ført videre av Conrad Englert, som den gang bodde i Bergen.
Denne foredragsreise ble innledningen til en varig og betydningsfull forbindelse mellom Hohlenberg og vårt land. Han fikk mange gode venner her oppe, deriblant Otto Morgenstierne, som støttet ham i medgang og motgang, og som alltid tok gjestfritt imot ham når han var i Oslo. Ingeborg Møller kom han i et nært vennskapsforhold til som varte livet ut. En annen av Hohlenbergs venner var den hjertegode og begeistrede antroposof, folkehøyskolemannen Olaf Funderud. Alf Larsen ble han naturligvis snart kjent med, og også mellom disse to var forholdet i mange år det aller beste. Enda sterkere ble båndene til Norge knyttet ved Hohlenbergs ekteskap med Eli født Wiersholm, som er norsk og fortsatt lever i København. De traff hverandre i 1927, og Eli ble den hengivne ledsager og aldri sviktende støtte for ham resten av hans liv.
At den danske generalsekretær engasjerte seg så sterkt her oppe, ble av stor verdi for bevegelsen. Han hadde alle betingelser for å yde noe vesentlig i det interne arbeid. Og når det gjaldt å stå frem i offentligheten og gjøre antroposofien "kulturfähig" som Alf Larsen uttrykte det - bringe dens budskap ut over en snever krets og gjøre den i beste forstand kosmopolitisk - kunne ingen være bedre skikket enn Johannes Hohlenberg. Nå gikk det heller ikke lang tid mellom hver gang han var her oppe. Sommeren 1926, et halvt år efter sin debut som antroposofisk foredragsholder i Norge, deltok han i det første stevne eller kurs her i landet for Waldorf-pedagogikk, i forbindelse med at den første norske Steinerskole skulle begynne i Oslo, og holdt en serie på åtte foredrag om Goethes Faust. Samme år holdt han tre foredrag om Hamlet ved Mikaeli-stevnet i Oslo. Våren 1927 holdt han en rekke på ikke mindre enn ti offentlige foredrag med tittelen "Rudolf Steiners verdensanskuelse", om sommeren del tok han i et antroposofisk stevne på Tjøme hos Alf Larsen som da nokså nylig var blitt kjent med Rudolf Steiners verk, og om høsten holdt han syv offentlige foredrag om evangeliene. Det følgende år, 1928, holdt han seks foredrag i Oslo om Edda i antroposofiens lys (som nettopp er utkommet som studiehefte på Antropos forlag), og derefter en rekke foredrag om samme emne ved det pedagogiske sommerstevne på Fana ved Bergen. Til et stykke ut i 1930-årene fortsatte Hohlenberg sin foredragsvirksomhet i Norge, således var han den første foredragsholder i Eurythmeum da dette forum på Stortorvet ble åpnet av Otto Morgenstierne og Goetheanumkunstens Venner i 1933. Det var jo året for Hitlers maktovertagelse, og tittelen på Hohlenbergs foredrag var "Diktatur eller organisk social opbygning?" Han holdt også andre foredrag om tregre-ningen og samfunnsspørsmål i denne skjebnesvangre tid. Et annet stort tema han hadde beskjeftiget seg inngående med, var Goethes naturvidenskapelige verk, og en del resultater av dette arbeidet la han nå frem for offentligheten i foredrags form. Et skriftlig nedslag var en avhandling om Goethes farvelære på 300 tettskrevne sider, som hittil ikke er utgitt.

Efter utsagn fra mennesker som har hørt Hohlenberg tale, hadde han i en ualmindelig grad ordet i sin makt. Men aller sterkest var inntrykket av tankens klarhet og kraft, og den selvstendige, ofte nyskapende måte han belyste sine emner på. Foruten i Skandinavia holdt han foredrag ute i Europa. Mikaeli 1928 var han til stede ved innvielsen av det nye Goetheanum i Dornach og talte om "Die Runenweisheit Odins und ihre Wiedergeburt in unserer Zeit" - Odins Runevisdom og dens genfødelse i vor Tid, som tittelen lyder på den danske, forkortede gjengivelse som sto i Vidar samme år. Ellers besøkte han en lang rekke byer i Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike. Han behersket jo fransk nesten som sitt morsmål, likeså talte han flytende tysk, og det var gjerne stor interesse for hans foredrag.
I Norge ble Hohlenbergs virksomhet også betydningsfull på annen måte.
Tidsskriftet Vidar hadde vært utgitt av norske antroposofer siden 1915. Men midt i året 1926 ble imidlertid Conrad Englert, som da hadde vært redaktør 1 1/2 års tid, nødt til å gi opp denne stillingen da han skulle reise til Sveits for å grunnlegge en Steinerskole i Zürich, og dermed sto tidsskriftet i fare for å måtte opphøre. Nå ble det likevel berget, idet Hohlenberg overtok redaksjonen sammen med Ingeborg Møller. Efter 2 1/2 år gikk Ingeborg Møller ut, og helt til det opphørte på slutten av året 1940 redigerte Hohlenberg tidsskriftet alene, bortsett fra et enkelt år da man forsøkte å få til en felles nordisk redaksjon. I navnet og i realiteten var Johannes Hohlenberg den som redigerte Vidar den langt største del av tidsskriftets levetid, samtidig som han skrev flere artikler enn noen annen, ustanselig besørget oversettelser eller utdrag av Steiner, og dessuten oversatte litteratur fra tysk, fransk og engelsk. Det er blitt sagt at Janus var Alf Larsen. Med langt større rett kan det hevdes at Vidar de siste 14 år var Johannes Hohlenberg. Han hadde ingen jevnbyrdig som fast bidragsyter. Det fikk derimot Alf Larsen da han startet Janus i 1933. Allerede i første nummer møter vi Hohlenberg i den store åpningsartikkelen "Kulturkrise", og helt frem til 1940 er han den viktigste bidragsyter utenom redaktøren. Alf Larsen, som ellers ikke hadde for vane å stille sitt lys under en skjeppe, sier selv at Hohlenberg av mange lesere ble rangert høyt over redaktøren:
"Jeg regnet med at jeg hadde 75% av leserne og Hohlenberg 25. Men disse 25% hørte utvilsomt til tidsskriftets mest kresne og krevende lesere."
Man skulle tro at alle disse oppgaver måtte gi hvem som helst hendene fulle, men Hohlenberg rakk mer enn som så. I 1928 utgav han boken "Goethes Faust i det tyvende Aarhundrede", et verk man kunne være bekjent av å ha arbeidet lenge med uten annen beskjeftigelse. Det forelå i tysk oversettelse på Rudolf Geering Verlag, Basel, i 1931, altså tidsnok til Goethejubiléet det følgende år. Kritikken varierte. En anmelder avfeiet boken med at den inneholdt teosofiske lærdommer og overhodet ikke hadde noe å gjøre med Goethe, en dom som antagelig berodde på at boken blant flere henvisninger til Rudolf Steiner også omtaler menneskets vesensledd efter hans bok "Teosofi". Men i Berliner Börsen-Zeitung skrev den kjente tyske forfatter, utgiver og kritiker Hanns Martin Elster en anmeldelse hvor han fremhever Hohlenbergs bok på bekostning av den øvrige jubileumslitteratur, og uttrykker håpet om at forfatteren måtte vie seg til den oppgave å fremstille hele Goethes liv og verk. Omtrent på denne tid var det Hohlenberg skrev den tidligere nevnte avhandling "Goethes farvelære set i sammenhæng med hans videnskabelige og digteriske værk." Foruten at avhandlingen gir en inngående erkjennelsesmessig og historisk behandling av emnet, belyses farvelærens fruktbarhet for kunstneren, "det egentlige og sidste Kriterium for dens Sandhed", en vurdering Hohlenberg må sies å ha hatt gode betingelser for å foreta. En mangel ved dette arbeidet er imidlertid at det ikke for noen dels vedkommende er basert på egne eksperimenter.
Utover i 1930-årene kom så et par bøker om sosiale og politiske spørsmål, som vi ikke nå skal gå nærmere inn på. I 1937 utgav Hohlenberg en bok på svensk, "Personlighet och moral". Bakgrunnen var at det svenske Natur och Kultur i samarbeide med et finsk og et norsk forlag hadde sendt ut en innbydelse til filosofisk interesserte om å besvare spørsmålet: Kan det i vår tid oppstilles en objektiv moral, og hvorpå kan denne i tilfelle grunnlegges? Innbydelsen vakte oppmerksomhet verden over, og det strømmet inn flere hundre manuskripter til forlagene. Blant de besvarelser som ble antatt til trykning, var Hohlenbergs. Boken er helt igjennom uttrykk for den etiske individualisme, slik denne begrunnes i "Philosophie der Freiheit" av Steiner, et verk det også henvises til.
Samtidig holdt Hohlenberg Vidar gående, tross motbør og store økonomiske vanskeligheter. Bak seg hadde han det uavhengige Vidarforlaget og venner av tidsskriftet, men likevel måtte en stor del av arbeidet utføres for en latterliq liten godtqjørelse eller helt gratis. Først da okkupasjonen kom i 1940 og det frie ord stadig ble mer innskrenket av sensur, fant han mot slutten av året å måtte ta farvel på Vidars vegne. I denne årgang offentlig-gjorde han for første gang den oversettelsen av Bhagavad Gita som han hadde utført i samarbeide med Ananda Acharya - dette dikt hvor den høyeste visdom får uttrykk i en dialog på kampplassen før slaget bryter løs mellom to fiendtlige hærer.
På denne tid bodde Johannes Hohlenberg i Norge. I 1939 hadde han og Eli flyttet inn i et hus på Alf Larsens prektige eiendom Rød på Tjøme. Den nære kontakt mellom de to venner, sterke personligheter og høyst forskjellige som de var, så ikke ut til å skade forholdet, tvert om. Det ble en spesiell norsk-dansk konstellasjon på Rød, idet Alf Larsens kone var dansk, og han selv sterkt knyttet til Danmark hvor han hadde bodd mange år fra sin tidlige ungdom. Disse fire var stadig sammen om kveldene over hos ekteparet Alf Larsen, hvor det dessuten kom mange gjester, særlig forfattere og kunstnere. Men dette varte bare til et stykke ut i 1940. Efter at tyskerne hadde besatt landet, kom Alf Larsen til at det nå var særlig viktig med slike tidsskrifter som Vidar og Janus, selv om det man hadde på hjertet under de rådende tilstander måtte sies på en annen måte enn ellers, så å si kamuflert. Da Hohlenberg fant det helt uakseptabelt å produsere artikler av denne type, som for ham smakte av kompromiss med makthaverne og det nazistiske diktatur, kom det til et brudd mellom dem som aldri ble leget. Hohlenberg og hans kone flyttet til et annet sted på Tjøme, hvor de bodde til krigen var over. (Janus opphørte i 1941.)
I Tjøme-tiden ble de to bøkene om Søren Kierkegaard ferdige. Biografien "Søren Kierkegaard" utkom i 1940, belysningen av skriftene med tittelen "Den Ensommes Vej" først i 1948, men forelå som manuskript allerede i 1942.
Hohlenberg var nå omkring de seksti, og med disse to bøkene satte han kronen på sitt livsverk som forfatter. Aldri har han nådd høyere enn her hvor han med en så dypt innfølende forståelse lar denne lidende og kjempende ånd komme oss nær, og hvor Kierkegaards verk i hele sin storhet blir åpnet og gjort tilgjengelig for oss. Den første av de to bøkene fikk da også prisen i en forlagskonkurranse om den beste danske biografi.
Da krigen var slutt, flyttet Johannes Hohlenberg og Eli så snart det ble mulig tilbake til København. Allerede i fredsåret 1945 kom et lite hefte fra hans hånd, "Det politiske og økonomiske liv i Norge etter okkupasjonen. Et enten eller", forøvrig det eneste han har utgitt på norsk. Valget står mellom to alternativer: På den ene siden et samfunn hvor en sentralisert statsmakt gjennom planøkonomi og dirigering setter den enkelte mer og mer ut av spillet, slik at man stadig nærmer seg et reelt diktatur, selv om umyndiggjørelsen skjer under flertalls demokratiets maske. Den annen mulighet er å finne veien til en ordning av de økonomiske og politiske forhold, hvor statens oppgave utelukkende er å sørge for harmoni mellom de forskjellige krefter og hindre misbruk, mens initiativene utgår fra individet. Det som her utkastes i skisseaktig form, blir utførlig behandlet et par år senere i "Kampen mod staten. En krog i Leviathans næse". Som det fremgår av tittelen, er bokens hensikt å bidra til å få statsuhyret Leviathan under menneskets kontroll. Hohlenberg fremlegger her også et utkast til ny grunnlov for kongeriket Danmark.
I 1948 utkom den store essaysamlingen - egentlig to i ett bind - på Aschehoug Forlag, Oslo, "Den trange port. Naar saltet mister sin kraft" med mange av Hohlenbergs beste artikler gjennom nesten 30 år. Den første sto i tregreningstids-skriftet Nye Tanker, ellers er de fleste fra Vidar og Janus. Her kan man virkelig oppleve hvilket register han rådet over, og hele dybden og spennvidden i hans forfatterskap. De mangfoldige emner er behandlet på en måte som ikke bare røber forfatterens utrolig omfattende viden - det som gjør at man stadig kan vende tilbake til mange av disse essays, er rikdommen på dypere betraktninger og den klare, gedigne fremstillingsform. Om musikk har Hohlenberg skrevet noen av sine fineste ting, som f.eks. stykket han skrev ved Bach-jubileet i 1935, "Jegets fødsel i musikken".
Det følgende år, 1949, ble Hohlenbergs utgave av Goethes Faust trykt, med en innledning på vel 40 sider og utførlige kommentarer. Siden har kull efter kull av tyskstuderende på Universitetet blitt innført i dette sentrale diktverk gjennom betraktninger og synspunkter som i stor utstrekning er inspirert av Rudolf Steiners åndsvidenskap.

Hohlenbergs siste litterære bedrift var Øjeblikket som han redigerte og for en stor del selv skrev fra 1947 til 1954. Undertittelen angir at det dreier seg om et "Tidsskrift for økonomisk og aandelig frihed", overensstemmende med det syn at åndslivets frihet var på vei til å undergraves ved at staten efter hvert tok makten også på det økonomiske området. Over alt i tidsskriftet spores tanker beslektet med tregreningsidéene, men utformet med sikte på det redaktøren anså for mulig og betydningsfullt under de totalt endrede tidsomstendigheter. Efter Øjeblikkets opphør utkom en samling av artikler fra tidsskriftet, "Ansigtet bag masken. Hvad den parlamentariske kommission ikke vilde vide", et oppgjør med den efter Hohlenbergs mening skandaløse undersøkelse av de danske politikeres holdning ved tyskernes innmarsj og under okkupasjonsårene. Øieblikket var imidlertid ikke viet bare til politiske og sosiale spørsmål. For det første gikk synspunktet, likegyldig hva Hohlenberg skrev om, alltid ut over de dagsaktuelle spørsmål, dessuten var det også artikler om andre emner. Og likesom Hohlenberg i siste årgang av Vidar brakte et budskap fra den indiske kulturkrets, finner vi eiendommelig nok noe tilsvarende her. Øjeblikkets siste årgang inneholder tre stykker av Sri Aurobindo Ghose, "Naturen og Udviklingslæren", "Overmenneskets Idé" og "Om Menneskets frie Vilje".
Mot slutten av 1950-årene fikk Johannes Hohlenberg et slagtilfelle som berøvet ham talens bruk. Men noen av de få som besøkte ham den siste tiden kan fortelle om det sterke inntrykk han gjorde med sitt strålende blikk som sa mer enn mange ord. Den 10. mai 1960 døde han stille, like før sitt fylte 79. år.
Et stykke som sto i Spektrum i 1949, "Goethe idag", lar Hohlenbergs individualitet tre frem for oss gjennom et credo i følgende linjer: "Den sygdom som verden lider under - den Kierkegaard kaldte "Sygdommen til Døden" eller fortvivlelse, og som i det historiske forløb giver sig udslag i alle foretagenders forgængelighed og utilstrekkelighed og i de enkelte som neurotiske forstyrrelser, kan kun overvindes av det enkelte individ. Ved at den enkelte forbinder sig med de skabende kræfter og derigennem virker helbredende paa den lille del av verdenssubstansen som er ham betroet, bidrager han paa den eneste maade som er mulig for et menneske, til at forvandle verden. Det er derfor saa langt fra at den enkelte ved at isolere sig fra kollektiviteten og gaa sine egne veje unddrager sig sit ansvar for helheden. Ved at arbejde paa sig selv arbejder han for alle. Det virkelige fællesskab naas kun gennem den enkelte og aldrig ved at han opgiver sig selv og indordner sig under en udefra bestemt solidaritet."

JOHANNES HOHLENBERG. BIBLIOGRAFI

Yoga i dens Betydning for Europa. Kbh. og Kra. 1916 (1920, 1952, 1967). Svensk 1917 (2.utg. 1918), islandsk 1920, tysk 1954.

Kheopspyramiden og dens Hemmelighed. Kbh. 1917 (1918, 1920, 1923, 1951, 1967). Svensk 1918.

Michel de Nostredame, kaldet Nostradamus, en Undersøgelse af hans Profetiers Indhold og Overensstemmelse med Historien, og en Studie over den profetiske Evnes Natur og dens Betydning for den menneskelige Erkendelse. Kbh. 1918.
(2. utg. Nostradamus. En psykisk Studie. 1918).

Kaspar Hauser. En Sjæls Tragedie. Kbh. 1923.

Goethes Faust i det tyvende Aarhundrede. Kbh. 1928. Tysk 1931.

Mellem Enevælde og Diktatur. En Samfundsstudie. Kbh. 1932.

Stjernekammeret. Et Eventyrspil. Kbh. 1933.

Bogen om J.A.K. (S.m. K. Engelbrecht Kristiansen) Kbh. 1935.

Personlighet och moral. Sth. 1937.

Søren Kierkegaard, Kbh. 1940. Svensk 1943, tysk 1949, hollandsk 1949, engelsk 1954, fransk 1956, japansk 1968.

Det politiske og økonomiske liv i Norge etter okkupasjonen. Oslo 1945.

To skuespil om Søren Kierkegaard. I Fædrenes Synd. II Frygt og Bæven. Kbh. 1946.

Kampen mod staten. En krog i Leviathans næse. Politiske betragtninger efterfulgt af et udkast til en grundlov for kongeriget Danmark. Kbh. 1947.

Den ensommes vej. En fremstilling af Søren Kierkegaards værk. Kbh. 1948. Fransk 1960

Den trange port. Naar saltet mister sin kraft. Essays. Oslo 1948.

Ugleæg. En Samling Aforismer. Kbh. 1952.

Ansigtet bag masken. Hvad den parlamentariske kommission ikke vilde vide. (S.m.P.Skov.) Kbh. 1955.

Edda i antroposofiens lys. 6 foredrag. Oslo 1981.

Redaktør:

Kvartalsskrift for psykisk Forskning. 1917-19.
Nye Tanker. Fortsatt i: Tregreningen. 1920-22.
Vidar. Nordisk tidsskrift for åndsvidenskap. (Fra 1935 Nordisk tidsskrift for antroposofi, samfundsliv og pedagogikk). 1926-40.
Øjeblikket. Tidsskrift for økonomisk og aandelig frihed. 1947-54.

Bidragsyder til:

Illustreret Tidende (red.sekr. 1913-15), Berlingske Tidende (fast medarb. 1913-18)
Morgenbladet, (dansk, fast medarb. 1923-29)
Morgenbladet (norsk),
Politiken, Dansk
Musik-Tidsskrift,
Aarbog for psykisk Forskning.
Samtiden, Farmand, Janus, Spektrum, Das Goetheanum, Die drei m.fl.

Har utgitt:

J. W. Goethe: Faust. Med innledning og kommentarer av Johannes Hohlenberg. Oslo 1949.

Oversettelser:

Rudolf Tischner: Psykisk Forskning. Fra tysk. 1918.
Oliver Lodge: Christopher. En psykologisk Studie. Fra engelsk. 1919.
Hereward Carrington: Psykiske Fænomener under Krigen. Fra engelsk. 1920.
Frank C. Constable: Telergi. Fra engelsk. 1921.
Rudolf Tischner: Okkultisme og Spiritisme. Fra tysk. 1921.
Paradisspillet. (Julespill fra Oberufer.) Fra tysk. 1925.
Kristi Fødsels Spillet. (Julespill fra Oberufer.) Fra tysk. 1926.
Rudolf Steiner: Videnskaben om det skjulte. Fra tysk. 1930.
Rudolf Steiner: Antroposofi. Fra tysk. 1930.
Rudolf Steiner: Fjorten Foredrag om Samfundsøkonomi. Fra tysk. 1933.
Rudolf Steiner: Praktisk Uddannelse af Tænkningen. Fra tysk. 1935, el. senere. Edouard Schure: De store indviede. Fra fransk. 1948.

*

Det Kierkegaard søgte i den enkelte var altid det almene. Den enkelte er ikke særlingen, der har lukket sig af for omverdenen og spærret sig inde i et speciale, men den særlige i hvem ideen aabenbarer sig. Og netop fordi ideen er det almene, aabner der sig for den der er gaaet gennem snævringen et nyt fælleskab. Men det nytter ikke at søge det paa denne side af Thermopylæ. Deri bestaar det store sansebedrag, at man tror at det kan virkeliggøres af individer som ikke først er gaaet gennem snævringen. Det var den store gavtyvestreg, som kirken den gang gjorde sig skyldig i, at den vilde bilde menneskene ind, at de uden at blive "enkelte", ved at bruge ikke Gud men menigheden, de andre, som mellembestemmelse, kunde gaa sognevis til paradis og blive salige "ligesom de andre". Paa Kierkegaards tid var det endnu muligt at tilsløre bedraget, men han saa at den tid var nær, da menneskene aabent vilde blive stillet overfor valget mellem at blive en enkelt eller at miste sin personlighed og sit menneskeværd og tvangsvis blive forvandlet til mængde og forsvinde i en formløs, idéløs og kvalitetsløs masse.

Fra Johannes Hohlenberg: "Søren Kierkegaard", 1940.


Man ser hvor dybt og inderligt den musikalske udvikling hænger sammen med og afspeiler hvad der foregaar i vor tid. Den europæiske musik har gjort faldet med i materialismen, men forbindelsen med fortiden er dog aldrig helt blevet afbrudt. Gennem den har vi trods alt bevaret anelsen om en anden lovmæssighed end den materielle. Den har været som et aabent vindue mod en sandere virkelighed, det eneste som vor tid endnu ikke har faaet muret til. Saa længe denne forbindelsestraad holder er der haab. Men den holder kun hvis menneskene selv vil og forstaar hvad det gælder. Netop derfor gøres der fra modstands-magternes side anstrængelser som aldrig før for at faa ogsaa denne sidste bro brudt af. Den rædselsfulde profanation af musiken som foregaar uafladeligt dag og nat i den mekaniske musik, alle de bestræbelser der gøres for at drage musiken ned i de ubevidste instinkters sfære og forvandle den til et bedøvelsesmiddel, i stedet for at den skulle være et middel til erkendelse, er desperate forsøg paa at bryde denne forbindelsen af, før det nye forhold til aanden som forberedes er kommet til menneskenes bevidsthed. Og dette er ikke bare et spørgsmaal om musikkultur. Det er ikke overdrevet at sige, at menneskeslægtens fremtid afhænger af at denne forbindelsen ikke brydes.

Fra Johannes Hohlenberg: "Jegets fødsel i musikken", 1935. (Gjengitt i artikkelsamlingen "Den trange port. Naar saltet mister sin kraft", 1948).



TIL TOPPEN AV SIDEN