*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

IVAR MORTENSSON-EGNUND

Et liv og virke i idéens tjeneste - I

Av Terje Christensen

"De gamle kjente en ånd som de holdt for landets skytsånd, hvis denne Norges Landvord lever mellem oss idag så har han bolig i Ivar Mortensson, Savalguten, Egnund-guten, Boksmeden på Egg, den gamle av dager som ser lengere frem og lengere tilbake i vår historie enn noen annen mann i dette land", skrev Alf Larsen i anledning av vennens 75-årsdag. "Det nytter ikke å måle Ivar Mortensson med den sedvanlige estetiske målestokk hvormed vi måler våre dagers versemakere. Ivar Mortensson hører til profetene snarere enn til poetene, hans dikt er av det gamle testamentes ånd, vil man finne noe å sammenligne ham med som dikter skal man slå opp der".
Hvem var egentlig denne usedvanlige skikkelsen i vårt kulturliv? Sin livsbane begynte Ivar Julius Mortensson den 24. juli 1857 i Alvdal eller Lille Elvedal, som det het dengang, en fjellbygd i nordre Østerdalen hvor bebyggelsen kryper oppover mot høyden fra 500 til 900 m.o.h. Her vokste han opp som den yngste i en søskenflokk på fire. Faren, Morten Mortensen, hadde fra enkle bondekår arbeidet seg frem til velstand. Moren, Petronelle Tangen, var en dypt religiøs kvinne, men hennes kristendomsform var lys og mild, og hun skildres som et varmhjertet og godt menneske. De linjene Mortensson skrev på sine eldre dager om Draumkvedeskalden Olav Åsteson, passer godt nok på foreldrene og ham selv:

Faren var både kunnig og klok,
Mori var mild i hugen,
Og difor åtte dei sonen den
som var både vis og trugen.

Fra Mortenssons oppvekstår på gården Øyen har en barndomsvenn nedtegnet et trekk som er dypt karakteristisk: Han godtok ikke at noen tiltalte ham med bygdemålsformen "Iver". Både følelsen for personligheten som knyttet seg til hans rette døpenavn, og øret for de sproglige kvaliteter var tidlig så sterkt utviklet hos ham at han ikke kunne tåle det munnslappe "Iver".
Barneårene på Øyen var en lykkelig tid. Med to eldre brødre og en søster var det aldri mangel på lekekamerater. Dessuten bodde presten et par år på gården, og da hadde Ivar også de to sønnene til presten å være sammen med. På bygdeskolen var katekismen en hjørnesten i undervisningen. Det Ivar og den eldre broren Per trengte av mer avanserte kunnskaper, ble dels formidlet av en mangfoldig gårdbruker som også fungerte som lærer, dels av den eldste broren Martin, som leste tysk med de to yngre brødrene sine.
En inngripende forandring i Ivars liv fant sted da han var 11 år gammel. Faren ble da valgt til stortingsmann, og de tre guttene begynte på Aars og Voss skole i Kristiania. Noen få år senere flyttet hele familien inn hos kaptein Smitt på "Solitude" i Oscars gate. Miljøskiftet var voldsomt - fra naturen og det fredelige livet i hjembygden til hovedstadens brolagte gater, og hus som stengte for utsynet. Å stille opp blant byguttene i landsens klær og med et sprog som var minst like merkverdig har heller ikke vært lett. Også skolen ble en utfordring til å begynne med - den lærdom som var medbragt fra Alvdal, var ikke akkurat det aller beste grunnlaget for latinskolen. Men Ivar hadde "hug til boka", og arbeidet seg snart opp i de fagene hvor han hadde stått svakt.
Tross tilpasningsproblemer og lengselen tilbake til barndommens liv, fant han seg på et vis til rette i byen - foreløbig. Den kulturkollisjonen som Garborg skildrer så levende i sin bok "Bondestudentar", ble i det hele ikke så alvorlig for Mortensson som for mange andre. I motsetning til Ivar Aasen, Vinje og Garborg, som alle tre hadde bak seg harde barndoms- og ungdomsår da de kom til byen, hadde Mortensson hatt en god barndom som ikke var blitt formørket hverken av fattigdom eller religiøse grublerier. Trygghet og harmoni i oppvekstårene, foreldrenes sosiale posisjon og gode økonomiske kår bidro til den selvbevissthet som efter hvert kom til å kjennetegne Mortensson. Og som bonde følte han seg stadig mer som den odelsbårne, den som hadde de dypeste røttene i fedreland og folk, i motsetning til bymannen og bykulturen. Slik sa han det selv: "Eg hev godt gamalt gardmannsblod i meg. Og det er dette som heile tidi hev gjort meg så kaut og sjølv vyrden. Eg hev kjent meg lik ein adelsmann imot alle desse som hadde opphavet sitt frå ein tysk barber eller ein hollandsk skreddar".
I 14-årsalderen ble Ivar kjent med en ny elev i klassen under. Det var ingen annen enn Moltke Moe, Jørgen Moes sønn, som skulle bli en av våre mest kjente folkeminnegranskere. De to ble snart bestevenner, og vennskapet varte livet ut. Møtet med Moltke Moe ble avgjørende for Ivar Mortensson. Den nye vennen var allerede i skoleårene sterkt opptatt av folkediktningen, og han tente en sann begeistring hos Mortensson for de gamle skatter som var hentet frem og reddet fra glemsel av Landstad, Asbjørnsen og Moe og mange andre. Selv middagen måtte mangen gang vente når Moltke Moe kom innom, gjerne med et helt lass av bøker og hodet fullt av idéer. Begge gikk i disse årene med dikterdrømmer. Men drømmene gjaldt dikteren som folkevekker, den som i tjeneste for en høyere idé skapte "nyvakt liv i landet".
I denne tiden ble Mortensson for alvor fortrolig med folkevisene og Draumkvedet. Moltke Moe fortalte ham også om det finske folkeepos Kalevala. Ikke minst betydde det at vennen innførte ham i faren, Jørgen Moes diktning. Skogdikteren, som Mortensson kaller ham,

- lærde meg å lye,
når eg gjekk i ungdoms vår,
etter livsens understrengjer.
Og dei gav meg høge lengslur,
og dei sette mod i bringa,
mod for meg, for Norigs folk.

Dette var en dikter som talte til hjertekreftene i ham og fikk de dypeste strenger i sinnet til å tone - Jørgen Moe ble "hugkveikjaren" hans. Nær kontakt med denne sin avholdte lærer og mester fikk Ivar Mortensson foruten i Moltke Moes hjem også den tid han gikk til konfirmasjonsforberedelse - den som konfirmerte ham var Jørgen Moe selv, som da var sogneprest i Vestre Aker.
Efter at Mortensson hadde tatt artium, begynte det han kalte frikarslivet for alvor. Alt i skoledagene hadde han, tross sine interesser og vennskapet med Moltke Moe, alltid sett frem til feriene, da han kunne hvile ut på vandring i naturen. Denne rekreasjonen betydde stadig mer for ham. Somme tider dro han alene, andre ganger sammen med Moltke Moe. Men aller mest gikk han sammen med den to år eldre broren Per - den senere sølvverksdirektør - som han var nært knyttet til. Det ble mange og lange turer, gjennom Jotunheimen, over Rondane og Dovre. Men ikke noe sted i landet hadde en så sterk tiltrekning på Ivar som Telemark - dit måtte han hver sommer.
Når Telemark øvet en slik dragende makt over ham, var det ikke bare på grunn av de vekslende og rike naturopplevelser bygdene der hadde å by på. Nei, Telemark ble for Mortensson enslags kjernelandskap, et utstrålingssentrum for det mest verdifulle i det norske. Herfra kom de folkevisene som hadde åpnet en ny verden for ham, her var Draumkvedet blitt sunget og opptegnet, og hver bygd hadde sine individuelle drag og hadde bidratt sitt til folkekulturen, enten det var i felespill, rosemaling, sølvsmedarbeid eller treskurd. Ikke minst telemålet var uforlignelig: "Det gamle norske målet var hardt og skarpt og ljomande som lurblåster. Men då eg fann telemålet, tykte eg at alle kvasse kantar var slipa og svarva, det lydde lett og leikande som eit kulturmål". Mortensson finner det naturlig at Vinje, den første "stordiktaren vår" som han kaller ham, kom fra Telemark - han slapp å skape et nytt kultursprog, det var bare å meisle ut det gamle i individuell form. Mortenssons begeistring for telemålet ble ikke uten virkning på hans eget sprog - i det han har skrevet finner vi ofte mer av Telemarks- enn av Østerdalsdialekt. På ferdene i Telemark fikk Mortensson et nært forhold til den delen av landet som er blitt kalt naturmystikkens og folkekunstens hjerteområde, ut over det som fordypelsen i folkevisene gav ham. Rikard Berge gir en levende skildring av vandringsmannen og folkeminnesamleren: "Ein kunde vel nærast segja at han livde etter diktingi, han, der han sella frå bygd til bygd, med ein langelur lenger enn han var sjølv, gangande i telebunad og på hardingtæsur, med snedskreppa på rygg, sovande i tre og urd og uthus som det høvde, skrivande upp gamle stev og diktande nye; folk og natur og dikting brådna i eitt bilæte for honom".
Her gjorde han også et betydelig innsamlingsarbeide. Noen av de første visene han skrev opp, gav han ut sammen med Moltke Moe i 1878, 21 år gammel. Men resultatet av de følgende års arbeide på dette felt, en stor samling med viser, overlot han senere til vennen, som han mente hadde de videnskapelige forutsetninger for å gi dem ut. Men det tok tid før de så dagens lys, først en mannsalder senere fikk Moltke Moe gitt ut dette materialet sammen med andre viseoppskrifter.
Folkeminnearbeidet var en fredelig syssel, som vanskelig kunne utfordre til alvorlig strid. Anderledes med målsaken - den var en side av det nasjonale kulturstrevet som var velegnet til å sette lidenskapene i kok. Mortensson var alt i skoleårene blitt overbevist om at målreisingen var en grunnleggende forutsetning for nasjonal vekkelse og frigjøring. Folkehøyskolepionéren Christopher Bruuns syn, slik det kom til uttrykk i hans verk "Folkelige Grundtanker", utgitt i 1878, bestyrket Mortensson i hans oppfatning. Her forkynnes med kraft Grundtvigs kongstanke, at modersmålet, det levende ord på folkemunne, er det eneste som kan gi sant uttrykk for nasjonens egenart og dermed vekke dype og ekte følelser. Med dette verket, som kom ut da Mortensson var 21 år, ble Christopher Bruun "tankekveikjaren" hans. Det er idéene, sammenhengen mellom forskjellige sider av det nasjonale i Bruuns grundtvigianske forkynnelse som har slått rot i Mortensson. Helhjertet går han fra nå av inn for målsaken, og har snart plassert seg i forreste rekke blant forkjemperne for nynorsken, eller landsmålet som det dengang het.
Nettopp ved den tid da Christopher Bruuns idéverden lyste opp for Mortensson, kom han også i forbindelse med en personlighet som skulle bety meget for ham. I 1877 startet Arne Garborg bladet FEDRAHEIMEN, efter at han hadde fått løfte om bistand fra flere hold, bl.a. fra Ivar Mortensson, som fra første stund var en av de flittigste bidragsydere. FEDRAHEIMEN skulle være "Eit blad åt det norske folket", med målsaken som hovedpost på programmet. Politisk støttet avisen bondeopposisjonen som fylket seg i partiet Venstre under Johan Sverdrups ledelse. Da Garborg møtte Mortensson, undret han seg over å møte en østlending som ikke bare skrev, men også snakket rent landsmål. Garborg selv var adskillig eldre da han begynte å ta det i bruk muntlig, enda Ivar Aasens sprogform lå bedre til rette for ham som vestlending.
Ved begynnelsen av Ivar Mortenssons journalistiske løpebane skjedde det at han ble innkalt til militærtjeneste. Dette kunne jo i seg selv være en prøvelse stor nok for en frihetselskende sjel på 23 år, men det skulle trekke med seg begivenheter av mer sensasjonell art. Mortensson ville ikke eksersere sammen med "Kutorgsgutane fra Kristiania" - han søkte om å bli opptatt i Telemarksbataljonen: "Der var det godt mål å høyre, og der var dei sprækaste gutane". Efter mye skriveri oppnådde han omsider å få sitt ønske oppfylt, og stillet til tjeneste på Gråtenmoen ved Skien.
1870-årene var en tid med stadig skarpere politiske motsetninger. Kampen for det rene flagg var tatt opp, og striden om statsrådenes adgang til Stortinget og om kongens rett til å nekte sanksjon av grunnlovsendringer vedtatt av Stortinget, den såkalte vetoretten, satte sinnene i affekt over hele Norge.
På Gråtenmoen var det en overveldende sympati for Sverdrup og bondefylkingen, mens det mer konservative offiserskorpset så på venstreførerne som farlige oppviglere, og slo hardt ned på alt som smakte av venstrepolitikk, målstrev og folkehøyskole. Da rekruttene satte opp et bilde av Sverdrup, ble det omgående revet ned av offiserene, noe som gjentok seg gang på gang. Mortensson ble bryskt irettesatt for sitt landsmål og tilholdt å snakke norsk. Men noe av det han hadde aller vanskeligst for å tåle, var at en av offiserene som daglig lot det hagle med eder og vondord over sine rekrutter, også skulle foreskrive dem hvordan de hadde å oppføre seg når de hørte Guds ord eller sang salmer ved gudstjenesten. Det endte med at Mortensson sendte noen ord til FEDRAHEIMEN om forholdene. I et av brevene heter det: "Heretter vil me ikkje lenger tola nokon råskap, banning eller uhøflege ord av dei kommanderande! For fyrst er det ukristelegt, so er det umenneskjelegt, og so endeleg sømer det seg ikkje å fara åt med frie folk i ein fri stat på slik måte, me er ikkje anten trælar eller hundar".
Men Mortensson nøyde seg ikke med dette. Som representant for rekruttene satte han opp et klageskriv til en løytnant som var særlig mislikt. Mortensson frarådet klage til de overordnede, han trodde det ville føre til at vedkommende ble avskjediget - nei, direkte til mannen skulle man vende seg, så ville han nok gå i seg selv og innse sine feil. I brevet skrev Mortensson bl.a.: "Me likar ille at det skal gange so mykje med skjemming og skarvord, me blir bare vonde då". Og til slutt: "Me vil bare beda so alle saman, at De for framtida må fara fram med eit mildare lag". Virkningen av denne appell ble imidlertid en ganske annen enn Mortensson hadde ventet. På mønstringsdagen ble han kalt ut av geleddet og refset i alles påhør av generalmajoren . Så gikk det videre til forhør. Mortensson ble stillet for krigsrett og dømt til 25 dagers ensomt fengsel. Straffen skulle sones på festningen i Kristiansand.
Imens gikk diskusjonen livlig i pressen, særlig i FEDRAHEIMEN og MORGENBBLADET, om Mortensson-saken og militærvesenet. Garborg fremholdt det barbariske i et lovverk som innebærer at en mann skal straffes som med fredelige midler prøver å få slutt på misbruk og brutalitet, vil bidra til en bedre moral og hjelpe kamerater som lider urett. Både disse og andre spørsmål fikk Mortensson selv god tid til å tenke over i sin celle. På veggen fant han en innskrift av en kveker: "Her sitter jeg for Jesu skyld fordi jeg ikke vil gå i djevelens tjeneste og bli en drapsmann".
Dette kraftige sammenstøt med selve inkarnasjonen av autoritetsprinsippet måtte nødvendigvis styrke og bevisstgjøre frihetsimpulsen i en mann som Ivar Mortensson, med hans sterkt utviklede følelse for det ukrenkelige individuelle i ham selv og i andre. Han fikk nå en kraftig tilskyndelse til å vinne større innsikt i det som het stat og samfunn, til å arbeide seg frem til et helhetssyn. Det som nå rører seg i ham, er spirene til et anarkistisk samfunnssyn. Et forum helt og fullt til rådighet for sine betraktninger får han fra 1883, da han som 26-årig overtar redaktøransvaret i FEDRAHEIMEN efter Arne Garborg.
Organet som den unge "bladstyraren" nå fikk ansvaret for, var et rent idealistisk foretagende - det lille abonnenttallet gav ikke inntekter til stort annet enn papir og trykningsutgifter. Tilholdsstedet var en krok nede i Pilestredet, der Mortensson og medarbeideren Mork sto for såvel redaksjon som ekspedisjon. Der arbeidet de og der sov de. Det ble sagt at det eneste de hadde til trøst var kaffilars og drømmen om den glade tid da FEDRAHEIMEN skulle ha ti tusen abonnenter. "FEDRAHEIMEN er en kapital", sa Ivar Mortensson. I virkeligheten gikk det jevnt og sikkert den motsatte veien. Efter hvert som den frihetlige tendensen ble stadig sterkere, falt abonnentene fra, så det til slutt bare var et par hundre igjen.
En av de tankene Mortensson gjør seg til talsmann for som redaktør av FEDRAHEIMEN er at all sann kristendom er en frihetskamp. Det sentrale i kristendommen er friheten, i enhver betydning. Dette forhold har riktignok i perioder vært tildekket, men den nye tiden lå som i et svøp, og efter hvert vokste det frem at det skulle være frihet for tro og tanke både for individet og for det enkelte folk. På dette grunnlaget er det han hevder en norsk nasjonal politikk i forholdet til Sverige, et norsk selvstendig åndsliv, og frihet og selvstyre i stat og kirke.
I det lengste følger Mortensson og FEDRAHEIMEN Venstres linje i politikken, og støtter partisystemet, flertallsstyret og den parlamentariske statsskikk. Et brudd med denne kurs skjer først efter midten av 1880-årene, da det viste seg at Sverdrups regjering ikke maktet å innfri de store forventningene fra frihetsforkjemperne i Venstres leir. På denne tid ble diktergasje til Kielland avslått på grunn av dikterens fritenkeri, Hans Jæger fikk sin bohémbok beslaglagt og ble straffet med fengsel for blasfemi og krenkelse av bluferdigheten, og Christian Kroghs Albertine fikk samme skjebne og forfatteren selv ble idømt bot. Disse slagene mot toleranse- og frihetsidéene reagerte man voldsomt på i de liberale kretser innen Venstre - de ble opplevet som et sviende nederlag, og skuffelsen var stor.
Efter dette tok det litt tid før Mortensson fikk summet seg og klarte å stikke ut en ny kurs for seg og FEDRAHEIMEN. Den som nå bidro mest til å klarne synet hans, var vennen Garborg. Han sto i en friere stilling enn Mortensson, som lett kunne føle et visst press ved hensynet til sine gamle abonnenter. Dessuten var Garborg en skarp tenker og analytiker, og ikke minst hadde han i langt større grad enn det ennå var tilfellet med Mortensson på denne tid, kontakt med det som skjedde i kulturliv og politikk utenfor Norden - han begynte alt å bli européer. Nettopp i disse årene hadde Garborg flere opphold i Paris. Han formidlet nye idéer til Mortensson, og utfordret ham til å ta klart standpunkt. Allerede i 1885 betegner MORGENBLADET den Garborgske radikalisme som anarkisme, og i 1886 sender Garborg nede fra Paris sin Anarkistsong til FEDRAHEIMEN. Den satte en støkk i redaktør Mortensson, men la være å trykke den kunne han heller ikke forsvare, og så satte han den inn med noen unnskyldende kommentarer. Siste verset av sangen lyder:

"De liter på det at me tagde lenge
og er so tollege og seine.
De kyter til Gud: Han skal setja stenge
og verje dei rike og dei reine.
Men ravnar seg sankar i uvérskufte,
og hadde de
kvar avgud med
so held me domedag aleine."

Tross sine første betenkeligheter varte det ikke lenge før Mortensson var en minst like overbevist og aktiv anarkist som vennen. Men før vi ser nærmere på den hjemlige anarkiststriden, kan det være på sin plass å løfte fenomenet litt ut av de assosiasjoner som gjerne forbindes med ordet anarki: Total oppløsning, vilkårlighet og vold, dolkemenn og dynamittattentater. Riktignok kan det ikke bestrides at terrorhandlinger hører med i anarkismens historie, men fra anarkistisk hold vil det med adskillig rett kunne hevdes at dette var utslag av desperasjon hos enkeltstående individer, eller av aktivitet fra ekstreme grupperinger som ikke uten videre kan belastes den anarkistiske bevegelse. Og i ethvert tilfelle er dette svært ubetydelig mot alt det som i nyere tid er begått av undertrykkelse, vold og mord i statsmaktens navn.
Grunntanken i anarkismen er at friheten er et ubetinget gode. I hvert menneske ligger nedlagt en dyp trang til frihet, og bare når denne trang blir imøtekommet, får den vekst som spirende mulighet. Dermed får den enkelte utfolde seg harmonisk, og også utforme et sosialt mønster i samspill med andre til en harmonisk enhet. Ytre tvang fra samfunnsautoriteters side, lover og fastlagte systemer hindrer derimot både individets og samfunnets sunne vekst - begge forkrøples og skyter villskudd.
Anarkismens røtter strekker seg langt bakover i européisk åndshistorie. Her skal bare nevnes en av de betydningsfulle anarkistiske, religiøst pregede fremtidsvisjoner vi møter i middelalderen: Mystikeren Joachim av Fiores fra siste del av 1100-tallet. Her inndeles menneskehetens historie i tre trinn: Faderens rike hvor loven hersker, Sønnens rike, der nåden kommer til og mildner lovens hårdhet, og som tredje og siste Den Helligånds rike, frihetens epoke, der den enkelte ikke lenger skal stå under loven, men ledes av Den Helligånd i sitt eget indre, så frihet og kjærlighet råder mellom menneskene. Dermed er formidlernes tid forbi, prestene har ikke lenger noen oppgave - tiden er ute for alle makter og myndigheter.
Kjetterske idéer som disse har gått som en understrøm gjennom historien, og fra tid til annen har de dukket frem på overflaten, for så å forsvinne igjen. Efter den franske revolusjon antar de gjerne en sterkere politisk karakter, og på 1800-tallet finner vi både diktere, filosofer og politiske reformatorer med mer eller mindre direkte uttalte anarkistiske tanker.1 Her hjemme finner vi klart anarkistiske tendenser hos Ibsen, både i hans egne uttalelser og i hans verker, selv om han i motsetning til Mortensson og Garborg visstnok aldri benevnte seg selv som anarkist.
Tilbake til Mortensson og hans engasjement i denne tankeretning. I 1887 fikk anarkismen for første gang en mer utførlig presentasjon her i landet. Det var ved noen artikler i NYT TIDSSKRIFT, skrevet av en hovedskikkelse i den anarkistiske bevegelse, den russiske fyrst Krapotkin. Fra nå av står både Mortensson og Garborg frem for offentligheten som anarkister, med FEDRAHEIMEN som sitt organ. Hovedtankene i Mortenssons anarkisme kan kort gjengis omtrent slik: Istedenfor statsmakt og privatkapitalistisk herredømme over produksjonsmidlene og dermed over arbeiderne, skal det fra grunnen av bygges opp frie, selvhjulpne samarbeidsfellesskap, som så igjen i frivillig samvirke med andre tilsvarende fellesskap danner større federasjoner. Et hovedprinsipp må være direkte avgjørelser på grunnplanet, all representasjon må innskrenkes til det høyst nødvendige og være strengt tidsbegrenset. Desentralisering er en grunnleggende faktor. Produksjonsmidlene og jorden eies i fellesskap.
Som det fremgår, er idéen klart kommunistisk, men den representerer århundrets alternativ til den marxistiske utformning av sosialismen med statskapitalisme og diktatur. I motsetning til marxismen finner vi heller ikke en ferdig utformet samfunnsmodell eller en omfattende lærebygning av dogmatisk art. Ut fra frie beslutninger og avtaler vil de best mulige løsninger gi seg ut fra tiden og omstendighetene på hvert enkelt sted. Som en rød tråd gjennom anarkismen - og det gjelder ikke minst den Mortenssonske - går tilliten til mennesket, at det i oss alle lever oppgangskrefter som bare venter på å få de rette vilkår, og at friheten ikke vil føre til alles krig mot alle, den vil tvert imot bety virkeliggjørelsen av et sant menneskelig samfunn. Men anarkismen har alltid den enkelte for øye, den er i høyeste grad en individualitetens ideologi. Å fremme idéen med makt eller vold er en umulig, ja selvmotsigende tanke for Mortensson som for mange andre anarkister.
At så var tilfellet, kunne selvsagt ikke forhindre at radikalismen i det nye budskap fra Europa virket rystende på almenheten i norske byer og bygder dengang. Et foredrag Mortensson holdt i Skien i 1892, kan gi et inntrykk av hva folk måtte tåle å høre. Her slo han fast at Jesu samfunnslære var anarkisme og kommunisme - meningen er at vi også her på jorden skal få Gudsriket, det viste både bergprekenen og Fadervår. Det vanlige kristenfolket hadde aldri møtt Jesus, heller ikke seminarielærerne og prestene - de sistnevnte hadde bare vært på Universitetet, og der var han ikke. Heller ikke Luther hadde sett Jesus, derimot sto det at han hadde sett Fanden! Mortensson selv hadde gransket Jesu samtid og de jødiske samfunnsforhold, og var kommet til at Jesus hørte til det kommunistiske esséersamfunnet.
Fra 1888 kom FEDRAHEIMEN ut på Tynset. Mortensson bosatte seg nå på Einabu, en gård som faren hadde kjøpt, og som herefter skulle bli hans hjem. Her oppsto i disse årene et lite kraftfelt for anarkismen i Norge. Arne Garborg hadde nettopp giftet seg med Hulda og var flyttet opp til Kolbotn ved Savalen, som husmannsfolk under Ivar Mortenssons sommerresidens "Nordpolen". Deres liv og samvær i disse årene gir Garborgs Kolbotnbrev mange muntre bilder av. Snart kom også Rasmus Steinsvik til Tynset, først som Mortenssons assistent, derefter som eneredaktør. Steinsvik var en fremragende pressemann og skribent, dertil en ildsjel, og hørte til dem som Mortensson hadde overbevist med sitt anarkistiske evangelium. FEDRAHEIMEN ble nå stadig mer ytterliggående, slik det avspeilet seg i undertitelen: 1888 "Eit radikalt Maalblad", 1889 "Radikalt arbeiarbla", og i 1891 "Anarkistisk-kommunistisk Organ". Da flyttet redaksjonen til Skien, og samme år måtte bladet gå inn av mangel på abonnenter. Siste nummer ble trykket på rødt papir som en markering av 20-årsdagen for Pariskommunen 1871.
Da det lakket mot slutten med FEDRAHEIMEN, besluttet Mortensson å virke for saken gjennom det talte ord. Efter at han hadde vært på en reise til Tyskland i 1890, begynte han en rekke foredragsferder rundt om i landet. Han var blitt teologisk kandidat i årene efter at han tok artium, hadde til og med holdt en preken på landsmål i Folldal kirke i 1887. "Rikskapellanen" ble nå den almindelige betegnelse på den reisende teolog, og teksten i preknene hans var hovedsakelig anarkisme. I løpet av to-tre år holdt han omkring 200 foredrag, enkelte perioder ett hver dag. For en stor del gikk han til fots fra bygd til bygd, fra by til by, om vinteren på ski. Folk var nysgjerrige, mange syntes det var artig å høre så saftige prekener, gjerne med et sterkt humoristisk innslag, og det var ofte fullt hus. Men forargelsen var også utbredt, ikke minst blant religiøse som hadde vondt for å svelge slike påstander som at Jesus var anarkist, og det den fremste av alle. Det var ikke uvanlig at prestene advarte menigheten fra prekestolen mot falske profeter når rikskapellanen skulle tale.
Ved siden av foredragsvirksomheten oversatte Mortensson en del anarkistiske skrifter, særlig av Krapotkin, som forøvrig hadde kjennskap til virksomheten her oppe, og omtaler Mortensson som verdens nordligste anarkist. Krapotkin beklager imidlertid at han ikke har tilgang til det den norske anarkisten skriver - det eneste skandinaviske sprog han ikke forstår er oldnorsken til Mortensson!
I 1897 og 1898 gav rikskapellanen ut FRIDOM. Tidsskrift for sjølvhjelp og sjølvstyre, der han skrev nesten alt selv. I 1898 kom hans bok Fridomsvegen, en humoristisk preget fremstilling av hans anarkistiske syn i en slags eventyrstil. Blant annet driver han gjøn med flertallsstyret, som i virkeligheten er et flertallsvelde. Rundt omkring i boken har han strødd Ibsen-sitater til støtte for sine frihetstanker.
Et mer alvorlig skrift er Bondeskipnad i Norig i eldre tid, fra 1904, et sosiologisk arbeide. Her vil han vise at jorden i Norge opprinnelig var felleseie, akkurat som på andre steder hvor slike undersøkelser var foretatt. Med dette verket og Ein Frikar, 1905, kan man betrakte den perioden for avsluttet da anarkismens samfunnssyn blir forkynt som sentral idé av Mortensson. Han er blitt mer bevisst enn før at frihetsproblemet i første rekke er et individuelt anliggende og bare kan løses gjennom en indre handlingsakt av mystisk art, der hele personligheten tar del i erkjennelsesprosessen. Men det betyr ikke at han avsverger den anarkistiske idé. Så sent som i 1932, da han er 75 år gammel, omtaler han Krapotkin blant de menn han stadig setter høyest, og selv ser Mortensson ikke noe brudd i sin egen utvikling.
Det er av flere grunner nærliggende å minne om at nettopp på den tid da de anarkistiske frihetsidéene bryter på som sterkest, både i Norge og ellers i verden, årene omkring 1890, blir et verk til som på den mest inntrengende måte drøfter det menneskelige frihetsproblem, Rudolf Steiners Frihetens Filosofi, 1. utgave 1894.2 Her blir ikke minst de sosiale konsekvenser av den etiske individualisme tatt opp i det sentrale kapitel om Frihetens idé, spørsmålet om hvordan samfunnsliv blir mulig, hvis den enkelte skal leve ut sine egne moralske impulser. Steiner hadde forøvrig også kontakt med den skotsk-tyske anarkisten Mackay i 1890-årene, og uttrykker sympati for hans idéer. Så sent som i 1922 gir Steiner uttrykk for en tanke som denne: Staten vil ha funnet sin beste form når den gjør seg selv overflødig. - Ja, men hva så med regjeringsrådene og hoffrådene og de hemmelige hoffråder, hva vil de si til noe slikt ? 3
Tilbake til Mortensson. Noe av det eiendommeligste ved hans personlighet er de mange linjer eller temaer som går mer eller mindre parallelt gjennom hans liv. Midt i de heftige stridene han deltar i gjennom 70-, 80- og 90-årene, som målmann, venstrepolitiker og forkjemper for anarkismen, går det en stille, dyp understrøm gjennom hans tilværelse, en tone som ikke bringes til taushet av kamptummelen, og som setter synlig frukt i noen bøker fra disse årene. De første er et par samlinger med Gudelege Småtankar fra hans 20-21-årsalder, dernest På ymse Gjerdom. Songane åt Savalguten som kom ut i 1889, da han var 32 år, og i 1895, 38 år gammel, gav han ut Or Duldo. Draumkvæe. Ser man på det som ellers ble skrevet, er de bemerkelsesverdige - den dominerende litteratur var realistisk eller naturalistisk, og hadde hverdagsmennesker og samfunnsproblemer til emne. Især med Or Duldo - fra det dulgte, det skjulte - kom noe helt nytt inn i vår litteratur. Selve formen var ny, i alle fall her tillands, en egenartet prosalyrikk, med enkelte vers i bunden form innimellom. Enda mer originalt var innholdet. Det er en diktning med flere lag, forskjellige temaer slynger seg i hverandre, og det er slett ikke lett å rede ut av med tanken. Men ett hovedmotiv er menneskets søkende sjel, som efter å ha forvillet seg i livstummelen trinn for trinn når frem til større klarhet. Et stykke lyder:

"Stig fram du som tonar i duldo!
Lat ditt mål ljoe og din røyst bli høyrd!
Tagne fuglar og teie! Gjeve
gaum folk, på den som vil syngje.
Lye på hans song!"

Karakteristisk for en stor del av Mortenssons diktning, ikke minst dette verket, er hans forhold til tradisjonen. Han har levet slik med folkediktningen fra sin tidligste ungdom at den er blitt en del av ham selv - folkevisen danner selve klangbunnen i hans diktning, som folketonen i mange av Griegs komposisjoner. Og ikke bare folkeviser, men også eddadiktningen og Bibelen toner med. Her og der dukker det også opp et helt eller nesten uforandret stev, en strofe fra et eddakvad, et ord fra en av de gammeltestamentlige profetene eller noen linjer fra Salomos høysang.
Or Duldo fikk en svært forskjellig mottagelse. Noen opplevet den som forsinket romantikk, andre fant at den bar bud om fornyelse. Garborg var blant dem som gav den en rosende omtale. Men den som ble mest betatt var kanskje Obstfelder. Han hadde alltid denne boken i lommen - han måtte ha den med seg over alt. "Jeg leser disse underlige diktene hver kveld når jeg har lagt meg", sa han, "slik som jeg leser Davids salmer".
En bok i samme genre er Runir som utkom i 1908. Også her skildres en indre vei. Runemesteren som bor på Himmelberget lærer bokens jeg runene, de hemmelige tegn som inneholder visdommen om veien: Menneskeånden er evig. Fra "Draumelandom" kommer han til verden. Selv er han et fattig menneske. Ingen ting har han i seg selv. "Einast fordi eg mykje fær, kan eg hava noko å gjeva". Og livsveien hans er ikke bare noe personlig-subjektivt, det er "ein folkeveg frå gamalt attende og frametter til den tid som fåe enno kjenner". Derfor er de dype sannheter i eddadiktningen også sannheten om hans eget liv. Og døden er livets hemmelighet: "Livsens meining hev eg lært: Rett å njote livet. Å njote livet er å elske det. Å elske livet er å leve det. Å leve det er å gjeve sitt liv".
I Runir er også lagt ned tanker om samfunnet. Søstrene Frihet og Likhet leter efter en hersker, den rette samfunnstanken - de to kommer lett i strid med hverandre. Kampen varer til den tredje søsteren, Brorskap, kommer og blir herre over de andre to. Brorskapstanken er den høyeste kraft i samfunnet. Bak den står Kristus, den rette kongen. I siste del av boken rister runemesteren seiersruner. Kongen nærmer seg. På Stiklestad var det ikke rette kongen som døde og seiret. Men en gang skal Norges folk kjenne sin rette konge.

(Forts.)

1 Idéen om "Det tredje rike" finner vi således igjen hos tenkere som Schelling og Hegel, og den er et sentralt motiv i Ibsens Kejser og Galilæer.

2 De første eksemplarer av Frihetens Filosofi forelå allerede mot slutten av året 1893, men når det henvises til 1. utgaven, både av Steiner selv og andre, forutsettes det alltid at utgivelsesåret er 1894. Dette vil derfor være det naturlige utgangspunkt for markeringen av 100-året for bokens utgivelse.

3 Det såkalte Ungdomskurset, 12. foredrag. Boken er under utgivelse på Antropos Forlag i oversettelse av Arne Krohn Nilsen. (GA 217).






TIL TOPPEN AV SIDEN