*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

IVAR MORTENSSON-EGNUND

Et liv og virke i idéens tjeneste. II

Av Terje Christensen

Som nevnt i forrige artikkel hadde Ivar Mortensson i 1893 overtatt farsgården Einabu. Den ligger ved elven Einunda i Folldalen, og senere tok han selv navnet Einund eller Egnund. Året efter at han overtok gården, ble det slutt på frikarslivet for den nå 37 år gamle Mortensson. Savalguten - et av hans mange navn - hadde gitt uttrykk for at han ikke likte byjentene - de hadde ikke bondejentenes friskhet og naturlighet. Men lagnaden tok ikke hensyn til dette: I 1894 giftet han seg med Karen Nilsen som han hadde truffet i Bergen. Selv forteller Mortensson på sin egen underfundige måte om hvordan dette gikk til, i boken Svall fra 1898, som for en stor del er selvbiografisk:
Det traff seg engang slik at han skrev til en byjente han hadde truffet. Han mente det kunne være bra for slike "armodskrek" å få høre et vettugt ord. Men siden kom han til å tenke på at dette kanskje kunne bli misforstått, at hun la mer i det enn meningen var. Han avgårde for å rede opp i dette. Men da viste det seg at Menneskja spår, men prestane rår. Det var gått så ille at en prest hadde fått snusen i denne brevskrivningen og foretatt lysing i kirken mens hele menigheten hørte på. Mortensson dro like til presten og klaget sin nød. Men nå viste det seg at også denne mann var i en lei knipe. Han var bare kapellan for presten, og fikk presten se at han hadde rotet og strøket ut noe i protokollen, ville han bli rasende og jage "kåpelåna" på timen. Det greieste ville være om han giftet seg med jenten, så ble det ikke noe mer kluss. Og slik ble det. Ved et rent slumpetreff hadde alle attestene som trengtes kommet med i Mortenssons lommebok, og i løpet av to?tre dager var alt ordnet. Men, forteller Mortensson videre, "Du må tru eg vart undren ein morgon eg vakna og såg dette menneskje attmed meg".
Men innen året var omme, tvilte ikke Mortensson lenger, da gikk det opp for ham han virkelig var gift mann, for da kom han Magne Ivarson. Skildringene av dette første barnet er også kostelige. Faren er en ivrig oppdrager, især må han passe på "i målvegen", så gutten ikke tar efter morens bysprog. Han appellerer til gutten før han kan snakke rent: "Me tvo skal halde ihop og vera norske all tida. Vil du ikkje det?·-·Jau, svara Magne Ivarson".
I sin begavede og sjarmerende kone fikk Ivar Mortensson en trofast støtte gjennom livet. Enda Karen var fra byen og uvant med landsens stell, ble det efter hvert henne som tok hånd om gårdsbruket - Ivar ville nok gjerne være bonde, men han var ikke så praktisk som han selv trodde. For ham gikk dessuten diktergjerningen foran alt annet - om det så gjaldt å berge høyavlingen for truende uvær, kastet han riven når inspirasjonen kom over ham og styrtet inn til skrivebordet. Det viste seg snart at alt gikk best når Mortensson fordypet seg i sine studier og sin skrivning, og dette var han i grunnen vel fornøyd med. Karen styrte også med økonomien så godt hun kunne - den var av og til nokså skral - og prøvde å finne utveier så han Ivar ikke skulle bli altfor tynget av næringssorger og hindret i sitt virke. Det kunne til tider bli mye å bære med en mann som levet så sterkt i sin egen verden. Barna krevet også sitt, efter hvert ble det tre av dem, og den yngste var svakelig fra fødselen av.
Fellesskapet mellom dem bar likevel gjennom vanskelighetene. Begge var dessuten utstyrt med en god porsjon optimisme og humør, og i hjemmet hersket varme og hjertelighet. Gjestfriheten på gården var enestående, begge var glad i å møte mennesker, og Karen Mortensson var den store inspirator - det ble fest med henne i kretsen. Med sin vakre sopran sang hun især folkeviser, og var Ivar opplagt, fulgte han opp med felespill. Stor var den venneskare som nød gjestfrihet her i årenes løp: Arne og Hulda Garborg, Rasmus og Marta Steinsvik, Hans E. Kinck, Moltke Moe, den kjente danske maleren Joachim Skovgaard og hans familie, Otto og Tilla Valstad, Harriet Backer og Kitty Kielland, David Monrad Johansen, Thorvald Erichsen - den sistnevnte har forøvrig også efterlatt seg dekorasjoner der oppe. For disse og mange andre av tidens betydelige menn og kvinner var Einabu et møtested, et helt lite kultursentrum langt nord i skogen.
Om Einabu ikke nettopp lå aller mest lettvint til, særlig når en tar i betraktning den tids kommunikasjoner, grodde familien likevel ikke helt fast. Det ble i årenes løp flere utenlandsreiser med til dels lange opphold i Danmark, Tyskland, Sveits og Italia. På en tur i 1890-årene tilbakela de lange strekninger til fots, med to småbarn - det minste ble trillet i barnevogn, mens storebror trasket ved siden av. - Fra et besøk i 1921 på Rudolf Steiners høyskole i Dornach forteller Ivar Mortensson i et brev. Der hadde han truffet folk fra syv land i Europa.
Men Rudolf Steiner hadde Mortensson godt kjennskap til lenge før dette. I virkeligheten var han blant de første som sluttet seg til den antroposofiske bevegelse her i landet, som forøvrig ikke dukket opp helt uten forberedelse. Allerede i slutten av 1800-tallet ble madame Blavatskys lære kjent i enkelte kretser, særlig gjennom norsk Teosofisk Samfunn som ble grunnlagt i 1893. Mortensson har utvilsomt fulgt med i det som her rørte seg. At vennen Garborg hadde kjennskap til teosofi allerede på den tid, vet man, og en annen av Mortenssons nærmeste venner, Marta Steinsvik, sluttet seg noen år senere til teosofien, likeså Einar Lunde på Lillehammer. I 1907 var den teosofiske leder Annie Besant i Kristiania og holdt foredrag, og året efter var Rudolf Steiner der og talte om Johannesevangeliet fra teosofisk synspunkt. Hvis ikke Mortensson hørte disse foredragene, har han i alle fall lest referatene. Også de følgende år, 1909 og 1910, kom Steiner hit opp på foredragsreise, likeså i 1912 og 1913.
··Ivar Mortensson kom likevel ikke til å gå inn i Teosofisk Samfunn. Selv om den gamle visdomslæren i mangt bekreftet hans egne åndelige erfaringer, sto han fremmed overfor Adyar-samfunnets orientalske preg. Det han fremfor alt måtte ta avstand fra var denne retningens manglende innsikt i Kristusvesenet og Golgata-hendelsens sentrale betydning for menneskeheten. Først efter at Rudolf Steiner og hans tilhengere hadde brutt ut av den organisasjonsmessige sammenheng med Adyar og grunnlagt Antroposofisk Selskap 1912-13, sluttet Ivar Mortensson seg til som medlem, idet han sammen med Karen gikk inn i Vidargruppen.
I 1915, da VIDAR startet som det første tidsskriftet for antroposofi, åpnet nr. 1 med en artikkel av Mortensson. Den handlet naturlig nok om Vidar,
"den rette storkjempa som skal gjeva ulven i våre dagar, materialismen, banestøyten". Det følgende år, 1916, finner vi hele tre bidrag fra Mortensson: diktet Min gode engel, hans egen oppsetning av Draumkvedet, med 107 vers, og artikkelen
I andre heimen om Olav Åstesons reise slik den skildres i kvadet. Den siste er foruten på nynorsk også oversatt til den tids riksmål "for svenske og danske læsere"! Også senere ydet han bidrag til tidsskriftet. Ellers holdt han fortsatt foredrag om forskjellige emner som opptok ham, bl.a. under det pedagogiske sommerstevnet for Rudolf Steiners oppdragelseskunst på Vonheim folkehøyskole i Follebu, hvor Christopher Bruun hadde virket i mange år. Det tre uker lange stevnet fant sted i 1930 under medvirkning av bl.a. Conrad Englert og Siggen Roll, senere G. Wikberg, dessuten var det kurser i eurytmi, maling og sprogforming. Mortensson var da 73 år. Hans fremføring av Draumkvedet, som han foredro med mektig stemme og med begeistringen strålende ut av de blå øynene - stort sett det eneste man kunne se av ansiktet gjennom et mektig hvitt profetskjegg - skal ha vært en uforglemmelig opplevelse. Mortenssons deklamasjon var også en av attraksjonene for eurytmister og andre fra Dornach som kom hit opp.
Her kan det være på sin plass å kaste noen streiflys over Ivar Mortenssons åndsform og livsorientering. Allerede i et brev til Garborg fra 1888, midt i anarkiststriden, finner vi et klart vidnesbyrd om hans kontakt med den skjulte åndssiden i menne
sket: "Livssynet mitt hev vore det, at det er tvo Verder (Heimar), den verkelege, som eg har i meg sjølv, og den illusjonelle i Live umkring meg, som med sitt underlege Menneskjeliv berre tyktes meg vera eit Dokketeater, der mange spelar so godt, at dei verkeleg sjølve trur at dei er naturlege.
(Mitt private Liv liver eg religiøst, det vil segja i Tru paa Framtia.)" Det han kaller den virkelige verden, den han bærer i sitt indre, får større og større makt i ham efter som årene går.
Mot slutten av sitt liv, i 1932, minnes Mortensson i et brev til Alf Larsen hvordan kritikerne stillet seg uforstående til dikterverket Or Duldo: "Ingen fata at det galdt å finne vegen til at sjølven (ego'en) vaknar og høgre heimar tek til å opne seg." Det er mystikerens vei til det sanne jeg og en indre åpenbaring han ville peke på - her går understrømmen, vi kan gjerne si det esoteriske draget gjennom hans liv og diktning. Klaus Langen, Ivar Mortenssons biograf, sier det slik i sin magistergradavhandling fra 1951*: Vyrdnaden for "sjølven" i seg, er djupaste grunnlaget både til anarkisten og mystikaren Mortensson.
Her ligger grunnen til det enhetlige hos Mortensson, den ubrutte kontinuitet gjennom hans ungdom, manndom og alderdom, og til at han kunne berge et åndsbårent livssyn og menneskesyn gjennom de siste tiårene av 1800-tallet, da så mange andre av våre store ble overmannet av den naturalistiske livsbetraktning og havnet i vantro og skeptisisme.
Med dette grunnlaget ble ikke antroposofien noe fremmed, den føltes som gjenkjennelse og ble en bevisstgjøring og en videreføring av det som lå dypt i hans eget indre. I et intervju i anledning av 75-årsdagen kunne han derfor på spørsmålet om når han ble antroposof, svare med sannhet at det var han aldri blitt - han hadde vært det all sin dag, lenge før han kjente ordet, slik opplevet han det. "Jeg har samme syn og innstilling som i min ungdom - jeg er bare for hver dag blitt mere styrket i livssynet, jeg synes stadig å finne mere sammenheng med det større, med Kosmos, med de åndelige krefter". Så befestet var han i sitt eget, og så stor ballast i sitt tanke- og følelsesliv bragte han med seg da han i moden alder møtte Rudolf Steiners åndsvidenskap at den ikke overveldet ham, ikke bragte ham ut av balanse. Av alle de store personlighetene han så opp til, satte han Rudolf Steiner høyest, men han var fullt oppmerksom på den faren som her kunne være tilstede: Den å gjøre åndslæreren til autoritet og halvgud.
Men for å få med noen viktige tråder i veven, må vi igjen gå litt tilbake i tiden. I 1907 kom det en ny lærer til Folldal, og han flyttet inn hos Ivar og Karen Mortensson. Mannen het Olav Aukrust og var nettopp ferdig med lærerskolen. Det har vært et ganske spesielt møte mellom det 24-årige skaldeemne og 50-åringen Mortensson. Aukrust ble boende der hele vinteren, og samværet med Mortensson og det vennskapet som nå ble grunnlagt, fikk stor verdi for begge, men ble på en særlig måte betydningsfullt for Aukrust. Mortensson ble en vekker, en veibereder og en læremester for ham - det gjelder både synet på diktningen, på Kristus, det nasjonale og ikke minst gjelder det forholdet til mystikken. Her var Ivar Mortensson Olav Aukrusts umiddelbare forløper.
Som tidligere nevnt hadde Mortensson oppnådd å bli teologisk kandidat, men at han skulle ta seg lenger frem på den vei hadde neppe noen ventet. Det vakte derfor ikke liten oppsikt da anarkisten, dikteren og mystikeren Ivar Mortensson i 1909, 52 år gammel, lot seg vie til prest og fikk kall. Den direkte foranledning kjenner vi ikke, men det er helt klart at Mortensson hverken har følt dette skrittet som inkonsekvent eller som et svik mot sin overbevisning. Han hadde all sin tid vært dypt rotfestet i religionen, den religiøse opplevelse var selve kildespringet for hans liv og virke, og når han i ungdommens kampår hadde stått på samme side som fritenkerne, var det fordi han fant mer av ekte kristendom i deres sannhets- og frihetskrav enn blant den offisielle kristendoms representanter. Heller ikke anarkismen hadde han noensinne sett som en motsetning til kristendommen, tvert om, han førte denne sosiale impuls direkte tilbake til Jesus og disippelkretsen. Men frihetsidéen er modnet hos Mortensson i mellomtiden, den er mer og mer blitt et personlig, åndelig problem, og den anarkistiske samfunnsvisjon har rykket lenger ut i fremtiden.
Imidlertid hadde jo Mortensson alltid ønsket å være forkynner, og det fikk han nå den best tenkelige anledning til, først som sogneprest i Fyresdal, derefter som ungdomsprest - stiftskapellan -i Kristiania, og endelig som sogneprest i Løten, hvor han søkte avskjed i 1919. Heller ikke som prest la han skjul på sin livsoppfatning og sine meninger. Tvert imot virket han i sin geistlige praksis så mye som mulig for antroposofiske tanker. Han må vel være den første (og den siste?) som har forkynt Rudolf Steiners åndsvidenskap fra prekestolen i en norsk kirke. Saktens gikk vel mye av det over hodet på de fleste, og blant dem som oppfattet noe av hans mer kjetterske lærdommer, vakte det vel helst forargelse.
Det faktum at Mortensson fikk fortsette sin forkynnergjerning uhindret, kan gi grunn til noen refleksjoner: Har det tross alt vært mer romslighet og toleranse i vår kirke dengang enn idag? Eller er årsaken heller den at det var vanskelig for de "rettroende" å påvise noe ubibelsk i hans lære? Karen nevner dette i et brev til Hulda Garborg: Det er brutt ut krig mellom "bedehusfolki" og presten - de beskylder ham for ikke å være "rett i trui". Men sogneprest Mortensson lar seg ikke rokke: "De kann sende klage til bispen, de kan setje meg av, men inkje negte meg å halde fram det, eg meiner er bibelens sanne ord". Å sette konflikten helt på spissen blir likevel ikke aktuelt, og Mortensson slår fast: "Tidi mi skal eg stande ut, eg hev eit sanningsord å seie og det skal seiast uta avslag".
I Løten, hvor han var sogneprest 1916-1919, holdt han en minneverdig avskjedspreken, senere utgitt under titelen Siste ordet åt Hedmarkingen. Her fremholder han at han hadde villet tale Guds visdom eller teosofi - vi minner om hva Mortensson la i dette ordet - den byr seg nå frem for kirken på nytt, men det er få som orker å følge med. Materialismen er en bøyg som har stor makt i disse Hedmarksbygdene, og den får sin beste næring av alkoholen og gullet. Avholdenhet fra alkohol et par mannsaldre mener han kunne gi håp om et rikere åndsliv også på Løten!
Mens han var prest, fikk Mortensson utgitt lite, men alt året efter at han tok avskjed kom dramaet Valund, altså i 1920. Men han hadde skrevet hele fire skuespill tidligere, Varg i Veum som ble trykt i 1901, og derefter Hugleik, Skogtroll og Trollham. Skogtroll er det eneste som har et visst preg av naturalisme og en handling lagt til nåtiden. Det er bygget over en sterk opplevelse i Mortenssons liv, da han i en økonomisk knipe solgte skogen til uthugst, slik at den ble helt snauet. Det tok mange år før han helt kom over det, og han følte stadig at skogåndene hadde rømt og aldri ville vende tilbake. I skuespillet brytes den naturalistiske og psykologiske rammen mot slutten, og vi får en anelse om åndskrefter som ligger bak både natur og menneskeliv.
De fire andre dramaene er en slags mysteriespill. Her er ikke menneskeskildring det sentrale, men fremstillingen av åndsstrømninger og åndskrefter, representert av naturvetter og guder fra den norrøne mytologi. Såvidt jeg vet er bare Varg i Veum blitt oppført, første gang under den såkalte Håballsvaka på Lillehammer i 1908. Her ble hovedrollene spilt av Ivar Mortensson selv og Karen Mortensson, Inga Stormoen f. Bjørnson, Einar Lunde og hans bror, skuespilleren David Lunde. Denne forestillingen ble en suksess, bl.a. var Gunnar Heiberg meget rosende i sin omtale. I 1915 ble stykket oppført på Det norske Teatret, men denne gang var kritikken ikke så enstemmig positiv.
Den ovenfor nevnte Håballsvaka fortjener nærmere omtale. Familien Mortensson bodde noen år i Lillehammer, og under dette oppholdet fremsatte Mortensson en storslagen plan: Lillehammer, med Maihaugen som midtpunkt, skulle gjøres til et nasjonalt sentrum for hele landet noen dager hvert år i håballen - tiden mellom våronn og høyonn. Han ville arrangere et stevne de dagene under navnet Håballsvaka, med historiske opptog som skulle levendegjøre forskjellige hendelser og tider i nasjonens liv. Mytologi og eventyr hørte også med. Formiddagene var avsatt til foredrag av våre fremste videnskapsmenn, om kveldene skulle det være skuespill, folkevisedans og kappleik på fele og andre instrumenter. I 1908 ble også dette storslagne prosjektet gjennomført, noenlunde efter planen, med stor tilstrømning fra distriktet og langveisfra. Hulda Garborg ledet folkedansen, musikere spilte slåtter på eldgamle instrumenter, og alt, ikke minst skuespillet Varg i Veum, fikk en begeistret mottagelse.
På sine gamle dager arbeidet Mortensson - Egnundgubben som han nå gjerne kalte seg - intenst fordypet med å oversette Bibelen til nynorsk, først og fremst profetene. Han la stor vekt på at ikke mer enn høyst nødvendig gikk tapt av rytmen og kraften i det hebraiske. Dette var viktigere for ham enn det i alle deler filologisk korrekte. Ellers arbeidet han videre med Eddaen, som han siden han første gang utgav kvadene i 1905 og 1908 hadde vunnet frem til et klarere syn på gjennom antroposofien. Hans Eddakvæde kom ut i en stor praktutgave med nye kommentarer i 1928. I 1920 gav han ut Nyklar, der han gjør rede for okkult visdom, særlig i Bibelen.
Draumkvedet hadde han beskjeftiget seg med siden sin tidligste ungdom. I 1926 gav han ut Gjallabrui og i 1927 Grunnsteinen, som begge har Draumkvedet til emne. I den første har Mortensson diktet om draumkvedeskaldens liv og skjebne, den andre er selve Draumkvedet, "grunnsteinen" i vår litteratur slik Mortensson ser det - her i ny form og med mange flere vers enn i tidligere utgaver. Endelig utgav Mortensson Gullharpa vår i 1931, et norsk folkeepos efter mønster av Kalevala. Det var trykket i en første skikkelse i 1904 under navnet Solmøyi, men kom nå i sterkt utvidet og omarbeidet form.
Dikteren Ivar Mortensson var det stillet de største forhåpninger til innenfor nynorskfylkingen. I et redaksjonelt stykke i DEN 17DE MAI, efterfølgeren til FEDRAHEIMEN, kunne man under overskriften Bokavlen 1902 lese følgende vurdering av ham: "Han er den kunskapsrikaste av alle forfattarane våre, og den mest sermerkte. Han er óg den som hev dei største og rikaste diktarsyner. Kor um alting er, so er Ivar Mortensson den me både kan venta mest av, og dertil dei største og herlegaste ting"
Dette var i 1902. Men de store forventningene ble ikke innfridd - hans diktning møtte gjennomgående lite anerkjennelse. For en stor del skyldes det vel at den ofte beveget seg langt utenfor de dominerende litterære retninger, samtidig som den i form og innhold suverent trosset tidsstrømmen. Han som i så mange av sine ungdomsår var knyttet til avisarbeide, sto fjernt fra det vi idag gjerne forbinder med journalistikk og dens sans for det kjekke og kjappe. Det dagsaktuelle opptok ham lite. I så henseende var han en antijournalist. Han la seg, for å tale med Aukrust, tett og godt inn til sitt emne og gav seg selv helt i et årelangt, ja tildels et livslangt samliv med idéer og dikteriske prosjekter. I skuffelsen over manglende forståelse i sin samtid trøstet han seg med at det som var av verdi, nok ville slå igjennom engang, selv om det ble lenge efter hans tid - om en av sine bøker sa han at den var god nok til å vente i hundre år!
Foreløbig er det ikke mye som tyder på at gjenoppdagelsen av Mortenssons diktning er nær forestående. De aller fleste moderne lesere med bakgrunn i naturalistisk, psykologisk og sosialrealistisk litteratur vil vel helst oppleve emnene som fjerntliggende og uvirkelige. Til dette kommer at Mortenssons nynorsk langt fra er av letteste slag, og den rettskrivningen han mange steder benytter, er heller ikke akkurat leservennlig. Men har hans bøker både da de utkom og i eftertiden hatt en høyst begrenset leserkrets, og var litteraturkritikerne ofte mindre velvillige, er det påfallende - og vi tør si løfterikt - hvordan en del diktere og andre skapende kunstnere er blitt sterkt berørt av Mortenssons ting. Obstfelders begeistring for Or Duldo er tidligere nevnt, og dramaet Valund fikk en omtale av Olav Aukrust som vidner om at han verdsatte det høyt. Han foreslår at Nationaltheatret setter det opp og samler sine beste krefter "um eit spelstykke med høgt åndeleg innhald, og som i det nasjonale freistar å lodde dei djupaste djupner".
Flere av våre tonekunstnere har latt seg inspirere av Ivar Mortenssons verker. Til Østerdalsmarsjen har Johan Halvorsen bearbeidet en melodi som visstnok er Mortenssons egen, dessuten har Agathe Backer-Grøndahl komponert musikk til den. To samlinger med ialt 20 Mortensson-sanger foruten et par enkelte dikt er tonesatt av Christian Sinding, og til diktet Vantru, tvil og tunge tankar har Sigurd Islandsmoen satt musikk.
Oversettelsen eller rettere gjendiktningen av Edda er en kulturbedrift av rang - æren for å ha gjort disse oldkvad levende igjen tilkommer fremfor noen annen Ivar Mortensson. At det er liv i dem nå, kan enhver bevidne som har opplevet en Steinerskoleklasse med saft og kraft fremføre et av dem, f.eks. Trymskvida:

"Vreid var Vingtor, då han vakna,
og hamaren sin
han munde sakne!"

Også disse gjenfødte dikt har gitt resonans i musikeres sinn. Til partier av Skirnesmål og Svipdagsmål har Sparre Olsen komponert musikk for sang og piano. Men den betydeligste musikk som er skapt over noe Eddakvad er vel David Monrad Johansens Voluspå, en mektig komposisjon for solostemmer, kor og orkester. Den har vært fremført en rekke ganger både i inn- og utland, bl.a. i Carnegie Hall i New York under ledelse av Leopold Stokowsky. Monrad Johansen uttalte selv at Mortensson oversettelse setter fantasien i bevegelse, den virker fruktbargjørende, i motsetning til de filologisk korrekte men tørre oversettelser - slike ville aldri ha inspirert ham til noen komposisjon.
De mer teoretiske sider av Mortenssons produksjon, især mange av hans teorier, har ikke alltid funnet nåde hos videnskapens representanter. Og vennen Moltke Moe mente at det var dikter han var, ikke forsker. Men nettopp derfor har han kan hende i mange ting sett videre og klarere enn fagmennene. Rikard Berge uttrykker det slik: " Allvisst eig han ei blanding av granskarinstinkt og diktarflog som mangein klinksteinsmurar i vitskapen ovunner honom."
Vekke til liv, det var hva Ivar Mortensson ville gjennom sitt mangfoldige virke. Han gjorde det ved å søke dypt i menneskesinnet, der Draumkvedet toner "frå duldo", og bak historiens blåner, i mytens billedverden. "Kvat eg helst vilde vera? Ei levande bru, som batt ihop forntid og framtid", sier han selv. Han søkte innover til Norges skjulte historie, slik som Ingeborg Møller, Olav Stokland og noen få andre også har gjort, hver på sin måte.
Ivar Mortensson-Egnunds 77. leveår ble hans siste. I arbeidsstuen som han hadde fått bygget seg på eggen ovenfor gården, der det var arbeidsro å få og der han var virksom til det siste, nedla han den 16. februar 1934 sitt jordiske verktøy. På døren hang seddelen med budskapet om at han snart kom igjen.

* Klaus Langen: Ivar Mortensson-Egnund. Anarkist og mystikar.
Magistergradsavhandling i litteraturhistorie våren 1951.







TIL TOPPEN AV SIDEN