*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

IVAR MORTENSSONS DRAUMKVEDE-VERK

Av Terje Christensen

Eg hev vori meg upp med sky
og nedatt på svarte dikje.
Eg hev set åt heite Helvite
og glutta åt Himmerikje.

Av all vår gamle diktning fra kristen tid kan vel ikke noe stilles ved siden av Draumkvedet - med sine poetiske bilder, sin dramatiske kraft og sitt malmfulle sprog makter det å gripe sterkt den dag idag. Og ikke bare i norsk sammenheng, men innenfor all europeisk visjonsdiktning, med røtter helt tilbake i førkristen tid, blir det av kjennere tildelt en høy rang. Moltke Moe plasserer Draumkvedet i en klasse for seg sammen med det irske Tundals syn og Dantes Divina Commedia - bare disse tre hadde efter hans vurdering nådd det høyeste. Og da er ennå ikke melodiene til diktet tatt med - de eiendommelige og sterke, dypt religiøse folketonene som så umiddelbart fører inn i de opplevelser diktet forteller om.
Intet under at forskere fra forskjellige grener av humanistisk videnskap har interessert seg sterkt for Draumkvedet. Ikke minst har man diskutert hvor gammelt diktet kunne være. Landstad og andre av våre første folkeminnegranskere var tilbøyelige til å regne med svært høy elde, og en mulig sammenheng med Ansgar på 800-tallet og Olav den hellige på 1000-tallet ble antydet. Nyere forskning mener derimot at diktet er blitt til langt senere, tidligst på 1200-tallet, trolig helst i det følgende århundre, men det har også vært argumentert seriøst for å plassere det i 1700-årene. Dateringsforsøkene spriker altså med hele 4-500 år, en margin som endog er uvanlig innenfor arkeologien, selv når det gjelder så gamle funn som fra bronsealderen.
Såvidt usikre resultater skulle man tro måtte mane til beskjedenhet og til en viss romslighet overfor forsøk på tidsbestemmelse, selv fra ikke-autorisert hold. Men når det gjelder Mortensson, som ut fra en rekke grunner han gjør nøye rede for mener at kvadet er blitt til på 1100-tallet, er han blitt nokså suverent avfeiet - hans teorier er i alle fall ikke noe å ta alvorlig. Her skal straks understrekes at det ikke er vår hensikt å argumentere for Mortenssons syn i dette stykke, enda mindre å gå god for hans forslag til en enda mer presis datering, årene mellom 1146 og 1149. Hva vi vil peke på er bare at det blant de dateringer som gjør krav på videnskapelighet, nødvendigvis må være noen som befinner seg flere århundrer fra den korrekte.
Mortensson beskjeftiget seg med dette diktet hele livet igjennom. I boken "Svall" fra 1898 forteller han om en reise han gjorde til et stevne i Elverum hvor han skulle høre sangeren Thorvald Lammers: "Eg laut tenkje eit tjuge år attende då eg kanskje var den einaste i lande som song på dette draumkvæe, men bare som ei still mulling for meg sjølv til mi eiga opbyggning, som korkje mann eller møy kunne fata meir." Da var han omkring tyve år, og femti år efter, i 1926 og 1927, ved 70 års alder, gav han ut Gjallarbrui og Grunnsteinen, som begge har Draumkvedet til emne. I disse bøkene gir han uttrykk for det synet han efter hvert var kommet frem til: Dikteren måtte være en norsk munk fra 1100-tallet, innviet i et mysteriesamfunn. Det er denne draumkvedeskaldens liv og skjebneMortensson har diktet om i Gjallarbrui.
Selve Draumkvedet anser han som "grunnsteinen" i vår litteratur. Nå gir han det ut i ny skikkelse. Diktet har hatt mange flere vers i sin opprinnelige skikkelse enn det Landstad og andre fikk berget - det er å betrakte som en ruin. Men likesom sammenstyrtede kirker utover landet er blitt benyttet som byggemateriale til mangt et formål, slik at man kan finne kvaderstener fra denslags byggverk i låvebroer og fjøsmurer på bondegårdene, slik finnes det også brokker av det gamle Draumkvedet, spredt omkring i nyere viser og stev, hevder Mortensson. Disse brokkene har han forsøkt å samle, og på den måten fått et langt større dikt enn tidligere utgivere, 119 vers.
Men alt dette som hadde vært brukt "av seinare forteljarar eller umsetjarar, visediktarar, kvedarar og stevsyngjarar", disse lånte bygningsdeler eller "fjukande draumkvedefjører" som Mortensson kalte dem - hvor skulle de plasseres? Det gjaldt å finne en grunnplan, et ordnende prinsipp, et problem ikke helt ulikt det som oppsto under gjenreisningen av Nidarosdomen. Her var det Macody Lund som mente å ha funnet løsningen i visse matematiske formler som lå til grunn for proporsjonene i oldtidens templer og for middelalderens katedraler, bevart som hemmelig kunnskap og ført videre av bygningslaugenes mestere.1 Ivar Mortensson fant en viktig nøkkel til sin ordning og gjenoppbygging av Draumkvedet i det synspunkt at Olav Åstesons ferd i "andre heimen" gikk gjennom månens og dyrekretsens sfærer, noe som var i full overensstemmelse med uttalelser av Rudolf Steiner.
Annen rettledning fant han i enkelte av de bevarte vers. "Eg hev vori meg upp med sky og nedatt på svarte dikje" forteller at Olav først fór over Gjallarbrui, "for ho heng so hågt i vinde". "Svarte dikje" eller "havet svarte" er det "som han sjølv kallar Helvite, sameleis som det er gjort i visjonane frå gamalt attende". Også slike visjoner fra andre kanter av Europa har Mortensson tatt til hjelp for å ordne rekkefølgen og finne ut hva som er falt ut. Den italienske munken Alberiks syn fra ca. 1130 har han f.eks. lagt til grunn for følgende stasjoner: "Helvete (tornemoen), draken (lindormen), dei serskilde straffestadene (serleg straff for kvar sjæl), blomesletta og det indre Paradis (Vinningskyrkja)."
Et omfattende prinsipp for oppbyggingen ser Mortensson videre i de "vegjer" drømmeren går, og dyrene han møter på sin vei: "Når "dyreringen" er nemnt, so må det vera namn på det same som me endå kallar so, dyreringen på himmelen, solvegen, solbrauti, gjenom 12 stjernebilete (fylgji, flokkar). (…) Fylgjer me denne rettleidingi fell ordningi av bolkane av seg sjølv, dei svarar til dei "dyreheimar" som månen skrid gjenom frå Taurus (stuten) til Sagittarius (skyttaren)."
Det første drømmeren opplever efter å ha gått gjennom "den kalde døri, hurdi", - dødens port - er at han føler seg naken og frossen som om han satt på en øde hei. Derfra ser han gudsmoren Maria oppe i himlene som vinker til ham. Men nær seg ser og hører han en bikkje eller bikkjene: "På stjernekartet finn ein snart desse "bikkjune", den vesle hunden Prokyon og den store hunden Sirius, ein av dei bjartaste, kvitaste stjernur på heile himmelen." Disse hundene står på hver sin side av Gjallarbrui, himmelbroen. "Denne himmelbrui", sier Mortensson, "som gjeng upp millom dei tvo hundane kjenner no alle, mjølkevegen, vintergata, vetterbrauti eller rettare vettebrauti, d.e. beint fram sjælevegen."
De andre dyrene han møter på Gjallar-brui, er tyren, og "ormen som høgg er den store ormen djupt nede, Ketus (Kvalfisken) og ei lang rekkje med stjernur som heiter Eridanus. Og der i djupet er det myrke og kalde helvite, "Ormesalen" som var målet for fyrste utreisa hans".
Hvordan han kommer opp igjen, er ikke nevnt, men "dette skynar me, at han kan ikkje fara beinast frå Helvete til Himmerike, anna han må attende, vonleg heilt til brui". Han må dra ut på nytt "og leva upp att dei same trengslur som ein ofte må lide når sjæli skal skiljast frå likhamen og kunne svive sine eigne vegjer. Jamvel den finare hamen, skarlakskåpa, fær flengjur".
Denne gang når han så høyt på Gjallarbrui at han følger månens vei fra Tyren over Melkeveien til Tvillingene, "smådrengjine" i diktet, "som steller vel med honom, lækjer såri etter reisa frå jordi og let han få kvile ut. So når han fram til den andre staden på månevegen, stjernefylgjet Cancer eller krabben, der lindarormen (stjernefylgjet Hydra) sting seg upp og tykkjest i helane hange"".
Reisen går så gjennom de syv stedene i Helheim, der han møter de groveste synderne først, derefter de mindre. Endelig når han frem til Paradis - han har da gått gjennom dyrekretsen til stjernebildet Løven. Alle sjeler der har fugleham, slik han også selv får.
Den høyere del av Paradis er Vinningskyrkja - det er tegnet Jomfruen han er kommet til. Her finner han "den sæle Gud(s)mor, Maria møy, den lysande himmelbruri, som gjev gåvur og råder til den store flokken som samlast i pilegrims-kyrkja og kanskje må få sin lagnad sett til ei ny pilegrims-ferd på jordi (nye skor) dersom dei ikkje stend for domen, der Kristus og Grutte Gråskjegg kjem fram på kvar sin kant og Mikael erkeengel prøver kvar ei sjæl."
Mikael som "vog i skålevekt" - stedet må være dyrekretstegnet Libra, vekten. Og Brokk-svaline må være like ved, "himmel-berget der domen blir halden og sælprisingane forkynte." Men ennå må drømmeren følge måneveien et stykke, nemlig til neste stjerne-bilde: "So var eg uppå den berge-topp, som skorpejonen mun fara". Og Mortensson konkluderer: "Då hev han fari månereisa gjenom 6 stjernefylgje i dyreringen (tvillingane, krabben, løva, jomfruga, vekti, skorpionen). Og ettersom månen sviv vel tvo jamdøger i kvart stjerne-hus, so svarar denne reisa til dei tolv dagane han sov. Den trettande dagen etter han tok fylgje med fullmånen, då når han med minkande måne inn mot soli i stjernefylgjet Aquila eller ørni, biletet til soli ifrå gamal tid, over stjernehuset Sagittarius (skyttaren).
Og no fer han som ein liten fugl gøymd trygt "i fjørom" til sol-ørni beine vegen heim etter vette-brauti.(…)
Draumkvedet er både ein måne-song og eit "solar-ljod". I det 12. hundreåret finn ein både det kristne solsymbolet og det muhammedanske månesymbolet, som arabardomen førde inn i Sørvest-Europa, dei møttest i franske kloster."

*

Mortenssons utgangspunkt er at Draumkvedet så langt fra er et litterært produkt, satt sammen av en lærd bokmann på grunnlag av forskjellige andre skrifter.Nei, sier han, " der er ein original diktar, og det ein mann so rik og stor at han skulde ikkje trengje å låne so mykje av andre". Og diktet hans har helt igjennom preg av det selvopplevede. Det handler da heller ikke om noen drøm i vanlig forstand. I virkeligheten er det en innvielsesvei, en mysterieinnvielse som blir beskrevet, en prosess hvor erfaringer av samme art, men mer eller mindre individuelt opplevet måtte gjennomgås. For å belyse dette nærmere, siterer Mortensson i sin bok Grunnsteinen fra en artikkel av Conrad Englert: 2
"Oldtidens mysteriereligioner forberedte det levende menneske til å kunne være på rette måter et dødt menneske, ved å formidle de skildrede anskuelser om sjelens skjebne efter døden som oplevelser. Innvielsen bestod ikke i et teologisk-dogmatisk læreinnhold eller i en kultisk-rituel formel, men i en konkret indre oplevelse som den hellige handling fremkalte. Innvielsen var lik dødsoplevelsen. En innviet skildrer den med følgende ord:
"(…) Til å begynne med flakker man møisommelig omkring og farer vill; det er en angstinngytende vandring gjennem tett mørke. Derefter umiddelbart før innvielsen opleves der alle redsler, man skjelver, sitrer, sveder og stivner av isnende angst. Endelig stråler op et vidunderlig lys(…)"
Man forstår herved at det ikke var likegyldig hvad slags forestillinger man utviklet her på jorden om døden og de døde. Ens egen skjebne i den hinsidige verden ble bestemt derav. Gang på gang toner det fra de gamle mysteriesteder:
"Salig den blandt de mennesker som nu er på jorden der har skuet dette. (…)"
(Mortensson siterer videre, nå fra sin bok Nyklar: "Og med dette i minne skynar ein den fulle meiningi med ordi til drøymaren, at

"den som vil mine fotspor fylle
han lær 'kje av bliom munne".

Innvigslevegen med alle sine prøvur var det han hadde gjengi. Verk og vande og mange tårer må det ofrast på den vegen.(…)"

*

Ivar Mortenssons Draumkvede-verk og hans idéer i den forbindelse er ikke nettopp blitt hilst med bifall i akademiske forskerkretser. En ting er den rådende skepsis til all rekonstruksjonsvirksomhet: Heller en ekte ruin enn et gjenreist byggverk som ikke i alle deler er garantert ekte! Ut fra et slikt syn hadde man f.eks. foretrukket folkeeventyrene ubearbeidet i tusen varianter og i hundre forskjellige dialekter, hvorav noen nærmest uforståelige for ulærde i store deler av landet, men til desto større glede for videnskapen. Fordi Asbjørnsen og Moe hadde et annet syn, og fordi de nedla et skapende kunstnerisk arbeide på det innsamlede materialet, fikk vi i stedet en skatt til berikelse for hele folket, for generasjon efter generasjon av barn og voksne.
Mortensson arbeidet urokkelig ut fra samme oppfatning: Folkeminner som ikke kan vekke folkeliv er dødt gods. Hans ord om sangeren Thorvald Lammers, den første til å fremføre Draumkvedet og annen folkediktning i konsertsalen, kunne i høy grad gjelde om ham selv: "De e æra hans Lammers at han hev lyft dette gamle heilt op i høgsæte att. Han e ingen framvisar av fornleivur, av sverd som hev leji i jorda so dei e rustne. Han hev slipt op att dei 600 år gamle sverd so dei bit som dei skulde vera nye. Og likevel hev han ikkje slipt bort noko".
Men det er også andre sider ved Mortenssons verk som vekker anstøt. Mange av hans teorier er både djerve og fantasifulle, og har fått mangen nøktern forsker til å riste oppgitt på hodet. Ikke hadde han fagbrev heller, og mye av arbeidet sitt utførte han fjernt fra de akademiske sirkler. Likevel våger vi den påstand at han hadde viktige forutsetninger som det stort sett har skortet på hos hans kritikere. Den dagen man innser dette, og det kanskje også blir mer åpenhet for nye veier til forståelse av menneskehetens store åndsverker, skulle tiden være moden for en radikal omvurdering både av Draumkvede-verket og andre arbeider som Ivar Mortensson-Egnund har efterlatt seg.

1 Macody Lund: Ad Quadratum II-III, Oslo 1919 og 1928. Teoriene som her ble fremlagt, fulgtes ikke ved restaureringen av domkirken, tross den støtte Macody Lund fikk fra flere betydelige arkitekter og historikere.

2 "Fortidstro og nutidsviden om døden og de døde". Av Conrad Englert. VIDAR nr. 2/1926.






TIL TOPPEN AV SIDEN