*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

Marta Steinsviks KRINGSJAA
Et blad i antroposofiens historie

Av Terje Christensen

"…Det er ingen tilfeldighet, der bevirker, at vi paa dette tidspunkt har sat os i besiddelse af dette blad. Vi staar ved indgangen til en ny tid, paa det religiøse, paa det æstetiske, det videnskapelige område - endnu aner vi bare morgenrøden, før sol staar op. - Trods alt det hæslige og uskjønne som skjæmmer vort folk, er der alligevel sangbund her. Der er slig rikdom paa uløste kræfter. Vi havde lyst til at lægge vort arbeide her. Bli skattegravere. Det høres kanske ud som fraser, dette. Men det er alvor. Vi har kjøbt "Kringsjaa" for at ha det som "hakke og grev" …*)
Slik skrev Marta Steinsvik til Gunnar Heiberg i november 1909 kort før tidsskriftet KRINGSJAA begynte å utkomme under ny ledelse og i ny skikkelse, og fremfor alt med et tilskudd av nye ideer. Disse nye ideene sprang ut av Rudolf Steiners åndsvidenskap, som i årene 1907-08 hadde fått sine første begeistrede tilhengere i Norge, deriblandt Marta Steinsvik. Allerede i løpet av de første par år hadde Steiners venner i Norge gjort et imponerende arbeide for å formidle til andre de impulsene de hadde fått, gjennom foredrag, artikler og oversettelser. Adskillig ble trykket i TEOSOFISK TIDSKRIFT FOR SKANDINAVlEN, hvor redaktøren for den norsk-danske avdelingen var Richard Eriksen, han som først ble klar over Steiners betydning og som introduserte ham i Norden. Men et eget organ hadde man ikke, hverken her eller i noe annet land efter at Steiners tidsskrift LUCIFER GNOSIS var gått inn i 1908. I TEOSOFISK TIDSKRIFT måtte man dele plassen med Annie Besant, Leadbeater og andre av de indisk-orienterte teosofer som efter hvert kommer og mer i opposisjon til den åndsretning Steiner representerte. Allerede i 1909, om ikke før, var de mer klartseende kommet til at det trolig måtte bli et brudd før eller senere mellom Teosofisk Samfunn, Adyar, og den bevegelse som Steiner hadde skapt innenfor denne rammen, senere kjent under navnet antroposofi. I et slikt tilfelle ville naturligvis et eget tidsskrift være særlig verdifullt.
Det er tidligere her i LIBRA (1988 nr. 4) fortalt om bakgrunnen for prosjektet, og hvordan Steiner synes å ha vært innforstått med planen. Men forutsetningen var da at Richard Eriksen skulle delta, noe som imidlertid bortfalt. Eriksen mente at hele foretagendet var for dårlig forberedt og dertil økonomisk sikret bare i selve starten, ikke på lengre sikt. Og disse betenkelighetene skulle vise seg sørgelig velbegrunnet.
Imidlertid hadde Dorothea Wiese tatt det økonomiske løft med kjøpet av bladet, og Marta Steinsvik tok fatt som utgiver med stor entusiasme. KRINGSJAA skulle fra nå av utkomme med to nummer hver måned, ikke som tidligere med bare ett. Dessuten gjennomgikk det en ansiktsløftning. Mens heftene hittil hadde hatt et nokså uanselig ytre, fikk de nå en kunstnerisk utformning: På forsiden et mektig tre, knudret av elde og med svære røtter, på baksiden et mindre, men også dette et aldrende tre, tett omslynget av en ung, blomstrende rosenbusk, begge tegninger utført av maleren Otto Valstad. Hvert nummer presenterte seg med en ny farge. Også i teksten og i avdelingen for annonser er Valstad og andre kunstnere benyttet som illustratører.
Noe av det mest originale ved det nye KRINGSJAA, var den sproglige profilen. Hvert hefte hadde en avdeling for landsmål - nynorsk - og en for riksmål. De første tre månedene sto den tidligere redaktør, Alf Harbitz, for riksmålsdelen, Marta Steinsvik for "landsmålsbolken", de siste måneder av bladets levetid hadde hun ansvaret for begge. I likhet med sin mann, Rasmus Steinsvik, den kjente skribent og redaktør for landsmålsavisen DEN 17DE MAI, var hun en ivrig forkjemper for målsaken. Hennes mangeårige medarbeiderskap i avisen, hvor hun hadde tatt sin rundelige del av byrdene, var en av forutsetningene for den oppgaven hun tok på seg med KRINGSJAA.
Slik som landsmålet i Marta Steinsviks øyne er opprinneligere, mer ekte, mer norsk enn riksmålet, og derfor verd å kjempe for, slik vil hun også slå et slag for tradisjonell norsk bygningskunst og hjeminnredning i KRINGSJAA. Alt det stygge og uekte som samtidens mennesker ser om seg fra morgen til kveld, heslige hus og fæle reklameplakater, må nødvendigvis virke forsimplende, fremholder hun i et stykke om "Gamle og nye norske heimar". Som eksempel på det motsatte nevner hun Hjeltar-stova på Maihaugen, og viser leserne flere bilder av denne vakre bondestuen. Slike gamle forbilder kan efterlignes og gjøres moderne uten å forsimples - man kan være
moderne og norsk på en gang. Og her gjengis så peisestuen til Otto Valstad i Asker.
Vår gamle bygde- og bondekultur er et sentralt tema i tidsskriftets landsmålsavdeling. Heller ikke folkevisen og musikken er glemt - i flere hefter finner vi folketoner med notebilde til, men det er også om å gjøre for utgiveren å vise at den hjemlige, folkelige kulturen er mer enn gamle overleveringer og fortidsminner, at den tvert om er levende og stadig skyter nye, friske skudd. Ikke minst gjelder dette den nynorske litteraturen, som er representert ved navn som Arne Garborg, Anders Hovden, Vetle Vislie, Sven Moren, Rasmus Steinsvik og andre. Av Kristofer Janson finner vi bare et dikt på nynorsk, derimot har han en større artikkelserie om Paracelsus, men den er skrevet på riksmål.
Men, vil vel leseren spørre, hva har nå dette med Rudolf Steiner og hans ideer å gjøre? Det nye KRINGSJAA var jo et tiltak som både ble finansiert og ledet av Steiners tilhengere. Men den eneste som kan sies å ha gjort seg til talsmann for den nye impulsen, i klare og djerve ordelag, var Marta Steinsvik selv. Man kunne ha ventet at de skriveføre i Steiners lille flokk ville ha støttet opp med bidrag. Når det gjelder Richard Eriksen, hadde han vel sine egne grunner for å innta en reservert holdning. Men heller ikke andre hadde særlig meget å yde. De eneste var Ingeborg Møller Lindholm, som hun dengang het, og Helga Geelmuyden. Ingeborg Møller leverte for dobbeltnummeret i april en artikkel om "Den hellige Franciscus af Assisi" hvor hun skildrer helgenen med en innlevelse og en beherskelse av sproget verdig den senere kjente forfatter. Men det er knapt noe i den 7-8 sider lange artikkelen som røber at den er skrevet av en av Steiners elever. Ikke helt det samme kan sies om Helga Geelmuydens tankemessig mer dyptloddende artikkel i samme nummer, "Lidt om Hegels filosofi". Det som her ganske sikkert skyldes beskjeftigelsen med Steiners tanker, er en betraktning over Goethes farvelære og den store filosofens forhold til læren og dens opphavsmann. Men det mest interessante og originale i artikkelen er Helga Geelmuydens begrunnelse for at det metamorfose- og utviklingsbegrep man finner hos Hegel i hans "Naturphilosophie" i virkeligheten er reinkarnasjonstanken uttalt i filosofisk form. - Denne filosofiske studien, visstnok den første Helga Geelmuyden offentliggjorde, har sin bakgrunn i en oppfordring hun fikk av Steiner til å sette seg inn i Hegels tenking.
Det som gjorde KRINGSJAA til et talerør for antroposofi, var først og sist utgiverens artikler og redaksjonelle betraktninger, som det var flere av i hvert eneste hefte. Det første nummer, et dobbelthefte for januar, åpner med et stykke om "Idealisten, H. Tambs Lyche", mannen som hadde vært bladets redaktør fra starten i 1893 og til han døde i 1898. "Kva kan
det vera" undrer Marta Steinsvik, "som gjev Tambs Lyche, sovæl som alle "idealistar" i det heile, denne ljose tru på dei gode magter i livet og denne usvikelege voni um siger for alt, som stend i pagt med det som rett og godt er? ..." Grunnen er ikke manglende syn for alt det nedslående som pessimistene er opptatt av. De ser også alt dette. Men de ser mer. Det er en annen verden, som står bak eller rettere gjennomtrenger sansenes verden, og hvor "kreftene" har rot og utspring og virker i hele sin fylde.
Å nå inn til denne høyere verden er mulig. Innviede i mysterieskolene i alle land og gjennom alle tider, også i våre dager, har kunnet det og kan det. Og nesten alle mennesker har stunder da de aner en slik usynlig verden rundt seg, og tar imot små svake lysstråler fra det evige lyshavet gjennom det tette sansesløret. Intuisjon kaller en gjerne disse strålene. Og kunstnere kalles de mennesker som er mest "intuitive". Hos idealistene er det i det minste en fornemmelse av at en slik verden er til. Derav deres optimisme. For når en slik høyere verden er til, når guddommelige makter og krefter virker bakenfor og styrer alt, innebærer det at alt er i utvikling fremover mot det gode, hele kosmos såvel som den enkelte menneskesjel. Guddomskreftene virker og arbeider uopphørlig, og vil gi seg stadig klarere utslag eftersom tiden går.
Dermed kommer sorg og synd i et annet relieff. "... For kva er "sorg" og motgang? Det er eld, som skal brenna ut alt som ureint og ufagert er, or sjæli ..." Og synden, hva er det? Disharmoniske, stygge ting som en gjør, fristet av de "onde" maktene. Men er de i virkeligheten så onde som man vanligvis gjør dem til? Nei, disse makter, Lucifer-maktene, har den opgaven i Guds plan med verden at de skal styrke mennesket og lære det opp til å tenke selvstendig og i full frihet forbinde seg med Kristus. "Tidens fylde", den rette tid var ikke kommet før menneskeslekten gjennom mange og lange kulturepoker, den indiske, den persiske, den egyptisk-kaldeiske og endelig gjennom den gresk-romerske tidsperiode hadde arbeidet seg frem til personlig frihet hos hvert enkelt menneske. Først da kunne Kristus komme. -Han som var kjærleik all igjenom, kunde ikkje koma utan til frie menneskja ... Heilt mogne var dei ikkje eingong daa til aa taka imot Kristus. Manna-ætti var jamvel daa som eit lite barn ein ber til daapen. Det tek gjenom daapen imot ei aandeleg spire, ein aandeleg impuls, som vil arbeida seg inn etterkvart som barnet sjølv veks til. Sameleis med menneskja og manna-ætti."
Slik blir denne hyldest til en idealist benyttet til å gjøre rede for en del av hovedtankene i antroposofien. Enda friere slag har Marta Steinsvik i de redaksjonelle stykkene som går igjen fra hefte til hefte under navnet I "Peise-kraai". Her får vi del i redaktørens tanker og refleksjoner, der hun sitter og følger flammenes spill. I det nummeret der stykket om Tambs Lyche sto, fabulerer hun omkring Askeladden: "So mangeslags tankar sviv oss i hugen. Me tykkjest sjaa Oskeladden smette seg ljoslivande ut or æventyri vaare og setja seg sotut og svart og vyrdlaus og uflidd burti peisekraai til oss. Han grev i oska og rotar i glørne som han plar gjera, og so smaapratar han med oss, og seier som so: "De trur kanhenda at eg berre er til i æventyr og songar, og ikkje eig anna liv enn tanke og dikting hev gjeve meg. Men der tek de imist. Eg er den norske folkeaand maa vita. Eg livar i landet og i folket. Eg er sjæli, som bitt folket saman til nation." Og Askeladden forteller videre om folkesjelen, som er for hele nasjonen det, som menneskesjelen er for det enkelte individ. Den organiserende, styrende kraft som binder enkeltmenneskene sammen til en nasjon, det er folkesjelen. Den bygger opp sitt legeme av levende, tenkende og virkende mennesker.
Det er den norske folkeånd - her i bildet av Askeladden - som har skapt eddaene, sagaene, folkevisene og eventyrene, likeså den gamle norske bondekunst. Den har skapt alt senere norsk åndsliv. Den har sendt sin friskeste latter ut over verden gjennom Holberg, diktet gjennom Wergeland og Welhaven, ja gjennom alle våre store diktere, og virket bak alt vårt åndsliv, - "Oskeladden. Den norske folkesjæli. Det er modigt gjort av ei "sjæl" og endaa meir av ei folke-sjæl, aa vaaga seg fram i vaare dagar, endaa um det berre er i peisljos. Men Oskeladden hev aldri vanta mod og en dag kan han kaste fillehammen og stå i sin fineste helgedagsbunad. Folket våkner av vintersøvnen, våkner til en ny folkevår: "Ei norsk renæssance. Ei norsk atterføding, føding paa ny. Eit heilt folk, som likesom søkjer inn til det heilagste og beste i seg sjølv, det er det me treng. Det vert som ei slags moderne krossferd, dette, - ei ferd til "det heilage landet" … For det heilage landet er for kvar einaste nation hennar eige land."
En artikkel med titelen "Eit adelsfolk" også den i dobbeltnummeret for januar, fører tanken om en nasjonal renessanse videre. Her tas det utgangspunkt i omtalen av Jacob B. Bulls bok om Hans Nielsen Hauge. Hauge hadde drømt store drømmer om et kristent adelsfolk i landet, likesom det før hadde levet et hedensk adelsfolk her. Den frihetsfølelsen som man i andre land bare fant hos noen få, de øverste i samfunnet, denne følelsen fantes her hos et helt folk - her følte alle seg som jevnbyrdige, ja like gode som kongen, om de så bare hadde en liten fattigslig gård til fjells. Det var bare den skyggeside ved det at de aldri kunne bli forlikte og holde sammen. Men engang ville dette folket reise seg, forlikes og stå sammen som brødre. Kristendommen skulle bli en levende kraft i den enkelte mann og kvinne. "Naar folk som var so laga, som nordmennene var, av eigen frie vilje valde å tena Kristus, daa vilde dette folket verta eit sannt adelsfolk, eit utvaldt Guds folk, som skulde gaa Guds-ærend paa jord millom folki."
Slik drømte Hauge. En vakker drøm, men bare en drøm. Det var lite som svarte til drømmen når en så nærmere på folket og folkelivet. Den kraften han følte i folket, kom ikke frem i dagen, det var likesom en dvaletid over landet. Folket måtte vekkes til kristendom - "i sann Luthersk form, bygd paa samvitsfridom - og av di ingen andre vilde, ingen andre tenkte paa det, so laut han sjølv iveg, endaa det einast var gjenom saar strid, at han, den ulærde bondeguten, trudde seg sjølv til eit sovore vekkjingsverk".
Hauges innsats fikk dyptgripende virkninger for folkets religiøse og nasjonale liv, bl.a. ble den en av forutsetningene for Eidsvollsverket i 1814 og den rike kulturblomstring i Wergelands-tiden og videre utover. Men, sier Marta Steinsvik, hans verk er ikke dermed endt: "Enno hev denne tanken, som og er Lutherdomens ide, - Kristus-liv hjaa frie menneskja, berre trengt igjenom hjaa einskilde menner, ikkje hjaa noko heilt folk... No llt kvar einaste menneskje her i landet, bevisst, medvite av eigen frie vilje vera med. Han maa - for aa bruka eit bilæte - lyfta Kristi kross upp og vinda um krossen ein krans av friske raude rosur. - For rosurne er eit symbol, eit bilæte paa det av Kristi aand lutra og reina hjartablod, eit bilæte paa det høgare liv, kristenlivet, som spirar fram or Kristi kross. - Det heile folk lyt verta eit folk av rosekrossberarar." -

På redaktørens faste plass I "peise-kraai" har februarnummeret for en stor del refleksjoner over det gamle håndverk og den nye industri. Her kunne man tro at Aukrusts storartede dikt "Emne" hadde vært inspirasjonskilden, om det ikke hadde vært fordi dette først kom flere år senere. Utgangspunktet for betraktningene er skjerdingen som henger i peisen med kaffekjelen på. Den er en eldgammel krok, håndsmidd. "Kor makelaust fyreseggjord han igrunnen er, naar ein kjem til aa sjaa nøgjare paa'n. Jarnet er sveisa og svarva so hjarteleg vent, og forma tii blomor og blad og alskyns underlege figurar. Det er eit dikt i jarn. Og so er det berre ein skjerding, ein peise-krok til aa hengja gryte elder kjel paa.
Men slik var dei i gamle dager. Dei gjorde kunst av alt. Um det so berre var ein nagle elder ein lykill, en seia eit dørlaas, so gjorde dei det vakkert, la noko av sjæl i det, skapte det, forma det til, kvar paa sin maate, etter det vænleiksideal som sveiv fyre kvar einskild mann elder kvinne. Dei var med andre ord kunstnarar.
Sydde dei klæde, so vart det til uforgjengelege praktstykke, som gjøymdest og gjekk i arv til barn og barnebarn og barnebarns barn. Idag er det ikke passende lenger å la klær gå i arv. Og noe særlig å la gå i arv er de ikke heller, "dei moderne fabrikkty-traserne, som folk no um stundar vanleg klær seg i. Men pointet er, at dei i gamle dagar fyrst tok ut eit yrke, som kunde vara, kor lenge det skulde vera, og so skar det til, og sauma det ut med all den kunst og vyrkskap, dei kunde, og paa den maaten skapa kunstverk, som vaare kunstindustrisamlingar den dag i dag reknar for sine verdefullaste eigneluter.
Men tiderne skifter, og me med deim. Det vart forbi med den tid, daa alt vert gjort med handkraft. Forbi med den tid, daa kvar einaste ting, stor elder liten, vart gjord av ein meistar, men sjølveigen hand. Forbi med den tid, daa handverkaren hadde glede av arbeidet sitt, gjekk upp i det og utvikla seg til kulturmenneskje ved det. Det vart slutt paa handkrafts-kulturen. Ei ny tid kom. -" Så følger en dyster skildring av dampkraftens epoke, da de store maskinene ble likesom demoner som lenket til seg menneskene i masser og gjorde dem til sine slaver. Men likevel er det håp for fremtiden: Dampen har utspilt sin rolle - elektrisiteten er i ferd med å avløse den. Elektrisiteten er ikke lenger stavnsbundet, elektrisk kraftoverføring er nå et faktum. Dermed kan de veldige fabrikkkonsentrasjonene unngås, og industrien spres, og redaktøren spår at "den elektriske kultur vil umskipla og umskapa heile samfundet vaart".
Det mest omfattende arbeidet fra Marta Steinsviks hånd var en artikkelserie som gikk fra februar til mai om nyere utgravninger i Egypt og mysterieskoler i gammel og moderne tid. Når det gjaldt gammelegyptisk arkeologi, religion og historie, hadde hun kvalifikasjoner som få andre her i landet som elev av professor Jens D.C. Lieblein, som på flere felter hadde gjort en banebrytende innsats. Bl.a. drøfter hun her forskjellige teorier om hva hensikten var med den merkelige labyrinten og med alle blindgangene i pyramidene, og også hva som var hovedformålet med selve pyramidebygningene. Og hun mener så å kunne konkludere med at "pyramiderne, og helst daa denne Giseh-pyramiden, me tala um, var innvigjingsrom og ikkje fyrst og fremst kongegraver. Sjølve formi paa pyramiderne burde kunna sagt oss so mykje. Det heile makelause byggverket stend der til eit veldigt symbol paa innvigjingsmysteria." Blindgangene, brønnene og de bratte trappene var ikke til vern mot tyver som kunne bryte seg inn og stjele det som møll og rust fortærer. Det var for å hindre at uverdige skulle slippe inn i mysteriene - en langt større ulykke enn tapet av gull og alskens kostbarheter. Og den staselige sarkofagen i "kongerommet" skulle ikke gjemme liket av en konge - det var derfor naturlig nok at arkeologene hverken fant lik eller mumiekiste der. Meningen var nok den at det skulle ligge et legeme i sarkofagen, men det var legemet til mysteriedisippelen i den stunden hans sjel tok imot sin første innvielse i Osiris-Isis-hemmelighetene. En av de prøvene mysteriedisippelen måtte gjennomgå, gjengir hun efter Edouard Schures bok "Store innviede" hvor det er gitt "ei poetisk" og likevel heilt realistisk sann skildring av ei "upptaking" i dei occulte skular i Gamal-Ægypt." Her henvises det også til den fremragende oversettelse av boken til tysk under titelen "Die grossen Eingeweihten" ved Marie von Sivers. Om betydningen av mysteriene skriver Marta Steinsvik: "Merke etter "mysteria" finn me i det heile allstad i den ægyptiske kultur. Dei "innvigde" maavita, var likesom mergen, som heldt samfundstreet friskt og blomande utigjenom dei tusen paa tusen aari, og gjorde at det ikkje rotna upp. Dei var "saltet" i den ægyptiske verdi".
Dette skrev Marta Steinsvik i dobbeltheftet nr. 9-10, mai 1910, og lenger kom hverken artikkelserien eller tidsskriftet - den trolig mest spennende del, om mysterieskoler i moderne tid måtte leserne vente forgjeves på. Tross et enormt slit for å holde bladet gående - den siste tiden hadde hun som før nevnt redigert både landsmåls- og riksmåls-avdelingen alene - måtte Marta, Steinsvik til sist meddele abonnentene at KRINGSJAA ikke lenger bar seg økonomisk, men måtte gå inn. Som man kunne vente, skortet det ikke på skadefryd fra landsmålsmotstanderne. I NORSK BOGHANDLER- TIDENDE harsellertes det over at bladet, "denne merkelige bastard av riksmaal og landsmaal" nu hadde gått inn til den evige hvile. Landsmålet hadde vært en for sterk medisin for den allerede i forveien svake pasient. - Heldigvis kan det anlegges et mer positivt perspektiv på dette originale tiltak. Vel må det med rette sies at tidsskriftet ble startet mer utfra begeistring enn nøkternhet og realistisk sans. Det er heller ikke vanskelig å se svakheter ved den måten antroposofien i mange tilfeller presenteres på. Det blir mye ren og uformidlet forkynnelse, tildels sterke proklamasjoner. Men her må man huske på at Steiners tanker på den tid var helt nye her i landet, de begynte først å bli kjent fra 1907-1908. De virket med overveldende kraft på mottagelige sinn, og nyomvendtes misjonsiver var ikke mindre dengang enn nå. - Skulle et tidsskrift for antroposofi hatt livets rett, måtte Steiners ideer i langt høyere grad enn Marta Steinsvik maktet, ha gjort seg gjeldende som virksomme, fovandlende impulser. Trolig var ikke tiden moden for det heller, men den realitet blir stående, at innsatsviljen, pågangsmotet og store personlige offer bar frem et talerør for Rudolf Steiners åndsvitenskap, nesten seks år før det neste antroposofiske tidskrift, VIDAR, så dagens lys. Om denne pionergjerning, selv om resultatet var mangelfullt, må man kunne anvende det gamle ord: Når det gjelder store ting, er det nok bare å ha hatt viljen til det.

*) Brev fra Marta Steinsvik til Gunnar Heiberg, Hvalstad 22. nov. 1909.
Universitetsbiblioteket i Oslo, Håndskriftsamlingen, Ms. fol. 3573.






TIL TOPPEN AV SIDEN