*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

JIDDU KRISHNAMURTI
"STJERNEN I ØST"

Et oppgjør som førte til
grunnleggelsen av Antroposofisk Selskap

Av Terje Christensen

Det teosofiske samfunn ble stiftet den 17. november 1875 i New York med Helena Petrowna Blavatski og J.P. Olcott som hovedinitiativtagere. Bevegelsens sentrum ble snart flyttet til India. - Fra 1902 til 1912 virket Rudolf Steiner innenfor rammen av Det teosofiske samfunn som generalsekretær i den tyske seksjon. Steiner har ofte understreket at det åndsinnhold han i disse år la frem i sine skrifter og foredrag, i enhver henseende må forståes som hans eget og kan betraktes helt uavhengig av hans organisasjonsmessige tilknytning til den teosofiske bevegelse. - Terje Christensen skildrer i følgende artikkel de begivenheter som førte til bruddet mellom Steiner og Det teosofiske samfunn og grunnleggelsen av Antroposofisk selskap 28. desember 1912, hendelser som bl.a. er sterkt knyttet til Jiddu Krishnamurtis navn. Av de teosofiske ledere i Adyar var den unge hindugutten Krishnamurti blitt tildelt en verdenshistorisk oppgave i forbindelse med Kristi forestående komme og opprettelsen av den nye orden "Stjernen i øst". Krishnamurti tok senere selv avstand fra Det teosofiske samfunn. Han døde i Ojai, Kalifornia den 17. februar 1986.
Red.

I 1909 holdt presidenten for det verdensomspennende teosofiske samfunn med sentrum i Adyar i India, Annie Besant, en rekke offentlige foredrag om tidssituasjonen. Sivilisasjonen befant seg åndelig sett i en blindgate. Menneskeheten hadde uttømt sine ressurser, og den dekadente verden trengte en fundamental, livsfornyende impuls. Og likesom det i Palestina for to tusen år siden fremsto en stor åndelig lærer som skulle innlede en ny menneskehets-kultur til avløsning av den gamle, forfalne, slik sto man nå igjen foran inkarnasjonen av en verdenslærer som kunne legge grunnen for en ny ånds- og kulturutvikling.
I de følgende år ble dette budskapet stadig gjentatt og utdypet. I desember 1911 forkynte Annie Besant: "Han som i Østen kalles Den store sannheten, Verdenslæreren, og i Vesten benevnes som Kristus, skal snart igjen inkarnere på jorden". Med det formål å utbre dette budskap og forberede den store lærers komme, ble det opprettet en egen internasjonal orden, "Stjernen i Øst", og Annie Besant reiste fra land til land og holdt sine mesterlige foredrag for overfylte auditorier. Forkynnelsen vant gjenklang rundt om i verden, den møtte ikke bare likegyldighet eller hån. At menneskeheten var kommet inn i en dyptgående åndelig-kulturell krise var en utbredt oppfatning, og hos mange fikk nå håpet om en fullstendig regenerasjon ny næring og tok en mer bestemt retning. Snart hadde Stjerneordenen medlemmer i nær sagt alle verdens land, og tilhengere innen alle de store religionene bidro til den stigende forventning om menneskehetens kommende lærer.
Hele denne vidt forgrenede virksomhet, disse veldige forhåpninger og forventninger svevet ikke fullstendig i det blå. Noe høyst konkret ble gjort til brennpunktet hvor alt samlet seg. En indisk gutt av brahminerkaste, Jiddu Krishnamurti, ble i 1909 adoptert av Annie Besant, som hevdet å ha fått visshet for at dette var ham som høyere makter hadde utsett til å bli den legemlige bæreren av den kommende verdenslærer. Krishnamurti, som da var tenåring, ble tatt hånd om av sin adoptivmor og en annen fremstående teosof, C. W. Leadbeater. Hans oppdragelse og undervisning sørget de dels selv for, dels ble dette overlatt til utvalgte lærere. Fra 1912 til 1922 var Krishnamurti i England. Det var meningen at han skulle studere ved Cambridge, men da universitetsledelsen nødig ville oppta en student som hadde vakt slik sensasjon, fikk han i stedet den best mulige videre utdannelse av dyktige privatlærere.
Den som hadde "oppdaget" Krishnamurti og var den egentlige regissør både av stjerneordenen og den organiserte kultus som den unge inder snart ble gjenstand for, var Leadbeater. Det skal ha vært en undersøkelse som Leadbeater foretok med sikte på å fastlegge nærmere tidsintervallene mellom hver inkar-nasjon hos forskjellige mennesker, som gjorde ham oppmerksom på Krishnamurti. Efterhvert hadde Leadbeater utforsket 28 av hans tidligere inkarnasjoner, mens Annie Besant undersøkte to, og beretningen om disse, Krishnamurtis 3O tid-ligere tilværelser gjennom de forløpne 25-30 000 år ble offentliggjort som en romanaktig føljetong i presidentens organ, "The Theosophist", og kom senere ut i bokform, "Rents in the Veil of Time" (Rifter i tidens slør). Det ble også gitt ut en bok i Krishnamurtis navn med tittelen "At the Feet of the Master" (Ved mesterens føtter), som nærmest ble en andaktsbok for tilhengerne av det nye evangelium rundt om i verden. Krishnamurti fikk en intensiv skolering som forberedelse til den høye livsgjerning han var utsett til. Ifølge Annie Besant mottok han om natten mens han var ute av legemet en undervisning av den mest vidunderlige art. Dernest gjennomgikk han under ledelse av sin mester innvielsens grader, og på kort tid - det synes ikke å ha vært over ett år i alt - oppnådde tenåringen det høye trinn som gav ham adgang til Det store hvite Broderskap som styrer verden.
I store deler av Teosofisk Samfunn raste nå en veritabel Krishnamurtifeber, især i India som hadde det største antall teosofer, men også rundt om ellers i verden. Stjerneordenen vokste nærmest eksplosivt. Den ble rekruttert både av teosofer og mennesker som sto utenfor Teosofisk Samfunn, og hadde snart et medlemstall langt større enn dette. I brennpunktet for det hele sto Krishnamurti, og han ble også betrodd det høye verv som ordenens overhode eller stormester.
Til støtte for forkynnelsen om Verdenslæreren og hans snarlige komme, ble det henvist til usynlige autoriteter, de såkalte mahatmaer eller mestere, som hadde spilt en betydningsfull rolle innenfor Teosofisk Samfunn helt fra det ble grunnlagt, individualiteter som hadde nådd frem til et stadium i sin utvikling som lå høyt over det menneskeheten ellers befinner seg på. Det var som redskap og talerør for to av disse mestere H. P. Blavatski betraktet seg både ved stiftelsen av det nye samfunnet og under sin gjerning som lærer og inspirator innenfor bevegelsen. I 1907 antok påberopelsen av mestrene en spesiell form, i forbindelse med valget av ny president efter Olcotts død. Det ble da gjort kjent blant medlemmene at Olcott før han døde hadde mottatt det budskapet fra en mester at Annie Besant skulle overta presidentvervet efter ham, noe som naturligvis måtte påvirke valget. Dette ble en seier for Annie Besant, om enn noe betinget, idet fem hundre medlemmer av den britiske seksjon trådte ut i protest.
Senteret for mottagelse av høyere meddelelser og for okkult undervisning innenfor den teosofiske bevegelse var en indre krets av medlemmer, bestående av lærere på den okkulte innvielsesvei og deres elever. Denne innretningen ble gjerne kalt den Esoteriske Skole eller bare E.S., og skulle danne et kar for innstrømningen av impulser fra den åndelige verden. Mestrene selv ble ansett som skolens åndelige ledere, "the inner Head."
I en viss forstand kan den esoteriske skole betraktes som en erstatning for det som gikk tapt da det Teosofiske Samfunn få år efter sin grunnleggelse i 1875 ble omdannet til en åpen, nærmest demokratisk institusjon, mens det fra først av hadde mer til felles med et hemmelig selskap. Ifølge den opprinnelige konstitusjonen besto det av tre avdelinger, med mestrene selv i 1. avdeling. Forskjellige forhold, ikke minst den store økningen i medlemstall og at samfunnet efter hvert ble verdensomspennende, førte til en sprengning av dette mønsteret. I den nye organisasjon var det ingen differensiering, og alle medlemmer var prinsipielt likestillede. For å skape et organ for spirituelle impulser, dannet madame Blavatski i 1888 den såkalte Esoteriske Seksjon av det Teosofiske Samfunn. Denne løste hun imidlertid allerede året efter fra dens organisasjonsmessige sammenheng med Teosofisk Samfunn, og forandret navnet til den Østerlandske Teosofiske Skole - "Eastern School of Theosophy". For denne skolen var madame Blavatski eneansvarlig "outer Head" og underviste som den absolutte autoritet en krets av utvalgte elever.
Madame Blavatski hadde lenge søkt forgjeves efter en som kunne bli hennes efterfølger som bevegelsens åndelige leder - det skulle være en kvinne - inntil hun omsider mot slutten av sitt liv mente å ha funnet den rette: Annie Besant. På grunnlag av den esoteriske undervisning madame Blavatski rakk å gi henne, og som uttrykkelig kallet til å føre det påbegynte arbeidet videre, overtok Annie Besant ledelsen av den Esoteriske Skole en tid efter den russiske pionerens død.
Tross mange fremragende egenskaper maktet ikke den nye lederen i det lange løp å føre bevegelsen inn i en sunn og fruktbar utvikling. Tvert imot trakk hun den med seg på en kurs som skulle bli skjebensvanger. Hennes forgjenger hadde suverent og med hensynsløs kraft forkynt det budskap hun hadde fått, uten sans for tilpasning og kompromiss. Annie Besants lederskap og virksomhet ble av en helt annen art. Som elev av madame Blavatski var hun riktignok ført inn i okkultismens verden, og skal visstnok ha røbet usedvanlige anlegg for denne skoleringsvei. Men russerinnens teosofi var, tross alle de urgamle visdomsskatter den hadde hentet frem i lyset, hverken som praksis eller lære fri for alvorlige skyggesider. Den rolle mestrene spilte og den måten det ble henvist til dem og deres meddelelser på, skapte mulighet for alt fra fromme selvbedrag og illusjoner til bevisste manipulasjoner og svindel. Her lå spiren til store problemer.
En annen belastende del av arven fra madame Blavatski var forholdet til spiritismen. Forkjemperen for teosofien hadde ikke bare opptrådt som medium ved store seanser i den gamle og nye verden, men også efter at hun forlot den spiritistiske bevegelse, yndet hun ved passende anledninger å gjøre inntrykk på tilskuere med de mest forbløffende fenomener. Og til tross for at det ble tatt eftertrykkelig avstand fra mye av det spiritismen sto for som uforenlig med teosofiens bestrebelser, fant mediumistisk praksis sted i større eller mindre utstrekning. Forøvrig var forholdet til den spiritistiske bevegelse langt fra klart, således ble det fra Annie Besants side gjort tilnærmelser med forslag om samarbeide, riktignok på visse nærmere angitte betingelser.
Til disse problematiske sider ved teosofien slik den ble presentert av Adyarselskapet, kom det forhold at Annie Besants forholdsvis kortvarige disippelskap ikke hadde gitt henne de nødvendige forutsetninger for en virkelig selvstendig forskning på det okkulte felt. Hun tok derfor kontakt med A.P. Sinnett, den kjente popularisator av den teosofiske lære, for å få del i de meddelelser av oversanselig art som han ifølge sine egne uttalelser til stadighet mottok, delvis gjennom medier. Dette var i 1890-årene, efter madame Blavatskis død. Omtrent på samme tid lærte hun også Leadbeater å kjenne, og ble snart sterkt knyttet til denne omstridte, men utvilsomt meget begavede okkultist. Det er neppe tvil om at hun med dette kom inn i et varig avhengighetsforhold som skulle få alvorlige følger for bevegelsen. Et studium og forskningsarbeide som nå ble tatt opp av Annie Besant, Sinnet og Leadbeater, hovedsakelig på basis av sistnevntes clairvoyante evner, dannet begynnelsen til den utvikling teosofien innenfor Adyarselskapet gjennomgikk i sine senere faser. Forskningen skal ha foregått som team-work efter mønster av moderne naturvidenskap - en gruppe okkultister konsentrerte seg om et felles undersøkelsesobjekt, og de resultater man kom frem til, ble derefter sammenholdt og eventuelt korrigert.
Som leder av det esoteriske arbeidet, holdt Annie Besant gjennom de første mange år en moderat kurs. De nye signaler kom omkring 1907. Ikke bare ble Annie Besant dette året valgt til president efter at uttalelser fra mesterhold var blitt anført til støtte for hennes kandidatur, enda hun fra før var esoterisk leder og følgelig som president ville få en betenkelig maktstilling i det teosofiske verdenssamfunnet. Det skjedde dessuten oppsiktsvekkende ting i den såkalte Leadbeater-saken. Leadbeater hadde måttet trekke seg tilbake fra Teosofisk Samfunn på grunn av et forhold som hadde skadet hans omdømme sterkt, og som også Annie Besant hadde fordømt i skarpe ordelag. Nå kom imidlertid de første antydninger om at han skulle tas til nåde og var på vei inn i samfunnet igjen, og få år senere hadde han en posisjon som gjorde det mulig for ham å iscenesette - gjennom samfunnets president - det skuespillet som Krishnamurti var utpekt til å ha hovedrollen i.
I sammenheng med de problematiske tendenser som viste seg innenfor lederskiktet i Teosofisk Samfunn, sto også en annen hendelse som fant sted i 1907, nemlig utskillelsen av en selvstendig vestlig esoterisk skole under Rudolf Steiners ledelse, efter at han i tre års tid hadde arbeidet i organisasjonsmessig sammenheng med Annie Besants skole. Den rosenkreutziske skoleringsvei som Steiner representerte, adskilte seg fra første begynnelse klart fra Annie Besants østerlandske, men nå ble det nødvendig også i det ytre å markere den vestlige esoterikks selvstendighet. Steiner fremholdt at kravet om sannferdighet og klare linjer, så viktig som det er i det vanlige liv, har en enda mer avgjørende betydning på den høyere skolerings område - der er det et absolutt vilkår for en sunn utvikling. Uten dette fundament vil det esoteriske arbeidet komme til å undergrave dømmekraften istedenfor å styrke den. Som et klart alternativ til det som Adyarselskapets ledere representerte, måtte derfor den rosenkreutziske skoleringsvei nå stå frem i full uavhengig-het.
Den rosenkreutzisk-kristne erkjennelsesmetode, slik den ble utviklet av Steiner, har som et av sine viktigste prinsipper forskerens fulle ansvarlig-het. Forskeren må personlig stå inne for sin fremgangsmåte og de resultater han legger frem. Henvisning til skjulte autoriteter, alle former for medium-isme eller offentliggjørelse av resultater hvor det råder uklarhet om hva den ene og hva den annen forsker har bidratt med, bryter klart med dette ansvarlighetsprinsipp.
Det grunnleggende i denne forskning, det som gjør den til en virkelig videnskap, er den metodiske holdning. Dens erkjennelsesteoretiske forut-setninger var blitt grundig utredet før den selv ble satt ut i livet, ja, den vokste så å si frem av dette filosofiske grunnlag. Det foreligger en eksakt forskningsmetode, utarbeidet og beskrevet i alle enkeltheter, likesom skoleringen er fremstillet grundig og nøyaktig. Resultatene av åndsforskningen er meddelt i en lang rekke bøker og foredrag, belyst fra stadig nye sider og bragt i en form som gjør dem tilgjegelige ved hjelp av vanlig logisk tenkning.
Når det gjelder skoleringen, forutsettes ikke en lærer som tvingende autoritet, men som hjelper og veileder med den dypeste respekt for elevens uavhengighet og integritet. Ikke på noe trinn foregår skoleringen i en neddempet bevissthet - tvert imot er den basert på en sjelstilstand av stadig større våkenhet. Bare slik kan menneskets frihet bevares intakt også på dette område.
Den rosenkreutziske åndsvidenskap skilte seg således på alle fundamentale punkter fra den esoteriske virksomhet Annie Besant og Leadbeater sto for. I 1907 hadde Annie Besant erklært seg inkompetent når det gjaldt den vesterlandsk-kristne esoterikk, og ut fra dette inngått overenskomsten med Steiner om at han i full selvstendighet skulle lede denne skole. Den var i virkeligheten en videreføring av det esoteriske arbeidet Steiner hadde drevet siden 1904. Nå fortsatte han i foredrag efter foredrag å legge frem resultatene av sine åndsvidenskapelige undersøkelser. Gjennom denne forskning nådde Steiner frem til en stadig dypere erkjennelse av Kristi jordinkarnasjon som den sentrale hendelse i menneskehets- og verdensutviklingen, en begivenhet som aldri kunne gjenta seg. Denne forsker og lærevirksomhet nådde et visst høydepunkt med henvisningen til Kristi gjenkomst i den eteriske sfære, noe Steiner første gang omtalte i 1909. Umiddelbart efter - lik et velberegnet motstøt kom den østerlandske esoteriske skoles forkynnelse av Kristi legemlige gjenkomst ved Krishnamurti.
I utvelgelsen av den unge inderen og den forberedelse han fikk for sitt høye kall, er det meget som minner om det tibetanske presteskaps praksis i forbindelse med det guttebarnet som skal overta som ny Dalai-Lama. Vi har også sett hvordan Krishnamurti, lenge før han hadde nådd voksen alder, vilkåret for virkelig modenhet og selvstendighet, ble ført gjennom en skolering og ifølge Annie Besant oppnådde innvielsens høyere grader i en nærmest søvngjengeraktig bevissthetstilstand. Det er karakteristisk for den metoden man benyttet seg av at boken som utkom på den tiden og som skulle være uttrykk for visdommmen Krishnamurti hadde nådd frem til, "Ved mesterens føtter", var blitt til under omstendigheter som forfatteren selv senere i livet knapt var i stand til å huske noe som helst av.
Overfor alle disse fenomener får man umiddelbart en følelse av å stå overfor noe alderdommelig, noe som ikke hører vår egen tid til. Denne opplevelsen er ikke ubegrunnet. Det den såkalte Østerlandske Esoteriske skole representerte, var en urgammel metode og i tidligere tider en legitim vei til høyere innsikt. Men dette tradisjonelle skoleringssystem hadde holdt seg upåvirket av den gjennomgripende forvandlingsimpuls som Kristi jordliv betydde, og hadde ikke endret seg med den nyere tids bevissthetsutvikling. Det ble mer og mer en fortidsstrøm, uten sammenheng med den moderne menneskehets fremgangslinje, ja, i direkte strid med denne. Her var det god grobunn for dekadente fenomener.
Med Rudolf Steiner og den rosenkreutzisk-kristne åndsimpuls var det ført et grunnleggende nytt element inn i det Teosofiske Samfunn. Så avgjørende brøt dette med det gamle, at det på lengre sikt bare fantes to alternativer. Det ene var at den vestlige strømning fikk mulighet for å fornye og forvandle bevegelsen innenfra. Dette ble effektivt forhindret i rette øyeblikk. Krishnamurti og alt som fulgte med lanseringen av dette redskap for Verdens-læreren gjorde det umulig for den nye impulsen å fortsette sin utfoldelse innenfor de etablerte rammer. Dermed gjensto det annet alternativ: Et fullstendig brudd mellom de to retningene. Dette inntraff i 1913, som klimaks på en krise som hadde bygget seg opp gjennom flere år, ved at Antroposofisk Selskap, som var blitt konstituert på slutten av året 1912, løste seg ut av enhver sammenheng med Teosofisk Samfunn.
Et betydelig antall medlemmer fulgte Steiner, særlig gjaldt dette Tyskland, hvor størsteparten gikk over i Antroposofisk Selskap. Det ligger nær å tenke seg at bruddet innebar et ødeleggende slag for Adyarsamfunnet. Men dette var langt fra tilfellet. Med Steiner og hans tilhengere var man blitt kvitt en besværlig opposisjon og en kilde til uro. Nå kunne man med større enighet og kraft samle seg om presidenten og hennes "policy". I løpet av noen få år hadde medlemstallet passert nivået fra før krisen, og denne fremgangen fortsatte i lang tid, samtidig som oppladningen omkring Krishnamurti og forberedelsene til Verdenslærerens komme foregikk med uforminsket kraft.
Det den utadvendte aktiviteten særlig tok sikte på, var å øke medlems-tallet, både i Teosofisk Samfunn og i Stjerneordenen. I tillegg til den sistnevnte, ble det opprettet en lang rekke frimurerlignende ordener og ligaer for alle mulige gode formål: Kvinnefrigjøring, undervisningsreformer, bekjempelse av viviseksjon, studium av gamle mysterier osv., dessuten
co-frimurerordenen som i motsetning til det klassiske frimureri også opptok kvinner.(Foruten stiftelsen av selve Stjerneordenen ble tre oppgaver fremhevet som særlig viktige forutsetninger for Verdenslærerens komme. Det var co-frimureriet, reformering av undervisningsvesenet, og grunnleggelsen av et religiøst-kultisk samfunn. Det siste ble realisert i 1916, da et kirkesamfunn som senere fikk navnet den Liberale Katolske Kirke ble grunnlagt. Forgrunnsskikkelsene var J.I. Wedgwood og Leadbeater, begge innsatt som biskoper.) Frimurernes brorskap skulle gjøres til virksomme faktorer i grunn-leggelsen av den nye tid. Vi er vidne til en sann organisasjonsfeber. Alt dreiet seg om grunnleggelse, stiftelse - den tilmålte tid var knapp. Idéer som ikke var tilstrekkelig fordypet og gjennomlyst skulle realiseres, koste hva det koste ville. Begeistringen var den store drivkraft bak en mengde umodne og dilettantiske prosjekter. De fikk ikke vokse ut av en gedigen kjerne, men ble drevet frem som sopp, ofte med en tilsvarende kort levetid. Et av de mange eksempler på hva som kunne settes i gang av denslags, var det selskapet den engelske generalsekretæren Haden Guest syslet med - det hadde til oppgave å diskutere og legge planer for en ny kultur. Representanter for alle organisasjoner som arbeidet for menneskehetens vel, skulle tre sammen i erkjennelsen av en ny samfunnsmoral og konferere om en ny politikk for Europa!
Fenomener som disse ble oppmuntret eller direkte impulsert av ledelsen i Adyar, og derfra bredte de seg utover til periferien. I håndteringen av samfunnets anliggender skortet det ofte på konsekvens og sammenheng, kontakt med virkeligheten og ikke, minst på vederheftighet. Overfor avvikende retninger, enten det gjaldt det Universelle Brorskap under ledelse av den amerikanske teosof Katherine Tingley eller den antroposofiske bevegelse, forkynte Annie Besant med jevne mellomrom fordragelighetens og overbærenhetens evangelium. Angrepene skulle overlates til de andre, selv skulle man ta imot med edelmot, storsinnethet og vennlighet. Og hun minnet om Herren Buddhas edle lære: At hat aldri opphører gjennom hat, bare gjennom kjærlighet.
Men alle disse vakre ord sto i den skarpeste kontrast til presidentens egen praksis. Da det oppsto vanskeligheter med arbeidet i India, tilskrev hun dette ene og alene det Universelle Brorskap og den "utrettelige ondskap" som utgikk fra denne bevegelsens hovedkvarter. Under konflikten med Steiner presterte hun å hevde offentlig at han var blitt oppdratt av jesuitter, noe som skulle forklare de betenkelige tendensene den tyske generalsekretæren hadde vist. Da hun senere måtte stå til rette for denne påstand, nøyet hun seg med å henvise til kildene for beskyldningen, men hun hverken beklaget eller dementerte den. Litt senere erklærte hun at problemene i Tyskland skyldtes et organisert angrep fra den farligste fiende friheten noensinne hadde hatt, jesuittene. Disse tok urokkelig sikte på en ting - å ødelegge eller forvrenge teosofien. For Tysklands vedkommende rettet disse bestrebelser seg mot å sikre dominans av kristendom i Teosofisk Samfunn, og fordreie dette til "a christianising sect."
I 1916, under første verdenskrig, nådde Annie Besants beskyldninger mot Steiner et høydepunkt. Dette året offentliggjorde hun i "The Theosophist" en artikkel, der det bl.a. het at, bak dannelsen av Antroposofisk Selskap og utbrytningen i 1913 sto i virkeligheten en sammensvergelse med sikte på å omstøte hennes presidentskap og innsette en tysker som overhode for Teosofisk Samfunn. Som president ville Steiner hatt et mektig instrument for utbredelse av idéer til fordel for Tyskland gjennom hundrevis av teosofiske losjer rundt om i verden, med et farlig sentrum i India. Den gang hadde man ikke gjennomskuet alt dette, fordi den ekstreme løgnaktighet da ennå ikke var kjent som spesielt tysk (teutonsk). Det Steiners plan hadde gått ut på, var intet mindre enn å knuse Europa under Tysklands hel.
Imidlertid ble Stjerneordenen og det øvrige apparat omkring Krishnamurti bygget videre ut. I løpet av 10-15 år steg medlemstallet i ordenen til ca.
50 000. For de pengemidler som strømmet inn, ble det ervervet betydelige eiendommer i India, Australia og Amerika hvor man holdt stevner med deltagere i tusenvis fra alle kanter av verden. Men selve hovedsenteret for disse massemøtene var Stjerneordenens hovedkvarter i den hollandske byen Ommen, der et slott var stillet til disposisjon for Krishnamurti og hans orden. I Ojaidalen i California var det planer om et storstilet kolonisasjonsarbeide med sikte på å skape et åndelig midtpunkt for den nye sivilisasjon. Ifølge Annie Besant hadde dannelsen av fremtidens menneskerase begynt i denne del av Amerika, en rase som skulle bli bærer av det nye som nå var i anmarsj.
I august 1925 holdt presidenten - hun ble nå titulert doktor Besant, men
kaltes med forkjærlighet "vår Moder" - en tale i Stjerneleiren i Ommen. Hun fremholdt at Kristus bare hadde fått virke tre år i Palestina, og at verket den gang ikke kunne fullbyrdes, men fikk en tragisk avslutning med forræderiet ved Judas og den bigotte og uvitende massens triumf. Nå da den store Mesters komme nærmet seg på ny, måtte alt settes inn for å hindre tragediens gjentagelse. Verdenslæreren, Shri Krishna-Kristus, hadde meddelt Annie Besant at hans jordliv ville gjenta seg i hovedtrekkene efter samme mønster som sist. Han skulle også denne gang velge tolv apostler, og disse var allerede utpekt, men presidenten hadde foreløbig bare anledning til å nevne syv av dem. Det var Annie Besant selv, Leadbeater, Wedgwood, C. Jinarajadasa, G. S. Arundale, R. Arundale og 0. Köllerström. Alle disse vordende apostler hadde gjennomgått eller sto like foran den høye innvielsesgrad som gjorde dem til ahrater. Samme år ble det bekjentgjort at den første åpenbaring av Verdenslæreren gjennom Krishnamurti hadde funnet sted. Det skjedde under et stort møte hvor Krishnamurti talte om Verdenslæreren og den forventning man levet i. Plutselig holdt han inne, og idet holdning, uttrykk og stemme forandret seg totalt, begynte han å tale i jeg-form: "Jeg er kommet for å bringe fred - ikke for å sønderbryte, men for å bygge opp."
Dermed hadde dramaet nådd sitt klimaks. Hovedrollens innehaver, Krishna-murti, hadde til da tjent som velegnet redskap for Verdenslærerbevegelsen. Hver akt hadde budt på nye utfordringer. En stadig mer uhemmet offentlig-gjørelse av alle slags okkulte påstander synes å ha tøyet grensen for det som kunne fordøyes. Riktignok forekom det både opposisjon og frafall. Det ble skumlet om pseudo-okkultisme og om de mange som skulle gjelde som autoriteter på grunnlag av sin påståtte høye utviklingsgrad, og en del teosofer tok eftertrykkelig avstand fra en kurs stukket ut av et lederskap som syntes å ha mistet all virkelighetssans. Men disse medlemmene utgjorde et mindretall. Både Teosofisk Samfunn og Stjerneordenen vokste og blomstret videre under et stadig tilsig av okkult stimulanse. Da med ett inntraff katastrofen. Hovedpersonen ville ikke spille den rollen mer som han hadde fått opplæring i fra barnsben av. Krishnamurti var blitt voksen - i en alder av vel tredve år.
Det var sommeren 1929, efter at han et par års tid hadde vist tydelige tegn på en økende personlig selvstendighet, at Krishnamurti på et stevne i Ommen plutselig erklærte Stjerneordenen for oppløst, tok avstand fra all legende-dannelse omkring sin person, frasa seg den misjon som var blitt pålagt ham, og brøt med det Teosofiske Selskap. Likeså gav han avkall på sine store eiendommer. Samtidig sto han frem med omrisset av den innsikt han hadde kommet frem til, og som i alt vesentlig forble den samme gjennom hele hans liv. Det var en realitet han hadde opplevet som det avgjørende i tilværelsen, ja som det eneste av noen virkelig betydning, og som han ville prøve å vise andre. Men dette kall utøvet han ikke på vegne av noen eller noe annet enn seg selv - han ville lære eller rettere vekke helt ut fra seg selv og i eget navn.
Med dette hadde Krishnamurti gitt avkall på lederskapet av en stor internasjonal organisasjon og en skare beundrende og offervillige tilhengere, og dertil betraktelige eiendommer og inntekter. Alt dette har krevet en enestående moralsk kraft. Men den største overvinnelse har nok bestått i å tilføye de mange som ikke bare hadde trodd på ham som Verdenslæreren, men også hadde ydet et årelangt arbeide og bragt mange offer for ham og hans sak, en slik sviende skuffelse. Aller verst må han ha følt dette overfor sin adoptiv-mor, Annie Besant, som han var sterkt knyttet til. For henne ble det et smertelig og ubegripelig slag, noe hun ikke kunne komme til rette med - uansett hva Krishnamurti sa og gjorde, var og ble han for henne Læreren så lenge hun levet.
Det budskap Krishnamurti nå bragte, var at han hadde nådd frem til det virkelige liv - sannheten, friheten og lykken - og at han ville være en hjelper og veiviser for dem som lengter efter den samme indre frigjøring. Ingen kunnskaper, ingen metode, hverken religion, filosofi eller okkultisme fører frem, de er ikke annet enn bur og stengsler. Å følge en lærer eller guru er heller ikke løsningen. "Menneskets herlighet består i dette at ingen kan frelse det uten det selv," sier han et sted. Og: "Tankenes og følelsenes krystallisering er dødbringende. Ad den vei finner man aldri det man søker. Og krystalliseringen foregår i det øyeblikk man antar en annens autoritet." Bare ved å søke ditt eget, ved å gå din egen vei, glemme alt du har lært, leve helt og fullt i øyeblikket og øse ut av ditt eget sinns dype kilder, bare slik kan du erobre lykkens kongerike, sier Krishnamurti. Og dette er "Den eneste revolusjon", som tittelen på en av hans bøker lyder. Ved en dyptgående sinnsendring, et slags indre gjennombrudd, kan man oppnå denne tilstand som han også beskriver som en ustanselig årvåkenhet eller kontemplasjon. Til dette målet fører ingen øvelsesvei eller gradvis utvikling.
At Krishnamurti har hatt en dyptgripende virkning på mange mennesker, både ved den spesielle form for individualistisk etikk han representerte og den lidenskapelige, kompromissløse betoningen av det ene nødvendige, er ubestridelig. Enda sterkere enn innholdet i hans budskap har kan hende utstrålingen av personligheten selv virket. Bare det å være i nærheten av ham synes å ha vært velgjørende og harmoniserende. Et annet spørsmål er om han hadde noe vesentlig å bidra med til løsningen av de problemer som tårner seg opp for vår tids menneskehet. Tross den europeiske dannelse han tilegnet seg, er grunndraget i hans livsholdning og livsbetraktning en indisk åndelighet. I dens evighetsbelysning blir det temmelig betydningsløst å beskjeftige seg med videnskap, historie, biografier osv. Selve tidsforløpet blir uinteressant. Den menneskelige hukommelse som fastholder tidens hendelser blir en tvilsom gave, og jeget blir en illusjon som må overvinnes. Men slik stiller det seg ikke for den vestlige menneskehet. Her må målet være å styrke og utvikle jeget ved å ta denne verden i alle dens aspekter opp i seg med vilje til forvandling. Vestens menneske svikter sin oppgave ved å retardere til en tidligere tids bevisst-hetsform, enten dette skjer ved en spontan overvinnelse av jeg-bevisstheten eller i forbindelse med okkult skolering. I sin dypeste streben står derfor det Faustiske menneske like fjernt fra Krishnamurtis budskap som fra Annie Besants østerlandske esoterikk.



TIL TOPPEN AV SIDEN