*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

RAYMOND MOODYS EKSPERIMENTER OG OM Å PRØVE ÅNDENE
Terje Christensen

Vi får i Raymond Moodys foredrag innsyn i en allsidig begavet og fantasirik forskers arbeide på et meget spesielt område. Og det dreier seg såvisst ikke bare om teorier og idéer - med amerikanerens praktiske evne vil Moody gjøre sine tanker til håndgripelig virkelighet. Man følger med interesse hans ofte djerve og ukonvensjonelle betraktninger, selv der hvor man føler seg alt annet enn overbevist.
··Når det gjelder hovedemnet for foredraget, kommunikasjon med de døde, melder det seg mange problemer. Et av dem fikk uttrykk gjennom det spørsmålet som ble stillet av en tilhører under den påfølgende samtale: Er det som foregår i Moodys dertil innrettede "facilitet", overhodet sammenlignbart med det som engang fant sted i "de dødes orakler"? De som søkte orakelet, underkastet seg en rekke harde prøver, et månedslangt opphold under jorden og i mørke, de måtte faste, osv., alt sammen ting som minner lite om det Moody praktiserer. Ikke mindre avgjørende er noe som visstnok ikke ble berørt under samtalen, nemlig de indre forutsetninger. Bare ved å forutsette at mennesket stort sett er det samme idag som for 2-3000 år siden, kan man mene at det som engang fant sted i oldtidens orakler, det kan vi i våre dager uten videre efterligne.
··Men hvordan er det mulig å se bort fra de radikale ulikhetene, eller overse deres betydning i denne sammenheng? For bare å peke på et elementært forhold: Mennesket i oldtidens Hellas hadde en umiddelbar opplevelse av guddomskrefter i og omkring seg. Maktene rådet for liv og lagnad, de åpenbarte seg i fjell og lund og kilde og i fenomenene på himmelen. Mytene om de høye guders mangfoldige bedrifter var bilder som fulgte grekeren fra vugge til grav, de var næring for sjel og ånd, og kultushandlingene i hjemmet og i tempelet sto sentralt i hans tilværelse som hos alle de gamle kulturfolk.
··Hertil kommer noe Rudolf Steiner i mange forskjellige sammenhenger har gjort rede for: Selve den sjelelig-åndelige konstitusjon var en annen hos grekeren enn hos den moderne europeer eller amerikaner. Tenkningen hadde på den tid nådd en viss selvstendighet sammenlignet med forholdet hos den forutgående mer følelsesdominerte sjeletype, men sto fortsatt i en mer intim forbindelse med de øvrige sjelekrefter, fornemmelse, instinkter osv. enn tilfellet er i nyere tid, bevissthetssjelens epoke. I disse forhold ligger bl.a. grunnlaget for den naturlige harmoni, balansen mellom kropp og ånd, som særpreger den greske kulturs frembringelser.
··Når en greker med de forutsetninger som vi her bare har kunnet antyde, nærmet seg et av de omtalte orakler, ofte efter en lang og møysommelig reise, må det ha vært med en følelse av dypeste ærefrykt - ærefrykten for det opphøyede, det hellige. Hva han gjorde seg beredt til, må vi tenke oss som en slags innføring i dødsmysteriet, foretatt i kultiske former av orakelets prester.
··Herfra blir det et langt sprang - ikke bare i tid - til Moody og hans forsøkspersoner. De er, såvidt vi kan skjønne, på godt og ondt moderne mennesker, som nærmer seg mysteriet i beste fall med åpenhet, kanskje med en viss nysgjerrighet. Men at disse akademikere med sitt kritiske intellekt har utviklet noen særlig sterk følelse for det hellige, det ærefryktinngydende, er det knapt grunn til å tro, like lite som Moodys laboratorium og foranstaltningene omkring det kan tenkes å være egnet til å fremkalle følelser av den art. Men når alle kjente forutsetninger er så totalt endret, kan et slikt orakelprosjekt i våre dager vanskelig bli annet enn en utvendig efterligning, på samme måten som de moderne idrettsstevner, tross mange øvelser av klassisk opprinnelse, likevel mangler det meste av det som utgjorde innholdet i grekernes olympiske leker. Forsøket på å gjenskape dødsorakelet synes på forhånd dømt til å mislykkes.
··Derimot kan man selvsagt eksperimentere med å mane frem ånder, og sikkert også, som det fremgår av Moodys beretning, oppnå manifestasjoner av slike. Det er bare et spørsmål om hva slags ånder som da åpenbarer seg. Om hensikten med forsøkene er den aller beste og mest menneskekjærlige er ikke avgjørende. At dette er tilfelle her, har vi ingen grunn til å tvile på. Og Moody hevder med rette at det ikke er mediumisme han bedriver. Men at det dreier seg om en form for spiritisme, kan man vanskelig komme utenom. Man må spørre seg om dette virkelig kan være en gangbar vei for et menneske i våre dager som vil søke kontakt med sine døde. Og kanskje ikke mindre viktig: Er de døde selv tjent med å bli påkalt ved hjelp av slike innretninger som Moody forteller om?
··Ett synes klart: Hverken Moodys eller andre forskeres eksperimenter på dette felt, enten de går i spiritistisk eller parapsykologisk retning, er istand til å løfte det slør som skiller oss fra de dødes rike og gi oss innblikk i hva som egentlig foreligger. Som Moody selv sier, grunnen til dette er de grensene den materialistiske videnskap har trukket opp for sin egen virksomhet. Bare en videnskap som ikke pålegger seg denne begrensning, men med dertil egnede midler metodisk søker å utforske den virkelighet som ligger til grunn for og bak den sansbare, kan ha håp om å si noe oppklarende om det som her beskjeftiger oss. En slik forskningsmetode er gitt med den antroposofiske åndsvidenskap. Vi vil derfor i det følgende gjengi en del uttalelser av Rudolf Steiner som, selv der hvor det er tale om spiritistisk praksis med medier, kan bidra til å kaste lys over noen av våre spørsmål. De første er hentet fra en serie foredrag holdt i Berlin 1917 og utgitt under titelen Bausteine zu einer Erkenntnis des Mysteriums von Golgatha. (GA 175, Dornach 1985):
··"Når mennesket går gjennom dødens port, er menneskets individualitet fortsatt en kort tid omhyllet av astrallegemet og eterlegemet. Efter noen dager - det kan variere noe - overgis dette eterlegeme til eterverdenen og gjennomgår sin videre skjebne der, mens individualiteten begir seg på sin fortsatte vandring med astrallegemet i den åndelige verden. Og likesom det fysiske legeme her på jorden blir adskilt fra individualiteten, skjer det samme med menneskets eterlegeme. Nå må vi når det gjelder spiritistiske seanser - og det er hva man har å gjøre med i hele Sir Oliver Lodges 1. verk - være klar over at bare en person med grundig kunnskap kan bedømme om det foreligger kommunikasjon med den virkelige individualitet eller bare med det som er blitt igjen, det avlagte eteriske lik. Dette eteriske lik står likevel i stadig forbindelse med individualiteten. Hvis man nå på omveien gjennom et medium oppretter en forbindelse med den åndelige verden, så oppretter man den først med eterlegemet, og man kan aldri være sikker på at man når frem til individualiteten på denne omveien. Det er jo ubestridelig vår tids bestrebelse også når det gjelder det spirituelle, å komme frem til noe slikt som laboratorieforsøket, noe man kan gripe med hendene, noe som man har umiddelbart for seg i den materielle verden. Den indre vei som sjelen skal følge inn i de åndelige verdener, den rene åndsvei, vil vår materialistiske tid nødig innlate seg på. Den vil at også ånden skal melde seg på materiell vis, denne ånd skal stige ned i den materielle verden. Vi opplever alle faser av den materialistiske spiritualisme, av den materialistiske henvendelse til den åndelige verden.
··Nå er det fullt mulig at det eteriske legemet som skiller seg ut fra den egentlige menneskelige individualitet, fremviser et visst egenliv, som for den ukyndige absolutt kan forveksles med individualitetens liv. Man må nemlig ikke tro at dette eterlegeme, når det bare er overgitt til den eteriske verden, kun vil vise reminisenser, bare erindringer, efterklanger av det som mennesket har gjennomgått her. Det fremtrer som en virkelig individualitet som lever videre. Det kan meddele og frembringe helt nye ting. Men likevel er man på feil spor hvis man tror å ha forbindelse med individualiteten gjennom denne kontakt med eterlegemet. Dette er især mulig når mennesker sitter sammen slik som i familiekretsen til Sir Oliver Lodge, og leder tanker av en eller annen art mot den avdøde, slik det har vært naturlig for alle medlemmer av familien Lodge. Gjennom mediets mediale evner meddeler de eterlegemet tanker på den avdøde og mangfoldige erindringer, og eterlegemet gir mange ganger fullstendig frapperende svar tilbake. Det virker absolutt som om den dødes individualitet hadde gitt svarene. Likevel behøver man bare å ha å gjøre med det avlagte eteriske legeme. Og den som er kjent med disse ting, vet at overalt hvor det beskrives hvordan dette eller hint kommer til Sir Oliver Lodges familie gjennom mediet, der taler egentlig bare det eteriske lik, uten at Raymond Lodges individualitet virkelig har stått i kommunikasjon med hele kretsen. Derfor er heller ikke alle disse medddelelser særlig frapperende for den som er fortrolig med forløpet i slike seanser."
··Litt senere i foredraget behandles et spesielt fenomen i forbindelse med Oliver Lodge:
··"Det er høyst merkverdig at en som har interessert seg for disse ting i mange år og dertil har fått en helt spesiell interesse for dem ved at det gjelder hans egen sønn, altså en lærd mann som Oliver Lodge, ikke vet noe om det som vi innenfor vår åndsvidenskap gjentatte ganger har beskrevet, nemlig de atavistiske former for forutanelse, deuteroskopi. For i dette tilfelle har man ikke å gjøre med noe annet enn et helt spesielt tilfelle av deuteroskopi. Forholdet er følgende: Vi har for oss et medium. Som vi vet er den åndelige verden på en viss måte - selvfølgelig gjennom atavistiske krefter - åpen for dette medium. Slike medier overskrider i sin skuen rommets grenser. Men i det såkalte second sight overskrider de ikke bare rommets, men også tidens grenser. La oss ta et ganske enkelt tilfelle som er beskrevet hundrevis av ganger, - dere kan lese beskrivelser av det, hvis dere ikke selv eller noen bekjente har opplevet det - at en som er særlig anlagt for det, likesom drømmeaktig men halvt i en visjon ser sin egen likkiste eller sitt likfølge. Fjorten dager efter dør han. Han har sett noe som først inntreffer fjorten dager senere. Eller man kan se et fremmed likfølge, eller en helt likegyldig hendelse - her nevner jeg et bestemt tilfelle - man kan se hvordan man om to-tre uker blir kalt ut på landet og styrter fra hesten. Tilfellet har forekommet. Vedkommende har sett det nøyaktig, han har forsøkt å ta sine forholdsregler, men disse har falt slik ut at hendelsen likevel har inntruffet. Her dreier det seg om en overskridelse av tidsgrensene. Men det Oliver Lodge beskriver, er intet annet enn en slik broslagning over tiden. Hans beskrivelse er virkelig så nøyaktig at en efterprøving er fullt mulig. Man har å gjøre med et fremsyn, det er det som forklarer saken. Det har altså ingenting å gjøre med en kommunikasjon mellom den som befinner seg her på det fysiske plan og den som er i den åndelige verden.
··Dere ser hvor forvirret man kan bli gjennom sin streben efter en materialistisk tydning av de åndelige forhold i verden, hvor blind man kan være overfor det som virkelig foreligger. At et slikt second sight finnes, er jo såvisst et godt nok bevis for realiteten av en verden som står bak den vanlige sanseverden. Tilfellet er interessant, man kan bare ikke benytte det til å konstatere et forhold mellom levende og døde. De døde må oppsøkes - når de skal og bør oppsøkes - på en virkelig åndelig vei.
··Jeg har tatt for meg denne boken av Sir Oliver Lodge om Raymond Lodges sjel for å vise hvordan det har seg med lengselen efter den åndelige verden, en lengsel som jo er tilstede, men som man kan kalle en materialistisk form for denne lengsel. Oliver Lodge er nettopp en materialistisk videnskapsmann. Selv om han streber efter den åndelige verden, vil han likevel lære den åndelige verden å kjenne efter den fysikalske eller kjemiske verdens beskaffenhet. Slik som han utforsker de kjemiske lovene i laboratoriet, slik vil han også ha det som er forbundet med den åndelige verden, synlig for sine øyne. Og fullstendig fjern for ham er den vei vi må anerkjenne som den riktige, den veien sjelen på indre måte går mot den åndelige verden og som vi jo så ofte har skildret - ikke minst har vi beskrevet hva sjelen der lærer å kjenne som det som først og fremst angår oss i vår tid og som ligger til grunn for de fysiske sansers verden som vi lever i. Nettopp gjennom de bestrebelser som på materialistisk vis retter seg mot den åndelige verden, kan man lære å kjenne hele vår tids materialistiske karakter. Og hvis vår bevegelse skal ha noen mening, det vil si, skal denne bevegelse ha den mening som for den må være konsekvensen av menneskehetens nødvendige utviklingslov, da må den skarpt betone det åndsinderlige, det virkelig spirituelle overfor denne materialistiske streben, dvs. absurde streben efter den åndelige verden.
··Materialismen har såvisst ikke bare tilveiebragt materialistiske forestillinger - det hadde vært minst til skade, for materialistiske forestillinger som sådanne er de aller minst skadelige - materialismen har tilveiebragt en helt annen form for samkvem med den åndelige verden (enn det som engang var tilfellet. O.a.). Muligheten for at de såkalt døde gjennom de såkalt levende kan delta i jordens evolusjon er blitt langt mindre. Også denne sammenheng med de døde må menneskeheten igjen vende tilbake til. Men det vil bare bli mulig, hvis menneskeheten så å si lærer å forstå de dødes sprog. Og det sprog som man kan kommunisere med de døde på, er intet annet enn åndsvidenskapens sprog. Det ser riktignok ut til at hva åndsvidenskapen formidler oss dreier seg om saker som mer eller mindre bare taler til en åndelig lærdom, om verdensutvikling, om menneskehetsutvikling, om menneskenaturens forskjellige ledd, ting som mange vil si ikke interesserer dem; de vil ha noe annet, noe som varmer deres hjerte, deres gemytt. Sant nok, dette siste er en god fordring, det dreier seg om hvor langt man i hele sammenhengen kommer når det gjelder en viss form for tilfredsstillelse av et slikt krav. Vi lærer tilsynelatende bare å kjenne hvordan jorden har utviklet seg på Saturn, Sol og Måne, hvordan de forskjellige kulturepokene har utviklet seg på jorden, og hvordan menneskevesenet er inndelt. Men idet vi hengir oss til tankene på disse tilsynelatende abstrakte, men i virkeligheten meget konkrete ting, idet vi bestreber oss på å tenke slik at disse ting virkelig står i bilder for vår sjel, lærer vi å bevege oss på en bestemt måte i tanker og forestillinger, som vi ikke på annen måte kan bibringe vår sjel. Hvis vi riktig føler hvordan hele vår forestillingsvirksomhet blir anderledes ved at vi beskjeftiger oss med slike åndsvidenskapelige emner, så kommer det en tid da vi finner det like absurd å si: Det interesserer oss ikke å beskjeftige oss med disse ting, som vi ville finne det om et barn sa, det interesserer meg ikke å lære den likegyldige ABC å kjenne, jeg vil kunne snakke!"
··Dernest fra en foredragsserie holdt i Berlin 1903?04, Spirituelle Seelenlehre und Weltbetrachtung. (GA 52. Dornach 1972):
··" I oldtiden var det ikke vanlig å forkynne visdommen offentlig. Man hadde et ganske annet syn på visdom og sannhet. Hele oldtiden igjennom trodde man at det var nødvendig å danne seg oversanselige organer før man kunne nå til erkjennelse av de oversanselige sannheter. Man var klar over at det i ethvert menneske slumret åndelige krefter som ikke er utformet hos gjennomsnittsmennesket - at det i menneskets natur slumrer åndelige krefter som man kan utvikle ved langvarige øvelser, ved å gjennomgå utviklingstrinn som av mysterienes tilhengere beskrives som meget vanskelige. Når man hadde utviklet slike krefter i seg og var blitt en sannhetsforsker, var man av den anskuelse at sannhetsforskeren forholdt seg til det almindelige menneske som en seende til en blindfødt. Dette var hva man oppnådde innenfor de hellige mysterier. Således søkte tilhengeren av mysteriene å omskape et menneske av lavere art til et menneske på et høyere utviklingstrinn, til en "innviet". Og bare den innviede skulle være istand til å finne noe vedrørende de oversanselige sannheter ved umiddelbar skuen, ved åndelig intuisjon. Til den store masse kunne sannheten bare meddeles ved hjelp av bilder. Oldtidens myter, sagnene om guder og verdens tilblivelse, som idag - i en viss forstand med rette - forekommer oss å være menneskehetens barnlige anskuelser, er intet annet enn oversanselige sannheter i forkledning. I bildet meddelte den innviede det store folk hva han kunne skue innenfor tempelhemmelighetene.".
··Så følger middelalderen, en tidsepoke da sannheter om den oversanselige verden ble formidlet til flertallet av mennesker og fastholdt ved hjelp av tro og autoritet. Et avgjørende brudd med dette representerer den nyere tid, som satte det sansbare i høysetet - nå ble verden stykke for stykke erobret av sansene. Kravet var nå at også det åndelige skulle fremtre på sanselig vis, slik tilfellet er i spiritismen:
··"Således gikk det da til, at denne søken efter sanselig-oversanselige beviser nettopp ble et barn av den materialistiske tids naturvidenskap. Og faktisk oppstillet man den grunnsetning at den oversanselige verden skulle søkes på samme måte som man søker den sanselige. På samme måte som man i laboratoriet overbeviser seg om realiteten av magnetiske eller lysets krefter, slik ville man overbevise seg om den oversanselige verden ved sansenes hjelp, ved hjelp av det som utspilles for våre øyne. Menneskene hadde glemt å skue det åndelige på rent åndelig måte. De hadde glemt å utvikle troen på oversanselige krefter - og å lære å kjenne det som hverken er sanselig eller opptrer i analogi med det sanselige, men kun kan oppfattes ved hjelp av åndelig intuisjon. Men: Åndsvidenskapen vet at det ikke er riktig når det moderne menneske sier: Vis meg det oversanselige i sanselig form. Den vet at svaret er dette: Menneske, hev deg til de høyere sfærer - i den åndelige verden, idet du selv blir mer og mer åndelig, for at forbindelsen med den åndelige verden kan være slik som forbindelsen er til den sansbare verden ved hjelp av øyne og ører. Naturen har sendt oss ut med ytre sanser, for at vi kan oppfatte det sanselige. Men den vei som vi kan utvikle oss videre på i det sanselige opp til det åndelige for å kunne skue det åndelige med åndelige øyne - denne spirituelle vei må vi gå selv i fri utvikling, også i den moderne utviklings ånd".

1 Sir Oliver Lodge, kjent engelsk videnskapsmann som ble en overbevist spiritist ved mediale meddelelser han fikk i forbindelse med at sønnen Raymond falt i første verdenskrig. Har skrevet boken Raymond, or Life and Death, 1916. Steiner har flere steder omtalt Lodge og hans tolkninger av spiritistiske fenomener, bl.a. i Åndserkjennelse og kulturfornyelse, Antropos Forlag 1994, kapitelet Antroposofiens grunnlag.



TIL TOPPEN AV SIDEN