*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

MANGT OG MEGET OM MYSTIKK

Kommentarer til Jan Bojer Vindheim: "Vestens Mysterier"

Av Terje Christensen


Jan Bojer Vindheim:
Vestens Mysterier.
En innføring i okkultismens historie
fra pyramidene til Vannbærerens tidsalder.
Ex Libris 1990

Som det allerede fremgår av titelen, er det et svært tidsrom Jan B. Vindheims nye bok spenner over, og i disse tusener av år fra det gamle Babylon og Egypt frem til idag presenteres vi for et utall av ideer og bevegelser, personligheter og hendelser. Å fremstille et så overveldende materiale på 190 sider, selv om forfatteren ikke gjør krav far å gi noe mer enn en innføring, forekommer en å være et nokså håpløst foretagende, vel å merke hvis forfat-teren ikke innskrenker seg til et minileksikon for okkultisme. Men en slik begrensning har ikke Vindheim pålagt seg. Ikke sjelden lar han forskjellige retningers grunnleggere og talsmenn komme til orde, og det synes som han stort sett forsøker å gi et bilde av de enkelte bevegelser som også deres tilhengere kan godta. Den grunnleggende svakhet ved boken er at selv der hvor forfatteren lykkes best, blir behandlingen av vedkommende ideretning eller samfunn altfor snau til at leseren kan få et noenlunde dekkende begrep om hva det egentlig gjelder. Når forfatteren selv ikke har trengt dypere inn i sitt emne - og hvem makter å trenge inn i en slik mangfoldighet av emner - blir det bildet han gir nødvendigvis uten dybdedimensjoner og substans, og dermed mer eller mindre misvisende. På et felt som dette ligger jo alt som er av betydning på et dypere plan. Det virker heller ikke som Vindheim har noe prinsipielt eller metodisk synspunkt for sitt arbeide ut over dette: Å få med mest mulig av det som på noen måte kan forbindes med mystikk eller okkultisme.
Å gå nærmere inn på det mylder av temaer som tas opp i boken, ville sprenge enhver rimelig ramme. Fremfor alt har undertegnede ikke på langt nær kvalifikasjoner til noe slikt. For storparten av Vindheims fremstilling kan det derfor her bare gis uttrykk for noen generelle betraktninger. Opplysningene er, med de nettopp nevnte reservasjoner, stort sett formelt korrekte såvidt jeg har undersøkt dem. Forfatterens egen oppfatning, hans sympati eller negative bedømmelse skinner her og der tydelig igjennom, men det virker sjelden påtrengende og gir en personlig farve som heller styrker enn svekker fremstillingen. I andre retninger synes ikke vurderingsspørsmål å ha spilt noen avgjørende rolle. Det problem, hvilken betydning man skal tillegge en ideretning eller bevegelse, og dermed hvor inngående den bør behandles og hvilken plass den får, har Vindheim langt på vei kommet utenom ved en fordeling av sidetall på de forskjellige hovedkapitlene som virker nokså skjematisk med omkring ti sider på hvert.
Ett av emnene skal her forsøksvis betraktes mer inngående. Det er kapitelet Rudolf Steiner og antroposofien, som i likhet med det om Madame Blavatsky og teosofien har fått seg tildelt ti sider, så å si et standardvolum ut fra hele bokens anlegg, og er forsåvidt upåklagelig tilgodesett. Hva innholdet angår, er det derimot god grunn til å innta en kritisk holdning til en del oppfatninger og påstander, både i hovedkapitelet og på andre steder hvor forfatteren i forskjellige sammenhenger berører den antroposofiske åndsvidenskap.
I kapitelet Romantikk og revolusjon er det et par mindre avsnitt om Goethe, hvor en global renessanse for de esoteriske aspektene ved hans virksomhet tilskrives Rudolf Steiner. Vindheim påpeker at Goethe var frimurer og "dypt interessert i esoterisk religion. Han forsket blant annet på lysets og plantenes okkulte egenskaper". Dette virker villedende - leseren får inntrykk av at det dreier seg om en spesialinteresse for "mystiske" og dunkle sider ved naturen. Intet kan være mer feilaktig. Hele Goethes innsats som naturforsker hadde ett overordnet mål: Å trenge frem til erkjennelse av de skapende prinsipper som ligger bak fenomenene, men som åpenbarer seg i dem og kan erkjennes av mennesket når det gjør seg selv til et objekt, dvs. uselvisk organ for virkeligheten. De naturvidenskapelige verker Goethe efterlot seg, og hvor især farvelæren og hans ide om plantenes metamorfose står sentralt, overgår i omfang langt hans dikteriske produksjon, og efter hans egen mening var den også av større betydning. Det er en av Rudolf Steiners store fortjenester at han allerede som ung ble klar over denne fullstendig oversette eller miskjente side av Goethes livsverk. Og mer enn det, de mange fruktbare ideer og ansatser hos Goethe førte Steiner videre og gjorde dem til en levende bestanddel av sine erkjennelsesteoretiske verker og siden til en av grunnstenene i sin åndsvidenskap.
Når det gjelder Steiners liv og virke, er vel det bilde Vindheim gir riktig i hovedtrekk. Deler av fremstillingen må det imidlertid settes spørsmålstegn ved, og noe er også direkte feil. Det heter f.eks. at Steiner med glede mottok tilbudet om å bli generalsekretær for den tyske seksjon av Teosofisk Samfunn i 1902. Ja, tro det. I virkeligheten har det nok vært høyst problematisk for ham. Det teosofiske arbeidet i Tyskland hadde nærmest vært en fiasko, det manglet enhet og sammenheng, og Adyar-samfunnet hadde neppe så mye som hundre innskrevne medlemmer. Sektvesen, dogmatisme og persondyrkelse gjorde seg adskillig gjeldende i de få og små losjene, og selv om der fantes betydelige og selvstendige personligheter, må det ha vært en stor utfordring for Steiner med hans naturvidenskapelige og filosofiske utgangspunkt og hele hans metodiske grunnholdning å forbinde seg med dette miljøet. Hertil kom at den rosenkreutzisk-kristne strømningen han representerte, brøt med det herskende teosofiske syn. Det var derfor flere gode grunner til å betenke seg, noe Steiner også synes å ha gjort. Tilbudet om å overta stillingen som generalsekretær mottok han 20. april, men så sent som 8.-9. juni underhandlet han ennå om ansettelse i Wienerbladet Die Zeit. Og for å stille seg i spissen for den tyske seksjonen satte han som absolutt betingelse å få Marie von Sivers som sin medarbeider, likesom han forutsatte full frihet til å fremlegge resultatene av sin egen åndsforskning.
Om bruddet med Teosofisk Samfunn 1912-13 skriver Vindheim at Steiner nektet medlemmer av ordenen Stjernen i Øst å delta i den tyske seksjonen, noe som var "i åpenbar strid med teosofiens prinsipp om å gi adgang til alle religioner". Dette er en fremstilling like misvisende som forenklet. Bakgrunnen for utelukkelsen var at den retning Steiner representerte, der Kristus-impulsen sto sentralt, ble ansett som kjettersk og ikke tåltes av Adyar-teosofene og stjerneordenens tilhengere. Før det kom til noen form for reaksjon fra seksjonsledelsen, hadde ordenens representant i Tyskland, Hübbe-Schleiden, angrepet Steiner på det kraftigste, ordensmedlemmer hadde forstyrret arbeidet i gruppene og gjort et positivt arbeide stadig mer umulig, og presidenten selv, Annie Besant, fremsatte grove og bevislig usannferdige beskyldninger mot den tyske generalsekretæren. At stjerneordenens medlemmer skulle vært blitt nektet adgang fordi de trodde på Krishnamurti som den kommende verdenslærer, har ingen ting med virkeligheten å gjøre. Aldri er noen blitt utelukket fra deltagelse eller medlemskap på grunn av sin religiøse oppfatning, hverken i den tyske seksjon under Steiners ledelse eller i det senere Antroposofiske Selskap.
Under overskriften Rituelt arbeide finner vi et lite stykke om Steiners befatning med frimureriet, et tema som stadig dukker opp på ny, oftest i den hensikt å mistenkeliggjøre ham. Vindheim kan fortelle at Steiner i sine erindringer bruker mye plass på å bortforklare sitt engasjement i saken, og dette skal henge sammen med at motstandere "brukte hans forbindelse med det seinere så beryktede OTO mot ham". OTO eller den Orientalske Templer Orden ble grunnlagt av Karl Kellner, ikke som Vindheim skriver i 1895, men i 1901, nærmere bestemt den 1. sept., og ble efter Kellners død i 1905 overtatt av høygradsfrimureren Theodor Reuss. Til denne "indre" orden ble det føyet en "ytre" orden, den såkalte Memphis-Misraim-ritus ved fribrev fra John Yarker. Det var dette selskapet Steiner knyttet an til da han mottok det obligatoriske diplom fra Reuss i 1906. At det senere ble beryktet, henger særlig sammen med den betydning Reuss efter hvert åpent tilla seksual-magiske ritualer og fremfor alt med den omformning av ordensritualene i samme retning som Aleister Crowley foretok da han ble stormester.
I et eget kapitel av sine erindringer, Mein Lebensgang, gjør Steiner rede for sitt forhold til ordenen. I den tyske utgaven utgjør det omtrent 4 1/2 side av i alt ca. 330, og i betraktning av at det dreier seg om en ikke uviktig del av Steiners esoteriske arbeide, synes jeg det er urimelig å kalle dette mye plass. Hvorvidt det er en bortforklaring, kan man best gjøre seg opp en mening om ved å lese de få sidene grundig igjennom. Ønsker man en utførlig dokumentasjon, foreligger den i Rudolf Steiner Gesamtausgabe nr. 265, Zur Geschichte und aus den Inhalten der erkenntniskultschen Abteilung 1904-1914, Dornach 1987. (Se også Karl Brodersens omtale av Karl Milton Hartveits bok Den okkulte løsning, LIBRA 1989 nr. 1, side 13-15.)
På grunnlag av dette materialet og kjennskap til Rudolf Steiners livsverk kan man danne seg følgende bilde: En rituell praksis, eller bedre, et erkjennelses-kultisk arbeide ble tatt opp av Steiner som et hjelpemiddel i den esoteriske utvikling for en bestemt krets av mennesker som ønsket det. Det dreide seg ikke om noen egen "frimurerlosje", men var et ledd i Steiners virksomhet innenfor Teosofisk Samfunn, hvor denne arbeidskretsen utgjorde 2. og 3. avdeling eller klasse av den såkalte Esoteriske Skole, mens 1. klasse var basert på meditative øvelser. (Også her i Norge foregikk dette arbeidet, og adskillige medlemmer av Teosofisk Samfunn som senere gikk inn i Antroposofisk Selskap deltok, deriblant Richard Eriksen, Marta Steinsvik, Helga Geelmuyden og Ingeborg Møller.) Når Steiner ervervet sitt diplom i denne sammenheng, var det for å legitimere sin benyttelse av rituelle elementer av eldgammel orprinnelse, elementer som han ut fra sin egen åndsforskning gjennomskuet betydningen av og som han fritt kunne utarbeide videre, i den utstrekning han erkjente det som innholdsmessig verdifullt. Her som ellers søkte Steiner å respektere det historisk gitte, men alt som i denne forbindelse hadde betydning for den historiske kontinuitet, stammet fra John Yarker. Det har derfor sine gode grunner når det bare er Yarker som nevnes i Mein Lebensgang, og ikke Reuss, som utelukkende var vedkommende ordens representant i Tyskland. Steiner arbeidet ikke sammen med frimurere, og tok ikke mot noe direktiv fra den kant. I virkeligheten sto han med sitt virke i opposisjon til frimureriet - offentliggjørelse og ikke hemmeligholdelse var for ham det som gjaldt for vår tid, noe som da også førte til kraftige angrep på ham fra frimurerhold.
Siden påstandene om Steiner som frimurer er så seiglivede, kan det være på sin plass å sitere noen uttalelser fra den tid det her gjelder. Først fra et brev datert 15. august 1906, hvor Steiner bl.a. skriver: (Om Memphis- og Misraim-ordenen) "… Og den "bearbeidet" "grader" av hvilke de tre første stemte overens med det anerkjente frimureri. Med dette "anerkjente" frimureri har mine okkulte bestrebelser for det første intet å gjøre. De kan og vil ikke komme inn i dets innhegning .. " (Om det aktuelle ritualet:) " … Dette ritual kan ikke være annet enn et speilbilde av det som er realitet på det høyere plan. Dette ritual er intet annet enn det som okkultismen har anerkjent i 2300 år, og som rosenkreutzernes mestere har tilrettelagt for europeiske forhold. Hvis det finnes noe i dette ritual som er gått over i de tre johannesgradene, viser det bare at disse johannesgradene har tatt opp noe fra okkultismen. Min kilde er kun okkultismen og "mestrene"." (Brevet er gjengitt i ovennevnte verk, GA 265 s. 67-70 og i GA 264 s. 110- 111. Her som ellers i artikkelen er alle oversettelser fra tysk ved T.C.) Det viser tydelig nok at Steiners oppfatning dengang var den samme som han langt senere gav uttrykk for i Mein Lebensgang, kapitel 36. Hans syn på frimureriet og hans holdning til det var i all hovedsak uendret. Til ytterligere bekreftelse kan anføres følgende sitater, først fra en foredragsrekke om frimureriet, desember 1904. Her heter det at det høygradsfrimureri som Theodor Reuss, Carl Kellner og Franz Hartmann representerer i Tyskland, og som er tilknyttet John Yarker, ikke er annet enn en blott og bar ramme, som det "engang kan settes et godt bilde inn i." (GA 93, s. 11l). Og i et brev til Marie von Sivers 25. november 1905, efter at de dagen før visstnok overvar en frimurerseremoni i tilknytning til OTO: "… Nå så du selv igår hvor lite det ennå er igjen av de esoteriske institusjonene, som likevel engang var et fysiognomisk avtrykk av høyere verdener… Det skulle nå være oppgaven å fange opp det frimurerske liv og føde det påny, men da måtte naturligvis det gjenfødte liv også frembringe nye former." (GA 262, s. 73). Og 30. november samme år skriver han bl.a. til henne: "… Frimurersaken skal vi endelig gjøre med omtanke, uten noe hastverk. Reuss er ikke et menneske man på noen måte kan bygge på. Vi må være klar over, at forsiktighet er så påtrengende nødvendig i dette. Vi har å gjøre med en "ramme", ikke med mer i virkeligheten. For øyeblikket er det intet mer bak saken. De okkulte makter har trukket seg fullstendig tilbake fra den … " (GA 262, s. 80).
Om tregreningsbevegelsen har Vindheim et avsnitt han har valgt å kalle Steiner som politiker. Her opplyses det bl.a. at tregreningsideen er en videreutvikling av et system utarbeidet av den kjente okkultisten Papus, som igjen bygget på frimureren Saint-Yves d'Alveydres teorier. I et tidligere kapitel heter det om Papus' tanker at de "later også til å ha inspirert Rudolf Steiner". (S. 74). Men litt senere, i kapitelet om Steiner og antroposofien, er det ikke lenger noen tvil om sammenhengen, for her sier Vindheim: "Dette systemet utviklet nå Steiner videre". (S. 103). Hvordan det kan ha seg med dette, tør jeg ikke ha noen sikker mening om, men vil likevel knytte noen kommentarer til påstanden.
En av dem som har vært opptatt av å finne ut hvem Steiner har hentet sine sosiale ideer hos - muligheten for at de er originale, synes å være utelukket på forhånd - er Karl R. H. Frick. I sitt store verk Die Erleuchteten gjør han den ovenfor omtalte frimurer Theodor Reuss til opphavsmann. Under hans ledelse, forteller Frick, ble det avholdt et stort stevne i tilslutning til en frimurerkongress i Lugano i siste del av juni 1917. Her utarbeidet man retningslinjer som skulle gjøre slutt på verdenskrigen, og til disse retningslinjene hørte også tanken om en tregrening av den sosiale organisme, noe Rudolf Steiner, som kanskje tok del i dette stevnet, med begeistring opptok i sin lære. Så vidt Frick. Påstanden har bare den hake ved seg at da stevnet fant sted, hadde Steiner allerede utviklet tregreningsideen - han fremla den for grev Otto Lerchenfeld måneden før. Og lenge før dette finner vi hos Steiner viktige bestanddeler av det han siden utarbeidet som sin tregrenings-impuls. Den kan langt på vei utledes av hans grunnleggende verk Frihetens Filosofi fra 1894 (ikke 1891 som Vindheim skriver), og sider av den foregripes av sosiale ideer fremlagt i flere foredrag så tidlig som 1905. (GA 34 og 54).
Vindheim kan ellers opplyse at Steiner og hans tilhengere uten hell forsøkte "å få keiser Wilhelm interessert i dette tregreningssystemet". Det man gikk inn for, var å vekke interesse på høyere hold i det tyske riksstyret og ikke minst i det østerrikske, i håp om å begrense de katastrofale følger av krigen mest mulig. Av keiser Wilhelm personlig har neppe noen, heller ikke Steiner, forventet en så fundamental nytenkning som her skulle til. Vi får også høre om Hitlers okkulte lærer, Dietrich Eckart, at han ble forsøkt vervet under tregreningskampanjen, men han avviste fremstøtet med forakt. Det kunne vært interessant å vite hva som er kilden for dette, det går ikke frem av teksten. Derimot står det vel for forfatterens egen regning når han forteller leserne at Steiner efter krigen utbroderte sitt system i Kjernepunktene i det sosiale spørsmål. At det virkelig dreier seg om kjernepunkter og ikke om en utbrodering, tror jeg de fleste vil oppdage som tar seg tid til å lese denne lille boken, hvordan man nå ellers vil bedømme den.
Det er naturligvis ikke lett å få alt riktig når så mange ting skal være med. Goetheanum sto ikke som Vindheim opplyser, ferdig i 1915 og kunne derfor heller ikke innvies det året med oppførelse av Goethes Faust i sin helhet. Bygningen ble først tatt i bruk i 1920, men ennå ikke fullt offisielt åpnet, da den ikke var helt ferdig. Uroppførelsen av Faust i uforkortet form fant sted først i 1938, og da i det nye Goetheanum. Om de forskjellige antroposofiske virksomheter forteller Vindheim kort og grelt, selv om man stusser ved enkelte opplysninger, som når det heter om Steinerskolene at elevene oppfordres til å efterprøve alle opplysninger. I kapitelet Antroposofene etter Steiner nevnes bl.a. at nazilederen Rudolf Hess var interessert i antroposofi og kan ha holdt sin beskyttende hånd over bevegelsen - efter hans flukt til Skottland 1941 ble Steinerskolene stengt og antroposofisk litteratur forbudt. Det faktiske forhold er at det var den siste Steinerskole i drift, nemlig den i Dresden, som opphørte på den tid, alle de andre, åtte i tallet, var blitt stengt flere år tidligere. Det burde også vært nevnt at Antroposofisk Selskap ble forbudt av nazistyret allerede i 1935, med den begrunnelse at det var internasjonalt innstillet, sto i forbindelse med frimurere, jøder og pasifister, og at Steiners pedagogikk ikke stemte overens med de nasjonal-sosialistiske oppdragelsesprinsipper. På grunn av sin statsfiendtlige og statsfarlige karakter måtte selskapet oppløses!
Som kjent er det mange måter å fortegne virkeligheten på. Den mest plumpe er å gi direkte feilaktige opplysninger. Vanskeligere å komme til livs er antydningene, muligheten av et eller annet som forfatteren ikke har virkelig belegg for, men som han tror og kanskje håper kan være tilfellet. Og ikke minst kan virkelighetsbildet bli skjevt gjennom utvalget av faktiske forhold, hva som betones og hva som utelates. Hos Vindheim finner vi eksempler på alt dette, uten at det på noen måte skal hevdes at han bevisst fordreier bildet - helst skyldes nok feilene et mangelfullt studium av emnet og en altfor lettvint omgang med kildene.
Vindheim viker heller ikke tilbake for å omtale indre konflikter i Antroposofisk Selskap, men her befinner han seg på ytterst gyngende grunn - det er åpenbart at hans kjennskap til disse kompliserte forhold er helt utilstrekkelige. I forbindelse med fraksjonsstridene berører han i forbifarten Marie Steiner som innehaver av forlagsretten til Steiners verker og hennes disposisjon av den, og han kan meddele at hun, da forholdet mellom henne og "ledelsen for Antroposofisk Selskap med president Steffen i spissen" var blitt uholdbart, allierte seg med opposisjonslederen Ita Wegman. Om denne fremstilling får det her være nok å fastslå at den er totalt misvisende, for ikke å ta hardere i.
Omtalen av Marie Steiner gir i det hele tatt inntrykk av at Vindheim ikke riktig er klar over hvilken betydning hun har hatt. Riktignok nevner han hennes samarbeide med Rudolf Steiner - han vet endog å fortelle at de var samboere før ekteskapet - likeså omtales hennes aktive innsats for å utvikle den kunstneriske virksomhet på antroposofisk grunnlag, videre at hun var en dyktig skuespiller og instruktør samt bidro til utviklingen av den nye kunstart eurytmien. Dette er jo allerede meget, men noe av det mest avgjørende mangler. Det som først og fremst bør fremheves, er at Marie von Sivers (ikke Sieverts som Vindheim konsekvent skriver) var den som gav støtet til Steiners innsats for den tyske seksjon, og dermed til hele det antroposofiske arbeidet - hverken selskapet eller den antroposofiske bevegelse ville ha blitt til uten henne. Og det var Marie Steiner von Sivers som ble organisatoren, først av seksjonsarbeidet i Teosofisk Samfunn fra 1902, derefter av Antroposofisk Selskap fra 1913. Som leder av den kunstneriske seksjon ved Goetheanum bidro hun, ofte under de vanskeligste forhold i 30-årene og under den annen verdenskrig, til å gi hele virksomheten substans. Og at Rudolf Steiners litterære arv hos henne var i gode hender, har vi overbevisende vidnesbyrd om i den utgivelsesvirksomhet hun påbegynte og som nå i mange år er videreført av hennes efterfølgere i Rudolf Steiner-Nachlassverwaltung.
Om Antroposofien i Norge skriver Vindheim kvikt og underholdende, med hovedvekt på forfatterne. Når det gjelder Aasmund Brynildsen, vil kanskje en og annen bestride påstanden om at han "kom med i det antroposofiske arbeidet gjennom "Janus"." Og en betydelig dikter som Inge Krokann hadde det vel vært rimelig å ta med. Hva Alf Larsen angår, får vi vite at han ikke fant seg vel til rette i "Vidargruppens troende skare". Det går ikke helt klart frem, men denne nedlatende beskrivelsen må vel stamme fra dikteren selv. En slik summarisk dom er selvfølgelig dypt urettferdig. Antroposofiens fortropp i Norge, mange av dem nært knyttet til Rudolf Steiner, var for de flestes vedkommende medlemmer av denne eldste norske gruppen, og det var både betydelige og selvstendige mennesker blant dem. For å benytte Alf Larsens egen målestokk: Hva med Ingeborg Møller, hva med Ivar Mortensson-Egnund, hva med Olav Aukrust, alle tre personligheter som han satte uendelig høyt, og som alle i tur og orden hadde meldt seg inn i Vidargruppen? I denne sammenheng er det også naturlig å nevne Helga Geelmuyden, gruppens formann gjennom flere år, som ble oppmuntret av Steiner til sine Hegel-studier, og som Olav Aukrust omtaler som "ei av Norigs mest intelligente damur"!
I et avsluttende kapitel, Tideverv, under avsnittet Religiøst mangfold, reflekterer forfatteren over de senere års utvikling, bl.a. innenfor teosofi og antroposofi. Her har det ifølge Vindheim foregått en markant ansiktsløftning de siste femten års tid. Om norsk antroposofi - den omtales her som en ideologi - heter det at den har fått et moderne og progressivt image, noe tilsiget av nye medlemmer fra ungdomsopprørets rekker har sørget for. En slik forynget antroposofi skal tidsskriftet Arken ha representert, med redaktørene Kaj Skagen og Peter Normann Waage. Det virker som om forfatteren mener det godt med antroposofien og unner den et nytt og bedre image enn det gamle. Problemet er bare at ingenting blir fortere gammeldags enn det tidsmessige. Og hva betyr ansiktsløftning og modernisering av fasaden for en åndsimpuls som antroposofien? Det som foreligger her, bak en mer eller mindre moteriktig overflate, er adskillig radikalere og mer revolusjonerende enn det som lå i ungdomsopprøret, selv den gang da det ennå hadde sin fulle kraft.
Et av de siste stedene hvor antroposofien berøres, er kapitelet Kosmisk kontakt. Her blir leseren gjort kjent med en meddelelse av Rudolf Steiner om at Buddha i 1604 slo seg ned på planeten Mars for å stifte fred mellom de krigerske innbyggerne der. Ved å gjengi en slik opplysning totalt uformidlet, fremkaller man assosiasjoner til romferder og science-fiction-romaner, og det er vanskelig å se at hensikten kan være noen annen enn latterliggjørelse. Den er da også betegnende nok hentet fra en artikkel som angriper antroposofien og dens grunnlegger på det kraftigste under titelen Antroposofien - åndsvitenskap eller diktning? i tidsskriftet Humanist nr. 6, 1982. Artikkelforfatteren er K. E. Steffens, som gjennom mange år har gjort det til en spesialitet å polemisere mot Steiner og antroposofien hvor det på noen måte byr seg en anledning, og da kommer også gjerne godbiten om Buddha på Mars. Men når det gjelder Vindheim, spør man seg om hvordan anbringelsen av slike bruddstykker står i stil med hans egen anvisning annensteds i boken: "Den som søker de innerste sannhetene, må leite etter dem. Deres pris er søkerens alvorlige innsats for å finne dem".
Dermed skal ikke være sagt at forfatteren legger for dagen en gjennomgående negativ holdning til antroposofien. Særlig synes han å finne adskillig verdifullt innenfor de praktiske virksomhetsområdene. Men det hovedinntrykk boken gir, er at antroposofien er en konstruksjon, et "okkult system". Metoden, den strengt oppbygde skoleringsveien, hører vi ikke noe om. Frihetens filosofi omtales som innledningen til Steiners åndsvidenskapelige forfatterskap, men at boken danner erkjennelsesgrunnlaget for hele hans videre arbeid, nevnes ikke. At Steiners verk må sees i sammenheng med Vestens filosofiske og videnskapelige utvikling, røper Vindheim ingen forståelse for. Derfor blir det også uproblematisk for ham å behandle dette verk noenlunde på linje med djeveldyrkelse, seksualmagiske kultformer og andre okkulte utsvevelser. I så måte deler forøvrig antroposofien skjebne med Böhmes teosofi og Goethes farvelære, for bare å nevne noen av de betydningsfulle verkene i europeisk åndshistorie som også blir omtalt i dette brokete utvalg.
Boken har henvisninger til en mengde litteratur, men ikke alle oppførte publikasjoner egner seg som kildegrunnlag. Om The Spear of Destiny av Trevor Ravenscroft gjelder at den er mer spennende enn pålitelig, for å nevne en kilde som er benyttet i et par sammenhenger. I betraktning av at det antall sider de forskjellige retningene er blitt tildelt hovedsakelig synes bestemt av ønsket om en jevnest mulig fordeling og bare i liten grad av en virkelig vurdering, har antroposofien som før nevnt fått en rimelig plass. Likevel finner vi ikke oppført et eneste tysk orginalverk, hverken av Steiner eller andre, og av de foreliggende oversettelsene synes bare noen ganske få å være benyttet. Et stikkordregister øker bokens anvendelighet som oppslagsverk, selv om enkelte navn er falt ut, deriblant den beryktede nazi-ideologen Alfred Rosenberg som omtales flere steder i teksten, mens den meg ukjente Albert Rosenberg har fått plass i registeret. Boken inneholder mange interessante bilder. For de kunstneriske frembringelsers vedkommende er de, rimelig nok, gjennomgående forsynt med navnet på opphavsmannen. En av unntagelsene er den fine tegningen av Sri Aurobindo, som Johannes Hohlenberg har utført.




TIL TOPPEN AV SIDEN