*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

BARNETROEN, TEOLOGIEN OG ANTROPOSOFIEN

Av Trond Skaftnesmo

Der jeg vokste opp i en avsides fjordbygd på 1960-tallet, var det ennå en sterk tradisjon for at alle barn skulle gå på søndagsskolen. Vi var bare en håndfull barnesjeler i den lille grenda, så det å skulle melde seg ut av den lille forsamlingen var overhodet ikke noe tema. Men det var vel heller ikke noen av oss som led noen overlast den korte stunden det varte hver søndag formiddag. Vi ble traktert med sang og saft og fortellinger fra Jesu liv, der stormene på Genesaret sjø, den barmhjertige Samaritan og Sakkeus i morbærtreet var de sterkeste historiene. Korsfestelsen ble vi skånet for, skjønt alle visste om det. Og så var det selvsagt stjernene i fiskegarnet på innsiden av søndagsskoleboken. Vi fikk en ny gullstjerne klistret inn for hver søndag vi møtte opp. Jeg husker ennå nedturen da de rasjonaliserte systemet og gikk over til røde stempelstjerner.

Siden jeg hadde det karmiske lykketreffet å få gå på søndagsskolen, vet jeg litt om den klassiske ”barnetroen”, i hvert fall i dens norske, lavkirkelige variant. Meget kort kan den karakteriseres slik: Vi har alle en engel som passer på oss her på jorden. Dersom vi stjeler eller lyver eller gjør andre gale streker, blir engelen (og Jesus) svært lei seg. Gud bor i himmelen, han ser oss alle og kjenner våre innerste tanker. Likevel elsker han oss og Han vil at alle skal komme til Ham når de dør. De som tror på Jesus finner veien dit, til himmelen. Hva som skjer med de andre, de som ikke tror på Jesus, var vi ideligen klar over... men det ble det ikke snakket om. Best å fokusere på den rette veien.

Dypere vann

Mitt møte med antroposofien skjedde allerede på ungdomsskolen, i form av en bok som kom meg i hende: ”Mellom vest og øst”. Denne boken innebar et mykt møte med antroposofien. Toneleiet i de 10 foredragene, holdt på en Vest-Øst kongress i Wien i 1922, var meget ikke-okkult. Her ble sosialvitenskapelige, økonomiske, psykologiske osv. emner behandlet ut fra et antroposofisk perspektiv. Og så vidt jeg husker var det hverken snakk om engler eller astrallegemer.

Da jeg året etter kom i nærkontakt med Steiners mer okkulte skrifter (Vitenskapen om det skjulte; Rosenkreuzernes Teosofi osv.), ante jeg jo fort at det bar ut på dypere vann. Og da jeg begynte å sette meg inn i hans kristologi, ikke minst hans foredragsrekker om evangeliene, ble det med ett riktig brådypt. Å forholde seg til to Jesusbarn, den reinkarnerte Zarathustra, Buddhas Nirmanakaya osv – alt flettet sammen i og omkring fortellingen om Jesu liv – gikk et godt stykke utenpå min indremisjonske barnelærdom, det skal innrømmes. Men det merkelige var at ingen av de bærende elementene i barnetroen ble ødelagt i det bildet som langsomt steg frem. I dette bildet hadde så vel englene som Jesu frelsesverk sin rettmessige plass, skjønt mine naive barnebilder (ikke minst når det gjaldt himmel og helvete) fikk en sårt tiltrengt oppgradering. Det var på sett og vis som å gå fra Kristendommen-V1500 til Kristendommen-V2000.

Luther versus Steiner

Mens jeg gikk på gymnaset deltok jeg nå og da i det lokale kristelige studentlaget. Som sagt opplevde jeg intet brudd med min barnetro, men derimot at jeg hadde arbeidet meg inn i en stadig dypere forståelse av det jeg nå kalte Kristusmysteriet. Jeg hadde (naivt nok) ikke oppdaget hvilke kjetterske og ukristelige tanker jeg gikk omkring med. Først da tidsskriftet Credo rykket ut mot antroposofien (1977), med MF-teologen Arild Romarheim som førsteskytter, sto det klart for meg at kristenfolket bedømte Steiners kristologi som en okkult (les: farlig) forførelse.

Den sentrale anklagen mot Steiner angående hans Kristusforståelse, syntes å være at han – ved å introdusere tanken om reinkarnasjon og karma – hadde lansert en vei til selvfrelse, altså slik at en blir frelst ved egne gjerninger. Dette var rimeligvis ikke forenlig med Luthers lære om frelse ved ”troen alene”. Nå er Steiners syn på frelsesveien ganske riktig fjernt fra Luthers syn. Men ukristelig? Steiner legger til grunn en evolusjonsforståelse, som omfatter flere påfølgende jordliv. Det er altså snakk om en evolusjonssvei, der mennesket gradvis har mulighet for å stige opp mot det guddommelige som det ble ”støtt ut fra” ved det såkalte ”syndefallet”. Slik vil, mente Steiner, alle religioners urmisjon omsider bli oppfylt. (Re-legio = gjen-forening.) Men ifølge Steiner ville vi overhodet ikke kunne gjøre en slik evolusjonær oppstigning uten Kristi offerdød på korset. Frelsesgjerningen er, etter hans oppfatning, en objektiv kjensgjerning; dvs. en historisk impuls som er satt inn i jordens evolusjon og som hvert menneske fritt kan velge å knytte an til.

Jo, jeg kunne godt forstå at dette var noen drøye sjømil fra Luthers lære, slik den ble fremsatt for 500 år siden. Men at det var ukristelig, slik Romarheim mente, det kunne jeg ikke forstå.


Ingen engler. Ingen himmel. Ingen sjel.

Det store oppvåkningssjokket hva angår den lutherske teologien, fikk jeg imidlertid flere år senere, da jeg begynte på et mer systematisk religionsstudium. Det jeg oppdaget, og som den vanlige kirkegjenger synes å være lykkelig uvitende om, var at de teologer som i dag fronter den lutherske læren – så vel her til lands som internasjonalt – har mistet sin barnetro. Her er det verken plass til engler, himler eller sjeler. Englenes ukristelighet ble vi jo grundig belært om sommeren 2007, da vår eventyrprinsesse Märtha Louise røpet at hun faktisk hadde snakket med noen av dem. Det skulle hun ikke ha gjort ustraffet. Inge Lønning, professor i teologi, rykket straks ut og erklærte at ”prinsessen er på kollisjonskurs med kristen tro”. Er da englene ikke lenger en del av den kristne troen? Eller er det blitt forbudt å snakke med dem? Innenfor det som Lønning her kaller kristen tro, er englene ikke lenger velkomne. Engletroen drøftes slik i en mye brukt pensumbok ved lærerutdanningen, ”Kristen tro og livstolkning”:

1. Englene er bilder på Guds mangfoldige hjelp, demonene på at det onde er uhyggelig sterke krefter som er ”personlige” fordi det er mennesker, dvs. personlige vesener, som gjør det onde. Et slikt syn er et godt forsvar mot mange slags overtro om ånder. [...] Kan ikke troen på Guds omsorg greie seg like godt uten englene? [...] Å oppgi troen på personlige engler og demoner, har ikke umiddelbare konsekvenser for troen på en personlig Gud.

2. En kan svare et ubetinget ”ja” på spørsmålet om hvorvidt engler og demoner finnes, ”akkurat slik det står i Bibelen”. [...] Men det som er skrevet foran i dette kapitlet skulle vise at dette ja-svaret er problematisk – også når det bedømmes ut fra kristen tro.

3. Et tredje svar er mulig, nemlig: Englene og demonene er bilder og symboler på krefter og makter som bare kan omtales på denne måten. Derfor kan den kristne tro ikke greie seg uten dem. Dette svaret virker umiddelbart mest ullent. Kanskje er det likevel det riktige både ut fra kristen tro og allmenn erfaring. (s. 149)

Forfatteren faller altså til slutt ned på at det siste (og mest ulne) svaret må være det riktige. Men det første svaret, som (sies det) tar utgangspunkt i et naturvitenskapelig verdensbilde, er også ”et godt forsvar mot mange slags overtro om ånder”. Det som uansett er helt klart, er at troen på at engler og demoner finnes ”akkurat slik det står i Bibelen”, det er problematisk ”...ut fra kristen tro”.

Nei, det er  slett ikke rart at Märtha Louise skapte angst i prestenes leir.

Engler og demoner må de lutherske teologene altså klare seg uten. Hva med sjelen? Må de også forsake den ”...ut fra kristen tro”? Og himmelen? Husker jeg ikke feil, så sang vi på andakten før Bedehusets basar: Så ta da mine hender og før meg frem / inntil jeg salig ender i himlens hjem... osv. Vi snakker her om kjernen i alt hva som kan kalles tradisjonell kristen barnetro. I min barneverden visste jeg jo godt at kroppen min ville ligge igjen på jorden etter at jeg var død. Samtidig var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at jeg skulle komme til himmelen. Først senere lærte jeg at dette ”jeg” som gikk til himmels, nettopp var det som kristne til alle tider har kalt sjelen. Legemet er sjelens bolig, og er (etter tradisjonell kristen oppfatning) slett ikke identisk med sjelen. Eller hvorfor skulle Jesus ellers advare på denne måten: ”Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel...” (Matt. 10.28) Eller hør hva Paulus sier: ”Jeg kjenner et menneske i Kristus – om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det – en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel. [...] han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord som det ikke er et menneske tillatt å tale.” (2. Kor. 12, 2-3)

Jo visst kjente Paulus til muligheten for sjelens eksistens utenfor kroppen. I moderne språkdrakt: Han kjente til ut-av-kroppen opplevelser, og han visste også at det fantes de som hadde fått del i en okkult kunnskap, ”som det ikke er et mennesket tillatt å tale”.

Men teologen vil ikke vite av slike forestillinger. Så sier professor ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, Halvor Moxnes:

Hos Paulus er det ikke snakk om at noe i mennesket skal overleve døden. Han trøster seg ikke med at sjelen skal leve videre. Tryggheten i møte med døden, ja til og med den triumferende tonen som det kan være svært vanskelig for oss å identifisere oss med, bygger på at Jesu oppstandelse er en garanti også for de troendes oppstandelse. (Gilhus, s. 32)




Benozzo Gozzoli: Thomas Aquinas mellom Aristoteles og Platon.
Nederst Averroës. - Ca. 1490. Paris, Louvre.


Så langt er det altså kommet: Forestillingen om sjelens udødelighet er nå blitt ukristelig i de protestantiske kretser. Det kristne håp er ene og alene knyttet til ”kjødets oppstandelse” på den ytterste dag.

Og hvor er ”vi” så mellom døden og denne ytterste dag? Hvor er de døde nå? I den før nevnte pensumboken i ”Kristen tro og livstolkning” får vi det protestantiske svaret:

De døde er i Guds skaperminne. En gang skal han skape dem på nytt. Det viktigste argumentet for [denne oppfatningen] er det kristne menneskesynet. Det skiller ikke mellom kropp og sjel slik at det ene skulle kunne leve uten det andre. (s. 259)

Så vet vi det. Jesus snakket om ting han ikke hadde forstand på. Han var jo ikke skolert i protestantisk teologi, må vite. Det er derimot den dobbelt-doktorerte Per Lønning. Her til lands må han vel sies å være en av de mest kjente og troverdige autoritetene på protestantisk teologi. I boken ”Ikke til himmelen?” (- spørsmålstegnet er kun med i tittelen!) skjærer han det ut i papp for oss:

La det straks være sagt: forestillingen om himmelen som et samlingssted etter døden har heller tynt belegg i Bibelen. [...] Dermed: jeg skal ikke til himmelen. Ikke hvis man med ”himmel” forstår noe hinsidig, ujordisk, et farvel til mitt jordiske jeg – til jeg som meg – og til hele den omverden som medbestemmer min identitet. Ei heller hvis man mener en eller annen fredet plett et eller ”annet” sted i universet. Eventuelt en eller annen forestillbar eterisk eksistensform høvende for ”de avdødes ånder” eller kall det hva som helst! (s. 170-171)

Så vet vi det også: Per Lønning skal ikke til himmelen. Det tror jeg vil komme som en overraskelse på den jevne kirkegjenger.

I Guds himmel er det, som vi skjønner, god plass. Gud sitter mutters alene på sin trone. Her finnes hverken engler eller salige avdøde. Men hva så med Den apostoliske trosbekjennelsen, som blir lest opp ved hver gudstjeneste? Så vidt jeg husker står det der å lese: ”...fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag”. Hva hadde Jesus der nede å gjøre, dersom det var helt folketomt der? Hvem skulle han forløse? Finnes ikke himmelen, så finnes vel heller ikke noe ”dødsrike” for uforløste sjeler? Eller hva med beretningen om den fattige Lasarus (Luk. 16. 19-31) som kommer til himmelen, mens den rike mann kommer ”i pine”. (Kan en steindød sjel pines?) Det er Jesus selv som forteller. Visste han fortsatt ikke hva han snakket om? Eller hva med hans løfter til den botferdige røveren (Luk. 23. 43), der han sier: ”Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.” Lovte han for mye?

Mange spørsmål. Og mange muligheter for spissfindige bortforklaringer. For ifølge Jesu utsagn, vil fornekterne ikke la seg overbevise selv om ”noen sto opp fra de døde” (Luk. 16. 31). Smith-Gahrsen bekrefter at det er slik:

Har mennesket en udødelig sjel ifølge kristen tro? Nær-døden-opplevelser blir brukt som argumenter for sjelens udødelighet. For kristen tro har disse argumentene beskjeden verdi. Opplevelsene kan nok stort sett forklares psykologisk. (s. 127)

Kampen om sjelen

De teologiske spillfekteriene er en sak for seg. Langt mer dramatisk er det åndshistoriske bakgrunnsteppet for spørsmålet om sjelen. Saken er den at det ble kjempet en hård kamp om sjelens udødelighet i høymiddelalderen, der Thomas Aquinas sto opp imot den islamske filosofi, først og fremst representert ved Averroës. Det finnes avbildninger av Thomas, der han seirende – lik en St. Michael – trår ”den averroiske dragen” under fot. Hva var stridens kjerne?

Vi må aller først være klar over at i perioden 800 – ca 1100 sto den islamske kulturen i mangt og meget over den kristne kulturen. Deres vitenskap og filosofi var mer sofistikert og utviklet, ikke minst takket være at de – i motsetning til kristenheten – hadde absorbert fruktene av den greske filosofi og vitenskap. Når vi kommer til 1100-1200-tallet ”oversvømmes” Europa av skrifter, forestillinger og tankemønstre, som har sin rot i en arabisk-islamsk tolkning av Aristoteles. Fremst blant disse muslimske lærde er den spansk-marokkanske legen og filosofen Averroës (1126-1198). I hans omfattende filosofi inngår også en lære om sjelen, i første rekke formet som kommentarer til Aristoteles skrift ”De anima” (om sjelen). Averroës lærer her blant annet at vår åndssjel eller aktive fornuft (nus el. nous) etter døden kun eksisterer som ledd i den universelle fornuften som er felles for hele menneskeheten, ikke som en individuell substans. Menneskets individuelle eksistens er altså begrenset til jordlivet. Etter døden vender åndssjelen tilbake til Allah, lik dråpen vender tilbake til havet.

Dette tankemønsteret (riktignok med henvisning til Gud fremfor Allah) fikk etter hvert fotfeste i den kristne filosofien. Siger av Brabant (ca 1240-1284) nevnes ofte som en av hans største disipler innenfor kristenheten (Aukrust, bind 3, s. 81). Thomas Aquinas så på disse ideene som både feilaktige og farlige. Feilaktige, fordi de ikke stemte overens med Bibelens og fornuftens vitnesbyrd. Farlige, fordi de truet selve grunnlaget for den kristne kultur: Troen på hvert enkelt menneskets unike verdi. For hva skulle ellers være meningen med Kristi inkarnasjon på jorden, med hans frelsesverk, om vår individuelle eksistens uansett ville gå tapt, ved at vi gikk opp  i den universelle fornuften, eller for den del: tilbake til ”Guds skaperminne”? Thomas så seg derfor nødt til å føre en åndskamp mot denne forførelsen, en kamp som han (i det minste ifølge katolske teologer) gikk seierrik ut av. Denne kampen fikk et slags sluttpunkt først i 1512, på det femte laterankonsil, der sjelens individuelle udødelighet ble fastsatt som et dogme.

Men ikke før var læren om sjelens ”naturlige dødelighet” fordømt som en kjettersk tanke, så fikk den ny grobunn, nemlig ved reformasjonens startpunkt i 1517. Luther selv var svært i tvil om sjelens fortsatte eksistens etter døden, og vaklet frem og tilbake. I dag er averroismen blitt mainstream innenfor protestantismen. Som Derek Gatherer har vist, har  averroiske ideer også hatt stor gjennomslagskraft innenfor naturvitenskapen og humaniora, som f.eks. i form av Richard Dawkins memeteori og Karl Poppers teori om Verden 3. Disse fenomenene hører med til den samme dramatiske åndshistorien. Men disse sporene kan dessverre ikke forfølges videre i denne lille studien.

Vi må slå fast at sjelens fortsatte eksistens etter døden ikke lenger er del av den luthersk-evangeliske læren, i hvert fall ikke slik den doseres fra katetrene. Ennå lever den nok sterkt i folkedypet, og få prester ønsker å provosere folketroen ved å ta opp det følsomme emnet i begravelsestalen. (Inge Lønning har riktignok gått ut og klaget på at stadig flere henvender seg direkte til den avdøde ved graven. Det er det ingen grunn til, mener han, ettersom adressaten ikke finnes!) Etter hvert som stadig nye kull med religionslærere og prester får vite at det er ukristelig å tro på sjelens udødelighet, er det selvsagt bare et tidsspørsmål før ”folketroen” (og barnetroen med den) smuldrer opp. Slik er den ene siden av saken.

Den andre siden av saken er at stadig flere mennesker har åndelige opplevelser (som engleerfaringer og NDO), opplevelser som har gitt dem en første-håndserfaring av ”det hinsidige”. Eller for å si det på en annen måte: som har overbevist dem om at ”det hinsidige” er her overalt blant oss, rundt oss og i oss: De avdøde er med oss. Englene er her. Demonene også.

For det moderne mennesket vil dette være en ytterst dramatisk nyhet, mer dramatisk enn børsfall og klimaforstyrrelser. Vi som trodde vi var alene i universet.

Litteratur

Credo-debatten mellom Arild Romarheim og Dan Lindholm 1977 (gjengitt i Libra, 1977-78)

Rudolf Steiner: Arvesynd og Nåde.

Rudolf Steiner: Livet mellom død og ny fødsel.

Carl Smith-Gahrsen, 1998: Kristen tro og livstolkning. Høyskoleforlaget. Kristiansand.

Ingvild Sælid Gilhus & Lars Helge Nilsen (red.), 1992: På sjelens vinger. Alma Mater Forlag. Bergen

Per Lønning, 1995: Ikke til himmelen? Forlaget Forum. Oslo

Derek Gatherer, 1998: Meme pools, World 3, and Averroës vision of immortality. http://www.geocities.com/derek_gatherer/zygon.pdf




TIL TOPPEN AV SIDEN