*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

Bevissthet og hjerne: Det harde problemet.

Av Trond Skaftnesmo

En strøm av natriumioner

Spørsmålet om relasjonen mellom bevissthet og hjerne hører til de klassiske og fundamentale gåtene i vitenskap og filosofi, og mange oppfatter det som prinsipielt uløselig. Tidlig på 1900-tallet ble det da også anbefalt at man la hele problemstillingen til side. Behaviorismen – med John B. Watson (1878-1958) og B. F. Skinner (1904-1990) i spissen – erklærte endog at bevisstheten ikke kunne forskes på, da den jo er privat og usynlig. Denne positivistiske tenkningen sto sterkt helt frem til 1970-tallet. Siden da har det skjedd en dreining, der den kognitive psykologien – som et første steg – godtok at det finnes ”mentale tilstander” og at disse kan forskes på. Denne forskningen holdt seg riktignok trygt innenfor positivistiske rammer, fortrinnsvis med reduksjonistiske metoder og kvantitative analyser. I den motsatte enden utviklet gestaltpsykologer, fenomenologer og hermeneutiske filosofer ulike strategier for bevissthetsstudier, basert på introspektive så vel som såkalt objektive observasjoner. Men heller ikke denne forskningen rokket ved den fundamentale avgrunnen mellom de to virkeligheter; den ytre, fysiske og objektive verden og den indre, mentale og subjektive verden. Det harde problemet synes å bestå like uantastet, og det har de siste tiårene ført til en ny flom av artikler, bøker og konferanser på tematikken ”mind & brain”.

Det var filosofen David Chalmers som reformulerte problemet og benevnte det som ”The hard problem”.[1] Ifølge Chalmers er det harde problemet rett og slett eksistensen av subjektiv erfaring eller såkalte qualia.[*] Hvorfor skulle fysiske, nevrale prosesser overhodet gi opphav til indre erfaringer? Den tyske filosofen Hans Goller karakteriserer det harde problemet på denne måten:

Ingen vet hvorfor bestemte hjerneprosesser er ledsaget av opplevelser, og hvorfor vi overhodet har opplevelser. Det forblir stadig et ”forklaringsgap” mellom den bevisste opplevelsen og dens formodete materielle korrelat [de nevrale prosessene]. Først når vi vet hvordan og hvorfor hjerneprosesser frembringer bevisste opplevelser, kan vi overvinne dette forklaringsgapet. Vi famler i mørket mht. hvordan bevisstheten passer inn i den naturlige orden. Bevisstheten danner den største hindringen på veien til en vitenskapelig forståelse av mennesket og universet.[2]

Den siste setningen er riktig morsom, kanskje noe ufrivillig. Bevisstheten blir jo vanligvis sett på med en viss velvilje, som det nødvendige redskapet den er for å utforske verden. Men setningen gir et klart eksempel på hvordan mangt og meget blir snudd på hodet innenfor dagens hjerneforskning. Det som er klart og gjennomskuelig i seg selv (bevisstheten, tenkningen) kan slik ende opp som ”den største hindringen” for utforskningen av verden: Var det ikke for at bevisstheten kom i veien, ville regnskapet så å si ha gått opp for oss… Setter vi oss i hjerneforskerens sted, er det imidlertid ikke vanskelig å få øye på problemet. I fig 1 ser vi en skisse av en nervecelle, et nevron.

Figur 1: En skjematisk fremstilling av en nervecelle.

Når et nevron er i aktivitet løper det små elektriske impulser, hver på ca 100 mV, fra de korte utløperne (dendrittene) via cellekroppen og ut den lange utløperen (aksonet), derfra via synapsen – mediert ved nevrotransmittere – til neste nevron. Dette signalet kalles en nerveimpuls eller et aksjonspotensial (fig. 2). Disse impulsene dannes av små ladde partikler, ioner. Selv om flere ioner er involvert (Na+, K+, Ca2+ osv), dannes den gjennomgående ionestrømmen av Na+-ioner. Forenklet kan vi altså si at nerveimpulsen er en strøm av natriumioner.

Figur2: Aksjonspotensialet i en nervecelle.

Nå tenker vi oss hva som skjer – ifølge standardmodellen[†] – når det dannes et synsinntrykk. La oss si at vi ser på et tre. Det diffuse sollyset reflekteres fra treet, brytes gjennom vår øyenlinse og faller inn på netthinnen. Der avbildes treet, snudd på hodet som ved camera obscura. I netthinnens lysømfintlige celler (staver og tapper) finnes det ulike synspigmenter. Det mest kjente kalles rhodopsin eller synspurpur. Når det faller lys på dette proteinmolekylet gjennomgår det en spesiell deformasjon. Så langt rekker den lyssensitive delen av synsprosessen. Resten er elektrisitet og kjemi. Deformasjonen av rhodopsin utløser nå enzymer, som igjen utløser en nerveimpuls. Denne impulsen overføres via en ”reléstasjon” i thalamus – LGN – til synsbarken i storehjernens bakhodelapp. Etter som det strømmer på med flere nerveimpulser, dannes det komplekse mønstre av nerveaktivitet i de ulike lag av synsbarken, mønstre som resulterer i at bildet av treet gjenskapes i vår bevissthet. Greit?

Vel, ikke helt greit. At bildet er snudd opp-ned er det minste problemet. Det store problemet er følgende: Vidt ulike sansekvaliteter – som hørsel, lukt, smak og berøring – blir oversatt til nerveimpulser på tilsvarende måte. Slik vi kan digitalisere et bilde, dvs. oversette det til en strøm av kodete elektriske impulser, kan sansekvalitetene altså oversettes til nerveimpulser. Nerveimpulsene representerer i så fall en spesifisert informasjon som svarer til den aktuelle sansekvaliteten. Slik det er en vesentlig forskjell mellom lydbildet av Beethovens 9. symfoni og Leonardos maleri Mona Lisa, må det være en tilsvarende forskjell mellom de nerveimpulser som resulterer i en spesifikk lyderfaring og de som resulterer i en spesifikk synserfaring. Her har vi et ørlite problem: Alle nerveimpulser som ledes inn til de respektive sansesentra i hjernen er av nøyaktig samme type! Samme strøm av natriumioner, samme aksjonspotensial. Riktignok varierer frekvensen mellom impulsene, men det skjer etter styrken på sansestimuli og ikke etter typen sansefornemmelse.

Lærebøkene lar dette problemet stort sett stå ukommentert. De som kommenterer det gir alle det samme standardsvaret, som i denne læreboken for videregående (Hernes, 2003):

I en nervecelle kan bare to ting skje. Enten går det impulser i den, eller det går ikke impulser i den. Impulsstyrken (hvor mange ioner som går ut og inn) er stort sett alltid den samme. Impulsene som forplanter seg bortover, er altså tilnærmet lik i alle nerveceller. Det er med andre ord de samme impulsene som blir sendt fra øyet til hjernen som fra øret til hjernen. Det som gjør at vi opplever impulsene fra øyet som lys, er at de ender et bestemt sted, i synssentret i hjernen. Alle impulser som kommer inn her, opplever vi som lys. Impulsene fra øret ender et annet sted, i hørselssenteret, og oppleves som lyd. Hadde vi kunnet koble hørenerven inn på synssentret, ville vi oppleve lyder som lys.[3]

Dersom vi sendte nerveimpulsene fra hørselsnerven inn til synssentret, ville vi altså oppleve Beethovens 9. som lys. Det er jo en interessant tanke, som også korresponderer med at det finnes mennesker som har fargeopplevelser i forbindelse med musikk. Men den løser ikke vårt problem, som er: Hvordan kan to identiske strømmer av nerveimpulser representere en spesifikk informasjonsforskjell?

- Jo, sier du kanskje, aksjonspotensialet kan godt være det samme i alle nerver. Men så må det være en annen forskjell, som utgjør forskjellen mellom to sanseinntrykk. Den spesifikke sanseimpulsen må jo være kodiert på en eller annen måte, ellers ville den jo ikke være, vel... spesifisert?

Du har helt rett. Og det siste er det riktige svaret: Nerveimpulsene representerer ikke spesifisert informasjon. Dette falsifiserer standardmodellen. Men det mest oppsiktsvekkende er kanskje at problemet synes å ha unngått forskernes oppmerksomhet, som om de hadde en blind flekk på akkurat dette punktet. For å illustrere dette skal vi ta med noen sitater fra nevrologen (nobelprisvinner år 2000) Eric Kandels bok Auf der Suche nach dem Gedächtnis (2006)[4], der han går grundig inn på de store oppdagelsene innenfor nevrologien. Først refererer han til Hermann von Helmholtz som påviste at den nevrale informasjonsoverføringen skjer ved elektriske impulser (alle understrekninger er mine):

Helmholtz fant ut at nervecellenes aksoner ikke frembringer elektrisitet som et biprodukt av sin virksomhet, men derimot som et middel for å sende etterretninger [Nachrichten] over hele sin lengde. Ved hjelp av disse etterretninger blir så sanseinformasjon om utenverdenen overført til hjerne og ryggmarg og bevegelsesbefalinger blir sendt fra hjerne og ryggmarg til musklene. (s. 91)

Så langt så godt. Dette med ”bevegelsesbefalingene” skal vi komme tilbake til. Men her står absolutt intet som ikke står å lese i alle lærebøker om dette emnet. Så blar vi om siden, og Kandel skal nå forklare oss mer detaljert hvordan denne informasjonen blir overført:

Helmholtz’ konklusjon kastet opp en rekke nye spørsmål, som skulle beskjeftige fysiologene de neste hundre årene. Hvilke egenskaper har disse videreførende signalene, som man senere kalte aksjonspotensialer? Og hvordan kodierer de informasjon? [...] Arbeidet med signalets form og dets rolle ved kodieringen av informasjon falt i to faser, som ble utløst ved Edgar Douglas Adrians forskning på 1920-tallet.

Så blar vi om nok en side, der Kandel er kommet frem til skildringen av Adrians forskning. Resultatene av denne forskningen er, forsikrer han oss, blitt stående frem til i dag. Den første fasen var altså å undersøke aksjonspotensialets karakter. Adrians konklusjon var:

Alle aksjonspotensialer, som dannes av de enkelte nervecellene, er i store trekk de samme. [...] ... de har alle samme form og amplitude.

Så var det neste fase, informasjonsspørsmålet eller selve kodieringen. Og nå er vi veldig spent på hva som kommer, for inntil nå har vi aldri – i noen fagbok – støtt på noen som helst antydning av hvordan denne helt avgjørende prosessen foregår. Nobelprisvinneren Kandel har imidlertid svaret, Adrians svar:

I samme forbindelse undersøkte han hvordan informasjoner blir overført. Anvender nevroner ulike elektriske koder, for å fortelle hjernen at de leder informasjon om ulike sansestimuli – smerte, lys, lyd osv? Som Adrian fant ut er dette ikke tilfelle. [Adrian: Alle impulser er gjenomgående like, enten de er bestemt til å frembringe sansningen av lys, berøring eller smerte.] Hvordan blir det da gjort regning med forskjellene i den informasjon som nervene overfører? Kort og knapt: Ved anatomien. [...] ... karakteren av den overførte informasjonen avhenger av hvilke nerver som blir aktivert. Hver kategori av sanseinntrykk blir overført via bestemte nervebaner. Hvilken art av informasjon et nevron viderefører, blir bestemt av hvilken nervebane det tilhører. [...] Visuelle informasjoner atskiller seg altså fra akustiske informasjoner fordi de aktiverer ulike nervebaner. [...] Endelig oppdaget Adrian også at signalene som sendes fra hjernen til musklene via de motoriske nervene [Motoneuronen], er praktisk talt identiske med de signalene som de sensoriske nervene sender fra huden til hjernen. [Adrian: De motoriske nervene overfører impulser som er praktisk talt identiske med impulsene fra de sensoriske nervene. Impulsene ... adlyder det samme prinsippet om alt-eller-intet.] En rask sekvens av aksjonspotensialer, som løper langs en bestemt nervebane, forårsaker følgelig en bevegelse av hånden snarere enn en sansning av en lysstråle, fordi banen er forbundet med våre fingerspisser og ikke med vår netthinne. (s. 95)

I tråd med standardmodellen tenker vi oss først at nervene overfører spesifikke ”etterretninger” og ”sanseinformasjoner” til hjerne og ryggmarg. Men våre undersøkelser viser at nerveimpulsene faktisk ikke overfører noen kodiert informasjon. Den nødvendige slutningen burde dermed bli at standardmodellen er falsifisert. Men Kandel trekker ikke denne slutningen. I stedet laster han hele informasjonsproblemet over på mottakerapparatets anatomi – hjernens nervebaner, eller endog fingerspissene! Men hånden har ikke bare den egenskapen at den ”beveger seg”, sånn i alminnelighet. Hånden utfører spesifikke, informerte og intensjonale bevegelser. Men hvis det virkelig blir sendt ”bevegelsesbefalinger fra hjerne og ryggmarg til musklene” må vi forutsette at disse er tilsvarende spesifiserte. Å skyve informasjonsproblemet over på mottakerapparatets anatomi, på ”fingerspissene”, er ikke bare et logisk forlis, men dessuten også en grov mystifisering av standardmodellen.

Kandels resonnement regnes for å være standardløsningen på nevrologiens informasjonsproblem, der det overhodet blir nevnt. Skulle vi tydeliggjøre dette resonnementet ved en analogi, ville det hele forløpe slik: Læreren (hjernen) skriver en lapp, der det står følgende beskjed: Det er greit. Bare gjør det! Han gir en elev (nervebane) denne lappen, som overrekkes vaktmester (muskler). Samtidig bringer en annen elev en lapp til læreren fra rektor (netthinne). Også på denne står det: Det er greit. Bare gjør det! Vaktmester kaster lærerens gamle sykkel, som har irritert ham lenge, i konteineren. Mens læreren setter opp rektor som toastmaster til skolens 50-årsjubileum. Som vi ser kan samme beskjed, overrakt til ulike mottakerapparater via ulike nervebaner, faktisk gi helt ulike responser... så hva er problemet?

Vaktmesteren er den som kaster ting. Læreren styrer med skolens jubileer. Er dette løsningen? Vel. Beskjedene i vår analogi er jo bare tilsynelatende like. I virkeligheten er de helt ulike, fordi de er svar på ulike spørsmål som tidligere er stilt. Om dette nokså sære tilfellet skulle kunne tenkes å inntreffe, forutsettes det altså en rikholdig (og spesifikk!) kommunikasjon på forhånd. Men nevronene deltar jo ikke i en slik kommunikasjon... deres kommunikasjon er, som vi har sett, kontinuerlig og i alle sammenhenger den samme lappen, med den samme gamle beskjeden. Det er greit. Bare gjør det! Jo, vi har absolutt et problem her.

Det kan her være grunn til å minne om at Rudolf Steiner motsatte seg begrepet om ”motoriske nerver” med stor heftighet. Årsaken var nettopp den at han ikke godkjente standardmodellens forestilling om at det utgikk ”nevronale bevegelsesbefalinger” fra hjerne og ryggmarg. Dette var en forestilling som ble utviklet av fysikeren Hermann von Helmholtz allerede i 1859. Ifølge Steiner er alle nervebaner sensoriske, dvs. de tjener alle en sansefunksjon. De såkalte motoriske nervene tjener da sansningen av våre muskler og vår egenbevegelse. Uten denne sansningen er vi ikke i stand til ”å finne musklene våre” og lammes derved. De såkalte motoriske nerveimpulsene som utgår fra hjernen, er altså sporet etter bevissthetens vei, idet den leter seg frem til de spesifikke musklene den skal aktivere. Den spesifikke informasjonen om denne aktiveringen – som endres hvert millisekund, f.eks. ved finmotoriske bevegelser som skrivning og tegning – er da heller ikke inneholdt i disse sporene, noe nevrologisk forskning altså har bekreftet! Denne informasjonen er derimot inneholdt i bildet vi danner oss av det vi skal gjøre. (Ved automatiserte bevegelser er dette bildet fremkalt gjentatte ganger, inntil ”hjernen husker det” og ”kroppen husker det”... dvs. inntil det er blitt et nevronalt og somatisk mønster, innskrevet på det vitale eller eteriske nivå.) Såfremt bevegelsen er intensjonal og ikke tilfeldig, dannes altså et nevronalt mønster i hjernens assosiasjonscortex og motoriske cortex. Dette er så å si bevegelsens første legemliggjøring, som skjer idet bevegelsesbildet dannes i vår bevissthet. Men ”bevegelsesbefalingen” er ikke derfor et hjerneprodukt, like lite som intensjonen om hvor jeg skal gå er et produkt av sporene i snøen. Nervesystemet er, ifølge Steiner, tvert imot et sanseapparat for bevisstheten, som i seg selv er et realt fenomen. Tilsvarende som musikken er realt til stede i rommet, også før vi tar av oss lua og ”åpner ørene” for den.

Når øyet formidler et spesifikt, informert sanseinntrykk, holder det ikke å snakke om uspesifikke sanseinntrykk i form av ”lysstråler”. Den kvalitative forskjellen mellom bildet av Mona Lisa og lydbildet Beethovens 9. symfoni er, som kjent, betydelig. Men nerveimpulsene er altså identiske. Dette problemet kan ikke løses med å si at de ulike sansesentra i hjernen tolker nerveimpulsene ulikt. Det er riktig at vi finner spesifikke og komplekse mønstre av nerveaktivitet i de ulike sansesentra i hjernen. Men disse mønstrene er jo – ifølge standardmodellen – bygget opp etter den informasjon som strømmer til dem fra hørselsnerve, synsnerve osv. Og denne informasjonen skulle nettopp representere et spesifisert korrelat til det mangfoldige og komplekse sanseinntrykket. Men dette spesifiserte korrelatet finnes altså ikke.

Kanskje er det på tide å ta en ny titt på standardmodellen? Kunne det være at det harde problemet – hvordan kan nevrale prosesser gi opphav til indre erfaringer – er bygd på feilaktige premisser? Var det ikke for det faktum at vi snakker om en veletablert standardmodell, ville det jo være nærliggende å si at den som tror at en strøm av natriumioner kan frembringe bevissthet, er offer for en slem materialistisk mystisisme. Men denne mystisismen blir jo betraktelig skjerpet i negativ retning, når vedkommende også må tro på at angen av nyslått gress, lyden av hornmusikken som spiller ”Ja, vi elsker” og det komplekse bildet av 17. maitoget – alle disse vidt ulike sanseerfaringene – kan trylles frem av kvalitativt sett én og samme strøm av natriumioner.

De tre ontologiene

Dersom vi vil stille opp noen alternativer til standardmodellen, må vi først kartlegge hvilke grunnsyn som kan komme på tale i debatten om hjerne og bevissthet. I filosofien kalles et slikt grunnsyn en ontologi, som kan oversettes med værensforståelse. For å komme frem til hvilke prinsipielt mulige ontologier vi har, må vi stille et prinsipielt og avgjørende spørsmål om virkeligheten. For eksempel dette: Er virkeligheten kontinuerlig? Henger den sammen? Danner all virkelighet dypest sett en enhet?

To svar kan tenkes; ja eller nei. Svarer vi ”nei”, har vi plassert oss i en dualistisk posisjon. Svarer vi ”ja” har vi slått til lyd for en monistisk løsning.

Dualismen har vært en mektig impuls i moderne vitenskap og filosofi. For voksne og skolerte mennesker i den vitenskapelige kulturen representerer den i dag common sense, eller en ”naiv realisme”. I sin moderne skikkelse ble dualismen introdusert av filosofen René Descartes (1596-1650). Han skilte skarpt mellom to typer av eksistenser; res extensa (det utstrakte) og res cogitans (det tenkende). Mens verden omkring oss har romlig utstrekning og masse, er vår indre verden ifølge Descartes uten disse kvaliteter: Den er en ”tenkende ting”, og tanker har jo verken masse eller volum. For Descartes og for ettertiden ble den store gåten selvsagt hvordan en ikke-materiell og ikke-romlig eksistens (tenkningen) kan ha en reell innvirkning på det romlige og materielle. Når jeg snakker og går, beveger jeg muskler og bein. Så sant jeg gjør det intensjonalt, er det tanken som styrer. Hvordan kan dette skje, dersom de to eksistenser ikke på en eller annen måte henger i hop og dypest sett danner en enhet?

Dersom slike overveielser driver oss over mot en monistisk posisjon, har vi igjen to muligheter. Vi kan si: ”Ja, verden henger sammen, verden er én. Og materien – med dens energier og lover – er alle tings mor.” Dermed har vi uttrykt en materialistisk monisme. Men vi kan også si: ”Ja, verden er én. Og bevissthet – eller mer generelt ånd – er alle tings mor.” Denne posisjonen kan kalles en spiritualistisk monisme.

Vi kan oppsummere dette i følgende tabelloversikt:

ONTOLOGI

Karakteristikk

1. Spiritualistisk monisme

Verden er én: Ånd / bevissthet er alle tings mor.

2. Dualisme

Verden er to: Ånd og materie hhv. bevissthet & hjerne.

3. Materialistisk monisme

Verden er én: Materien / dens lover og energier er alle tings mor.

Til dette har jeg mottatt følgende verdifulle innvending: ”Å snakke om to typer monismer er å innføre en dualisme av høyere grad i vitenskapen. En vitenskap som streber i retning av en monistisk forståelse må ”ta ting som de er”, dvs. anlegge en fenomenologisk tilnærming til virkeligheten. Og da kan man ikke operere med forhåndslagede forestillinger om ”ånd” og ”materie”. Hva som i siste instans viser seg å være virkelighetens grunnsubstans, må nettopp få lov til å vise seg i siste instans. Det kan man ikke bestemme på forhånd. Det finnes bare én monisme, og følgelig bare to ontologiske grunnposisjoner, monisme og dualisme.” [‡]

Innvendingen er fullt berettiget i metodologisk forstand, men også bare der. Metodologisk sett har vi bare én monisme. Her kan materialister og spiritualister enes innenfor en fenomenologisk bestrebelse, å ”ta verden som den er”. Å realisere en slik bestrebelse er riktignok langt vanskeligere enn å enes om den. Men så lenge de begge er villige til å la naturens vitnesbyrd få det siste ordet, kan de arbeide side om side innenfor det samme vitenskapelige programmet. ”Å ta verden som den er” impliserer imidlertid ingen grad av naivitet, eller mangel på tenkning. Også tenkningen hører til i verden, også den må vi ”ta som den er”. Og til tenkningen hører det en mulighet for å utprøve hypoteser om virkeligheten. De to monismer kan oppfattes som to klart ulike, ja motsatte ontologiske hypoteser. For dualistens blikk er materien materie og bevisstheten bevissthet. For materialisten er bevisstheten egentlig noe mindre enn hva den naivt synes å være. (“Your nothing but a pack of neurons.” F. Crick.) For spiritualisten er derimot den døde materien noe mer enn det den naivt synes å være. Den døde materien – vann og luft, jord og fjell – er nemlig en meningsfull del av jorden som en levende organisme, og inngår i dens stoffskifte. Også våre tenner er døde substanser, men de er formet av livet for å tjene livet. Stofflig sett er de ikke noe mer enn død materie, dentin og emalje. Men ”det stofflige blikket” er ikke det eneste mulige.

Relativt til dualisten foretar materialisten en nedvurdering av den levende og bevisste del av naturen, mens spiritualisten tilsvarende oppvurderer den såkalt døde del av naturen. Materialisten forklarer verden bottom-up etter prinsippet: Something more from something less. (I evolusjonens gang blir noe mer – liv og bevissthet – generert fra noe mindre, den døde materien.) Spiritualisten forklarer derimot evolusjonen top-down: Something more from something much more. (I evolusjonens gang kommer stadig noe mer og høyere til syne, først materie, dernest liv, dernest bevisst liv. Men dette mer genereres fra en kilde som representerer et informasjonsoverskudd, et mye mer.)

De to ontologiene – materialisme og spiritualisme – representerer altså klare motsetninger. Vitenskapelig sett blir det avgjørende spørsmålet om det er mulig – på et empirisk eller prinsipielt grunnlag – å avgjøre striden mellom dem. Kan de falsifiseres?

Turingtesten

Ifølge standardmodellen (den materialistiske hypotesen) er hjernen et organ som produserer bevissthet; tanker og erindringer, følelser og sansninger, viljes- og handlingsimpulser. Dette synspunktet går ofte så langt at en ikke lenger skiller klart mellom bevissthet og hjerne (identitetsteorien). Da er det hjernen som ”opplever” og ”sanser”. Dette ser vi nå stadig flere eksempler på, også i lærebøkene. Følgende eksempel er fra Hernes 2003, s. 215:

Når vi sier vi ser en grønn gressplen, betyr det at vi opplever noe i hjernen som vi har lært å kalle grønt. Hva andre mennesker opplever, kan vi ikke vite. Farger er alltid knyttet til opplevelser i hjernen. Når vi sier at ”lyset er grønt”, mener vi ikke at selve lysstrålen er grønn, men at vi får en ”grønn opplevelse” i hjernen når dette lyset treffer øyet.

Gressplenen er altså ikke grønn. Det grønne er i hjernen. Forfatteren lar seg ikke sjenere av det faktum at ”grønne opplevelser” aldri er blitt observert i hjernen. Det er irrelevant. Hvorfor? Fordi bevisstheten (her: opplevelsen av det grønne) ifølge den materialistiske monismen må tenkes lokalisert til hjernen (her: synssenteret), der den altså blir skrudd sammen av nevronenes elektriske aktivitet. Om denne hypotesen lar seg falsifisere, ut over den falsifisering vi allerede har presentert, skal vi komme tilbake til.

Først skal vi imidlertid vende vår oppmerksomhet den andre veien, mot den spiritualistiske hypotesen. Hva er hjernen for en spiritualist? Som sagt er hjernen et sanseorgan for bevissthet, slik som øyet er et sanseorgan for lys og øret for lyd. Og hjernen produserer da ikke tanker mer enn øret produserer musikk! Spørsmålet er nå: Finnes det noen fenomener som er egnet til å avsløre denne hypotesen i tilfelle den er usann? Problemet omkring falsifisering er komplekst, og vi kan her ikke ta det opp i hele sin bredde. Men i denne sammenhengen holder det å drøfte det kanskje mest kvalifiserte falsifiseringsforslaget, nemlig Turingtesten.

Matematikeren og datapioneren Alan Turing (1912-1954) foreslo denne testen for å påvise eksistensen av en kunstig intelligens, som kunne svare til en menneskelig intelligens. I sin enkleste versjon består testen i at en person A snakker med to andre, B og C, via tastatur og skjerm. Den ene av disse er en virkelig person, den andre er en datamaskin. Dersom A i løpet av rimelig tid, f.eks. 5 minutter, ikke har klart å avgjøre hvem av B og C som er datamaskin, har den (dvs. programvaren) bestått testen.

Hvorfor skulle en bestått Turingtest regnes som en falsifisering av den spiritualistiske hypotesen? Argumentasjonsrekken for dette er følgende: Hva andre mennesker opplever, kan vi ikke vite. Vi kan kun dømme om andre menneskers bevissthet eller subjektivitet ut fra den atferden de viser. Her står språklig atferd i en særklasse, fordi den uttrykker våre tanker på en direkte måte. En datamaskin som kan uttrykke seg verbalt slik at den ikke kan skilles fra et menneskelig subjekt, ville derfor ha demonstrert subjektivitet på den måten dette kan demonstreres. Å påstå at en slik prestasjon bare er en illusjon, eller imitering av en menneskelig subjektivitet, er irrelevant. Menneskets egen subjektivitet er jo tross alt også bare en illusjon som hjernen skaper. Ved å demonstrere at en kunstig hjerne kan produsere subjektivitet, har vi generelt demonstrert at en materiell struktur kan produsere subjektivitet. Dette ville falsifisere den spiritualistiske hypotesen, idet denne forutsetter at bevissthet ikke kan genereres bottom-up.

Det har vært heftige debatter omkring Turingtesten, hvilken status den skal ha og hvordan den mer konkret skal utformes og vurderes. Vi kan her ikke gå inn på denne debatten, men vi skal derimot se på de konkrete forsøkene som er blitt utført. Alan Turing lanserte sin idé i 1950, og mente at den første datamaskinen ville bestå testen rundt år 2000. Frem til i dag har ingen datamaskiner vært i nærheten av dette. Det har imidlertid ikke manglet på seriøse forsøk. I perioden 1984-1994 arbeidet 17 forskere i Austin, Texas på heltid med dette problemet. Deres mål var å skape en lærenem datamaskin, som etter hvert kunne utvikle sine språklige ferdigheter ut fra kommunikasjon med virkelige personer. De grammatikalske reglene – syntaksen – var det minste problemet, som f.eks. at moderne språk har en såkalt svo-syntaks; subjekt-verbal-objekt: Kent serves tea. Maskinen var også en kløpper når det gjaldt ordforråd; ingen ordbok var for tykk for den og hukommelsen var perfekt. Den kunne også plukke opp hvor mange fraser det måtte være: White wine with the fish. / Red wine with the meat. / Shoes are for dry weather. / Boots are for rainy weather. Men det skortet imidlertid fort når det gjaldt å komponere nye, meningsfulle fraser og setninger i en alminnelig samtalesituasjon. Etter 10 år måtte forskerteamet kaste inn kledet: Datamaskinen hadde ikke vist noen tendens til egen tankevirksomhet eller evne til å bedømme.

Erfaringen var altså at datamaskinen mestrer syntaktiske regler, fordi dette kan reduseres til algoritmer, dvs. matematikk. Men språk er noe langt mer enn formalia for logikk og språklig kommunikasjon; språk har et meningsinnhold. Og dette semantiske momentet – språkets mening – var det datamaskinen aldri kunne tilegne seg. Til dette kreves det nemlig noe mer enn en simulert subjektivitet; det kreves en genuin subjektivitet.

Austin-eksperimentet var ikke det siste forsøket i denne retningen. Siden 1991 har det i USA foregått en årlig Turing-konkurranse, der det har vært utlovet en førstepremie på 100.000 USD for den maskinen som klarer å holde ut i mer enn 2 minutter. Enkelte vil kanskje mene at listen er lagt vel lavt. Men ennå har ingen førstepremie blitt utdelt. Derimot er det blitt utdelt noen trøstepremier. Et eksempel er den følgende samtalen. Det er den virkelige studenten Nadja, som snakker med datamaskinen Brian, hvis ”identitet” er collegestudent fra Australia.

Nadja: Hallo, hvem er du?

Brian: Mitt navn er Brian, og ditt?

Nadja: Jeg heter Nadja. Hvordan har du det i dag?

Brian: Bra, men litt søvnig. Og du?

Nadja: Ganske OK, men jeg er litt stresset.

……

Så langt har jo Brian klart seg riktig bra. Men som referenten, Thomas Hardtmuth, sier kunne jo Nadja ha gått langt friskere ut. Hun kunne ha startet med å spørre. ”Brian, erkläre mir doch mal, warum Lügen kurze Beine haben!” [Brian, kan du forklare meg hvorfor løgner har korte bein!] Imidlertid går samtalen videre:

Nadja: Liker du været i Australia?

Brian: Det er i orden!

Nadja: Snør det der om vinteren?

Brian: Nei, det har jeg dessverre ikke.

Nadja: Hva er ditt yrke?

Brian: Jeg liker også det italienske kjøkken ganske godt.[5]

Dialog slutt. Trøstepremie 2000 USD.

Bevissthet uten hjerne

La oss nå vende oppmerksomheten i motsatt retning: Er det mulig å teste den materialistiske hypotesen om relasjonen hjerne – bevissthet? Ifølge konvensjonell vitenskapsteori må dette være mulig hvis den skal ha status som en vitenskapelig hypotese. Som jeg vil vise i det følgende finnes det da også slike testmuligheter. Og vi skal videre se at den materialistiske hypotesen faktisk er blitt falsifisert. Jeg vil gå inn på tre slike eksempler, to empiriske og ett som er basert på et logisk og prinsipielt grunnlag. Det kan for øvrig være grunn til å minne om psykologen William James’ ord… it takes but a single white crow to demonstrate the nonuniversality of the contention that "all crows are black".

Påstanden om at hjernen produserer bevisstheten kan empirisk falsifiseres ved at man enten påviser

1) bevissthet uten (kunstig eller naturlig) hjerne eller

2) bevissthet uten hjerneaktivitet.

Som vi straks skal se finnes det eksempler på begge.

John Lorber (1915-1996) var barnelege og professor i pediatri ved Sheffield University. På en konferanse for barneleger i 1980, helt på tampen av sin karriere, sjokkerte han sitt fagmiljø ved å stille spørsmålet: Is Your Brain Really Necessary? Problemet var at han hadde stilt spørsmålet på alvor. Vel, det største problemet (for fagmiljøet) var kanskje at han også hadde en god grunn til å stille det.

Lorber var på 1970-tallet en av verdens fremste eksperter på hydrocephalus eller vannhode. Tilstanden oppstår under fosterutviklingen ved at cerebrospinalvæsken (CSF) ikke blir drenert ut av kraniet i riktig tempo. Hos en voksen person produseres det ca 0,5 liter CSF pr dag, og like mye resorberes tilbake til blodet. Hjernen er til alle sider omgitt av denne væsken og får derved en oppdrift som gjør den praktisk talt vektløs. Midt inni hjernen finnes det også store hulrom, ventriklene, som er fylt med den samme hjernevæsken. Dersom hjernevæsken begynner å hope seg opp i kraniet ennå mens hodet er under utvikling, vil hodet kunne utvide seg og bli svært stort. Etter hvert vil mye av hjernevevet komme under press, deformeres og i mange tilfeller tilbakedannes. Uten behandling, som består i at det besørges en effektiv drenasje, vil det kunne oppstå alvorlige hjerneskader med spasmer, lærevansker, blindhet og i verste fall døden som følge.

Midt på 1970-tallet ble CT-skanning tatt i bruk. Dette var en kraftig røntgenteknikk som tillot forskere og leger å få snittbilder av hjernen i alle dybder og plan. I perioden 1976-1980 foretok Lorber og hans team 687 slike skanninger av barn og unge med vannhode.[6] Aldersfordelingen var fra 4 til 24 år. Av disse var det en gruppe på 156 som hadde en betydelig eller ekstrem grad av vannhode. Dette ble ikke målt ut fra størrelsen på hodet, men i hvor mange prosent av kranievolumet som var oppfylt av hjernevæske. Var dette mellom 50 % og 90 %, ble det benevnt som ”betydelig”. Var det over 90 %, ble det kalt ”ekstremt”. Av disse 156 tilfellene var 67 forblitt ubehandlet (U) mens 89 hadde fått behandling (B) med shunt (drenasje av CSF). IQ-målinger på disse gruppene viste følgende fordeling:

Uten behandling

Med behandling

IQ > 80 (normal IQ)

61 %

IQ > 80

45 %

IQ > 100

27 %

IQ > 100

16 %

Et overraskende funn var at det ikke kunne påvises noen systematisk forskjell i IQ mellom de med betydelig og ekstrem grad av vannhode. Men det mest uventede resultatet var kan hende at en så vidt stor andel hadde en IQ som lå på normalen eller høyere. At gruppen av ubehandlede barn kom bedre ut enn gruppen med behandling, kan skyldes at det i den første gruppen var falt ifra en del ekstremtilfeller som hadde overlevd i den siste gruppen. Dette ble imidlertid ikke undersøkt.

I 1978 fikk John Lorber en 20 år gammel universitetsstudent inn til undersøkelse. Case 1A, som han ble kalt, studerte matematikk og økonomi og han hadde mottatt utmerkelser for sine matematikkferdigheter. IQ-tester viste at han hadde en verbal IQ på 140 og en global IQ på 130. Studenten hadde ingen motoriske vansker, ingen sanseforstyrrelser eller spasmer. Han fikk imidlertid noen tilfeller av grand mal etter fylte 23 år. Studenten hadde søkt hjelp hos Lorbers kollega grunnet en hemmet kjønnsmodning. Denne hadde senere henvist ham til Lorber fordi han syntes hodet hans var unormalt stort. Han mente det var best å få sjekket ut om han hadde tendenser til vannhode.

En CT-skanning avslørte at 99 % av kranievolumet over hjernestammen var fylt med hjernevæske. Mellom hjernevæsken og skalletaket var det en løvtynn hinne med nervevev på anslagsvis 1 mm, overtrukket med hjernehinner og blodkar. Studenten var ”praktisk talt uten hjerne” (Lorbers utsagn).

Figur3: Case 1A – f. 1958. Kilde: Lorber, 1983.



Figur4: CT-skanninger av kraniet til Case 1A. De øverste 4 bildene er tatt ovenfra i ulike dybder;
bildet nederst til venstre er tatt bakfra og nederst til høyre forfra. Kilde: Lorber, 1983.

Verken John Lorber eller hans kolleger klarte å fremsette noen helhetlig teori for å forklare dette forbløffende tilfellet. De fragmenter eller tilløp til forklaringer som ble fremsatt av Lorber og hans kolleger gikk langs to linjer:

1.  Hjernens overkapasitet: Kanskje kan vi klare oss med langt mindre nervevev enn tidligere antatt.  

2.  Hjernens plastisitet og tilpasningsevne: Under embryonalutviklingen kan spesialiserte funksjoner knyttet til hjerneområder som blir deformert eller tilbakedannet ”flyttes over” til andre områder av hjernen som er intakte.

Lorber innrømmet at disse forklaringene, hver for seg så vel som i kombinasjon, var grovt utilstrekkelige. Til det første punktet er det å si at ryktet om hjernens overkapasitet skriver seg fra 30-tallet, da det fortsatt var mange hvite felter på hjernekartet. De ulike funksjonelle sentra i hjernebarken som til da hadde blitt kartlagt dekket under halvparten av overflaten. På ett eller annet tidspunkt oppsto da – det etter hvert meget populære – ryktet om at vi bare bruker 10 % av vår hjernekapasitet. (Enkelte tilskriver filosofen og psykologen William James ansvaret for å ha satt ut dette ryktet.) I dag vet vi at selv om bare 5 % av nevronene i snitt er aktive til enhver tid, er 100 % aktive over lengre tid. Det finnes ingen del av hjernen som over tid er helt uvirksomme; i så fall ville disse delene etter hvert tilbakedannes.

Likevel er det et visst poeng i påstanden om hjernens overkapasitet: Vår faktiske bruk av hjernen avgjør nemlig mengden og distribusjonen av nevronenes aktivitet. Maler vi, engasjeres visse deler av hjernen; musiserer vi, engasjeres andre deler av hjernen osv. Ved å bruke visse deler av hjernen aktivt, videreutdanner vi altså disse delene. Og her er mulighetene i prinsippet ubegrensede. Men inntil nå har vi ment og trodd at en slik utdannelse av hjernen var betinget av en – i hovedsak – velfungerende hjerne. Noe annet ville da også være oppsiktsvekkende, såfremt det er hjernen som produserer den bevisstheten som utdanner hjernen.

Poenget om ”utdannelsen av hjernen” bringer oss straks over til det andre punktet, om hjernens fleksibilitet og muligheten for å flytte om på sentra for bestemte funksjoner. Uten å gå i detaljer på dette, viser erfaringer etter hjerneslag at muligheten for en slik ”omprogrammering” ved trening absolutt er til stede. Men dels varierer potensialet stort etter hvilke funksjoner vi snakker om. Noen funksjoner er høyst spesialiserte og lar seg vanskelig eller overhodet ikke omplassere. Og dels vender vi tilbake til det samme problemet som vi allerede har nevnt: En slik omprogrammering krever uansett at hjernen i det store og hele er velfungerende, om det altså er hjernen som skal yte denne prestasjonen.

At den 1 mm tynne hjernebarken til Case 1A skulle ha overtatt alle de funksjoner og all den prosessering som dypere deler av storehjernen normalt ville utføre, syntes å være en prestasjon hinsides grensen til det mirakuløse. Men Lorber hadde ikke noen alternativ forklaring, og måtte derfor forvente at den løvtynne hinnen med nervevev utfoldet en aktivitet langt over det normale. Denne aktiviteten kunne måles ved å tilsette radioaktiv Xenon i blodet før CT-skanning. Resultatene viste imidlertid ”minimal oksygentilførsel til hans svært tynne rest av hjernevev” (Lorber). Undersøkelser på tilsvarende, om enn ikke like ekstreme tilfeller, viste samme tendens: Tilførselen av oksygen, som er et mål på nerveaktiviteten, var klart lavere enn for en tilsvarende mengde normal hjernebark.

Oppsummert: Case 1A er ”praktisk talt uten hjerne”; mengden hjernevev er redusert til ca 1 % av det normale. Oksygentilførselen til denne løvtynne hjernebarken er minimal, og klart under det normale. Bevissthetsfunksjonene – sansning og tenkning – fungerer til tross for dette enten på normalt nivå eller over dette.

En alternativ modell

Hvordan ble nå disse oppsiktsvekkende funnene mottatt av Lorbers fagfeller? Ble det stor oppstandelse og debatt? Ble Lorber feiret, slik man gjerne feirer en stor oppdager? Knapt nok. De to fagartiklene der Lorber skrev om de mest ekstreme tilfellene, inkludert Case 1A, fikk han publisert i sykepleierbladet Nursing Mirror, samt i en tysk forskningsrapport. Det kom riktignok en summarisk artikkel i Science.[7] Men så ble det helt stille. Fagmiljøet reagerte helt etter boken, vitenskapsteoretikernes bok. Imre Lakatos formulerer oppskriften på denne måten:

Forskere oppgir ikke en teori bare fordi fakta motsier den. Normalt vil de enten finne opp en eller annen redningshypotese for å forklare det de kaller en ren anomali (avvik), eller – hvis de ikke kan forklare anomalien – vil de ignorere den og rette sin oppmerksomhet mot andre problemer.[8]

Så vidt jeg kan se falsifiserer Case 1A påstanden om at det er nevronenes aktivitet som skaper fenomenet bevissthet. Det står i hvert fall igjen å forklare – eller bortforklare – hvordan et hjernevolum som er redusert til 1 % av det normale, samt en aktivitet i dette hjernevevet som er under det normale, kan frembringe en normal bevissthet.

Vel, kunne man si, fenomenet er gåtefullt. Men så lenge vi ikke har noen annen og bedre teori, må vi holde oss til den vi har. Men vi har faktisk et alternativ til standardmodellen, der bevisstheten oppfattes som et produkt av nevronenes aktivitet. Alternativet er at hjernen fungerer som et sanseapparat for bevisstheten. Vi kan bruke radioen som en analogi: Den informasjonen radioen formidler, er ikke produsert av apparaturen inni kabinettet. Om man åpner en moderne radio, kan man godt la seg imponere av den kompliserte innmaten. Men denne kompleksiteten duger ikke på langt nær om radioen også skulle produsere alle de programmer som strømmer ut av den; værmeldinger og nyheter, debattprogrammer og kåserier osv.  Faktisk er det slik at det under gunstige lytterforhold kreves en meget enkel apparatur for å formidle nokså kompliserte programmer. Ja, programmenes kompleksitet kan for så vidt like gjerne øke som minke, fordi de faktisk ikke beror på apparaturens kompleksitet. Under siste verdenskrig ble det bygd en rekke radioapparater i de tusen hjem, såkalte krystallradioer. Til disse krevdes det svært få og enkle komponenter; en krystall, noen metalltråder, en membran…

Modellen er altså følgende: For Case 1A, og tilsvarende vannhodetilfeller, er hjernen blitt redusert til en struktur som motsvarer en krystallmottaker, der hjernevæsken fungerer som et flytende krystall. Ifølge denne modellen kan (under gunstige ”lytterforhold”) de mest komplekse ”bevissthetsprogrammer” fanges opp og formidles via meget enkle cerebrale innretninger. Å finne ut av hva som gjør ”lytterforholdene” gunstige eller ugunstige, er en forskningsoppgave for seg. Svaret på dette ville forklare de dramatiske forskjellene i utvikling, fra de alvorligste handikap til helt funksjonsfriske individer.

Det har vært lite forskning på hjernevæskens betydning for bevisstheten. I sitt gedigne verk om menneskets anatomi og fysiologi, Der innere Mensch und sein Leib, går biologen Ernst-Michael Kranich imidlertid grundig inn på denne tematikken.[9] Ifølge Kranich må vi betrakte tenkningens inkarnasjon i hjernen som en flertrinnsprosess. Tenkningens utspring og urvesen finnes i menneskets høyere jeg, på et rent åndelig nivå. Mens den dagsvåkne og nevrale tenkningen har en speil- eller billedkarakter, er tenkningens urvesen en levende og vesensfylt virksomhet. I vår dagsbevissthet rekker vi vanligvis ikke opp til dette nivået, men det går en vei derfra og ned til hjernens dagsvåkne område. Og veien går, ifølge Kranich, via hjernevæsken: I denne rytmisk-bevegelige substansen, som stadig skiftes ut, senker jegets levende virksomhet seg ned og kan der erfares som levende ideer, som imaginasjoner, som en bevegelig tenkning. Å våkne til klarhet innenfor dette bevissthetsområdet makter vi som regel bare i korte øyeblikk. Som oftest er bevisstheten forbundet med hjernevæsken lik en kontinuerlig dagdrøm, en dagdrøm som stadig blir overskygget [mer presist: overlyst] av den våkne dagsbevisstheten.

I hjernevæsken er tenkningen ennå ikke støpt i faste former, ennå har den ikke blitt gjerdet inn av begrepsdefinisjoner og formale regler… ennå er den ikke blitt nevral virksomhet. Men idet den inkarnerer seg dypere i hjernen, dør den til slutt inn i nevronenes ionestrøm. Denne ionestrømmen produserer ikke bevissthetens innhold, men avgir mediet for bevissthetens oppflamming i det dagsvåkne området. Slipper du en levende celle ned i alkohol, vil den sende ut et lite strømsignal idet den dør. Det skjer en brå utligning av spenningsforskjellen mellom cellemembranens innside og utside. Dette sammenbruddet av cellens membranpotensial, er beslektet med det som skjer ved utløsningen av nervecellens aksjonspotensial. En kan slik betrakte ionestrømmen som nervecellenes kontinuerlige ”dødsprosess”, en dødsprosess som stadig må utlignes av nevronenes gode hjelpere, gliacellene. Og i denne dødsprosessen, der livsenergier altså frigjøres, er det at den skarpt konturerte begrepstenkningen kan lyse opp.

Forskjellen mellom den formsterke nevrale tenkningen og den levende, bevegelige tenkningen forbundet med hjernevæsken, kan illustreres med følgende bilde: Du er 4-5 år og har opplevd en sommer på landet. Du har opplevd kua, som for deg er et rikt og mangfoldig bilde hvori inngår… den lange, fuktige tungen som strekkes mot deg, de varme og døsige øynene, fluene som surrer omkring, varmen fra dyret, luktene, melken som strømmer ut av juret, bestefar i fjøset, katten som smetter ut og inn mellom kyrne… og tusen andre elementer. Alle disse elementene henger sammen i én gigantisk imaginasjon; SOMMEREN PÅ LANDET. Og i den imaginasjonen er kua en levende og bevegelig idé. Så kommer du på skolen, og lærer at kua er et pattedyr, et klovdyr, en drøvtygger med fire mager osv. Tenkningen blir klarere og kaldere og mer formal. Den dør inn i det nevrale. Denne karakteristikken innebærer ingen fordømmelse. Det kalde er like viktig som det varme. Problemet ligger i samspillet mellom de to polene, hvordan vi holder denne forbindelsen virksom og dynamisk. Begrepstenkningen er imaginasjonstenkningens blomst. At blomstringen også innevarsler plantens død, er et faktum. Men det er en nødvendig prosess, som ikke burde forlede oss til å fordømme blomstringen.

Kranich skildrer tilsvarende prosessen der en mangfoldig sanseerfaring stivner til forestilling:

Denne levende ideen er der ennå før den blir oss bevisst som begrep eller forestilling. Dens medium er ikke hjernens strukturer, men derimot den bevegelige substansen som hører til hjernen og som omgir så vel hjernen som ryggmargen; cerebrospinalvæsken. I den prosessen der ”begrepet arbeider seg opp fra bevissthetsmørket” (R. Steiner), griper menneskets jeg en levende idé ved hjelp av cerebrospinalvæsken og bringer den til en hjerneregion som direkte eller indirekte (dvs. formidlet via de allerede beskrevne assosiasjonsfeltene) står i forbindelse med sansene. [...] Der dukker den ned i nervebanenes levende substans. I denne substansen har man med stoffer og livskrefter [belebende Kräfte] å gjøre, der stoffet er tatt opp i kreftenes dynamikk. Idet de levende ideene trenger inn i hjernen, griper de først inn livskreftene. Disse kommer under innflytelse av ideene og deres egendynamikk. Derved løsgjøres disse (livs)kreftene imidlertid noe fra sin virksomhet i stoffet. Det betyr at livet i stoffet slukkes, at stoffet mister noe av sin dynamikk og går mot en tilstand av stivhet og passivitet. Stoffet avsondrer seg fra livet. [...] Den levende idé bevirker denne dødsprosessen i det stofflige livet og blir derved kastet tilbake av dette hendøende stoffet, dvs. speilet. Slik oppstår i det hendøende livet [i assosiasjonscortex] et bilde av denne ideen; den bevegelige forestillingen. Denne bevegelige forestillingen stivner når den trer i forbindelse med en av sanseprojeksjonsfeltene.

Kranichs beskrivelse av bevissthetens inkarnasjonsvei fra hjernevæsken til den nevrale del av hjernen, er en videreutvikling av en skisse som Rudolf Steiner har gitt (GA 156, 167 og 205). Steiner bruker et egenartet bilde for å illustrere hvordan imaginasjonen ”sublimeres til forestillinger”. Han minner om at hjernevæsken beveger seg rytmisk med vårt åndedrett. Hver gang vi puster inn, stiger den. Når vi puster ut, synker den igjen. Dette sammenlikner Steiner med ebbe og flo, der nevronene er som det faste landet som omskylles av hjernevannet. Steiner sier videre:

Vi har stadig vekk imaginasjoner, det er bare det at våre våkne forestillinger overlyser dem, slik som et sterkere lys overlyser [übertönt] et svakere. Imaginasjonene er fortsatt der, og de står i kontinuerlig forbindelse med innånding og utånding. Og bare fordi det fastere, mineralske i hjernen [nevronene] stiller seg opp imot imaginasjonen, oppstår en sublimering av imaginasjonen, ved at det imaginerende hjernevannet slår mot den faste hjernemassen. Ut av imaginasjonen ekstraheres våre bevisste forestillinger, våre tanker.[10]

Disse skildringene gir bare et første og derfor vagt omriss av en tolkningsmodell, som må spesifiseres mye før den kan sies å være vitenskapelig operasjonell. Men de angir en forskningsretning, som potensielt kan lede frem til nye og verdifulle innsikter i forholdet mellom hjerne og bevissthet.

Bevissthet uten hjerneaktivitet

Det neste eksemplet er hentet fra forskningen på Nær Døden Erfaringer (NDE). Dette er en forskning som startet opp med den amerikanske legen Raymond Moody i 1976, og som nå foregår ved en rekke sykehus og klinikker rundt om i verden. Moodys studier var såkalt retrospektive, dvs. at han oppsøkte folk som hadde noe å fortelle. Nå drives det også prospektive studier i stor skala, dvs. at alle som f.eks. har blitt behandlet for hjertestans (i et gitt distrikt, i en gitt periode) blir intervjuet. Dette gir et statistisk grunnlag for å bedømme hvor vanlig disse erfaringene er.

Klinisk død kalles den tilstand der hjerte og åndedrett stopper opp. Ved full hjertestans er perioden mellom klinisk død og virkelig død normalt bare 5-10 minutter. Men allerede etter 10 sekunder uten oksygentilførsel til hjernen inntrer bevisstløshet. Samtidig faller den elektriske aktiviteten ned mot null (flat EEG), noe som viser at nevronenes virksomhet har opphørt.

Hjertespesialisten Pim van Lommel har forsket på NDE siden 1988, og er i dag en av verdens fremste forskere innenfor dette feltet. Han publiserte i 2001 en større prospektiv studie, som omfattet 344 tilfeller, i det medisinske tidsskriftet The Lancet.[11] I denne studien var det 282 pasienter (82 %) som ikke hadde noen erindring fra den bevisstløse perioden, mens 62 pasienter (18 %) rapporterte en NDE med alle klassiske elementer. Det var ingen systematisk forskjell mellom de to gruppene mht. lengden av hjertestansen hhv. bevisstløsheten, oksygentilførsel eller andre medisinske tiltak, frykt for døden før hjertestansen, religion, utdannelse eller forkunnskaper om NDE. Årsaken til at noen erfarer en NDE ved hjertestans, mens de fleste ikke gjøre det, er foreløpig ukjent. Var det en ren fysiologisk årsak til NDE, slik som oksygenmangel til hjernen, skulle praktisk talt alle klinisk døde pasienter som hadde blitt gjenopplivet rapportere dette.

De klassiske opplevelsene under en NDE omfatter tunnelen med lyset i enden, opplevelsen av å iaktta de fysiske omgivelsene utenfor kroppen, møte med avdøde kjære, å se et panorama av sitt eget liv frem til hendelsen osv. For en konvensjonell vitenskapelig tilnærming til fenomenet er det avgjørende om det finnes detaljer i pasientens beskrivelser som kan verifiseres av andre. Videre er det viktig å fastslå om det fremkommer detaljer som betinger en fysisk observasjon i rommet. Her er et eksempel på en slik NDE, rapportert i den nevnte Lancet-artikkelen.

En mann blir kjørt inn på sykehus etter å ha blitt funnet bevisstløs på en plen av en forbipasserende. Han er i koma. Han får kunstig åndedrett, samtidig som hjertemassasje blir gitt. Pasienten har tannprotese, og en sykepleier legger den på et rullebord, mens gjenopplivingen fortsetter. Etter en og en halv time har pasienten tilstrekkelig god hjerterytme og åndedrett, men ligger fortsatt i koma. Han blir overført til intensivdelingen, hvor en respirator hjelper mannen med å puste.

Sykepleieren som hadde tatt ut pasientens tannprotese, møtte pasienten igjen etter en uke. Da hun skulle levere medisin til mannen, sier mannen øyeblikkelig: «Å, du er den sykepleieren som vet hvor min tannprotese er. Du var på vakt da jeg ble brakt inn og tok tannprotesen min ut av munnen og la den på rullebordet». Pasienten beskrev også hvordan rullebordet så ut og hva som sto oppe på det, og fortalte at sykepleieren hadde lagt tannprotesen i skuffen på bordet. Ifølge sykepleieren skal dette ha skjedd mens pasienten lå i dyp koma. Da sykepleieren begynte å spørre ut pasienten nærmere, viste det seg at mannen også hadde sett seg selv ligge i sengen ovenfra. Han sa at han hadde sett hvordan sykepleiere og leger hadde hatt det travelt med gjenopplivingen. Han var også i stand til å beskrive rommet detaljert og hvordan de tilstedeværende så ut, ifølge sykepleieren.

Pim van Lommel oppsummerer sine funn på denne måten:

Hvordan kan man oppleve å ha en klar bevissthet utenfor kroppen på et tidspunkt da hjernen ikke lenger fungerer og da man er klinisk død. Også blinde mennesker har beskrevet synsopplevelser under en nær døden opplevelse. NDO utfordrer de legevitenskapelige ideene om den menneskelige bevissthets rekkevidde og forholdet mellom hjernen og sinnet. Det finnes en teori som sier at bevisstheten kan eksistere uavhengig av den kroppsforankrede bevisstheten. Dagens oppfattelse innenfor legevitenskapen stadfester at bevisstheten er et produkt av hjernen. Men kanskje kan hjernen være en slags mottaker for bevissthet og hukommelse og fungere som et fjernsyn, eller et radioapparat. I våre studier av pasienter som var klinisk døde rapporterer pasientene å ha en klar bevissthet, der følelser, jeg-fornemmelse og hukommelse fra pasientenes tidlige barndom var til stede. Og i tillegg rapporterte pasientene å ha en posisjon utenfor og over sin egen døde kropp. [12]

Nå kan en NDE utløses i mange andre situasjoner enn under en hjertestans. Vi skal her ta med et tilfelle under en hjerneoperasjon, som også er nevnt i Lancet-artikkelen. En ung, amerikansk kvinne skal gjennomgå en meget komplisert hjerneoperasjon, der hun skal få fjernet en svulst som sitter øverst på hjernestammen. Hun må da bringes i en tilstand der alle hjernefunksjoner legges død ved at hjernen kjøles ned til utrolige 15 °C og tappes for blod. All elektrisk aktivitet har altså opphørt, ikke bare i storehjernen, men også i hjernestammen. Under denne tilstanden observerer hun rommet hun ligger i og kan senere gjengi detaljer fra samtalene som føres. Hun beskriver også detaljer i utstyret som blir brukt, som f.eks. den merkelige sagen de bruker, en sag som til hennes forundring ikke ligner en sag, men en elektrisk tannbørste. For å hindre spasmer i øyenlokkene er øynene tapet over under hele operasjonen. I ørene har hun tykke propper der det sitter sensorer, som skal registrere om det er aktivitet i hjernestammen.

I skeptikerkretser har det vært en populær hypotese at NDE er opplevelser som hjernen produserer i sekundene før oppvåkning, og så projiserer tilbake i tid. Disse eksemplene tilbakeviser denne hypotesen. Man kan selvsagt redde seg i land ved å avvise fakta, dvs. mene at historiene er blåst opp og at noen har skrønet. Men det blir etter hvert mange rapporter å bortforklare på denne måten. Og før eller siden vil man jo også måtte spørre seg om hva som er vitenskapens oppgave, å bortforklare fenomener eller å forklare dem.

En logisk falsifikasjon

Min tredje falsifikasjon av den materialistiske monismen har en logisk og prinsipiell karakter. Den baserer seg på en refleksjon over betingelsene for argumentasjon. Også materialister argumenterer for sitt syn, og må da forholde seg til betingelsene for at en argumentasjon overhodet skal kunne skje. Filosofen Hans Jonas har uttrykt den sentrale betingelsen på en presis måte:

Enhver teori, selv den mest feilaktige, er en tributt til tenkingens kraft. Det ligger i meningen til selve den teoretiserende handling, at tenkningen står over utenforliggende determinasjoner, at den kan dømme fritt mht. det som er gitt av representasjoner. Det vil si at den er i stand til å bestemme seg for sannheten, altså å bestemme seg for å følge innsikt snarere enn innfall. Men epifenomenalismen [materialistisk monisme] hevder tenkningens impotens og dermed sin egen utilstrekkelighet mht. å være en uavhengig teori [en teori uavhengig av ekstern kausalitet]. Faktisk må selv den mest ekstreme materialist gjøre unntak for seg selv qua tenker, skal den materialistiske doktrinen være mulig. Men mens selv kreteren som erklærer alle kretere for å være løgnere kan tilføye, ”bortsett fra meg selv akkurat nå”, kan epifenomenalisten som har definert tenkningens natur ikke gjøre denne tilføyelsen, fordi også han faller ned i avgrunnen av sin universelle dom.[13]

I den livløse del av naturen finner vi to kausale prinsipper; lovmessighet og tilfeldighet eller determinisme og indeterminisme. I vår egen tenkning kan vi erfare det tredje kausale prinsippet; frihet – som her er synonymt med selvbestemmelse. Tenkningen er åstedet for oppvåkningen til selvbevissthet, som er den logiske forutsetningen for selvbestemmelse. Denne oppvåkningen er en urerfaring som alle tenkende mennesker gjør. Når det snakkes om ”viljens frihet” er det denne erfaringen det siktes til. Såkalte ”viljestyrte” handlinger kan mer presist sies å være ”tankestyrte”. De er nemlig styrt av en intensjon, dvs. bestemt ut fra en tanke, et begrepsmessig motiv. Riktignok handler vi ofte på autopiloten, uten refleksjon – som f.eks. i trafikken. Men også disse handlingene var opprinnelig reflekterte og motivbaserte. Vi har bare automatisert en del slike handlinger, slik at vi slipper å gjøre de samme overveielsene hver gang vi nærmer oss det røde trafikklyset.

Når vi fremsetter et argument er følgende melding alltid implisert: Ta meg på mine ord – for jeg mener det jeg sier, og jeg sier det jeg mener. (Mener vi ikke dette har vi ikke fremsatt argumentet på alvor!) Men dette er det samme som å si: Jeg har valgt mine ord ut fra argumentets meningsinnhold. Den som ikke vil oppfatte vår argumentasjon på denne måten, men derimot forsøker å årsaksforklare den ut fra eksterne faktorer, har nektet å den på alvor. Av og til er dette relevant, som hvis jeg f.eks. kommer med et utbrudd ved middagsbordet som egentlig skyldes at jeg har kranglet med sjefen. I slike tilfeller vil vi nettopp ikke ”ta folk på ordet”, men prøve å gjennomskue de kausale årsakene vi aner i bakgrunnen. Men dette er jo unntakene som bekrefter regelen, nemlig at vi stort sett ”tar folk på ordet” og at vi selv også forlanger det samme. Som Hans Jonas påpeker snakker vi her om en logisk nødvendig forutsetning for enhver meningsfull samtale og argumentasjon, ja – for meningsfulle utsagn overhodet.

Men en slik selvbestemmelse kan altså ikke begrunnes nedenfra, fra fysikk og kjemi. Her finner vi bare determinerte og indeterminerte prosesser, nødvendighet og tilfeldighet. Materialisten har dermed to muligheter: Han kan innse at hans ontologi er bygget på et sviktende grunnlag. Eller han kan bortforklare erfaringen av tenkningens selvbestemmelse som en illusjon hjernen kontinuerlig skaper, sannsynligvis fordi denne illusjonen har gitt en viss overlevelsesfordel i evolusjonen. (Hva som skjer når vi nå har gjennomskuet illusjonen, blir en annen sak!) Biologen Dag O. Hessen velger den siste utveien:

Spiller det noen rolle om den frie viljen er en mental illusjon, en følelse, eller om den er ”reell” (det er ikke gitt at dette kan skilles)? Kan man ikke pragmatisk fastslå at opplevelsen av frihet er det sentrale?[14]

Tar vi med både den implisitte og den eksplisitte del av Hessens utsagn, er det essensielt følgende som sies:

1. Den frie vilje er en mental illusjon, en følelse.

2. Dette sier jeg av fri vilje.

3. Nærmere bestemt betyr det at jeg mener det jeg sier og sier det jeg mener. Jeg vil altså at du skal oppfatte utsagnet etter sitt meningsinnhold, og forholde deg deretter. Du skal ikke bortforklare det jeg sier som utrykk for en eller annen ”følelse”.

Å benekte tenkningens frihet er logisk selvmord, da det undergraver selve muligheten for å argumentere ut fra tankemessige grunner. Det er riktignok teknisk mulig å slå seg selv på munnen på denne måten. Men det må da være en slitsom måte å leve på.

Referanser



[*] Qualia er betegnelsen for erfarte kvaliteter, uavhengig av alle mulige teorier om deres kilde og opphav. Min erfaring av rosens duft og smerten ved å bli rispet av rosens torner er begge qualia, likeså opplevelsen av fargen rød og rosebladets form.

[†] Med standardmodellen menes den materialistiske hypotesen at det er hjernen – nevronene – som produserer all vår bevissthet; tanker og erindringer, følelser og sansninger, viljes- og handlingsimpulser. Hvordan dette tenkes å  skje i en sansefunksjon som synet, går frem av det følgende avsnittet.

[‡] Innvendingen stammer fra nevrologiprofessor Albert Gjedde (personlig meddelelse, 2007). Jeg har imidlertid formulert den med egne ord.



[1] David Chalmers: Facing Up to the Problem of Consciousness. Journal of Consciousness Studies. 2 (3), 1995, pp. 200-219

[2] Hans Goller: Geist ist mehr als Gehirn. Das Rätsel des bewußten Erlebens in materialistischer und funktionalistischer Deutung  Stimmen der Zeit. 219, Heft 12, 2001.

[3] K. Hernes & K. E. Skarning 2003: ToBi. Biologi VK1. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo. (s. 178)

[4] Kandel, E. 2006: Auf der Suche nach dem Gedächtnis. Die Entstehung einer neuen Wissenschaft des Geistes. Siedler Verlag. München.

[5] Thomas Hardtmuth, 2006: Denkfehler. Das Dilemma der Hirnforschung. Amthor Verlag, Heidenheim. Germany.

[6] John Lorber, 1983: Is Your Brain really Necessary? Fra Dieter Voht et. al: Hydrocephalus im frühen Kindesalter. Fortschritte der Grundlagenforschung, Diagnostik und Therapie. Ferdinand Enke Verlag, Stuttgart. (En kortere versjon med samme tittel finnes i Nursing Mirror, april 1981.)

[7] Roger Lewin: Is Your Brain Really Necessary? Science 210 December 1980, s. 1232

[8] Imre Lakatos, 1978: The Methodology of Scientific Research Programmes. Cambridge University Press. NY

[9] Ernst-Michael Kranich, 2003:  Der innere Mensch und sein Leib. Eine Anthropologie. Verlag Freies Geistesleben. Stuttgart. (s. 164 ff.)

[10] Rudolf Steiner,  1962: Gegenwärtiges und Vergangenes im Menschengeiste. Foredrag, 1916. GA 167, s. 250

[11] Pim van Lommel et. al. 2001: Near-death experience in survivors of cardiac arrest: a prospective study in the Netherlands. Lancet 2001; 358: 2039-45

[12] Begge sitater fra Nikolas Dannevig Gaarder: Kan menneskets bevissthet være uten hjernen? Alternativt Samfunn nr 1/ 2003

[13] Hans Jonas, 1976: On the Power or Impotence of Subjectivity. I Philosophical Dimensions of the Neuro-Medical Sciences. S. F. Spicker et. al. D. Reidel Publ. Dordrecht Holland / Boston. USA

[14] Dag O. Hessen, 2003: Gener, Gud og Gaia. Om skjebne og tilfeldighet. Spartacus Forlag. Oslo




TIL TOPPEN AV SIDEN