*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

GÅTEN JUDITH VON HALLE
OG OPPSTANDELSESLEGEMET

Av Trond Skaftnesmo

Nørrebrohallen 2.8.2009

Det har aldri manglet på undere i verden, bare på undring. Hvem dette utsagnet skal krediteres, vites ikke. Men aldri synes det å ha passet så godt som i dag. Med ”undere” menes her vel å merke ikke ”mirakuløse og prinsipielt uforklarlige fenomener”, men ”fenomener som sprenger materialismens snevre grenser”. Slike fenomener kan vi stadig konfronteres med, om vi ser oss litt rundt i verden. Her skal vi konsentrere oss om ett slikt gåtefullt fenomen: Judith von Halle (JvH).

Lørdag den 2.8.2009 holdt hun foredrag for ca 500 mennesker i Nørrebrohallen i København. Emnet for foredraget var Jomfru Maria. Å kunne samle såpass mange til et foredrag om et slikt emne, er nesten et under i seg selv. Men ingen som kom dit var uvitende om den gåten som sto rett foran dem, og dette forklarer nok tilstrømningen vel så mye som foredragets tittel. Siden det så langt ikke er skrevet noe om Judith von Halle i norske medier og tidsskrifter, er en kort presentasjon på sin plass. Følgende opplysninger (her oversatt til norsk) fulgte med innbydelsen:

Judith von Halle ble født i 1972 i Berlin. Hun er arkitekt og ble Diplomingeniør i 1998. I påsken 2004 opplevde hun å bli stigmatisert (hun fikk de sår som Kristus hadde på korset). Det gav store endringer i livet. Hun kunne f.eks. ikke mer spise.

Hun kunne allerede før denne påsken gå direkte inn i Akasha-kronikken – den evige hukommelsen – og sanse uavhengig av tid og sted.

Hun kan ”direkte” følge Kristi virke, mens han gikk på jorden.

Hun har lært seg det språket som ble talt den gang [arameisk], og kan derfor nøye følge alt, hva som skjedde med Kristus og med menneskene rundt omkring ham og i samfunnet den gang.

Hun har etter hvert skrevet en rekke bøker om hva som skjedde omkring vår tidsregnings begynnelse. En av dem er oversatt til dansk. [Se litteraturlisten.]

Den som har fulgt Judith von Halles skjebnevei, lest hennes bøker og sett hva som er sagt og skrevet om henne siden høsten 2005 (da hun gikk ut med sine erfaringer), kan ha all grunn til å spørre seg: Hvem er dette mennesket? Svaret på dette vet vi fortsatt ikke. Men allerede det umiddelbare inntrykket sier noe: Hun fremstår i det minst ikke som en karismatisk og ”henført” hysteriker. Den vevre skikkelsen som entrer podiet utstråler heller ingen fysisk pondus. Hun virker naturlig og liketil, kledd i lys løstsittende bluse og skjørt. Det halvlange, mørke håret er samlet i en knute i nakken. Håndflatene er dekket av fingerløse vanter.

Skjønt hun ikke på noe punkt trer ut av den ærbødighet som emnet krever, foredrar hun med en blid tone, helt blottet for selvhøytidelighet. Om det forstås rett kunne hun karakteriseres som ”pikeaktig”. Det hun forteller om Jomfru Maria – eller strengt tatt om de to jomfruer – er i store trekk kjent fra det Rudolf Steiner har sagt om samme emne. Men hun metter bildet med opplysninger som hun har forsket seg frem til på egen hånd. I løpet av foredraget gir hun imidlertid få opplysninger om seg selv og sin egen forskningsvei. En fornemmer at hun på sett og vis trer tilbake for å la emnet lyse saklig frem.

Foredraget – med oversettelse til dansk – varer i over en time. Etter en halvtimes pause, er det åpent for spørsmål fra salen. Her kommer i rask rekkefølge flere betimelige (og noen ubetimelige) spørsmål: Spiser du virkelig ingenting? Drikker du ikke heller? Hun svarer at nei, hun spiser intet. Har ikke spist siden påsken 2004. Da skjedde det en kroppslig forandring med henne, som hun selv iakttok med samme forbauselse som sine nærmeste omgivelser. Når hun forsøkte å spise, oppsto det ”forgiftningssymptomer”. Hun fant etter hvert ut at hun ikke kunne ta til seg mat, men at hun likevel ble ernært. Når det gjaldt drikke, svarte hun: ”Jeg kan drikke vann i små mengder.”

Var du en av Jesu samtidige, en som er omtalt i Bibelen? Og hvem var du? Dette spørsmålet, som vel hører til de mer ubetimelige, avviser hun rolig og høflig: ”Jeg ber om forståelse for at jeg ikke besvarer det spørsmålet.” Det fikk hun applaus for. Hun grunngir dette med at enhver må ha rett til å bedømmes ut fra hva han eller hun er og gjør nå i dette liv. At hennes egen biografi fremstår som en ”sensasjon”, forhindrer henne ikke i å avvise slike forsøk på ”sensasjonsmakeri”. På vårt spørsmål om vi kan fotografere henne, svarer hun på samme tilbakeholdne måte: ”Ja, om du ikke publiserer det på Internett.” Det er åpenbart ikke PR som står øverst på hennes agenda.

Alle spørsmålene som hagler ned over henne – noen rotete, noen tåpelige, noen frekke – besvarer hun med samme rolige overblikk. Hun fremstår på alle måter som ”på plass”. Gåten Judith von Halle blir ikke derfor noe mindre.

Den stigmatiserte fra Konnersreuth

Therese Neumann ble født langfredag 1898. Faren var en fattig håndverker, og Therese fikk tidlig lære å arbeide hardt. 20 år gammel ble hun lammet ved en ulykke, og året etter ble hun også blind. Hun ba om helbredelse til den hellige Theresia von Lisieux (1873-1897). Den 29. april 1923 skjer så underet: Synet vender tilbake! Dagen for dette underet er den dagen Theresia blir saligforklart; det første steg mot en helgenforklaring. Den 17. mai 1925 kan Therese igjen gå på egne bein. Dette er den dagen Theresia blir helgenforklart. Fra julen 1922 kunne Therese ikke lenger ta til seg fast føde. Fra julen 1926 kunne hun heller ikke lenger drikke. Daglig tok hun imidlertid til seg et lite bruddstykke av en løvtynn hostie (nadverdsbrød), som løste seg opp på tungen. Dette ble for resten av livet hennes eneste næring, en næring hun heller ikke kunne klare seg uten.

Som om ikke alt dette var oppsiktsvekkende nok, opptrådte fra julen 1926 også stigmata og visjoner: Therese fikk de samme sårmerkene som forbindes med Jesu død på korset, samt tornekroningen. Fra disse sårene strømmet det ut blod i rikelige mengder. Stigmatiseringen var også forbundet med visjoner, der Therese fikk se – og på sin egen kropp oppleve – Jesu lidelseshistorie fra time til time. Therese så alltid frem til disse stigmatiseringene og visjonene som i nærmere 20 år kom ukentlig, fra torsdag midnatt til fredag ettermiddag, ca kl 13. Etter krigen kom de med større mellomrom, ved bestemte høytider. Therese Neumann behersket bare sin hjemlige tyske dialekt. Men ved de nevnte seansene kunne hun også ytre ord og setninger på fremmede språk, som vestarameisk (Jesu språk), gresk og hebraisk. I forbindelse med visjonene hadde hun med andre ord også audisjoner, der hun hørte Jesus og andre tale på et språk hun ikke forsto.

Ble fenomenet Therese Neumann undersøkt vitenskapelig? Svaret er ja. Hennes bloduttredelser, de språklige prestasjonene, næringsløsheten... alt ble nitidig og nøyaktig undersøkt. Ta for eksempel hennes ”kaudervelske språk”. Dette var ord og setninger hun hørte – og ytret spontant – under ekstasen, men som hun også kunne gjengi etterpå. Da en kjent ekspert på de bibelske språkene, professor Franz Wutz, besøkte Therese, kunne han til sin forbauselse konstatere at det var snakk om feilfritt vestarameisk. Under ekstasen kunne hun føre samtaler på dette språket. Etterpå forsto hun ikke hva hun hadde sagt, men hun husket ord og setninger helt nøyaktig. Wutz testet henne på ulike måter. Han prøvde for eksempel å si setninger på feilaktig arameisk og spørre: Var det slik ordene lød? Hun repliserte da alltid ved å gjengi ordene korrekt. Ofte brukte hun også ord og grammatiske vendinger han ikke kjente. Dette foranlediget undersøkelser, som i de aktuelle tilfellene overbeviste ham om at Therese hadde brukt den opprinnelige og riktige formen. For professor Wutz ble ikke minst disse tilfellene en sterk bekreftelse på at fenomenet var ekte, og at det altså ikke var snakk om en form for telepati mellom han og henne.

Therese Neumanns næringsløshet ble, ved siden av 40 års offentlig beskuelse, også underkastet streng overvåkning og kontroll. De vitenskapelige undersøkelsene ble ledet av to leger, Dr. Seidl og professor Dr. Ewald. Resultatet ble publisert som et eget bilag til Münchner medizinischen Wochenschrift. I 15 dager – fra 14. juli til 28. juli 1927 – ble Therese overvåket dag og natt av fire sykesøstere. Rapporten bekreftet at ”Therese Neumann, som ikke var alene ett sekund, ikke en eneste gang tok til seg noe.” Etter denne perioden kunne det konstateres at hun ikke hadde tapt noe i vekt. Hver uke fra torsdag til fredag tapte hun ca 4 kg gjennom svette og blod, men dette vekttapet ble hentet inn igjen i løpet av den neste uken. Hun veide 55 kg før undersøkelsen, og nøyaktig det samme etter at de 15 dagene var forløpt.

Hvorfor bare 15 dagers overvåkning? Uten mat kan vi overleve et par måneder. Uten vann kan vi imidlertid ikke leve særlig lenge. Erfaringer fra skipbrudne sjøfolk tilsier at tørsten går over til galskap (hallusinasjoner) etter 4-5 døgn, og før uken er omme dør du. Erfaringer fra gruveulykker tyder riktignok på at den kritiske grensen under gunstige forhold kan tøyes enda litt lengre. Men å overleve 15 døgn uten vann – med helsen og humøret og kroppsvekten i behold – er selvsagt helt uhørt.

Fra artikkelen Lysernæring: En enhjørning i hagen. Libra 3-2007.

Å nærme seg en forståelse

Hvem er de stigmatiserte?

Stigmatisering er en spontan opptreden av den korsfestedes (og oppstandnes!) sårmerker. Fem store åpne sår – gjennom håndflatene, føttene og lansestikket i siden – opptrer kontinuerlig. Ofte – som hos Therese Neumann – opptrer også sårene etter tornekroningen. Disse sårene heles ikke, men det går heller ikke betennelse i dem. Allerede dette er en medisinsk anomali. Sårene blør til spesielle tider, som er knyttet til Jesu lidelseshistorie. For Therese Neumann var det snakk om flere liter blod hver uke, fra torsdag kveld til fredag ettermiddag.

Stigmatisering er et svært sjeldent fenomen. Gjennom historien finnes det under 100 kjente tilfeller. Den første stigmatiserte var muligens Paulus. I hvert fall sier han i Gal. 6.17 at han ”bærer Jesu merker” på sin kropp. Den neste vi vet om er Frans av Assisi (1182-1226). Fra nyere tid er følgende tilfeller meget godt dokumentert: Anna Katharina Emmerick (1774-1824), Therese Neumann (1898-1962) og Pater Pio (1887-1968). Bortsett fra Paulus og Judith von Halle har alle stigmatiserte stått innenfor en katolsk sammenheng. Selv om ikke alle er blitt kanonisert, er de blitt betraktet som ”hellige undere” som hverken kan eller skal forstås. De medfølgende egenskapene, så som næringsløshet og klarsynte erfaringer, har som regel blitt møtt med den samme holdningen. I noen få tilfeller (se tekst om Therese Neumann) har det forekommet systematiske undersøkelser og dokumentasjon av fenomenene. Disse undersøkelsene har ikke maktet å forklare dem, men de har gjort det svært vanskelig å bortforklare dem. De tre mest populære bortforklaringene – selvbedrag, hysteri (selvsuggesjon) og svindel – står her ikke til troende. Hvilken selvsuggesjon kunne lære den enkle landsbypiken Therese Neumann vestarameisk? Eller holde henne i live i 40 år uten mat og drikke?

Konfrontert med gåter som Therese Neumann og Judith von Halle sprekker muren av materialistisk selvtilstrekkelighet. Verden åpner seg og blir med ett mye større. Det betyr ikke at skeptikerne har latt seg overbevise. En vanlig strategi (jf. f.eks. Wikipedia) har vært å isolere stigmatiseringen fra de medfølgende fenomenene, og forsøke å bortforklare den alene. En har da gjerne festet seg ved at sårene kommer på de stedene som tradisjonelt er blitt avbildet på alle malerier gjennom tidene. Men naglene kunne umulig ha gått gjennom håndflaten, hevdes det, fordi tyngden av kroppen da ville ha revet hendene ut av sitt feste. Naglene måtte altså ha gått gjennom håndroten. Når alle stigmatisere likevel får sårmerkene gjennom håndflaten, viser det at de er et resultat av religiøs selvsuggesjon: Sårmerkene tilsvarer de tradisjonelle avbildningene av den korsfestede, men ikke den korsfestede selv.

Denne innvendingen er akkurat smart nok – og dum nok – til å dupere alle dem som ikke vil gå dypere inn på saken. For det første isolerer den stigmatiseringen fra de andre fenomenene, som vanskelig kan bortforklares etter samme mønster. (Kan man lære perfekt vestarameisk – et utdødd språk – ved religiøs selvsuggesjon?) Dernest er det ikke gitt at den tradisjonelle avbildningen av korsfestelsen er feilaktig. Judith von Halle nevner f.eks. i en av sine bøker, som i en bisetning, at Jesus både ble naglet fast og bundet opp til korset. Dessuten hadde han et fotbrett å stå på. Derfor kunne man slå naglene gjennom håndflaten i stedet for håndroten, noe som var å foretrekke da det siste ville innebære en risiko for å punktere en pulsåre. I tilfellet Therese Neumann støter vi ellers på den merkverdige kjensgjerning at hun fikk såret av lansestikket på venstre side, skjønt det er plassert på høyre side i alle tradisjonelle avbildninger. Den senere norske biskopen, Kristian Schjelderup, som besøkte henne flere ganger, spurte hennes nærmeste fortrolige, presten Joseph Naber, om dette. Han sier:

Også jeg har undret meg over dette, som over så meget annet. Det er jo også merkelig at hun har arret etter lansestikket på venstre side, mens hun ser Jesus bli stukket på høyre side. En gang hun var i ekstatisk tilstand spurte jeg henne om det. Og vet du hva hun svarte? Jo – dette har den kjære Frelser gjort for at kritikerne skal få noe å feste seg ved!

Skjønt tanken er uvant kan det synes som ”den kjære Frelser” har en god porsjon humoristisk sans!

For den som ikke søker bortforklaringer, men forholder seg til disse fenomenene som ekte vare, er det ikke til å komme forbi at de alle peker mot Golgatahendelsen. Forbindelsen til den korsfestede og oppstandne er så tydelig uttalt som vel mulig. Vi har hatt millioner av religiøst hengivne mennesker gjennom de siste 2000 år, blant dem sikkert også tusenvis av fanatikere og hysterikere. Dersom disse fenomenene var selvsuggererte, blir det en gåte hvorfor vi ikke har hatt flere stigmatiserte. Antallet av historisk kjente tilfeller er altså under 100. For en som legger til grunn tanken om reinkarnasjon, er det en nærliggende tanke at dette er mennesker som har møtt Jesus i hans fysiske inkarnasjon eller, som for Paulus, har opplevd et spesielt møte med den oppstandne. I alle tilfeller snakker vi åpenbart om individuelle skjebner. Også Judith von Halle understreker det samme: Det er ikke noe generelt utviklingsmål at alle mennesker skal gjennomleve en stigmatisering, med alle dens følgefenomener. Men som vi skal gå nærmere inn på, gjennomlever disse menneskene på sin spesielle måte – ut fra sin individuelle karma – noe som likevel knytter an til et allment aspekt ved menneskets åndelige og legemlige evolusjon.

Ordet blir kjød

Den førende kulturen i vår tid – i media, i offentligheten og akademia – kjenner kun én skapende virkelighet; den materielle. Det som går ut over denne virkeligheten – som tanker og følelser – lever helt og fullt av stoffets nåde. Paradoksalt nok har den vestlige – og nominelt kristne – kultur vært ledende i denne prosessen, å redusere alt av ”ånd” til virkninger av det materielle. Paradoksalt, fordi kristendommens sentrale idé jo er – eller i det minste var – at Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Johannes-evangeliets Logosprolog innebærer tanken om åndens gradvise inkarnasjon i materien, en prosess som kulminerer med åndens totale herredømme over materien. Oppstandelsen – kristendommens urkilde – er selve antitesen til ethvert materialistisk (eller dualistisk) dogme.

For et materialistisk sinnelag kan beretningen om Kristi oppstandelse ikke være noe annet enn et produkt av de troendes ville fantasi. Ikke desto mindre er det et ubestridelig historisk faktum at det kristne håp nettopp er fokusert på denne hendelsen. Det som sto opp av graven påskemorgen, var ikke en immateriell ”ånd”, men et (som det heter) ”herliggjort” fysisk legeme. En tvilende Tomas tilbys naglemerkene i hendene og lansestikket i siden, som bevitnelse på at det er en fysisk presens han står overfor: ”Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side.” (Joh. 20.27) Hva man enn måtte mene om denne beretningen, ett lar seg ikke benekte: Dens bærende motiv, som uttrykker det kristne håp, er tanken om åndens immanens, eller altså nettopp at Ordet – Ånden – kan ”bli kjød”, dvs. fullstendig kan oppfylle og gjennomtrenge materien.

Tanken om at åndens evighetsdimensjon kan inkarnere i tidens dimensjon og at materiens død kan overvinnes, er kilden for hele vår kultur – forsåvidt som den kan kalles kristen. I sin avhandling, Metaphysics as Christology (2005), viser filosofen Jonael Schikler hvordan muligheten for en slik total immanens også er tankenødvendig for erkjennelsen av den materielle verden. Han sammenfatter sitt prosjekt pregnant i én setning: ”Idet den støtter seg til noen av Steiners oppdagelser, forsvarer denne boken på et rent filosofisk grunnlag den tesen, at muligheten for oppstandelsen av et fysisk legeme er en nødvendig betingelse for vanlig tenkning og erfaring.” (xix)

Hvordan kan vi forstå dette? Så sant vi erkjenner noe i verden, erkjenner vi det alltid ved dets særegne kvaliteter. Vi erkjenner det som noe spesielt, dvs. som uttrykk eller språk, eller altså som ånd. Men tingene viser oss i første omgang bokstavelig talt bare sin utside. I materiens verden står vi overfor noe kronisk gåtefullt, noe som ikke viser seg frem. Materiens forgjengelighet motsetter seg den fullstendige tilsynekomsten av ideen, det uforgjengelige, det evige. Og siden det alltid er ånden som erkjenner, vil dette gåtefulle ved materien i prinsippet være ånden fremmed og u-begripbart, helt inntil alt er blitt gjennomtrengt av ånd – dvs. er blitt uttrykk, er blitt språk. Eller med andre ord: Helt inntil Ordet er blitt kjød.

Åndens innpregning og tilsynekomst i materien betinger at ånd og materie dypest sett er én kontinuerlig virkelighet, at det ikke (metafysisk sett) er en uoverstigelig avgrunn mellom dem. Men det betyr også at materien i prinsippet må kunne gjennomtrenges fullt ut av ånd og fullt ut bli åndens uttrykk: Ordet må kunne bli kjød. Begrepet for en slik åndsoppfylt materie er gitt ved legemets oppstandelse påskemorgen.

Hvis en slik oppstandelse av et fysisk legeme ikke kan skje, er den fullstendige formidlingen mellom ånd og materie ikke mulig. Men hvis ånd og materie realt ikke er én kontinuerlig virkelighet, blir heller ikke den delvise formidlingen – som at vår tanke styrer vår kropp – til å forstå. Følger vi denne tanketråden (som her kun er gitt i en ekstrem kortversjon) til veis ende, vil vi se at ”vanlig tenkning og erfaring” – som nettopp betyr åndens delvise gjennomtrenging av materien – betinger at materie og ånd danner én kontinuerlig virkelighet. Og igjen: Dette krever muligheten for en fullstendig formidling mellom dem. Det krever med andre ord ”muligheten for oppstandelsen av et fysisk legeme”.

Fantomlegemet

Paulus betegner Kristi oppstandelse som ”førstegrøden”. Kristi oppstandelseslegeme er som et såkorn, som gjennom tiden forflerer seg. Vi er alle kallet til å la dette såkorn spire opp i oss. Vi kan oppta Kristus i oss og gradvis ”vokse i Kristi avbilde” gjennom jordens fremtidige evolusjon. Eller med Paulus’ ord: ”For ettersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus. [...] Det sås i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet; det sås i vanære, det oppstår i herlighet; det sås i skrøpelighet, det oppstår i kraft; der sås et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme. [...] Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd.” (1. Kor. 15)

Som regel er oppfyllelsen av disse ordene lagt til ”de dødes oppstandelse” på den ytterste dag. Men slik som Kristi oppstandelse er noe som skjer i tiden, en utviklingsprosess med sine distinkte stadier, er det også rimelig å forstå ”Kristi etterfølgelse” som en evolusjonsprosess. Det er åpenbart at en slik prosess betinger tanken om gjentatte jordinkarnasjoner.

I foredragssyklusen ”Fra Jesus til Kristus” (1911) går Rudolf Steiner inn på hvilken real evolusjon vi her står overfor. Her introduserer han et begrep – fantomlegemet – som hører til det dypeste, men også det mest opplysende, innenfor et spirituelt menneskebilde. Betegnelsen fantom klinger dårlig på norsk, idet det gir assosiasjoner til hildringer eller spøkelser. Ordet er imidlertid avledet av det greske phainein, som betyr ”å gjøre synlig”.

I det 6. foredraget i syklusen ”Fra Jesus til Kristus”, introduserer Steiner dette begrepet slik:

Jo mer menneskets klarsyn utvikler seg i vår tid, desto klarere vil det bli at de fysiske stoffer og krefter som blir lagt bort sammen med det fysiske legemet ikke er alt, at det ikke engang utgjør det fysiske legemets hele form. Til disse stoffene og kreftene hører nemlig også noe annet, som vi kan kalle menneskets ”fantom”. Dette fantom er menneskets formskikkelse, som bearbeider de fysiske stoffene og kreftene lik en åndsvev, slik at de kommer inn i den form som på det fysiske plan trer oss i møte som menneske. [...] Fantomet er meget viktig! De stoffene som forfaller etter døden, er i det vesentlige de samme som dem vi også møter ute i naturen, bare at de er oppfanget av den menneskelige form. (s. 119)

Her er altså menneskekroppens form – det fysiske legemets skikkelse – forstått som en egen ”åndsvev”. De materielle stoffene som utfyller denne åndsveven stammer fra jorden, og går etter døden tilbake til jorden. Formskikkelsen selv har derimot sin opprinnelse fra den første jordtilstanden (Saturn) og går ikke til grunne ved oppløsningen av de fysiske stoffene.

Dette fantomlegemet er i seg selv usynlig. Det synliggjør seg ved at det ”proppes fullt” med materie. Materialiseringen av den fysiske skikkelsen er et resultat av Lucifers innflytelse, det såkalte ”syndfallet”. Ved den luciferiske innflytelsen er mennesket blitt et jordisk individ med en materiell kropp. Men vår åndelige individualitet er ikke i stand til å gjennomtrenge og erobre denne materien fullstendig. Den jordiske materie er og blir noe fremmed for vår ånd, noe som fører til sykdom og død. Dette ligger til grunn for Paulus’ lære om den første og den andre Adam: ”For ettersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.” (1. kor. 15.22) Ved Kristi oppstandelse er menneskets fysiske form – fantomlegemet – gjenoppbygd slik det var fra begynnelsen av jordutviklingen:

Gjennom mysteriet på Golgata skjedde virkelig det som er så vanskelig å forstå for en forstand som bare er knyttet til det fysiske legemet, som overveiende er behersket av ødeleggende krefter. Det skjedde at det mennesket som var bærer av Kristus, gikk gjennom en slik død at det egentlige dødelige ved menneskets fysiske legeme måtte forsvinne etter tre dager. Opp av graven steg det legeme som er bæreren av kreftene i det fysisk-materielle. Det som egentlig var tiltenkt mennesket av Saturn, Sol og Månes herskere, det steg opp av graven som det fysiske legemets rene fantom, med alle det fysiske legemets egenskaper. Gjennom dette var muligheten gitt for det spirituelle stamtre, som vi tidligere har talt om. Hvis vi tenker oss Kristi oppstandne legeme slik det steg opp av graven, kan vi forestille oss at på samme måte som jordens mennesker med sine forgjengelige legemer nedstammer fra Adams legeme, på samme måte nedstammer de åndelige legemer, fantomene, for alle mennesker fra det som steg opp fra graven. Det er derfor mulig å gjenopprette dette forholdet til Kristus, ved at jordmennesket innlemmer dette fantom i sitt ellers forgjengelige jordiske legeme. Det er mulig for mennesket å få de krefter som den gang steg opp av graven inn i sin organisme, på samme måte som det ved jordutviklingens begynnelse tok Adam-organismen inn i sin fysiske organisme som en følge av de luciferiske krefter (s. 133-134).

Denne ideen om at kreftene og egenskapene som kjennetegner Kristi oppstandelseslegeme gradvis kan innforlives i vår organisasjon gjennom jordevolusjonen, er en tanke som Steiner altså har til felles med Paulus – om vi da tillater oss å lese Paulus med evolusjonære briller. Men tanken er også uttalt av Kristus selv, der han sier: Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg. (Joh. 12.32)

Å forstå gåten Judith von Halle i dette lyset, gjør den ikke mindre. Snarere gjør det gåten mer konkret og dypere. Og ikke minst: Gåten er ikke lenger et ”uforståelig mirakel”, men noe som vi – tross alt – kan nærme oss med tanken. Og den blir et fenomen som på en dyp måte angår vår felles jordutvikling i fortid og fremtid.

Litteratur

Judith von Halle, 2006: ”Und wäre Er nicht auferstanden...” Die Christus-Stationen auf dem Weg zum geistigen Menschen. Verlag am Goetheanum. Dornach.

Judith von Halle, 2006: Das Abendmahl. Vom vorchristlichen Kultus zur Transsubstantiation. Verlag am Goetheanum. Dornach.

Judith von Halle, 2006: Das Vaterunser. Das lebendige Wort Gottes. Verlag am Goetheanum. Dornach.

Judith von Halle, 2007: Korsvejens og gralsblodets hemmeligheder. Forvandlingens mysterium. Jupiter forlag. Odense.

Judith von Halle, 2008: Der Abstieg in die Erdenschichten. Auf  dem anthroposophischen Schulungsweg. Verlag am Goetheanum. Dornach.

Max Hoffmeister, 1992: Die Auferstehungsleiblichkeit. Ein Beitrag zum Verständnis des Christus Jesus. Verlag Die Pforte. Basel.

Peter Tradowsky, 2009: Stigmatisation. Ein Schicksal als Erkentnisfrage. Verlag am Goetheanum. Dornach.

Jonael Schickler, 2005: Metaphysics as Christology. An Odyssey of the Self from Kant and Hegel too Steiner. Ashgate Publishing Ltd. England.

Kristian Skjelderup, 1969: Under åpen himmel. Aschehoug forlag. Oslo

Rudolf Steiner, 2007: Fra Jesus til Kristus. Vidarforlaget. Oslo.





TIL TOPPEN AV SIDEN