*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

GÅTEN DE TO JESUSBARN

Av Trond Skaftnesmo

I norske universitetskretser har Rudolf Steiner aldri vært noen populær skikkelse. En mann som syntes han kunne uttale seg om landbruk, oppdragelse, kunst, samfunnsøkonomi, filosofi, geologi, astronomi og reinkarnasjon på en gang, i tillegg til å forklare at det egentlig var to jesusbarn, blir ikke lett tatt seriøst av akademikere.

UNIVERSITAS 2/2000

Åndsvitenskapen vil vekke denne sovende viten, vekke en menneskehet som er fanget i forstandens intellektuelle drømmer. Derfor er denne åndsvitenskap, som antroposofien vil bære frem, ikke bare en forøkning av kunnskaper, men en impuls til å våkne opp, et forsøk på å besvare spørsmålet: Hvordan våkner vi av livssøvnen?

(Rudolf Steiner: Oppdragelsen og tidens åndsliv).

Jesu liv som kulturindustri

Hvem skulle tro at forskningen på den tidlige kristendommen og Jesu liv skulle bli grunnlaget for en ny kulturindustri? Men vi må nesten gripe til et slikt uttrykk om vi skal karakterisere den flom av bøker og filmer som – mer eller mindre seriøst – knytter an til denne forskningen. Det er nå (2008) gått 5 år siden Dan Browns suksessroman ”Da Vinci-koden” kom ut. Og det er hele 26 år siden publiseringen av dokumentarboken som Brown i stor grad bygger på, nemlig "Hellig blod, hellig gral". Men fortsatt finner du store stabler av disse bøkene i bokhandlene på alle internasjonale flyplasser. "Da Vinci-koden" er oversatt til 42 språk, og skal ha tjent inn 1,6 milliarder kroner på verdensbasis. ”Hellig blod, hellig gral” følger hakk i hæl.

De fleste er enige om at disse bøkene er håndverksmessig usedvanlig godt skrevet, men at de er fiksjonslitteratur helt uten vitenskapelig verdi. Den sentrale historien i bøkene er i (meget) korte trekk den at Jesus skal ha fått barn med Maria Magdalena, og at Jesu blodslinje (”den hellige gral”) går som en rød tråd ned gjennom Europas historie og inn i Europas sentrale kongehus. Vatikanet har kjent til denne skandalen, og har gjort – og gjør – alt (inklusive mord) for å hindre den i å komme ut. At dette er et utmerket opplegg for en spennende konspirasjonsbok, er lett å se. I den sammenheng spiller det mindre rolle at de historiske og bibelske referansene både er få og tvilsomme.

Den enorme folkelige interessen for denne tematikken sprenger imidlertid fiksjonsnivået. De mange omtaler og debatter som har bølget omkring bøkene, har først og fremst dreid seg om de historiske fakta. Dette er overraskende gitt vår gjennomsekulariserte kultur. Kanskje er det et tegn på at sekulariseringen har passert sitt metningsnivå og at de klassiske religiøse livsgåtene har begynt å gjenerobre sin betydning. Den brede interessen er nok også blitt stimulert av de oppsiktsvekkende bibelske og apokryfe skriftfunn som er gjort de siste 60 årene. Først og fremst gjelder dette funn gjort i Egypt (Nag Hammadi, 1945), med f.eks. det gnostiske Thomas-evangeliet, og ved Dødehavet (Qumran, 1947). Disse funnene har gitt nye perspektiver til Jesu liv-forskningen og bidratt til å vitalisere debatten. Mange av de aktuelle skriftene er oversatt og publisert på Internett. Dermed er fagfeltet åpnet opp for alle interesserte. Helt nylig (2006) har offentliggjøringen av det gnostiske Judas-evangeliet skapt en ny debatt omkring Judas' rolle i disippelflokken.

Slektstavlene

Gitt den store interessen for Jesu liv-forskningen, er det merkverdig hvordan den mest åpenbare gåten om Jesu liv fortsatt er like upåaktet. Kanskje gåten rett og slett ligger for åpent i dagen og kanskje den logiske løsningen er for utrolig. Men i motsetning til ”Da Vinci-gåten” har den rot i evangelienes egne fremstillinger. Og som vi vil vise, har den også satt spor etter seg i historiske dokumenter. Om vi da i første omgang ser på hva Bibelens fire evangelier sier om Jesu fødsel og barndom, oppdager vi at det kun er to evangelister – Matteus og Lukas – som forteller noe om dette. Markus og Johannes begynner med Jordandåpen. Det vil si: De begynner med Kristi inkarnasjon i mennesket Jesus. Eller som Johannes kaller det: Logos, Ordet som ble kjød. Allerede denne innsikten rydder av veien mange misforståelser.

Ser vi på de to fødselsberetningene, blir vi konfrontert med to meget ulike – ja, strengt tatt logisk uforenlige – fremstillinger. Allerede slektstavlene viser dette. Matteus begynner med ordene: ”Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns slektstavle”, og så følger i alt 42 ledd, nedstigende fra Abraham via David til Jesus. Hos Lukas angis slektstavlen først i kap. 3, etter at Jordandåpen er skildret. Her er slektsleddene angitt i oppstigende rekkefølge, fra Jesus til David til Abraham og videre opp til Adam, Guds sønn. I alt omfatter listen 77 ledd. Begge evangelister holder åpenbart Josef for å være Jesu kjødelige far, ellers ville slektstavlen være meningsløs.[1] Mellom Abraham og David er slektstavlene identiske. Mellom David og Josef er det ingenting som stemmer overens.

Hos Matteus fører linjen fra kong David via hans sønn og tronfølger, kong Salomo. Deretter følger 13 kronede konger av Juda frem til Jekonja, ved bortføringen til Babylon. Det er altså et meget spesielt slektstre vi her snakker om, nemlig jødenes kongelige familie. Vi snakker om blodslinjen til jødenes tronpretendent. At denne blodslinjen var omfattet både av offentlig oppmerksomhet og messianske forhåpninger, sier seg selv.

Hos Lukas fører linjen fra kong David over en annen sønn, presten Natan. Denne slektslinjen danner en sidegren til den kongelige linjen, en gren som ikke hadde den samme offentlige interesse og status. I denne prestelige linjen finner vi ganske ukjente navn, helt alminnelige og til dels fattige mennesker.

Fødselsberetningene

Når vi så kommer til selve beretningen om Jesu fødsel, er ikke ulikhetene mindre påfallende. I den folkelige julefeiringen har de forlengst smeltet sammen til ett bilde, riktignok noe retusjert slik at de uhyggelige barnemordene (Matteus) tones ned. Men ellers finner vi hyrder og konger, stjerne og krybbe i skjønn forening. Dette skal vi selvsagt ikke formaste oss til å kritisere; julefeiringen er ingen teologisk øvelse. Men vil vi kjenne de bibelske og historiske kildene angående Jesu fødsel, må første oppgave være å granske hva de to evangelistene faktisk forteller. Og det er to vidt ulike historier. Her følger en summarisk oversikt:

Matteus

Lukas

·       Josefs drøm.

·       Marias bebudelse: ”Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt til en by i Galilea som heter Nasaret” (1.26).

·       Vismennene (magoi; magere / astrologer) fra Østerland & stjernen som viste seg.

·       Marias besøk hos sin slektning Elisabeth, mor til Johannes døperen.

·       Magernes besøk hos Herodes.

·       Innskrivningen i manntall under keiser Augustus. Reisen til Bethlehem.

·       Magerne til Betlehem; de går ”inn i huset” (2.11)

·       Født i en stall (krybbe), ”fordi det ikke var rom for dem i herberget”. (2.7)

·       Magerne & Josef varsles i en drøm.

·       Hyrdene på marken. Englesynet.

·       Flukten til Egypt.

·       Hyrdene finner krybben.

·       Barnemordet i Betlehem.

·       Maria og Josef blir i Bethlehem ennå 8 + 33 dager. (2.21 – jf. 3. mos. 12.3.)

·       Familien blir i Egypt til de får vite at Herodes er død.

·       Deretter tar de Jesusbarnet med til tempelet i Jerusalem.

·       Josef våget ikke å vende tilbake til Judea (Betlehem), men ”han ble varslet av Gud i en drøm og dro bort til Galilea. Og han kom og tok bolig i en by som heter Nasaret, for at det skulle oppfylles som er talt ved profetene at han skulle kalles en nasareer.” (2.23)

·       Simeon og Anna i templet. Barnet velsignes.

·       Hjemreise til Nasaret.

Legger vi sammen alt dette, er det selvsagt logisk umulig at beretningene kan angå samme fødsel. Allerede slektstavlene utelukker som sagt dette: Hos Matteus møter vi den kongelige, salomonske linjen, hos Lukas den prestelige, natanske. Men her er mer: Hos Matteus går det klart frem at Josef og Maria hører til i Betlehem, at de bor i et hus der. Og av frykt for Herodes sønn, Archelaos, våger de ikke å vende tilbake til Betlehem etter eksilet i Egypt, men bosetter seg i den nordlige utkantprovinsen Galilea, i byen Nasaret. Vi kan forstå at denne frykten var reell dersom deres sønn virkelig var jødenes tronfølger, en som kunne true det Quisling-regimet romerne hadde innsatt mot jødenes vilje. Herodianerne var ikke anerkjent av folket, da de ikke var av Davids hus. Ja, de var ikke en gang jøder, men idumeere.

Hos Lukas er det verken plass til – eller noen grunn til – flukten til Egypt. Her foregår alt i en stille, anonym og harmonisk atmosfære, helt ulikt det høypolitiske drama som utspiller seg i Matteus' beretning. Foreldreparet kommer fra Nasaret, og vender tilbake dit etter fødselen.

Det synes åpenbart at vi her kun har to muligheter: Enten er disse beretningene i store trekk historisk korrekte og troverdige, men i så fall gjelder de to ulike fødsler. Eller den ene eller begge er på vesentlige punkter feilaktige. I så fall fremstår de som spekulative konstruksjoner, som ikke kan tillegges noen historisk verdi.

Slurv og detaljfeil?

Dersom evangeliene sto i strid med hverandre på flere vesentlige  punkter angående Jesu liv, ville det siste alternativet vært det mest rimelige. Men fødselsberetningene står i så måte ganske alene. Når det gjelder den videre gangen i Jesu liv, er det ingen sammenlignbare motsetninger. Riktignok er det mange hendelser som kun nevnes i ett eller to evangelier, men det er ingen som umuliggjør beretningene i andre evangelier.

Hvordan har så tradisjonen forsøkt å hanskes med disse problemene? Når det gjelder de to ulike slektstavlene har det vært gjort mange fantasifulle forsøk på å forlike dem. Julius Afrikanus (ca 230) forsøkte å vise at de to slektstavlene kunne skrive seg fra jødenes regler om svogerekteskap, der en mann skal ekte enken etter en bror og adoptere hans barn. Et annet forslag, som fortsatt er akseptert innenfor den katolske kirken, er at slektstavlen hos Lukas gjelder Maria, mens den hos Matteus gjelder Josef. Men ingen av disse forslagene løser problemet; de bare forsterker inntrykket av unøyaktigheter og slurv. Maria er overhodet ikke nevnt i Lukas-genealogien, og hos Matteus kun anført (i vers 16) der Josef omtales som ”Marias mann”.

Den konklusjonen som er blitt stående er derfor at forfatterne har forsøkt å rekonstruere en genealogi som hadde gått tapt på tidspunktet for nedskrivingen. Og så kom de altså frem til to ulike forslag. Det betyr at man rolig tillegger evangelieforfatterne et stort rom for spekulasjoner. Vi må da spørre oss: Hva mer i beretningene om Jesu liv og lære bygger på frie spekulasjoner? Alternativet, at begge beretningene er sannferdige, fører imidlertid til en så radikal konklusjon at teologene viker unna. Bedre med litt slurv i teksten enn med to Jesus-barn. Et eksempel på dette gir Per Lønning, der han i 1977 skriver en bokanmeldelse til Solum Forlags utgivelse av Emil Bocks ”Jesu barndom og ungdom”.[2] Lønning skriver: ”Den bisarre tanken om de to Jesus-barn er forsåvidt et interessant vidnesbyrd om hvilke konsekvenser det kan føre til hvis man i selve utgangspunktet benekter muligheten for detaljfeil hos de bibelske forfatterne.”

Detaljfeil... å slurve med genealogien til verdens frelser? Eller med genealogien til jødenes tronpretendent? Også i Lønnings karakteristikk av de øvrige ulikhetene mellom Lukas og Matteus, ser vi det samme mønsteret mht. romslig omgang med fakta. Han sier: ”Den eneste klare divergensen ligger i skildringen av ferden fra Betlehem: Dro Josef og Maria via Jerusalem direkte tilbake til Nasaret (Lukas), eller flyktet de til Egypt og oppholdt seg der en lengre tid før de våget å dra hjem og bosette seg i Nasaret (Matteus)?” Men de dro jo slett ikke hjem da de vendte tilbake fra Egypt! Ifølge Matteus våget de ikke å dra hjem (nemlig til Betlehem) av frykt for Archelaus, men Josef

...ble varslet av Gud i en drøm og dro bort til Galilea. Og han kom og tok bolig i en by som heter Nasaret, for at det skulle oppfylles som er talt ved profetene at han skulle kalles en nasareer. (Matt. 2.23)

Her har vi ikke med detaljfeil å gjøre, men med to systematisk ulike fødselsberetninger. I den ene beretningen møter vi arvingen til Davids trone; alt forteller om et høypolitisk drama som utspiller seg omkring en tronpretendent: Magernes ankomst, barnemordet i Bethlehem, flukten til Egypt. Ja, idet magerne ankommer Jerusalem annonserer de til og med at de leter etter ”jødenes konge som nå er født”. Og de bærer frem kongelige gaver: Gull, røkelse og myrra. I den andre beretningen møter vi en stille, from og harmonisk atmosfære, med stall og krybbe, hyrdene på marken og englene som synger: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!”

Finnes det en løsning på gåten, en løsning som fornuften kan fatte og som troen kan akseptere?

De to Jesusbarn

Blant de få som har oppfattet begge fødselsberetningene som troverdige, og som samtidig mente å kunne gi en løsning på gåten, er Rudolf Steiner. Denne løsningen presenterte han riktignok ikke som et resultat av logiske overlegninger ut fra Skriften, men ut fra en selvstendig oversanselig forskning. En slik påstand kan man selvsagt fnyse av, slik fariseere alltid har gjort. Eller en kan følge Steiners egen anbefaling: Verken å tro blindt på det som sies eller å avvise det kategorisk, men leve med utsagnene, ha dem i bakhodet, og se om de gir mening i konfrontasjon med de erfaringer en ellers gjør. Det er denne metodiske strategien vi her har forsøkt å følge.

Det er i 1909, i foredragene om Lukasevangeliet, at Steiner første gangen tar opp gåten om de to Jesusbarn. Året etter holder han også en foredragsserie om Matteusevangeliet. Og han vender flere ganger tilbake til emnet, f.eks. i foredragsserien ”Fra Jesus til Kristus” (1911). Det følgende er kun ment som en skisseaktig innføring i grunntrekkene av det han legger frem i disse foredragene, akkurat så mye at en skjønner den logiske sammenhengen i bildet.

Steiner tar fødselsberetningene på ordet. Det vil si at han mener de begge gir en sannferdig fremstilling av det som skjedde. For at Verdensordet – Logos – Kristus skulle kunne inkarnere i et menneskelegeme krevdes en helt spesiell forberedelse. Faktisk kan man si at hebreernes historiske misjon var å gjøre denne inkarnasjonsprosessen mulig, ved å preparere den fysiske, eterisk-vitale og sjelelig-astrale organisasjonen hos en hel folkestamme ned gjennom generasjonene. Her viser Steiner blant annet til den merkelige presiseringen som Matteus gjør, at det er 14 ledd fra Abraham til og med David, 14 ledd fra David til og med Jekonja (bortføringen til Babylon) og 14 ledd fra Jekonja til Kristus. Altså til sammen 42 ledd. Hvorfor denne ”tallmagien”? Ifølge Steiner knytter Matteus her an til en esseertradisjon, som hadde til hensikt å rense menneskesjelene gjennom 42 generasjonsledd. Vi vet i dag at rituelle renselser generelt spilte en meget sentral rolle i blant esseerne. Renselsen over 42 stadier omtaler Steiner blant annet slik i sitt femte foredrag om Matteusevangeliet:

Ifølge esseernes oppfatning [...] hadde hvert menneske i seg alle de urenheter som hadde kommet inn i menneskesjelen under foregående tider [...] Nå finnes det en åndsvitenskapelig lov som esseerne kunne virkeliggjøre [...] at denne innflytelsen kunne renses ut først når man stiger opp gjennom 42 generasjonsledd. [...] Derfor var esseernes renselser innrettet slik at de gjennom indre øvelser og omhyggelig skolering skulle arbeide ut av sitt indre alle de urenheter som hadde kommet inn i sjelen gjennom 42 generasjoner. [...] Men esseerne kjente også til noe annet. [...] Behøver mennesket 42 stadier for å kunne heve seg opp til guden, så behøver guden 42 stadier for å kunne stige ned og bli menneske blant mennesker. [...] Esseernes lære sa derfor at det vesen som hadde inspirert Abraham til å ta guddomsfrøet opp i sin organisasjon, behøvde 42 generasjoner for å kunne stige ned til full menneskelighet.

Matteus' understreking av poenget med de 42 ledd blir desto mer mystisk ettersom den siste gruppen mangler ett ledd. Og dog nevnes også i den siste gruppen 14 mannsnavn! I kap. 1.16 blir Jesus også benevnt ved uttrykket ”han som kalles Kristus”. Og vers 17 ender opp med å påstå at det ”... fra bortføringen til Babylon inntil Kristus (er) fjorten ledd.” Men det forutsetter altså at en regner Jesus og Kristus som to ledd! Er det snakk om slurv? Har Matteus ikke tatt seg brydderiet med å telle etter? Alternativet til ”småfeil i detaljene” er at evangelisten nettopp her, hvor vi så å si inviteres til å snuble i logikken, forsøker å antyde et dypt mysterium for oss; Kristusmysteriet, inkarnasjonen av Ordet.[3]

For at Kristus skulle kunne inkarnere i et menneskelegeme måtte to elementer komme sammen, som ellers vanskelig kan utvikle seg hos ett og samme menneske: Den høyeste visdom, slik den innpreger seg i det fysisk-eteriske, måtte komme sammen med en uskyld, renhet og inderlighet i det astrale-jegmessige, som var lik den som var før syndefallet. Et slikt menneske måtte prepareres som et kar for Ordet, for at Kristusånden skulle kunne leve i et menneskelegeme i de tre årene mellom Jordandåpen og Golgata. Men en slik utvikling kunne ikke oppnås uten helt ekstraordinære forberedelser.

I Matteusevangeliet skildres fødselen av det salomoniske Jesusbarn, kongebarnet. Her fødes en gammel og vis sjel, en sjel som så å si bærer all jorderfaring som et menneske på denne tiden kunne huse; Zarathustra. Det er denne sjelen som de vise menn er i stand til å finne; stjernevisdommen leder dem til visdommens mester.

I Lukasevangeliet skildres fødselen av himmelbarnet, den rene og uskyldige sjel som aldri før har vært inkarnert på jorden. Paulus snakker om Jesus som ”den andre Adam”. Origenes snakker om ”anima candida” (den rene sjel). Det er denne rene barnesjelen som hyrdene, med sine barnehjerter, er i stand til å finne. Begge fødes i Bethlehem. Begge med foreldre som heter Josef og Maria. Mens Matteusevangeliets foreldrepar hører til samfunnets øverste sosiale lag, kommer det andre paret fra en fattig utpost i Galilea, Nasaret. De er enkle, men fromme mennesker. De to barna fødes med et visst mellomrom; når det natanske Jesusbarnet fødes har de heriodianske stormene forlengst lagt seg. Etter at begge foreldre parene er etablert i Nasaret, vokser de to barna opp sammen.

Etter fødselsberetningene skildres intet fra Jesu liv frem til Jordandåpen, med ett eneste unntak: Lukas' skildring av den 12-årige Jesus i tempelet. Hva betyr det? Hvorfor er denne beretningen tatt med i nettopp dette evangeliet, mens de andre er helt tause? Ifølge Steiner markerer denne beretningen at de to guttebarna her ved inngangen til puberteten ”blir ett”; visdommen smelter sammen med uskylden. Det natanske Jesusbarnet, den rene uskyldssjelen som aldri før har vært inkarnert på jorden, kan ikke leve lengre enn til puberteten. De forandringer som da skjer, kroppslig og sjelelig, kan den ikke bære. Den individualitet som lever i dette barnet er altså i ferd med å ekskarnere. Og det natanske Jesusbarnet ville da også ha dødd om ikke noe helt ekstraordinært hadde inntruffet: Zarathustra-jeget gav seg selv hen til det natanske Jesusbarn. Det betyr at det salomonske Jesusbarnet, som all messiansk forventning hittil har vært konsentrert på (blant de som kjente til familiens sanne identitet), visner bort og dør. Det natanske Jesusbarnet blomstrer derimot opp, og ”alle som hørte ham var ute av seg selv av forundring over hans forstand og svar”. (Luk. 2.47) Så kan vi med ett også forstå Johannes-evangeliets usagn om at: ”Jødene undret seg da og sa: Hvor har han sin lærdom fra, han som ikke er opplært?” (Joh. 7.15) De som kjente det natanske Jesusbarnet måtte nettopp undre seg, for dette barnet var langt fra regnet som en intellektuell kapasitet. Det var som om all verdens hjertevarme levde i det, men drømmende og nettopp ikke preget av ”lærdom”. Så, ved inngangen til puberteten er det som om denne hjertevarmen forener seg med all verdens visdom.

At denne korte beretningen om Jesus som 12-åring i templet er tatt med nettopp i Lukasevangeliet, er heller ikke tilfeldig: I fysisk forstand er det nettopp Lukasevangeliets Jesusbarn (det natanske) som dette skjer med. Evner vi å lese evangelienes billedspråk, legger vi også merke til hvordan Matteus fremhever det mannlige og det kongelige. Her er det konsekvent Josef som mottar engleåpenbaringene. Her møter vi de tre vise menn, eller kongene fra Østerland, som de populært kalles. Vi møter kong Herodes, med sitt maktpolitiske renkespill osv.

Hos Lukas fremheves det kvinnelige og det prestelige. Her er det Maria som får åpenbaringene og hennes relasjon til Elisabet, mor til døperen Johannes, skildres inngående. Vi beveger oss i en tempelatmosfære: Først møter vi presten Sakarias, som gjør prestetjeneste i templet. Etter fødselen blir Jesusbarnet velsignet i templet, av Simeon og Anna. Deretter, for tredje gang, står vi igjen overfor et tempelbilde: Jesus som 12-åring i templet.

For de som hadde satt sine messianske forhåpninger til det salomonske Jesusbarnet, blir barnets død en bitter skuffelse. Men for det natanske Jesusbarnet betyr det at han kan vokse opp uten å være belastet med de altfor politiske messiasforventningene. Hans liv frem til Jordandåpen kan slik foregå mer i det stille. Ved Jordandåpen bringer Zarathustra-jeget det siste offeret; det ekskarnerer for å gi plass til Kristusåndens inkarnasjon. Ordet er i ferd med å bli kjød: ”Og Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham.” (Joh. 1.32)

Førkristne og urkristne kilder

I den nevnte bokomtalen avskriver Per Lønning tanken om sammensmeltingen mellom de to Jesusbarn på følgende måte: ”Og troen på en personlighetsoverføring som den antroposofien påstår har funnet sted mellom de to Jesusbarn, bunner i et syn på sjel og legeme som er totalt fremmed for den jødisk-kristne forestillingsverden.” I relasjon til en luthersk-protestantisk teologi er nok dette riktig. Her regnes sjelen som et produkt av legemet, som også dør med legemet. (Tyske teologer kaller det, poetisk nok, Ganztod!) Men luthersk teologi er nå en gang ikke identisk med ”den jødisk-kristne forestillingsverden”. Til denne hører også andre tradisjoner, der sjelen regnes som essensiell og i stand til å inkarnere (inn-i-kjødet) så vel som ekskarnere. Innenfor en slik tradisjon er (eller rettere var) den ”personlighetsoverføring” som Steiner omtaler i prinsippet tenkbar. Det finnes da også eksempler på slike forestillinger innenfor den tidlige kristendommen. En av de klareste indikasjoner i denne retningen finner vi kanskje i det kristne-gnostiske skriftet Pistis Sofia, fra 200-tallet. Dette skriftet arter seg som samtaler, som ruller av gårde i bølgende imaginasjoner og bilder. Her følger et utvalgt avsnitt, der samtalen går mellom Jesus og hans mor. Det er Salme 85.10-12 som er utgangspunktet for samtalen. I denne salmen heter det:

Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land. Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre. Sannhet skal vokse opp av jorden og rettferdigheten skue ned fra himmelen.

Slik, sier Maria, har din kraft profetert dette ordet på forhånd om deg selv:

Da du var liten, før ånden kom over deg, mens du var i vingården med Josef, kom ånden ned fra høydene og kom til meg i mitt hus, i din skikkelse. Jeg kjente ham ikke, men trodde det var deg. Og ånden sa til meg: Si meg, hvor er min bror, Jesus, slik att jeg må treffe ham? Og når han sa meg dette, ble jeg ute av meg og trodde det var et spøkelse som ville friste meg. Så jeg grep fatt i ham og bandt foten hans til sengen i mitt hus, slik at jeg kunne gå til deg og Josef ute på marken. Jeg fant dere ute i vingården, der Josef arbeidet. Det hendte seg da slik at da du hørte meg tale disse ord til Josef, forsto du ordene og ble glad og sa: ”Hvor er han, slik at jeg får se ham? Ellers vil jeg vente på ham her hvor jeg er.” Og det hendte seg at da Josef hørte deg si disse ordene, ble han forferdet. Og vi gikk sammen ned til huset og fant ånden bundet til sengen. Og vi så på deg og på ham og så at du liknet ham. Og han som var bundet til sengen ble løst. Han tok deg i sine armer og kysset deg, og du kysset også ham. Og dere ble ett.

When thou wert little, before the spirit had come upon thee, whilst thou wert in a vineyard with Joseph, the spirit came out of the height and came to me in my house, like unto thee; and I had not known him, but I thought that thou wast he. And the spirit said unto me: Where is Jesus, my brother, that I meet with him?' And when he had said this unto me, I was at a loss and thought it was a phantom to try me. So I seized him and bound him to the foot of the bed in my house, until I went forth to you, to thee and Joseph in the field, and I found you on the vineyard, Joseph propping up the vineyard. It came to pass, therefore, when thou didst hear me speak the word unto Joseph, that thou didst understand the word, wert joyful and saidest: 'Where is he, that I may see him; else I await him in this place.' And it came to pass, when Joseph had heard thee say these words, that he was startled. And we went down together, entered the house and found the spirit bound to the bed. And we looked on thee and him and found thee like unto him. And he who was bound to the bed was unloosed; he took thee in his arms and kissed thee, and thou also didst kiss him. Ye became one.

http://sacred-texts.com/chr/ps/ps065.htm#page_101

Historien er riktignok dunkel og kan tolkes på flere måter. Det er ikke garantert at den aktuelle passasjen henviser til relasjonen mellom de to Jesusbarna. Men historien viser i det minste at forestillinger som likner sterkt på Steiners fremstilling absolutt er å finne innenfor den jødisk-kristne forestillingsverden.

Da Rudolf Steiner holdt sine foredrag om Jesu liv var dette flere tiår før 1900-tallets store oppdagelser innenfor den bibelske arkeologi, Nag Hammadifunnet og Qumranfunnet. Disse funnene skulle komme til å styrke hans fremstilling på en overraskende måte. Fra middelalderen var det kjent et skrift av ukjent alder og opphav, kalt De tolv patriarkers testamente. Dette skriftet ble oversatt fra gresk til latin på 1200-tallet av den engelske filosofen og teologen, Robert Grosseteste. Her finner vi blant annet en (tilsynelatende) før-kristen profeti om at det skulle komme både en kongelig og en yppersteprestelig Messias.[4]

I Simeons testamente, kapittel 3 finner vi f.eks. følgende profeti om Messias:

11 For Herren skal oppreise fra Levi liksom en yppersteprest, og fra Juda liksom en konge, Gud og menneske. Han skal frelse alle hedninger og Israels folk.

11 For the Lord shall raise up from Levi as it were a High Priest, and from Judah as it were a King, God and man, He shall save all the Gentiles and the race of Israel.

http://sacred-texts.com/bib/fbe/fbe271.htm

Siste setning er flertydig i denne engelske oversettelsen. Hvem er ”He”? Den sist nevnte, kongen, eller en som samtidig er ”av Levi” (prest) og ”av Juda” (konge)? Som David Ovason belegger ut fra så vel greske som armenske kildetekster (s. 140), er det her ment den ene Messias som forener ypperstepresten og kongen. De to blir én.

Etter at deler av dette skriftet er funnet blant rullene i Qumran, er det fastslått med sikkerhet at originalkilden til Testamentet er før-kristent, sannsynligvis fra ca 175 f.kr. Som flere av Qumran-tekstene viser, forventet Esseerne (og ganske sikkert flere med dem) en prestelig og en kongelig Messias. Disse blir stort sett benevnt som Messias av Aron og Messias av Israel. Enkelte steder er det brukt flertallsform, andre steder omtales de to som om det var én Messias av Aron og Israel. Igjen en forbløffende parallell til Steiners fremstilling av relasjonen mellom de to Jesusbarn! Her noen eksempler fra Damaskus-dokumentet:

[...] under ugudelighetens tid, inntil (de to) Messias av Aron og Israel viser seg [...]

[...] during the time of ungodliness until the appearance of the Messiahs of Aaron and Israel [...]

[Damascus document 12.23-13.1]

--------

Dette er den eksakte erklæringen om reglene, som de skal følge inntil (den ene) Messias av Aron og Israel viser seg og utsoner deres ondskap (synd).


This is the exact statement of the ordinances in which they walk until the Messiah of Aaron and Israel appears and expiates their iniquity.

[Damascus document 14.18-19]  http://www.livius.org/men-mh/messiah/messiah_14.html

Disse Messiasforventningene var altså levende på Jesu tid, i det minste blant Esseerne i Qumran. De nye oppdagelsene innenfor den bibelske arkeologien, minner oss på Jesu ord i Johannes-evangeliet: ”Ennå har jeg meget å si dere, men dere kan ikke bære det nå.” (Joh. 16.12) Kanskje er tiden omsider blitt moden til at vi kan bære litt mer.



Kilder:

Bibelen, etter 1930-oversettelsen.

Emil Bock, 1995: Jesu Barndom og Ungdom. Antropos forlag. Oslo.

David Ovason, 2001: The Two Children. Century. London.

Hella Krause-Zimmer, 1977: Die Zwei Jesusknaben in der Bildende Kunst. Verlag Freies Geistesleben. Stuttgart.

Rudolf Steiner, : Lukasevangeliet.

Rudolf Steiner, 1966: Matteusevangeliet. Antroposofiska Bokförlaget. Stockholm.

Rudolf Steiner, 2007: Fra Jesus til Kristus. Vidarforlaget. Oslo.

N. Wieder, The Doctrine of the Two Messiahs among the Karaites, Journal of Jewish Studies, 6, I955, pp. 14-25.



[1] Lukas har riktignok den reservasjonen at Jesus var sønn av Josef ”etter det folk holdt ham for”.

[2] Bokanmeldelsen sto antakelig i Aftenposten, men verken dato eller avis er notert på utklippet; se ellers faksimile. Dette er vel det eneste tilfelle der en statskirketeolog her hjemme har bokanmeldt en antroposofisk inspirert bok om kristendom; allerede dette gjør innlegget bemerkelsesverdig!

[3] At tallet 42 her har en bestemt symbolsk mening, betyr at det ikke skal forstås ”bokstavelig”. Det historisk korrekte tallet er ifølge ekspertene minst 46. Matteus har blant annet utelatt tre konger av Juda. Der evangeliene gir ”ukorrekte opplysninger” (historisk sett) er det sjelden eller aldri snakk om slurvefeil, men om bevisste tilpasninger som skal formidle et bestemt budskap.

[4] Vi finner ellers også utsagn om to Messiaser i Talmud, der de betegnes som Messiah ben Joseph (Messias, Josefs sønn) og Messiah ben David (Messias, Davids sønn). Som regel fortolkes dette imidlertid som to tilsynekomster av samme person. http://www.chaim.org/2messiah.htm





TIL TOPPEN AV SIDEN