*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

GOETHEANISME OG ANTROPOSOFI - I
Av Wolfgang Schad

Wolfgang Schad er født i 1935. Han studerte biologi, kjemi og fysikk i Marburg og München og arbeidet fra 1962 til 1975 som lærer i Steinerskolen. Siden 1975 har han sitt virke ved lærerseminaret og "Pädagogische Forschungsstelle beim Bund der freien Waldorfschulen" i Stuttgart. Han har utgitt en rekke bøker om naturvidenskapelige emner. Følgende artikkel, som gjengis i oversettelse med forfatterens velvillige tillatelse, ble trykket i tidsskriftet "Die Drei", nr. 3, 1982, under titelen "Goetheanismus als Vorstufe und Ziel der Anthroposophie". Gjennom tallrike eksempler fra Goethes verk og biografi, viser Wolfgang Schad hvorledes goetheanismen er et forberedende trinn til den antroposofiske åndsvidenskap som Rudolf Steiner har utviklet i vårt århundre. I annen del av artikkelen, som bringes i neste nummer av "Libra", skildrer han den goetheanistiske naturbetraktning i dens betydning forfremtiden.

Med antroposofi som moderne åndsvidenskap forstår vi, slik det også ligger i selve ordet, en videnskap om verdens åndelige side, om det oversanselige. Goetheanisme vil vi i denne sammenheng forstå som en polaritet til åndsvidenskapen. Med goetheanisme menes altså her vår omgang med den sanselige side av verden innenfor videnskap og kunst, når dette skjer på en måte som er meningsfylt for vår tid.
Mennesket er jo slik konstituert at når det stiller seg overfor verden, fremstår den i to adskilte deler, det sanselige og det oversanselige - to sider som i virkeligheten utgjør en enhet. Innenfor alle kulturer gjennom historien har man opplevet dette som en følge av menneskets utdrivelse av "paradiset", den opprinnelige enhet, på et tidlig stadium av menneskehetsutviklingen. All kulturell virksomhet i menneskeheten har vært en streben efter å overvinne denne spaltning, som kun eksisterer i mennesket selv. Videnskapens arbeide består i at den, utover det å registrere sanseerfaringene, også vil forstå dem, nemlig deres åndelige sammenheng. All kunst forsøker på sin side å gi sanseobjektene en slik form, at disse fremtrer som om de allerede selv utgjorde den åndelige sammenheng. Endelig har religionen til alle tider hatt som mål på ny å forbinde mennesket med den oversanselige verden.
Så vel Goethe som Rudolf Steiner har gjennom sitt verk bestrebet seg på å forhindre at videnskap, kunst og religion faller ytterligere fra hverandre og har vist hvordan de gjensidig kan utfylle hverandre. Dette skjer gjennom meditasjonen. Rudolf Steiner skildrer den alltid i to trinn. Han skiller mellom det å bygge opp meditasjonen og det å gjennomføre den egentlige meditasjon. Alle eksempler på hvordan en meditasjon bygges opp i antroposofisk forstand, tar utgangspunkt i en iakttagelse fra sanseverdenen. (Se f.eks. Walther Bühler., "Moralisches Naturerleben als Aufgabe der Geistesschülerschaft", Mitteilungen aus der anthroposophischen Arbeit in Deutschland, Jg. 27, Ostern 1973). Denne første del består i at man bevisst forsterker og intensiverer sanseiakttagelsen og tar med i betraktningen alt som hører til objektet av forestillinger og tanker som er bundet til sansene. Det mangfoldige innhold som dermed dukker opp i sjelen, gjør det nærliggende å velge enklest mulige sanseobjekter: et frøkorn, en knappenål, den blå himmel, den hvite sne, et kort vers. En slik hengivelse til fenomenene, hvor man griper deres kvaliteter, vil vi kalle goetheanisme, som samtidig utgjør det første trinn - hvor man ennu er bundet til sansene - på en mulig meditasjonsvei.
Den konsentrasjon av den sjelelige aktivitet som dermed erobres i tilknytning til sanseiakttagelsen, skal i neste skritt føres videre, ved at man like bevisst og konsekvent sjalter ut alle sanseinntrykk og sansebundne forestillinger og tanker. Dermed skapes forutsetningene for at et åndelig innhold kan komme til syne i menneskesjelen. En slik erfaring kan ikke fremkalles av sjelen, men kan kun være en virkning av det vesensaktige i selve åndsinnholdet. Sjelen kan bare skape betingelsene for den oversanselige iakttagelse, ikke selve iakttagelsen. En slik fremgangsmåte gir oss sikkerhet for at objektiv iakttagelse er mulig også i det oversanselige. Sjelen trer dermed inn i det område hvor alle innhold i antroposofien har sitt utspring. Å gå denne øvelsesvei - fra goetheanisme til antroposofi - er mulig for ethvert moderne menneske, uten at man må falle tilbake i tidligere, forgangne former for åndelig iakttagelse. Rudolf Steiner levet selv fra barndommen av i en verden hvor han iakttok det åndelige som et erfaringsinnhold. Det å rette sin oppmerksomhet mot sanseverdenen var for ham, til forskjell fra det normale hos vår tids mennesker, ingen selvfølgelig evne, men tvertimot noe som ofte først lyktes ham ved at han bevisst vendte seg mot sansefenomenene, med den samme anstrengelse som vi normalt først utfolder av eget initiativ når vi bygger opp en meditasjon. Her fikk han avgjørende hjelp av naturforskeren Goethe. Steiner ble kalt til Goethe-arkivet i Weimar for å utgi hans naturvidenskapelige skrifter, innbefattet hans efterlatte arbeider. Hvilken biografisk betydning Goethe dermed fikk for den unge Steiner, har han senere i sin selvbiografi beskrevet på følgende måte:
"Jeg fornemmet som det vesentlige hos Goethe fremfor alt hans motvilje mot å slå seg til ro med en eller annen teoretisk lett overskuelig tankeform, når man vil erkjenne virkeligheten i dens uendelige rikdom... Min fremstilling av Goethes idéer var en årelang, vedvarende kamp for å forstå Goethe stadig bedre ved hjelp av mine egne tanker. Når jeg ser tilbake, må jeg si at jeg har meget å takke denne kamp for, med hensyn til hvordan mine åndelige erkjennelsesopplevelser utviklet seg. Denne utvikling gikk meget langsommere for seg enn tilfellet ville ha vært, dersom ikke Goethe-oppgaven skjebnemessig var kommet meg imøte på livsveien. Jeg ville ellers ha fulgt mine åndelige opplevelser videre og ha fremstilt dem slik som de hadde vist seg for meg. Jeg ville hurtigere ha blitt revet inn i den åndelige verden... I den tid hvor jeg arbeidet på min Goethefortolkning, hadde jeg stadig i ånden Goethe ved min side, som uopphørlig formante meg: Den som skrider for raskt frem på åndens veier, kan nok nå frem til en engere, begrenset opplevelse av ånden, men livet med sin rikdom vil bli fattigere på virkelighetsinnhold."
Her kommer det tydelig frem hvorfor der ikke var noen av fortidens åndsskikkelser Rudolf Steiner fremhevet slik som Goethe og som han var større takk skyldig. Vi ser idag hvordan kulturlivet er truet av suggesjonen fra ekstreme ytterligheter: på den ene side av en formalistisk naturvidenskap som helt er orientert mot sanseverdenen, og som motbevegelse til dette alle de østerlandske meditasjonsteknikker fra fortiden som brer seg som en epidemi i hele den teknologiske sivilisasjon. Innenfor disse Østlige retninger er det nettopp karakteristisk at man straks skal øve seg i å utslukke alle sansebundne iakttagelser, forestillinger og tanker. Den antroposofiske skoleringsvei som Rudolf Steiner har utviklet i tilknytning til Goethe, går tålmodig skrittene fra en intensivert sanseerfaring til den sansefrie meditasjon. Goethes betraktningsmåte er det første skritt og fruktbargjør det som sanseerfaringen kan gi av øvelse for menneskesjelen på veien til den oversanselige erfaring. Goetheanismen er således både historisk og i det enkelte menneskes utvikling et forberedende trinn til den sansefrie forskning som er den egentlige oppgave for antroposofien.
Når man ut fra det åndsvidenskapelige grunnlag i antroposofien lever seg inn i Goethes biografi og verk, melder det seg nok en erfaring og et spørsmål. Hvordan er det mulig at Goethe ut fra seg selv var fortrolig med innholdet av mange rent åndelige kjensgjerninger, uten å ha lært antroposofien å kjenne? Vi skal først med noen eksempler forsøke å klargjøre spørsmålet.
I sitt første pedagogiske skrift, "Barnets oppdragelse fra åndsvidenskapens synspunkt" (norsk utgave, Antropos Forlag 1980) gir Rudolf Steiner læreren det råd, at når han skal formidle livets hemmeligheter til barna, må det skje gjennom billeder som naturen selv stiller frem for oss. Vil man tale til barna om menneskesjelens udødelighet, skal man ikke gjøre det i begrepsform, men gjennom bildet av sommerfuglen, som forlater den døde puppen og svinger seg opp mot sollyset. Rudolf Steiner tilføyer at et slikt bilde, sommerfuglen som befrir seg fra puppen, ikke er en tilfeldig lignelse, men et realsymbol i naturen på den menneskelige ånd som frigjøres ved døden. - Hvorledes dukker dette fenomen opp hos Goethe? Sommeren 1796 iakttok han hvordan en nattsommerfugl sprang ut av puppeskallet, en tildragelse han straks iakttok og beskrev så nøyaktig, at man ennu idag kan fastslå hvilken sommefuglart det dreiet seg om. Han sendte så protokollen med sine iakttagelser til Schiller, ledsaget av noen linjer som uttryker den største begeistring:
"Jeg har i disse dager oppdaget det vakreste fenomen jeg kjenner fra den organiske natur (og det vil ikke si så lite) og sender Dem omgående min beskrivelse. Jeg vet ikke om dette er kjent, men i så fall bør naturforskerne bebreides for at de ikke lar et så viktig fenomen forkynnes på alle streder, istedenfor å avspise vårt vitebegjær med så mange tomme detaljer."
Da han sommeren 1802 undersøkte larven og puppen av en nattsommerfugl, noterte han: "Også her frigjorde jeg meg fra mange trivielle forestillinger og begreper."
Gjennom antroposofien lærer vi en evolusjonslære å kjenne som forklarer hvorledes den sanselig-fysiske verden har oppstått av en sjelelig-åndelig. Mennesket er ikke et tilfeldig sluttresultat av den naturlige utvikling. Menneskets egen utvikling er nettopp utgangspunktet for alle naturrikenes utvikling og jordens egen evolusjon. Goethe viste en gang Johann Daniel Falk, pedagogen fra Weimar, sitt mineralskap og tok ut og forærte ham
et stykke granitt:
"Ta denne gamle sten til minne om meg! Hvis jeg en gang kommer over noe i naturen som uttrykker en eldre lovmessighet, da vil jeg skjenke Dem et eksemplar også av dette, i bytte for denne gjenstand. Foreløbig kjenner jeg intet og tviler også sterkt på om jeg noen gang vil komme over noe lignende, for ikke å tale om noe bedre. Betrakt med flid disse overganger, som til syvende og sist alt kommer an på i naturen. Som De ser, er der noe som søker hverandre, gjennomtrenger hverandre og, når de er forenet, gjør det mulig at noe tredje kan oppstå. Tro De meg: her er et stykke av det eldste vidnesbyrd om menneskeslekten."
Hvordan kommer Goethe på å tale om menneskets innvirkning på jordens eldste mineraler, uten å kjenne antroposofien?
Rudolf Steiners mest betydningsfulle oppdagelse i 21-årsalderen var den trefoldige sammenheng mellom menneskets oversanselige og fysiske vesen: den menneskelige "Dreigliederung". - Den sveitsiske geograf og lærer Georg Christoph Tobler, som virket i Pestalozzis skoler, møtte og utvekslet idéer med Goethe i Weimar. Senere skrev han ned de ord av Goethe som er kjent under titelen "Hymne til naturen" (1781): "Natur! Vi er omgitt og omslynget av den - ute av stand til å tre ut av den, ute av stand til å komme dypere inn i den ..." Mange årtier senere ytret Goethe om disse ord til kansler Friedrich von Müller: "Fullendelsen, som han mangler, er anskuelsen av de to store drivhjul i hele naturen: begrepene polaritet og stegring." Dette som dukket opp allerede i samtalen med Falk om granitten, og som i kommentaren til "Hymnen" betegnes som "loven om polaritet og stegring", er Goethes iakttagelse av det trinitariske i hele naturen og i mennesket, som lar ham se med øynene hvordan natur og menneske er skapt av guddommelige makter. Igjen må vi spørre hvordan Goethe ut fra seg selv kunne komme frem til dette?
Rudolf Steiner har i annet kapitel av sin bok "Teosofi" fra 1904 gjort idéen om de gjentatte jordliv tilgjengelig for en tenkning som oppøves gjennom intime livsiakttagelser. - Så sjelden Goethe talte om denne idé, like overbevist var han om dens riktighet. Under sin annen reise til Sveits, i 1779, stod han ved fossefallet i Lauterbrunnental i Berner Oberland og skrev samme natten "Gesang der Geister über den Wassern":

"Des Menschen Seele
Gleicht dem Wasser:
Vom Himmel kommt es,
Zum Himmel steigt es,
Und wieder nieder zur Erde muss es,
Ewig wechselnd. . ."

Hvorfra fikk han sin sikre overbevisning om dette, uten å ha møtt antroposofien? I avisene kunne man nylig lese følgende melding fra Vatikanet: "I det hinsidige finnes der efter pavens oppfatning intet ekteskap og ingen forplantning. Den seksuelle forskjell mellom menn og kvinner vil likevel fortsatt bestå, fordi oppstandelsen ikke forandrer menneskets psykosomatiske natur" (dpa. 4.12.1981). Goethe hadde en sikrere oppfatning av menneskets legemsfrie tilstand i den åndelige verden. Mignon, den gutteaktige piken i "Wilhelm Meisters læreår", viser seg kort før hun dør i et hvitt gevandt med krans, gyldent belte og englevinger, og sier idet hun opplever sin forestående død:

Und jene himmlischen Gestalten
Sie fragen nicht nach Mann und Weib
und keine Kleider, keine Falten
umgeben den verklärten Leib.

Og hvorfra har Goethe fått sin viden om den lange varighet av tilstanden mellom død og ny fødsel, når han i "Die Wahlverwandtschaften" sier: "...slik kan livet efter døden jo alltid forekomme en som et nytt liv hvor man nu trer inn som i et bilde... og oppholder seg der lenger inn i det egentlig levende liv ..." ("Ottiliens dagbok")?
Ved de store spørsmål i menneskelivet møter vi hos Goethe en "vidende", et menneske som før antroposofien var kommet til verden, i mangt og meget tenkte, følte og levet som om han virkelig skulle ha møtt den. Hvorledes kunne Goethe skildre templet med de fire konger i sitt "Eventyr", uten å kjenne Steiners mysteriedramaer? Hvordan kunne Goethe ha tilgang til slike innsikter, som er skjult for den vanlige sanseerfaring og nettopp i denne forstand "okkult"? Hvordan kunne Goethe trenge frem til det skjulte innhold i mennesket og verden? For han hadde en viden om det, når han stadig på ny taler om den "åpenbare hemmelighet". Bare ved å gå gjennom en innvielse, kan mennesket oppnå sikkerhet i åndserkjennelsen. Har Goethe i sitt liv gått en innvielsesvei? Er han en innviet?
Rudolf Steiner svarer ja på dette spørsmål, i den forstand at han beskriver hvorledes Goethe mottok en slags naturlig innvielse, da han knapt nitten år gammel hadde et alvorlig fysisk sammenbrudd i Leipzig. Denne sykdom som strakte seg over et år og begynte med en lungelidelse, bevirket en labilitet i hans fysisk-sjelelig-åndelige konstitusjon, som varte hele livet og som på "naturlig" måte gjorde ham mottagelig for den åndelige virkelighet. Flere alvorlige sykdommer senere i livet kan også ha bidratt til dette, og mange andre opplevelser som av skjebnen ble ham til del, har likeledes forsterket hans naturlige innvidelse.
28 år gammel rider han i 1777 alene gjennom Harz under oppdiktet navn, på ubestemt leting efter sin indre livsoppgave. Først forsøker han å hjelpe et sjelelig sykt menneske (den jevngamle Friedrich Victor Leberecht Plessing i Wernigerode) uten at det direkte lykkes ham. Derefter stiger han ned i bergverkene i Oberharz, for å samle geologiske og tekniske kunnskaper med henblikk på gruvedriften i Thüringen.
I gruven Dorothea ved Clausthal-Zellerfeid føres han helt frem til dødens terskel. Dypt inne i fjellet løsner det en sten fra gruvegangen og er nær ved å drepe den kraftige mannen som ledsager ham. Han innser at på det samme sted ville han selv i neste øyeblikk sannsynligvis ha mistet livet. To dager senere står han på det høyeste punkt i Harz, vel som det første menneske som har besteget toppen vinterstid, høyt over skyhavet som tilhyller verden under ham, omgitt av strålende sollys. Det han nu opplever på Brocken, efterat livet er skjenket ham på ny, kan man bare som en anelse lese ut av hans stammende ord i brevet til fru von Stein:
"Ikke en gang med mine lepper er det mulig å uttale hva som er blitt meg til del, hvordan skal jeg da kunne føre det i pennen? Gud går frem mot meg som sine gamle helgener, og jeg vet ikke hvorfra det kommer. Jeg har nådd målet jeg streber efter. De vet hvor symbolsk min tilværelse er... I dag var jeg på toppen og gav min Gud det inderligste takkoffer."
Ett år senere skriver han til fru von Stein:
"For et år siden på denne tid var jeg på Brocken og bønnfalt himmelens ånd om meget, som nu er gått i oppfyllelse. Dette skriver jeg til Dem, for at også De i det stille kan ta del i denne årsfest ..." (Weimar, 10.12. 1778, om eftermiddagen, kl. 2).
I diktet "Tilegnelse". som Goethe senere lot stå som innledning til sine samlede dikt og som han skrev da han la ut på sin tredje Harz-reise i 1784, forsøker han å fremstille sin første Brocken-opplevelse i diktningens slør. Nu hadde han forstått sin virkelige oppgave, nemlig å uttale alt hva han erkjente av sannhet, som en åpenbar hemmelighet i poesiens billedsprog. I diktet sier sannheten til ham:
"Ich kenne dich, ich kenne deine
Schwächen,
Ich weiss, was Gutes in dir lebt und
glimmt!
- So sagte sie, ich hör sie ewig
sprechen -
Empfange hier, was ich dir lang
bestimmt;
Dem Glücklichen kann es an nichts
gebrechen,
Der dies Geschenk mit stiller Seele
nimmt:
Aus Morgenduft gewebt und Sonnen-
klarheit,
Der Dichtung Schleier aus der Hand
der Wahrheit."

Et skritt videre på denne selvforvandlingens vei, den naturlige innvielse som skjebnen skjenket ham, fant sted i Italia under hans reise til Sicilia. Goethe reiser med et seilskip fra Neapel til Palermo. Overfarten som varer i flere dager, blir til dels stormfull.
Han får som mange av passasjerene sjøsyke, og forsøker å holde seg oppe ved å arbeide på omdiktningen av "Tasso". Hvor beveget han var efter oppholdet på det urolige skipet, hvor man ikke kunne se land, viser den kjensgjerning at så snart han kommer i havn i Palermo, kjøper han Homers "Odysséen". Om og om igjen leser han beretningen om Odysseus' skibbrudd og hans redning på feakenes ø. På slutten av sitt Sizilia-opphold betror han til dagboken at "mitt opphold i Palermo efter dette, ja størstedelen av min øvrige reise til Sizilia, forløp som i en drøm."
Denne femte sang av "Odysséen" skildrer en innvielsesvei i bilder. Havguden er rasende på Odysseus og vender all sin harme mot ham og ødelegger hans flåte i den ville stormen.
Odysseus overlever efter mange dagers kamp og kan med sine siste krefter redde seg i land på stranden av en ø, hvor han naken faller utmattet i søvn i en løvhaug. Dette er det bølgende hav av følelser og begjær, hvor menneskets jeg svømmer hjelpeløst omkring og enten drukner eller utmattet redder seg i land. Et uttrykk for det høyere trinn som Odysseus har nådd efter å ha overstått denne rystelse av sitt eget selv, er kongsdatteren Nausikaa med sitt lyse vesen, som finner ham og fører ham til sin fars slott, hvor han forteller om sin omtumlede ferd.
For Goethe må reisen til Sicilia og oppholdet der ha hatt en lignende biografisk betydning. Han forsøkte der stadig å skrive ned sin egen Nausikaa-diktning, som han snart i sitt indre hadde ferdig og bar med seg "inntil minste detalj i ånden". Men forgjeves - kun noen få linjer er overlevert. Men nettopp som han en tidlig siciliansk vårmorgen i påsketiden igjen skulle til å arbeide på Nausikaa-eposet, fikk han i samme øyeblikk helt uventet inspirasjonen til urplanten: den sanselig-oversanselige anskuelse av alt som er i tilblivelse, metamorfosen som en lovmessig formdannelse i tidsløpet, den eteriske verdens vesen.
Da Goethe var vendt tilbake til Weimar, fikk han tilgang til en overlevert esoterisk strømning, frimureriet. Han ble medlem av tre losjer og gjennomgikk seremoniene i flere innvielsesgrader. Hans losjedikt røper ikke meget om dette. Eckermann skrev en gang til en bekjent, sangerinnen Auguste Kladzig: "I går kunne De se et lykkelig menneske, og Goethe var det som gjorde meg så lykkelig. Jeg har mottatt de høyeste innsikter om vårt liv efter døden, som jeg ikke kan forråde." (7.1.1830). - Det er formodentlig frimureriets taushetsplikt som har beveget ham til en slik hemmeligholdelse.
Det finnes i Goethes biografi et tredje område, hvor vi også kan tale om en bestemt form for innvielse, nemlig gjennom egen, fri øvelse og skolering. Efter å ha overvunnet sykdommen i sin ungdom, da hans geni fikk sitt gjennombrudd under studietiden i Strassburg, øvet han seg i frivillig selvkontroll og selvbeherskelse. Hans sterke avsky mot å se lik, bekjempet han ved besøk på anatomisalen. Han vendte seg av med svimmelhet i store høyder, ved å stille seg opp på et tårn av Strassburgerdomen på et ubeskyttet fremspring og se ned. Han påla seg den plikt hver dag å marsjere ved siden av militærmusikken i Strassburg, for å holde ut bråket fra blåserne og trommene, som han knapt kunne tåle. Å legge bånd på sitt oppfarende gemytt, hørte til hans stadige selvoppdragelse i de tidlige år i Weimar. Først efter Italia-reisen følte han at han hadde beseiret alt det utøylede i sitt eget temperament, og derfor kostet det ham nu en slik overvinnelse å akseptere det stormfulle geni i de tidlige dramaer hos den ti år yngre Schiller.

(Avsluttes i neste nummer)



TIL TOPPEN AV SIDEN