*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

GOETHEANISME OG ANTROPOSOFI - II
Av Wolfgang Schad

Første del av Wolfgang Schads artikkel stod i forrige nummer av Libra. Artikkelen er med forfatterens velvillige tillatelse oversatt fra tidsskriftet "Die Drei", nr. 3, 1982 ("Goetheanismus als Vorstufe und Ziel der Anthroposophie"). - Vi vil her benytte anledningen
til å gjøre oppmerksom på en meget verdifull samling Goethe-tekster som nettopp er utkommet på Verlag Urachhaus, Stuttgart under tittelen "Wurde der Dinge - Freiheit des Menschen)
(364 s., illustr., DM 36,- ). Utvalget er foretatt av Wolfgang Schad og er hentet både fra Goethes dikteriske og videnskapelige verker, hans selvbiografiske opptegnelser, brev, samtalene med Eckermann osv. Wolfgang Schad har skrevet et innledende essay til samlingen.


Goethe kjente bare så altfor godt det alment menneskelige fra seg selv og kunne derfor også si: "…jeg ser ingen feil bli begått, som ikke jeg også hadde kunnet begå" ("Kunst und Altertum" V, 1). Hele hans øvelsesvei livet igjennom, ja også hans kunstneriske virksomhet hadde som mål å helbrede ham mot de makter som bringer feiltagelse og forvirring. Hans spesielle åndsart blir derfor først mere intimt tilgjengelig, når man ser den i forhold til de krefter som er virksomme i det onde. Som ethvert menneske erfarte også Goethe berøringen med disse krefter og forsøkte å beskrive det gjennom Mefisto, doktor Fausts stadige følgesvenn. På tross av alt det selvbiografiske som er strømmet inn i Faust-skikkelsen, ville det allikevel være helt galt å si at Faust er Goethe selv. Goethe var til syvende og sist på en merkelig måte beskyttet mot helt å bli utsatt for det onde. Ja, nettopp gjennom sine stadig nye fremstillinger av Mefisto holdt han seg det fra livet. Han visste at han på sin måte var både truet av det og beskyttet mot det. I "En skjønn sjels bekjennelser" fra "Wilhelm Meister" lar han Wilhelm som sine siste ord uttale:

"For jeg vil aldri komme i fare for å være stolt over hva jeg selv kan og formår, da jeg så tydelig har erkjent hvilket uhyre som, hvis ikke en høyere kraft beskyttet oss, kan fødes og nære seg i hvert menneskelig bryst."
Han hadde en umiddelbar, nesten instinktiv sikkerhet som straks lot ham gjennomskue og distansere seg fra Ahrimans innflytelse som noe umenneskelig.* Enhver formalistisk, rasjonalistisk holdning til verden, hvor man med noen få tankesjablonger åndelig øver vold på virkelighetens rikdom, avviste han omgående. Hans bent frem polemiske fordømmelse av Newton beror på dette. Derfor tok han også straks avstand fra den rasjonalistiske biolog og medisiner Albrecht von Haller, anføreren for alle den tids "preformister"**, og skrev det kjente spottevers, hvor han siterer Hallers linjer:

" Ins Innere der Natur"
- O, du Philister! -
"Dringt kein erschaffener Geist."

Mich und Geschwister
Mögt ihr an solches Wort
Nur nicht erinnern!
Wir denken: art für art
Sind wir im Innern.
- - -
Allerede som student i Leipzig hadde han lært den åndelig blodfattige rasjonalistiske opplysningsfilosofi hos Christian Wolf og hans tilhengere tilstrekkelig godt å kjenne. Senere lager han en parodi på den i "Schülerszene" i "Faust":
* "Ahriman og "Luzifer" er betegnelser for åndelige vesener, som Rudolf Steiner beskriver i sammenheng med menneskehetens utvikling i den antroposofiske kosmologi. Se spesielt hans verk "Geheimwissenschaft im Umriss" (norsk oversettelse: "Åndsvidenskapen i omriss", dansk oversettelse: "Videnskaben om det skjulte").
** "Preformasionsteorien". en lære om forholdet mellom individets og artens utvikling, som var særlig utbredt blant naturfilosofer og biologer i Tyskland i det 17. og 18. århundre. Preformistene forestilte seg at individets utvikling fra unnfangelsen av var et resultat av den "form" som skaperen hadde nedlagt i det første fysiske stampar til hver art i naturen. Den ble avløst av Chr. Wolfs teori om at den enkelte, individuelle organisme først formes gjennom embryonalutviklingen.

Der Philosoph, der tritt herein,
Und beweist euch, es müsst so sein:
Das Erst' war'so, das Zweite so,
Und drum das Dritt' und Vierte so;
Und wenn das Erst' und Zweit' nicht wär,
Das Dritt' und Viert' wär nimmermehr...

Goethe unngikk derfor enhver videnskapelig metode hvor naturen blir gjenstand for matematisk beregning, fordi han allerede i utgangspunktet avviste den reduksjonisme hvor virkeligheten i dens fylde skrumper inn til et skjelett av abstrakte skjema. "Jeg har intet system og vil intet annet enn sannheten for dens egen skyld." Ahriman kunne ikke forføre Goethe.
Men også når det gjelder den luziferiske forførelse var Goethe på en merkelig måte beskyttet, ja nettopp dette utgjør naturforskeren Goethes egenart. Dette er dessverre i for liten grad blitt lagt merke til. Det uklare og mystiske hos mange romantiske naturfilosofer som Oken og Steffens tok han for sitt vedkommende i sitt indre avstand fra. Selv om han anerkjente det åndrike hos romantikkens filosofer, var de allikevel på ingen måte hans verden, til tross for at disse selv mente det og deres epigoner enda i dag viderefører denne oppfatning. Goethe uttalte en gang til Eckermann med eftertrykk (2.4.1829): "Jeg kaller det klassiske for det sunne, det romantiske for det syke." Og Wilhelm von Humboldt skrev i sin nekrolog 1. mai 1832 på vegne av Berlins universitet: "Ikke hos noen har det levet en mere oppriktig, en mere dypt personlig begrunnet frykt for alt uklart, abstrust, mystisk tilhyllet, enn hos ham." Men den luziferiske fristelse består ikke bare i den ensidige sjelsholdning som flykter fra verden. Resultatet er jo at mennesket samtidig blir desto sterkere bundet til sanseverdenen, fordi det åndelige kun søkes i det hinsidige. Dette er menneskehetens skjebne siden Luzifer grep inn i verdensutviklingen i midten av den lemuriske tid. Mytene innenfor alle kulturer beretter om dette syndefall. Ved at mennesket tillegger seg selv en forsterket bevissthet om sitt subjekt og dermed for tidlig oppnår sin jeg-bevissthet, avsnører det seg fra verdens åndelige helhet. Verden fremstår dermed som en åndsforlatt, vesensfremmed og gåtefull sanseverden. Den sansebundne, solipsistiske* bevissthet er Luzifers gave, som et hvert menneske bærer i seg.
Rudolf Steiner skildrer hvorledes menneskehetsutviklingen ville ha forløpet hvis Luzifer ikke hadde grepet inn - hvorledes da hvert menneske ennu i dag med hvert blikk, med hver lyd, med hver sanseiakttagelse samtidig ville ha opplevet utilslørt den åndelige virkelighet som lever i hver iakttagelse. Sanseiakttagelsen ville ha forblitt åndsfylt og ville ikke ha ført menneskesjelen inn i den vanlige blindhet for det åndelige:
"Hvis ikke vårt liv likesom ville bli regulert av et samvirke mellom de normalt utviklede guddommelig-åndelige vesener og de ahrimanske og luziferiske makter, hvis altså kun de normalt utviklede makter ville arbeide på oss, da ville vi meget senere komme til en viss selvstendighet, og vi ville da også erfare denne selvstendighet slik, at som vi nu iakttar farver og lys, ville vi slett ikke tvile på at bak farvene og lyset, altså bak det som vi iakttar i det ytre, der virker guddommelig-åndelige vesener. Vi ville riktignok, men først i tyveårene, oppnå vår selvstendighet, men vi ville da også i det ytre iaktta verdenstanker. Vi ville tilbringe vår ungdom som i en drøm, fordi guddommelig-åndelige makter ville virke i oss, og når disse opphørte å virke innenfra, ville de tre oss imøte utenfra.
* "Solipsisme" betegner innenfor erkjennelsesteorien en ekstrem oppfatning av menneskets bevissthet som kun et individuelt, subjektivt fenomen.

Vi ville utenfra iaktta deres tanker, slik som vi nu kun mottar sanseiakttagelser."
(Foredrag av Rudolf Steiner i Augsburg 14.3.1913. - GA 150: "Die Welt des Geistes und ihr Hereinragen in das physische Dasein".)

Goethe viser seg her som et unntagelsesmenneske, ved at han ikke på den måte levet i det sjelekalde, prosaiske forhold til sanseiakttageisen, som de fleste mennesker gjør. Sanseiakttagelsene kunne derved for ham bli kilder til moralsk erfaring. Farvene var for Goethe samtidig sanselig og moralsk virkelighet. Den åndelige urplante kunne han se i hver plante i sanseverdenen, med de åndelige øyne som samtidig benyttet de fysiske øyne. Slik ble for ham granitten til en åpenbaring av den guddommelige treenighet, sommerfuglen som forlater puppeskallet til det levende bilde på åndens frigjøring, ja alle levende veseners metamorfose ble til urbildet på menneskets gjentatte jordliv. Slik uttalte han det selv til J. D. Falk på dagen for Wielands begravelse. Da han lærte å kjenne ginkgotreet med dets to-lappede blader, som nettopp var kommet til Europa fra China, og plantet det i sin have, ble dette blad til en gåte om hans egen identitet:

Ist es ein lebendig Wesen,
Das sich in sich selbst getrennt?
Sind es zwei, die sich erlesen,
Dass man sie als eines kennt?
Solche Fragen zu erwidern,
Fand ich wohl den rechten Sinn:
Fühlst du nicht an meinen Liedern,
Dass ich eins und doppelt bin?
(Westöstlicher Diwan)

Jegets gåte, at jeget i selverkjennelsen skilles i subjekt og objekt og dog forblir identisk, møter ham her som noe sanselig anskuelig og samtidig oversanselig virksomt.
Og da han får et eksemplar av den tropiske planten Bryophyllum, fylles han av dyp glede og er grepet av hvorledes denne urt i bladkanten lar mengder av nye planter vegetativt spire frem. Denne "Goetheplante", som den snart kalles, blir for ham til en bekreftelse, et urbilde på det ubegrensede liv i verden som helhet. Han sender Boisserée et fuktig innpakket blad, ledsaget av linjene: "Det stadig voksende liv er dog et så altfor vakkert bilde og lignelse på det vesen, som vi ikke skal gjøre oss noe bilde av."
En soloppgang på høyfjellet, som han lengselsfylt venter på, til øynene blendes av lysfylden, er samtidig en erfaring av et overveldende åndsmøte - "So dass wir wieder nach der Erde blicken, zu bergen uns in jugendlichstem Schleier" ("Faust"). Goethes fromme møte med ånden finner ikke sted hinsides sanseverdenen, men i denne. Han hadde en spesiell evne til å leve i sanseverdenen, som var beskyttet mot Luzifers gjennomgripende innvirkning. Han hadde fromhet overfor jorden.
I 1822 skrev grevinne Auguste zu Stolberg, gift Bernstorff (1753-1835), i høy alder efter en lang brevveksling et evangelisk omvendelsesbrev til Goethe, som hun selv aldri hadde møtt. Her bønnfalt hun adressaten om å forsake alt verdslig, for å gjøre seg fortjent til det hinsidige: "Jeg ville så gjerne også ta med over på den andre siden, håpet om en gang å lære også Dem å kjenne der, kjære Goethe." Goethe svarte: "Gjennom hele mitt liv har jeg ment det ærlig med meg selv og andre og i all virksomhet her på jorden alltid hatt blikket rettet mot det høyeste; De og Deres nærmeste har gjort det samme. La oss altså virke videre, så lenge vi opplever dagens lys, også for andre vil solen skinne... Husk meg i beroliget trofasthet... Men nu, da jeg efter en dødelig sykdom igjen vender tilbake til livet, skal disse linjer allikevel sendes Dem, for straks å melde at den allmektige ennu unner meg å se solens skjønne lys." Dermed var det slutt på den lange brevforbindelsen.
Da Goethe kom tilbake fra hærtoget til Frankrike i 1792, hvor han hadde fulgt hertugen, besøkte han fyrstinne Adelheid Amalia von Gallitzin (1748- 1806) i Münster i Westfalen. I hennes hus hersket en tolerant, kultivert katolisisme, som Goethe med varsomme, velvillige ord har beskrevet nærmere i "Kampagne in Frankreich". På tross av all den bevegede åndelige utveksling som fant sted, fastslo han likevel at hans måte å forstå verden på ikke var tilgjengelig for denne kretsen. Han innskrenket seg derfor til å fortelle tilhørerne om sine opplevelser i Italia og glemte da heller ikke det romerske karneval. Da betrodde fyrstinnen ham at hun hadde mottatt et brev som advarte henne mot Goethe. Man gjorde oppmerksom på at han lot som han var from, slik at man endog kunne ta ham for å være katolsk. Goethes svar lød:
"Innrøm, ærede venninne, at jeg ikke later som jeg er from, jeg er det der hvor det sømmer seg; for meg faller det ikke vanskelig å iaktta alle forhold med et klart, uskyldig blikk og igjen fremstille dem like så rent. Enhver form for karikaturmessig fordreining, hvor innbilske mennesker med sin egen betraktningsmåte øver vold mot gjenstanden, har alltid budt meg imot. Det som er meg motbydelig, vender jeg blikket bort fra, men mangt som jeg ikke direkte kan bifalle, kan jeg gjerne forstå i dets særegenhet."
Her uttaler Goethe sitt innerste. Fromheten hører hjemme nettopp der hvor man vender det klare, uskyldige blikk mot sanseverdenen, hvor det sansbare ikke, slik Luzifer forsøker det i hvert menneske, fordunkler, men tvert i mot befordrer vår tilgang til det guddommelige.
Også forholdet til det annet kjønn, som av kirkene i århundrer er blitt nedvurdert som noe altfor verdslig, blir nu forståelig i Goethes biografi. Goethe hadde som kjent gjennom sitt liv et kjærlighetsforhold til mange kvinner. Men i langt større grad enn hans omverden og eftertid ante, æret han i kvinnen det at hun hadde et nærmere forhold til verdens åndelige side. Dette kommer til uttrykk f.eks. i diktet "Selige Sehnsucht", slutten av diktet "Plantenes metamorfose", Gretchen-skikkelsen som en av de botferdige i sluttscenen av "Faust", selve sluttordene i "Faust" og vel vakrest i " Marienbad-elegien".
De fleste av fortellingene i "Unterhaltungen deutscher Ausgewanderter" kretser om det riktige forhold mellom kjønnene, inntil samingen avsluttes med "Das Märchen"* I historien om " Prokuratoren" i disse "Unterhaltungen" fortelles det om en ung, nettopp gift kvinne som for et år blir forlatt av sin mann som drar på forretningsreiser og, som hennes mann forutså, kommer i den merkverdigste situasjon til seg selv og de unge menn på stedet. Hvorledes prokuratoren - som hun betror sin hemmelige kjærlighet - virker på henne, til hun finner frem til seg selv, blir til slutt antydet slik:
"De har fått meg til å føle, at utenom sympatien er der noe i oss som kan holde den i likevekt, slik at vi er istand til å gi avkall på ethvert tilvant gode og si nei selv til våre heteste ønsker. De har ført meg inn i denne skole gjennom feil og håp: men ingen av dem er lenger nødvendig, når vi først har gjort oss kjent med det gode og mektige Jeg, som så stille og rolig har bolig i oss og som inntil det har fått herredømme i huset, i det minste gjennom sarte påminnelser uopphørlig lar oss merke sitt nærvær."
*"Eventyret om den grønne slange og den skjønne lilje", Norsk oversettelse ved Ernst Sørensen (Oslo 1957, nu utsolgt). Ernst Sørensens forord til oversettelsen er gjengitt i Libra nr. 3, 1982.

Goethe kunne hos hertug Karl August av Weimar, som han sluttet et varig vennskap med, iaktta det tragiske i et ekteskap som ytre sett var intakt, men stadig på ny ble brutt av hertugen gjennom tilfeldig vekslende forbindelser, som førte til flere barn utenfor ekteskap. Hvordan forholdt Goethe seg til dette? Han forskånet hertugen for moralprekener, men hertuginne Luise i hennes stadige sorg viste han hele livet igjennom en høflighet som styrket og oppmuntret henne, ved at han f.eks. til hennes gebursdag, hver 30. januar, forfattet syngespill og hvert år passet på at denne fest fikk sin rettmessige plass ved hoffet. Henne tilegnet han sin farvelære. Goethe hadde åpenbart under inntrykket av disse forhold besluttet seg til det helt motsatte i sitt eget ekteskap. Han gav gjennom 18 år bevisst avkall på ekteskapets ytre form, for nettopp der hvor den ytre, formelle tvang manglet, desto sterkere å holde fast ved det gjensidige tillitsforhold i ekteskapet med Christiane. Først da de ytre, borgerlige former overalt begynte å vakle under Napoleonskrigene og Christiane med modig personlig innsats endog hadde fordrevet plyndrende soldater foran husdøren, lot han seg offisielt vie, for dermed å vise at han ville overholde den formelle orden, som er nødvendig i urolige tider for at samfunnslivet ikke skal falle fra hverandre.

Goethes måte å oppleve verden på var slik, at ikke bare medmennesket, men også meget i naturen utenfor mennesket møtte ham på en slik måte at den ånd som levet i tingene, selv begynte å tale. Når Goethe stod overfor iakttagelsesområder, hvor dette ikke var mulig for ham, da rygget han til- bake, ja likefrem unngikk dem. Dette kalte han da for det hesliges verden, som for ham var identisk med det meningsløse. På Sicilia ville han ikke vite av at omviseren, istedenfor å forklare landskapet omkring, begynte å tale om Hannibals slag som fant sted der i antikken. Spesielt alle slags fordreiede karikaturer smertet hans sanser, som var henvist til å finne meningen med sanseobjektene. Selv om han jo i Strassburger-tiden bevisst hadde forsøkt å overvinne sin motvilje mot sykdom og død, forble allikevel slike inntrykk for ham livet igjennom så opprørende, at de utløste kaskader av indre forestillingsbilder som for ham, eidetikeren, utmalte også det skrekkelige i alle enkeltheter, i en grad som det almindelige menneske slett ikke kjenner. Da hans svigerdatter Ottilie led av en ansiktssykdom, våget han lenge ikke å se hennes vansirede ansikt, for å bevare sitt indre bilde av henne rent, og betrodde til kansler Müller:
"Jeg er med hensyn til min sanselige oppfattelsesevne så merkverdig anlagt, at jeg beholder alle omriss og former på det skarpeste og mest bestemte i erindringen, men samtidig også på det mest intense føler meg berørt av misdannelser og mangler… Denne letthet og presisjon i oppfattelsesevnen førte tidligere i mange år til den innbildning at jeg hadde kall og talent for å male og tegne. Først sent gikk det opp for meg at jeg manglet evnen til i samme grad å gjengi de mottatte inntrykk i det ytre" (17. mai 1826).

Dette gikk hos Goethe så langt at han, da hans kone lå på dødsleiet, i de siste dager før hennes smertefulle død ikke lenger våget å se til henne.
Heslighet, sykdom og død er Luzifers gaver til menneskeheten og derigjennom også til naturen. Goethe kjempet tungt med motstandermaktene i sin egen sjel. I sin dagbok skrev han allerede tredve år gammel:
"Men jeg lar likevel ikke mine tanker fare og kjemper med den engel som jeg ikke har erkjent… Intet menneske vet hva jeg gjør og hvor mange fiender jeg kjemper med, for å frembringe det lille jeg formår. Jeg ber dere, guder, som ser på, om ikke å le av min streben og strid og møye. Smile må dere gjerne, og stå meg bi." (25. juli 1779). -

Det "lille", som han virkelig formådde, er allikevel så meget, at det gjør inntrykk av at han allerede på et meget tidligere tidspunkt hadde utkjempet det meste av kampen. Han synes livet igjennom å ha vært beskyttet såvel mot en abstrakt solipsistisk intellektualisme som sansenes åndsfor-mørkelse. Er han et unntagelsesmenneske? Nei, for han kjente begge farer i sin egen sjel, men derved kunne han også beskytte seg mot dem. Dette betraktet han som sin kristendom.
I den antroposofiske kristologi skildres et unntagelsesmenneske, den eneste sjel i menneskeheten som i den lemuriske tid fullstendig ble unndratt Luzifers innflytelse og senere også Ahrimans. Denne sjel var fri for og uberørt av alle menneskelige muligheter til å feile og henfalle til egoisme. I denne sjel ble noe av den paradistilstand bevart, som var gått tapt for hele den øvrige menneskehet. Selv om denne sjel i lange tider av menneskehetens jordiske utvikling forble i den åndelige verden, tok den likevel på den mest betydningsfulle måte del i dens videre sjelelige utvikling. I sine foredrag "Vorstufen des Mysteriums von Golgatha" (GA 152), taler Rudolf Steiner om dette. Da den tolvleddede sanseorganisme ble innlemmet i menneskenaturen i den lemuriske tidsalder, ble mennesket gjennomtrengt av Luzifer på en slik måte at det ville ha opplevet endog de enkleste fenomener i sanseverdenen kun med svelgende vellyst eller smertefull vemmelse. Dette ble mildnet ved at sjelen til det rene uskyldsmenneske, den sjel som var forblitt i den åndelige verden, da for første gang tok Kristus opp i seg rent åndelig, og derved kunne virke harmoniserende på alle menneskers sanseopplevelse. Dermed ble det oppnådd i menneskehetsevolusjonen, at menneskene ikke lenger måtte oppleve seg revet frem og tilbake av sanseinntrykkene, men at de i anskuelsen av verden kunne lære å holde sitt jeg oppreist. Dyden "Alt med måte", som vi finner hos den delfiske Apollon, er en erindring om dette hos de greske visdomslærere. Apollon er den åndelige iakttagelse av den bevarte ur-sjel i menneskeheten, da den allerede i før-kristen tid var gjennomlyst av Kristi solkraft. Er det ikke som om Goethe var spesielt gjennomtrengt av denne virkning? Vi kan i dag gjennom antroposofien få kunnskap om dette, slik at vi i fremtiden kan lære å stille oss overfor naturen på en annen måte:
"Mennesket vil efterhvert lære å utvikle en dyp, betydningsfull religiøs følelse, når det skuer hen til naturens herlighet, når det skuer opp til stjernehimmelen, til alt det som sollyset skinner på, det som er omkring oss i dyreriket, mineralriket, planteriket. Mennesket vil lære å si: At jeg kan se verden omkring meg slik, at jeg er stillet inn i denne verden slik at mine sanser ikke er kilder til smerte, men verktøy til å iaktta verdens herlighet, det har jeg å takke det første offer for, som er utgått fra Kristus som en forberedelse til mysteriet på Golgatha. - Og foran oss kan vi se som i perspektiv en tid, hvor naturbetraktningen, nydelsen av naturen vil være gjennomkristnet, hvor menneskene vil føle, vil si til seg selv, når de går ut og lar seg forfriske av den herlige vår, av sommerens skjønnhet eller andre herligheter i naturen: I det vi kan oppta alt det som brer seg ut som noe herlig i naturen omkring oss, må vi være oss bevisst: Ikke vi, men Kristus i våre sanser er det som gjør oss istand til å føle naturens herlighet på denne måte." (Foredrag av Rudolf Steiner i Basel 1.6. 1914. - GA 152).
At vi ikke lenger behandler naturen som et regnestykke, for derefter bare å kunne utnytte den, men trer den imøte med hengiven åpenhet og forventning, slik at selv den enkleste plante ved veikanten blir et talende symbol på de høyeste åpenbare hemmeligheter - dette er Goethes misjon i den fremtid vi nu går imøte.
Først da kan forgiftningen av naturen, ødeleggelsen av jorden og dermed den akutte trussel mot menneskehetens eksistens og alt liv, virkelig overvinnes, når goetheanismen blir virksom i handling. Det er kristendommens kjerne, at mennesket, når det befrir seg fra den fysiske verdens trykkende tvang, ikke henfaller til å flykte bort fra jorden som i førkristne kulturer - men finner meningen med sitt liv ved i frihet å akseptere den dennesidige verden, ikke av hensyn til seg selv, men i betraktning av jordens kosmiske betydning. Den kjensgjerning at en gud frivillig lot seg legemliggjøre og påtok seg menneskelig eksistens har alltid vært den største garanti for dette. Hverken den naturgitte, tvangsmessige binding til jorden eller den åndelig egoistiske avvisning av den jordiske jammerdal - men den frie, selvløse omsorg for jorden som menneskelivets kristne mening, er målet for den antroposofiske streben i Paulus' forstand: "Skapningen venter på å bli forløst av Guds sønner" (Romerbrevet 8, 19). Og denne forløsning begynner idet vi lærer å iaktta på en ny måte:
"Og filistrene og selotene må bare bekjempe Goethe og Goethes kristendom så meget de vil - han kunne likevel si at han er et av de aller mest kristelige mennesker, fordi han i dypet av sitt vesen tenkte kristelig, også da han preget disse ord: "Sansene bedrar oss ikke, men våre dommer bedrar oss." Sjelen er skyld i at det som den ser, ikke fremtrer i sin sannhet, men som maja". (Foredrag av Rudolf Steiner i Køln 1.1.1913. - GA 142: "Die Bhagavad Gita und die Paulusbriefe".)
Mot slutten av boken "Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?" beskriver Rudolf Steiner den meditasjonsvei som vi omtalte i innledningen, videre på den måte, at åndseleven gjennom innvielsen erfarer - innenfor den jordiske eksistens - at han er uavhengig av sin jordiske eksistens. Dermed oppnår han også en helt annen holdning til den jordiske verden:

"Det hører nemlig til den innviedes viktigste opplevelser, at han bedre lærer å kjenne og verdsette den sansbar-synlige verden i dens sanne betydning, enn han kunne før sin åndsskolering. Denne erkjennelse blir ham til del nettopp gjennom hans innblikk i den oversanselige verden."

Det er svaret på spørsmålet om Goethes spesielle forhold til sanse-verdenen som et resultat av hans "naturlige" innvielse.
Under sammenbruddet efter første verdenskrig talte Rudolf Steiner i begynnelsen av året 1919 om goetheanismen som en strømning som ennu er begravet i historien - men også om at den i fremtiden vil bli til en stemning av forventning om en ny forståelse av mysteriet på Golgatha. Goetheanismen, knyttet til Goethes jordliv, var den avgjørende forberedelse til at antroposofien på en sunn måte kunne inkarnere i det mellom-europeiske åndsliv. I sammenheng med menneskehetens fremtidsoppgave, å tjene jordutviklingens åndelige mening, er goetheanismen antroposofiens kristne mål.



TIL TOPPEN AV SIDEN