*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

VANN SOM ELEMENT FOR DET LEVENDE
Av Wolfgang Schad

For et menneske som føler seg ett med verden, er det levende noe helt selvfølgelig. Idag har mange mennesker et helt omvendt forhold til verden.
De oppfatter det levende som et unntagelsesfenomen - noe som ut fra teorien slett ikke burde finnes! - Slik er det også med vann. Kjemikerne erklærer at bare de stoffer som inne holder kullstoff, kan regnes med til de organiske substanser. Da glemmer de vannet. Alle levende vesener inneholder substansielt mer enn 50% vann.
Vanninnholdet i menneskets legeme avtar fra ca. 75% hos det nyfødte barn til ca. 60% hos oldingen. Menneskelegemet består altså nesten hele livet igjennom av mer enn to tredjedeler vann. Det mest ekstreme eksempel finner vi hos maneter, som inneholder 99,8% saltvann, gjennomstrømmet av fin, lett utsvellet, levende eggehvite.
Men er ikke dette vann selv levende!
Kjemikerne får også vanskeligheter når de skal stille opp en teori for vann. Formelen H2O sier intet om hvordan vannstoff og surstoff er forbundet. Det kan være nyttig å kaste et lite blikk inn i dette område. La oss betrakte f.eks. jordolje. Vi har her å gjøre med gamle, utskilte rester fra noe som var levende en gang for millioner år siden. De kjemiske prosesser er praktisk talt fullstendig kommet til ro, og slik har oljen kunnet bevares i så lang tid. Blandingen av bensin, mineralsk fett og jordvoks utgjør en ytterst reaksjonstreg masse, som bare kan omsettes kjemisk ved bestemte inngrep. Man må f.eks. tenne på før den brenner. Den kan ikke ut fra seg selv reagere med surstoff, selv om det opptrer i aldri så sterkt konsentrert form. Men det finnes også stoffer som omsettes kjemisk uendelig raskt - ja, så raskt at det, som man sier, ikke kan måles. Dette gjelder reaksjoner mellom salter, syrer og baser. F.eks. gir blyklorid og svovelsyre lynraskt blysulfat og saltsyre.
Fysikalske eksperimenter viser at salter, syrer og baser løst i vann utmerket leder elektrisk strøm, mens jordoljen med alle sine komponenter ikke kan dette. Derfor var det nærliggende å se de ytterst raske reaksjoner hos de førstnevnte stoffene i sammenheng med elektrisitetens evne til lynraskt å utligne positive og negative ladninger. Man tolker derfor også de kjemiske krefter som binder disse stoffer sammen som elektriske ladninger i stoffenes minstedeler.
Når man analyserer elementene i jordolje, viser det seg at den inneholder kullstoff og vannstoff. Når disse forbindes, inntreffer ingen slik elektrisk polarisert reaksjon som f.eks. hos saltene (heteropolar binding). De to elementene, kullstoff og vannstoff, forbinder seg fullstendig nøytralt med hverandre (homøopolart).
La oss se hvordan vann reagerer på en slik fysikalsk prøve. Sterkt renset vann, som er destillert flere ganger, leder praktisk talt ikke elektrisk strøm.
Det kan derfor synes som om vannets elementer, vannstoff og surstoff, er homøopolart forbundet med hverandre. En nøyere måling viser imidlertid at selv det reneste vann har evnen til å lede strøm, selv om den er meget liten. Altså må vann allikevel ha noe i seg av det som kjennetegner de heteropolare bindinger. Jo mere inngående kjemikerne undersøkte vannets finstruktur, desto flere arter bindinger kom de på sporet av f.eks. de meget svake bindinger, som kun kan beskrives ut fra kvanteteorien og som muliggjør kohesjonsfenomenene (dråpedannelse). Vi kjenner idag en hel skala av sterke, svakere og svake bindinger som henger sammen med vannets finere struktur.
Det som interesserer oss her er likevel ikke den romlige molekylarstruktur, men den tidsstruktur som ligger til grunn for denne. Med sin evne til homøopolar binding har vannet en viss stabilitet; med sin heteropolare komponent har det evnen til rask reaksjon. Og mellom disse finnes alle overganger! Men nettopp dette gjør vannet egnet som urelement for det levende. En organisme kan ikke reagere med lynets hastighet i sine kjemiske prosesser, ellers ville den straks gå til grunne. Men den kan heller ikke forbli i samme tilstand, for liv innebærer i seg selv en stadig forandring. Det karakteristiske for alt levende, som for vannet, er nettopp at noe vedvarer i det som stadig forandrer seg, og at noe stadig forandres i det som varer ved. Denne spesielle egenskap er det som gjør vann til grunnlag for alt levende.
Blodomløpet er det største sammenhengende væskesystem i menneskets organisme. Gjennom sitt innhold av salter har det en særlig evne til å reagere; ved sitt innhold av eggehvite, som forsterker den homøopolare karakter, har det bestandighet. To tredjedeler av blodmengden er i venøs tilstand, en tredjedel i arteriell, men begge typer tilhører samme kretsløpssystem. I sin venøse tilstand har blodet allerede gjennomgått de forbrenningsprosesser som surstoffet muliggjør og hvor stoff stadig brytes ned. Det venøse blod selv understøtter de prosesser hvor stoff bygges opp, særlig i leveren, som er sterkt gjennomtrengt av venøst blod. Uten pulsslag strømmer det jevnt og rolig tilbake til hjertet. Det arterielle blod derimot brer seg raskt ut i de fineste blodårer, drevet av pulsslaget, for å bringe surstoff fra luften rundt til åndedrettsprosessene i vevene, hvor forbrenningen, nedbrytningen, foregår.
Også jorden har sitt blodomløp. Alle jordens havområder, med sin veldige "biomasse", representerer her den venøse tilstand. Idet vannet suges opp i atmosfæren, gjennomstrømmet av luft, kommer det inn i det man kunne kalle jordens lungeområde. Når det faller ned som regn, blir det til ferskvann i bekker og elver, som til å begynne med ennu er fylt med mye surstoff og strømmer den raskeste vei tilbake til havet. Denne strøm av ferskvann danner kontinentenes arteriesystem, selv om de ikke forgrener seg som blodarteriene, men strømmer sammen.
Som alltid hvor man har med liv å gjøre, er overgangene det mest interessante. Når elven nærmer seg havet, avtar det raske tilsig av ferskvann. Fisken må klare seg med mindre luft. Vannet blir allerede her likesom venøst, inntil det i munningene ved ebbe og flo blandes til brakkvann. Havvannet opptar i seg det heteropolare element gjennom sitt saltinnhold, mens regnvannet, som er naturlig destillert, med sin mangel på salt har en homøopolar karakter. Ytterlighetene utlignes. La oss se også på de forskjellige former for regnvær. Vi har de langvarige regnværsperiodene. På våre trakter skyes det da som regel over på vesthimmelen. I løpet av dagen mørkner himmelen til; de første sarte skyslør høyt oppe tykner til et stadig tykkere skydekke. Nu kan det regne jevnt en halv eller hel uke, inntil skylaget igjen letter. Vi har å gjøre med en typisk syklon, som ikke lenger kan holde på de varme, fuktige vannmassene. Varmen får luften til å stige opp; vi får lavtrykk. Først når regnvannet dunster bort, bevirker kulden fra fordunstningen at temperaturen synker.
Noe helt annet er regnskyllene som opptrer under et høytrykk. Kald luft fattig på fuktighet hviler over landskapet ; barometeret viser "høyt". Solen varmer raskt opp jorden. Usynlig vanndamp stiger opp og danner plutselig steile, tårnformede skyer, som støter mot den nederste grense i den vannløse stratosfæren og øverst antar flate, amboltaktige formasjoner. Vi får plaskregn og haglskurer, som varer bare noen timer.
I det første tilfelle, syklonregnet, er himmelen dekket av et bredt, horisontalt skylag som dreier seg langsomt i spiral og lar regnet strømme i dagevis. I det andre tilfelle stiger fuktighetsmassene loddrett opp og styrter loddrett ned igjen. Vi har i det første tilfelle med en relativt rolig, eterisk prosess å gjøre, som fremmer plantelivet i skog og mark. I det andre tilfelle, hvor vi betegnende nok taler om "uvær", gripes vi av været rent følelsesmessig; som i et plutselig raseriutbrudd blir lummerheten drevet bort og det skapes klarhet, efterat trær er ødelagt, blomster og blader knust og veksten på enger og marker slått til jorden. Syklonregnet er en atmosfærisk plante, uværet et atmosfærisk dyr. I det førstnevnte virker jordorganismens livsprosesser, i det siste merker vi at jorden i sin atmosfære også rornmer sjelelige affekter. Vi vil til slutt berøre et motiv fra dyreverdenen, som alltid kommer til syne når dyr har en spesiell tilknytning til vannets element. Allerede da den europeiske kulturverden første gang våknet til bevissthet hos de greske naturfilosofer, formet Thales ordet: "Alt er oppstått av vann". Biologene har til denne dag ikke tvilt på at de første livsformer hørte hjemme i vann og først senere begynte å leve på land.
Ennu idag er det karakteristisk for de laveste hvirveldyr at de tilbringer hele livet i vann. Men også blant de høyerestående landhvirveldyr treffer vi stadig på grupper som er vendt tilbake til vannets element. Hos krypdyrene er det spesielt krokodillene, hos fuglene pingvinene, og hos pattedyrene selene og hvalene. Alle disse grupper har igjen antatt fiskeform. Deres kroppskonstitusjon og det miljø de lever i passer til hverandre som nøkkelen i låsen.
Vi kan iaktta dette i et særlig stort mangfold hos fossile dyr fra jordens middelalder, som levet i havet og åndet med lunger. Her fantes ikke bare sjøkrokodiller, som kun levet i vann, men også de meget omtalte fiskeformede øglene, mixosauriene fra kritttiden og ichtyosauriene fra Jura-tiden. Efter hva man idag vet var dette ikke krypdyr, men høyt utviklede amfibier, som kun levet i saltvann. Efterat det er funnet hudrester av dyrene, kan man også danne seg et bilde av kroppsformen. De så ut som kjempemessige tunfisk.
Betrakter man restene av disse dyrs skjeletter i et museum - og det finnes ingen større fossilsamling som ikke inneholder en ichtyosaurus - da vil man legge merke til et formmotiv som hele tiden går igjen: mange av elementene i skjelettet gjentas i en utstrekning som går langt utover det normale for hvirveldyr. Antallet rygghvirvler, helt ut i halespissen, synes ikke å ville ta slutt. Slik er det også med ribbenene, hvor det ene føyes til det andre langs hele kroppen, også i bakparten. Og på samme måte med tennene, alle i form av spisse kegler, som står i hundrevis på begge sider av over og underkjeven. Tydeligst kan man iaktta hvorledes den vanlige skjelettstruktur er forandret, ved å betrakte lemmene. Antall over og underarmsknokler er normalt, selv om de er korte og flate, tilpasset dyrenes spesielle finner. Men fingerknoklene, slik som også tåknoklene på bakfinnene, gjentas langt utover det normale antall, nemlig tre knokler. Også her ser vi motivet med den stadige gjentagelse av de samme elementer. - Man har villet forklare dette fenomen med at de tallrike knokkelelementene skal hjelpe til en stabil forlengelse og dermed en best mulig bruk av lemmene. Dette viser seg ikke å stemme. Ryggfinnen og den øverste del av halefinnen, den siste med den spesielle funksjon å understøtte kroppsbevegelsen, kan funksjonere uten noen slik form for knokkelstøtte.
Det dreier seg i virkeligheten om et alment motiv, hvor selve vannets funksjon i sitt vesen kommer til syne. Rudolf Steiner beskriver den ubegrensede gjentagelse som prinsippet i alt eterisk-levende (Se Rudolf Steiners foredrag 2. 11. 1908 i "Geisteswissenschaftliche Menschenkunde", Gesamtausgabe 107.). Havets uopphørlige, stadig gjentatte bølgeslag er et realsymbol på dette. Ichtyosauriene er i sin form også behersket av dette prinsipp og har i høy grad fått sin organisme utformet ut fra vannets element. Slik som bølge på bølge kruser overflaten og dyret ustanselig likesom leker med bølgebevegelsen, slik fortsetter vannet sin virkning inn i den levende organdannelse.
Man kan iaktta det samme hos våre dagers hvaler i brystfinneskjelettet, hos delfinene spesielt på den lange tannraden eller på de like tallrike hornplatene i munnen på bardehvalen. Også hos selene, som likeledes er bundet til vannet, om enn mindre sterkt, kan man konstatere en tendens til at antallet tenner øker, utover det som er normalt for rovdyrgebisset.
Dypere hemmeligheter i dyreverdenen åpner seg, når man forsøker å forstå dyreformene ut fra en tregrening ( Tysk: "Dreigliederung". - Se Wolfgang Schad: "Säugetiere und Mensch. Zur Gestaltbiologie vom Gesichtspunkt der Dreigliederung", Stuttgart 1971. (For tiden utsolgt; nyopplag under forberedelse). Forfatteren gir her en fremstilling av pattedyrene, med utgangspunkt i menneskets treleddede organisme, som Rudolf Steiner beskriver: nerve-sansesystemet, det rytmiske system (hjerte, lunge) og stoffskifte-lemmesystemet.). Da ser man at vannpattedyrene ofte forekommer innenfor den midtre artsgruppen, som spesielt er karakterisert ved rovdyrene. Innenfor en slik gruppe dreier det seg alltid om de arter som har tendens til å anta en særlig kroppsstørrelse, altså er spesielt organisert for stoffskiftet. Her utfoldes det som hos mennesket i en tilbakeholdt form lever i dets midtre organområde, der hvor det rytmiske system nærmer seg de ubevisste, oppbyggende prosesser i stoffskiftet. Mens åndedrettet åpner seg mot bevissthetspolen i hodet, forbinder blodomløpet seg med alle organer, men den største åren fører fra hjertet til organene i bukhulen. Her, i hjertet, lever mennesket sterkest i det vannaktige blods rytmiske slag. Slik lever også de storvokste rovdyr, som f.eks. selene, i havets bølgeslag. Efter hva vi kan lese av fossilene er det særlig hvalene som stammer fra typiske rovdyr i tertiærtiden.
Blant gnagerne er det ekornet og dets slektninger som sterkest har rovdyrkarakter. Den som her mest utpreget representerer stoffskiftesystemet, er beveren, som jo er nært knyttet til vann. Hos mårfamilien er det oteren og blant de rovdyraktige hovdyrene flodhesten. Hos hjorteslekten, den gruppe av drøvtyggerne som sterkest har et streif av rovdyrnaturen, er det elgen som mest liker og trenger vann. Hos alle disse dyr lever det noe i deres konstitusjon som gjør at de trekkes mot vannet, blodet i jordens liv. Alexander von Humboldt var gjest hos Goethe noen uker våren 1795, før han la ut på sin epokegjørende ekspedisjon til Syd-Amerika. I lange samtaler opptok han mange impulser som skulle bli bestemmende for hele hans liv som naturforsker. Få måneder senere (16.7.1795) skriver han et brev til Goethe, hvor han forsikrer om sin tilslutning til Goethes åndsart: "Ariston men hydor (= Men det høyeste er vannet). Det er livsprinsippet, ånden som svever over vannene." Han hadde oppdaget at Goethe hadde en like umiddelbar tilgang til det levendes verden, som andre mennesker har til det sjelelige område.
Goethe tilla vannets virkninger en langt større betydning enn ildens i sammenheng med jordens geologiske tilblivelse. Samtidens diskusjon om dette spørsmål, mellom "neptunister" og "plutonister", har han som kjent fremstilt i den "klassiske Walpurgisnatt" (Faust II), hvor hans sympati er på naturfilosofen Thales' side. Han lar Thales si:

"Hill! Hill påny!
Her føler jeg gledene gry,
helt fylt av det skjønne og sanne;
allting, alt har sitt utspring i vannet!
Allting vil vannet holde vedlike.
Hersk, osean, i ditt evige rike!
Hvis du ikke utsendte skyer
og ikke var kildens fornyer
og ikke ved vårens komme
lot elvene svinge og flomme,
hva var så all verden med sletter og fjell?
Fra deg strømmer livet av friskhetens vell!"

Gjendiktet til norsk av André Bjerke.

I sine tidlige år i Weimar tok Goethe gjerne svømmeturer i Ilm. Han fikk laget et luftfylt svømmebelte og moret seg over de overtroiske bøndenes frykt når de i mørke vendte hjem til landsbyen og han prustende dukket opp midt i elven. På sine reiser orienterte han seg ikke bare om himmelretningene, men også om vannforekomstene i landskapet: "Allerede på mine få vandringer gjennom verden hadde jeg lagt merke til hvor betydningsfullt det er, når man er på reise, å orientere seg om vannets løp, ja, å spørre hvor den minste bekk egentlig løper hen" (brev til Schiller, 22, 8. 1797).
I et brev til vennen Merck (5.8. 1778) har han mest åpent og radikalt beskrevet sitt forhold til vann:
"Jeg svever i et element som har alle likheter med vannet; det tiltrekker enhver og allikevel mister den som hopper uti til brystet, til å begyne med pusten; må han straks dukke under, så forsvinner både himmel og jord for ham. Holder han det så ut en stund og får følelsen av at elementet bærer og at man likevel ikke synker, bare nesen stikker frem - da utvikler også mennesket evnen til å ta seg frem som frosken og man lærer å gjøre mye med få bevegelser."
Liv er rytme. Rytme bærer og gir kraft som vannet.

Artikkelen er oversatt fra tidsskriftet "Die Drei", nr. 7/8-1982, med forfatterens velvillige tillatelse. - Wolfgang Schad (født 1935) har arbeidet som lærer i Steinerskolen og er nu tilknyttet bl.a. det antroposofiske lærerseminar i Stuttgart. - Se også hans artikkel "Goetheanisme og antroposofi",Libra 2-3 og 4-1983.



TIL TOPPEN AV SIDEN