*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

Kampen om barndommen
– eller om «det evig barnlige»


Av Frode Barkved

«Vi trenger poetens hjelp, eller romanforfattere og andre kunstnere for å få kunnskap om menneskers merkverdighet.»

Nils Christie i Klassekampen 12. april 2011

Barndom som kulturell konstruksjon

For femti år siden kom «Barndommens historie» av Philippe Ariès ut. (Norsk oversettelse 1980) Han hevdet at barndommen ble oppfunnet på 1600-tallet. Før den tid var barn å regne som voksne i miniatyr. Det var nødvendig at barn bidro til husholdet, helst like mye som voksne; derfor hadde det liten praktisk hensikt å fokusere på forskjell mellom dem. En annen tolkning var at den høye barnedødeligheten tvang foreldre til ikke å knytte sterke følelsesmessige bånd til sitt avkom før det viste seg at de ville leve lenge i landet.

I følge Ariés fantes det altså ingen barndomsfølelse i middelalderen. Først i rennesansen og opplysningstiden ble barn utskilt som en egen sosial kategori som så ble tillagt særegne kjennetegn og kvaliteter. Barndommen var rett og slett en kulturell konstruksjon, og den ble oppdaget. Før dette hadde man ikke sett nødvendigheten av noen spesiell omsorg og oppmerksomhet rundt barnet, - det var ingen bevissthet om det særegne i det å være barn.

Beskyttelse

Det kan hende at Ariés oppfatning sier mindre om middelalderens syn på barndommen og mer om et menneskesyn født av det tyvende århundres trang til å rasjonalisere bort ubehaget ved modernismen. For dersom det i bunn og grunn ikke handler om voksnes naturlige og opprinnelige følelser for det særegne ved barnas verden, men om at vi konstruerer en barneverden til forskjell fra en voksenverden; - da kan vi jo konstruere det som til en hver tid måtte passe oss og så innrette denne konstruksjonen på en praktisk måte.

Nå har Ariés forskning ikke gått friksjonsløst hen over hoder og hjerter. Det er nok å vise til Aristoteles som for over 2300 år siden understreket viktigheten av å kjenne til det særegne ved barndommen. I sin «Politikken» skrev han blant annet at man «i perioden fra null til fem år ikke bør prøve å lære barna noe, eller gi dem oppgaver som vil forstyrre deres vekst. Samtidig må de, for å hindre at kroppen blir slapp, øve nok, - spesielt gjennom lek og annen aktivitet. Barnas lek og spill, som alt annet, bør være verdig frie menn og være verken for krevende eller for lite krevende.» I samme skrift vektlegger han at barndommen må beskyttes. Dette gjaldt ikke minst i forhold til voksenverdenens «usømmelighet og seksuelle utskeielser» som barna ikke hadde mulighet til å forstå rekkevidden av. Aristoteles vektlegging finner vi igjen i vår tids debatt om seksualisering av barneverdenen. Tanken om at barndommen er noe særegent og noe sårbart som må beskyttes var altså en realitet lenge før Ariés kulturelle konstruksjon.

At man også i middelalderens hadde spesiell omsorg for barnet vises i det enkle faktum at det den gang var vanlig å reive de små barna. Denne praksisen med å surre småbarna inn i tøystrimler ble kritisert og til dels latterliggjort av renessanse- og opplysningsfilosofer. Men det er interessant at to profilerte barneforskere fra vår tid, Stein Erik Ulvund og Lars Smith, ser annerledes på det. I boken «Spedbarnsalderen» skriver de at «praksisen med å reive spedbarn (…) er et svært effektivt middel for å fremme søvn og forhindre gråt.» De påpeker forskning som har vist at «reiving er en mer effektiv form for roe-stimulering enn lyden av hjerteslag», og de henviser til at denne praksisen lenge har vært kjent blant navahoindianerne. Innsikten i at barn trenger beskyttelse ser vi for øvrig i de fleste såkalte naturfolk. Den vestafrikanske forfatteren Malidoma Patrice Somé beskriver sin barndom som en «langsom vekst» der hans mor og bestefar dannet en beskyttende grense innenfor et rom han, sammen med de andre barna i Dagara-stammen, kunne føle seg trygge innenfor. Til han var tre år gammel var han surret fast på ryggen hennes og var med henne når hun samlet ved eller arbeidet på åkeren. Mens hun gikk sang hun lange fortellinger for ham. «Og jeg likte å være så tett forbundet med henne, å se hvordan hun samlet veden og syngende bar denne på hodet hjem til huset.»

All læring var i denne tidlige barndommen, skriver han, basert på etterligning: «Ved hjelp av å etterligne de voksne ervervet vi barn oss alle de ferdigheter vi trengte for senere å kunne oppfylle våre plikter.» Videre beskriver han hvordan forskjellige initiasjoner skulle hjelpe det voksende barnet til å erobre stadig større deler av verden og samtidig stå sterkere i seg selv. Hos ulike naturfolk betegnet man ofte slike overgangsriter som «fødsler». Mennesket er ikke noe ferdig, men noe som stadig blir til.

Vi kan ikke uten videre sette likhetstegn mellom naturgitt kunnskap om barndommen og god barndom. Hovedsaken er at det eksisterte en oppfatning om at barndommen krevde beskyttelse. Beskyttelsen rammet inn den grunnen barnet kunne vokse på ut fra sine egne betingelser og egne lover for vekst.

Beskyttelse er ikke er det samme som «overbeskyttelse». For også Somé beskriver hvordan han som barn utfordret beskyttelsen og gjorde seg sine barneerfaringer utenfor de relasjonelle, usynlige grensene. Og her er vi nettopp ved poenget: beskyttelsen skaper en verden det er mulig å leve i, og derfor også å bryte gjennom.

For embryoet er livmoren et organ som gjør at barnet kan stå i kontakt med rytmer og hendelser utenfor seg selv på en beskyttet måte. Etter fødselen trenger inntrykkene fra verden sterkere inn i barnet og en ny beskyttelse bygges opp, denne gangen av menneskene i barnets omgivelse. Å bli menneske er stadig å fødes, stadig å stå i større og mer komplekse sammenhenger. Det er ikke for ingenting at Sokrates kalte seg jordmor for det unge menneske. For den ultimative fødsel er den som finner sted i det indre rom der selvstendige tanker blir til. I en slik livslang fødselsprosess skaper mennesket etter hvert sin egen omgivelse, sin egen «livmor» når det tar ansvar for sitt eget liv. Og da har man også blitt moden til å skape andres omgivelser, barnets.

Barndommen mellom Skylla og Karybdis

Er man i stand til å iaktta et barns forhold til tid, eller husker man tiden i sin egen barndom, vet man at det nettopp her finnes en vesentlig forskjell på barne- og voksenverden. Allerede det faktum at en kalv blir kvige etter et halvt år mens barn blir ungdom etter fjorten, sier oss noe vesentlig om langsomhetens betydning.

Men hvilke livsbetingelser har «barndomstiden» i dag?

Her må vi se nærmere på to fenomen: voksnes bevisste inngripen i barnas tid og «vår tids» inngripen i barnas tid.

Dersom vi begynner med det siste først må vi fastslå at puberteten inntrer tidligere og tidligere. På midten av 1800-tallet var en jente vanligvis 17 år før hun fikk sin førs¬te menstruasjon, i 1920 var hun 14.6 år, og i dag inntrer puberteten vanligvis rundt 12- 13-årsalderen. I løpet av de siste 15 årene har brystene i gjennomsnitt begynt å bryte frem et helt år tidligere, det vil si rett før fylte ti år. Når det gjelder gutter har man funnet at veksten av testiklene nå starter ved 12-årsalderen, som er ett år tidligere enn det gjorde for tretti år siden.

Det finnes et knippe av teorier som søker å forklare fenomenet, og vi skal nevne tre av dem: Den første har å gjøre med den vestlige velstandsutviklingen. Barn kommer tidligere i puberteten hvis de har trygge økonomiske rammer under oppveksten. I u-land viser pubertetsalderen seg generelt sett å være noe høyere enn i i-land. Man har blant annet kunnet fastslå at det er en nøye sammenheng mellom Body Mass Index (BMI) og pubertetsalder.

Den andre teorien går ut på at hormonforstyrrende stoffer, blant annet sprøytegiften DDT og bromerte flammehemmere (som blant annet brukes i PC-ens kretskort, i TV-apparatet og i plastprodukter, samt i tekstiler og isolasjonsmateriale), har flyttet pubertetsalderen nedover. Fra 1986 til 2001 har dette stoffet økt tydelig i blodprøver hos gravide og i morsmelken. Den har også økt i Mjøsa, der innholdet betegnes som ekstremt høy, samt i torsk langs hele norskekysten, ja helt opp til Arktisk hos isbjørn og reinsdyr.

Den tredje teorien er at problematiske familiære forhold, blant annet skilsmisse, skaper stress hos barn, som kan være årsaken til tidligere pubertetsalder. Også andre mellommenneskelige forhold kan være stresskildene, for eksempel barnehage og skole.

Dette, som vi kan kalle inntrykk fra omgivelsene, går ikke bare på mellommenneskelige forhold. En undersøkelse publisert i New Scientist henviser til en sammenheng mellom graden av TV-titting og tidligere pubertet. Jo mer TV jo mindre produksjon av melatonin, et stoff som forskerne setter i relasjon til kjønnsmodning og kjønnsfunksjon. Lavere melatonin-nivåer, har man påvist, fremskynder kjønnsmodningen hos dyr. I undersøkelsen ble 74 barn oppfordret til først å bruke PC, videospill og TV, tre timer hver kveld i en uke. Deretter fikk de en ukes «skjerm-nekt». I løpet av denne siste uken gikk produksjonen av melatonin opp med 30 %. Det er for øvrig interessant at melatoninkonsentrasjonen har å gjøre med vår oppfatning av døgnrytmen. Lys fra skjerm, som alt annet kunstig lys, hemmer denne produksjonen, men, het det i undersøkelsen, «følger man i stedet naturens døgnrytme, og lar naturens lys og mørke styre, ser det ut til å øke produksjonen.» Det siste forteller oss igjen noe om betydningen av den kvalitative tiden som hører barndommen til; en tid av våkenhet og søvn, av dag og natt, av naturens eget lys og mørke som veksler gjennom årsløpet.

En formidabel akselererende urbanitet og teknikk har avskåret stadig nye generasjoner av barn fra en selvfølgelig omgang med naturen og naturlige rytmer. Men denne ytre trusselen henger også sammen med en indre: En modernitet som er drevet frem av et ensidig intelligensbegrep uten rom for intelligensens emosjonelle eller kreative sider gjør at barndommen trues med å spises opp innenfra.

Jeg husker hvor overrasket en del eldre lærere ble over de unge nyutdannede kollegers ukritiske begeistring over den såkalte «stasjonsundervisningen» for seksåringer. I kjølvannet av seksårsreformen der det i stortingsmeldingen het at «utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at ikke landet får nok kompetanse ut av befolkningens talent» gjaldt det å finne forskning som kunne vise til hvordan seksåringer ble fortere intelligente. For skolebyråkratene var det derfor godt nytt at forskere fra New Zealand hadde funnet ut at seksåringer hadde en hjerne som tålte omtrent 15 minutters input for at læringen skulle være effektiv. I stasjonsundervisning ble lærerne oppfordret til å bruke stoppeklokke for å stanse barnas læreprosess helt på sekundet. Flere barn ble frustrert, men en av rektorene som ble intervjuet om utbytte av undervisningen svarte ”at det dei oppnår med stasjonane er effektiv utnytting av tida. Alle ungane blir sett og høyrt i lesing. Elevane kan i byrjinga oppleva det frustrerande å bli avbrotne med ein aktivitet etter presis 15 min. og før dei er ferdige, men dei lærer seg konsentrasjon og at dei må komme raskt i gang skal dei få gjort noko.” (Fra tidsskriftet «Skoleplassen» 1/3 2005)

Dette bildet av en voksen som sitter med stoppeklokke med en innstilling om at «dei må komme raskt i gang skal dei få gjort noko» og barnet som blir frustrert ved å bli stoppet nøyaktig etter 15 sekunders arbeid, oppsummerer i grunnen hva kampen står om.

Tid er liv. Og livet bor i hjertet.

Forfatteren Michael Ende har noe å bidra med dersom vi i stedet for «stopperklokke-tiden» vil få tak i barnets egen tidsopplevelse. I boken «Momo eller kampen om tiden» som også kunne hete «kampen om barndommen», beskriver han tiden som en åpenbar hemmelighet: «Det finnes kalendre og klokker til å måle den med, men det hjelper ikke stort, for alle vet at en enkelt time kan virke som en evighet, mens den andre ganger kan være over før man får sukk for seg. Det kommer helt an på hva man opplever av denne timen. For tid er liv. Og livet bor i hjertet.»

Men denne oppfatningen deles ikke av «de Grå Herrene». – Velkommen til tidssparernes store fellesskap, sier agent XYQ/384/b mens den blå røyken fra den lille sigaren driver i tykke skyer rundt i rommet. Han tilhører et mektig brorskap som mener at tid ikke er liv, men penger, og «umerkelig», skriver Ende, «hadde de sugd seg fast som parasitter på den store byen og innbyggernes liv.» For å oppnå makt over menneskene må de spinne innbyggerne inn i troen på at tid spares ved å kutte ut alt overflødig og unyttig.

Det merkelige var at samme hvor mye tid de sparte, ble det aldri noe igjen. Likevel ble tidssparing en besettelse. Var de ikke flinke nok til å gjøre det som var nyttig, måtte de ta tiden fra det unyttige og overføre den til det nyttige. Men tidssparerne ble bare mer nervøse, mer rastløse.

Kampen om tiden er samtidig kampen om barndommen. Barndommen trenger voksenverdens innsikt om sin egen verdi og betydning for å overleve slik voksenverdenen trenger «det barnlige» som kreativ og fornyende utviklingskraft.

I hvor stor grad brorskapet av De Grå Herrer har fått makt i vår tid, viser seg i at depresjon hos barn og hyppigheten av mage- og hodepine er fordoblet de siste ti årene. Peter Währborg, som sier dette, legger til at grunn at «dagens barn er mer utsatt for stress enn tidligere generasjoner fordi de har større krav på seg og mindre trygge oppvekstforhold ». Vitenskapsjournalist i Klassekampen Bjørn Vassnes peker på andre kilder som bekrefter dette, blant annet Megan Gunnar fra University of Minnesota. Her fant man ut «at gutter og jenter hadde ulike responser på stress: mens jentene ble engstelige, ble guttene aggressive. (…) men like urovekkende er det at et høyt stressnivå i førskolealder gir langtidseffekter: Det synes å «programmere» stressresponsen til et mer stresset liv». (KK 16/9-10)

Her ser vi hvordan De Grå Herrenes «tidssparermentalitet» gir seg utslag i nervøsitet og rastløshet både hos dem selv og barna. Og en voksenverden som mister kontakt med barnets tidsdimensjon mister kontakt med dypere lag av sin egen menneskelighet. Dette tapet skaper det tomrommet angsten kan romstere i. Og hva gjør vi når vi går rundt med en kronisk angst? Vi begynner å rope på kontroll. Og kontrollbehovet blir så til testhysteri.

I USA har man snakket om en «test-tsnunami», noe som har gjort en rekke psykiatrikere, barneleger og pedagoger bekymret. Grunnen til bekymringen er enkel: Proporsjonalt med økt testkultur har de sett en stigende grad av hodepine, magesmerter, søvnproblemer, oppmerksomhetssvikt, utagering og depresjon blant barna.

Testingens grå bror heter «akademiseringen av tidlig barndom». Gjennom et ensidig fokus på kognitiv læring, gjennom intellektualiseringen av intelligensbegrepet, gjennom en stadig tiltakende teknifisering av læringen og tilsvarende innskrumping av fri lek, naturopplevelse og muligheter til sansning, amputeres barndommen. De Grå Herrenes regime blir mektigere og mektigere.

Det evig barnlige

I Endes roman er den lille jenta Momo De Grå Herrers store frykt. Hun har evner som ligger hinsides mulighetene for testing og måling. Hun har evnen til å lytte til andre, hun har evnen til fantasi. Hun er vital, empatisk, kreativ og trygg, hun gir og får tillitt. Momo passer ikke inn i planene til De Grå Herrene. Momo er det selve «barndommen» har blitt til i vår tid: Noe som ikke passer oss. Vi har ikke tid til den.

Slik jeg ser det står dagens foreldre, dagens pedagoger, ja alle som interesserer seg for barn, midt inne i en kulturkamp. Det er den samme kampen Momo fører mot De Grå Herrene. Kampen raser i dagliglivet, dens arena er hjemmene, barnehagene, skolene.

For å vite hva det handler om, må vi kanskje dukke inn i vår personlige empiri, vi må prøve å huske hvordan det var å være barn. En fem års gammel gutt spurte meg en gang: «Er solen Guds hjerte? Bor vi i Guds mage?» Barndommen er vårt livs mythos. Slik det tapte etter hvert får trekk av en drøm, slik duver vår egen mytologi i vår bevissthets undergrunner, som et sunket Atlantis. Prøv å huske hvordan det var å sanse da du var liten: Dryppene fra en åre som dannet verdener av ringer i det stille vannspeilet lekte seg inn i oss, smørblomstens blanke gulfarge smilte seg inn i oss, lyden av den brusende elven drømte i oss. Verden var sjel. Og det er en kortslutning når vi senere rasjonaliserer bort denne sjelen ved å si at barnet besjeler tingene. Det er jo omvendt; det er vi voksne som avsjeler dem.

Kampen kommer ikke i første rekke til å handle om skarpe argumenter, selv om det også vil være nødvendig. Den vil handle om å finne det i oss selv som Michael Ende i et essay kaller «det evig barnlige». For kun dette «evig barnlige» i oss «kan gi verdens dens hellige hemmelighet og mennesket dets verdighet tilbake. I denne oppgave», fortsetter Ende, «kommer kunstnere, diktere og forfattere til å ha en stor andel, fordi det er deres arbeide å forlene livet med trolldom og hemmelighet.»

Oppdragelse og pedagogikk er en kunst som krever et elastisk tidsbegrep. Dersom det finnes riddere for den tidlige barndom må det være de foreldre og barnehagepedagoger som fremdeles har kontakt med «det evig barnlige»: voksne livskunstnere som vet at kunnskap er langt mer enn det som kan testes og måles, og som også vet at dersom kunnskapen skal bli til individuell og kulturell utviklingskraft, må den ha et grunnlag i fantasi, lek og livsutfoldelse. En slik kunnskap er det som kan overvinne klokskapens grå eminensers i deres reformiver og tidstyveri.