*** TILBAKE TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

*** TIL STARTSIDEN

Om Rudolf Steiner i Store Norske Leksikon
Finn 15 feil!


Av Oddvar Granly

I Store Norske leksikon fremstår Rudolf Steiner som en mann som prøvde seg på en del ting, men ikke fikk til noe særlig – bortsett fra Waldorfskolen «i Frankfurt» 1919. Fagredaktør Jan-Erik Ebbestad Hansen skriver i en tilbakelent, overveiende nedsettende tone – alt målt opp mot mainstream som den rette målestokk. Inntrykket blir nedsettende også ved forholdet mellom det han velger å fremheve kontra det han utelater. En leksikonartikkel skal selvsagt ikke være fylt av ros, men den skal heller ikke være en polemikk. Den bør finne en balanse mellom kritisk distanse og uhildet innlevelse.

Store Norske Leksikon besluttet i 2008 at alle artikler med tilknytning til antroposofi skulle nyskrives. Flere av artiklene baserte seg på eldre versjoner fra Kunnskapsforlagets papirutgave i likhet med mange andre artikler i leksikonet. Cato Schiøtz ble bedt om å være fagredaktør, og han gikk straks i gang med å kontakte personer som kunne skrive faglig forsvarlige artikler om antroposofi, Rudolf Steiner, steinerskolene, eurytmi, biodynamisk-jordbruk osv. De nyskrevne artikler ble lagt ut i SNL’s nettutgave i 2009. Slik som i dag, ble leserne oppfordret til å melde fra om feil eller forslag til endringer, men bidragene ble liggende der uten innvendinger – helt til avisen Ny Tid den 11. mars 2011 avdekket hvordan antroposofene styrte omtalen av seg selv. Her lot man en eurytmist skrive om eurytmi, en steinerskolelærer om steinerskolene osv., men verst var det at fagredaktøren var antroposof.

Her måtte man gripe inn. I januar 2012 ble Cato Schiøtz fjernet som fagansvarlig etter en beslutning av hovedredaktør Anne Marit Godal. Professor Jan-Erik Ebbestad Hansen ble utnevnt som ny fagansvarlig for alle artikler vedrørende antroposofi. Han gikk straks i gang med tekstendringer i artiklene som var skrevet. Tre av oss hadde innvendinger mot noen av endringene, men våre innvendinger ble bestemt avvist. Da vi ikke ville stå som forfattere for tekster vi ikke kunne vedkjenne oss, trakk vi våre artikler tilbake etter en lang debatt med redaksjonen. Vi oppnådde ikke å komme i direkte kontakt med den nye fagredaktøren. Vi var henvist til å sende mailer til redaktør Georg Kjøll, som så forela det vi hadde skrevet til fag-redaktør Ebbestad Hansen, som så ga beskjed til Kjøll hva Ebbestad Hansen hadde å si til oss. Slik holdt vi på en tid.

Her vil jeg bare kommentere min egen artikkel om Rudolf Steiner som jeg hadde fått i oppdrag å skrive. EH hadde gjort noen få tekst-endringer som jeg godtok unntatt én. Han hadde skrevet: «I 1902 ble Rudolf Steiner teosof …» Jeg innvendte at en slik formulering blir feilaktig i sin korthet og ville lett vekke assosiasjoner som er misvisende. Da burde man få med litt om hans form for engasjement i teosofien og omstendighetene som førte til at han ble leder av den tyske seksjon av TS. Nei, det var besluttet at EH’s formulering skulle bli stående uten noen videre beskrivelser. Dixi. Jeg fikk inn-trykk av at teksten burde ha et begrenset omfang. Nå vel, takk for meg.

Først for kort tid siden kom jeg til å søke opp SNL’s artikkel om Rudolf Steiner for å se hva det hele hadde endt opp med. Der fant jeg en artikkel med en tekstlengde som oversteg min flerfoldige ganger, http://snl.no/Rudolf_Steiner. Og jeg som hadde undret meg på hvorfor det ikke var plass til noen få linjer om hans forhold til teosofien i 1902! Nok om det. I den nye versjonen (pr. 14.3. 2013) står det:

«Steiner ble medlem av Det teosofiske samfunn i januar 1902, og i oktober samme år bekjente han seg offentlig til teosofien. Den var i følge Steiner hans tids vitenskap, den befant seg på et høyere nivå enn filosofien, og den var broen mellom religion og vitenskap.»

Dette hadde jeg godtatt, særlig hvis man også føyde til fra det offentlige foredraget det siktes til at Steiner fremhever Immanuel Hermann Fichte (J. G. Fichtes sønn) som en fremragende representant for vestlig spiritualitet, og fra det østlige viser han til et sted i den gamle vedantalære der det betones utvikling av menneskets tenkning og handlinger i et større perspektiv – sagt i en samtale i tilslutning til foredraget noen dager etter. (Foredrag i Berlin 8.10.1902, GA 51, der GA står for Gesamtausgabe, Steiners samlede verker som er nummerert i 354 bind.) Det er likevel en for sterk uttalelse når Ebbestad Hansen skriver om Steiners vei til Teosofisk Samfunn: «Han hadde nå endelig funnet et miljø han kunne identifisere seg med …». Nei, flere ting gjorde Steiner usikker på situasjonen. Hans medlemskort var bestilt, ikke av ham selv, men av ekteparet Brockdorff, og da han fikk det tilsendt, bad han om å få slippe å betale medlemskontingent, ikke av økonomiske grunner, men for å markere en friere tilknytning. Den 16. august 1902 skrev han i et brev til den sentrale teosof Wilhelm Hübbe-Schleiden om det ikke ville være bedre i Tyskland å starte et helt nytt arbeid som ikke knyttet til det bestående. (Briefe von Rudolf Steiner. II, Dornach 1953). Videre kunne man vise til den erfaring han gjorde da han den 20. oktober 1902 holdt foredrag i Berlinerlosjen om «Praktiske karmaøvelser». Temaet vant ikke tilslutning, noe som overrasket Steiner.

Jeg fant mange feil i den nye SNL-artikkelen som er skrevet av Ebbestad Hansen. Den tidligere, uheldige dobbeltstyringen av antroposofene er det nå ordnet opp i ved at samme person er artikkelskribent og fagredaktør. Professor Jan-Erik Ebbestad Hansen skriver om Rudolf Steiner og leverer produktet til sin fagredaktør, professor Jan-Erik Ebbestad Hansen som så gjennomgår det skrevne. Men tross denne dobbelte professorale kvalitetssikring, står teksten til stryk. Her er faktafeil, omtrentligheter, bastante og misvisende påstander med tynt belegg, sladder og skjevheter. Det blir dessuten tydelig at Ebbestad Hansen i for liten grad har brukt primærkilder. Når han tillegger Steiner forskjellige oppfatninger, har han få henvisninger til publiserte tekster.

Her følger en del av hans påstander i rekkefølge med mine kommentarer.

EH: (Om Steiners studietid) … men fullførte aldri noen høyskoleutdannelse innen disse fagene.

Dette er upresist. Det er korrekt at Steiner forlot Den tekniske høyskole i Wien i oktober 1883 uten avsluttende eksamen – (til fordel for det Goethe-arbeidet han da lenge hadde stått i), men underveis i studiets gang fra oktober 1879 hadde han avlagt eksamener i matematikk, fysikk, kjemi, botanikk, zoologi, mineralogi, geologi og statsrett. Han fikk gjennomgående gode karakterer, bl.a. 10 ganger «vorzüglich». (Christoph Lindenberg: «Eine Biographie.» Stuttgart 1997, Band I, s. 66ff.)

EH (gjengir undertittelen til «Die Philosophie der Freiheit»): Beobachtungsresultate nach naturwissenschaftlicher Methode.

Det er korrekt at dette var undertittelen i førsteutgaven 1894, men når EH skal oversette dette, skriver han «sjelelige iakttagelsesresultater etter naturvitenskapelig metode». Dette ble formuleringen først i utgaven av 1918, altså «See-lische» foran «Beobachtungsresultate».

EH (om Steiners etiske individualisme): Det etiske ligger altså i at den moralske handlingen ikke er bestemt av ytre normer og regler, men av individets egen indre aktivitet. På den annen side skal denne formen for etisk subjektivitet også forholde seg til gitte, objektive normer. Steiners tanke synes å være at moralsk handling ligger i den egne, individuelle tilegnelse av, og tilslutning til, et objektivt normsystem.

Dette er en misoppfatning. Ifølge «Frihetens filosofi» er den individuelle erkjennelse konsentrert om spørsmålet: hva er den rette etiske handling? Ikke: hva sier normene? I praksis vil det i de fleste tilfelle være overensstemmelse mellom handling og etiske normer, idet disse – som også Steiner påpeker – tidligere er fremgått av etiske intuisjoner, men man skal betenke at det som har ført verden videre er nettopp mennesker som modig har stått frem på tvers av de gjeldende normer, slike som Jeanne d’Arc, Galilei, Martin Luther, de norske kvinners langvarige kamp mot mannssamfunnet som førte til stemmerett for 100 år siden osv. pluss alle de som har befunnet seg innenfor mindre samfunn med strenge normer. For en tid siden stod muslimen og advokaten Abid Q. Raja frem med sine erfaringer fra en oppvekst innenfor en streng muslimsk kultur midt i Oslo. Han måtte lære å hate jøder, homoseksuelle og moderne, frigjorte norske kvinner. De moralske normer i det samfunn han vokste opp hadde fullstendig tak på ham – inntil han en dag våknet opp, ble individ.

EH: Heller ikke den etiske individualismen ble noen suksess. En etikk som ikke forholdt seg til biologi, sosiologi og psykologi hadde dårlige kår i samtiden. Følgen var at Steiner ga opp filosofien.

Hvordan skal denne påstand forstås? Var Steiner bare en lykkejeger, eller gav han opp filosofien fordi den ble for vanskelig for ham? Nei, ingen av delene. Steiner strebet etter en kulturfornyelse på alle områder, i vitenskap, kunst, religion, politikk osv. Filosofi hadde han beskjeftiget seg med siden han begynte å lese Kants hovedverk i 16-årsalderen. Han kom i årenes løp til et punkt hvor han så at filosofien bar i seg spørsmål som den ikke kunne gi svar på utfra filosofiens egne midler. Man kunne vise til et foredrag han holdt her i Norge (Kristiania 5.6.1912, GA 137). «… det finnes ingen mulighet til, når man arbeider med filosofens materiale og går ærlig og oppriktig til verks, at man innenfor disse tankeformer — altså filosofisk — kan finne noe slikt som Kristusvesenet. Man finner en enhetlig verdensgrunn, men man finner aldri Kristus. Hvis dere i en filosofi finner Kristus-ideen, da kan dere være sikker på at den er hentet fra den ytre verden; der hvor man kan påtreffe den i overleveringene, er den på uriktig måte, kanskje ubevisst, blitt hentet inn i filosofien. Når filosofen holder seg til sin filosofi, er det helt umulig å finne noe annet enn den nøytrale verdensgud, men aldri Kristus. Ham kan han ikke finne. Ingen filosofi som forstår seg selv, kan inneholde Kristus-ideen. Det er umulig. La oss altså holde dette fast. De som har lyst og anledning kan en gang se seg om blant filosofene, om de kan finne Kristus hos dem for så vidt som disse filosofer er rene filosofer. Undersøk et så omfattende og gjennomarbeidet system som det hegelske, og dere vil se at innenfor sitt filosofiske system kan Hegel ikke komme frem til Kristus. Han henter ham inn fra den ytre verden. Hans filosofi gir ham ingen Kristus.» (Fra boken «Mennesket i lys av okkultisme, teosofi og filosofi» i Arne Møllers oversettelse, Antropos 1998.) Denne problemstilling om Steiners syn på filosofiens begrensning og nødvendigheten av en åndsvitenskap er på en fremragende måte behandlet i et nyskrevet essay av dr. philos Hans Kolstad (publiseres snart på Antropos Forlag).

EH: … Ellers mente han at jødedommen hadde utspilt sin rolle i verdensutviklingen og at den måtte opphøre i den forstand at jødene måtte assimileres i den germanske rase eller folkeånd.

Rudolf Steiner var omgitt av jøder som venner og nære medarbeidere i hele sitt voksenliv. Å være antisemitt lå ham fjernt, men han var kritisk til sionismen som politisk program. I det foredraget EH viser til for Goetheanum-arbeiderne (8.5.1924, GA 353) kaller han det reaksjonært å avsondre seg fra den øvrige menneskehet. Det er jo nettopp å dyrke raseprinsippet. Nei, jødene skulle heller assimileres «gå opp i den øvrige menneskehet, blande seg med den øvrige menneskehet, slik at jødedommen som folk ganske enkelt kunne opphøre». Steiner har ikke uttalt at de bør assimileres i den germanske rase som EH påstår. Dette minner om Helmut Zanders tolkning i hans Steiner-biografi s. 75. For Steiner går det om det allment menneskelige prinsipp.

EH: Han kunne også gi detaljerte beskrivelser av kjente og ukjente personers tidligere liv, som at Buddha hadde inkarnert på Mars på 1600-tallet, eller at  Immanuel Kant, Steiners filosofiske hovedmotstander, ville bli gjenfødt som svart mann.

Først om Buddha: «Inkarnert» innebærer å være i et legeme av kjøtt og blod, men Steiner har aldri talt om at Buddha fysisk sett har vært på Mars. Det forekommer bare i den rikholdige angrepslitteraturen der gjenbruk av forvrengte påstanden er mere vanlig enn å undersøke hva Steiner har sagt. I det følgende vil jeg gjengi Steiners tanker om dette tema. Det er for spesielt til at det egner seg som del av en generell leksikonartikkel om Rudolf Steiner. Jeg skriver det bare for å vise hvor misvisende EH’s slengbemerkning om Buddha og Mars er i forhold til Steiners uttalelser. Steiner taler om temaet i foredragene i Neuchâtel 18.12.1912, (GA 130) og i München 12.3.1913, (GA 140). Om Buddhas gjerning dreier det seg om en åndelig prosess i Mars-sfæren, ikke på den fysiske planeten. Historisk levde Buddha med navnet Siddharta Gautama i det 5. årh. f.Kr. I voksen alder skjedde det en livsforvandling, og han ble opphøyet til Buddha. Etter dette liv som visdomslærer hadde han fullført jordelivenes kretsløp og kom ikke mer tilbake i et fysisk legeme, men han kunne etter sin død virke som åndelig individualitet i kosmos. Steiner beskriver i boken «Teosofi» hvordan mennesket i tiden mellom død og ny fødsel går gjennom en kosmisk eksistens i planetsfærene: Måne, Merkur, Sol, Mars, Jupiter og Saturn og mottar impulser i disse sfærer. I de nevnte foredrag beskriver Steiner at den innviede Christian Rosenkreutz ved inngangen til 1600-tallet så en bekymringsfull utvikling som pekte mot en todeling av mennesketypene i tiden fremover, at det på den ene side vil fødes et stort antall mennesker som blir oppslukt av det materielle. De bygger opp en teknisk kultur basert på rasjonell vitenskap og mister samtidig sansen for det åndelige. På den annen side vil det være mennesker som søker mot et liv i en isolert åndelighet og blir verdensfjerne. Den materialistiske strømning har sin årsak i at Marssfæren i økende grad var blitt belastet av aggressive, krigerske impulser. Mars tenner lysten på det materielle og hjelper mennesket til å befeste seg i det fysiske. Dette er positivt, men når disse krefter blir for sterke, oppstår det en ensidig materiell kultur. Christian Rosenkreutz innser at Buddha med sine merkuriale og fredsskapende egenskaper kunne virke dempende og forløsende på de aggressive og dekadente Mars-ånder, noe som etter hvert kunne bidra til å dempe motsetningen mellom de to menneskegrupper i deres ensidighet. Han bevirker at Buddhas individualitet påtar seg denne forløseroppgave i Mars-sfæren.

Så om Kant: Gjenfødelsen som svart mann er ikke entydig påstått av Steiner, bare hos Helmut Zander som tolker Steiner slik. («Die Biografie», s. 22 og 186.) Tekstgrunnlaget hos Steiner er uklart (foredrag 28.12.1910, GA 126). Om dette skyldes uklar tale av Steiner eller mangelfulle stenogrammer/referater er uvisst. Steiner taler her om «de unge sjeler» som i motsetning til «de gamle sjeler» har få inkarnasjoner bak seg. Det er helt entydig at Steiner beskriver Kant som en av de unge sjeler (også Aristoteles ifølge Steiner), men deretter går han over til generelle betraktninger. Man kan tolke teksten som at Kant fikk en etterfølgende inkarnasjon som neger, men like meget kan man tolke det som det gjaldt et foregående liv, eller ingen av delene. Teksten er ubrukbar for desiderte tolkninger.

EH: Steiners esoteriske åndelighet har imidlertid lite til felles med det som vanligvis forstås som kristendom, ikke minst med den vekt han legger på reinkarnasjonslæren og selvfrelse.

Om reinkarnasjon og kristendom skrev jeg for mange år siden en artikkel i Libra som finnes på nettet: http://www.libra.antropos.no/OG_Kristendom_og_reinkarnasjon.html. Til punktet om selvfrelse: Helt fra ung alder betonte Steiner betydningen av menneskets arbeid på seg selv. En slik selvoppdragelse er også en kristen dyd. Så er det spørsmålet: hvor langt kan man nå utfra de egne krefter? Etter at Steiner ved inngangen til 1900-tallet nådde til en innsikt i Golgatha-mysteriets betydning, begynte han et inngående studium av de bibelske skrifter. Han arbeidet innenfor Det teosofiske samfunn og skrev på kort tid bøkene Kristendommen som mystisk kjensgjerning. Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? og Teosofi. Ved alle disse kommer det frem at mennesket ikke er alene i verden, at dets liv best kan befordres når det stiller seg inn i et positivt samvirke med åndelige vesener. I boken «Teosofi» står setningen: «Men den åndelige verden lar seg ikke befale». (GA 9, s. 205). Når Steiner etter hvert holder tallrike foredrag om evangeliene, utdyper han ofte begrepet nåde, f.eks. i tilknytning til skriftstedet Joh.1.17: «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten ved Jesus Kristus» i foredragene om Johannesevangeliet i Hamburg, (22.5.1908, GA 103). Selv om Steiners oppfatning står langt fra Luthers frelseslære, vil begrepet selvfrelse være fjernt fra en antroposofisk oppfatning.

EH: Hans syn var at Kristus skulle komme tilbake i det han kalte den eteriske sfære, en legemlig-åndelig dimensjon. Dette skulle skje i 1933, og fra da av skulle menneskeheten utvikle høyere åndelige organer som skulle erkjenne Kristus i den åndelige verden.

Tilføyelsen «en legemlig-åndelig dimensjon» er misvisende. Det eteriske er en egen substans forskjellig fra det legemlige og åndelige (bortsett fra at betegnelsen «det åndelige» av og til brukes for å markere en motsetning til det fysisk sansbare). Tidsangivelsen er bare delvis riktig. Steiner holdt foredrag om denne tildragelse i 1910, og han sa at allerede det året kunne den nye Kristus-åpenbaring vise seg for enkelte mennesker med nye åndsevner. Videre ville årene 1933, 1935 og 1937 være sentrale. (Karlsruhe 25.1.1910, GA 118.)

EH: Først etter Tysklands nederlag tok Steiner delvis et oppgjør med sin forståelse av årsakene til krigen, men han beholdt raselæren og sitt syn på tysk kultur som førende i verdensutviklingen til sin død.

Om Steiners syn på rasene er det å si at han levde i et Europa preget av massive rasefordommer, og det står ikke til å nekte at han i enkelte situasjoner lot seg påvirke. En nederlandsk undersøkelseskommisjon gikk igjennom hans 95 000 siders verk og fant 16 setninger som i vår tid kunne betraktes som rasistiske, men i hans tid ikke ville vekke oppsikt. («Anthroposophie und die Rassismus-Vorwürfe», 364 Sider, Info3 Verlag.) I en annen vektskål er et stort antall uttalelser av Steiner der han går sterkt ut mot rasistiske tanker. Jeg viser til en bok vi nylig har utgitt på Antropos Forlag: «Raseidealer er menneskehetens forfall». Tittelen er et Steiner-sitat.

Når EH tillegger Steiner en oppfatning om «tysk kultur som førende i verdensutviklingen» får vi igjen en uttalelse uten kildebelegg, men den smuldrer opp ved en helhetsbetraktning. Steiner taler ikke om Tyskland som en herskende eller dominerende faktor, derimot taler han gjennom mange år om at – ikke bare Tyskland – men hele Europa har en oppgave i å formidle mellom øst og vest. Hans interesse for å virke i Det teosofiske samfunn kan forstås i denne sammenheng. Tankene settes videre frem i forskjellige tregreningsforedrag etter Den første verdenskrig og fremfor alt i den bredt anlagte foredragsrekke i Wien i juni 1922 for over 2000 tilhørere: «Westliche und östliche Weltgegensätzlichkeit». (GA 83). Her beskriver han østlige og vestlige kultur- og tanketradisjoner og hvordan Europa kan spille en tjenende almen-menneskelig oppgave mellom disse.

En idé av en helt annen art vekkes i ham når han kommer over en uttalelse av den sørafrikanske statsmann, Jan Christiaan Smuts (1870 – 1950). Steiner gjengir denne i et foredrag i Norge i 1921:

«Denne statsmann har sagt: Sentralpunktet for det verdenshistoriske perspektiv er blitt rykket bort fra Nordsjøen, fra Europa overhodet, og er blitt forskjøvet mot Stillehavet. — Man kunne også si: Det som hittil har hatt et slags midtpunkt i Europa, det har i grunnen opphørt. Vi lever nå i restene. Det som har kommet i stedet, det er store verdensanliggender som utspiller seg mellom Østen og Vesten.» (Foredrag i Kristiania 24.11.1921, GA 209.)

Man kan spørre seg: Forutså Smuts den verdenssituasjon vi nå står oppe i? På den ene side av Stillehavet Kina og andre asiatiske land som blir økonomiske supermakter og på den annen side USA med Silicon Valley, en supermakt i forbigående krise og med en avtagende interesse for Europa. Mellom USA og Kina: det langvarig kriserammede Europa. Steiner nevner også Smuts uttalelse ved innledningen til det 7. foredrag i ovennevnte Wien-foredrag, og sier i den forbindelse at det nå er nødvendig å tenke globalt.

EH (Om tilblivelsen av den første Steinerskole/Waldorfskole): … antroposofen Emil Molt, eier av sigarettfabrikken Waldorf-Astoria i Frankfurt … Som et resultat ble, i 1919, Waldorfschule Uhlandshöhe åpnet i Frankfurt med 256 elever.

Enhver som kjenner litt til Steinerskolens historie vet at det hele begynte med grunnleggelsen av Waldorfskolen i Stuttgart (ikke Frankfurt) i 1919. I Stuttgart lå også Waldorf-Astoria-fabrikken. Den idealistiske direktøren Emil Molt befordret skoledannelsen ved bl.a. å stille tomten på Uhlandshöhe til disposisjon. Waldorfskolen i Frankfurt ble grunnlagt først i 1951.

EH (Om antroposofisk medisin): Astrologien var sentral, det samme var forestillinger fra alkymien.

Når det skrives slik, vil syke mennesker som overveier å oppsøke en antroposofisk lege kanskje forvente at det skal stilles fødselshoroskop. Det er på ingen måte tilfelle. I alle de foredragene Steiner holdt for virksomme og vordende leger og lærere finnes det ikke horoskop-betraktninger. Et interessant unntak er det helsepedagogiske kurs sommeren 1924 (GA 317) der det dreier seg om arbeid med psykisk utviklingshemmede. Det tilsier at for mennesker med en avvikende psykisk konstitusjon mente han at horoskop kunne være en hjelp til forståelse av barnet.

Når det gjelder alkymistiske forestillinger kunne man nevne en gammel innsikt om sammenhengen mellom planeter, metaller og organene i kroppen. Rudolf Steiner fremhever Tyge Brahe i denne sammenheng. Innsiktene har fått betydning for fremstilling av homøopatiske medisiner fra bestemte planter og metallsubstanser.

EH: Etter krigen engasjerte Steiner seg sterkt i en motstand mot den amerikanske presidentens, Woodrow Wilsons plan for en statlig selvstendighet for Europas nasjoner og gikk i stedet inn for å opprettholde habsburgmonarkiet.

Steiner fremhevet som noe positivt at habsburgermonarkiet hadde klart å opprettholde en multietnisk stat i lange tider, og i hans Memorandum av 1917 (GA 23) hevder han at en oppstykking av riket neppe vil føre til det gode. Han så faren for minoritetskonflikter ved en gjennomføring av Wilsons 14 punkter. I Steiners verk har jeg likevel ikke støtt på en støtteerklæring for å opprettholde habsburgmonarkiet som institusjon. Han hadde liten sans for arverett til makt i vår tid. I november 1918 kommenterer Steiner kort at habsburgdynastiet håper at de kan gjeninnsettes ved hjelp av Entente-maktene. Han viser ikke noe engasjement i saken og sier det er et spørsmål om de rådende maktinteresser. (Foredrag i Dornach 10.11. 1918, GA 185a.)

EH: Tregreningslæren fremstilles i dag av antroposofer som en liberal samfunnsmodell der en idé om selvforvaltning spiller en sentral rolle. Denne tenkningen har imidlertid blitt kritisert for å ha liten forståelse for maktforholdene i samfunnet og for i siste instans å være autoritær og antipluralistisk.

Steiner selv var kritisk til det parlamentariske demokrati, og hans samfunnstenkning var fundert i en åndsaristokratisk esoterikk eller det han mente var en åndsvitenskapelig innsikt.

En leser kan bedre forholde seg til sterke ord som «autoritær og antipluralistisk» når det gis en begrunnelse for hva det siktes til, og opplysning om hvem kritikerne er? Påstanden at Steiner var kritisk til det parlamentariske demokrati er misvisende. For den statlige styring hevdet han entydig og til stadighet at parlamentarismen er den riktige form. På dette rettslivsområde skal likhetsprinsippet råde. Alle er like for loven. Men Steiner pekte på at staten ikke skal forvalte åndslivet. Der må friheten herske for de som er skapende i det. Likhetsprinsippet hører ikke hjemme i åndslivet. Der er det spørsmål om hvem som har noe å gi. Det skulle ta seg ut om medlemmene av et godt orkester hadde demokratisk avstemning om hvem av dem som skulle være solist ved en kommende konsert. Det ville jo være urettferdig å hente inn personer som Leif Ove Andsnes eller Tine Thing Helseth? Hva?

Når EH bruker adjektivet «åndsaristokratisk» om Steiners samfunnstenkning, gjelder dette ikke for stat/rettsliv eller næringsliv, men på en måte for åndslivet, bare at det kleber noe gammeldags ved adjektivet «aristokratisk» som blir misvisende. Steiner bruker ikke dette uttrykket når han taler om åndslivet. Det er Helmut Zander som har laget ordet «geistesaristokratisch» og bruker det om Steiners tregrening. Igjen har Ebbestad Hansen hentet noe fra Zanders bøker som det ikke er grunnlag for. (Helmut Zander: Anthroposophie in Deutschland, Band 2, 1. s. 1317). Det kan vises til at Steiner i et bestemt foredrag taler om et slags åndsaristokrati, men da gjelder det eldre tider. I Dornach den 24.11.1918, (GA 185a) taler han om hvordan ledere i den gamle keltiske kultur styrte folket og ordnet samfunnet ved åndelig innsikt som bare de fikk del i. «Det vesentlige var et antidemokratisk, aristokratisk element.» Kong Artur var den siste i denne tradisjon.

På sett og vis har åndslivet vært underlagt harde betingelser til alle tider. For seriøse kunstnere er bare det ypperste godt nok, og anstrengelsene koster. Det gjennomsnittlige er likegyldig. Dette prestasjonsjag hører derfor ikke hjemme i barndommen. Skolebarnet bør være beskyttet mot ensidig dyrking av spesialtalenter til fordel for en god pleie av den almene utvikling.

Så litt om næringslivet: I et tregrenet samfunn skal staten heller ikke drive butikk. Næringslivet bør forvaltes av de personer som selv står inne i det, at de bestreber seg på et fritt samarbeide med broderskapet som ideal. Dette er hovedlinjene i tregreningen, men på neste nivå kan man også se at hvert av de tre områder også har de to andre i seg. Et lite eksempel: en skole eller et teater tilhører hovedsakelig åndslivet, men disse institusjoner har også et rettsliv ved at de må forholde seg til landets lover, egne statutter, de ansattes rettigheter osv., mens næringslivet spiller inn i form av finansiering av virksomheten.

Tregreningslæren var dessuten ikke ment som en statisk sjablong. Den vil måtte tilpasse seg tid og sted, nasjonale og kulturelle forutsetninger. Staten har dessuten en legitim rett til å gripe inn overfor ensidigheter og utvekster i næringsliv og åndsliv.

Ebbestad Hansen bemerker at Steiners tregreningsteori ikke fikk noen betydning i samtiden. Nei, heller ikke i ettertiden har det vært vist til Steiners samfunnsteorier utenfor de antroposofiske institusjoner. Men hvis vi ser på samfunnsutviklingen fra Steiners tid til i dag, kan vi konstatere at mangt og meget har utviklet seg i retning av prinsippene i tregreningen, noe som viser at Steiners tanker hadde fremtiden for seg. Det har vokst frem en større forståelse for selvforvaltningen av de tre områder. Befolkningen i Russland og Øst-Europa måtte trelle under en allmektig stat helt frem til 1989-91. Kina har langt på vei fått fritt næringsliv, mens åndsfriheten ennå er begrenset. I Norge kan vi belyse utviklingen ved å betrakte Arbeiderpartiets politikk. Dette parti har dominert norsk samfunnsutvikling i størstedelen av tiden siden 1935. I mange decennier ble statsdirigering ansett som det tryggeste: Jernverket i Mo i Rana, Televerket, Statoil, statskirke, minst mulig privatskoler osv. Først under regjeringene til Harlem Brundtland og Stoltenberg blir statens rolle redusert på næringslivets og åndslivets område.

*

Alt i alt om Rudolf Steiner i SNL: Man leser om en mann som prøvde seg på en del ting, men han fikk ikke til noe særlig – bortsett fra Waldorfskolen i Frankfurt 1919. Ebbestad Hansen skriver i en tilbakelent, overveiende nedsettende tone – alt målt opp mot mainstream som den rette målestokk. Inntrykket blir nedsettende også ved forholdet mellom det han velger å fremheve kontra det han utelater.

En leksikonartikkel skal selvsagt ikke være fylt av ros, men den skal heller ikke være en polemikk. Den bør finne en balanse mellom kritisk distanse og uhildet innlevelse. I EH’s artikkel har jeg bare konsentrert meg om å påpeke feil og misvisende påstander. Jeg kunne pekt på flere. Hans vurderinger har jeg ikke sett det som en oppgave å røre ved. Men hvis hans nedvurderinger av Steiners innsats skal svare til en objektivt gyldig dom, er det underlig at så mange tusener av mennesker gjennom 100 år har funnet Steiners verk så inspirerende at de har blitt tent til innsats. Antroposofien har appellert til mange slags mennesker: kunstnere og intellektuelle, bønder og håndverkere, alle som har et spirituelt behov som ikke blir tilfredsstilt av etablerte foreninger og institusjoner. Mange opplever at antroposofien taler til viljen, man vil virke for en kulturfornyelse på det området som er aktuelt for en – skole, jordbruk, helse, kunst osv. Idag finnes det 1025 Waldorf- eller Rudolf Steinerskoler i 60 land. Når man tenker på hvor mange barn, lærere og foreldre som dette utgjør, kommer man til et anselig tall. Skolene står midt i samfunnet, slik som barnehagene, helsepedagogiske hjem, legekontorer, klinikker, gårder med bio-dynamisk jordbruk, og hertil kommer kunstvirksomheten – eurytmi, malekunst, skulptur, arkitektur, diktning, drama og musikk.

Antroposofien er kort sagt en kulturimpuls som har satt spor etter seg. Steiners verk tjener man ikke ved å låse fast hans uttalelser som dogmer, men at man forholder seg nyskapende til grunnideene i møte med den aktuelle virkelighet.







TIL TOPPEN AV SIDEN